Ukene som fulgte fra 1.ul og frem til fødselen!

18.09.2013 - 08:36 7 kommentarer

Tja hvor skal jeg begynne...!! 

Den samme kvelden som jeg hadde fått første beskjed om at vi ventet tvillinger må jeg innrømme at jeg var veldig bekymret, jeg gråt da jeg la meg, og brukte laang tid på å sovne.. Det er var en stor omveltning å gå fra å vente et barn til og vite at vi skulle få to. Men omsider sovnet jeg, og noe skjedde den natten! Da jeg våknet neste morgen var jeg totalt innstilt på at jeg skulle få to babyer, noe annet ville vært helt feil. Jeg så bare løsninger som var en kontrast fra dagen før. Jeg satte i gang samme dag med forbredelser til jentene skulle komme. Og jeg ringte min elskede og fortale at dette skulle gå så bra, da fikk jeg svar: så klart, det var jo det jeg sa til deg i hele går! <3 Og det stemte det, mens jeg gråt, trøstet han <3

Magen vokste raskt, jeg fikk hele tiden høre at magen min var så liten, men hvis jeg sammenlignet meg med mamma som har hatt akkurat lik kroppsfigur som meg, så kunne hun sjule sin mage frem til hun var 6 mnd på vei, så hun syntes hele tiden at jeg var gigastor, og lurte stadig på om jeg skulle sprekke.. hehe

Vi hadde UL- time hver 14. dag, og jeg er sikker på at jeg var like redd de siste dagene før hver gang.. kjente jeg mindre spark, eller var det noe jeg innbilte meg?! Men UL-timene gikk veldig bra. De sprelte og vokste som de skulle. 

   Tvilling 1                                                   Tvilling 2

Jeg ble stadig tyngre og tyngre, og etterhvert som jentene vokste var det rett og slett ikke plass til stort med mat. Jeg drakk smoothie på smoothie med masse bær, frukter og brukte kokosmelk får å få i meg litt fett i tillegg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa til BT at jeg kom til å sprekke! 

I uke 23 ble jeg sendt ut av jobb og fikk da svangerskapspenger frem til fødselen. Jeg var i fin form da jeg ble sendt ut, men legene mente at jeg skulle ut av jobb før jeg møtte veggen. Jeg begynte også å få vedig vondt i bekkenet etter en hel dag stående i klesbutikken. 

Ukene frem mot fødselen gikk med på å gjøre alt klart til jentene skulle komme, vi var tidlig ute med å handle inn og sette opp senger og diverse, noe jeg i senere tid var veldig glad for. 

Da uke 26 kom, gikk ikke ulralyden helt som håpet. Jeg hadde fått det legen kalte cervix med nebbing, altså livmorhalsen min (den delen som er lukket og som åpner seg når barnet blir født) hadde forkortet seg fra 5 cm til 2,4 cm og da barnelegen la vekt på magen min og trykte lett nedover så gapet en sprekk! Hun var da bekymret for at jeg skulle gå i fødsel og ga meg valget om å bli over på sykehuset eller dra hjem og KUN ligge på sofaen  til neste morgen for å ta en prøve som kunne gi svar på om man går i fødsel eller ikke. Jeg valgte så klart å reise hjem så jeg kunne slappe av litt bedre. 

Faren med å få et barn født så tidlig øker med mange bivirkninger for barnas helse, og sykehuset som jeg hører til, SIV (sentralsykehuset i Vestfold) har ikke kompetanse eller apparater til å ta i mot barn som blir født før uke 28, så da måtte jeg blitt lagt inn på Riksospitalet i Oslo.

Som kanskje mange vet ut i fra instagramprofilen min (stineskoli) er jeg en person som ikke klarer å sitte mye stille, men jeg har en kreativ side også, så om jeg må sitte stille så må i hvertfall hendene få lov til å jobbe, så den ettermiddagen gikk ut på å tegne en tegning med eyeliner på magen min av hvordan tvillingne hadde liggi den dagen ^^,



 

Testen ble utført dagen etter og legene kunne forsikre meg om at jeg ikke kom til å gå i fødsel innen de 10 neste dagene. Phuu.!! Jentene skulle få bli litt lengre inne i mammahuset. 

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta det med ro, men at jeg kunne gå på en kafé og ligende. Det å gå på kafé er ikke akkurat noe min hverdag dreier seg mest om da jeg heller hadde tatt meg en tur i stallen og bært litt vann og flere kilo flis og møkka litt skitt etter hesten min. Men selv om jeg dro i stallen så prøvde jeg å være litt mere forsiktig enn tidligere. Men jeg husker godt at BT (samboeren) gjenntatte ganger ble morsk i stemmen og sa at jeg skulle ligge på sofaen, ikke drive med alt mulig som jeg gjorde. 

Jeg har aldri klart å holde meg i ro, en venninne av mamma som jeg har vært mye hos som liten fortalte en litt morsom historie om meg for to uker siden. Jeg hadde vært på besøk og hun skulle lese bok for meg og sine barn (hun har tre) hennes barn satt pent og pyntelig i armkroken og hørte på, jeg derimot sto på hode i sofaen. Men som hun la til, jeg trudde ikke at det var noe galt i toppen på jenta, for hun fikk med seg historien, hun klarte bare ikke å sitte stille. Og hennes mann sa tidligere: "det var godt det var Stine som skulle bli tvillingmamma, hun har jo alltid vært høyt og lavt, så det kommer hun til å takle bra." Men i etterkant har jeg kanskje skjønt mer av konsekvensene som skulle følge min aktivitet, for i uke 32 var det igjen endring av livmorhalsen, og nå var det bare 1,2 cm igjen som var lukket. Dagen etter var jeg og tok testen igjen, den var nok en gang negativ som skulle indikere at en fødsel ikke kom til å skje de neste 10 dagene, men legen fortalte meg at jeg den dagen hadde jeg åpning, det var en fredag, og jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg bli på sykehuset over helgen. Jeg fikk lungemodingsprøyte satt i hver skinke og måtte egentlig bare vente.

Jeg hadde heldigvis besøk av verdens beste ut kvelden og vi fikk tiden til å gå:



morsomme instillinger på mac'en

latterkule på BT som hadde vært og kjøpt spill til oss


en stoor kulerund tvillingmage 

 

Jeg hadde tatt med meg DIVERSE av bøker og ting og tang jeg skulle holde på med mens jeg skulle ligge på sykehuset å ruge i noe jeg trudde skulle bli flere uker.. Haha, jeg husker hvordan BT så på meg og lurte på hva i all verden jeg hadde med i baggene som han måtte bære fra bilen og inn til sykehuset.. Han fikk seg en skikkelig styrketrening den dagen. 

Jeg var veldig trist da BT reiste hjem den fredagskvelden, redd for å sove alene og ikke ha min bedre halvdel i nærheten. Jeg så på en film til øynene ikke orket mer og jeg sovnet i halv 12 tiden. Klokken 1 våknet jeg.. Det var ikke akkurat sånn at jeg sov særlig godt med den store magen som gjorde vondt både her og der og det hjalp ikke at jeg var på et fremmed sted i en udigg seng. Jeg sovnet heldigvis igjen. 02:45 våknet jeg igjen, jeg gikk på do og la meg tilbake i sengen.. 

Det begynte å murre voldsomt og jeg fikk kynnere på kynnere sterkere enn jeg hadde hatt tidligere. Etter at jeg hadde gått ut av telling på hvor mange kynnere jeg hadde fått den siste halvtimen, ble jeg nødt til å dra i den røde snoren. Inn kom en sykepleier og satt på meg noen målere som registrete kynnerene (sammentrekninger av livmoren) og hjerterytmen til jentene. Etter en halv time kom hun inn med legen og hun sa at her var det så mye aktivitet at legen måtte sjekke meg. Jeg hadde to cm åpning og en fødsel så ut til å være i gang...

Men legen pøset på med medisiner som skulle stoppe det hele, og jeg husker hun sa: Vi vil ikke ha noen bursdag denne helgen, så vi får prøve å stoppe det, i hvertfall til lungemodningssprøytene har fått full virkning. 

Ingen ting forandrer seg, halv 5 ringte jeg BT og ba han komme, rundt 7 lørdags morgen ble vi ført inn på føderommet... 




 

 

 

 

7 kommentarer

Lise

18.09.2013 kl.10:35

<3<3 verdens tøffeste!!

Lise

18.09.2013 kl.10:37

Håper du forresten og kommer til å skrive om fødselen og ikke minst ukene etterpå på sykehus:-) spennende å lese når jeg er i skkurat samme situasjon selv :o

Stine Skoli

18.09.2013 kl.10:57

Lise: Takk <3 Ja, jeg skal skrive om det ^^, blir vel ikke lenge til det kommer :)

Charlotte

20.09.2013 kl.20:27

Så utrolig kjekt å lese historiene dine!

Og så fint du tegnet, ble jo nydelig =)

Stine Skoli

20.09.2013 kl.23:03

Charlotte: Tusen takk ! :D <3

Sara

12.04.2015 kl.22:03

Hei! Så spenende å lese! Fødte du normalt? Altså ingen ks?:)

Stine Skoli

12.04.2015 kl.22:42

Sara: Fødte normalt ja :)

Skriv en ny kommentar

hits