hits

Graviditeten

En natt på føden

Jeg kunne spasert inn på føden i går, og reist hjem i dag uten å egentlig måtte skrive noe om det her inne. Men så har det seg slik at jeg en gang valge å begynne med å dele hendelser og historier om livet mitt. Kanskje er det viktig at noen nettsteder er som akkurat min, et sted der du som leser kan trykke deg inn og lese om "den virkelige verden". En side der følelser og opplevelser er det eneste som står til grunn for teksten som blir til, framfor artikler med velutdannede eksperter som forteller deg hvordan livet er, basert på uendelig mange forskningsrapporter. 

Jeg sitter i sykehussengen på fødeavdelingen, har nettopp spist en deilig frokost, og nipper fremdeles til kaffen som ikke lengre er like varm. I dag har jeg det helt topp (kanskje er jeg bare over snittet overtrøtt), jeg har tross alt tilbragt natten på et tremannsrom. Mini har det også helt topp, hun sparker og spreller - fremdeles bak mageskinnet mitt, og godt er det ettersom det er over 9 uker til terminen. 

Så fort alt kan snu
Det var i går at jeg i det ene øyeblikket var meg selv, med i det neste ikke. Jeg hadde følt alle tegnene igjennom hele dagen, jeg prøvde å overse de, men de var absolutt til stedet. De tegnene jeg kjente i går ville kanskje en annen ledd av, for hvem hadde egentlig bitt seg merke i: litt mindre bevegelser i magen enn normalt, nesten fravær av kynnere, og en tyngdefølelse i underlivet - det kunne like gjerne vært helt 100 % normalt.

Det var ikke slik at jeg ble spesielt bekymret jeg heller, ikke før like etter middag da kynnerne kom som et kraftig tordenvær. Magen strammet seg til jeg skar grimaser i de 50 til 60 sekundene kynnerne varte. Så fikk jeg tre minutter pause før neste sammentrekkning slo til. Tre minutter av, ett minutt på, tre minutter av, ett minutt på - det var som på slaget og det pågikk i nesten en time før mannen min fikk overtalt meg til å ringe.

Det sies at kynnere er helt ufarlige, og at de er helt normale. Jeg vet ikke om jeg hadde ringt inn til føden om jeg hadde vært igjennom et normalt svangerskap, eller vært i et normalt svangerskap med mine to eldre barn for femår siden, men med den historien jeg har fått erfare på kroppen, så kunne ikke jeg alene avgjøre om kynnerne var uten risiko eller ikke. 

For fem år, og helt nøyaktig 1 uke, var jeg til kontroll på sykehuset. Jeg var kommet til svangerskapsuke 32 med tvillinger i magen. I 6 uker hadde livmorhalsen begynt å forkorte seg - en helt normal ting som skjer før fødsel. Den gangen startet forkortingen for tidlig, men siden jeg bar fram tvillinger var det ikke helt unormalt. I uke 32 hadde livmorhalsen så vidt begynt å åpne seg - jeg fikk da ikke lov til å reise hjem, selv om det fremdeles var store håp for at jentene kunne bo i magen i flere uker til. Jeg hadde ikke merket noe som helst, ikke annet enn at jeg hadde hatt to riktig så gode dager med færre kynnere og litt mindre turning - tungt var det for det lå to av alt inni der. 

Den samme natten satte kynnerne i gang som et kraftig tordenvær. Det var ubehagelig, slik allle mine kynnere var, så det var ikke det jeg reagerte på, men hyppigheten og regelmessigheten. Jeg husker jeg googlet hva forskjellen mellom en kynner og en rie var, og skal jeg være helt ærlig så vet jeg ikke på hvilket tidspunkt kynnerne gikk over til rier. Der jeg trudde det bare var kynnere hadde jeg i løpet av kort tid fått to cm åpning, og ble umiddelbart satt på riehemmede medisiner, samtidig som jeg fikk lungemodningssprøyte for å hjelpe lungene til babyene om de skulle komme så tidlig. I løpet av 4 timer gikk jeg fra kynnere, til åpning, til risestoppene medisiner, til å bli trillet over til føderommet. To helt perfekte, men små jenter kom til verden etter 32 svangerskapsuker, 8 uker før terminen. 

I det jeg ringte føden sprakk stemmen, jeg ville ikke virke hysterisk, men jeg var redd. Redd fordi historien jeg hadde opplevd igjennom de siste timene var så og si helt identiske med historien for 5 år siden. Livmorhalsen min har også under dette svangerskapet blitt forkortet, det ble oppdaget i forrige uke. Den er ikke bekyringsverdig kort, faktisk noen millimeter over hva de anser som grensen for hva som er ok. Men det var den også for 5 år siden - helt til den dagen den plutselig var åpnet. 

Føden tok meg godt i mot, og babyen fikk den første sjekken, der sto alt bra til. Så ble livmorhalsen sjekket for å se om de regelmessige kynnerne hadde påvirket livmorhalsen. I bestefall er kynnerne bare en falsk alarm, i verstefall kan de påvirke livmorhalsen til å åpne seg. Livmorhalsen min ble målt til å fremdeles være uendret fra sist uke - altså var det gode nyheter, men ved et lite press på magen spriket den litt opp til å være rett under grensen til hva som var greit. Derfor ble jeg værende over natten i tilfelle kynnerne skulle øke på igjen. 

Denne gangen var det falsk alarm, og jeg er soleklart lykkelig for at lille i magen skal blir værende i magen i mange uker til :D 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

 

 

"Legg deg ned, Stine! Du er gravid"

- Svangerskapsinnlegg uke 30  -

Han er streng i tonen når han beordrer meg tilbake til sofaen. "Du skal ikke rydde av bordet nå, det klarer jeg! Gå å legg deg du!" 
Barna skjønner ikke stort, de tror mamma er sjefen, men plutselig har pappa begynt å bestemme over mamma. Han sier at mammen deres ikke får lov til det ene eller det andre, de tror han tuller, for når ble det bestemt at mamma ikke fikk lov til å rydde? 

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å ta livet helt med ro. Kroppen min har det helt topp, så den glemmer å bremse meg i det jeg gjør. Men minnene er enda sterke, klare og tydelige. Kanskje ikke så rart, det er bare fem dager siden tvillingjentene våre hadde bursdag. Det bringer oss så klart tilbake til den dagen de ble født. Jeg hadde den gangen da også termin i juni, slik jeg har i dette svangerskapet, men fødselen lot seg ikke stoppe da den startet 8 uker før termin. 

Det å få premature barn er mentalt slitsomt og vondt - det hviler så mye usikkerhet den første tiden. Det gjør vondt i hver celle av kroppen å se de små barna ligge med slanger, målinger og medisinsk hjelp for å overleve verden de er for små til å takle alene. I etterkant skal alle spørre om de tok noen skade av å bli født for tidlig, eller så leter de etter tegn på om de henger etter eller er der de skal være i utviklingen. 

Det å få premature barn i dag, kan allikvel ikke sammenlignes med det å få premature barn bare for én generasjon siden. Babyene er tøffere enn toget, og med hjelpen norske sykehus kan tilby takler de aller fleste verden enda de nesten ikke er rukket å bli mer enn halvferdige i magen. Enn så friske og fine barn vi har fått, er nok en prematur fødsel det siste vi ønsker - derfor er min mann streng, han er ikke sint, han bare passer på meg, han passer på babyen i magen, den lille datteren hans. 

Min oppgave er å gjøre det samme, og ved å beskytte min datter fra en prematur fødsel er beskjeden at jeg bør ligge og hvile så ofte jeg kan. Livmorhalsen min åpnet seg alt for tidlig i mitt forrige svangerskap, siden da er jeg blitt konisert, hvilket betyr at en liten del av livmorhalsen min er skåret bort som følge av grove celleforandringer. To faktorer som kan ha stor betydning for hvor lenge jeg får beholde jenta i magen denne gangen. 

Det er en uke siden ultralydbildene viste at livmorhalsen har halvert sin lengde - historien er så langt helt lik som den vi opplevde for fem år siden like før tvillingjentene våre kom til verden.

Om nok en uke skal livmorhalsen sjekkes igjen. Kanske er den uendret, kanskje ikke. Kanskje kommer den lille frøkna i magen like tidlig som storesøstrene sine, men kanskje kommer hun også to uker over terminen. 

Det er kanskje greit at vi ikke alltid vet hva som kommer rundt neste sving, men uansett når hun bestemmer seg for å komme ut, så vil vi være der og tar henne i mot.

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 31 (30 + 3), 75,3 % av graviditeten er passert

Babyen: Jenta vår er ca 37 cm lang, og ble regnet til å veie rundt 1,4 kg sist uke. 

Liv i magen: Lille ligger med hodet ned, og sparker oppover mot ribbeina mine. De nå så tydelige bevegelsene gjør det enkelt å kjenne hvordan hun ligger der inne

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Helt på bærtur.. Kroppen gjør seg åpenbart klar for våkennetter med lillegull. Jeg våkner flere ganger, og får gjerne ikke sove igjen om jeg våkner etter klokken 5 om morgen. Som det b-menneske jeg er med ekstremt godt sovehjerte er dette ganske motsatt av min virkelige verden. Jeg hører også hver minste lille lyd, og våkner nå alltid av mannens vekkerklokke, som jeg aldri har hørt snurten av før. 

Graviditetshumør: Jeg føler meg i veldig fin form, om kveldene merker jeg tyngepåkjenningen, så formiddagene er definitivt den beste tiden av døgnet. 

Vektøkning: 11 kg 

Neste kontroll: Ny ultralyd på sykehuset om en uke - for sjekk av livmorhalsen. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Ultralyd - fare for ny prematur fødsel..

Jeg føler jeg svikter, jeg er ikke skapt for å lage barn, men jeg ber deg innstendig lille venn - Hold deg inne litt til, vær så snill.. 

Jeg gleder meg til alt er over, til den dagen jeg sitter hjemme i stuen med et nytt barn i armene. På den andre siden gleder jeg meg over hver ekstra dag jeg får gå gravid. Jeg er åpenbart svært mottagelig for å bli gravid, denne gangen satt lille spire allerede uken etter at spiralen var fjernet - det er veien til mål som er litt mer krunglete for kroppen min. 

Jeg er 29 uker og 3 dager inn i mitt andre svangerskap. I dag var vi til ny ultralydkontroll på sykehuset - på grunn av kompliksjoner med morkaken og blødninger har jeg hatt en tett oppfølging. De siste syv ukene har jeg vært blødningsfri, jeg har følt energien komme tilbake, og sykehusbesøkene har vært sjeldnere. I dag skulle jeg bare til en vekstkontroll av lille på grunn morkakens unormale oppførsel. Morkaken var helt fin den, for enda den har skapt mange nok problemer for meg, vokser den lille jenta akkurat som hun skal der inne. I dag kunne jordmor fastslå at morkaken er avskrevet som et problem. Helt fantastiske nyheter. 

Nå skulle behovet mitt for flere ultralyder være over

"skal ikke livmorhalsen min sjekkes i dag" spurte jeg, for livmorhalsen er en vaginal ultralydundersøkelse som bare legene gjør, i dag hadde vi jordmor. Det var notert i mine papirer at jeg ikke trengte videre kontroll av livmorhalsen, for den var både lang og lukket da den sist ble sjekket i uke 24. 

Men jeg vet at livmorhalsen min var like lang og lukket i uke 24 under mitt føste svangerskap, da jeg bar fram tvillinger. Det betydde ikke at den var like lang og lukket i uke 26, da livmorhalsen hadde begynt å åpne seg og jeg fikk en streng beskjed om å unngå all form for fysisk aktivitet, sex og annet som kunne fremprovosere en fødsel. Det gikk bra i 6 verdifulle uker til, men 32 uker inn i svangerskapet fødte jeg, enda jeg var innlagt på sykehuset før fødselen startet, enda jeg ble satt på riestoppende medisiener da riene begynte. 

Jordmor viste full forståelse da jeg la fram min forhistorie, hun mente det i alle fall var helt unødvendig at jeg skulle gå å være bekymret for livmorhalsen, så hun forsvant fra undersøkelsesrommet og kom tilbake med en gynekolog som kunne gjøre den lille ekstra sjekken. 

"Det er rart hvordan mødre og gravide ofte har en magefølelse som stemmer" sa hun etter undersøkelsen. 

