Tidenes avlastning…

Jeg hører latter, plutselig er det helt stille. Musestille, ungene har forsvunnet ut av synet og lyden bærer ikke lengre bort til utesofaen jeg sitter i. Jeg nyter stilleten, jeg nyter solstrålende som brenner mot huden. Tiden tikker og tiden går, jeg har ikke sett jentene på en evighet og jeg gjør ikke annet enn å nyte hvert sekund med soling. Så kommer de tilbake, “smake” spør de og rekker en hånd fulle av nyplukkede solbær fra hagen. 

Etter en liten pause med solbærspising er de på farten igjen, løper, leker, sykler, hyler og ler. Jeg er rett ved nå, men de enser meg ikke. Ser ikke min vei når sykelen setter seg fast eller de snubler i grusen. De kommer ikke og spør om jeg kan være med, eller gi de fart på huska. Jeg er som en usynlig mamma.. Jeg sitter helt stille og smiler, kun øynene følger de glade barna som leker. 

Lykken er å ha helgebesøk av min 13 år gamle kusine, som elsker barn. ! 

“JOSEFINE, hjelpe meeeg!”, og det gjør hun gladelig. 

 

Trioen <3

 

3 kommentarer
    1. Det høres ut som en fin dag 🙂 Veldig godt med litt avlastning ja! :p
      Det blir ikke det samme, men jeg merker forskjell når jeg har besøk av min lillebror på 6 år. Olivia er helt gal etter han, og skal bare være sammen med Martiii! (Martin) 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg