Jeg vet ikke om jeg tørr å se vekk, jeg vet ikke om jeg tørr å blunke.
Hver gang jeg gjør det minner jeg med selv på tiden som gikk, tiden jeg ikke kan få tilbake. Tiden jeg bare kan lagre i langtidsminnet, men som ikke har plass til alle de små øyeblikkene jeg så sterkt ønsker å huske.
Som da min datter denne morgen strøk meg på kinnet for å vekke meg god morgen, som da min datter nettopp kom krypende opp i armkroken min for å se på tegnefilm, mens jeg ble sittende å stirre ut i luften mens jeg dro duften av henne inn som et livsnødvening åndedrett.
Er det ikke bare et øyeblikk siden to streker lyste i mot meg på pinnen jeg holdt i hånden? Er det ikke bare et øyeblikk siden jeg lå på føden bekymret for de to små som bestemte seg for å komme 8 uker før tiden? Er det ikke bare et øyeblikk siden de to små barna mine tok sine første skritt?
Så blunket jeg og uten forvarsel var de blitt litt støre, jeg blunket igjen, og devar blitt enda litt større, jeg blunket på ny, og foran meg hadde barna mine rukket å strekke seg til nesten en meter, og fylt tre år for fire måneder siden akkurat på denne dagen.
Tid! Hvor blir det av deg? Hvorfor renner du så rask bort for meg?
Er det ok av meg å si at barna mine er 173 uker gamle? Kanskje jeg må finne en middelvei og heller fortelle at de er 40 måneder gamle? Bare for å bevare mine bitte små babyer litt til? Så klart ville ikke det fungert, de ville kikket dumt på meg og rettet ” Neei, mamma da! Vi er TRE ÅR!”
Tiden som bare flyr forbi
– Speiltvillingene på Facebook –
Så koselig å se igjen luene jeg strikket til jentene dine😊 Følger bloggen din jevnlig og det er mye fin lesing.
Mvh Kari Lise
Anonym: De er så nydelige 🙂 Synd de har vokst ut av dem <3
Finner meg selv med de samme tankene: Var det ikke i går jeg ble tvunget til å ta et planlagt keisersnitt og ble belønnet med så vel et fornærmet hyl som et kraftig og vedvarende skrik før jeg fikk de to byltene bort til meg i sengen. Var det ikke i forrige uke de lærte å gå? Er de ikke babyene mine?
Nei, mamma, vi er tre år. Jeg er ikke redd. Jeg er tre år, jeg kan selv. Mamma, broren min kalte meg en bæsj. Jeg er ikke en bæsj, jeg er tre år… 🙂 Utrolig å få lov til å følge med på utviklingen til to fantastiske unger. Og by the way: Mine er 11 dager yngre enn dine…