Urettferdig å være tvilling.

31.07.2015 - 09:51 32 kommentarer

Litt tom på innsiden setter jeg meg ned. Et familiemedlem sovnet stille inn i nettenes timer. Vel passert 90 år, er det allikevel godt at han fikk slippe, det var ikke mye igjen av han nå. Jeg begynner å synge, noe jeg gjør veldig ofte når jeg er alene og den første strofen som faller til leppene mine er 

"When you try your best but you don't succeed"
"When you get what you want but not what you need"

- Coldplay, fix you

Tankene spinner over til mine barn, og jeg minnes en tekst jeg leste i går på sengekanten om tvillingers rett til like mye tid med foreldrene som andre barn. Diskrimineringen over at barn nummer to kun får fem eller syv uker permisjonstid med sine foreldre, ettersom foreldrene velger 100- eller 80% permisjon. Tvillingdebatter som går om dagen handler om nettopp dette, at selv om du blir født tvilling skal du ha samme rettigheter som et barn født alene. 
Det var ikke før jeg begynte å lese om dette at jeg har tenkt på det som diskriminering, de får jo tross alt de resterende ukene med sine foreldre. Forskjellen er at de må dele sin mamma og dele sin pappa. 

For bare dager siden var vi en tur ute å handlet alle fire, tvillingene på to år, pappen og jeg. Jeg hjalp min førstefødte tvilling ut av bilen, og hun spurte: "mamma, bæje meg?" Jeg løftet henne opp til hoften min, la armene rundt henne. Vi kunne snakke sammen nå, vi kunne kysse nese og le. Min andrefødte tvilling ble hjulpet ut av bilen fra pappen sin, hun så på meg og sin tvillingsøster, strakte armene opp til pappen sin og spurte "pappa, bæje meg?". Det ville ikke vært nødvendig å bære, de er raske tilbeins. Pappaen spurte derfor om jeg kunne sette ned datteren vår, for hvis en blir båret skal så klart den andre bli det også. Jeg svarte: 

"men jeg ønsker å bære henne"

Det høres kanskje rart ut, kanskje dumt ovenfor pappaen, men jeg trur jeg kan telle på mine bare fingre hvor mange ganger vi har vært på butikken alle fire samtidig. Denne dagen hadde jeg to ekstra armer med meg, pappen sine. For en gang skyld kunne jeg si ja til å bære mitt barn.. Det sier seg kanskje selv at det å skulle handle mens jeg bærer begge to er en helt umulig sak, jeg har bare to armer. Det er alltid to eller ingen, bærer jeg en er det urettferdig, veldig urettferdig for et lite barn på to år som må gå selv. 

Sent på kvelden i går våknet jentene, annen hver gang løp pappen og jeg opp trappene for å trøste og synge for våre barn. Jeg satte meg på en stol ved siden av sengen til min ene tvilling, hun var mest lei seg, og kun kastet armene rundt meg over sprinkeltsengen. Jeg koset, kysset og sang. "ma-ma, koos" hører jeg sårt fra mitt andre barn som ikke får noe oppmerksomhet i dette øyeblikk. "Ja, jenta mi, jeg kommer å koser meg deg nå", og jeg flyttet meg til hennes seng. Jeg gir en like lang kos, mens gråtingen blir sterkere fra sengen jeg nettopp hadde forlatt. 

Dette var eksempler på hvorfor det stakk i meg da jeg begynte å synge: 

"When you try your best but you don't succeed"
"When you get what you want but not what you need"

Det er slik det føles for meg som tvillingmamma. Jeg prøver mitt beste, men det føles ikke alltid som om jeg klarer å lykkes -  jeg mangler et fang, jeg mangler to armer. 
Og mine barn; de får det de vil ha, men ikke det de trenger - ALENETID, tid til å bli sett. 

Husk at dere er heldige, selv om det til tider er urettferdig å være tvilling! 

