I dag måtte jeg reise og hente jentene i halv tre tiden slik at vi kunne gå å besøke hesten før mørket kom snikende på.
Gjennsynsgleden var stor for de to små som ikke har sett hestevennen sin på over to måneder.
Jeg står helt klart ovenfor et tøft valg når det gjelder hesten min, jeg er vanvittig glad i madammen, og hun har det helt fint som en “uføretrygda” hest. Vi håpet stort på at vi kunne ha henne som avelshest slik at hun kunne leve det glade liv med å bare være en hest på beite, som bærte frem et nydelig lite føll. Veldig leit var det da å få nyheten om at fosteret forsvant igjen. I år er det for sent for å prøve igjen, og siden hun ikke har vært drektig før i år vet vi heller ikke om hun er i stand til å bære fram et føll. Hester er i tillegg veldig vare på omgivelsene rundt seg når det kommer til en drektighet, og det at hun har en kronisk infeksjon i det ene beinet kan være en årsak til at hun kastet fosteret.
Dronning er frisk nok til å ha et rolig liv, men antagelig vil jeg aldri kunne bruke henne slik jeg ønsker det. Det at det koster så vanvittig mye penger å ha en hest, og da spesielt en hest som uventet trenger veterinærhjelp nå og da, gir en følelse av at jeg kun betaler for at hun skal leve. Det høres jo egentlig helt idiotisk ut, for hun trives med å bare være hest og kan helt sikkert leve i mange år til så lenge hun får riktig oppfølging og stell hver dag. Samtidig er det så mye penger på en hobby som ikke lengre er en hobby.
Aliving sitter så vanvittig langt inne, for jeg digger dama. Samtidig gjør det vondt å være i stallen når sykdom står foran drømmene ved å ha en hest. Salg er også et utelukket alternativ da hun er en spesiell dame og i tillegg har denne kroniske skavanken.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dette øyeblikk, for selv om de rundt meg sier at jeg har gjort mitt for å gi henne en sjanse, så er det ikke lett å ta valget om avliving. :((
Men nå skal jeg fly over gårdsplassen for å sette henne inn for natten.
Ha en fin kveld alle.
Så trist at hun mistet fosteret:/ Så absolutt ikke lett å avgjøre om en skal avlive eller ikke. Det er så vondt når det er ens eget dyr…. Uansett hva du ender opp med så må du vite at du har gjort det du kan. du kjenner henne best og vet hva som er best:) god klem til deg.
Anette
Anette: 🙁 Hadde vært deilig å ikke måtte ta noen stilling til det, men så klart føler jeg på å bruke så mye penger på noe som ikke blir bra 🙁 Både ovenfor meg selv, men også familien.
Tusen takk, en klem trenger jeg <3
Hei! Jeg lurer på, hva menes med å kaste fosteret, og hvordan gjør hesten det? Jeg har ingen stor kunnskap innen hest, så de ordene vekket interessen min.
Siden jeg aldri har vært innom din blogg tidligere, så vil jeg gjerne nevne at du har 2 veldig søte speiltvillinger. 🙂 Ha en god kveld!
huff veldig trist at dronningen mistet fostret
elsker døtterene dine og deg
de er sååå søte woow og du syr så fine klær til dem omg!!!
klem til deg, Olivia og Otilie
Dextrose: Abortere menes med det 🙂
Tusen takk, ha en fin kvel 🙂
Sto ovenfor det samme vanskelige valget da min hest ble kronisk halt. Dette var en vallak, så avl var utelukket. Salg var heller aldri et alternativ fra meg, og i og med at hesten var 18 år tok jeg det vanskelige valget om å la han slippe. Det tærer på oss som eiere også å gå å se – og vite at hesten ikke har det optimalt. Man kjenner sin egen hest best, og når tiden er inne vet du nok hva som vil være riktig for deg og henne. Ønsker det lykke til uansett hvilket valg du tar, men jeg forstår deg veldig godt om du ønsker å la henne slippe. Sender deg mange gode tanker i en vanskelig tid <3 Veldig trist ang fostret, mitt største ønske var å kunne få et avkom etter barndomsponnien min 😔 Det hadde betydd mye å kunne få noen til å "ta over for", men innen samme slekt..
