Med nytt iver satt jeg på kontoret, klar for å fordype meg vidre inn i det journalistiske studiet. Avisnettside etter avisnettside ble strimet igjennom, sak etter sak.
Følelsen av ubehag, sterk ubehag flommet igjennom kroppen. Så kom kvalmen og sinne like etter. Jeg hadde begynt å lese om saken:
Mandag startet det som omtales som én av norgeshistoriens verste overgrepssaker. Tiltalen er det verste jeg har lest. Den inneholder detaljerte beskrivelser av handlinger som er så grufulle at det er ubegripelig hvordan noen er i stand til å gjøre slikt mot barn.
– hele saken følges av DT.no
Jeg ble også nødt til å klikke meg innom en sak i dagbladet da jeg så bilde av en nær bekjent. Som bildeteksten til saken sier: Anette har en av landets kanskje tyngste jobber: her gjennomgår hun en harddisk på jakt etter å avdekke grove overgrep mot barn, hos Kripos.
Hun har vært med på å løse denne – Én av norgeshistoriens verste overgrepssaker – tiltalt for å ha seksuelt misbrukt sine egne spedbarn.
Selv de mest erfarne kriminalreportere følte seg uvel da barnas lidelser og de voksnes seksuelle lyster ble skildret på rettssakens første dag. Det er ikke mulig å gå mer i detaljer om hva som skal ha skjedd med barna uten at leserne kaster fra seg avisen i vemmelse eller klikker seg ut av nettsaken. Det gjør vondt å høre på.
– utdrag fra aftenposten
Sinnet over hvordan noen kan utføre slike handlinger mot et spedbarn, mot noen i seg, førte meg seg en søvnløs natt og en dårlig dag. Og det for meg, en totalt uberørt. På et tidspunkt følte jeg meg så dum, rett og slett fordi saken er så gruelig at jeg ikke klarte å forstå den. Min rosa boble bristet, for i min verden eksisterer ikke disse type tanker eller handlinger. Jeg lever i en verden der jeg aldri har opplevd noe verre enn å bli sendt på rommet av mine egne ugjerninger.
Jeg lever i en verden der jeg selv fikk utforske seksualitet av ren nysgjerrighet og forelskelse da jeg var 16 år. Og av denne grunn er det helt uforståelig at noen, kan utføre seksuelle overgrep.
Jeg føler meg dum fordi jeg tror verden er slik jeg lever den, jeg føler meg dum som tror at voldspersoner og overgripere tilhører fjernsyn og nyheter, men ikke det virkelig liv.
Men mest av alt, jeg føler meg dum som sitter alene og leser uten å kunne være til noen som helst hjelp.
Jeg blir sittende å tenke på mine egen foreldre, alt min barndom kan minnes ved første blikk er latter, samhold og omsorg. Var det flaks? Fikk jeg utdelt en ryggsekk med “godt hell” da jeg ble født av mine foreldrene som har i sitt hovedmål passet på at min søster og jeg har vokst opp frie for betydningsfulle bekymringer, med frihet innenfor grenser, med kjærlighet og trygghet?
For hva har disse barna gjort for å bli født inn i et helvette av en verden, der sine egne foreldre forgriper seg på dem før de selv har evnen til å si i fra eller gjøre motstand.
Vi uberørte sitter igjen og tenker på våre, de vi elsker av alt på jord, vi er livredde for at de skal skade seg eller oppleve noe vondt.
Selv om vi er uberørte, så blir vi alikevel berørte.
Og jeg spør meg selv, hva kan jeg gjøre?
Jeg sitter igjen med følelsen av å være et tomt skall.
Men i dag har jeg bestemt meg, jeg skal slutte å late som om ondskapen ikke finnes, i stedet skal jeg bidra og være til hjelp for de der ute som ikke har det som meg og mine barn. Jeg vil hjelpe.
– Følg speiltvillingene på facebook –
Slike saker er helt forferdelig, men det som gjør meg aller mest kvalm er alle tilfellene som ikke blir avslørt! Alle overgrep som foregår hver dag uten at noen ser eller forstår! For hver av disse sakene vil jeg hyle ut hvor viktig det er at barnehage og skole melder bekymringer de har til barnevernet. Så får vi heller gråte av glede de gangene det ikke er noe å være bekymret for, men det er uansett aldri feil å melde bekymring.
Vil også minne om at “mannen i gata” kan sende bekymringsmelding.
Nei, dette er (heldigvis) ikke til å begripe. Forstår du rystes. Jeg likte som tenåring å lese sanne historier. Så slike bøker blant barn som var utnyttet var blant dem jeg fant på biblioteket. Det åpnet øynene mine, men hadde nok ha vanskelig for å tro at mine gutter ble utnyttet av slekt,
venner eller barna sine venners familie. For etterhvert så er
det kanskje hell som gjør at det går bra. Man kan ikke
alltid “se” det på folk. Men man kan til en viss grad
forbrede ungene sine, og be de sette grenser for kroppen
sin. Tenker derfor at det er viktig når ungene blir større å
ikke vil ha kos, å respektere dette. La de få bestemme over
kroppen sin slik fra de er små..
Den yngste av de tiltalte bodde i samme by som meg. Hun jobbet på nærbutikken jeg alltid handler på og hang med fler av mine venner. Kjente henne ikke men hun var en slags bekjent likevel iogmed at byen her er såppas liten. Er helt tragisk å tenke på det de har gjort. Ei tilsynelatende oppegående og normal jente, men så feil kan man ta. Det er utrolig at de man minst forventer slikt av faktisk har så mørke hemmeligheter. Datteren var 2,5 mnd da de startet. Blir helt kvalm av tanken. Stakkars stakkars barn.. Sånne mennesker skulle aldri fått se dagens lys igjen spør du meg.
