– Det er ikke så greit når alle følelsene ligger rett under huden, klare for sin opptreden, til  en  hver  tid!

– Om jeg noen gang har klart å skjule følelsene mine? Aldri.. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

        Det var fredag morgen og vi hadde god tid til en rolig start på dagen. Barna trengte jeg ikke levere før halv 10, for å rekke toget som skulle føre meg til et møte i Oslo klokken 12.  Barna gledet seg over at det skulle være turdag i barnehagen, og enda bedre, pappa skulle komme å hente de og ikke mamma. 

Men under forsøket på å levere barna kom det til et punkt der min datters gråt gjennomboret hver pore av huden min til det traff meg rett i hjerte som igjen begynte å pumpe ut alt av følelser i meg. Min andre datter kikket på meg, så sa hun; “Mamma, du gråter.” 

Enn hvor hardt jeg jobbet for at tårene ikke skulle forlate sin produksjonsplass, hadde jeg som alltid, ikke sjans til å skjule kroppens reaksjon på det følelsesladde mennesket jeg er. Jeg kjørte av gårde med tårer som strirant fra øynene og nedover kinnene, og enn så mye jeg prøve å skifte fokus så fortsatte jeg å hikste de ti minuttene til jeg kom til svingermor for å skifte bil. – Ta deg sammen, sa jeg til meg selv i det jeg åpnet døren til svigers og tørket øynene. 

– Hvilket tog skal du ta da? spurte svigermor i det jeg kom inn inngangspartiet. Klokken var alt for mye til at jeg kunne rekke toget som skulle få meg til Oslo i tide. I det jeg gjorde et forsøk på å svare – Jeg hadde tidenes verste barnehagelevering. Så veltet tårer og snørr fram igjen som en etterdønning av en tsunami. 

For selv om jeg visste at årsaken til den verste barnehageleveringen hadde en veldig enkel og tullete forklaring, så var det eneste jeg tenkte: Jeg dro fra to barn som gråt, hun ene måtte bli holdt igjen mens hun hylet og vred seg. Jeg bare gikk som en kaldblodig mamma, bare gikk da de skrek etter meg..  

Hele forklaringen lå i en bamse.. En  bamse  som  ble  glemt. 

En halvtime før vi reiste hjemmefra til barnehagen spurte de to jentene med det strålende fredagshumøret om de kunne ta med hver sin bamse i bilen til barnehagen. De valgte begge ut MiniMus bamsene sine, men da vi en halvtime senere satte oss i bilen hadde jeg glemt bort bamsene. Halvveis til barnehagen oppdaget hun ene at hun hadde glemt bamsen hjemme. 

Jeg viste all min forståelse over hvor lei seg hun ble for å ha glemt bamsen hjemme, men det var for sent å snu for en bamse som bare skulle være med på bilturen. I ettertid vet jeg at jeg hadde spart mye tid på å kjøre hjem igjen, men det hjelper lite å være etterpåklok. Hun låste seg fullstendig i den glemte bamsen. Panisk og hysterisk hylgråt hun og nektet å la seg levere, hun ville bare hjem, hun skulle bare hjem. Hun løp til bilen, dro i døren for hun måtte hjem. Ikke en avledning i verden kunne få henne bort fra den fastlåste tanken om at hun måtte dra hjem, og jeg sier det fordi vi hadde et flust av avledninger den halvtimen jeg prøvde å få henne til å puste med magen og komme ut at sinnstilstanden. 

Jeg satte meg på kne på asfalten mens jeg prøve iherdig å få henne til å puste, til å lytte. Hun kunne få låne den identiske bamsen til sin søster, men det var så klart ikke bra nok. Den ene av jentenes oldemor kom tilfeldigvis kjørende, og gikk bort til oss. Å få oppmerksomhet virket i alle fall mot sin hensikt, og selv kjente jeg meg frekk da jeg ikke kunne reise meg og være høffelig mot mine barns oldemor. Etter et lite kort smil, var jeg nødt til å fokusere på datteren min igjen og overse alt annet.

Vi kom oss ikke en gang ut fra parkeringen, men vi fikk kontakt med den ene barnehageansatte på jentenes avdelen. Det var også hun som reddet oss ut av situasjonen ved at vi til slutt kom til det skillet hvor hun måtte ta barna og jeg måtte dra. Selv var jeg som en suppe av følelser fordi det var så tydelig hvor panisk min datter var for at jeg skulle dra. Det som antagelig fikk det hele til å føles ti ganger verre i mitt hodet var at jeg skulle bort den dagen. En hvilken som helst annen dag kunne jeg reist, med viten om at jeg kunne dra tilbake på fem minutter om barna mine ikke roet seg i barnehagen. 

Jeg rakk ikke toget til hovedstaten, men jeg hadde heldigvis nok tid til å kjøre inn. Med et hodet som dunket, og øyne som var hovende fikk jeg vært på det viktige møtet, og da jeg ringte barnehagen en halvtime etter jeg dro var begge jentene ute på let etter blomster å plukke. 

– Det er også forklaringen på null innlegg her inne de siste to døgene, planen om å jobbe på toget forsvant, og siden jeg var sent hjemme på fredagskvelden med et hodet som nesten sprengte ble jeg nødt til å ta en tidlig kveld for så å være 100% tilstedet for mine barn dagen etter – 

<3 

 – Foreldrelivet på godt og vondt !
 

– Speiltvillingene på Facebook –