Livmorhalsen svikter 

Livmorhalsen har begynt å svikte, akkurat på samme måte som den sviktet for fem år siden da to små skjønnheter lå og kjempet om plassen der inne. Så fra ett problem har jeg hoppet rett over i ett annet. De siste ukene har livmorhalsen blitt over 2 centimeter kortere, det betyr at jeg nå står i en ny fare for å få premature rier, og enda et barn født fortidlig. 

Jeg er takknemlig for at dette skjedde tre uker senere enn sist, og at det denne gangen bare befinner seg én og ikke to av alt der inne. Jeg håper det gir lille spire en litt bedre sjanse.. 

Jeg har visst en ny date med sofaen de kommende ukene..


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Tredje trimester

Til min kjære lille mageboer

Jeg begynner å forstå at du inni der, begynner å bli stor nå. Du kicksparker til ribbeina så jeg virkelig hopper til. Bak navelen min, der huden er tynnest, kan jeg, når du sparker, kjenne hele din lille fot som om det bare var en tynn tynn hinne i mellom deg og meg. Jeg skal innrømme at det er på kanten til ekkelt når du turner på ditt beste, men det er rart hvordan noe som er litt ekkelt på samme tid er så fantastisk vakkert. 

Jeg har ikke helt vendt meg til at du opptar så mye plass, jeg kan til tider helt glemme å spise, for magen er alltid så full. Når jeg spiser, så glemmer jeg at det ikke lengre er plass til all den maten jeg pleide å få inn. Så da ligger jeg etterpå i fosterstilling på sofaen, mens du lille ramp danser en helt urytmisk dans. 

Vi har lagt to tredjedeler av svangerskapet bak oss. Det har blitt mange tøffe uker til sammen, men også mange gode. Jeg klarer nesten ikke å vente med å få møt deg, for hvem er du egentlig, og hvordan ser du ut?  

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 29 (28 + 3), 70,3 % av graviditeten er passert

Babyen: Jenta vår er ca 35 cm lang, og veier mellom 1,2 og 1,4 kg. 

Liv i magen: Hele tiden, og jeg nyter hvert spark og hver hikkerunde hun får

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt - også så mange rare drømmer. Denne uken drømte jeg at min mann fant seg ei annen, og himmel og hav, jeg krevde at han måtte holde litt ekstra godt rundt meg morgen etter det. Klippen i mitt liv orker jeg ikke miste, men så er det vel også derfor man får slike dumme drømmer nå som en baby snart er i vente. 

Graviditetshumør: Jeg er på topp - jeg er på bånn! Jeg føler meg helt strålende om dagen, jeg har masse overskudd, og får gjort utrolig mye (i alle fall sammenlignet med de siste måndende). På samme tid kan jeg virkelig kollapse helt på sofaen - det er typisk om kveldene. Det er enten eller kan man vel si, men det er vel helt normalt det. 

Vektøkning: 11 kg 

Neste kontroll: Ultralydkontroll på sykehuset til fredagen! Nå er det 4 uker siden sist, så jeg kjenner jeg gleder meg til å se igjen veslejenta der inne. Undersøkelsen er en vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

3 måneder igjen...

27. juni har jeg termindato, det er tre måneder igjen.. 

Kroppen begynner å kjenne godt på den ekstra belastningen det er å bære fram et barn. Ryggen har begynt å verke, og pusten har blitt tyngre, spesielt når jeg bøyer meg godt fram for å tre på meg sokkene om morgen, eller tre over strikken på barnas vinterstøvler. Det gulpes galle, og halsen er sår etter halsbrann - alt sammen ville vært ganske irriterende, hadde det ikke vært for at jeg er så uendelig takknemlig for å være her jeg er i dag - 3 måneders ventetid igjen før vi får møte vårt tredje barn. 

Så spennende, samtidig litt skummelt

At det alt har gått tre måneder siden de dramatiske blødningsukene begynte, er nesten ikke til å tro. Det var 7 forferdelig lange uker, der de fleste ble tilbrakt på sofaen med smerter og bekymring. I en måned nå har jeg vært blødningsfri, og de eneste plagene har vært av de normale graviditetsplagene - hvilket ikke er sammenlignbart med de to første månedene av dette året. 

Jeg har gjort mitt første kjøp til mini i magen, et bruktkjøp som jeg driver å pusser opp - så akkurat nå føler jeg at livet leker igjen 


Et mirakel vokser til

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 28 (27 + 2), 67,5 % av graviditeten er passert

Babyen: Jenta vår er ca 34 cm lang, og veier i overkant av 1 kg. 

Liv i magen: Det er masse liv og røre nede i magen, og spesielt når jeg er sliten og har lyst til å legge meg ned for å slappe av litt. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 11 kg 

Neste kontroll: Ny kontroll på sykehuset til uken, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Uke for uke - et liv blir til

- Svangerskapsuke 26 - 

Den lille spiren i min mage, vi har blitt som et team, hun og jeg - vi to. Det er som om jeg har glemt hvor bekymret jeg var, som om ukene med blødninger, sykehuskontroller og smerter aldri har vært tilstedet. Jeg har gått inn i den tredje uken uten blødninger, jeg tar inntak av jern og alle de vitaminer og mineraler som jeg mistet på min vei. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å være meg, for alt som var igjen var en ussel tanke om hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. 

Gradvis, og så lydløst at jeg ikke la merke til det har jeg oppdaget at den jeg er har sneket seg tilbake på plass. Jeg fungerer igjen. Ikke bare er oppvaskmaskinen tatt, men selve kreativiteten har igjen tatt sin naturlige form i livet mitt. 

Mini og jeg har blitt som et team - Jeg gjør ting igjen, jeg går til posten med hunden, jeg syr, jeg rydder og lager mat. Jeg gjør disse helt dagligdagse tingene som for bare noen uker siden var helt umulig. Når det blir litt mye knyter magen min seg til en hard ball, de kraftige kynnerne får meg til å stoppe litt opp, roe ting ned. Kanskje setter jeg meg i noen minutter, og så kjenner jeg lille Mini der inne, som om hun og jeg spiller på lag - og hun forteller meg: alt er bare bra! ♥
 

Uke for uke - et liv blir til 

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 26 (25 + 4), 63,3 % av graviditeten er passert

Formen: Jeg har kommet til et punkt der jeg kan nyte livet i magen, slippe alle de bekymringer jeg har båret på. Ja, nå føles livet som gravid akkurat slik det bør gjøre; like magisk som det er fantastisk. 

Babyen: Jenta vår er ca 31 cm lang, og veier mellom 800-900 gram. Hun øver seg på å puste igjennom å fylle lungene med fostervann. Øyevippene vokser fram, og snart er hun klar til å åpne øyene for aller første gang. Hun er ikke lenger bare et foster - lille der inne er en velproporsjonert minibaby. 

Liv i magen: Enda har hun god plass, og det nyter hun godt av, for at lille liker å turne er det liten tvil om. Begge storestøstrene hennes står ofte på utsiden med en hånd hver på magen, og hviner begeistret til av alle "high five" de får av minien der inne. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 10 kg 

Neste kontroll: Fastlegen i uke 28 + Ny kontroll på sykehuset i uke 28, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


To svangerskap - så ulike. Første gang med to små i magen, andre gang med en. Ja, jeg føler meg enda som ei litta sylfide sammenlignet med følelsen av å gå tvillinggravid, og det enda jeg antagelig veier bortimot 10 kg mer i dag enn jeg gjorde som tvillinggravid for 5 år siden. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Det blir baby på oss

Wow! For en merkelig tanke som slo ned i meg; det blir baby på oss! 

Jeg har passert 24 + 0 uker av graviditeten, og først nå tørr jeg å la den setningen få skikkelig rotfestet.

Den tidligste uken liv kan reddes 

Dette er uken hvor sykehus i Norge tidligst kan få til å redde et prematurfødt barn. Enda er det så tidlig at konsekvensene av en prematur fødsel fremdeles kunne vært katastrofalt, men jeg har kommet til det stadiet der en igangsettelse av fødsel ikke lengre kalles en senabort, men en prematur fødsel. Dette er den første uken i svangerskapet der mitt barn hadde hatt en mulighet for å overleve en verden utenfor.

For 10 uker siden kjente jeg på tanken som fortalte meg at jeg aldri ville få det tredje barnet. Jeg var med så stor sikkerhet bestemt på at jeg ikke kom til å makte en graviditet til, der jeg lå på sofaen oppløst i tårer under det vi trodde var en spontanabort. Jeg håper så klart jeg hadde kommet meg over de tankene, og prøvd igjen, men så vondt det gjorde i sjelen var jeg så sikker på at det som skjedde var et tegn på at jeg burde være fornøyd med de to nydelige og friske jentene vi har fått. 

For en berg og dalbane dette svangerskapet har vært, og selv om jeg med hver fiber av kroppen har håpet på at dette kommer til å grå bra, så har jeg ikke med 100% sikkerthet turt å tro på den setningen over. Ikke før nå, ikke før i denne uken. Jeg har nådd mitt første delmål med babyen trygt i magen. 

Mitt neste mål er å komme meg igjennom svangerskapsuke 30 - For jeg bærer med meg en setning jeg fikk fra jordmor under mitt forrige svangerskap: "Hold de inne til uke 30, det er som en magisk grense for når det stort sett går bra". Jeg vet bedre enn de fleste at det å "holde barna inne i magen" er en umulig oppgave om kroppen bestemmer seg for det motsatte, men å ha en mål føles trygt. Livmorhalsen min begynte å åpne seg i svangskerskapsuke 26 med tvillingene, men de ble inne i 6 veldig verdifulle uker til. 

Hver uke teller, ett mål er nådd, og det blir et tredje barn på oss ♥ ♥ ♥

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 25 (24 + 4), 60,8 % av graviditeten er passert

Formen: Jeg er fremdeles mye sliten. Denne uken fikk jeg en telefon fra legen etter resultater fra blodprøver. Blant annet hadde jernlageret mitt har stupt de siste ukene. Naturlig nok ettersom jeg har blødd i 7 uker, i tillegg var jeg lav på en rekke andre ting, så nå er jeg i gang med tilskudd av det meste og håper at det kan få kroppen tilbake på rett kurs. Jeg har i tillegg hatt dødsfall i familien, så det er nok grunnen til at jeg ikke helt har forstått forskjellen på kroppens måte å takle sorg, og kroppens måte å si at fra at den trenger påfyll av jern, vitaminer og mineraler for å holde det gående. 

Babyen: Jenta vår er ca 30 cm lang, og veier rundt 700 gram. 

Liv i magen: Den største tryggheten jeg har hatt med meg igjennom dette litt trøblete svangerskapet er nettopp livet i magen. Helt i fra uken 17 har jeg kjent tydelige bevegelser som har blitt sterkere for hver dag. Jenta vår er aktiv til alle døgnets tider, men etter at jeg har spist et måltid er det som hun tar en seiersdans der inne. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 10 kg 

Neste kontroll: Fastlegen i uke 28 + Ny kontroll på sykehuset i uke 28, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Jeg tror babymagen krymper

- Svangerskapsuke 23 - 

Det har gått en uke siden jeg publiserte sist svangerskapsinnlegg, og siden da har jeg klart å puplisere et enslig innlegg - bare ett - enda dette er min fulltidsjobb, enda dette er mitt levebrød! Livet er ikke mulig å styre, og noen ganger kommer det situasjoner som overskygger alt annet. Denne uken har vært både tung og trist (familiært). 

Jeg har hatt alt annet enn et enkelt svangerskap, men denne uken har svangerskapet vært et av lyspunktene og den største gleden jeg bærer. Så sent som sist uke fikk jeg en ny blødning, og selv om jeg føler meg godt passet på og i de beste hender på sykehuset, følger det uansett med en del bekymringer sammen med blødningene. Størst er frykten for at blødningene skal sette i gang fødsel, det er enda for tidlig til at lille skal kunne overleve det. Min historie med svak livmorhals, begynnende åpning av livmorhalsen i uke 26, og prematur fødsel i mitt forrige svangerskap gjør at jeg sitter med noen negative opplevelsler fra før av.  I tillegg til den nagende bekymringen som alltid er til stedet, fører blødningene med seg smerter og ømhet i magen. 

Denne uken der i mot, er en jeg holder fast ved fordi jeg har en veldig god uke svangerskapsmessig. Blødningene stanset igjen etter helgen, og når blødningene stopper forsvinner ømheten og de vonde kynnerne slipper taket. Jeg får en følelse av at hele magen forsvinner fordi det ikke lengre kjennes ut som jeg har en ball i magen som lager ubehag. 

Det som rarere er, er jo nettopp det at magen ikke bare føles mye mindre, den ser mindre ut og. Det får meg til å lure på om blødningene skaper en slags hevelse, eller om jeg kanskje blir mer oppblåst mens jeg blør fordi jeg igjen beveger meg mindre på grunn av ømheten som øker ved bevegelse. 

Termindato: 27. juni 2018 

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 23 (22 + 5), 56,2 % av graviditeten er passert

Babyen: Nå er lille ca 27 cm lang og var vekten til en smørpakke (ca 500 gram). Hørselen forbedres i disse tider silk at babyen kan begynne å skilne ulike lyder  som magelyder og forskjellige stemmer. 

Liv i magen: Lille er behagelig aktiv, og sparkene kjennes godt på innsiden og utsiden. 

Kjønn på baby: Jente 

Nattesøvnen: Oioi, det drømmes altså så mye om natten at jeg føler meg sliten når jeg våkner om morgen. Noen drømmer er helt merkelige, andre er skrekkfulle mareritt, så jeg trøster meg ofte med at: det var bare en dørm! Når jeg våken. 

Graviditetshumør: Som gravid føler jeg meg veldig bra

Vektøkning: 9 kg 

Neste kontroll:  1. mars - 24 ukerskontrollen hos fastlegen. 5. mars - sykehuset med ultralydkontroll av livmorhals, blodansamling og babyen. 

Uke for uke 

 Sammenlingning av svangerskapene

Nå begynner den virkelige forskjellen mellom mine to svangerskap å bli godt synlig. Sist jeg gikk gravid lå det to babyer i magen, to morkaker og to fostersekker. Ikke rart magen vokste raskt den gangen. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Ny blødning - ny ultralyd

Svangerskapsuke 22  

Keep smiling - one day life will be tired of upsetting you 

Jeg hadde gledet meg til denne dagen, torsdag den 15. februar. Tid for ny kontroll på sykehuset grunnet komplikasjoner knyttet til svangerskapet igjennom forliggende morkake og blødningen. Det har i dag gått tre uker siden sist kontroll, før det var kontrollene ukentlige etter den kraftige blødning nyttårshelgen (les innlegget fra nyttårshelgen her).
Den kraftige blødningen jeg hadde i nyttårshelgen endte i lykketårer, jeg fikk beholde babyen i magen enda så mørkt det så ut en periode. I livmoren samlet det seg en blodansamling, og de neste 5 ukene fortsatte jeg å blø - ikke slik jeg hadde gjort under nyttårshelgen, med kroppen jobbet med å kvitte seg med hematomet (blodansamlingen) i livmoren, så ut kom rester av mørkt blod. For 10 dager siden opphørte blødningene, og de vonde kynnerne avtok. Jeg var blødningsfri og smertefri for første gang på 5 og en halv uke - det var helt nydelig. 

Jeg begynte å glede meg, kroppen min fortalte meg at vi var på rett sti, at det som var et problemet var rettet opp i. Jeg var sikker på at ny kontroll og ultralyd ville vise meg gladnyhetene jeg hadde kjent på kroppen. 

Så kom gårsdagen og jeg hadde så vondt i magen at jeg måtte få mannen til å komme fra jobb for å levere barna i barnehagen, videre ut over dagen ble jeg liggende på sofaen. Mageknip, tenkte jeg, selv om knipene satt under navelhøyde. Det er jo tross alt mye mageproblemer som går i disse omgangsyke-tider. 
Kvelden kom og det samme gjorde blodet - 9 dager uten blod fikk jeg, og så var det som å få et slag i ansiktet igjen. 

I natt har jeg hatt en ny blødning med frisk blod. Smertene er tilbake og så klart skuffelse og bekymringer knyttet til den nye blødningen som både tok knekken på planen for bursdagsfeiringen til min mann i helgen, og antagelig også en utenlandstur som vi skulle på i mars. 

Men jeg smiler, jeg smiler fordi alternativet er dårligere. Jeg smiler stort fordi slik jeg trodde jeg kjente min kropp, så hadde jeg rett: morkaken har flyttet seg vekk fra livmorhalsen. Jeg smiler stort fordi jeg i dag fikk se at mitt barn har det helt topp i magen, til tross for blødningene og det nye hematomet der inne. Hun legger på seg og følger sine kurver i vekst. Jeg fikk se sparkene på innsiden, som jeg kjenner på utsiden, ja til og med hikke fikk hun der hun ble studert inni magen min i dag. 

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 22 (21 + 4), 53,4 % av graviditeten er passert

Babyen: Nå er lille ca 26 cm lang. Hun har begynt å få søvnrytmer, og den delen av hjernen som produserer hjerneceller er i kraftig utvikling i denne perioden. 

Liv i magen: Lille er glad i å turne og sparke, noen ganger kan jeg svette til i det jeg tror hun er i ferd med å komme ut igjennom mageskinnet. Under ultralyd i dag var det morsomt å se at hun lå med de små tottene sine akkurat der jeg hadde kjent så kraftige spark. 

Kjønn på baby: Fremdeles ei jente, så da kan vi vel med sikkerhet si at det er det

Ukens must have: kommer ikke på noe annet enn tøfler :P 

Ukens cravings: matgleden er endelig tilbake, så nå er alt bare helt syykt digg! 

Nattesøvnen: Den siste uken har jeg sovet to netter helt uten oppvåkning !! Haha. Det føles som et år siden sist, men egentlig er det bare siden før jeg ble gravid

Graviditetshumør: Smilende 

Vektøkning: 9 kg 

Neste kontroll: Har ikke fått dato enda, jeg har lavterskel for å komme inn til nye kontroller, men om blødningene roer seg blir det ikke ny kontroll før i svangerskapsuke 28-30. Nå er jeg utenfor "fare" når det kommer til fødsel med forliggende morkake, men jeg har ekstra oppfølging allikevel siden jeg har økt risiko for prematur fødsel da tvillingene kom i uke 32 og livmorkalsen min begynte å åpne seg i uke 26.
 

Uke for uke 

Sammenligning mellom svangerskapene: 
tvillinger 2013 / enling 2018


- Følg meg på facebook her -

Svangerskapsuke 21 - HALVEIS!

Hallo?    Hallo??       Er du der???     

Lille venn, det er deg jeg snakker til. Når jeg kikker på meg selv i speilet, så skjønner jeg at under klærne, og bak huden min, så gjemmer du deg. Jeg vet det, for jeg ser hvordan magen min kurver seg over deg. Det kan føles litt uvirkelig til tider, men jeg har sett deg, med et apparat de kaller ultralyd. Det viser bilder av hvordan det ser ut bak huden min, ja til og med bak huden din. Derfor vet jeg du er der, for jeg har sett deg - hele 7 ganger for å være presis. Det er ikke bare det at jeg vet du er der, jeg har følt ditt levende vesen inni meg. Hvordan den lille kroppen din turner inni min. 

Den siste tiden har jeg allikevel følt på en ekkel følelse av at du har forsvunnet fra meg. Jeg kan gripe meg til magen i det jeg våkner om morgen for å sjekke at det fremdeles befinner seg en kule under navelen min. Andre ganger stikker det i brystet mitt, akkurat slik det gjør når jeg glemmer noe som er skikkelig viktig - som om jeg har glemt at jeg er gravid, og at du ligger der inne. Det er stunder jeg må legge meg ned på sofaen for å kjenne etter om du fremdeles lever. 

Jeg er takknemlig for at du hver dag minner meg på at du fremdeles er der inne. For vet du, alt er helt normalt nå. Og det er det som er uvant for meg.

For 6 uker siden, begynte jeg å blø. Det var så masse blod, vi trodde vi hadde mistet deg. Det var ikke noe galt med deg, men med morkaken som knytter oss sammen. De neste 4 ukene tilbrakte jeg på sofaen. Jeg kunne føle på hele kroppen at jeg bar på deg, for jeg hadde konstante smerter og kramper i magehulen der du bor. Det var ikke uutholdelige smerter, men smerter som minnet meg på graviditeten hver time, hvert minutt, hele dagen og hele natten. 

En annen ting, som er helt vanlig når man er gravid, er at man er mye kvalm, og kan kastet opp. Med deg i magen, så kastet jeg opp fra uke 8 til uke 15, så gikk det heldigvis litt over, men jeg fortsatte å være så kvalm at jeg brakk meg flere ganger om dagen etter det. 

For 4 dager siden var det som om alt stoppet helt opp. Jeg stanset å blø, smertene uteble, krampene avtok og kvalmen forsvant. Alle de tegnene på at nettopp du gror inni meg, som jeg kjente så fysisk på kroppen ble borte som dug for solen. Ikke rart jeg tar meg i å lure på om du fremdeles er med meg.

Så gir du meg et skikkelig puff i magen, og jeg puster lettet ut. For du er med meg, det er bare jeg som hadde glemt hvordan det var å bære deg uten smerter, kvalme og blødninger. 


Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 21 (20 + 4), 50,9 % av graviditeten er passert

Formen: Som dere kan lese i min tekst over, så føler jeg meg helt merkelig bra. Det er tydelig at kroppen tilpasser seg ubehag, og etter flere uker med kvalme, ubehagelige kramper i magen og blødninger, så føles alt helt rart når alle symptomene denne uken plutselig opphørte. Jeg er kjempe takknemlig for at jeg nå kan føle meg normal igjen, samtidig som jeg åpenbart trenger litt tid på venne meg til at jeg ikke har ubehag. 

Babyen: Nå er lille ca 24 cm lang. Livmoren rekker opp til navelen nå, og derfor kjenner jeg spark fra den lille over hele den nedre delen av magen. Hun har enda mye plass og boltre seg i. Nå begynner babyen å få søvnfaser, og allerede nå er livmoren ferdig utviklet hos oss som bærer jenter. 

Liv i magen: Hver dag kjenner jeg tydelige bevegelser i magen, sparkene kjenner jeg mest om kveldene når jeg flater ut på sofaen. Selv om jeg kjenner mye spark, er det allikevel en ny tilværelse å bære én i magen. Det er langt roligere enn hva jeg opplevde med to, for så klart er det dobbelt av alt med to barn i magen, men jeg tror også at hvis en beveget seg litt så førte det lettere til at den andre begynte å bevege seg litt også - som om de to knuffet litt mer om plassen, enn det lillesøster trenger å gjøre. 

Kjønn på baby: Jente

Ukens must have: Oi, jeg tror egentlig ikke det er noe spesielt denne uken. 

Ukens cravings: Sunn mat frister mer og mer, og jeg elsker nå å lage middager igjen, gjerne med en frisk salat til. 

Nattesøvnen: Oppe en gang om natten for å tisse, men uten om det sover jeg så godt at jeg våkner med skrekk og tror jeg ikke er gravid mer. Haha. I natt drømte jeg at jeg fødte, i bilen!

Graviditetshumør: Strålende! 

Vektøkning: 8 kg i uke 17 - ikke veid med siden da :) 

Neste kontroll: Om en uke - ny sjekk hos gynekolog på grunn av den forliggende morkaken og blødningene. Jeg kjenner jeg er veldig spent på den neste kontrollen ettersom jeg nå har sluttet og blø og ubehaget er borte. Forhåpentligvis har kroppen min klart å kvitte seg med blodansamlingen jeg hadde i livmoren. 

Tvillinggravid 2013 / Gravid med en 2018


- Følg meg gjerne på min facebookside - 

Svangerskapsuke 20

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 20 (19 + 3), 48,1 % av graviditeten er passert

Siden sist: Nå har det faktisk alt gått to uker siden sist ukesoppdatering. Sist uke uteble svangerskapsoppdateringen. Jeg var hjemme alene halve uken, og var på sykehuset to av dagene, så jeg vet ikke, tiden med overskudd ble spist i begge ender. 
Siden det alt er to uker siden sist oppdatering, så er det jo faktisk ganske mye som har skjedd - i alle fall føler jeg det.

Blødningene ser ikke ut til å stanse med det første, men nå er det 5 uker siden det hele startet, og tilstanden har stabilisert seg. Jeg har en blodansamling i livmoren, og det er den som kroppen jobber med å bli kvitt. Nå er det i motsetning til hva det har vært tidligere ikke vondt i hele magen lengre. Det er rett og slett en befrielse! Jeg klarer å være litt mer aktiv om dagen, og jeg sover bedre om natten - rart hva det gjør med livsgleden du ;)

Formen: Nå er jeg super happy om dagen, jeg har fått igjen en del overskudd og føler at jeg kan kjenne igjen den jeg selv er. Jeg overdriver ingen aktivitet enda, for på dager jeg er litt aktiv på formiddagen, så er jeg veldig sliten om kvelden, og kynnerne kommer i hyppigere tak. Jeg er fremdeles litt kvalm, men det er bare bagateller sammenlignet med hva jeg har vært, og hva andre opplever å være. Nå holder det at jeg får i meg mat så fort jeg får en brekkning, og så klarer jeg å holde kvalmen i sjakk med det. 