Huff. Dette var forferdelig trist. Jeg håper alle sammen rotner bort i fengsel resten av livet. Disse fortjener ikke å se dagens lys igjen.
Takk for et innlegg som setter ord på mine egne følelser i møte med det aller, aller verste. Jeg føler meg også så ubeskrivelig maktesløs, og samtidig så utrolig takknemlige for den barndommen jeg får gi mine egne små.
Samtidig syns jeg det er så vanskelig å vite HVA man skal gjøre. Hvilke tanker gjør du deg om dette?
Ja det er så grusomt at noen kan få seg til å gjøre noe sånt! Det virkelig til å miste nattesøvnen av! Det er fint at du ønsker å hjelpe:)
Linda: Det er flere hjelpeorganisasjoner rettet til barn i norge. Man kan bidra med pengestøtte, eller bli frivillig. Jeg vet også om flere som er støttekontakter for barn med en vankelig oppvekst. Men jeg er i startfasen som deg, så jeg skal komme tilbake til dette når jeg har gjort mine valg 🙂
Stine: Det er skremmende!
Anonym: Ja, det er viktig å ta med seg dette.
Anonym: Veldig viktig !
Du skriver godt om et alvorlig tema 🙁 Denne saken ryster oss alle, jeg håper bare at barna vil komme til gode hjem og kan leve gode liv fremover.
Skal fortsette å følge bloggen din, du virker som en klok dame 🙂
Hei søte deg!
Jeg stakk bare innom for å minne deg, ja akkurat DEG på at du er god nok som du er og at du er spesiell! Du er verdifull for akkurat den du er, og jeg vil at du skal vite at du kan nå langt så lenge du aldri gir opp! Stå på, jeg og mange andre heier på deg – du er GOD NOK for akkurat den du er, og verden trenger deg <3
Ha en fin dag videre!
huff! ja noe så fælt…blir sint av å lese sånne nyheter..
Hadde våre kjekkt med mer innlegg om tvillingene 😀
Shanna: <3
Takk!
Takk for at du tar dette frem. Vi er mange tidligere utsatte barn som nå er voksne og opplever å ikke bli tatt på alvor! Mange er uføre og helsevesenet finner ikke “noe galt”, nettopp fordi de ikke lytter. For hva gjør dette med folk? For min del har overgrep ødelagt hele min barndom, ungdomstid og mye av mitt nå begynnende voksne liv.
Så tusen takk Stine, for at du, uten noen bakgrunn, som er “som alle andre”, tar dette viktige temaet opp 🙂 Jeg håper virkelig at dette hjelper og du er en fantastisk flott rollemodell <3
Anonym: <3 Det er sterkt å lese! men det ligger også en kraft i dine ord som får meg til å ønske å hjelpe enda mer.
Takk for at du deler <3
Supert innlegg.. Håper virkelig at straffen for barneovergrep blir hardere.. Latterlig at man får så lite for å ødelegge et lite liv..
Ønsket etter å hjelpe andre barn har blitt mer intens etter jeg fikk en liten jente for 1.5 år siden.. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor alle barn, når jeg ser hvor godt dattera mi har det.. Hun har alt hun behøver.. Så begynner jeg å tenke på hvor urettferdig det er at ikke alle barn har det sånn.. Små og hjelpeløse vesener.. Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å melde meg på et PRIDE-kurs for fosterbarn.. Om jeg klarer å utgjøre et forskjell for et barn, så er det fantastisk 🙂
VIKTIG TEMA! – godt du belyser det.
Eg er veldig enig, med deg! Man kan ikkje forstiller seg at en mor eller far kan gjere vondt sine egne unger og øydelegge resten for livet. Den verden vi lever i dag er grusomt, enten må du rekna med kvar dag med terrorisme eller at noen kidnapper ungen din for å lever sine seksuelle fantasier. Eg er redd å lever i ei sånt verden, eg er redd å mista mitt barn i sånt samfunnet. Men eg er glad for at min unge ikkje veit noe om det og lever eit fredelig liv, så lenge det er mulig i denne verden.
Marie.: <3
Anonym: <3
helt grusomt at det heletatt er mulig å ha så lite hjerte for sine egne barn!
Barna dine er i hvertfall veldig heldige som har en mamma som har et så stort hjerte <3
inabellee: <3
Sitter her med tårer i øynene og klump i halsen! Har selv hatt en like fin og god oppvekst som jeg kan lese du har hatt, og i lang tid så jeg på det som normalt og en selvfølge at alle hadde en slik oppvekst. Det var ikke før jeg traff min kjære at jeg fikk min “rosa boble” sprukket og realiteten slengt i ansiktet. Han har (heldigvis) ikke vokst opp i et hjem med seksuelle overgrep, men han har langt ifra hatt den oppveksten og de trygge rammene et barn skal ha. Så å høre hans historier var virkelig tøffe for meg, både for jeg syntes utrolig synn på han for å ha opplevd en fæl barndom og fordi jeg synes det var vanskelig å godta og akseptere at ikke alle har en god barndom, for det burde ALLE få ha!
Jeg har iallefall lært å sette mer pris på de fantastiske foreldrene jeg har og den gode og trygge oppveksten de har gitt meg (mer enn jeg allerede gjorde), og jeg skal hver dag både vise og fortelle mine barn hvor høyt de er elsket og gi dem gode og trygge omgivelser i livet. Slike vonde historier minner meg på at jeg aldri må glemme å gi barna mine det siste nusset på kinnet før de legger seg eller å si en ekstra gang at jeg elsker dem høyere enn himmelen før de lukker øynene for kvelden.
Caroline: <3 Uff, så tris å høre om sin kjære! Ikke rart man får satt livet i perspektiv når man får det så nært
<3