Historien om Queen’s Diamond

TILBAKEBLIKK & OPPDATERING

Jeg tenkter på følelsen av å kjenne mestring under meg, men også i meg. Følelsen av å fly, med lyden av fire høver mot bakken. Det er ikke ett lite dyr, det er et stort, muskuløst men samtidig et elegant dyr, hesten. Til tross for størrelse og styrke kan jeg fører dette dyret under meg med fjærlette bevegelser, få det til å kromme kroppen til en elegant fasade, svinge dyret over banen, sette opp farten eller stoppe. Med en vridning i hoften, det ene beinet litt frem og det andre litt tilbake kan jeg få hesten under meg til å fatte gallopp, gangarten som virkelig føles som om vi flyr. Bevegelsen så rolig, så i takt, men allikevel den raskeste gangarten.  Fire uker siden sist…

Styrken og størrelsen til hesten gjør dem ikke til noen robuste skapninger. Vel, de kommer i alle størrelser og fasonger, noen av dem er faktisk robuste. Men ikke min, hun er som en porselendukke. Det kan i hvertfall følels slik. Så lite som skal til for å lage en sprekk eller knuse henne i flere biter. Så følsom for verden rundt seg. Det er ikke noe galt i det, det er faktisk en av grunnene til at hun er min hest. En av grunnene til at jeg liker hun så godt. For meg er hennes svakheter min styrke, som to hender som passer perfekt i hverandre. Men at kroppen også reagerer så kraftig når ting ikke er helt som det skal er bakdelen ved denne porselensdukken. 

Queen hadde ikke vært hos meg i mer enn noen dager. Jeg skulle ut å longere henne. Stelleplassen var opptatt så jeg tok henne med inn i vaskespilte for å klargjøre henne til trening. Litt usikkert gikk hun inn. Rommet er ikke så stort, så med den medfødte klaustrofobien hester har, viste hun litt skepsis med å bli med meg inn. Siden hodet er vendt mot åpningen fra vaskespilte roet hun seg ned slik at jeg fikk børstet og stelt. Jeg løsnet grimen og dro den over nakken hennes for å ta på holdelaget. Men før jeg hadde rukket å strekke meg etter hodelaget bykset hun frem, antagelig trudde hun at hun var fri siden jeg fjernet grimen fra hodet hennes. Da grimen stramet til mot skuldrene og brystet skar panikken til. Hun datt langlat på betonggulvet som en mytonisk geit som faller om det blir skremt. Men likefort kom hun seg opp igjen, hun snudde seg 180 grader mens hun reise seg. Hun satt fremdeles fast, enda mer fast da hun bandt seg selv strammere ved å snu seg. Hun falt igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å klatre rundt og over henne, panikken min var antagelig like stor som hennes i det jeg klarte å løsne hempene på tauene som burde røket for lenge siden. Hun reiste seg, jeg hadde ventet en hysterisk hest, en hest som på død og liv skulle ut av det vaskespilte.Jeg så for meg senarioet om oppspiltheten hennes jeg kjente så alt for godt til. Det skjedde ikke. Hun reiste seg, hele kroppen hennes skalv, og fremdeles inne i vaskespilte la hun pannen mot magen min. Jeg beroliget henne alt jeg kunne, før jeg skjønte at hun gjorde det samme med meg. Adrenalinet som hadde spilt ut i årene mine slapp og beina mine begynte å skjelve like mye som hennes. 

Vi kom oss ut av det hele med ett sår hver. Jeg merket ikke da jeg fikk mitt, og jeg tviler på at hun merket sitt. Hvordan hun kunne bli så redd at beina knelte under henne er for meg rart, jeg har aldri vært borti en lignende hest. Men dette var ikke første gang jeg hadde sett henne falle helt uventet. Og selv om det føltes som en tragedie i øyeblikket det skjedde, var det ikke det. Vi kom enda ett steg nærmere hverandre, større tillitt ble bygd i de sekundene. Og tru det eller ei, hun har aldri vært redd for å gå inn i vaskespiltet siden. 

Hun har heller ikke falt igjen.. 

Nå er det “bare” en betennelsesreaksjon som første veterinæren blåste av som en helt vanlig case med en overhysterisk eier – jepp, meg. Bedre allerede i morgen ble jeg lovet. Det stemte ikke. Miksen av medisiner hun går på i dag, skremmer bort de fleste. I sær meg meg 4 års naturmedisin i bakhånd. Men selv om jeg er for naturmedisin, betyr ikke det at jeg setter tommelen ned for skolemedisin. Alt jeg vil er en frisk hest, så selv om jeg har sprengt veterinærbudsjettet for i år, så kommer jeg til å fortsette med veterinærbesøk, “fyfy” antibiotika, cortison og en haug med andre ting til hun er bedre. Faren nå er at hevelsen i beinet blir kronisk, så medisinene får ta seg av betennelsen, og når hun blir frisk kan jeg bygge opp imunforsvarte med naturmedisin. 

Så mitt nyttårsønske er en ny start på nyåret, med en frisk hest under meg igjen. 

 

8 kommentarer
    1. Åh, jeg kjenner meg sånn igjen! Jeg har ikke en såå redd hest, men han får panikk på stallgangen f.eks hvis folk går forbi fort og bare slenger skjettingen som henger i grimen opp å ned. Det eneste som hjelper er at jeg tar skjettingene for dem som går forbi, fordi han stoler på meg. Det tok meg 1/2 år for å få lov til å ta på hodelaget mens han holder hodet ned til meg, samme med å børste han i ansiktet. Han er så var og følsom, men nå har han gitt meg all sin tillit, og så sant jeg er rolig – er somregel han også det selv om det kan koke litt over i toppen av og til. Nå har han stått i 1/2 år, pga brukket bein i foten… Og på fredag blir det røntgen med dom.. Kryss fingrene for oss! Jeg vil sååå gjerne ha en frisk hest igjen, kunne kjenne alle hestekreftene og energien boble under meg. Det er en så fantastisk herlig følelse! Unner virkelig deg det samme, og skal krysse både fingrer og tær for dere to også 🙂 God Jul!

    2. Det værste for oss hestemennesker er å se de store sterke og trygge barna våre ha det vondt. Min skatt som jeg har hatt i 14 år, som nå er hjemme på gården mens jeg er i oslo er endelig bedre, men det er fortsatt et spørsmål om tid.. Håper virkelig du får flere år sammen med queen og at hun er oppe og løper igjen snart <3 Jeg gleder meg ihvertfall til juleferien sammen med skatten, lagt inni skogen!

    3. Kristine: så kos å ha hatt hesten sin så lenge 🙂 da får du kose deg masse hjemme i juleferien^^, og takk, hun virker heldigvis ikke så plaget, men beinet er stort og verker mye. God jul 🙂

    4. Tusen takk for det <3 Jaa, er kjempe kjipt! Spesielt når han mistrives så inderlig med å bare ståå...

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg