Jeg tok meg i å kjefte, uten en god nok grunn for å bli sint. Jeg slo håndflaten i bordet og ropte: NÅ ER DET NOK! 

Jeg så hvordan mine to barn så på meg med fortvilelse i øynene, kanskje uten å forstå hva de hadde gjort for å vippe meg av pinnen. Sinnet forsvant, frustrasjonen satt igjen og det bygde seg opp en dårlig samvittighet i det de begge sa “heei, mamma”, med glade stemmer som et forsøk på å løse verdensproblemer.  

Jeg tok meg til hodet og kjente tårene presset på, og svarte “hei, jenter”, i en munter tone som ikke nådde ut. 

Jeg var sliten, jeg ble sint fordi jeg var sliten. Jeg begynte å skylde meg selv for å ha jobbet til etter leggetid i dager, i uker? Jeg husket ikke sist jeg satt tankeløs i sofaen og kastet bort tid foran TV. Om nettene fikk jeg heller ikke sove, for tåken av oppgaver måtte rangeres og settes i orden. Alt føltes som et eneste stort kaos, huset beviste det. 

Jentene kranglet, de kranglet om mamma. De klanglet om hvem som skulle få oppmerksomhet, hvem som skulle få stell, de dyttet hverandre ned fra fanget mitt og gråt når de ikke kom til. De kunne ikke forstå at jeg kunne få til alt, med et barn på hver arm. De kunne ikke forstå at de begynte å bli for tunge, at jeg ikke maktet å bære begge to frem og tilbake. 

Jeg spurte om en klem, men endte opp med ei som kloret seg fast om halsen min i hån mot hun andre som ble igjen. Jeg sa det var plass til to, men de var ikke enig. 

Pappaen hadde prøvd i sitt beste forsøk på å hjelpe til, i dager? i uker?, men det hjalp ingen verdens ting da de mente at mamma var den eneste som kunne hjelpe til. 

Det føltes lettere å gjøre alt dobbelt opp, men så ble det nok. 

Jeg var utslitt, jeg ville gråte uten å vite hvorfor. Jeg ville gi, men hadde ikke mer å gi. For grunnen til at jeg ble sint var fordi de kranglet om mammaen sin og jeg viste det ikke ville være nok for dem å dele meg. 

Noen ganger er det hardt å være tvillingmamma og det er vel kanskje slik for alle mødre med flere barn. 

 – Følg Speiltvillingene på Facebook –