Fødsel + sykehustid

Ti fakta om min FØDSEL

 

Nå går det en utfordring på instagram om å skrive 10 fakta om fødselen, jeg tenkte jeg like gjerne kunne skrive det her inne :) Ganske morsomt å lese andres, så håper noen liker mine faktaer 

 




  1. jeg fødte premature tvillinger i uke 32 + 5

  2. jeg var blitt langt inn dagen før jentene kom fordi jeg hadde åpning under vanlig sjekk hos legen. (Var til kontroller hver andre uke fra uke 19, pga tvillingsvangerskap/risikosvangerskap)

  3. fødselen ble forsøkt stoppet med medisiner som skal stoppe riene, det var rett og slett null respons på medisinene, og legen fant ut at her var det ingen annen utvei enn å ta i mot de to små 

  4. riene startet kl 03. BT kom halv 6, halv 7 ble jeg trillet over til føderommet, halv 8 kom anestesilegen for å gi meg epidural

  5. Epidural fikk jeg fordi det var tvillinger og er da en standar prosedyre fordi det oftere oppstår komplikasjoner enn ved en enlingfødsel. Eksempel blir ofte tvilling to hentet ut med tang. 

  6. Jeg hadde bare med med BT under fødselen og et drøss med leger, jormødre og andre sykepleiere. 

  7. halv 12 begynte jeg å presse

  8. Begge jentene lå i hodeleie. 

  9. 11:54 tok hovedjordmor i mot Otilie, 42 cm lang, 1775 gram tung, hun ble kjørt rett avgårde etter fødselen. 11:56 tok hodvedlegen i mot Olivia, 44 cm lang og 1870 gram tung, hun kom med armene først og ble født i hel fostersekk. Fostersekken ble åpnet på magen min, og BT fikk klippe navelstrengen før hun også ble kjørt bort fra meg

  10. Etter en veldig fin og problemfri fødsel, ble jeg sydd et sting, og ble liggende to timer før jeg fikk se barna mine

 



Prematurtvillinger -> tre uker på sykehus

Siden jentene ble født 7 uker før terminen, måtte vi bli noen uker på nyfødtintensiven. Selv så utrolig ferdige og vellskapte de var nesten to mnd før tiden så er det noen ting som ikke er helt ferdig og klart for den store verden utenfor mammahula. Bare for å gjøre alt klart så regnes babyer født før 37. svangerskapsuke som premature, jentene våre ble født i uke 32 + 5 og veide 1775gram og 1870gram.

Lungene er noe av det siste som modnes før en fødsel, og hos prematurfødte barn er  gjerne ikke lunge helt ferdig utviklet, det er derfor jeg fikk lungemodningssprøyter to ganger det siste døgnet før de kom! Oliva som ble født sist kom ut med hel fostersekk, med andre ord så rakk ikke vannet hennes å gå. Forstersekken ble åpent da hun ble lagt på magen min, og legene mente at hun fikk pustet inn forstervann da dette skjedde. Så da jeg fikk komme bort til intensiven 2 timer etter de var født hørte man at hun syntes det var tungt å puste. Det hveste liksom i lungene hennes for hvert åndedrag. Derfor ble hun lagt på Cpap, Cpap er oksygen som blir blåst ned i lungene gjennom nesen, da blir det lettere for de små lungene og fylles med oksygen etter utpusten. I to døgn lå lille Olivia med Cpap og det var så godt den dagen hun kunne få av seg den dumme tingen som strammet så hun fikk flat neste og hovende øyne. Det aller beste med å få den vekk var at da kunne matsonden legges ned i nesen i stedet for i munnen. Da hun hadde den i munnen var hun ikke særlig fornøyd og hun svelget masse luft fordi hun lå og spiste på den 

