Det har gått fire år og og snart fem måneder.. Siden hva, spør du, og jeg svarer, siden jeg ble mamma uten å vite hva det ville si å være en.
Jeg hadde mine tanker, så klart hadde jeg det. Jeg hadde sett det for meg, meg selv på trilleturerer med den lekre og gigantiske tvillingvognen som sto så pent oppstilt midt i stuen. Jeg hadde sett for meg at jeg ammet de to barna mine. Jeg hadde sett for meg, meg selv som en kjærlig mor som busset mine barn i søvn. Jeg hadde til og med sett for meg at det ville komme øyeblikk av ren frustrasjon, og sinne over barn som var våkne halve natten. Jeg hadde allerede sett for meg at jeg ville få dager hvor jeg ikke ville klare å strekke til med to nyfødte babyer samtidig.
Noe ble slik jeg hadde sett det for meg, det meste ikke, men det var en ting jeg ikke visste om det å bli mamma, og det er hva jeg skal fortelle deg om nå:
Jeg visste ikke at hjerte skulle hoppe over flere slag, de morgningene jeg våknet opp uten å ha vært våken flere ganger om natten fra barnegråt. Jeg visste ikke at bilder på krybbedød var alt hode mitt skulle klare å fantasere om før jeg fikk se at de to fremdeles pustet der nede i sprinkeltsengene sine.
Jeg visste ikke at jeg, selv etter fire og snart et halvt år, skulle holde pusten hver eneste kveld jeg ser til de to små barna mine før jeg selv legger meg. Og ikke slippe den ut igjen før jeg har sett at begge de slappe kroppene har et bryst som stiger og synker i en jevn takt. Jeg visste ikke at jeg skulle få en indre panikk hvis dynen lå slik til at jeg ikke så dem puste. Jeg visste ikke at jeg skulle få et så sterkt stikk i brystet hvis de lå slik at ansiktet var vendt ned i puten, eller inn i en stor bamse.
Jeg visste ikke at jeg ville få så sterk øking av hjerteslagene så fort jeg mistet barna mine av synet og de ikke svarte på mitt første rop. Jeg visste ikke at jeg ville begynne å gråte av skrekk da de forsvant for meg i en alder av 2 og et halvt år, fordi de trodde de skulle gå seg en tur i pyjamas og gummistøvler med hunden vår i mellom seg.
Jeg visste ikke at jeg kunne mane opp så mange forferdelige nyheter fra underbevisstheten min da jeg innså at barna ikke satt i sofaen med brødskivene sine, og oppdaget at gumistøvlene var borte. Jeg viste ikke at drap, kidnapping, og påkjøring var det første jeg ville tenke på da jeg brukte to minutter på å løpe rundt hele gården og ned til veien for å finne dem.
Jeg visste ikke at reaksjonen min på å møte en hoggorm på stien ville få meg til å kaste datteren min i trygghet, mens jeg så for meg hva vi skulle gjort om hoggormen rakk å bite henne.
Jeg visste ikke at jeg skulle bli livredd når mannen tar med seg begge barna bort alene. Jeg visste ikke at jeg var så redd for andre traffikanter på veien, som kanskje kunne krasje i min mann med de to barna våre i, for så å frata meg hele familien.
Jeg visste ikke at jeg hver mandag til fredag skulle vinke barna mine farvel i barnehagen, med et stort smil om munnen og en etusiatisk vinking, samtidig som noe inni hode mitt skulle fortelle meg – hva hvis det er i dag noe riktig galt skjer, og jeg ikke er der..
Jeg visste ikke da, for fire år og snart fem måneder siden, at jeg skulle få dødsskrekken av å bli mamma.
Jeg viser det aldri, ikke til noen, men hver eneste dag er jeg livredd for at dagen kan være dagen hvor noe galt kan skje..
Men jeg vet i dag hva det vil si å elske et annet menneske, slik bare en forelder kan elske sitt barn.
Frykten for å miste er nemlig bivirkningen, prisen å betale, for å elske noen uten grenser.
– Speiltvillingene på Facebook –
Så godt skrevet! Kjenner meg så godt igjen! ❤️
Som om jeg skulle skrevet det selv ❤️
AKKURAT sånn er det! Takk for nydelig lesning 🙂
Så fin lesing <3 <3 <3
Jeg syns det har som tante også en pris glemmer aldri da jeg var dagmamma for tantungen min som liten nå denne høsten er hun 16 år. Vi elsker dem like mye som en mor og far , vi har samme tanker vil jeg tro det hadde jeg da jeg var fader for henne.
