Jeg skulle til å finne fram innleggene mine der jeg forteller om hendelser hvor jeg prater til meg selv. Så finner jeg bare et skikkelig døvt innlegg, som ikke en gang handler om det, men som bare inneholder noen linjer, midt inni noe helt annet:

   Jeg brukte tre timer på lokalsenteret vårt, og hadde unnagjort hele julegavehandelen. Jeg var så fornøyd at da jeg skulle sette meg inn i bilen så ropte, og da mener jeg ropte, jeg et høyt “Wooohooo!” Det var før jeg hadde rukket å lukket bildøren. Jeg ble så flau at jeg kjente det brant i kinnene, for selv om jeg ikke har noe problem med å innrømme at jeg alltid snakker med meg selv, så er det noe med å bli fersket i det. 

   Nå skjønner jeg at jeg kanskje ikke har delt så mye om meg selv og alle de merkelige samtalene jeg har, uten at det er noen andre til stede.
   Dere vet alle de menneske man møter på butikken og rundt om kring, som prater litt, kanskje til og med kjefter på varen de har i hånda. Vel der har dere meg, når jeg hjemme alene. 

   Det var her om dagen, mens det enda var ferie. Jeg kom til å tenke på hendelsen i går da regnet sprutet på utsiden, for i likhet med gårsdagen regnet det kraftig den dagen denne hendelsen fant sted. 
  Jeg kikket ut vinduet, og så at den overbygde markisen på plattingen var blitt tung av regn. Jeg trakk på meg den gule regnjakka, men tredde de sokkekledde føttene ned i flippflopperne. Ute ved utesofaen tråkket jeg ut av flippflopperne for å klatre opp i sofaen, og opp på bordet for å løfte på markisen. Jeg hadde en av sangene fra filmen Vaiana på hjernen, og mens jeg dyttet opp markisen så vannet fosset av, sang jeg av full hals: ” Så hva kan jeg si, det var såå lite, så lite, så lite”. Vannet forsvant og jeg hoppet ned fra bordet i det jeg så flippflopperne jeg hadde satt i fra meg for noen sekunder siden. Jeg hadde tømt alle literne med vann fra markisen over dem, så jeg sa ut i luften: “Nej nej, hur dumt gjort”. 

Fra vinduet ved siden av meg, hører jeg latter, og jeg snur meg så jeg kan se min mann stå der og kikke på meg mens latteren ruller. “Haha, ja det var mycket dumt! Jeg viste du snakket med deg selv Stine, men at du var Svensk når du snakket med deg selv, den var ny for meg!” 

Jeg lo så tårene sprutet og kinnene ble illrøde.

   Jeg snakker kun med meg selv når jeg tror jeg er helt alene, denne gangen var jeg ikke det. Og ja, det hender at jeg både snakker svensk og engelsk, eller en tilfeldig dialekt fra Norges land. 

  Jeg kan love dere at det har blitt mange svenske kommentarer fra mannen min, de siste ukene. 

– Speiltvillingene på Facebook –