Når det kommer til forelderrollen så er jeg skråsikker på at alle foreldre gjør feil fra tid til annen, noen mindre og noen større. Men disse feilene en selv gjør er det vanskelig å innrømme ovenfor andre. Jeg er ganske sikker på at årsaken til det er at vi er redd for å bli dømt, ikke uten grunn. For det er lettere å finne feil hos andre enn seg selv. I tillegg har vi så brennende sterke meninger om hvordan vi skal “flaske opp” barna våre at vi ikke klarer å se utenfor de boksene som vi mener er rett og galt. 

Selv kan jeg bli dømmende når jeg ser fireåringer med smokk på butikken, eller toåringer som sitter fremovervendt i bilstolen. Andre igjen dømmer meg for hvordan jeg velger å kle tvillinger, og helt sikkert en rekke andre ting. 

Jeg kan innrømme at jeg gjør feil, men så tror jeg og håper jeg at alle uansett feil gjør det de mener er best for sine barn, til tross for at synet vårt er forskjellig på det punktet. 

La meg få introdusere dere for noen av mine feiltagelser: 

• Jeg har utsatt badingen av mine to små, fordi jeg ikke har orket å ta meg bryet til tross for at håret har stått av seg selv av matrester og sand. 
• Jeg har blitt så sint at jeg har brølet til de to små, slik at pappen deres har måtte be meg stoppe, for den hylingen er til liten nytte. 
• Barna mine “rømte” en gang fordi jeg var opptatt med noe annet. De lette etter meg og gikk ned til veien, krysset ned, for så å gå ned til beite hvor hesten min og en rekke andre hester sto. Da jeg fant de med hjertet duknende så hardt i brystet at jeg trudde det skulle hoppe ut, gikk de hånd i hånd med hunden vår ved siden av seg iført pyjamas og støvler på feil bein. 
• BT hylte til meg fra hjemmet vårt en gang jentene var med i stallen (hos naboen), jeg møkket boksen til hesten vår, og trodde de to små var rett på utsiden og ikke midt inne på beitet til hesten min. 
• Et vindkast tok tak i vogna mens jeg bærte inn et våkent barn, mens det andre barnet lå ute i vogna og sov. Jeg hadde glemt å sette på bremsen, for vogna sto på den rette plattingen utenfor huset. Vindkastet var nok til å skyve vogna utenfor kanten så vogna velta med ungen oppi. 

Det er nok en hel del andre feiltagelser også, men dette var noen jeg kom på i øyeblikket.

I mitt forrige innlegg, skrev jeg om feilen vi har gjort med å mase på at barna skal spise mer og raskere, noe som har resultert i det motsatte. Temaet mat kan være ganske tøft hos foreldre. Å ha barn som ikke spiser nok eller variert er tøft og frustrerende. I min tro på at introduksjon av hjemmelaget mat, stor variajon, og ikke noe ferdigprodusert som inneholder en masse tull, ville gi matglade barn har stemt for mine to tuller. Da blir det lett å dømme og spekuere når andres barn ikke vil røre eller smake på noe nytt. Heldigvis har jeg også erfart at kresenhet ikke kommer av foreldre som har gitt en yougurt i stedet når barnet har satt seg på bakbeina for middagen. 

Jeg har sett at to barn fra samme familie kan ha totalt ulikt syn på mat, til tross for den samme tilnærmingen og introduksjonen av mat. Jeg har også en forståelse av hvor enkelt det er å gi et alternativ til middagen, bare for at barna i hvert fall skal få i seg noe. Så lenge de spiser noe, er det bedre enn ingenting, om det så er å maule ost fremfor å spise en brødskive. Dette har ikke vært et problem hos oss med to matglade barn, men denne sommeren har vært tøff. Jeg er det svake ledd, og bøyer meg lett under for å unngå gråt og sutring. Det er tross alt lettere å gi en brødskive med sjokoladepålegg for at barna skal spise, enn å vite at hele dagen i dyreparken blir ødelagt av at barna ikke har spist frokost. Ja, jeg har gitt brødskive med sjokoladepålegg i mine svake stunder, til tross for at det strider i mot min mattro. 

Jeg sluttet å spise en hel rekke mat fordi jeg så opp til min 6 år eldre søster som fant ut at hun ikke likte det ene og det andre. Kanskje er det helt tilfeldig at barnet ikke vil spise, kanskje er det en selv som har pålagt for mye negativitet rundt matbordet. Jeg mener jeg har gjort det siste da mine barn gikk fra å spise sakte, til og nesten slutte å spise etter vår masing om å spise raskere. 

Men hvordan skal vi lære uten å gjøre feil? 

Jeg lener meg på troen om at alle gjør feil. Jeg husker ikke feilene mine foreldre gjorde mot meg, så av stor betydning er de sjeldent, men et par historier har jeg da hørt, og de fleste innbar min 6 år eldre søster. 

• Søster minstet meg på hodet i steinhellene da jeg var baby (ikke rart jeg er blitt som jeg er blitt?)

  Søster satt ofte barnevakt for meg da mamma og pappa var bedt bort. 

• En gang stilte søster og vennenninen alle klokkene i huset bortsett fra en de hadde gjemt bort, slik at jeg måtte legge meg lenge før leggetid. 
• En gang ga de meg sovemedinsiner for å få meg i søvn, sovemedisnene var reseptert til mamma etter en ryggoperasjon.  
• En gang brukte de meg som sminkedukke, men i stedet for å bruke øyenskygge, fant de glitterlim og malte øyelokkene mine. Det var kjempestas helt til limet tørket, og jeg ikke fikk blunket. 

– Fremdeles glad i deg storesøss – 

Det gikk bra, jeg våknet nok tidlig den natten søster stilte klokkene. Jeg sov nok lenge morgen etter sovemedisinene, men jeg kan blunke den dag i dag. Feil blir gjort, men det går bra. Vi tåler å oppleve feil, og vi klarer ikke unngå å gjøre feil. 

Hadde det bare vært like enkelt å snakke om de. 

– Speiltvillingene på Facebook –