Stopp opp litt

09.08.2017 - 13:56 2 kommentarer

Klokken var blitt mye, jeg ryddet glasset til kjøkkenet, fylte matskålen til hunden og gikk for å pusse tennene.

   Da hodet mitt ikke orket å jobbe mer bak en dataskjerm og klokken var blitt 22 om kvelden, satte jeg på en film på TV. Mann i hus jobbet fremdeles, enda han startet klokken 7 om morgen. Slik har han jobbet siden han startet opp etter ferien sist mandag. Det var kun lørdagen han dro hjem fra jobb klokken 18, og søndagen hvor han var hjemme.
   Jeg blir ikke trist når han er borte, heller ikke bekymret når han blir så lenge at solen går ned og skyggelegger landet. Han kommer hjemom og spiser middag med oss før han reiser tilbake, og det er hva som betyr mest - den lille timen, som kanskje til og med kan strekke seg til å bli til to, der han får vært sammen med barna våre, og de sammen med sin pappa. 

  Men når han ikke er hjemme, kan jeg føle på en tomhet, og det forundrer meg hvor fort jeg vender meg til at han ikke er der. Som om det nesten blir fremmed når han kommer hjem og inntar sin plass i huset. Stillhet er hva jeg er vandt med når barna er i seng. Jeg setter kanskje på litt "Peaceful Guitar"- musikk på det laveste volumet der jeg fremdeles kan høre tonene danse igjennom rommet jeg sitter i. Så setter jeg meg, og skriver til jeg ikke har flere ord igjen. 

  Jeg tror klokken nærmet seg 23 da lysene på bilen hans lyste opp stuevinduet.

  Jeg er på så mange måter stolt av hans arbeid, jeg er stolt av arbeidsmoralen han har, og over de store prosjektene hans som stadig blir større og mer viktige. Jeg blir stolt av min mann, fordi jeg har sett hele utviklingen fra han avsluttet skolen, til i dag hvor han er prosjektleder for store jobber. Samtidig som jeg er stolt, blir jeg også oppgitt og irritert - stopp opp litt, har jeg lyst til å si, - de små jentene våre er snart blitt store. 

    

   Jeg spyttet tannkremen i vasken, skylte tannbørsten og satt den tilbake på plass. Jeg gikk opp til soverommene, og tok den faste turen innom soverommet til de to barna våre. Jeg stoppet opp kikket på Olivia som lå lang som hun var oppå dyna. Jeg kjente et stikk av gjenkjennelse, som om jeg så på et bilde av meg selv som barn. Så oppdaget jeg hvor lang hun var der i sengen sin, og tårene fylte seg opp i øynene mine. Hva skal du bli når du blir stor? hvisket jeg og kysset pannen hennes etter å ha lagt dynen over den perfekte lille kroppen, på det perfekte lille barnet. 

Jeg beveget meg over rommet, til jeg sto ved Otilie sin seng. I det sovende ansiktet hennes kunne jeg ikke se meg seg slik jeg nettopp hadde gjort i søsterens ansikt. I hennes lukkede øyne så jeg min mann, hennes pappa. Tårene som hadde fylt seg opp i øynene mine rant over kanten og nedover kinnene. Når kommer den dagen hvor du er for stor til å kysses god natt? hvisket jeg og listet meg ut av rommet.

 

  Mannen min kikket på meg fra senga.
  "Hva drev du med?" spurte han.
  "Jeg så på hvor lange barna våre blir, de vokser snart ut av juniorsenga" sa jeg og krøyp under dyna. 
  "Det er helt sant, det er kanskje 40 cm igjen før de er rekker sengen på langs"
  Siden jeg vet at et barn vokser i gjennomsnitt 6 cm i året, så unnlot jeg å svare da han spurte:
  "Du vet det tar litt tid å vokse 40 cm?" 
 I stedet svarte jeg i tankene mine, jeg vet det går alt for fort. 

  Mannen min kysset meg god natt, og den varme kroppen mot min, fikk meg til å glemme irritasjonen over den ene tingen jeg ikke rakk å få fortalt han før han dro tilbake på jobb.

For etter timer i stillhet, føles varme ord, og et nattakyss ut som himmelen og jorden smelter sammen. Det er slik det skal være.


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

2 kommentarer

Stine Sophie Lundsrud

09.08.2017 kl.14:17

Fint skrevet og fin blogg du har :)

Stine Skoli

10.08.2017 kl.20:52

Stine Sophie Lundsrud: Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar

hits