- Følg speiltvillingene på facebook





 

32 kommentarer

Nina

31.07.2015 kl.10:40

Hei, det er sjelden eller aldri jeg kommenterer på bloggen din, men nå følte jeg for å skrive noen ord! Jeg selv har ikke tvillinger, men jeg har to barn som er relativt tette i alder. Når babyen skriker og storesøster på under to år gjør det samme, står jeg i akkurat samme situasjon som deg. Jeg har bare ett fang! Slik er det å ha søsken, tvilling eller ei. Jeg prøver å dytte vonde tanker og dårlig samvittighet bort, for alt i alt vet jeg at det å ha søsken er en gode. Innimellom må den ene vente lenger enn jeg syns er greit, innimellom strekker jeg ikke til, innimellom forstår ikke ettåringen hva det vil si å vente og babyen gjør det iallefall ikke. Men jeg er glad for at de har hverandre og for at de får vokse opp sammen såpass tett og forhåpentligvis bli gode venner! Ikke legg på deg for mye dårlig samvittighet, tenk hvor godt våre barn vokser opp. Vi kan bare gjøre så godt vi kan, og det er mer enn godt nok!

Line

31.07.2015 kl.12:44

Sånn er det for alle når nr. 2 kommer. Iallefall hvis man har to tette... Har to unger med et års forskjell, de sover på samme rom. Det du forteller om leggingen kunne like gjerne blitt fortalt om våre barn.

Men det er klart.. Mens førstemann var baby hadde han alenetid i et helt år... Andremann fikk ingen alenetid, for vi ville ikke ha eldstemann i barnehagen så tidlig når mamma allikevel var hjemme...

Twin1

31.07.2015 kl.12:46

Jeg er enegget tvilling selv og det med "urettferdig" har jeg opplevd noen ganger. Pga av at vi ble splittet i vær vår klasse på barneskolen ble vi mer forskjellige som personer, men utseende er fortsatt likt. Sjalusi og misunnelse kom på ungsomskolen når vi hadde en del venner sammen, men også venner som kun var "mine/dine". Men pappa og stemor var flinke til å se Twin1 og Twin2 som to forskjellige barn med forskjellige behov og ikke bare "tvillingene". Jeg og min søster har ett veldig tett forhold i dag, men i søskenflokken så er det nok vi som krangler mest:-).

31.07.2015 kl.12:51

Så utrolig vakre de er, skjønner at du er stolt :D Ta gjerne en titt innom min blogg: http://nouw.com/annchristin

Ine

31.07.2015 kl.13:21

Den stakk langt inn i hjerterota ( på en positiv måte)

Dette er noe jeg kjenner på hver kveld etter jentene ,OG

storebror har lagt seg!

Man har 2 armen, men bare 1 fang..

selv om man ønsker å kunne dele seg i 2-3 til tider, så

har man et hjerte som rommer alle sine barn ☺️

Marlen

31.07.2015 kl.16:45

For et sårt innlegg, fikk helt klump i halsen.. Jeg kjenner deg ikke, men du virker som en kjærlig mor og et hengivent menneske! Når du føler at du ikke lykkes og mangler et sett armer og et fang, husk på at du kjærlighet til to, og sikkert enda fler <3 vet med sikkerhet at jentene dine vil se tilbake på barndommen med varme i blikket og en evig takknemlighet for at du er den moren du er!

Linn W. Rosenborg

31.07.2015 kl.17:41

Hei, og tusen takk for at du linket til innlegget mitt. Det er akkurat det du skriver som jeg ikke engang klarer å forestille meg. Jeg forstår at mange som enda ikke har barn ikke klarer å engasjere seg i dette, men som jeg har sagt så mange ganger de siste dagene: for dere som allerede har fått tvillinger er det for sent - dere har allerede hatt en permisjon for lite. Fortsett å del dine erfaringer, og del gjerne innlegget mitt videre, og da med en oppfordring til alle som i det hele tatt ønsker seg barn (og følgelig risikerer å få tvillinger) til å lese og engasjere seg.

Stå på!

