Glem ikke hvem du er!

Den ene graviditeten, som endte med to barn, to barn skapt fra det samme egget. 

De forteller meg daglig at mine to barn er som to dråper vann, umulig å skille, som kopier av hverandre. Helt kliss like! 
Ser de ikke det jeg ser? To helt forskjellige jenter, med ulike stemmer, bevegelser og smil? Nei, de gjør ikke det. Bare når de tar en grundigere kikk, som et studie av de to ansiktene, med flakkende øyne fra den ene til den andre, for å klare å sette fingeren på den lille forskjellen. 

Ser du forskjell, spør de. Og jeg er fristet til å svare, nei. Men jeg ser forskjell i blinde. Jeg trenger ikke øyne eller hørsel for å vite hvem mine barn er. 

De som kjenner mine barn vet kodene for å treffe med rett navn, de små huskereglene som hårskill og fargekoder på klær, men selv ikke de vet når de to er splitter nakende, med håret bakover. 

Min pappa viste lettelse i øynene da de to kunne svare for seg, fortelle når han tok feil, eller si hvem de var ved første møte. Slik at han kunne huske hvem som hadde flette og hvem som hadde hestehale for dagen. 

Med strengt blikk retter de opp navnet når det gale blir brukt! 

– Jeg er ikke Tile, jeg er Viva!

– Jeg er ikke Viva, jeg er Tile! 

Sier jeg feil, ikke fordi jeg ser feil, men av samme grunn som at jeg kan kalle min samboer ved vår hunds navn, eller gå igjennom hele rekka før hjernen treffer – Da lyser det skuffelse i ansiktene, og de forteller. 

– Mamma, du tok feil! Jeg er ikke Viva / Tile. Du tok feil, mamma! 

Så glad jeg blir når de blir strenge på feil navn. For selv om de ligner, så er de ikke én, de er ikke like, de er to forskjellige og unike jenter på tre år, som ble skapt av de samme cellene. De bare ligner, men mer enn de fleste. 

Allikevel må jeg så alt for ofte fortelle; du må rette opp navnet når noen sier feil. Du må hjelpe de andre når de ikke selv kan se. Fortell hva du heter. Ikke godkjenn at du ikke er deg! 

For når barn roper, så har de ingen idé! Alle barn tar en sjanse, og den er 50/50 treffsikker, som vil si at halvparten av gangene tar de feil. Det er som om mine barn har gitt opp, som om de ikke lengre orker å rette det gale navnet. Som om de ikke selv lengre vet hvem de er, bare at de er Otilie og Olivia.

Jeg forteller de igjen; – ikke glem hvem du er, hjelp de andre til å vite! Fortell hvem du er, når de prater til deg med galt navn! 


– Speiltvillingene på Facebook – 

13 kommentarer
    1. Det er ikke lett😊. Mine to gutter er toeggede. De er veldig forskjellige, men folk sliter meg å huske hvem som er hvem….. De har sagt ifra siden de kunne snakke. Hvis noen sa feil navn til de før de kunne snakke reagerte de ikke. Den ene har hele tiden hatt mørkere og kraftigere stemme. Alikevell klarte jeg å ta feil en gang de ringte fra en lånt mobil og de var 12 år😅

    2. haha,det bruker å være slik når man har like klær eller bare er like..er mange ganger jeg kaller tantegutten min for nikita(søsteren min sin katt) uten at jeg helt vet hvorfor,i og med at navnene er helt forskjellige..haha.
      ønsker deg en fin dag videre 🙂

