– Jeg vet de er tvillinger, men ikke kall de tvillingene …
Lenge før jeg selv ble mamma hadde jeg ingen kunnskaper rundt det å være tvilling eller det å ha tvillinger, jeg hadde bare spekulasjoner og bilder basert på teorier eller historier. Jeg husker godt at den eneste måten jeg ville klare å skille et eneggede tvillingpar i fra hverandre var å studere de nøye, sammenligne de opp i mot hverandre og trekke en konklusjon ut i fra det. En ikke så heldig konklusjon kunne da bli: Hun er den peneste av de.
Den frykten for at andre skulle sammenligne mine barn vokste så klart etter at tvillingene ble født, men til tross for frykten for at andre skulle sammenligne de og trekke konkulsjoner, sammenligner jeg de med hverandre hele tiden, kanskje mer enn noen andre.
Jeg trur at det å sammenligne er en del av det å være menneske. Vi sammenligner alt vi kommer over, men mest av alt sammenligner vi nok barna våre, vi sammenligner de med oss for å finne ut hvem de likner på. Vi sammenligner de med søsken om de har det, og vi sammenligner de med alle andre barn på deres alder for å få en bekreftelse på hvor de er i utviklingsstadiet.
Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder
Naturlig nok ligner døtrene mine på hverandre som eneggede tvillinger, men deres personlighet er allikvel så forskjellig at de ikke er til å ta feil av for meg som mor. Sammenligningen kommer helt av seg selv, men utfallet ble for meg veldig skremmende.
Så selv om jeg ikke turte å si det høyt hadde jeg; et vanskelig barn, og et lett barn. Jeg hadde et barn som dro all energi ut av meg, og et barn som ga meg styrke. Jeg hadde et barn som krevde vanvittig mye energi og oppmerksomhet i negativ form, og et barn som sto på sidelinjen og ventet til diskusjonen med søsteren var over. Jeg hadde et barn som var ildsint og et barn som bare smilte.
Jeg var redd for å fortelle om dette i frykt for at andre skulle sette stempel på de. Jeg hadde ikke orket å høre noen fortelle meg at den ene datteren min var den “snille” og den andre den “vanskelige”.
Jeg ble redd for at jeg håndterte min sinte datter feil, jeg var redd for at hun ville vokse opp med en følelse og være “den minst likte”, jeg var livredd for at hun selv skulle tenke seg selv ned fordi søsteren var mer av den stille og konfliktsky typen.
Så var jeg redd for at det enkle barnet mitt skulle få for lite oppmerksomhet, jeg ble redd for at jeg skulle glemme å fortelle henne hvor tålmodig og omsorgsfull hun var hver dag.
For som sant var så kledde den lette datteren på seg selv, mens jeg i en kamp måtte fokusere på datteren som aldri ville det jeg ville. Som ved hver miste lille ting satte seg på bakbeina og krevde oppmerksomhet og diskusjon.
Grunnen til at jeg forteller dette i dag er fordi jeg vil vise hvor misvisende det kan være å trekke en konlusjon basert på sammenligning. Dette gjelder ikke bare for tvillinger, men for alle. Du trenger ikke være dårlig i matte fordi du fikk en dårligere karakter enn de andre på en matteeksamen, kanskje hadde du bare en dårligere dag.
Barnet ditt trenger ikke henge etter fordi hen begynte å snakke senere enn de andre, hen likte kanskje bedre å lytte.
Å sammenligne kan være vel og bra, men noen ganger virker det kanskje mot sin hensikt.
Jeg har ikke “et vanskelig barn” og “et lett barn”. Jeg hadde to barn som var i litt forskjellige utviklingsstadier, der det ene barnet møtte på “teste grenser – perioden” (kall det trassalderen om du vil) før det andre. I dag har de to byttet roller, og den som var så sint står nå på sidelinjen og venter tålmodig på søsteren som hyler i sinnet på gulvet fordi hun fikk feil jakke…
Heldigvis vil vi elske de like mye, enten de er sånn eller sånn..
– Speiltvillingene på Facebook –
Så bra skrivet av deg. Vanskelig å la være å sammenligne barn på den måten. Hos oss ble ikke storesøster vanskelig å ha med å gjøre før hun ble 4, en reaksjon på å få nytt søsken var vel konklusjonen vi kom fram til. Med minstejenta kom den tidligere, rundt 2årsalderen. Viser bare at alle barn er forskjellige og blir påvirket av ulike faktorer i og utenfor hjemmet. igjen, veldig bra innlegg av deg Stine 🙂
Synnøve: Tusen takk <3 Ja, det er som regel alltid en årsak. Verre er det å tyde den, i hvert fall der og da. Men så går det over og vi lærte en hel masse mens vi "gikk" 🙂
Så godt og reflektert skrevet! Mye er greit å si til venninner og helsepersonell, en annen ting er å skrive det. Jeg synes det er tøft å dele de innerste følelsene om at alt ikke alltid er rosenrødt hele tiden. Alle vet det jo, men som sagt, det er noe annet å skrive det svart på hvitt og legge det ut på nettet. Jeg liker veldig godt konklusjonen din også 🙂
Du skriv reflektert, det er så herleg å få lesa ein ekte og ærleg blogg. Skriv godt gjer du også. Og jentene dine er berre heilskjønne 🙂 Stå på!
Så modig du er som skriver dette. Jeg har selv fire tette små gutter, og det er så interessant å se hvor mye genene spiller inn på hvem barnet er, og hvordan deres temperament påvirker omgivelsene rundt. Der den ene får raserianfall av et enkelt nei, røver godteri uten å blunke om han blir stilt til veggs, og den andre aldri har løyet en dag i sitt liv. Enorme forskjeller.
Ungene må ha tilnærmet like regler og konsekvenser, men de er vidt forskjellige barn og vi må møte dem forskjellig. Det er vanskelig i en tett søskenflokk, og jeg kan tenke meg til at det ikke er noe enklere med tvillinger. Der jeg kan si “ja, men han er yngre/eldre enn deg” kan du kanskje aldri bruke den forklaringa fordi de er like gamle?
Så flott skrevet
Kloke ord og interessante funderinger som vanlig, takk.
Siden jeg vet du studerer journalistikk, og er opptatt av korrekt språk tar jeg sjansen på å komme med et aldri så lite hint.
Selvfølgelig mulig det er litt dialekt ute og går, men ovenfor brukte du kun de.
Ja, jeg vet jeg er litt “språknazi” 😏
På bokmål er det personlige pronomenet i tredje person flertall de ? dem (genitiv deres). Hovedregelen er at de brukes når pronomenet er subjekt i setningen, og at dem brukes når det er objekt eller står som styring til en preposisjon.
For et flott og viktig innlegg 🙂
Ååh 🙂 Dette var fint skrevet! 🙂 Synes du er en utrolig klok og flink mamma.. Du gir masse inspirasjon 🙂
Cathrine Narum: <3 ja det er tøft, og derfor er det lettere og kanskje bedre og skrive om det etter å ha stått i det. For det er nok viktig å kunne fortelle andre om det som er litt vanskelig også, men jeg føler i hvert fall at det er greit å ha fått et overblikk selv før jeg gjør det 🙂
silje: tusen takk, det var en veldig hyggelig tilbakemelding å få 🙂
EventyrElin: tusen takk for kjempe hyggelig tilbakemelding.
de er forskjellige ja, og vi må helt klart møte de forskjellig, men det er fint å se at det skifter og det er godt å kjenne at uansett om det ene barnet har krevd vanvittig mye energi en periode så elsker vi de akkurat like høyt 🙂
Veronika: tusen takk <3
Kristina Nyløkken: tusen hjertelig takk!
Så utrolig bra skrevet❤️Flink Mamma er du Stine, gløm aldri det❤️Digger bloggen din❤️Å deg som menneske, som jeg bare kjenner via bloggen❤️Men du er et menneske med begge beina på jorda, blir GLAD å lese og ikke minst lære alt det fine du legger ut å deler på bloggen din❤️Fin dag til deg og familien din❤️
Herlig lesning!
Så bra skrevet. Har selv tvillinger og kjenner meg godt igjen.
Anne: Tusen takk for denne fantastiske kommentaren. Nå ble jeg helt varm om hjertet <3 En nydelig dag ønskes til deg!
Maren: Tusen takk 🙂
Ane: Så godt å høre!
Hei!
For en tid tilbake siden så skrev jeg en kommentar på et innlegg du hadde,husker ikke helt hva det handlet om,men jeg skrev litt om
mine erfaringer med tvillingpar i barnehagen. Da spurte jeg om du hadde merket noe til rollebytte hos jentene dine. Det hadde du ikke da,men synes det er spennende å lese at du nå har erfart det med egne barn 🙂 Du skriver godt, og det er også fint å kunne lese om det som er utfordrende! 🙂
Monica: Ja, det har du helt rett i. Det husker jeg 🙂
Ville bare si at dette var ett veldig fint og viktig innlegg 🙂 Fikk gåsehud av den siste fine setningen i innlegget ditt. Du virker virkelig til å være en flott og nydelig person. Skulle gjerne likt å kjenne deg 🙂
Jeg så ikke noe vondt i dette innlegget, men jeg kan skjønne at det var vanskelig å skrive det. Jeg har selv en tvilling. Vi er toeggede, og jeg var den sinte. Den med litt mer eksplosivt temperament, litt kortere lunte og liten tålmodighet. Ting skulle helst ha skjedd i går. Men det gikk visst over det også. Mamma har fortalt meg at jeg kom i trassalderen en god stund før min tvilling, hun fikk den en periode etterpå. Selv om jeg alltid har hatt mer temperament enn henne så lærer man seg å kontrollere det også. 🙂 Min mor syns ihvertfall det var veldig spennende med tvillinger, se forskjellene, lære oss begge å kjenne og ikke minst se oss vokse opp. Vi er ekstremt forskjellige, samtidig som vi utfyller hverandre bra. Vi var ikke så veldig gode venner før, men nå er nok hun min bestevenninne, antakeligvis min eneste virkelige gode venninne som ikke dømmer meg opp og ned dersom jeg gjør en feil eller sier noe uten å tenke meg om først 🙂