Uff, jeg skjønner hva du mener.. tenk at det skulle gå an å elske noen så høyt! Jeg sa faktisk senest for en time siden til mannen lin at det virker så fjernt at sønnen vår skulle bli syk eller noe galt skall skje med han, samtidig som jeg vet så innmari godt at det kan skje akkurat når som helst.. jeg sier til meg selv at selv om jeg har kjent sønnen min i bare 1 år og 2 mnd så har jeg elsket han nok for en livstid allerede ❤️
For et rørende innlegg ❤️ Jeg fikk tårer i øynene å kjenner meg igjen i det du skriver. Mammahjertet er så stort å sårt at det er vanskelig å forklare.
For er utrolig bra innlegg! Kjenner meg så utrolig godt igjen i alt. Og enda mer i noe. Trudde jeg var alene om å alltid ha klistret krybbedød på hjernen hver kveld, natt og morgen. Spesielt når jeg er vandt med å ha ei som har mange oppvåkninger om natten, og brått sover hu natten gjennom- og jeg våkner først! Det å elske er en glede og en smerte. Ingenting er bedre enn å være en mamma ❤️
Så fantastisk, bra skrevet!!!! Og VELDIG godt å høre at man ikke er alene om å elske barna sine så høyt, at man ser og tenker farer overalt hvor man går! Tusen takk for at du deler dette med oss 🙂
Amen! Min kar e bære 4,5 mnd men gurimeg kor redd man bli alt 😩😩😩 Ha bedra meg litt da, huska e fikk dårlig samvittighet når e sov samtidig som han dæm første uken 😂 Men ser jo at det ikke bli stort bedre enn det e no, å det bli det vel aldri 😅😱
Du skriver så bra!
Anonym: <3
Helene: jeg tror den frykten er kommet for å bli :S <3
Anette: <3
Marthe: <3
Sandra: Jaa <3
Sara: Det var en fin setning på slutten der <3 Er rart hvor høyt man kan elske et menneske, eller to eller så mange barn man har
Eli: <3
Anonym: <3
Stine du Stine💕 Du rørte ved hjertet mitt i dette innlegget!! Jeg har selv en jente på snart 3 år og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen! Det er verdens beste følelse, men samtidig det mest skumle jeg noen gang har vært borti! Mammahjertet er noe helt spesielt!💕
For et faktastisk fint innlegg❤️ Utrolig godt skrevet!
Akkurat sånn har jeg det og… mann & barn reiser på langhelg til svigers på hytta. Først tenkte jeg at det skal bli deilig! Men nå gråter jeg bare jeg tenker på det. Gruer meg så innmari nå, å si hadet blir tøft kjenner jeg 😔 Håper gleden blir desto større når de kommer hjem da 😊 eldste på snart 5 fortalte meg at hun gledet seg til å komme hjem så hun kunne gi meg en klem ❤️
Tuuusen takk stine:) har følt meg så alene med disse e tankenen. Ikke minst redd for at det skal skje noe med meg så jeg ikke kan få tatt vare på barnet! Katastrofetanker:p nå har barnet begynt på turning. Hva viss barnet brekker nakken tenker mor da… nei godt ungene ikke vet alt man tenker på:p
Kjenner meg så godt igjen der. Utrolig bra skrevet 🙂
Takk for dette innlegget!❤ Har følt meg alene, panisk og overhysterisk med disse tankene. Men ser jo her i kommentarfeltet at det absolutt ikke er unormalt!
Åh, for et innlegg! Du setter ord på det samme som jeg føler på hver eneste dag! Nydelig skrevet! Så godt å lese at vi er flere som har det sånn. Barna får frem så mange, forskjellige og sterke følelser i oss som vi aldri før har kjent på💕
Takk, Stine! ❤ Sitter her med tårer i øya – du har satt ord på akkurat hvordan det er å være mamma / pappa. Min største frykt er ikke lenger edderkopper! Ønsker deg en fin dag!
Veldig godtvondt skrevet; kjenner meg igjen med denne kjærlighetsredselen både når det gjelder barn og barnebarn. Den forsvinner ikke helt om de blir eldre heller! Det viktigste tenker jeg er sted vet jeg eldker dem og alltid vil stille opp for dem. Oppdra dem til å bli glade, varme, omtenksomme, selvstendige mennesker som fungerer hjemme og ute!😍😍😍 Takk for flott blogg, bilder av nydelige, gladejenter i de herligste kreasjoner! Velkommen til vi sygale!👍🏼
Endelig noen som skriver akkurat det jeg tenker hver dag. Godt vi er flere som har det på samme måten <3
For en kjærlighetserklæring! Tror du skriver på vegne av svært mange mødre. Meg inkludert!
