hits

Graviditeten

Jentenes reaksjon på å skulle bli storesøstre

Jentene fikk være med å ta graviditetstest

"Har du tisset i en kopp?! ææsj!!" var den første reaksjonen. Kanskje ikke så rent unaturlig, det er jo ikke hver dag jeg tar med en kopp med urin og plasserer den på stuebordet. 
Men hvordan fortelle to fireåringer at det faktisk bor en liten baby i mammas mage? For meg ble det helt riktig å ta en test sammen med dem, for jeg tenkte at det ville virkeliggjøre det hele mer enn bare å fortelle det med ord. Det var i allefall slik det var for meg. Jeg var helt sikker jeg på at jeg var gravid, fordi hele kroppen min sa i fra før jeg tok den første testen, men bekreftelsen fra testen gjør at det faktisk blir virkelig. 

Jeg var i svangerskapsuke 9 (8+1) da jentene fikk vite den store "hemmeligheten". Selv hadde vi visst om det siden svangerskapsuke 4. Årsaken til at vi valgte å fortelle jentene det såpass tidlig, var min allmenntilstand. Jentene trengte å få en forklaring på hvorfor mammaen deres var så ofte dårlig av migrene eller oppkast. 

Nå skal jeg la være å skravle noe mer, så kan du i stedet trykke play for å se filmen fra da jentene fikk vite at de skulle bli storesøstre. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Første ultralyd - bil eller buss

red squirrels sitting in a camping bus

Det var slik at før det kom barn inn i livene våre så var vi begge helt enige i at to til tre barn var helt perfekt. Mine foreldre fikk to barn, mine svingerforeldre fikk tre. 

At vi skulle hoppe over det å ha ett barn, var ikke helt etter planen. Det er klart jeg følte meg litt snytt - plutselig hadde vi to barn også hadde jeg ikke rukket å gå gravid i mer enn 7 måneder. 

Jeg skal innrømme at jeg fort glemte tanken på å få en til. Med to babyer, to- 1 åringer - 2 åringer og 3 åringer i hus, så har man ikke tid til å kjede seg, eller drikke en kopp kaffe som fremdeles er varm når du når bunnen. To fireåringer derimot, da begynner ting å bli vesentlig enklere. En dag fikk jeg litt indre panikk, vi har ofte fleipet med at når vi  blir " voksne" så kan vi reise rundt og leve livet, mens vennene våre har poser under øynene og flyr rundt etter smårollinger. Jeg var 22 år da jentene ble født, noe som betyr at barna våre antagelig kommer til å sitte barnevakt til våre venners barn den dagen de begynner å få noen små avkom.
Men så slo det meg jo at det blir jo litt stusselig å feriere helt alene, når vennene våre snakker om bærsjebleier og  gulpekluter. Ok, det er kanskje et lite snev av overdrivelse her, så jeg skal oppsummere litt. 

Vi fikk to fantastiske barn, og det kunne vi vært veldig fornøyd med. Jeg ble førstegangsgravid som 21 åring - ikke så tidlig at det er sjokkerende. Jeg fødte for første gang som 22 åring - men så, skulle jeg også være ferdig med å få barn som 22 åring??? Når jeg er 40 kan ungene kjøre bil, og kanskje flytter de hjemmefra. 
"VI MÅ LAGE BARN!" nærmest skrek jeg til mannen. "Jeg kan ikke fylle 40 år og risikere at alle ungene har flyttet ut av hjemmet!"

Det var bare ett lite problem mente mannen min, og det var at tre ikke går opp i 2-gangen. 

Antagelig synes han jeg er en sabla bra mamma, for han ble med på å prøve en gang til allikevel. 

I dag har vi vært på tidlig ultralyd, og det store spørsmålet våres var: Blir det buss eller bil?! 

Jeg sa at dersom det kommer to igjen, så kommer jeg til å le høyt. Vi lo høyt, men det var fordi vi utbrøt :
"Det er jo BARE ÉN!" hvorpå legen kikket på oss, og lo: "BARE faktisk!"

Det lille mirakelet i magen <3 Bare 5 cm lang, men allerede så helt perfekt 

- speiltvillingene på Facebook - 

Så langt er jeg på vei

Hun kom løpende inn på rommet vårt, kastet seg i armene mine og klaget høylytt over smerter i beinet. Voksesmerter, ingenting farlig, men ikke godt heller. Mens jeg fremdeles halvsov strakk jeg beinet hennes og masserte det lett. Jeg skulle gjerne sovet litt til, søvnen var påtrengene, men hun var ferdig med å sove. Så klart, klokken var halv 7, hun hadde sovet i godt over 11 timer. Den lille hånden hennes kom kilende mot magen min, så strøk hun frem og tilbake like under navelen. 