    3. Jeg tror barn også ser forskjell etterhvert når de kjenner hverandre godt (: min kusine på 9 år har en bestevenninne, som har to småbrødre som er eneggede tvillinger. Jeg har ikke sjans til å se forskjell, men kusina mi er aldri i tvil :p husker også jeg gikk i paralellklasse med tvillinger på videregående, og en stund visste jeg ikke forskjell på dem før jeg hadde snakka med dem eller sett på dem litt (man kan jo “se” den ulike personligheten litt), men etter hvert kunne jeg fint de hvem som var hvem også bakfra tilfeldig i byen :p uten å helt kunne sette fingeren på hva som er forskjell, de bare var forskjellige (: må innrømme at jeg ikke ser forskjell på dine barn, men så kjenner jeg dem ikke heller 🙈 Og eg har inntrykk av at mange tvillinger gir opp å rette hver gang, hvertfall hvis det er en perifer bekjentskap. Tvillingene fra VGS fortalte at de ganske ofte smilte og hilste folk de overhode ikke kjente, fordi de regna med at de kjente den andre av dem, og de ikke gadd å lage noe ut av misforståelsen sånn i forbifarten :p

    4. Har tvillinger jenter selv som er 5 år og i andres øyne prikk like. I barnehagen til jentene (Som heter Melissa og Malena) er det to barnehagetanter på avdelingen som heter Solveig og Kathrine.
      En dag fortalte Solveig at både Melissa og Malena hadde bevist kalt Solveig for Kathrine og Kathrine og Solveig. Jeg spurte jentene mine om hvorfor og fikk til svar “De kaller meg Melissa” sa den ene mens den andre fortsatte setningen med “og meg Malena..”

    5. Hei
      Skjønner godt din irritasjon/bekymring, men samtidig så synes jeg din takling av problemet er litt rar.
      Du er fantastisk flink til å sy, og de to jentene dine er jo mildt sagt billedskjønne, så jeg skjønner jo hvorfor du kler dem opp i de nydeligste små antrekk hver eneste dag.
      Likevel, tror du ikke dette er med på å gjøre at folk ikke ser forskjell og behandler dem nettopp som om de skulle være klin like også av sinn?
      Hva med å la dem selv velge hva de vil ha på seg? I begynnelsen vil de nok velge å kle seg likt fordi det er de vant til, og det er trygt og godt, men kanskje de etterhvert vil bruke nettopp det de tar på seg til å understreke sin egen identitet?
      Vet ikke om du så denne i kommentarfeltet på foreldre.no?
      —————————-
      “Skrevet 23 februar 2016 – 11:19
      Jeg jobber med disse berømte speiltvillingene fra den bloggen og hun kler barna sine likt hver bidige dag. Vi ser kun forskjell på dem pga det speilvendt hårfestet. Veldig irriterende egentlig og like kledde tvillinger vil jo vokse opp uten en egen identitet og bli super avhengig av hverandre!”
      —————————————-
      Kanskje lurt, og ofte lettere, å se hva man selv kan gjøre annerledes istedenfor å prøve å “påtvinge” andre til å tenke som en selv, og å bli frustrert når det ikke går.
      Årsaken til den blandingen folk gjør, og som plager deg og ikke minst jentene dine, er jo at folk ikke ser forskjell, så hvorfor ikke hjelpe dem/oss istedenfor å gjøre det enda vanskeligere?
      Ha en flott mandag og en fin uke
      Lalla

    6. Lalla: Jeg har skrevet en del om dette med klær tidligere, så det er ikke fordi det er “søtt” at jeg kler de lignende.

      Jeg har ikke lest kommentaren til vedkommende nei, og må si jeg blir nysgjerrig på hvem det er. Barnehagen har over 100 barn, og 7 avdelinger. Mulig det er en voksen fra en annen avdeling som jeg ikke har pratet med. Jeg kler aldri jentene likt i barnehagen. De matcher, men fargekodene er på plass hver dag.

    7. Blir litt lei meg jeg når jeg leser kommentaren til Lalle og den fra den ansatte i barnehagen.
      Stine har uttalt seg om dette før og argumentasjonen er god. Tanken er jo den samme som med uniform på skoler. Man skal ikke skille på utseende og gi klær en verdi, men la personligheten tale for seg.
      Barna er individer med sine meninger.
      Barna sier nok ifra om de føler at det hadde vært bedre med forskjellige klær.
      Jeg syns det er brA du gjør det du syns er best for deg og din. Egenverdien til barna er viktigst.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg