En ekstra fridag når det egentlig er hverdag – i dag var det planleggingsdag i barnehagen. Og det er på de dagene man gjør det lurt å finne på det lille ekstra med ungene. Vi reiste til Drammensbadet som var så godt som folketomt denne fredags formiddagen sammenlignet med en hvilken som helst lørdag eller søndag i året. Det betyr god oversikt over barn som leker i vann, ingen kø til sklier eller kiosk, og masse plass til å boltre seg på. 

Fire timer i godt oppvarmet badevann, er noe annet en fire timer på land. Det er fire timer som er borte på et blunk, for i vann blir vi lekende, litt gale og veldig komfortable. Det er ikke før man kommer seg opp av det dryppende vannet at man skjønner hvor tunge øynelokkene er og hvor godt det hadde vært å ta seg en aldri så liten strekk på sofaen. 

Så var det den halvtimen hjem i bil! 
Jeg er ikke født bak en låvedør – tenkte jeg da jeg spente ungene fast i bilsetet, snudde setene på plas og satte på en film som skulle holde de to våkne til vi sto parkert i gårdsplassen hjemme. 

Det gikk omtrent slik: 

0-3 minutter i bil – barna satt som tente lys og så på film. 

3-6 minutter i bil – sutringen satte i gang som et ustemt kor i baksetet

6-9 minutter i bil – øynene begynte å falle igjen, “hoho, ikke sove små prinsesser. Fortell meg hva gøy dere har gjort i dag!” Sa jeg med en stemme langt ivrigere enn jeg følte meg. “je.. sk..” “HÆÆ?! Nå hører jeg dere jammen ikke, snakk litt høyre og litt tydligere!” “SLIDD!” “KUULT! Det blir gøy å fortelle pappa når vi kommer hjem, ikke sant?” … “IKKE SANT!” “Mhmm”

9-12 minutter i bil – øynelokkene til jentene i baksetet lukket seg og åpnet seg til halv åpning, mens jeg stadig mer hysterisk begynte å synge som en hes kråke i forsetet, mens jeg ropte ut i mellom vesene: “BLI MED Å SYNG JENTER! JUUUHUU! VI HAR EN GREVLING I TAKET… ”  og mellom de stadig høyere, mer skrikende tonene var det en tanke som sto klokkeklart i hodet mitt – la de for guds skyld ikke sovne nå som klokken 15:45! 

13 minutter i bil – det ble stille, helt stille. Jeg sluttet å synge, mens en ny tanke kom glidene inn – La de bare sove litt så jeg kan sitte her i min egen verden de siste 17 minuttene hjem. Ja, la de bare sove – så slipper jeg å synge om grevlinger og fargede kjoler. Så godt det er å sitte her å kjøre bil. Jeg kan jo høre på noe for meg selv. Jeg kan jo lytte til boken jeg hører på – altså en voksenbok og ikke Mamma Mø som faller og slår seg. For noen nydelige fredfulle minutter dette er.. 

De 17 minuttene var utmerket de! Det var jo bare en liten blund på øyelokket… en liten blund som raste hele det godt opparbeide systemet på å legge barn klokken 19 for selv å få noen etterlengtede voksentimer etter en hel dag med barneskrål i ørene. 

I ettertid skjønner jeg så klart ikke hvorfor jeg sluttet å synge skjærende og falskt der i framsetet. For 17 minutter gnåling hadde da vært bedre enn de 150 minuttene jeg etterpå måtte jobbe på for å få de to i søvn igjen! 

/ et kvarter på øye – straffer seg like herlig hver gang! 

– Speiltvillingene på Facebook –