Stine Skoli

31.07.2015 kl.19:16

Nina: Ja, helt klart at det blir det samme for alle med to barn, men angående tvilling debatten som går om dagen så handler det om at en tvilling aldri får den alenetiden i permisjonstiden som de fleste andre barn får. De får jo tiden samtidig og må dele alt fra første start :) Nå vet jo ikke jeg om du har hatt nummer en hjemme mens du har vært i persmisjon eller ei.
Søsken er positivt uansett aldersforskjell trur jeg også :)

Stine Skoli

31.07.2015 kl.19:18

Line: Ja, da blir det klart at det blir det samme :)

Stine Skoli

31.07.2015 kl.19:19

Twin1: Så gøy å høre om din opplevelse av tvillinglivet :)

Stine Skoli

31.07.2015 kl.19:20

Ine: <3

Stine Skoli

31.07.2015 kl.19:21

Marlen: Åh <3 Nå ble jeg helt varm om brystet! Tusen hjertelig takk, for hyggelig kommentar :)

Stine Skoli

31.07.2015 kl.19:21

Linn W. Rosenborg: Takk for en kjempe herlig innlegg, og bare hyggelig :)

31.07.2015 kl.19:48

Fin blogg😊Jeg har lyst til å sy det hvite skjørtet som du sydde for en stund siden. Jeg driver og tegner opp malen nå, men er veldig usikker på hvor langt jeg skal tegne streken fra utsiden til kanten på den innerste sirkelen og ut til enden av skjørtet. Takk på forhånd😊

31.07.2015 kl.20:22

Jeg er tvilling selv. Kjenner meg igjen. Der var ikke så mye sjalusi hos oss, selvom lillebroren våres kom når jeg og tvillingsøsteren min var bare 22 mnd.

MammaTil3

31.07.2015 kl.20:42

Jeg er så enig med deg Stine! To babyer som gråter og trenger trøst og bare et sett armer er den værste følelsen. Jeg har i tillegg til tvillingene et barn til som er tett på i alder og nei, det er ikke det samme med tette søsken. Tvillinger er ekstremt intenst fordi de er helt like gamle med akkurat de samme behovene. Spedbarn kan og skal ikke måtte vente. En 1 eller 2 åring kan man snakke litt mer med, underholde med leke osv.

Tvillinger er en egen liga og det skjønte jeg først da jeg fikk dem selv.

Jeg tror fordelene oppveier ulempene med å være tvilling, men fyttirakkeren så vondt det er å ikke kunne være den mammaen jeg vil for dem akkurat når de trenger det.

Maja

31.07.2015 kl.22:03

Hei😊 Fin blogg du har, men jeg lurer på en ting, om det hvite skjørtet du lagde for en stund siden. Jeg driver og tegner mal nå, men jeg lurer på hvor lang strek jeg skal tegne fra kanten av den innerste sirkelen og helt til enden av skjørtet. Jeg er veldig usikker og lurer på hvor lang du tegnet denne sirkelen. Tusen takk på forhånd😊

01.08.2015 kl.11:47

Les og lær, Stine, les og lær: http://mammatilmichelle.blogg.no/1438376891_hold_privatlivet_priv.html#comment

Ina Johansen

01.08.2015 kl.13:15

Du er så utrolig flink til å skrive! Foresten det høres veldig vanskelig ut, men du gjør en veldig god jobb! :D

Cicilie

01.08.2015 kl.21:05

Føler med deg! Bestefaren min sovnet stille inn idag med familien rundt seg, "bare" 79 år gammel. Godt og vondt på samme tid, da han den siste tiden var veldig dårlig, hadde mye vondt og bare gråt fordi han ville slippe...

Silje

02.08.2015 kl.01:25

Du er så flott Stine :)

Karoline Liland

02.08.2015 kl.13:05

Du virker som en hærlig mor for dine to små!

Stå på videre! :D

Dere er en hærlig familie! :) <3

Dorthea

02.08.2015 kl.17:04

Hei, fine, flinke Stine.

