Siden jentene ble født 7 uker før terminen, måtte vi bli noen uker på nyfødtintensiven. Selv så utrolig ferdige og vellskapte de var nesten to mnd før tiden så er det noen ting som ikke er helt ferdig og klart for den store verden utenfor mammahula. Bare for å gjøre alt klart så regnes babyer født før 37. svangerskapsuke som premature, jentene våre ble født i uke 32 + 5 og veide 1775gram og 1870gram.

Lungene er noe av det siste som modnes før en fødsel, og hos prematurfødte barn er  gjerne ikke lunge helt ferdig utviklet, det er derfor jeg fikk lungemodningssprøyter to ganger det siste døgnet før de kom! Oliva som ble født sist kom ut med hel fostersekk, med andre ord så rakk ikke vannet hennes å gå. Forstersekken ble åpent da hun ble lagt på magen min, og legene mente at hun fikk pustet inn forstervann da dette skjedde. Så da jeg fikk komme bort til intensiven 2 timer etter de var født hørte man at hun syntes det var tungt å puste. Det hveste liksom i lungene hennes for hvert åndedrag. Derfor ble hun lagt på Cpap, Cpap er oksygen som blir blåst ned i lungene gjennom nesen, da blir det lettere for de små lungene og fylles med oksygen etter utpusten. I to døgn lå lille Olivia med Cpap og det var så godt den dagen hun kunne få av seg den dumme tingen som strammet så hun fikk flat neste og hovende øyne. Det aller beste med å få den vekk var at da kunne matsonden legges ned i nesen i stedet for i munnen. Da hun hadde den i munnen var hun ikke særlig fornøyd og hun svelget masse luft fordi hun lå og spiste på den 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Olivia og Otilie

Det andre som er når babyer er prematurfødte er at de plutselig kan glemme å puste, om de foreksempel faller i litt dyp søvn så hender det at de stopper og puste. Heldigvis ligger de med en liten måler på foten som sier i fra når det ikke er nok metning av oksygen i blodet, så da var det bare å gå bort og kile de litt så kom de på hva som var lurt og gjøre for å overleve på egehånd. I starten var det ikke rent sjeldent denne alarmen gikk, men den sier jo i fra i god tid og lenge før jentene ble blå, så det var skumlere for bestemødrene som var på besøk og skulle se på de bittesmå som lå der og sluttet å puste. 
Etter noen dager begynte de å gi litt koffein på morgen, dette gjorde at de pustet bedre. Så vi hadde det jo litt moro med at snuppene måtte ha seg morgenkaffen 🙂

BT og jeg fikk et kjempefint rom på intensiven, med både dobbelseng, tv og do. Så vi følte nesten av vi bodde på hotell, måtte bort i gangen for å dusje, men det gjorde oss ingenting. Jentene lå på overvåkingsrom i samme gang som oss. 

Dagene gikk slik, stell og mating hver 3. time, da var vi inne hos dem i ca en time havannen, også sov de og da skulle de ha ro, så da var det  å kvele tiden med å spise litt sjukehusmat, ta seg en dusj eller slappe av på senga. Så startet det hele på nytt. 

Matingen var heller ikke akkurat som du kanskje tenker! Det er nemlig den andre årsaken til at prematurfødte må være en liten stund på intensiven hvor de kan få hjelp, de klarer nemlig ikke å spise så mye selv. De er for svake og for trøtte, så de sovner lenge før de egentlig er mette. Derfor får de morsmelk gjennom en sonde. Jeg må ærlig inrømme at vi var rimelig lei av å sitte å holde de små sprøytene med melk i over en halvtime for hvert måltid. 🙂 Slik så det ut:

De fikk mellom 30 og 40 ml melk til hvert måltid, og da var de stappmette ^^,

Siden snuppene ikke klarte å sette igang melkeproduskjonen min måtte jeg pumpe meg, og jeg pumpet og pumpet og pumpet. Jeg ville prøve å få til amming selv om jeg hadde to. Melken kom og hver dag la jeg til jentene litt for å trene dem opp til å begynne å amme. Jeg husker hvor gøy det var da de klarte å drikke 5 ml melk av meg.. Hihi. Det er jo ingenting, men det var veldig stort der og da. 

Det var mye følelser som ble satt på prøve i en så sårbar periode som vi var i, det er faktisk ganske tungt for mammahjerte å overlate ansvaret for sine barn til fremmede mennesker, selv om alle var helt utrolig flinke og snille. Jeg husker godt jeg kom inn til jentene en dag og de var blir lagt i lysbehandlig  for gulsott. Der lå de uten teppe og med bind for øynene som egentlig dekket hele hode. Jeg syntes så synd på de bittesmå jentene mine som lå der og gråt. Gråten hørtes ut som en liten flaggemus som pep. Jeg er så glad de hadde hverandre for hver eneste gang de sovnet hadde de klart og krype inntil hverandre og søkte trygghet der når de ikke kunne ligge sammen med mammaen eller pappaen sin

Her ser du et eksempel på hvordan vi gjerne fant de selv om de ble lagt med godt mellomrom i mellom dem. Litt dårlig bilde siden jeg ikke kunne bruke blitz på de 🙂

Jeg var også rimelig svett da legen kom inn og skulle ta ultralyd av hodene dems, det er en standarprosedyre for prematurfødte, da det hender de har blødninger i hode. Det var noen laaaange minutter, men heldigvis var det ingen væskeansamlinger i hodene dems og jeg kunne puste lettet ut. 

For hver eneste dag ble de sterkere og sterker og mer og mer våkende. De orket å suge lengre før de sovnet og etter 2 uker begynte jeg å dobbeltamme de. Da var de blitt så sterke at vi fikk lov til å ta de med ut fra overvåkningsrommet og vi kunne ha de på rommet sammen med oss. Dette var så koselig. Endelig følte jeg at de var skikkelig mine, jeg hadde liksom delt de med så mange, så det var godt å få de inn på et rom hvor det bare var oss. Plutselig ble de noen små racere på å suge så mye melk de skulle ha (vi veide de før og etter amming for å se hvor mye melk de hadde klart å drikke) og da kunne jeg ha de sammen med meg 24/7! Etter to døgn veide vi de og så at de hadde lagt på seg akkurat så mye som de skulle, og da var vi plutselig klare for å reise hjem! Vi som hadde forbredt oss på å være der i 7 uker, også kunne vi plutselig reise hjem etter 3!

Sykehustiden var en helt fantastisk tid for oss siden jentene var så små. De tre ukene vi hadde der med så vanvittig FLINKE fagpersoner gjorde at jeg kunne føle meg helt trygg i mammarollen da jeg skulle reise hjem igjen. De var så flinke til å gi oss ros for alt vi gjorde, og vi kunne spørre og få hjelp til alt! Selv da det ene brystet mitt var så smertefult fordi jeg hadde tette melkeganger kom det en fantastisk sykepleier og akupunkturbehandlet meg. Vi hadde alt vi trengte og fikk så mye god hjelp! Jeg kan faktisk ikke få takket nok til alle som jobber på nyfødtintensiven ved Sentralsykehuset i Vestfold (Siv)! Takk for alt dere gjorde for oss. Takk for alt dere gjorde for våre barn!

#pramatur #tvillinger #sykehus #sykehushistorie