Babyen: Nå er lille ca 22 cm lang, og utviklingen av sanseorganene er i full gang. Kroppen er nå dekt at lagunohår, og et begynnende hvitt fettlag som hjelper barnet å holde rett kroppstemperatur. 

Liv i magen: Det er utrolig å kjenne hvordan de små sparkene blir litt kraftigere for hver eneste dag. Det er ikke lenge siden jeg bare kunne kjenne sparkene som små kilinger, mens nå kjennes sparkene på utsiden av magen og det er mulig å se magen bevege seg. Jeg må jo si at det å ha en i magen er ganske rolig, sammenlignet med å ha to, men det skjønner nok de fleste. 

Kjønn på baby: Ei litta tulle 

Ukens must have: Yoghurt! Jeg starter hver eneste dag med yoghurt så fort det er mulig om morgen. Den setter en stopper for morgenkvalmen, før jeg rekker å få i meg frokost.  

Ukens cravings: Noe søtt - godteri, bakst osv.  

Nattesøvnen: Er god, jeg er oppe 1 - 2 ganger om natten for å gå på do. Jeg drømmer helt vanvittig mye om dagen, ikke om babyen og hvordan det nye livet blir, men om alt mulig rart og merkelig. 

Graviditetshumøret: Veldig bra!  

Vektøking: 8 kg i uke 17 - ikke veid med siden da :) 

Neste kontroll: Om to uker - ny sjekk hos gynekolog på grunn av den forliggende morkaken og blødningene. 

Uke for uke  - magen vokser jevnt og trutt, men det er forskjell på hvor stor den er hver dag. Det er mye som jobbes med i en kropp som bærer fram barn. 

En liten sammenligning på den samme tiden i mitt første svangerskap. Magen vokser ikke like raskt nå som det bare er ei frøken inni her, og ikke to.


- Speiltvillingene på Facebook - 

80 % gjetter gutt

Ultrasound medical device for diagnostics

En gravid venninne og jeg ble sittende å sjekke ut en lang liste med kjærringråd, som skulle fortelle hvilket kjønn som befant seg i magene våre. Listen var lang, og vi lo godt av de mange spørsmålene. Blant annet holdt vi en nål i en tråd over magene og kikken på nålens bevegelse, vi sjekket månens posisjon da unnfangelsen fant sted, og sjekket den kinesiske kalender. 

Av de veldig mange spørsmålene, viste det seg at over 90 % av spørsmålene ga meg et soleklart svar på hvilket kjønn som lå i magen. Vi lo så godt, for kjærringrådene så ut til å stemme perfekt i mitt tilfelle. 

Kjærringrådene, viste den nyøaktige motsetningene av hva de fleste har gjettet på av kjønn. For selv om så mange som 80 % har tippet gutt denne gangene, har jeg bare en ting å si:


Foto: Rebecca Woolf


- Speiltvillingene på Facebook - 

I går var dagen, vi skulle få vite hvem du var

"Bank" - "bank", det er bare den lille som hilser på. 

  20 centimeter lang er du, ikke stor nok til å klare deg på egenhånd, men stor nok til å minne meg på at du er der inne. De små bevegelsene jeg kan kjenne, like under navelen, du aner ikke hvor mye de betyr for meg. Så mye at jeg tidvis tar meg en kopp kaffe og spiser en sjokolade, bare for å være helt sikker på at du, og nettopp du, fremdeles turner, bokser og sparker der inne.  

Du føles som en gave, jeg trudde jeg hadde mistet deg. Det har gått 24 dager siden, og du er med meg enda. Om seks uker er du faktisk så stor at du kan overleve om du ikke lengre kan bo i min mage, men jeg gjør det jeg kan for at du skal være med meg, inni meg, så mye lengre enn det. 

Jeg har vært litt redd for å bli kjent med deg, redd for å vite hvem du egentlig er. Redd for bekreftelsen på om du er datteren, eller sønnen min. For det gjør deg enda mer virkelig, det knytter oss enda sterkere sammen, og jeg orker ikke miste deg enda en gang, for det var det vi var sikre på at vi gjorde for 24 dager siden. 

I går var dagen, vi skulle få vite hvem du var. På et vis gledet jeg meg, men inni meg var det noe som sa, ikke gled deg før du kan være trygg på at det går bra. Jeg bestemte meg for å legge bort bekymringene, du vil alltid være med meg nå, uansett, og jeg trenger å vite hvem du er. 

Timen ble avlyst, jordmor var syk, og nå sitter jeg her litt tom på innsiden. Jeg hadde stålsatt meg, faktisk startet å glede meg litt forsiktig. I dag skulle jeg hatt visst hvem du er, men så gjør jeg ikke det. Du er fremdeles bare min lille spire. 

I morgen skal jeg møte deg igjen, igjennom en skjerm som viser meg de små beina dine som sparker og det utrolige hjertet ditt som slår. Jeg får se deg slik jeg har sett deg 6 ganger fra før, men i morgen får jeg ikke vite hvem du er. I morgen får jeg vite om alt går bra med deg. Legen er ikke noe opptatt av hvem du er, men av hvordan du vokser og gror når ting ikke er helt som det skal der i hulen hvor du bor. 

I morgen kan ikke pappa være med, da blir det bare du og jeg. Derfor vil jeg ikke vite hvem du er riktig enda, ikke før pappaen din kan være med, slik at vi kan dele det helt spesielle øyeblikket sammen. 

Jeg skal være tålmodig, for om du er jenta mi, eller gutten min, så spiller det ingen rolle - vi gleder oss bare til å bli kjent med deg.

Det er ikke så lenge igjen, jeg skal være tålmodig, men lov meg en ting: slutt aldri med å gi meg "high five" der inne i magen. Jeg tar de i mot på den andre siden <3 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Svangerskapsuke 18

Oppdatering etter sykehusbesøk 

Da har jeg kommet meg inn i svangskapsuke 18 (17+4). De siste tre ukene har gått veldig tregt. Det er akkurat 3 uker siden den første blødningen startet. Blødningene har enda ikke stoppet, og det hviler mye usikkerhet hver dag. 
Det er mange som lurer på kjønnet til lille i magen, og det er mange som lurer på om vi har begynt å diskutere navn. Vi har vært på totalt 6 ultralydundersøkelser, så jeg forstår nysgjerrigheten, men skal jeg være helt ærlig så er de to tingene så uvesentlig for meg akkurat nå.

Svangerskapet mitt er langt i fra et drømmesvangerskap. Jeg må inn til sykehuset for gynekologisk undersøkelse, gynekologisk ultralyd og utenpå-ultralyd av magen hver uke. Jeg har en forliggende morkake, som betyr at morkaken ligger plassert over livmorhalsen. Den er i hovedsak festet til den bakre veggen av livmoren, men en del av den er festet på den fremre veggen av livmoren, og det skaper problemer. Det ser nå ut som at morkaken er på vei til å dele seg over livmorhalsen. I tillegg har jeg et hematom - en blodansamling - som ligger under morkaken som har oppstått etter den kraftige blødningen jeg hadde nyttårshelgen. Den har ikke minsket, til tross for blødningene, og derfor må jeg følges tett opp av gynekolog. 

Det hele føles veldig skummelt, og jeg er ikke utenfor fare for å få en senabort, eller føde veldig prematurt. Derfor er det som dere kanskje forstår ikke så viktig om det er en gutt eller ei jente i magen, det viktigste er at vi får lov til å beholde den lille så lenge at han eller hun kan klare seg på egenhånd utenfor livmoren. Det er ikke enkelt å glede seg for mye, så vi snakker ikke om navn, vi snakker om dagen vi er i og er glade for hver dag som går. 

Over til de gode nyhetene 

Det som er veldig positivt, er at lille i magen ikke virker til å være påvirket at alt som er galt. Den lille viser god aktivitet på ultralydundersøkelsene, og følger utvikligsmålene helt etter skjema. Nå er lille også blitt såpass stor at jeg kjenner mye med liv i magen selv, og det en av de få gode følelsene jeg klarer å knytte til dette svangerskapet. 

Termindato: 25. juni 2018 ♥ 

Formen: Jeg prøver å holde motet oppe, selv om det blir noen lange dager på sofaen. Jeg er litt bedre nå så det hender jeg leverer barn i barnehagen, eller henter dem, men da er også det dagens "gjøremål". Jeg har mye kynnere, og de er ubehagelige mot vonde. Jeg har en følelse av at livmoren prøver å jobbe ut hematomet, for etter at jeg får en runde med hyppige kynnere kommer det også mye koagulert blod. Hele babyområdet av magen er veldig ømt og sårt. Kvalmen er den samme, jeg holder den i sjakk ved å spise hele tiden, men brekker meg så fort jeg blir litt sulten. Jeg finner stor glede i å spise noe søtt om dagen, og kjenne på den lille som turner rundt like etterpå. 

Babyen: Nå er babyen ca 18 cm lang, og den er i en veldig aktiv periode der den slår kollbøtter, sparker og lager grimaser. Fingeravtrykket er i ferd med å dannes. 

Liv i magen: Jeg kjenner lille i magen godt når den turner rundt, men så kan jeg også få litt hetta om det er lenge siden sist spark. Med tanke på at jeg kun har et tvillingsvangerskap å sammenligne med, så merker jeg stor forskjell på antallet spark jeg kjenner. 

Kjønn på baby: enda uvisst 

Ukens must have: 100 koser ukentlig fra hver av de fineste jentene mine! 

Ukens cravings: Knott  

Nattesøvnen: Jeg sover godt når jeg sover, men er oppe og tisser fra 1 - 5 ganger om natten. Heldigvis får jeg lov til å dra meg litt lenge om morgen da jentene stort sett ikke våkner før åtte - halv ni. 

Graviditetshumøret: Bra, jeg skyggelegger negative tanker med positive dagen lang. 

Vektøking: ca 8 kg 

Neste kontroll: Til tirsdag (ordinær ultralyd) og til torsdag (gynekologisk undersøkelse) 


- Følg ferden videre ved å følge meg på facebook og få vasler når nye innlegg oppdateres 

Matgalskap #Preggolife

Lyden av gjentatte brekkninger var å høre, etterfulgt av en klagende stemme: 

 "Jeg er såå kvalm, jeg må ha noe mat NÅ!" 

Kvinnen var gravid, så mannen kastet seg rundt etter gode erfaringer på sulten gravid kone: 

 "Hva kan jeg lage? Brødskive? Noen ritzkjeks?" 

Kona braste seg vei, det smalt fra kjeler og panner i det hun dro fram en kjele: 

 "Neei, *brekning* jeg ordner meg" sytet hun oppgitt til mannen. 

Fem minutter senere kom hun inn i stuen med en stor posjon nylaget smørgrøt, med en ekstra stor smørklatt på toppen. 

Mannen kikket på henne med et forundelig blikk, så var det hans tur til å brekke seg. 

 "smørgrøt mot kvalme??!" 

pregnant young woman


Farmoren til BT var begymret da hun hørte jeg var så mye kvalm,

 "men du kaster vel ikke opp?" spurte hun. 

 "Joda, omtrent hver eneste dag" svarte jeg som sant det var. 

 "Åh, nei gud! Uff. Da har du vel nesten gått ned i vekt du da!"

På det tidspunktet, som var lille julaften og i min svangerskapsuke 14,  kunne jeg roe henne ned meg at jeg ikke hadde gått ned i vekt. Jeg hadde nemlig lagt på meg. 1 kg ...  OK, så var det 6 kg da. Så kom julen og jeg la på meg to kg til. Synd babyen bare veier 100 gram enda, for jeg vet ikke hvordan jeg kan skylde på babyen når jeg har lagt på meg 8 kg og jeg ikke er kommet lengre enn til svangerskapsuke 17. 

Jeg vet riktignok hvorfor  jeg har lagt på meg 8 kg. For slik så matplanen min ut fra uke 7 til uke 14 der de verste kvalmeukene pågikk.

08:00 - Jeg spiste en yogurt så fort jeg kom meg opp av sengen og ned til kjøkkenet. Mens jeg hev i meg yoghurten, smurte jeg brødskiver. Så løp jeg på toalettet, kastet opp yoghurten, og spiste to brødskiver.  

10:00  - Jeg kom hjem fra barnehagelevering, og smurte meg to skiver brød til som jeg puttet i meg. 

12:00 - Nye kvalmerunde, så jeg mikrovarmet porsjonspizzaer, eller laget meg Kanda-toast, Rett i koppen eller noe i den duren. 

14:00 - Ny matpause, yoghurt med gryn. 

15:00 -  en skål med oppskåret frukt - så klart med vaniljesaus over 

17: 00 - Middag - helst noe "fast" og heller ikke så sunt 

19:30 - En posjon med smørgrøt, eller risgrøt, eller rømmegrøt 

23:00 - Pannekaker, med is, banan og nugatti før tannpuss

Slik gikk nå dagene, eller omtrent slik, for det jeg spiste "i går" var ikke fristene "i dag". Så det var mange varianter, men ingen ting kunne vel kvalifiseres som sunne matvaner, og grøt var en storfavoritt når kvalmen var på sitt verste. 


Jeg kastet bare opp en gang om dagen, men jeg spiste 8 fullverdige måltider - det går man ikke ned i vekt av. Ikke det at det bryr meg det grann. Det ble en morsom greie, så jeg sendte de elleville posjonene mine med mat til kjente og kjære og lo så tårene sprutet. Det er kanskje ikke smørgrøt folk fyser på når de er på sitt kvalmeste, men er man gravid så er man gravid, og da er det ikke lett å gjøre seg klok på hva som smaker og hva som ikke smaker. 

DET ER VIKTIG Å SPISE SUNT, LEGG GJERNE TIL ET PAR EKSTRA FRUKTMÅLTIDER I DØGNET, MEN DU TRENGER IKKE SPISE VELDIG MYE MER ENN DET DU NORMALT GJORDE FØR DU BLE GRAVID. 

HA HA HA...  Gratulerer med velmenene ord i alle magasiner og artikler, er det overhode noen som klarer å følge de rådene når sunn mat plutselig smaker ugg, og loff blir det eneste man får ned uten brekninger? 

Her er mitt råd da: 

SPIS DET DU KLARER Å FÅ NED! SPIS HELE TIDEN SÅ SLIPPER DU KANSKJE LITT BILLIGERE UNNA KVALMEN! ELLER BARE GJØR SOM DU OG KROPPEN DIN VIL. OG SYNG EN TRALL, FOR DET GJØR DEG I MYE BEDRE HUMØR ENN Å LESE OM HELSEKOSTTIPSENE SOM NOEN GANGER ER UMULIG Å FØLGE. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Svangerskapsuke 17

Det er en glede å få skrive et av de mer hyggelige innleggene på en stund. For jeg kan ikke si at bloggen har vært helt som planlagt etter at jeg ble gravid. Om tre uker er jeg halvgått i svangerskapet, og her kommer første "gravidoppdatering" - i alle fall slik en gravidoppdatering bør være. 

Termindato: 25. juni 2018 ♥

Formen:  Den er vel ikke bra, men jeg skal ikke klage. Jeg har en heroisk mann om dagen som virkelig flyr mellom å være prosjektleder på jobb, heltidspappa på hjemmefronten og hjelpepleier for kona si. Jeg tilbringer fremdeles størsteparten av døgnet i liggende stilling på grunn av blødninger og smerter ved for mye bevegelse. Kvalmen har avtatt mye, men kommer og går litt, stort sett blir det kun med brekninger, men senest i går kveld hang jeg over toalettskålen. 
Jeg er så mye bedre nå at jeg tidvis vil utfordre meg selv litt med å gjøre både det ene og det andre, jeg har derfor hentet i barnehagen en gang siden nyttår, og levert en gang. En slik tur gir meg litt større blødninger, så Bjørn Tore er litt streng med meg, og ber meg beholde sofaen litt til. 

Babyen: Lille nurk i magen er nå ca 14 centimeter lang fra hodet til føttene. I denne uken vokser det mer og mer hår på babyen, og alle fingre og tær har fått små negler. Babyen kan nå oppfatte og reagere på lyd utenfra. 
Funfacts: Barnets hjerte pumper nå ca 24 liter blond rundt i kroppen per døgn. 

Liv i magen: Jeg har i en uke nå kjent de fantastiske bevegelsene av lille i magen. Antagelig er det kun de kraftigste bevegelsene jeg kjenner enda, men spesielt om kveldene dunker en liten bevegelse stadig mellom navelen og skambeinet mitt. En så ufattelig velkommen lengsel jeg har hatt etter at jeg havnet i dette risikosvangerskapet. 

Kjønn på baby: enda uvisst 

Ukens must have: TV, strikketøy og playstaion (haha, jeg ler når jeg ser meg selv skrive dette). Siden jeg tilbringer dagene med å ligge på sofaen må jeg fylle inn de lange timene med noe. Mat lett tilgjengelig og mye drikke er to andre ting jeg er helt avhengig av. Jeg må spise hele tiden for å unngå den verste kvalmen, og jeg føler meg like tørst nå som da jeg ammet de to jentene mine. 

Ukens cravings: Denne uken har det gått i maiskaker, men det tok en brå vending i går. Så nå orker jeg egentlig ikke tanken på det. 

Nattesøvnen: Jeg sover godt når jeg sover, men er oppe og tisser fra 1 - 5 ganger om natten. Heldigvis får jeg lov til å dra meg litt lenge om morgen da jentene stort sett ikke våkner før åtte - halv ni. 

Graviditetshumøret: Veldig bra, til tross for at dagene kan være litt lange. 

Vektøking: 8 kg (haha) ! 

Neste kontroll: I morgen, på sykehuset. Det er ikke ordinær ultralyd, men en ekstra sjekk på grunn av risikosvangerskapet.

Jeg innser nå at magen min ikke er så stor som jeg trodde. Svangerskapsuke 17 med tvillingene vs svangerskapsuke 17 med én. 


- Følg meg på Facebook - 

Jeg bærer et risikosvangerskap

Jeg har smerter, jeg er sliten, jeg er blek, jeg er redd - men jeg er fremdeles gravid i den 16. svangerskapsuke. 

Kroppen min bærer fremdeles merker etter målingene som ble tatt på sykehuset, men de er ingenting sammenliget med merkene som har satt seg i minnene våre. Nyttårsdagen i år skulle vise seg å bli et sant mareritt, en nyttårsaften vi aldri kommer til å glemme. 

Vi hadde rukket å roe oss ned med beskjedene vi fikk på sykehuset dagen før, den 30. desember, etter at jeg hadde hatt en blødning fra underlivet. Babyen hadde det helt fint i magen, blødningen hadde stoppet og antagelig skyldes den bare et blodkar som hadde sprukket.

31. desember:

Jeg våknet, og følte alt var som det skulle. Alt jeg skulle gjøre den dagen var å selle meg til den store dagen, og sette sammen et ostefat og noen småretter. Feiringen skulle skje hos min ene forlover, der de disket opp med middag, et annet vennepar dessert, og vi litt ost og kjeks til kveldskos. 

På formiddagen kom kynnerne, sammentrekningene i magen - mange og ubehagelige. Jeg løp til toalettet i det jeg kjente noe strømme ned mellom beina mine. Frisk blod, og mye av det. Jeg husker bare jeg klynket "nei, nei, nei".

Det var slik marerittet startet.

Først beholdt vi roen, vi hadde fått beskjedd om at det kunne komme litt mer blod når kroppen renset opp i den lille blødningen jeg hadde hatt natt til 30. desember. Men det er ikke lenge det er mulig å beholde roen når blodet kommer i de mengder som det gjorde denne dagen. Jeg ringte akuttmotaket på ny, forklarte situasjonen så godt det lot seg gjøre mens tårene fosset nedover kinnene. Jeg fikk komme i direkte kontakt med gynekologen som hadde undersøk meg dagen i forkant, og selv om jeg innerst inne forsto alvoret i de kraftige blødningene, var det allikvel så rivende vondt å høre gynekologen si: 

  "Jeg må bare være ærlig med deg, men det du gjennomgår nå er en spontanabort. Det er lov å være lei seg, men det er ingenting vi kan gjøre for deg her, så du må bare prøve å puste med magen og bli hjemme. Blir blødningene så store at du blir svimmel og kvalm, så skal du så klart komme inn." 

Jeg hadde på dette tidspunktet trekt meg opp på soverommet, for å snakke med legen ettersom barna fremdeles var hjemme. Jeg knakk sammen på gulvet, hylgråt og kjente blodet overfylle bindet og renne videre nedover beina mine. 

Det som skjedde følelesmessig var dette - Frykt i det blødningene startet. Redsel i det blødningene ble store. Sorg i det jeg forsto at alt håp var ute. Sjokk da kroppen ikke lengre klarte å gråte. Totalt følelsesløshet i det jeg forsto at jeg lå å ventet på at min lille baby som er 14 centimer lang skulle komme ut. Ny frykt da jeg kom til å tenke på at babyen faktisk er en helt perfekt baby, bare enda bitteliten - for hva skulle jeg gjøre med den når den kom ut? Sinne i det jeg så for meg den lille babyen min som var helt frisk og fin på ultralyd dagen før - urettferdig.

Klokken 17 var jeg på akuttmottaket med min mann ved min side. Tårene rant, men det var ikke lengre flere krefter til å gråte. Jeg var kommet for å få medisinsk hjelp med aborten. Sykepleieren tok de nødvendige målingene, satte kanylen i armen min slik at jeg var klar til medisiner og innleggelse. Gynekologen utførte det som skulle være den siste ultralyd - bekrefte dødt foster. 

Først kikket jeg bort, jeg visste ikke om jeg orket å se på ultralydskjermen foran meg, men så snudde jeg meg tilbake, og det første som dukket opp på skjermen var de gjennkjennlige bevegelsene av et hjerte som dunket. 

  "Hjerte dunker" sa jeg før noen andre med en stemme som skjalv.  


Vi hadde fått et nytt lys, etter at alt håp var ute.

Etter en grundigere undersøkelse fant gynekologen ut at morkaken ligger plassert over livmorhalsen. Noe som også heter forliggende morkake, eller placenta previa. Jeg dro hjem fra sykehuset med et valg om å bli innlagt, i den viten at det kunne være den forliggende morkaken som var årsaken til de kraftige blødningene, men også at legen ikke kunne fortelle meg om dette kom til å gå bra eller ikke. Det er fremdeles tidlig i svangerskapet, og kraftige blødninger kan sette i gang en fødsel, eller en senabort som det kalles om det skjer i løpet av de første 23 svangerskapsukene. 

Jeg bærer et risikosvangerskap, noe jeg også gjorde i mitt første svangerskap, selv om det var av helt andre grunner og kun fordi jeg bar fram tvillinger da. 

Helten min er mannen min, jeg vet ikke hvordan jeg hadde kommet meg igjennom dette uten han. 

Nå har jeg tilbrangt 4 dager på sofaen, jeg har ikke sengeleie, men restriksjoner om å holde meg i ro. Blødninger, smerter og svimmelhet setter uansett en stopper for noe annet. Jeg har hatt enda en ultralydkontroll etter den 31. desember, og skal til legen igjen i morgen. 

Det at lille spire fremdeles er med meg, er helt surrealistisk, men selv om dette er tøft ser vi lysere på det nå. Tross alt går det veldig bra med de aller fleste som har forliggende morkake. <3 


- Følg meg gjerne på Facebook - 

Jentenes reaksjon på å skulle bli storesøstre

Jentene fikk være med å ta graviditetstest

"Har du tisset i en kopp?! ææsj!!" var den første reaksjonen. Kanskje ikke så rent unaturlig, det er jo ikke hver dag jeg tar med en kopp med urin og plasserer den på stuebordet. 
Men hvordan fortelle to fireåringer at det faktisk bor en liten baby i mammas mage? For meg ble det helt riktig å ta en test sammen med dem, for jeg tenkte at det ville virkeliggjøre det hele mer enn bare å fortelle det med ord. Det var i allefall slik det var for meg. Jeg var helt sikker jeg på at jeg var gravid, fordi hele kroppen min sa i fra før jeg tok den første testen, men bekreftelsen fra testen gjør at det faktisk blir virkelig. 

Jeg var i svangerskapsuke 9 (8+1) da jentene fikk vite den store "hemmeligheten". Selv hadde vi visst om det siden svangerskapsuke 4. Årsaken til at vi valgte å fortelle jentene det såpass tidlig, var min allmenntilstand. Jentene trengte å få en forklaring på hvorfor mammaen deres var så ofte dårlig av migrene eller oppkast. 

Nå skal jeg la være å skravle noe mer, så kan du i stedet trykke play for å se filmen fra da jentene fikk vite at de skulle bli storesøstre. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Første ultralyd - bil eller buss

red squirrels sitting in a camping bus

Det var slik at før det kom barn inn i livene våre så var vi begge helt enige i at to til tre barn var helt perfekt. Mine foreldre fikk to barn, mine svingerforeldre fikk tre. 

At vi skulle hoppe over det å ha ett barn, var ikke helt etter planen. Det er klart jeg følte meg litt snytt - plutselig hadde vi to barn også hadde jeg ikke rukket å gå gravid i mer enn 7 måneder. 

Jeg skal innrømme at jeg fort glemte tanken på å få en til. Med to babyer, to- 1 åringer - 2 åringer og 3 åringer i hus, så har man ikke tid til å kjede seg, eller drikke en kopp kaffe som fremdeles er varm når du når bunnen. To fireåringer derimot, da begynner ting å bli vesentlig enklere. En dag fikk jeg litt indre panikk, vi har ofte fleipet med at når vi  blir " voksne" så kan vi reise rundt og leve livet, mens vennene våre har poser under øynene og flyr rundt etter smårollinger. Jeg var 22 år da jentene ble født, noe som betyr at barna våre antagelig kommer til å sitte barnevakt til våre venners barn den dagen de begynner å få noen små avkom.
Men så slo det meg jo at det blir jo litt stusselig å feriere helt alene, når vennene våre snakker om bærsjebleier og  gulpekluter. Ok, det er kanskje et lite snev av overdrivelse her, så jeg skal oppsummere litt. 

Vi fikk to fantastiske barn, og det kunne vi vært veldig fornøyd med. Jeg ble førstegangsgravid som 21 åring - ikke så tidlig at det er sjokkerende. Jeg fødte for første gang som 22 åring - men så, skulle jeg også være ferdig med å få barn som 22 åring??? Når jeg er 40 kan ungene kjøre bil, og kanskje flytter de hjemmefra. 
"VI MÅ LAGE BARN!" nærmest skrek jeg til mannen. "Jeg kan ikke fylle 40 år og risikere at alle ungene har flyttet ut av hjemmet!"

Det var bare ett lite problem mente mannen min, og det var at tre ikke går opp i 2-gangen. 

Antagelig synes han jeg er en sabla bra mamma, for han ble med på å prøve en gang til allikevel. 

I dag har vi vært på tidlig ultralyd, og det store spørsmålet våres var: Blir det buss eller bil?! 

Jeg sa at dersom det kommer to igjen, så kommer jeg til å le høyt. Vi lo høyt, men det var fordi vi utbrøt :
"Det er jo BARE ÉN!" hvorpå legen kikket på oss, og lo: "BARE faktisk!"

Det lille mirakelet i magen <3 Bare 5 cm lang, men allerede så helt perfekt 

- speiltvillingene på Facebook - 

Så langt er jeg på vei

Hun kom løpende inn på rommet vårt, kastet seg i armene mine og klaget høylytt over smerter i beinet. Voksesmerter, ingenting farlig, men ikke godt heller. Mens jeg fremdeles halvsov strakk jeg beinet hennes og masserte det lett. Jeg skulle gjerne sovet litt til, søvnen var påtrengene, men hun var ferdig med å sove. Så klart, klokken var halv 7, hun hadde sovet i godt over 11 timer. Den lille hånden hennes kom kilende mot magen min, så strøk hun frem og tilbake like under navelen. 

"Koser du med babyen?" spurte jeg med søvning stemme. 

"Mhmm" svarte hun som den stolte fremtidige storesøsteren hun er. 

Like etter kom det ei frøken til krypende opp i sengen. De mange spørsmålene rant ut av dem, så med hver jente ved siden av meg, søkte jeg "fosterets utvikling i magen - film" på mobilen, og der lå vi og kikket på frøet som svømte til egget og hvordan de til sammen utviklet seg, først til noe som lignet en reke, men så etter en stund til en baby. 

Idyllen ble brutt i det jeg fløy opp av sengen, spurtet ned til badet og hev hodet over toalettskålen. Like bak fulgte de to flotte jentene, og mens magen jobbet med å vrenge ut noe som ikke fantes i den, kjente jeg fire små hender stryke meg på den bare ryggen mens de mumlet de trøstene ordene om igjen og om igjen: 

"Stakkar mamma!" 


(17 uker inn i mitt forrige svangerskap) 


De to mest stilte spørsmålene jeg har mottatt siden jeg publiserte graviditeten om fredagen har vært hvor mange uker inn i svangerskapet jeg er, og om jentene vet noe. 

Teksten over er en opplevelse fra i dag tidlig, så som dere kan lese så vet jentene at de skal bli storesøstre. 
Da jeg var 7 + 0 uker inn i svangerskapet, altså i svangerskapsuke 8, startet jeg å kaste opp om morgen. Dette var som reprise fra da jeg gikk gravid med jentene. Det var ikke oppkastet i seg selv som var problemet, men at jeg nå hadde to barn som plutselig trodde de hadde en dødssyk mamma. 

De fortalte med store øyne: "Mamma kaster opp, men hun smitter ikke!" til de vi møtte på vår vei, slik ærlige barn forteller om sine opplevelser. 

Jentene fikk derfor vite om graviditeten allerede i svangerskapsuke 9, fordi de fortjente en ordentlig forklaring på hvorfor jeg var så dårlig. Ikke bare kastet jeg opp om morgen, jeg sovnet ofte på sofaen, og fikk migreneanfall mye oftere enn før. 

Jeg skal komme tilbake til hvordan de tok nyheten <3 

Så til den store avslutningen, hvor langt er jeg på vei? 

I dag er jeg i svangerskapsuke 12 (11 + 2) 


- Følg meg på Facebook for nye oppdateringer - 

 

Tvillingsvangerskapet

Jeg føler det er på tide med et innlegg om svangerskapet mitt igjen. Det er veldig lenge siden sist, for meg er det veldig hyggelig å mimre litt tilbake og nå som det er 1 og et halvt år siden jeg var gravid kan jeg presentere mitt tvillingsvangerskap i ett litt annet perspektiv enn jeg kunne gjøre før. 

Det føles egentlig veldig uvirkelig at jeg har bært mine to små skatter i magen, at magen har vært så stor som den var og tanken på alle svangerskaps- gleder og plager som fulgte med. Men når jeg sitter å ser tilbake på bildene, kommer alle minnene tilbake.
Jeg leste et sitat jeg synes var godt skrevet denne uken: Enten så går det bra, eller så går det over. 
Med tid glemmer man det som var tøft og tungt, og de positive minnene setter seg igjen som et foreviget minne. Dette er en fantastisk egenskap vi mennesker er utstyrt med. Og det minner meg om tiden jeg var gravid. Til tider kunne det føles ut som at ingen ting gikk bra, men det gikk over, og tenker jeg tilbake den dag i dag ser jeg for meg et relativt smertefritt svangerskap uten noen problemer sammenlignet med andre svangerskap. 

"Hvordan var det å gå gravid med tvillinger??"

For meg er dette et spørsmål det er umulig å svare på. Jeg kan selvsagt gi et detaljert referat av mitt svangerskap, men jeg kan ikke fortelle hva som gjør et tvillingsvangerskap annerledes enn et svangerskap med ett barn, nettopp fordi jeg aldri har opplevd det. 
Det eneste jeg kunne merke en stor forskjell på sammenlignet med de andre jeg kjenner som har født et barn av gangen var alle oppfølgingstimene jeg hadde på sykehuset fordi det var to der inne. Dette var på godt og vondt. 
Jeg følte en lykkerus hver gang jeg fikk se de små på ultralydskjermen foran meg, og fikk bekreftet nok en uke senere at det fremdeles sto bra til med begge to. Samtidig kjente jeg på stikket av at jeg måtte inn til ultralydkontroll hver andre uke til hver uke nettopp fordi jeg hadde et risikofyllt svangerskap. At sannsynligheten for at noe galt skulle skje med ei eller begge jentene var stor. 

Da jeg var 26 uker inn i svangerskapet fikk jeg en dårligere nyhet på ukeskontrollen. Cervix med nebbing var fagspråket, og oversatt: livmorhalsen hadde begynt å åpne seg. Når legen la press på toppen av magen min, kunne vi se på ultralydskjermen at livmorhalsen åpnet seg til det sto igjen 1 cm som var lukket (normalt skulle det være 4 cm). Om jentene kom nå kunne det være katastrofalt og et spørsmål om liv eller død fordi jentene var så små. Jeg fikk valget om å bli på sykehuset eller reise hjem og beholde en liggende stilling. Valget mitt var enkelt, jeg ville hjem til min kjære hvor jeg kunne slappe av bedre.
Jeg har aldri hatt en god evne til å ta livet med ro, men jeg er samtidig kreativ og liker å bruke hendene. Så den dagen tegnet jeg mine to barn på magen med en eyeliner. Dette var første ultralydundersøkelsen hvor begge hadde snudd seg ned i hodeleie, og jeg ville forevige det minnet ved en tegning av hvordan de lå den dagen. 

Jeg fikk en beskjed på sykehuset som satte seg. "Vi må gjøre alt vi kan for å holde de inne til uke 30, det er den magiske grensen hvor det stort sett går veldig bra å få premature barn"
Hver dag jentene holdt seg inne i magehulen var en seier, og når jeg kunne telle en ny uke ga det et nytt håp om å klare å holde de inne til uke 30 var passert. 

Litt over en uke før jeg skulle ligge på fødestuen var jeg avgårde for å se hesten min. Queen var satt bort til ei jente som red i satsningsgruppen for funksjonshemmede ryttere i Norge, og denne helgen var de kommet 8 timer ned til området jeg bor for en treningshelg. Vi satt i ridehallen og så på de forskjellige utøverene ri, med store forskjeller i funksjonshemninger. Rytteren til Queen hadde leddgikt så hun kunne man ikke se noen funksjonshemninger på annet enn at hun har svakere enn andre. Men det var også de med store funksjonshemmninger. Å se deres prestasjon og glede på hesteryggen gir en varm følelse i hele kroppen, men igjen skulle jeg kjenne på stikket av det å bære frem tvillinger. To foreldre bak meg i tribunen begynte å snakke sammen, jeg satt så nært at det var umulig å ikke høre hva de sa. Det var en mor til en av rytterene og en far til en annen. "Hun har cerebral parese" Sa han, "ja, det samme har jenta mi" sier hun. "født for tidlig?" "Ja", "samme her, i uke 26", "I uke 28"  

Jeg hadde nok allerede mentalt forbredt meg på at jentene hadde en stor sannsynlighet for å få cerebral parese om de kom tidlig. Jeg hadde lest mye om premature barn og CP er en av de vanligste konsekvensene som kan følge.
Jeg mener ikke å si at det ville vært forferdelig å få barn med CP, jeg vet at jeg ville vært like glad i dem og gjort alt i denne verden for å gi de en best mulig hverdag. Men så klart ønsket jeg meg friske barn, barn som skal få slippe lidelser og behandlinger hele livet. 

Dager ble til uker fra beskjeden om cervix med nebbing, og plutselig var jeg skråsikker på at jeg kom til å gå helt ut. Alt føltes normalt. Jeg hadde en del smerter, kynnere og andre skavanker, men jeg var ikke bekymret lenger. Jeg hadde passert den magiske grensen og jentene var ivrige i magehulen.

De siste magebildene jeg fikk tatt var i uke 31.  



Uke 32, var jeg igjen inne til ny kontroll og denne gangen hadde jeg åpning. Nå hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte bli på sykehuset. Det var enda 8 uker til terminen, og legene ville holde jentene inne så lenge som over hode mulig. De klarte ikke å holde de inne et døgn en gang. Fødselen startet den natten og riestoppende ga ingen resultat. Kl 12 lørdagen formiddag lå jentene i åpen kuvøse. 

Tanker og følelser rundt GRAVIDITETEN

Jeg har tidligere skrevet om graviditeten, men kanskje ikke så mye om tankene og følelsene mine rundt det hele. Jeg har fått tips fra lesere om å skrive dette innlegget, og jeg kjente at det var egentlig var et godt forslag fordi det er viktig å få frem det som kanskje var litt skummelt og trist, ikke bare alt det som er så fantstisk! 

BT og jeg hadde snakket om at vi en dag ville ha barn sammen, men vi trudde ikke det kom til å skje så fort som det gjorde, vi hadde bare vært sammen i overkant av et år, og hadde egentlig på forhånd bestemt oss for at vi i hvertfall skulle ha vært sammen i to år. Men men, gravid ble jeg, og vi tok det absolutt ikke som et nederlag. Jeg har i mange år drømt om den dagen jeg fikk vite at jeg var gravid, og trudde vel egentlig at når man hadde sitt barn som vokste inni seg så ville man bare føle det og vite det. Slik er det jo ikke. Jeg fikk ikke mensen til normal tid, men gikk med mensmurring i en uke. Det kjentes akkurat ut som rett før jeg får mens, så hver dag tenkte jeg, ja i dag kommer den i hvertfall så vondt som jeg har i korsryggen. Men den kom ikke og etter en uke reiste jeg på apoteket og kjøpte graviditetstest. Jeg syntes det var skikkelig skummelt å kjøpe denne testen, så jeg reise til en annen kommune så jeg ikke skulle risikere å møte noen jeg kjente. Det kan faktsisk anbefales, for det er litt dumt å møte noen du kanskje ikke vil møte om du ikke er sikker på om du er gravid. De som jobber på apoteket har jo taushetsplikt, men de har jo også mange langhørte kunder :) 


Da jeg kom hjem trurte jeg egentlig ikke å ta frem testen så den ble liggende gjemt i posen til dagen etter, man skal tisse på den om morningen. Morgen etter tok jeg motet til meg og gjorde som bruksanvisningen fortalte meg. Jeg turte nesten ikke å se på den igjen når den var ferdig. Jeg viste ikke om jeg skulle bli glad eller lei meg, jeg viste ikke om jeg var klar for dette eller ikke. "GRAVID" sto det! Å beskrive denne følelsen er nesten umulig, for selv om det sto gravid så skjønte jeg ikke helt hva det betydde, men jeg fikk en reaksjon og jeg gråt og lo samtidig. 

Jeg roet meg ganske fort ned med at jeg var gravid, men jeg kjente veldig på den at jeg ikke kunne føle noeting som helst slik som jeg hadde forestilt meg, det var ikke slik at jeg holdt meg til magen og drømte meg bort i den lille der inne. Jeg holdt meg på magen og følte meg egentlig akkurat som før jeg ble gravid. Ingenting..

Jeg fant ut at jeg var gravid i uke 5 og i uke 8 kunne jeg virkelig forstå at mye skjedde inni meg, jeg var utslitt, jeg tålte ikke lukten av noe som helst og jeg kastet opp hver eneste dag, mens jeg spiste som en hest. Jeg eide ikke matlyst, men om magen rakk å bli litt sulten ble jeg spysyk så deg gjalt å holde den full til alle døgnets tider. Dette varte i 9 hele uker og jeg var så sliten og lei på slutten atte fyy.. Jeg var rett og slett veldig skuffet over hele graviditeten som jeg hadde sett for meg kom til å bli så fantastisk og meningsfull. 


I uke 12 allerede begynte jeg å få en litten kul på magen, og det var først da det hele ble litt mer virkelig, 12 uker høres kanskje ikke så lenge ut, men det er jo faktsik nesten tre mnd, og det var først når kulen kom at jeg kunne legge hånden på å forstå litt mer av det som kom til å være i vente.

BT og jeg bestemte oss for å ikke snakke om at barnet kunne være sykt eller på noen måte annerledes enn normalt, dette er en veldig stor bekymring man har som gravid og jeg tur det er viktig å prøve og ikke tenke så mye på det før man får se hvordan den lille har det (dette får man som regel greie på under ultralyden rundt uke 18) Vi bestemte oss heller for at vi ble nødt til å ta det der og da om det ble virkeligheten enn å gå å bekymre oss over det i forkant. 

Jeg trudde også at tiden ville "fortelle" meg om jeg ventet en gutt eller en jente. Og jeg hadde flere drømmer der jeg så den lille gutten min løpe rundt på gården. Jeg var så sikker på at denne gutten skulle komme, samme var BT, og når vi snakket om navn, var det bare guttenavn som ble tatt opp. Jeg ville så gjerne oppkalle min sønn Anton Emíl, BT ville gjerne at han skulle hete William, og vi var inne på William Emíl :D 

Så kom ultralyden, og jeg vet ikke hvor mange tanker som spant rundt i hodet turen inn til sykehuset. Jeg gledet meg som en gal samtidig som jeg var livredd for at noe kunne være galt.

TOOOOOOoooooo!! 
Det var ikke noen Anton Emíl eller William der inne, det var TO jenter! Kjære vene.

Tankene og bekymringene ble ikke noe mindre etter dette. Alt så fint ut med de små, men tvillingsvangerskap regnes som et risikosvangerskap, og selv om jeg var glad jeg kunne se jentene mine på ultralydtime hver andre uke etter dette så var det også skummelt å tenke på at grunnen til at jeg nå måtte på så mange kontroller var rett og slett fordi det var større sjanse for at noe kunne gå galt. Tidligere hadde jeg vært bekymret for den lille, nå skjønte jeg at det også kunne gå ut over meg i en større grad enn hvis det var en. Og det hadde liksom ikke slått meg at jeg kunne få noen problemer med en graviditet. Risikoen for for tidlig fødsel, svangerskapsforgiftning og andre plager som bekken og rygg blir langt større for en kvinne som bærer flere barn, i tillegg til at jeg skulle bekymre meg for de to som var der inne, om begge vokste slik de skulle, om begge fikk næringen de skulle ha, om begge hadde nok fostervann osv osv. Tvilling 1, Otilie, fikk vi heller aldri sett ansiktet på fordi hun fra 1.ul-time lå med hode ned i bekkenbunnen. Og det er hode, magetversnitt og femur (lårbeinet) som blir målt for å regne ut hvor stort fosteret er, og på henne kunne de da ikke få dette nøyaktig da de ikke fikk tatt mål av hodet.

Bekymringene stoppet ikke opp ved redselen for om noe skulle gå galt. De forvirret seg inn i et hav at tanker om hvordan jeg skulle klarer å håndtere to på en gang, alt i fra hvordan jeg skulle få bært de meg meg til det økonomiske. Hadde jeg nok kjærlighet til to? kom jeg til å klare å gi de nok oppmerksomhet og pleie? kom jeg til å bli mer glad i den ene? kom jeg til å syntes den ene var penere enn den andre? kom jeg til å forskjellsbehandle de? Dette var nok de største redslene jeg hadde som fremtidig tvillingmamma. I tillegg til dette kom folk rundt meg og fortalte meg at jeg måtte grue meg til nattevåk og utmattethet fordi jeg fikk dobbelt opp, eller at de var glad det ikke var dem det gjalt. Dette syntes jeg var FRYKTELIG tungt og jeg har skrevet et innlegg med god respons om dette her !



For å lage en liten avslutting på dette innlegget, så vil jeg bare fortelle alle at det er helt greit å være redd, det er helt greit å være bekymret, det er helt greit å føle at graviditeten er noe dritt, det er helt greit å føle at man ikke har noen følelser for barnet i magen - dette er så fjernt og det tar faktisk 9 mnd å bearbeide dette på. Noen bruker også lengre tid, noen går inn i en fødselsdeprisjon etter at barnet er født og må bruke flere uker på å like barnet sitt! DETTE ER HELT GREIT!! Og det er ikke tabu, det er normalt, og det finnes folk man kan snakke med å få hjelp fra. Uansett hvor redd og følelsesløs man kan føle seg så vil mammainstinktet dukke opp, om det er fra første dag man er gravid, når barnet er født eller 3 mnd etter så spiller det ingen rolle! DU er og blir den beste mammaen for ditt barn <3 

 

 #graviditet #tvillinggravid #gravid  

Babybump bilder

Tenkt at her inne lå det to fantastisk vakre jenter som ventet på å se dagens lys ^^,














Rart å tenke på hvor tungt og slitsomt jeg egentlig synes denne kula på magen var, for nå savner jeg den og synes aldri jeg har sett flottere ut.. Gravide kvinner er noe av det peneste jeg ser. :D 

Og så koselig det er med alle de smilende og vennlige blikkene man får når man vagger rundt stolt som en hane med en stooor mage 

<3 

Fødte i uke 32 + 5, så har bare magebilder frem til uke 31 desverre. Hadde vært moro og sett hvor giga jeg kunne blitt om jentene hadde ventet med å komme til uke 38-39 :)

Ukene som fulgte fra 1.ul og frem til fødselen!

Tja hvor skal jeg begynne...!! 

Den samme kvelden som jeg hadde fått første beskjed om at vi ventet tvillinger må jeg innrømme at jeg var veldig bekymret, jeg gråt da jeg la meg, og brukte laang tid på å sovne.. Det er var en stor omveltning å gå fra å vente et barn til og vite at vi skulle få to. Men omsider sovnet jeg, og noe skjedde den natten! Da jeg våknet neste morgen var jeg totalt innstilt på at jeg skulle få to babyer, noe annet ville vært helt feil. Jeg så bare løsninger som var en kontrast fra dagen før. Jeg satte i gang samme dag med forbredelser til jentene skulle komme. Og jeg ringte min elskede og fortale at dette skulle gå så bra, da fikk jeg svar: så klart, det var jo det jeg sa til deg i hele går! <3 Og det stemte det, mens jeg gråt, trøstet han <3

Magen vokste raskt, jeg fikk hele tiden høre at magen min var så liten, men hvis jeg sammenlignet meg med mamma som har hatt akkurat lik kroppsfigur som meg, så kunne hun sjule sin mage frem til hun var 6 mnd på vei, så hun syntes hele tiden at jeg var gigastor, og lurte stadig på om jeg skulle sprekke.. hehe

Vi hadde UL- time hver 14. dag, og jeg er sikker på at jeg var like redd de siste dagene før hver gang.. kjente jeg mindre spark, eller var det noe jeg innbilte meg?! Men UL-timene gikk veldig bra. De sprelte og vokste som de skulle. 

   Tvilling 1                                                   Tvilling 2

Jeg ble stadig tyngre og tyngre, og etterhvert som jentene vokste var det rett og slett ikke plass til stort med mat. Jeg drakk smoothie på smoothie med masse bær, frukter og brukte kokosmelk får å få i meg litt fett i tillegg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa til BT at jeg kom til å sprekke! 

I uke 23 ble jeg sendt ut av jobb og fikk da svangerskapspenger frem til fødselen. Jeg var i fin form da jeg ble sendt ut, men legene mente at jeg skulle ut av jobb før jeg møtte veggen. Jeg begynte også å få vedig vondt i bekkenet etter en hel dag stående i klesbutikken. 

Ukene frem mot fødselen gikk med på å gjøre alt klart til jentene skulle komme, vi var tidlig ute med å handle inn og sette opp senger og diverse, noe jeg i senere tid var veldig glad for. 

Da uke 26 kom, gikk ikke ulralyden helt som håpet. Jeg hadde fått det legen kalte cervix med nebbing, altså livmorhalsen min (den delen som er lukket og som åpner seg når barnet blir født) hadde forkortet seg fra 5 cm til 2,4 cm og da barnelegen la vekt på magen min og trykte lett nedover så gapet en sprekk! Hun var da bekymret for at jeg skulle gå i fødsel og ga meg valget om å bli over på sykehuset eller dra hjem og KUN ligge på sofaen  til neste morgen for å ta en prøve som kunne gi svar på om man går i fødsel eller ikke. Jeg valgte så klart å reise hjem så jeg kunne slappe av litt bedre. 

Faren med å få et barn født så tidlig øker med mange bivirkninger for barnas helse, og sykehuset som jeg hører til, SIV (sentralsykehuset i Vestfold) har ikke kompetanse eller apparater til å ta i mot barn som blir født før uke 28, så da måtte jeg blitt lagt inn på Riksospitalet i Oslo.

Som kanskje mange vet ut i fra instagramprofilen min (stineskoli) er jeg en person som ikke klarer å sitte mye stille, men jeg har en kreativ side også, så om jeg må sitte stille så må i hvertfall hendene få lov til å jobbe, så den ettermiddagen gikk ut på å tegne en tegning med eyeliner på magen min av hvordan tvillingne hadde liggi den dagen ^^,



 

Testen ble utført dagen etter og legene kunne forsikre meg om at jeg ikke kom til å gå i fødsel innen de 10 neste dagene. Phuu.!! Jentene skulle få bli litt lengre inne i mammahuset. 

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta det med ro, men at jeg kunne gå på en kafé og ligende. Det å gå på kafé er ikke akkurat noe min hverdag dreier seg mest om da jeg heller hadde tatt meg en tur i stallen og bært litt vann og flere kilo flis og møkka litt skitt etter hesten min. Men selv om jeg dro i stallen så prøvde jeg å være litt mere forsiktig enn tidligere. Men jeg husker godt at BT (samboeren) gjenntatte ganger ble morsk i stemmen og sa at jeg skulle ligge på sofaen, ikke drive med alt mulig som jeg gjorde. 

Jeg har aldri klart å holde meg i ro, en venninne av mamma som jeg har vært mye hos som liten fortalte en litt morsom historie om meg for to uker siden. Jeg hadde vært på besøk og hun skulle lese bok for meg og sine barn (hun har tre) hennes barn satt pent og pyntelig i armkroken og hørte på, jeg derimot sto på hode i sofaen. Men som hun la til, jeg trudde ikke at det var noe galt i toppen på jenta, for hun fikk med seg historien, hun klarte bare ikke å sitte stille. Og hennes mann sa tidligere: "det var godt det var Stine som skulle bli tvillingmamma, hun har jo alltid vært høyt og lavt, så det kommer hun til å takle bra." Men i etterkant har jeg kanskje skjønt mer av konsekvensene som skulle følge min aktivitet, for i uke 32 var det igjen endring av livmorhalsen, og nå var det bare 1,2 cm igjen som var lukket. Dagen etter var jeg og tok testen igjen, den var nok en gang negativ som skulle indikere at en fødsel ikke kom til å skje de neste 10 dagene, men legen fortalte meg at jeg den dagen hadde jeg åpning, det var en fredag, og jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg bli på sykehuset over helgen. Jeg fikk lungemodingsprøyte satt i hver skinke og måtte egentlig bare vente.

Jeg hadde heldigvis besøk av verdens beste ut kvelden og vi fikk tiden til å gå:



morsomme instillinger på mac'en

latterkule på BT som hadde vært og kjøpt spill til oss


en stoor kulerund tvillingmage 

 

Jeg hadde tatt med meg DIVERSE av bøker og ting og tang jeg skulle holde på med mens jeg skulle ligge på sykehuset å ruge i noe jeg trudde skulle bli flere uker.. Haha, jeg husker hvordan BT så på meg og lurte på hva i all verden jeg hadde med i baggene som han måtte bære fra bilen og inn til sykehuset.. Han fikk seg en skikkelig styrketrening den dagen. 

Jeg var veldig trist da BT reiste hjem den fredagskvelden, redd for å sove alene og ikke ha min bedre halvdel i nærheten. Jeg så på en film til øynene ikke orket mer og jeg sovnet i halv 12 tiden. Klokken 1 våknet jeg.. Det var ikke akkurat sånn at jeg sov særlig godt med den store magen som gjorde vondt både her og der og det hjalp ikke at jeg var på et fremmed sted i en udigg seng. Jeg sovnet heldigvis igjen. 02:45 våknet jeg igjen, jeg gikk på do og la meg tilbake i sengen.. 

Det begynte å murre voldsomt og jeg fikk kynnere på kynnere sterkere enn jeg hadde hatt tidligere. Etter at jeg hadde gått ut av telling på hvor mange kynnere jeg hadde fått den siste halvtimen, ble jeg nødt til å dra i den røde snoren. Inn kom en sykepleier og satt på meg noen målere som registrete kynnerene (sammentrekninger av livmoren) og hjerterytmen til jentene. Etter en halv time kom hun inn med legen og hun sa at her var det så mye aktivitet at legen måtte sjekke meg. Jeg hadde to cm åpning og en fødsel så ut til å være i gang...

Men legen pøset på med medisiner som skulle stoppe det hele, og jeg husker hun sa: Vi vil ikke ha noen bursdag denne helgen, så vi får prøve å stoppe det, i hvertfall til lungemodningssprøytene har fått full virkning. 

Ingen ting forandrer seg, halv 5 ringte jeg BT og ba han komme, rundt 7 lørdags morgen ble vi ført inn på føderommet... 




 

 

 

 

Ultralydtime - ikke bare én men TO

Jeg kaster meg ut i historien om ultralydtimen vår!! Da vi fikk det utrolige svaret på hva som var i vente!! 

Samboeren og jeg møtte opp, nysgjerrige og spente  som få... Vi var så sikre begge to på at det skulle komme en gutt.. Og ut i fra kjerringrådene vi hadde fått, var de typiske symptomene på gutt; at det var mye liv og røre og at magen blir som en kule, mens med ei jente så blir man gjerne bredere. Jeg var liten med en stor kulerund kule og syntes uten å ha tidligere graviditeter å sammenligne med at det var mye liv. 

Da vi kom inn til helsesøsteren som skulle undersøke meg, forklarte hun for oss hvordan en ultralyd skulle foregå, og da hun sa: "også skal vi sjekke om det er et eller flere barn der inne", måtte jeg skyte inn --> 

" vi har tullet mye med at det kommer to, fordi pappaen har så vanvittig mange tvillinger i slekta si" da svarte jordmor: " hehe, ja, men det er jo ikke arvelig for din del uansett, og det er svært sjeldent det er mere enn et barn der inne." 

Jeg hadde så klart gjort min research angående tvillinger siden både morfaren og farfaren til samboeren er tvilling, en er toegget og en er enegget. Forskingen sa som så: Eneggede tvillinger er ikke arvelig, det er en missdannelse som skjer en av de første dagene etter unnfangelsen. Toegget tvillinger ser ut til å gå i arv, det arveilge går ut på at kvinnen slipper to og to egg ved hver eggløsning, derfor er det kvinnen som må ha toeggete-tvillinger i slekten for at det skal være en arvelig faktor for henne. Mannen kan fører genet vidre, men det blir da igjen hans datter som kan få tvillinger. 

Tilbake til undersøkelsen: Jeg la meg ned på undersøkelsesbenken, min kjære satt ved siden av meg med ul-apparetet i mellom oss, slik så vi begge to på ul-skjermen forran oss. "jeg skal bare orientere meg litt før jeg begynner å forklare hva jeg ser" sa jordmoren mens hun la gele på magen min og begynte å dra apparatet frem og tilbake. 

Jeg kikket og kikket på skjermen, men jeg fikk meg ikke til å forstå noen ting som helst. Jeg skjønte rett og slett ikke hva som var inni meg, det var jo ikke i nærheten av de ultralydbildene jeg hadde sett fra før.. 

Jordmor stoppet bilde og spurte: "ser dere hva jeg ser?" på bildet var det to runde kuler. BT (kjæresten) og jeg sa i kor, " Nei" og skakket litt på hodet! 

"DET ER JAMMEN I MEG TO HER!!" Lo jordmoren

To? TOO? TOOOOOOO!!??! Jeg brast i et krampeanfall av latter og gråt.. 

 
(uke 19)

Ikke nok med at vi tok feil angående den gutten, det var too jenter! Og en av de første tingene BT sa var: "hoo, dette blir dyrt, med tre hestejenter i hus" :)


Jeg var fylt av en skrekkblandet fryd.. En veldig spesiel følelse, for jeg viste at jeg skulle være glad, men samtidig var jeg så bekymret. Jeg var redd fordi tvillingsvangerskap regnes som et risikosvangerskap, jeg var redd for om vi skulle klare det økonimisk, det blir ikke bare dobbelt så dyrt med to, det blir nemlig enda dyrere enn det, fordi vi også måtte ha ny bil for å få plass pluss at det ikke var bare bare og arve tvillingvogn osv. 

Jeg klarte å ta meg sammen, og halvtimen vi hadde fått ble utsatt til en time. Begge babyene skulle sjekkes, så da fikk det heller være at det ble litt forsikelser for nesteman. Alt så bra ut med de to små som sprellet rundt inni der. Noe så vanvittig og kunne se sine vakre barn selv om de ligger gjemt under huden! Nåtidens verden altså.. HELT fantastisk. 

Vi ble satt opp på nye ultralydundersøkelser hver 2.uke fremover. Det var her det skumle kom inn i bilde, det er selvfølgelig kjempe spennende og hyggelig å se babyene som ikke var født så ofte, men det er jo også en grunn for det. Det er et risikosvangerskap, og det er ikke alle som er like heldig. Typiske problemer er at den ene blir mye større og tar næringen til den andre, de kan tulle navelstrengen om hverandre, det kan være lite fostervann hos en eller begge, man har mye større sannsynlighet for svangerskapsforgifting, fortidligfødsler, problematikk i forhold til fødselen osv. Jeg synes det var skummelt! Heldigvis for mine hadde de hver sin morkake og de lå i hver sin forstersekk, dette utelukker allerede da mange problemer som at navelsnoren tuller seg rundt den andre og TTTS (som går ut på at den ene babyen får all næringen)

Jeg ringte mamma da jeg hadde satt meg i bilen, jeg hadde klart å slutte å gråte på den tiden, men i det jeg hørte stemmen hennes startet jeg på ny, og hulket frem: " Mamma, det er TO der inne!!" Jeg ble møtt med en vennlig latter og en stemme som sa: "det kommer til å gå bra, jenta mi"

<3

Gaviditeten fra start til første ultralyd i uke 19



På sensommeren i 2012, viste pinnen to streker. Neste pinne viste GRAVID 2-3 UKER, tredje pinnen viste to streker! Jeg ringte samboeren min halvkvalt i latter og gråt: "du skal bli pappa!".. Stakkars en litt betutta jobbekar svarte i andre enden: "men det var jo hyggelige nyheter!". Og det tok vel 3 mnd før han faktisk skjønte at han og jeg skulle blir flere. 

Dagene gikk, og plutselig var jeg i uke 8! Det var da moro'a begynte! Jeg løp på do, men kasta opp lenge før jeg nådde den. Jeg spiste og spiste.  Jeg holdt på å tisse på meg og tisset  10 dråper. Mannen i mitt liv kunne våkne på nettene og spørre hva i alle dager jeg drev med da han hørte noen knaselyder i det stummende mørke.. "Jeg bare spiser litt" Jeg spiste og spiste og spiste litt til.. Rakk jeg å bli detgranne sulten var det å fly på do og kaste opp igjen. 

I uke 9 begynte jeg i ny jobb, på en klesbutikk, heldigvis for meg startet ikke dagen før kl 10, så jeg rakk å komme meg over morgenkvalmen før jobb. 

I uke 13. begynte en liten hard kul å gjøre seg synelig på magen min, endelig kunne kjæresten også se at en liten en var på vei, og fikk litt mer forståelse av den gale, hormonelle spysyke kjæresten han hadde hatt de siste ukene.. 

I uke 15 har jeg skrevet i dagboken min: Nå kaster jeg ikke opp hver dag mer. HURRA!! Denne uken var jeg hos jordmor og fikk høre hjerteslagene til minsten for første gang! Åh, for en følelse.. Veldig koselig var det. Nå ble det litt mere virkelig at det bor et barn inni meg. Kula mi blir større og større nå. Det er veldig gøy. 

I uke 16 kjente jeg sparkene, som små bobler mot magen min. Det var på kino, og det virket som det var den høye lyden som utførte sparkene. Som førstegangs gravid er det ikke vanlig å kjenne spart alleredeså tidlig, men det slo meg ikke at det kunne være fordi jeg uvitende bærte på to stykk, jeg tenkte som som så at den var en liten meg seg inne som har turnet rundt fra sikkert den dagen jeg ble unnfanget ^^, 

I den 18. uken var vi på familie tur til Tenerife (familen til samboeren), Nå syntes jeg magen min begynte å bli stoor. Og det var faktisk ikke reint få som begynte å gjette på om det kunne være flere enn et barn inni kula mi. Denn uka kjente samboer og spark, noe han egentlig synes var forferdelig ekkelt, han skatt til og klarte egentlig ikke helt å sette seg inn i det at det levde noe inni meg. 

(bilde tatt på Tenerif i uke 18)

Vi hadde diskutert litt navn og gjettet på kjønn, og vi mente det skulle komme en gutt og vi hadde flere navneforslag, Johan Emíl, William, Max osv... Så ENDELIG

UKE 19! ULTRALYDEN vi hadde ventet så lenge på! 

...