Jeg vil ikke du dra, mamma!

Barnehagestart skal bli alfa omega for barna og mammaen nå. Når den omsider kommer, vil jeg antagelig ikke levere de og savne de når jeg ikke kan se de. Akk ja, det er vel fint å kunne savne hverandre litt. Skrev jeg for knappe en uke siden. 

De to små spiste frokosten i en rasende fart, totalt ulikt dem, de var klare for å treffe vennene sine igjen, klare for å møte de gode omsorgspersonene som har våket over dem, trøstet dem og lært dem det siste halve året før sommeren satte i gang. De var klare for sin første dag i barnehagen etter 6 uker med ferie.  

Men entusiasmen var ikke helt på samme bølgelengde, og da snakker jeg ikke om meg. Det var en liten skjelving i stemmen til ei av jentene da de begge ropte; “Ja, barnehagen!” En liten skjelving av usikkerhet. Den samme skjelvingen som har kommet hver gang mamma må reise bort fra henne. De er forskjellige der, mens hun ene knapt har tid til å si ha det, klynger hun andre seg om kroppen min slik en kveleslange kveiler seg om sitt bytte, i frykt for å miste et av sine lisvnødvendige behov. 

– jeg vil ikke du skal dra, mamma. Sa hun da vi hadde parkert bilen ved barnehagen, men ble så avbrutt i samtalen da jentenes ene oldefar kom ut av butikken foran oss med en nykjøpt tranflaske i hånden – det er derfor han holder seg så sprek ja, tenkte jeg med et smil da han kom gående mot oss.

– Heeei, oldefar!

.. 

Samtalen ble på ny tatt opp, da vi var på plass i barnehagen. Stadig med mer panikk i stemmen. 

– Jeg vil ikke du dra, mamma! 

– Jeg skal ikke dra før jeg har blitt med dere ut, og sagt et ordentlig hadet til dere. Du trenger ikke være lei deg, jeg er jo her nå. Sa jeg for å prøve å roe ned den voksende uroen i kroppen hennes. 

Omsider ble vi enige om å vinke til hverandre ved porten alle sammen, slik at hun slapp taket i meg, og lot meg gå ut til den andre siden av gjerdet. Jeg smilte mitt største smil og vinket ivrig med begge hender. Begge to gjorde det samme, men for hvert skritt jeg tok bakover endret den ivrige vinkingen seg. Hun ble ikke panisk og skrek etter meg slik hun har gjort tidligere. Nei, denne gangen ble vinkingen mindre og mindre til den til slutt stanset, og ansiktet gikk fra og smile med hele seg til å bli fordreid i det ansiktet som rivet ett mammahjerte i fillebiter. Det var kun tristhet i hele det vakre fjeset, mens øynene begynte sin tåreproduksjon og et hikst fant veien ut igjennom leppene med en skjelvende etterdønning.

Jeg ble nødt til å snu meg, slutte å se på ansiktet til mitt barn før mine egne tårer startet å trille. Jeg måtte stoppe meg selv i se inn i det triste, stoppe meg selv før jeg endret retning på gangen og gikk fremover for å ta henne med meg hjem igjen. 
Jeg sudde meg, men det var allerede for sent å stanse fuktigheten som begynte å stige i øynene. Etter noen bestemte påtvungede steg fremover tok jeg en kikk over skulderen. Der så jeg mitt barn i en trygg omfavnelse av kvinnen som kjenner de som godt. Den eldre kvinnen som jeg en gang kjente like godt, og som jeg mang en gang har søkt trygghet hos. 

Med ett kunne jeg omfavnet damen for jobben hun en gang for mange år siden valgte å ta. En barnehageansatt med uendelig kjærlighet for de mange barn hun har tatt under sin vinge. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

4 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg så godt i det du skriver! Tøft å gå, men det går jo bra når vi er ute av syne! Har barna dine skiftet til sin første barnehage igjen?

    2. Her begynner yngstemann i barnehagen i morgen. Blir spennende å se hvordan han reagerer når tilvenning er over og mamma skal gå.
      Eldste ga meg bare ett slapt påtvinget vink og “hade’a mamma” når de voksene spurte om hun ikke skulle si hadet, før hun løp inn i avdelingen sin.
      Hun var nesten tre når hun startet og lillebror er snart to.
      Tror det blir værst for mamma 😂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg