Alt er som det skal være, barna er i seng, hunden har lagt seg foran ovnen etter en to timer lang treningsøkt ute i kulden. Jeg har surret den iskalde kroppen min inn i teppe og takker gubben for at han la i noen kubber ved før han gikk ut i verkstedet. Jeg hører svakt hamring av hva det nå enn er han driver med på “gutterommet” der ute. Det ligger litt rot på stuebordet foran meg, faktisk et par truser og noen uparrede sokker til barna. Det er litt rot borti en krok også, og jeg kan se at jeg glemte å sette skoene mine tilbake på plass, og i stedet forlot de midt i gangen. Det til tross for at mannen og jeg satte som nyttårsforsett å bli flinkere til å holde huset ryddig.
Akkurat som det skal være – altså..
Jeg reiser meg, og vandrer tankeløst ut på kjøkkenet. Hånden sklir automasik bort til skapet med det søte, og jeg graver hånden ned i en kakeboks. Jeg tar bare med meg to julekaker og gumler de på veien tilbake til sofaen. Jeg setter meg ned og tygger i meg den siste biten. Så reiser jeg meg, jeg vandrer tankeløst ut mot kjøkkenet. På benken står det en boks med sjokoladecookies. Det varer ikke lenge, jeg griper tak i den og plukker ut tre kaker. Så sjenker jeg meg et glass brus før jeg vender nesen tilbake til stuen.
Jeg starter å brette den store haugen med klær etter å ha børstet bort de siste smulene av sjokoladecookiene. Jeg har satt på TV for å oppgradere sorgen av å måtte brette klær også i 2017.
Men i underbevistheten min så synger en aldri så liten stemme – sukker…. Sukker… Jeg måå ha sukker… Og før jeg aner ordet av det befinner jeg meg halvveis på veien til kjøkkenet, med en sang på hjernen, en sang mine barn har lært meg, en sang som jeg i løpet av 24 desemberdager rakk å få brekkningsrefleks og øyerykninger av: Julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker (For det er bare de tre ordene i den sangen).
Nøyaktig 31. desemberdager brukte jeg på å lære kroppen min at sukker… sukker.. sukker.. var bra for meg. Den lille stemmen bakerst i hodet mitt ler så rått at det vibrerer i ørene – så du trodde du bare kunne kutte ut søtsakene når januar sto på kalenderen?! Jeg skal nok minne deg på hvem du er, ditt sukkermonster! SUKKER SUKKER SUKKER!!!!
Jeg føler meg lurt av desember…
– Speiltvillingene på Facebook –
For første gang klarte eg å utsette juleoppstarten til medio desember, samt begrense inntaket veldig. Det merkes godt nå, ingen problem å kutte. 😊 anbefales!
Linda: Haha! Herlig, og noe å tenke på til neste år, for jeg gikk berserk!
Er det julesangen til karsten og petra ?:) den begynner sånn men har flere ord fant jeg ut ettrr å ha nynnet på den heele november og desember
Måtte le litt her 🙂
Nå må bare alle kaker og godis spise opp, kastes eller gis bort. Velkommen til januar, he he. Her er jeg halvveis igjennom godteskapet, alt går i grisen 🙂
Anonym: Ja, helt sikkert 😀 Haha. Fantastisk!