"Koser du med babyen?" spurte jeg med søvning stemme. 

"Mhmm" svarte hun som den stolte fremtidige storesøsteren hun er. 

Like etter kom det ei frøken til krypende opp i sengen. De mange spørsmålene rant ut av dem, så med hver jente ved siden av meg, søkte jeg "fosterets utvikling i magen - film" på mobilen, og der lå vi og kikket på frøet som svømte til egget og hvordan de til sammen utviklet seg, først til noe som lignet en reke, men så etter en stund til en baby. 

Idyllen ble brutt i det jeg fløy opp av sengen, spurtet ned til badet og hev hodet over toalettskålen. Like bak fulgte de to flotte jentene, og mens magen jobbet med å vrenge ut noe som ikke fantes i den, kjente jeg fire små hender stryke meg på den bare ryggen mens de mumlet de trøstene ordene om igjen og om igjen: 

"Stakkar mamma!" 


(17 uker inn i mitt forrige svangerskap) 


De to mest stilte spørsmålene jeg har mottatt siden jeg publiserte graviditeten om fredagen har vært hvor mange uker inn i svangerskapet jeg er, og om jentene vet noe. 

Teksten over er en opplevelse fra i dag tidlig, så som dere kan lese så vet jentene at de skal bli storesøstre. 
Da jeg var 7 + 0 uker inn i svangerskapet, altså i svangerskapsuke 8, startet jeg å kaste opp om morgen. Dette var som reprise fra da jeg gikk gravid med jentene. Det var ikke oppkastet i seg selv som var problemet, men at jeg nå hadde to barn som plutselig trodde de hadde en dødssyk mamma. 

De fortalte med store øyne: "Mamma kaster opp, men hun smitter ikke!" til de vi møtte på vår vei, slik ærlige barn forteller om sine opplevelser. 

Jentene fikk derfor vite om graviditeten allerede i svangerskapsuke 9, fordi de fortjente en ordentlig forklaring på hvorfor jeg var så dårlig. Ikke bare kastet jeg opp om morgen, jeg sovnet ofte på sofaen, og fikk migreneanfall mye oftere enn før. 

Jeg skal komme tilbake til hvordan de tok nyheten <3 

Så til den store avslutningen, hvor langt er jeg på vei? 

I dag er jeg i svangerskapsuke 12 (11 + 2) 


- Følg meg på Facebook for nye oppdateringer - 

 

Tvillingsvangerskapet

Jeg føler det er på tide med et innlegg om svangerskapet mitt igjen. Det er veldig lenge siden sist, for meg er det veldig hyggelig å mimre litt tilbake og nå som det er 1 og et halvt år siden jeg var gravid kan jeg presentere mitt tvillingsvangerskap i ett litt annet perspektiv enn jeg kunne gjøre før. 

Det føles egentlig veldig uvirkelig at jeg har bært mine to små skatter i magen, at magen har vært så stor som den var og tanken på alle svangerskaps- gleder og plager som fulgte med. Men når jeg sitter å ser tilbake på bildene, kommer alle minnene tilbake.
Jeg leste et sitat jeg synes var godt skrevet denne uken: Enten så går det bra, eller så går det over. 
Med tid glemmer man det som var tøft og tungt, og de positive minnene setter seg igjen som et foreviget minne. Dette er en fantastisk egenskap vi mennesker er utstyrt med. Og det minner meg om tiden jeg var gravid. Til tider kunne det føles ut som at ingen ting gikk bra, men det gikk over, og tenker jeg tilbake den dag i dag ser jeg for meg et relativt smertefritt svangerskap uten noen problemer sammenlignet med andre svangerskap. 

"Hvordan var det å gå gravid med tvillinger??"

For meg er dette et spørsmål det er umulig å svare på. Jeg kan selvsagt gi et detaljert referat av mitt svangerskap, men jeg kan ikke fortelle hva som gjør et tvillingsvangerskap annerledes enn et svangerskap med ett barn, nettopp fordi jeg aldri har opplevd det. 
Det eneste jeg kunne merke en stor forskjell på sammenlignet med de andre jeg kjenner som har født et barn av gangen var alle oppfølgingstimene jeg hadde på sykehuset fordi det var to der inne. Dette var på godt og vondt. 
Jeg følte en lykkerus hver gang jeg fikk se de små på ultralydskjermen foran meg, og fikk bekreftet nok en uke senere at det fremdeles sto bra til med begge to. Samtidig kjente jeg på stikket av at jeg måtte inn til ultralydkontroll hver andre uke til hver uke nettopp fordi jeg hadde et risikofyllt svangerskap. At sannsynligheten for at noe galt skulle skje med ei eller begge jentene var stor. 

