Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen’s Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 

Men arr vil hun for alltid ha, og noen ganger begynner de å blø igjen …

ARRENE SOM BLØR

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kom i stallen en sen høstkveld, en lørdag. Jeg hadde hatt Dronninga i over ett år nå, alt som var igjen av hennes utagerende temperament var gamle minner, denne hesten som jeg var på vei til denne kvelden var den hesten jeg kunne skimte i det fjerne når jeg så henne i øynene halvannet år tidligere. En harmonisk hest, tilfreds med sin egen kropp, en hest som var glad hver dag jeg kom, en hest som lot småjentene i stallen klappe henne selv om hun syntes det kilte verre enn 100 fluer av de forsiktige hendene, huden dirret langs håndtrykket deres, men det var den eneste bevegelsen hun lagde. Ingen ører bakover, ingen klaprende tenner, ingen løfting av bein.

Daglig ble jeg møtt av kommentarer over hvor herlig hun var, hvor vakker hun var og hvor fin hun så ut på banen der hun begynte å bli sterk i sine gamle kunstner igjen, dressuren.

Men akkurat denne dagen kunne jeg føle at noe ikke var som det skulle allerede før jeg fikk se henne. Som en stikk i magen, jeg løp ut til beite og riktig nok, der sto hun med alle fire beina alt for tett inn til magen, da jeg kom litt nærmere så jeg at bakbeina var hovnet opp, hennes høyre bakbein dobbelt så stort som det andre med en hevelse som stakk seg opp langt forbi hasen. Jeg ante hva det skyltes, en bakteriell infeksjon av søla som hun reagerer på hver høst. Men nå var det ikke den lille hevelsen som pleide og komme, hun var tykk helt fra hoven til knærne. I tillegg hadde hun sterkt nedsatt allmentilstand. Feber og ingen mat- eller drikkelyst. 

Jeg hadde lyst til å begynne å gråte, men jeg tok meg i det at det ville vært å overdrive det hele litt ved å la tårene trille, hun var jo ikke dødene akkurat. Jeg ringte veterinæren, helgevakta. 

Tok bilde faktisk: tydelig helvelse i begge kodeledd og hasen på høyre bak er omtrent dobbel så stor som venstre. 

“Hesten min har bakbein som en elefant, feber og nedsatt allmentilstand, lymfangitt vil jeg gjette etter søle som hun reagerer på hvert år”, fortalte jeg med trist stemme. Veterinæren skulle komme så fort hun kunne. Ventetiden virket lang, så jeg ringte min beste venninne, hun kom ned til meg på 5 minutter og ikke så lenge etter kom veterinæren. 

Hun var enig med meg i diagnosen, og ville sette henne på antibiotika og et annet medikament som skulle fordrive væskeansamlingen i beina. Totalt 3 spøyter. Bare lukten av en veterinær fikk Queen til å stresse unormalt mye. Det var helt tydelig at veterinærer ble nervøs av Queen som ikke lenger klarte å stå stille, “jeg er hovedsakelig smådyrsveterinær” beklaget hun i det hun hoppet vekk fra Queen som flyttet på seg brått. SHITT! Denne hesten tåler ikke mennesker som blir redd henne. Og det var som å skru på en bryter, fra det harmoniske og til den utagerende villhesten. Bare lukten av en veterinær tok henne tilbake til traumene fra fortiden.
Etter mye kamp fikk veterinæren satt første spøyta. Hun gikk omtrent i stå, og det var ikke snakk om at hun skulle få ta noe mer på henne.
Det var ingen alternativ at veterinæren skulle sette livet sitt på spill av den 600 kg tunge hesten som var “over alle hauger”, dog hun var bindt. Det var ingen ting som roet henne ned, hvis veterinæren kom for nært hoppet hun til igjen. 

Uten å ane hvorfor spurte jeg: “Er det mulig at jeg setter sprøytene?”

Jeg ble nok like overrasket over svaret som hun ble over at jeg spurte om det spørsmålet. “Jaaa, om du trur det fungerer, så prøver vi det” Jeg fikk en gjennomgang av hvordan det skulle utføres og etter et par testforsøk uten spøyte var jeg klar. Rollene var byttet, veterinæren tok tak i en kost og med latter i stemmen sa hun “jeg later som jeg er stalljente, så er jeg kanskje litt mindre skummel” og kostet i vei foran oss. Kaja (bf) hadde tatt over min rolle, stå ved hodet til Queen og belønne med godbiter, og jeg sto ved hennes hals med spøyte nr to i hånda. 

Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut

Alt Queen viste av tegn til bevegelse var en liten sjelving igjennom kroppen, som stoppet like raskt som den startet da full belønning ble gitt av Kaja og meg selv. Jeg gikk over på motsatt side med spøyte nr 3 i hånden. 

Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut

Like smertefritt som min første sprøyte var satt.
Ikke før jeg satt i bilen på vei hjem fra stallen slo det meg hva jeg egentlig hadde gjort og hva dette hadde av betydning. Ikke bare hadde jeg satt to spøyter på hesten min for første gang i mitt liv, Dronning hadde også vist meg hvor stor tillitt og trygghet hun hadde fått til meg på den tiden vi hadde vært sammen. 

Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma!

Fortsettelse følger…

“Likes” og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :*