En dag skal jeg le så høyt at dette, for enda så tragisk det er, så er det fader meg like komisk! 

Det var tirsdag morgen, vi våknet i 7 draget etter nattens dvale og ante fred og ingen fare, siden vi har varmeovn på soverommet med 18 grader, var det ikke før vi trasket over dørkarmen at frosten bokstaveligtalt ga oss en real oppvåkning – hadde vi ikke vært så opptatt av å hutre og klynke, mens vi sprintet ned til badet, kan jeg banne på at det sto frostrøyk ut av munnene våre. 

Som om vi hadde løpt i fra tyven bak oss, fikk vi igjen pusten på badet, og siden vi bare har ett bad, gikk vi tre jentene på do etter tur. Da førstemann var ferdig oppdaget vi det – intet vann i vannklosettet, ei heller i vaskens kran

Klokken 8 om morgen, kom mannen tilbake fra arbe – han hadde ikke mer enn omtrent rukket å snu i døra, men kaffe bragte han med hjem til sin gravide kone. Så dresset han seg opp i sin fineste signaloransje kjeledress, før han satte seg på huk i krypkjelleren til huset for å tine opp de flere vannrørene som var frosset til døde. 

Da kvelden kom, frøys det til på ny. Det sto – 12 på gradene, men i følge yr føltes det som kalde 23, med en vindstyrke som tvang seg tvers i mellom våre punkterte vinduer, og etterlot seg gardiner som blafret i takt med ulingen der ute. 
Jeg tredde på meg dressen til min mann, og kravlet inn en for liten dør med en dress for stor og en mage for svær. Det var min tur til å varme rør – det vil si, at kjerringa alene hjemme var. 

Vi får det jo til, gratis ved har vi jo, av skauen som en gang for lenge siden ble vunnet i et pokerlag. Etter mye fyring i hus og kjeller, kom vannet tilbake med stor jubel… 

… det var bare det, at på onsdagen oppdaget vi at oppvaskmaskinen hadde røket, for litt ekstra trøbbel fortjente vi jo. Ingen grunn til å rive seg i håret, vi er ingen idioter, for vi hadde betalt idiotforsikring på den. 

Så kom denne dagen, og jeg skulle vaske noen klær. Tørketrommelen er mitt fungerende “tørkestativ”, for å henge opp plagg etter plagg, synes jeg er et salig strev. Det skal sies at jeg hadde glemt å trykke på play sist jeg satte den på. Så dårlig med tørke skal jeg vel innrømme at det var. 

Kaldt som rakkeren i rommet jeg satt, fant jeg ut at min manns bokser hadde frøset seg fast! 

Så nå har det gått åt skogen med den, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le, for der inne på roterommet sitter mannen med hårføneren min å gir den et siste livreddende forsøk. 

– Speiltvillingene på Facebook –