Tisseproblemer i færøysk landskap

Da lørdagen var kommet, var det tid for en utflukt til Kyrkjebø, en plass som regnes som det viktigste historiske stedet på Færøyene. Etter omvisning, kaker og kaffe gikk vi tilbake til hotellet over fjellryggene. En to timers gåtur, som fort ble enda lengre med nok av drikkepauser under veis. Det hvilte ingen tvil om at synet foran oss var vakkert. Stigningen på fjellet var bratt, langt under oss snodde skjøen seg imellom øygruppene, over oss var helningen enda brattere opp mot skylaget som stort sett alltid befinner seg på Færøyene. Foran og bak oss var stien som snirklet seg i mellom kledde sletter med gress og sauser som gresset. På stien fantes det steinvarder, mange av dem, men ingen riktig store. 

I to timer hadde vi gått, og hovedstaden Torshavn lå forran øynene våre, langt der borte. Det begynte å stikke i nedre del av magen for hvert steg jeg tok. En latterkule fikk meg til å krysse beina i et desperat forsøk på ikke å tisse på meg, noe som har blitt langt vanskeligere etter å ha fått tittelen “mamma”. Jeg trippet på stedet, kikket litt desperart rundt meg. Et sted måtte det vel være mulig å sette seg på huk? 

Jeg innså ganske raskt at på Færøyene så er det ingen steder å sette seg på huk i fri natur uten å bli sett. Det finnes ikke så mye som et tre, eller en busk, eller en klase med store nok steiner til å dekke en ikke så fryktelig stor rumpe. Det skal sies at det var mange varder langs stien, men med ca 100 mennesker som vandret i lag, var stien den mest synlige plassen av dem alle, og vardene for små. 

Nok et pitstopp fulgte, med latterkuler og proviant fra ryggsekkene. Min mannen kikket på meg, jeg var antagelig gul i øya for han spurte:
  “Skal jeg bli med å gå til et sted du kan tisse?” Jeg lo, “JAA!” nærmest skrek jeg, og vi småløp fra resten av gruppen.
100 meter, 200 meter, 300 meter fremme møtte vi på det første huset etter å ha kommet ned fra fjellet.
  “Jeg kan jo ikke tisse her, det er jo et blomsterbedd?” Sa jeg og trippet på stedet mens jeg holdt hende i mellom beina.
  “Jojojo. Inni de busket der, det er jo helt perfekt!” 
En liten åpning viste seg inn mellom buskene, som om det tidligere hadde stått en søplekasse der, og buskene hadde vokst rundt dem. Et lite hulrom akkurat stort nok til en liten rumpe. Jeg nærmest kastet meg inn i desperasjon, tredde meg ned i hukende stilling mens jeg med panikk i stemmen sa: 
  “Kommer de andre nåå?” og så fulgte jeg opp meg et:
  “AAAAUUU!!! Det er jo bringebærbusker, de har TORNER!” 


Mannen min sto på siden, og sammen lo vi så tårene sprutet og mens ha tok fram mobilen, sa han
  “Du vet at det er helt naturlig å måtte tisse eller?” 
  “Så klart, men ikke i en bringebærbusk i hagen til en annen!” 

/ Må man så må mann, og rumpa, den ser ut som den har sloss mot en katt. 

 


– Speiltvillingene på Facebook – 
 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg