– En tid der det å aktivisere barna var vanskligere enn å knekke en nøtt med bare hendene. 

Etter jeg skrev innlegget, TVbruken tok helt av, begynte jeg faktisk å fundere hardt på når barnetv ble dratt mer og mer inn i hverdagen vår. Som et resultat synes jeg innlegget fortjener et oppfølgerinnlegg.

– TV skal vi i hvert fall ikke kaste bort tiden vår på, lille venn – 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var en tid da barna våre ikke kunne kalles for barn, men babyer. På den tiden var det enkelt å danne seg bilder på hvordan oppdragelsen skulle bli, og det var da jeg blant annet bestemte at mine barn bare skulle få se TV i begrenset tid av døgnet når de ble større. Det fikk greie seg med TVtiden jeg selv vokste opp med, tenkte jeg, barnetv seks til halv syv om kvelden. 

De to små babyene var strålende fornøyde med en uro de kunne kikke på. De elsket samtalene våre, selv om de ikke kunne svare annet enn “uh, uh, æh, jæ, boo”, og fikk de en leke i hånden, så var den spennende helt til øynene falt igjen. 

Å ha baby kunne være tøft på mange måter, men å aktivisere de var ikke veldig vanskelig. Fem miutter i mageleie for å trene rygg, en liten lekestund, en leke i hånden og litt mammakjærlighet var det som skulle til, dag inn og dag ut i lang tid. 

Så en dag var de plutselig blitt så utrolig mye større, de små babyene lå ikke lengre på rygg, nå krabbet de rundt. Det var ikke vanskelig å aktivisere de da heller, huset tok seg av det. Hver minste lille krok skulle utforskes og hver bidige ting skulle smakes på eller testes som slagvåpen. Det var vel heller en tid der det var barna som aktiviserte oss, og ikke omvendt. 

De gikk fra å krabbe til å reise seg opp på beina, og da de virkelig hadde fått dreisen på å bevege seg rundt vertikalt begynte aktiviseringen å bli vanskeligere. Nå var alle kriker og kroker allerede utforsket, alle leker var smakt på og “æh, jæ, boo” begynte gravdis å skiftes ut med noe som lignet på ord. Men ordene var ikke mange nok, eller stødige nok til å kunne forklare og fortelle hva de selv ville gjøre. I stedet var det som en gjettelek der barna stadig ble mer og mer frustrert over at vi bare ikke kunne forstå. 

Jeg hadde barna hjemme frem til de var godt over to år, og med ett åringer i hus, så skal det skje noe.. til en hver tid… Men hva da? Å finne flere passe aktiviter for hver dag er ikke enkelt. Det er så mye de er for små til. De kan tegne, men er mer opptatt av å spise fargen. De kan bygge med klosser, men er mer opptatt av å kaste de rundt. Du kan lese bøker for dem, men du oppdager at du blir sittende å lese høyt for deg selv, for en ett-åring har ikke tid til å sitte og lytte. 

En ny aktivitet var ikke spennende i lengre enn fem minutter, og da måtte du finne på en ny før de rakk å kjede seg for mye. Kjeding førte fort til tusj på vegger, dobørste på ville veier eller pyntegjenstader i brutale barnehender. 

Så var det jammen ikke så rart at Nanny Mrs. TV, måtte bidra med sitt i den travle hverdagen!! 

– phu, nå vet jeg i hvert fall hvor jeg har deg – 

Nå er vi på andre uke uten TV for barna i hverdagen. Jeg har ikke savnet den ett sekund, heller ikke jentene. De få timene etter barnehagen går så vanvittig fort, og i en alder av snart tre er det så mye gøy vi kan gjøre sammen. 

Men det var en tid jeg ikke hadde klart meg uten, trur jeg.. Og antagelig kommer det flere slike perioder.. Men akkurat nå koser jeg med med barnelatter og lek fremfor “Vil du bli snibel, snabel, snubel glad? Snibel, snapel, snubel glad? Sniiibel, snabel snubel glad, snibel, snabel, snubel glad!”

– Speiltvillingene på Facebook –