Du skriver så mange fine innlegg, og jeg innser at jeg tar meg til til å kommentere altfor sjeldent, derfor gjør jeg det nå. Veldig fint, men sårt innlegg. Selv har jeg fem søsken (vi er seks tilsammen). Oss fem yngste er født veldig tett, over en periode på syv år (eldstemann har litt større aldersforskjell). Vi er altså flere "pseudotvililingpar" (født med maks 18 mnd mellomrom) i flokken. Til tider har jeg syns det har vært tøft å måtte dele oppmerksomheten, og når vi er samlet nå i voksen alder er vi nok en langt mer høyrøstet flokk enn de fleste forsamlinger, da vi er vant til å måtte kjempe litt for oppmerksomheten. Men gjennom oppveksten, og fremdeles nå i voksen alder, har mamma og pappa har alltid klart å gi uendelig kjærlighet til alle oss seks barna. Jeg tror ingen av oss noen gang (utenom under noen irrasjonelle tenåringsraserier) har følt at vi har vært mindre likt eller mindre elsket av foreldrene våre enn de andre. Mamma og pappa har alltid klart å se de positive egenskapene med hver av oss, og vi har alltid lært og forstått at man må dele, og at alle må få. Selv om foreldrene våre helt sikkert skulle ønske at de var blekkspruter med åtte armer innimellom så har vi kommet oss gjennom barndommen og ungdommen åpen veldig fin måte alle sammen. For meg er søsknene mine helt uvurderlige i livet mitt, og det å vokse opp i en flokk hvor man må lære seg å dele og samarbeide tror jeg har gjort oss til mennesker med høy empati, sympati, og samarbeidsvilje, samtidig som jeg også vil påstå at vi alle har blitt tildelt en god dose konkurranseinstinkt ;-) Poenget mitt er at barna dine forstår. De er begge glade i søsteren sin, og jeg tror at så lenge de tilsammen får omlag like mye oppmerksomhet hver, og de får annenhver gang, så skjønner de at av og til er det Othilie som har hatt et mareritt og må trøstes, mens av og til er det Olivia som har falt på grusen og fått skrubbsår, og må få et ekstra kyss på plasteret. Vi trenger alle å føle oss litt spesielle innimellom, og slik jeg tenker er det mindre urettferdig at man får oppmerksomhet og kos i sin tur og når man trenger det, enn at begge skal få like mye kos og oppmerksomhet samtidig hvis den ene har det vondt. På den måten lærer de seg å unne hverandre gode ting :-) Jeg setter uendelig stor pris på hver og en av mine mange søsken, og selv om jeg helt sikkert har hatt øyeblikk ila oppveksten der jeg har tenkt at jeg skulle ønske jeg var enebarn, så er jeg helt utrolig takknemlig for at jeg ikke er det og for at jeg har noen å dele alle barndomsminnene mine med.

Jentene dine vokser opp til å bli herlige mennesker. Du strekker til, rikelig! Aldri tvil på det.

Klem

Angela

02.08.2015 kl.21:52

For et sårt og samtidig vakkert innlegg <3

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:28

MammaTil3: Word! Takk for flotte ord. Jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver.

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:31

Maja: Hvor langt skjørtet skal være fra liv til bunn? Vel det kan du velge helt selv, du kan måle hvor langt du ønsker å ha det på deg selv, om det skal være til rett over kneet, lengre eller kortere. Ingen fasitt :)

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:33

inabellee: Tusen hjertelig takk :D

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:34

Cicilie: <3 Kondolerer så mye <3

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:34

Silje: <3

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:34

Karoline Liland: Tusen takk <3 Så utrolig hyggelig å høre!

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:46

Dorthea: For en herlig kommentar <3 Du sier så mye klokt i dette, og jeg trur du har helt rett. Det er nok helt sikkert heller jeg som føler på det enn mine barn. Men det er ikke alltid godt å føle at man ikke strekker til.

God klem.

Stine Skoli

02.08.2015 kl.22:46

Angela: Tusen takk :D <3

Skriv en ny kommentar

hits