hits

Jeg ser dere

02.01.2017 - 13:40 4 kommentarer

Jeg lo med da kvinnen spøkte med at det antagelig kom til å bli en slitsom juleferie med småbarn i hus. Selv om jeg ikke følte det på samme måte, er det noen ganger mer passende å bare være enig, og spille med, enn å drøfte og motbevise.

Men jeg tenker stadig at det er rart hvor raskt våre barn kan skifte fra å være de vakreste yngstige personene som hver fiber av kroppen vår tiltrekkes av til å bli de rene små monster. Men enda rarere er det hvor raskt vi glemmer de små øyeblikkene der monsterbarna kommer til sin overflate. Og på ny elsker vi de som en flaske vann etter omgangssyken. Så hvorfor grue seg til de slitsomme øyeblikkene, når de blir glemt på brøkdelen av et sekund, mens de hyggelige minnene som det blir mange av i en juleferie printer seg inn som gode minner. 

Med blodig alvor i stemmen fortalte jeg min samboer "Jeg føler at jeg konstant løper etter tiden, uten at jeg noen gang rekker å ta den igjen. Dagene bare forsvinner, og på et vis så henger vi på, men det er bare så vidt. Som om solen og månen tvinger oss til å komme oss igjennom de tidfaste rutinene" 

Det var akkurat derfor jeg trengte juleferie. Jeg var nødt til å stoppe opp, jeg var nødt til å ta igjen tiden og komme ajour. 

"Har du lagt merke til det nye uttrykke hun lager når hun forteller noe?" spurte jeg min samboer, mens vi ved siden av hverandre betraktet den ene datteren vår som fortalte med full innlevelse en historie til sin søster. "Ikke før i går" sa han og etterlignet uttrykke med sine trekk som våre barn har avret. "Samme her. Det virker så fremmed, som om hun har vokst uten at vi har lagt merke til det!"

Og kanskje hadde hun det, for når kunne vi sist gi vår fulle oppmerksomhet til barna uten et titalls av forstyrrelser som følger hverdagslivet; oppvasken som må settes inn, en vaskemaskin som piper at den er ferdig. Middag som skal lages, en hund som må på do... Alltid er det noe som svirrer i tankene, alltid er det noe som forstyrrer slik at vi blir hengene etter, uten å riktig følge med på det som skjer rett foran nesa vår.

Jeg ga slipp på noen oppgaver, så spurtet jeg det jeg hadde, og da 24. desember sto på kalenderen, hadde jeg tatt igjen tiden for første gang på lenge. Jeg kunne være tilstedet mentalt. For når alt kommer til alt, så spiller det ingen rolle om du er tilstedet fysisk om tankene er at annet sted. 

Jeg åpnet opp øynene, og der foran meg kunne jeg se dere: 

- Jeg ser dere, for alt dere er verdt


 

4 kommentarer

Sara

02.01.2017 kl.21:32

Nå har jeg vært mamma i et halvt år og jeg har mye å lære om meg selv og mammarollen, men det jeg har funnet ut i det siste er at det er min skyld når jeg blir sint og frustrert. Han lille vil jo bare si fra om at noe er galt, eller noe annet han vil. Det er jeg som føler stress over at det er noe annet som skulle vært gjort eller at tankene mine er et annet sted. Så da prøver jeg å tenke annerledes når jeg blir sint og frustrert :) prøver i alle fall..

Uansett det er så godt å bli minnet på at vi må se hverandre litt mer, som du sier :) ønsker deg alt godt i det nye året. Tenk så mye som skal skje med barna våre i løpet av året! Om et år er de så mye større <3

Stine Skoli

03.01.2017 kl.12:57

Sara: En ting er i alle fall sikkert, man blir aldri utlært i mammarollen :)
Tusen takk, en godt nytt år ønskes til deg og dine også :D Ja, tiden flyr så alt for fort!!

Ssra

03.01.2017 kl.22:04

Jeg måtte spise disse ordene igjen i dag morges. Etter en hard natt hvor han sov maks en time av gangen kjente jeg frustrasjonen boble inni meg da han ikke ville slutte å lugge.. men sånn er det vel da :) plutselig er det glemt igjen ;)

Stine Skoli

04.01.2017 kl.19:31

Ssra: Heldigvis blir det glemt, men slite netter er virkelig drepen på alt som heter tålmodighet og forståelse <3

Skriv en ny kommentar