Olivia og Otilie

Det andre som er når babyer er prematurfødte er at de plutselig kan glemme å puste, om de foreksempel faller i litt dyp søvn så hender det at de stopper og puste. Heldigvis ligger de med en liten måler på foten som sier i fra når det ikke er nok metning av oksygen i blodet, så da var det bare å gå bort og kile de litt så kom de på hva som var lurt og gjøre for å overleve på egehånd. I starten var det ikke rent sjeldent denne alarmen gikk, men den sier jo i fra i god tid og lenge før jentene ble blå, så det var skumlere for bestemødrene som var på besøk og skulle se på de bittesmå som lå der og sluttet å puste. 
Etter noen dager begynte de å gi litt koffein på morgen, dette gjorde at de pustet bedre. Så vi hadde det jo litt moro med at snuppene måtte ha seg morgenkaffen :)



BT og jeg fikk et kjempefint rom på intensiven, med både dobbelseng, tv og do. Så vi følte nesten av vi bodde på hotell, måtte bort i gangen for å dusje, men det gjorde oss ingenting. Jentene lå på overvåkingsrom i samme gang som oss. 

Dagene gikk slik, stell og mating hver 3. time, da var vi inne hos dem i ca en time havannen, også sov de og da skulle de ha ro, så da var det  å kvele tiden med å spise litt sjukehusmat, ta seg en dusj eller slappe av på senga. Så startet det hele på nytt. 

Matingen var heller ikke akkurat som du kanskje tenker! Det er nemlig den andre årsaken til at prematurfødte må være en liten stund på intensiven hvor de kan få hjelp, de klarer nemlig ikke å spise så mye selv. De er for svake og for trøtte, så de sovner lenge før de egentlig er mette. Derfor får de morsmelk gjennom en sonde. Jeg må ærlig inrømme at vi var rimelig lei av å sitte å holde de små sprøytene med melk i over en halvtime for hvert måltid. :) Slik så det ut:






De fikk mellom 30 og 40 ml melk til hvert måltid, og da var de stappmette ^^,

Siden snuppene ikke klarte å sette igang melkeproduskjonen min måtte jeg pumpe meg, og jeg pumpet og pumpet og pumpet. Jeg ville prøve å få til amming selv om jeg hadde to. Melken kom og hver dag la jeg til jentene litt for å trene dem opp til å begynne å amme. Jeg husker hvor gøy det var da de klarte å drikke 5 ml melk av meg.. Hihi. Det er jo ingenting, men det var veldig stort der og da. 

Det var mye følelser som ble satt på prøve i en så sårbar periode som vi var i, det er faktisk ganske tungt for mammahjerte å overlate ansvaret for sine barn til fremmede mennesker, selv om alle var helt utrolig flinke og snille. Jeg husker godt jeg kom inn til jentene en dag og de var blir lagt i lysbehandlig  for gulsott. Der lå de uten teppe og med bind for øynene som egentlig dekket hele hode. Jeg syntes så synd på de bittesmå jentene mine som lå der og gråt. Gråten hørtes ut som en liten flaggemus som pep. Jeg er så glad de hadde hverandre for hver eneste gang de sovnet hadde de klart og krype inntil hverandre og søkte trygghet der når de ikke kunne ligge sammen med mammaen eller pappaen sin

Her ser du et eksempel på hvordan vi gjerne fant de selv om de ble lagt med godt mellomrom i mellom dem. Litt dårlig bilde siden jeg ikke kunne bruke blitz på de :)

Jeg var også rimelig svett da legen kom inn og skulle ta ultralyd av hodene dems, det er en standarprosedyre for prematurfødte, da det hender de har blødninger i hode. Det var noen laaaange minutter, men heldigvis var det ingen væskeansamlinger i hodene dems og jeg kunne puste lettet ut. 

For hver eneste dag ble de sterkere og sterker og mer og mer våkende. De orket å suge lengre før de sovnet og etter 2 uker begynte jeg å dobbeltamme de. Da var de blitt så sterke at vi fikk lov til å ta de med ut fra overvåkningsrommet og vi kunne ha de på rommet sammen med oss. Dette var så koselig. Endelig følte jeg at de var skikkelig mine, jeg hadde liksom delt de med så mange, så det var godt å få de inn på et rom hvor det bare var oss. Plutselig ble de noen små racere på å suge så mye melk de skulle ha (vi veide de før og etter amming for å se hvor mye melk de hadde klart å drikke) og da kunne jeg ha de sammen med meg 24/7! Etter to døgn veide vi de og så at de hadde lagt på seg akkurat så mye som de skulle, og da var vi plutselig klare for å reise hjem! Vi som hadde forbredt oss på å være der i 7 uker, også kunne vi plutselig reise hjem etter 3!

Sykehustiden var en helt fantastisk tid for oss siden jentene var så små. De tre ukene vi hadde der med så vanvittig FLINKE fagpersoner gjorde at jeg kunne føle meg helt trygg i mammarollen da jeg skulle reise hjem igjen. De var så flinke til å gi oss ros for alt vi gjorde, og vi kunne spørre og få hjelp til alt! Selv da det ene brystet mitt var så smertefult fordi jeg hadde tette melkeganger kom det en fantastisk sykepleier og akupunkturbehandlet meg. Vi hadde alt vi trengte og fikk så mye god hjelp! Jeg kan faktisk ikke få takket nok til alle som jobber på nyfødtintensiven ved Sentralsykehuset i Vestfold (Siv)! Takk for alt dere gjorde for oss. Takk for alt dere gjorde for våre barn!










#pramatur #tvillinger #sykehus #sykehushistorie

Tvillingfødsel - dobbel opp av alt

Da var det tid for å fortelle dere fødselshistorien min :) 

Det er veldig mange som lurer på om alle som bærer frem tvillinger tar keisersnitt, men det  er ikke tilfelle, det er faktisk over 50% som føder vaginalt, og jeg var en av de :)

Jeg fortsetter der sist inlegg sluttet:

Klokken 02.45. 13/4 - 2013 voknet jeg opp i sykehussengen og hadde sterke og vonde kynnere, jeg ble sjekket, og jentene var på vei ut. Siden jeg bare var gått til uke 32 + 5 ville de stoppe fødselen slik at jeg kunne beholde de inne i magehuset litt til, men da ingenting forandret seg med de riestoppende medikamentene, ble jeg trillet over til føderommet. 

 

Klokken var rundt 7 da jeg kom inn på føderommet, sammen med meg var min bestestebeste kjæreste og snart pappa til to nydelige jenter. Halv 8 kom anestesilegen inn og satte epiduralen på meg. Dette trur jeg var det verste med hele greia for min kjære. Jeg hadde nemlig fortalt han at jeg egentlig ikke ønsket epidural fordi jeg var så redd for den skumle bivirkningen som rammer noen få, nemlig at man kan bli lam. Jeg trudde jo alle viste dette, og spesielt BT siden vi for ikke mange dager siden hadde sett på et program om ei jente som har lam fra livet og ned etter epidural-bedøvelse. Meeen, det hadde jo ikke han fått med seg, og da i tillegg til å være livredd nåler ble ikke bivirkningen bedre for nerva. Men epidural fikk jeg, det er standarprosedyre for tvillingfødsler, da det er større sjans for problemer, og da kan det være godt med litt smertelindring om de må inn med tang for å hente de ut .

Etter epiduralen hadde jeg det som i himmelen, nå kunne jeg bare fortelle på nedpresset at jeg hadde en ri i motsettning til da jeg lå og vridde meg i smerter og beit i lakenet. En annen bivirkning til epidural er at fødselen stopper litt opp, så fra og ha hyppige sterke rier ble de litt sjeldere, og ikke like kraftige i følge datamaskinen som målte alle riene mine. Jeg fikk tid til å spise litt og slappe av, mens jeg ble sjekket titt og ofte. 

Før en fødsel må blæren tømmes, og når man har fått epidural er det ikke alltid man har helt kontroll på musklene der nede. hehe. Nå har dere vel alle laget en fantasi om hva jeg skal fortelle dere, men må nok skuffe. Jordmor kjente meg på innsiden av lårene for å sjekke om jeg hadde følelser. Det hadde jeg og siden jeg hadde det sa hun at jeg da kunne klare å tømme blæren selv :) Ja, tenkte jeg, det er vel greit. Også sto hun og BT og glodde på meg. "Hva, mener du her?? i sengen??" spurte jeg. Jordmor nikket og smilte. Der satt jeg med bleie i sengen og ble bedt om å tisse på meg. Gurimalla, jeg ba de i det minste å trekke ut på gangen til jeg var ferdig. Er ikke hver dag jeg får late som jeg er 2 år :P




Da var smertelindringen satt, magen mett og blæren tømt, så nå begynte jeg å bli meget klar. Men jeg følte at alt sto på stedet hvil og det gjorde det forsåvidt for jeg ble da satt på drypp som skulle øke riene. haha. Også fikk jeg lungemodningssprøyte satt i hver skinke igjen, noe jeg også hadde fått dagen før. 

"shitt, det var jo ikke vondt jo! I går gjorde det såå vondt og det føltes ut som jeg var støl i rompa hele dagen" brøt det ut av meg. Verdens herligste jormor smilte til meg og minte meg på: " men du har jo fått epidural" "haha.. åja, stemmer det.!!"

Nå som jeg var satt på riefremmende tok fødselen seg opp igjen, og det var helt tydelig at kroppen skulle ha ut de babyene. Jeg ble stressa.. "BT, hvor er alle folka som skal ta i mot barna våre? De er jo på vei ut!" sa jeg litt desperat til min kjære. Jeg hadde nemlig blitt godt forbredt på at jeg skulle ha diverse mennesker med meg under fødselen, for man for dobbelt mannskap når man har dobbelt med barn :) Men sjefsjormora hadde kontroll hun og tidsnok kommer det inn to leger, ei jordmor til og så var det en og annen innom, men det fikk jeg ikke helt med meg. 

Nå var det 10 cm åpning, og jeg kunne presse på. BT hadde ansvar for klut, og spurte mellom hver pressrie om han skulle tørke pannen min. NEITAKK!! Gurimalla så vondt det gjorde, det er jo det alle sier, men jeg hadde faktisk ikke sett for meg at det kunne gjøre så vondt.. 

Tvilling 1 var ute, hun ble så vidt lagt på magen min mens navelstrengen ble klipt og jormor fòr avgårde med henne. Ny lege tok over hennes posisjon klar for nr to. To andre personer sto over meg, en holdt magen, den andre sjekket med ul hvordan tvilling 2 lå. Begge lå i hode, men når nr 1 forsvinner blir det plutselig veldig stor plass for nr to, derfor ble hun "holdt" fra utsiden slik at hun ikke skulle skvette rundt og bli liggende feil. Ultralyden brukte de for å se at hun fremdeles lå som hun skulle. Så var det bare å vente på ny pressrie. 

"Jeg vil ikke dette en gang til!" sa jeg, og jeg som trudde jeg bare hadde tenkt det. På et tidspunkt skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle orke det er en gang til. Var jeg ikke ferdig med en !!! 

Ny pressrie kom, og da var jeg så klar for å bli ferdig at jeg presset så jeg antagelig ble blå i ansiktet, og ut kom vakre nr 2, vannet rakk ikke en gang og gå, så ut kom hun i hel fostersekk. Hun også ble lagt på magen min mens de fikk henne ut av fostersekken og BT fikk klippe navelstrengen. 

To nye jenter var født! 

11:54, 13-04-13 Kom lille Otilie til verden med sine 42 cm og 1775 gram 

11:56, 13-04-13 Kom lille Olivia til verden med sine 44 cm og 1870 gram 






BORTE var de. Ett barn, to barn og kjæresten.. Der lå jeg. Sekunder føltes som minutter og minutter føltes som timer. Jeg viste bare at de var ført bort for undersøkelse, og pappan fikk lov til å være med. Etter en time ringte jordmor bort til nyfødtintensiven og fikk hentet inn BT. Han kom tilbake stolt som en hane, med bilder til meg, og skjønte ikke at han hadde vært borte en time. Så for han var nok den sekunder føltes som minutter i movendt rekkefølge. 

BT og jordmor hjalp meg med en dusj og så ble jeg satt i en rullestol og kjørt bort til babyene mine, MINE BABYER !!! <3 En ubeskrivelig, uvirkelig og enestående følelse!






#fødsel #fødselshistorie #graviditet #tvilling #tvillinger #tvillingfødsel 

hits