<3
Jeg sender deg et hjerte og en klem, for jeg vet det er en veldig tung avgjørelse......
Hei!
Våren i fjor sto jeg ovenfor et lignende valg. Jeg hadde ikke råd til å beholde min kjære øyesten lenger. Hun ble 20 år det året, så jeg var veldig i tvil om det var rett å finne nye eiere til henne eller å la henne slippe. Hun kom til Norge da hun var 8 år. Jeg begynte da som steller. Etterhvert fikk jeg henne på for før hun til slutt ble min egen. Hun har jo derfor hatt et veldig stabilt hjem med de samme folkene og hestene rundt seg selv om vi har stått på en del staller i løpet av årene. Var det virkelig riktig å utsette henne for eierskifte?
Jeg bestemte meg for å prøve. Jeg var svinheldig og fant kjekke folk som jeg kjente litt til fra før. De inkluderte meg veldig og jeg fikk stelle henne fast to dager i uken og ellers så mye jeg ønsket. Petty trivdes på den nye stallen og ble trygg på de nye eierne sine. Selv om eieren i ettertid har sagt at hun alltid stod og ventet på meg.
Hun ble halt i høst og fikk behandling. Hun ble bedre, men haltet fremdeles på bøyd spor selv om hun en periode gikk på smertestillende og betennelsesdempende. Hun viste enorm livsglede og var den samme gode gamle gira Petty. Men hadde hun vondt? Hun viste ikke noe utenom på bøyd spor. Men jeg vet jo at hun har en stor smerteterskel og en enorm stolthet. (Vi snakker dronning/primadonna på høyt nivå!)
Til slutt måtte jeg velge om jeg ville ha henne tilbake eller å finne nye eiere til henne. Nye eiere var ikke aktuelt, og ikke har jeg råd til å ha henne selv. Det var jo som sagt også vanskelig å vite om hun hadde vondt i hverdagen, og mest sansynlig var det bare et tidsspørsmål før hun fikk vondt. Vinteren står kongle tur og de siste årene har hun blitt stiv om vinteren og trengt litt ekstra oppvarming osv. 8/10 sovnet hun stille inn med hodet i fanget mitt. Definitivt den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt, og jeg har spurt meg selv 1000 ganger om det var riktig. Ga vi opp for fort? Men inderst inne vet jeg jo at det var riktig. Petty fikk slippe mens hun enda var Petty. Hun ble 21 år, men var fremdeles ei flott dame. Hun slapp å få det der skikkelig “gammel hest” preget. Hun så fremdeles godt ut og så fremdels ut som seg selv.
Dette ble en sykt lang kommentar (jeg er fast leser, men dårlig på å kommentere, så nå gjør jeg kanskje litt opp for det?), men poenget mitt er at inderst inne vet du nok hva som er best for Dronninga. Du kjenner henne best, og du vet best om hun bør få slippe eller om hun kan leve godt en stund til. Samme hva du velger er jeg sikker på at du gjør det rette.
Helt til slutt: avliver du henne ser jeg ikke på deg som egoistisk i det hele tatt. Utifra alt jeg har lest har du gjort utrolig mye for henne, og en dag må eventyret dessverre ta slutt…
Lykke til med valget, tenker på deg <3
Heia. Jeg har også måttet ta det forferdelige valget om avliving, for min del var det veldig vanskelig, men innerst inne så visste jeg det var det riktige og beste for hesten også. Hvordan din situasjon er vet jeg ikke mer enn du skriver, men ville bare si vi er flere som har hatt problemstillingen <3 Uansett hva du bestemmer deg for, så har du min støtte. Du kjenner hesten best.
Uansett hva du bestemmer deg for, så har du virkelig gitt henne alle sjanser. Jeg har hatt hester hele livet mitt og desverre måttet si farvel til mange av de, noen kanskje tidligere enn jeg trodde. Den siste var min ponni som jeg hadde hatt i 20 år, altså siden jeg var 3 år. Kort fortalt så var hans gode dager forbi, og selv om han var fornøyd og sto på alle fire beina sine, så følte jeg det ansvaret at han skulle få slippe mens han enda var oppegående, enn at han en dag “ba” om å få slippe fordi han var så sliten. Din situasjon er jo anderledes, men moralen er at ofte så er det avgjørelsen som er værst også vet du egentlig at det du gjør kun er for hestens beste. Ville bare gi noen ord fra en som har vært i samme situasjon… Ha en fin dag, klem til deg<3
Nei, å ta et valg om et annet vesen skal leve eller dø er noe av det mest forferdelige man kan gjøre. Hadde selv en hest som var uhelbredelig syk. Jeg slutta på skolen for å jobbe, kun for å ha råd til veterinærregninger, og for å ha tid til alle timene med jobb det tok nesten daglig å bare se til helsen hans. Så lenge han hadde det fint så fikk han leve. Da tilstanden hans ble verre uten at noe kunne gjøres for at han skulle ha det bra, falt valget på avliving. Jeg tenker at så lenge hesten ikke har det vondt så vil h*n ha et fint liv. Hesten min var som en hund i ca 3 år, der å leie på tur og ha det gøy på bakken var det “eneste” vi kunne gjøre. For meg er ikke å kunne ri det viktigste ved å ha hest. Å ha hest er så mye mer enn det. 🙂 MEN, jeg skjønner veldig godt at du vurderer å avlive. Det er veldig krevende å ha en syk hest, og det fører ofte til mer bekymringer og tristhet enn glede. Dette merker jo også hesten. Hester lever jo veldig i nuet, og at “nåtiden” er bra er det viktigste. Ikke nødvendigvis lengden på livet.. 🙂 Lykke til med valget. Følg magefølelsen 😉
Kjære stine, jeg begynte og følge bloggen din da jeg var på sykehuset og ventet på barn selv, digget at du er så flink med TO og du er utrolig kreativ.
Liker at vi kvinner også kan sage, skru og montere, være litt handy 🙂
Denne besluttningen gjør nok utrolig vondt og ta. Men det er valget deres uansett hva dere velger.
Jeg vil også benytte anledningen til og gi deg masse skryt for du er virkelig utrolig med jentene dine, i mine øyne er du defenisjonen av en kjempe god mor for både dyr og barn <3
Jeg forstår så utrolig godt hvordan du har det! Tidligere i år mistet jeg en hest som har betydd alt for meg (halvfôrhesten min gjennom seks år) etter at han ble bestemt avlivd. Han hadde kronisk kolikk og tendens til magesår, men han hadde også mange gode perioder og var glad og frisk mesteparten av tiden. Eier tok absolutt det riktige valget og jeg støtter henne og er enig i at han fortjente å slippe – det som veide tyngst i denne avgjørelsen hos oss begge mtp hva som var riktig, var at han fortjente å få slippe mens han var frisk og fornøyd, heller enn å vente til sykdommen kanskje tok ham. At det var en riktig avgjørelse gjør det jo desverre ikke lettere og jeg har aldri grått så mye i mitt liv som når jeg mistet ham. Savner han fremdeles og det er snart gått et år.
Jeg roter meg bort her med kommentaren, men det jeg prøver å si er at når hesten har kronisk skade så når det et punkt hvor det er riktig å ta avgjørelsen om avlivning. Ja, ofte kan hesten leve fint i mange år med tilrettelegging og stell, men det er ikke alltid man kan tilrettelegge for alle faktorer som kan påvirke sykdommen/skaden. Derfor syntes jeg iallefall det var fint at godgutten jeg var så uendelig glad i fikk slippe mens han var fornøyd og i en frisk periode. Da fikk han den verdige avslutningen på livet som han fortjente. <3
Lykke til med valget om hva som skjer videre med Dronninga. Jeg tror du vet inni deg hva som er rett før dere 🙂
Skjønner veldig godt situasjonen din.
Eg har en madam selv som Ikkje er I sin beste form.
Hun er 17 år og har vert I mitt eie siden hun var 1,5 år gammel. Eg hadde hun med meg på skule (gjekk hestelinje på vgs), har opplevd å få et føll etter henne,som fortsatt eies av meg. Vi har opplevd mye og har alltid blitt kalt for knoll og tott😊 Men for 3 år siden vart hun sjuk. Kraftig forgangen og kolikk,etter dette har hun Ikkje komt seg heilt igjen. Eg må konstant passe på ka hun spiser,eg er redd kvardav at hun skal bli dårlig. Den siste måneden har eg sett at hun forfaller, hun spiser godt og kan brukes. Men kroppen er stiv og det ser ut til at hun har det vondt innimellom. Dyrlegen kan Ikkje finne noe gale,men eg kan sjå at frøken mi Ikkje er den samme.Så da er spørsmålet, skal eg avlive før hun blir verre eller ta tiden med hjelp.Det er vondt og tungt å se henne slik.
Så ja,eg har stor forståelse for tankene du å sitte med.
Klem Marita.
Ida: Jeg har selv avlivet en hest, og jeg angret så mye på det valget i ettertid selv om jeg viste hvor dårlig hun var så klarte jeg ikke å gi slipp på tanken: Tenk om hun hadde blitt bra!
Den samme tanken kan jeg føle på min nåværende hest, så det er så vanskelig 🙁
Alex: Tusen takk <3
Silje: Nå sitter jeg med tårer i øynene <3 Så fin historie, tris, men allikevel fin.
Det er nesten bedre å ikke ha dyr enn å måtte stå i slike situasjoner. Jeg hater det så sterkt, jeg har avlivet en hest tidligere, og angret sønder og sammen for det. Samtidig vet jeg at hestegleden antagelig hadde tatt slutt veldig tidlig om jeg skulle kjempet for en hest som bare var syk. Jeg fikk henne på grunn av skade i begge framknær, jeg viste at livet hennes fikk en ny sjanse hos meg mot at hun aldri skulle gå trav igjen, og at det ikke var noen garanti for at skaden ville bli bra. Tre år fikk vi sammen, men da var det ikke legre rettferdig å la henne leve med to frambein i smerter, og et dårlig immunforsvar som ga henne hestekverke oppå det hele.
Men selv i dag gjør det vondt, fordi ingen hest har kunnet måle seg med henne. 🙁
<3
Toril: Jeg har vært igjennom avgjørelsen selv, kanskje er det nettopp derfor det sitter enda lengre inne denne gangen. Det var helt forferdelig, og jeg angret på valget, selv om jeg vet det var rett.
Det som er vanskelig denne gangen er vel det at hesten min ikke lider så lenge hun får ha rolige dager og mye stell, jeg føler ikke det er grunn nok for å ta livet av henne, men samtidig slukes store pengesummer til en hobby jeg ikke lengre kan kalle en hobby 🙁 Hadde det ikke vært for at summen av å ha en hest fort havner på over 60 000,- i året (uten sykdom), hadde jeg kunnet beholde henne som en kosehest resten av hennes liv, men det er mye penger uten å få stort igjen:(
Sabine: Tusen takk for gode ord <3
Karoline: Her treffer du spikeren på hodet. Jeg tenker meg ikke om et sekund før jeg kontakter en veterinær når det trengs, for har jeg tatt på meg anvaret om å ha en hest, så skal jeg også ha råd den dagen hesten blir syk. Men med familie så går sykdom og utgifter også på familiens bekostninger. Pengene må tas fra en annen post, ja, jeg har råd, men så måtte jeg kanskje utelukke familieferien i stedet. Det gir mye dårlig samvittighet, i tillegg til det du sier med at det er mer bekymringer og tristhet når jeg møter madammen i stallen. Jeg vet aldri hvilke form hun er i og et mikroskopisk sår gjør de neste ukene fulle av nye bekymringer og timesvis med stell for å prøve å unngå en oppblomstring av den kroniske lympfangitten.
🙁
Iren: Denne tilbakemeldingen varmet så mye at det gikk frysninger igjennom kroppen min <3 Tusen takk.
Thea: Du sier virkelig noe her. Jeg synes det er grusomt å skulle være den som skal bestemme om henne skal få leve eller bli avlivet. Spesielt når hun for det meste har det fint og er smertefri til tross for et kronisk tykt bein. Jeg har tatt meg i å tenke at jeg avliver neste gang den kroniske tilstanden får tilbakefall og blir akutt. Jeg vet ikke hvor mange ganger til hun kan gå igjennom den medisineringen og smertene som har vært følge av sykdommen, for allerede etter andre oppblomstring ble hun syk av medisinene. Jeg tenker at det vil være lettere å avlive når jeg ser hvor dårlig hun er, men samtidig er jeg så enig med deg. Det må være mye bedre for HENNE å gå ut av livet når hun er smertefri og aner fred og ingen fare, selv om det blir verre for meg.
Marita: Uff! Det er så tøft !
Jeg får utrolig mye støtte her inne og jeg vil bruke noen ord som flere har sagt til meg: Uansett hva du velger så støtter jeg deg, for det er du som kjenner henne best, og vet hva som er rett å gjøre. <3
Må bare svare deg igjen jeg, på det du skrev tilbake til meg. Jeg er fast leser som kommenterer sjeldent, men synes så synd på deg som må gå igjennom dette med Dronninga. Man blir jo så ufattelig glad i disse dyrene. Synes virkelig ingen av dere fortjener dette.
Med han jeg mistet skal det sies at tanken på å avlive ham og gi ham en verdig avslutning var til stede over et år før det faktisk ble gjort. Det tok en skikkelig kolikkrunde hvor han var dårligere enn noen gang og nesten forlot oss på egenhånd, før valget faktisk ble avgjort. Akkurat det du sier om at det er ekstra vanskelig for oss menneskene å la dem gå når de er i en god periode, det kjenner jeg meg sånn igjen i. Det var det vanskeligste jeg noen gang har gjort å gi ham den siste klemmen på beitet dagen han forlot oss (jeg var ikke med på avlivningen). Å gå fra ham mens han var den gode fantastiske herremannen han alltid hadde vært og vite at det var siste gangen jeg så ham, det var rett og slett grusomt. Får tårer i øynene av å tenke tilbake, men samtidig er jeg så glad for at dét er det siste minnet jeg har med ham og ikke at han var syk.
Noe jeg forresten må anbefale deg dersom du velger å la henne slippe er å bestille noen som tar oppdrag med å ta hestebilder/portrettbilder med hest til å ta noen ordentlig fine bilder av deg og Dronninga sammen. Jeg rakk selv å gjøre det og de bildene betyr alt i ettertid! En annen på stallen min (jeg har to hester selv) mistet hesten sin ufrivillig i sommer og hun sa faktisk at noe av det verste foruten savnet i seg selv var at hun ikke hadde noen ordentlig bilder av ham så hun kunne minnes ham ordentlig i ettertid.
Jeg ønsker deg masse lykke til med tiden videre og med valget. Leste du hadde tatt et slikt valg før og er enig i at det nok ikke blir noe lettere fra gang til gang. Gruer meg så enorm til den dagen jeg må gi slipp på mine egne. Må også få si stå på med den gode bloggingen og med alt det fine du gjør. Bloggen din er en av mine absolutte favoritter 🙂
Lykke til med valget. Det er ikke enkelt å være dyreeier bestandig. Har selv måtte avlive ponnien min, og det gjør utrolig vondt, men det var det rette. Har du prøvd akupunktur i beinet på Dronninga? Det har jeg selv veldig god erfaring med hvertfall. Bare et tips, selv om du sikkert allerede har tenkt det selv 🙂
Ånei! Dette var forferdelige nyheter, og et umulig valg. Man blir jo så ufattelig glad i disse dyra. Kan fortsatt sitte å gråte over marsvinet mitt som døde for over syv år siden liksom!
Skulle så ønske at man bare kunne knipse og alt ble bra. Men dessverre er det ikke slik. Masse lykke til med denne forferdelige avgjørelsen, skulle gjerne gitt deg et råd, men jeg har ikke sjans til å sette meg inn i situasjonene din. Mange, mange varme tanker sendes din vei <3
Thea: Så fint å kunne ha slike minner, bådet et farvel og fine bilder. Jeg forstår godt at det betyr mye. De er så alt for skjøre disse hestene at det er skummelt. Så lite som fører til elendighen:(
Så takk for utrolig gode ord! Det varmer så mye <3 🙂
Skjønner jeg så godt <3 Hadde hun kunnet gått som "selskapshest" uten vondter så hadde det vært noe annet, men når hun kan bli plutselig dårlig så må hun selvfølgelig ha hjelp. Og er det da verdt det? Det må du kjenne på selv, men tenk også på at tiden hun har hatt sammen med deg har vært ei fantastisk tid og hun har hatt det godt. Det er veldig viktig å huske på.
AK: Nei det er ikke den 🙁 Jeg har brukt mye akupunktur på beinet, har eksamen i dyreakupunktur 🙂 Problemet er at siden lymfedreneringen er så ødelagt så stopper det også opp for energisstrømningen i beinet 🙁
Hei!
Død hest lider IKKE! Hun har hatt en vanskelig tid, du har stilt opp for henne og garantert gitt henne flere leveår allerede. Ikke ha dårlig samvittighet for å tenke tanken/faktisk avlive.. Du må tenke på deg selv/familien, hvor lenge er det rett at familien skal “lide” av at hesten er syk å tar masse masse penger. Uansett hva du gjør så er det valget DU tar det rette <3 Lykke til 🙂
Cecilie: Tusen takk for gode ord <3 Det varmer mye <3
Toril: Ja, det tenker jeg på. Jeg vet at fordi jeg begynte å jobbe med henne for fem år siden og kjøpte henne for fire år siden så har jeg forlenget livet hennes med en tredjedel allerede. Hun ville blitt avlivet hadde det ikke vært for at jeg kjøpte og hadde troen på henne. Men det er ikke lett allikevel, jeg har alltid sett for meg at hun skulle bli gammel og grå her hos meg.
Rikke Marie: Nei, det har du rett i, da er det jeg som vil lide. Takk for gode poeng!
Hei:) Jeg er oppvokst med avl hester. Vi hadde ei gammel hoppe med kronisk kneskade ho fikk fine flotte føll. Kun to ganger opplevde vi ho miste.andre var ei gammel dame mista tre ganger fikk føll til ho ble 20år, dere kan fortsatt ha sjanse 🙂
Hei Stine, håper du har det fint per dags dato. Vil først og fremst starte med å fortelle at jeg har lest bloggen din fast lenge, og gleder meg alltid til å klikke meg inn på bloggen din og lese dine nyeste innlegg. Du er en fantastisk dame, og døtrene dine er fantastisk heldige som har deg. DIY innleggene dine er ekstremt fasinerende, og jeg har prøvd meg litt på noe av dette, da kunsten ligger litt i fingrene mine også. Men de blir ikke i nærheten av hva du lager. Jeg håper virkelig du er stolt over deg selv, over hva du selv klarer å oppnå i hverdagen. Døtrene dine er utrolig vakre, og du er kjempe flink med de. Alltid artig å lese det du deler av hva de har sagt. 🙂 Det jeg lurte på, var om du kunne ha skrevet ett innlegg om hesten igjen? En liten “oppdatering”. Har selv en rød hoppe, og har fulgt godt opp i historiene dine om dronninga. Opplevde selv at hoppa mi kastet føllet vi venter i forfjor. Veldig trist. Hun var også veldig syk, og vi avlivde henne 30.Juni 2014, dessverre. Hun hadde skader i bena, som gjorde henne svak. Hun slet med vondter, men ellers alltid en lykkelig hest og komme til i stallen. Red min siste tur med henne i timesvis i skogen før veterinæren kom dagen etter og hentet henne. Og jeg håper og tror(vet) at hun nå er på ett bedre sted, og galloperer over de evige grønne enger sammen med alle hestekompisene hun har møtt opp igjennom de 21 årene hun har levd. Denne setningen om de evige grønne enger var en fjern, fjern setning for meg som bare var luft når jeg fikk den fortalt, men nå har jeg verdens beste hest i hjertet mitt, og jeg vet at setningen stemmer. Dette ble en lang kommentar, men jeg håper du i allfall leser den. Ha en fortsatt fin dag videre !
Linditamarie: Tusen takk for en super koselig kommentar 😀 <3 Jeg leser alt jeg får <3
Planen har vært å få skrevet ett nytt innlegg om Dronningen, så det skal jeg få gjort. Trist historie om hesten din, alltid vondt å miste en slik venn 🙁 Men noen ganger lurer jeg på om du dyra er lagd av porselen!
Ha en nydelig dag, og en god helg <3