Marianne: <3
Anonym: Ser faktisk ut som det er de fleste av oss <3
Inger Viste: <3 Tusen takk ! Frykten for å miste det vi er mest glad i vil nok aldri slippe taket i oss nei. <3 Takk, der skal jeg kose meg i kjedelige stunder 😉
Marianne: <3 Tusen takk
Emma: <3
Mariann: også er du bare helt normal <3
Lt: Katastofetanker på sitt verste ja, men det er jo bare et bevis på hvor innihampen glad vi er i barna våre <3
Ragnhild: <3 Ja, men så er det så sunt å savne hverandre litt, men tankene vil være der <3
Anonym: <3
Susann: <3
Fantastisk skrevet ❤
Berit: <3
Nydelig skrevet!💕 Da jeg som nybakt mamma kjente på de første følelsene av å være bekymra for at et eller annet skulle gå galt med min nå 14 mnd gamle sønn, proklamerte jeg at jeg kommer til å være bekymra og engstelig helt til han er 18 år. Mannen min svarte at jeg kommer til å være bekymra for ham resten av livet. Det har han nok helt rett i.
Ida: Det tror jeg også han har rett i <3
Fantastisk skrevet 💙
Vet ikke hvor mange ganger jeg har stått over lillegutt når han sover, for å se han puste 😌 Husker jeg fikk panikk første gang han sov natta igjennom bare 4 dager gammel 🙊 Han har bare vært her 1 mnd, men er utrolig hvor høyt man kan elske ett menneske 💙
Så deilig å vite at det ikke bare er jeg som er sånn! Her traff du virkelig spikeren på hodet❤️
Kjenner meg godt igjen❤️ Jeg tror ikke det er dødsangst, jeg tror det er morsfølelsen… jeg føler at det er ett mirakel om jenta mi blir gammel. Jeg tror hun skal dø hele tiden😢
Kjenner meg så godt igjen! Visste ikke at det gikk ant å elske noen så høyt før jeg fikk mine 2 jenter. Det er så rart hvor mye grusomt man rekker å tenke på kan skje bare i en situasjon.
Hilsen fra overhysterisk 🙈
Bekymringene er mange her også! Når man er vant til å bli vekt minst en gang om natten, DAA kjenner man det godt i hjertet om det for en stakkars gang skjer at hun sover helt til morgenen. Det har skjedd noen ganger nå, og det er like skummelt hver gang.
Mamma pleier å si til meg at disse bekymringene aldri forsvinner 🙈 Hver gang hun ikke får svar på telefon eller melding så klarer hun ikke la være å tenke “hva om…?”. Høres jo helt galskap ut, men det er nok slik det er.
Så bra skrevet. Da er det ikke bare meg.
Du har ei heilt fantastisk formidlingsevne, Stine! Du er så flink til å setje ord på kjensler og tankar som dei fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Dine refleksjonar og skildringar imponerer stadig, og eg nyt kvart innlegg du skriv!💞
Kjenner meg veldig igjen! Men det som verre er – vi overlever (heldigvis) ikke barna våre – men tenk om verden blir et grusomt sted med lidelse og krig, også er ikke vi der til å beskytte dem. Denne tanken er helt grusom og jeg har flere venner som lar være å sette liv til verden nettopp pga hvilken negativ utvikling verden tar.
Beklager trist innlegg, men denne tanken sitter virkelig i meg, og jeg er livredd for sønnen min <3
EK: Tusen takk <3
Susann: Ja, det er nok bare slik det er. Her får jeg “hva om.?” når mann ikke svarer på mobilen, enda jeg ringer han midt i arbeidstiden. Uff.
Mamma til to her, og det du beskriver er virkeligheten!
Aldri har jeg vært så redd for å så glad i noen som i de to gutta mine 💙
Tanken på at noe skal hende dem gjør at det vrir seg i magen!
Fantastisk innlegg 🌸🙌🏻
Kjenner meg helt igjen ❤️ Uendelig kjærlighet og en skremmende redsel for at noe galt skal skje. Følelser man ikke kan forberede seg på før man blir mamma👶🏼
åh, det er akkurat sånn, og jeg gråter når jeg leser dette :´( er så fryktelig redd for at noe skal skje, hele tiden.