– En  hel  dag  hjemme  med  to  små… 
Advarsel: livet går ikke alltid på skinner. 

Jeg har plassert meg selv i dobbeltsenga, med ett barn på hver kant. Tårene har presset i tårekanalene, og frustrasjonen ligger høyt i halsen. I kveld gikk ikke alt slik jeg hadde håpet. 

Hun har holdt på i uker, eller er det måneder? Ved hver legging må hun tøye strikken, spørre om en sang til, finne på at hun er sulten, tørst og må på do. Alle tips og triks er brukt opp, hun gir seg ikke før jeg hever stemmen. Først da skjønner hun at strikken er tøyd så langt at den ryker. Hun synes ikke det er gøy når mamma blir sint, men hva gjør vel det dagen der på? Hun fortsetter med den samme reglen. Intet unntak i dag, men da hun var båret ut av rommet for ikke å ta knekken på søster sin hørsel fant hun ut at det var bedre å legge seg i sengen uten å fortsette krangelen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var så sint og skuffet, for hvor lang samtale hadde vi ikke hatt før leggingen om nettopp denne situasjonen. Så godt hun da forsto hvor dumt det er å tulle slik på kvelden. 

Jeg pustet dypt inn og ut da hun omsiden var enig, og krøyp tilbake i sengen. I samme sekund startet søster en panisk gråting. Akutt kløtilfelle på vannkoppene. Pappa løp etter PoxClin for vannkoppene, som jeg så smurte inn den sprellende kroppen med før jeg holdt henne tett inntil meg i sengen. 

Men å være tvilling er på godt å vondt! Ingenting er viktigere enn rettferdighet, og likestilling mellom de to små. Å gi ei mer oppmerksomhet enn hun andre er så klart noe av det verste som kan skje i et tre år gammelt sinn. Men så klart krever et sykt barn mer enn det friske, hvilket setter i gang en evig kamp om en mamma som ikke kan dele seg i to. 

Snakk om å toppe lykken på soverrommet, da frøken sur turnet i sengen og stupte kråke ut over sengehesten, over stolen som fungerer som nattbord, og ned på gulvet. 

Pappa kom på ny springene, og med to hylende barn var det bare en tanke i hodet: takk gud for at pappaen bor under samme tak. 

Under store hulk forklarte hun pappaen sin at hun ramlet ut av senga. 
– Hvordan klarte du det da? spurte han, det skal tross alt være så godt som umulig om hun ligger i senga si. 
– Jeeeg .. sto .. bare .. på .. hooooooodet! MAMMA!!! 

Ja, det er klart det hjelper med pappaen i hus, men ikke like mye når kampen handler om oppmerksomheten til mamma! Spesielt ikke når ingen vil dele. 

– De er stort sett perlevenner, pleier jeg å si til de som spør. Hadde de spurt meg i dag, ville svaret vært rake motsetningen. 

I dag har de ikke vært gode venner, for livet er tross alt passe urettferdig.
Jeg forstår jo godt at det er dårlig gjort å ikke få være førstemann til å gå i dusjen, få fletter og pusse tennene. Å være andremann er jo den føste tapeplassen, selv om andremannen var førstemannen dagen før.. Dagen før sa du? Hva betyr vel det, når det eneste man er i stand til å se er det som skjer akkurat her og nå. 

Hyyysj, vær helt stille. To små hjerter har omsiden slått over i en hvilende rytme, det pustes tungt på hver side, og små søte grynt slipper ut fra munnene med jevne mellomrom. De  har  omsider  sovnet, samtidig som det skjedde, slapp min frustrasjon og sinne. For der de nå ligger med sine to dukkefjes og et fredlig uttrykk i sengen, hvordan er det da mulig å tenke noe annet enn; GUD SÅ HØYT JEG ELSKER DERE! 

– Speiltvillingene på Facebook –