Da jeg var 26 uker inn i svangerskapet fikk jeg en dårligere nyhet på ukeskontrollen. Cervix med nebbing var fagspråket, og oversatt: livmorhalsen hadde begynt å åpne seg. Når legen la press på toppen av magen min, kunne vi se på ultralydskjermen at livmorhalsen åpnet seg til det sto igjen 1 cm som var lukket (normalt skulle det være 4 cm). Om jentene kom nå kunne det være katastrofalt og et spørsmål om liv eller død fordi jentene var så små. Jeg fikk valget om å bli på sykehuset eller reise hjem og beholde en liggende stilling. Valget mitt var enkelt, jeg ville hjem til min kjære hvor jeg kunne slappe av bedre.
Jeg har aldri hatt en god evne til å ta livet med ro, men jeg er samtidig kreativ og liker å bruke hendene. Så den dagen tegnet jeg mine to barn på magen med en eyeliner. Dette var første ultralydundersøkelsen hvor begge hadde snudd seg ned i hodeleie, og jeg ville forevige det minnet ved en tegning av hvordan de lå den dagen. 

Jeg fikk en beskjed på sykehuset som satte seg. "Vi må gjøre alt vi kan for å holde de inne til uke 30, det er den magiske grensen hvor det stort sett går veldig bra å få premature barn"
Hver dag jentene holdt seg inne i magehulen var en seier, og når jeg kunne telle en ny uke ga det et nytt håp om å klare å holde de inne til uke 30 var passert. 

Litt over en uke før jeg skulle ligge på fødestuen var jeg avgårde for å se hesten min. Queen var satt bort til ei jente som red i satsningsgruppen for funksjonshemmede ryttere i Norge, og denne helgen var de kommet 8 timer ned til området jeg bor for en treningshelg. Vi satt i ridehallen og så på de forskjellige utøverene ri, med store forskjeller i funksjonshemninger. Rytteren til Queen hadde leddgikt så hun kunne man ikke se noen funksjonshemninger på annet enn at hun har svakere enn andre. Men det var også de med store funksjonshemmninger. Å se deres prestasjon og glede på hesteryggen gir en varm følelse i hele kroppen, men igjen skulle jeg kjenne på stikket av det å bære frem tvillinger. To foreldre bak meg i tribunen begynte å snakke sammen, jeg satt så nært at det var umulig å ikke høre hva de sa. Det var en mor til en av rytterene og en far til en annen. "Hun har cerebral parese" Sa han, "ja, det samme har jenta mi" sier hun. "født for tidlig?" "Ja", "samme her, i uke 26", "I uke 28"  

Jeg hadde nok allerede mentalt forbredt meg på at jentene hadde en stor sannsynlighet for å få cerebral parese om de kom tidlig. Jeg hadde lest mye om premature barn og CP er en av de vanligste konsekvensene som kan følge.
Jeg mener ikke å si at det ville vært forferdelig å få barn med CP, jeg vet at jeg ville vært like glad i dem og gjort alt i denne verden for å gi de en best mulig hverdag. Men så klart ønsket jeg meg friske barn, barn som skal få slippe lidelser og behandlinger hele livet. 

Dager ble til uker fra beskjeden om cervix med nebbing, og plutselig var jeg skråsikker på at jeg kom til å gå helt ut. Alt føltes normalt. Jeg hadde en del smerter, kynnere og andre skavanker, men jeg var ikke bekymret lenger. Jeg hadde passert den magiske grensen og jentene var ivrige i magehulen.

De siste magebildene jeg fikk tatt var i uke 31.  



Uke 32, var jeg igjen inne til ny kontroll og denne gangen hadde jeg åpning. Nå hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte bli på sykehuset. Det var enda 8 uker til terminen, og legene ville holde jentene inne så lenge som over hode mulig. De klarte ikke å holde de inne et døgn en gang. Fødselen startet den natten og riestoppende ga ingen resultat. Kl 12 lørdagen formiddag lå jentene i åpen kuvøse. 

Tanker og følelser rundt GRAVIDITETEN

Jeg har tidligere skrevet om graviditeten, men kanskje ikke så mye om tankene og følelsene mine rundt det hele. Jeg har fått tips fra lesere om å skrive dette innlegget, og jeg kjente at det var egentlig var et godt forslag fordi det er viktig å få frem det som kanskje var litt skummelt og trist, ikke bare alt det som er så fantstisk! 

BT og jeg hadde snakket om at vi en dag ville ha barn sammen, men vi trudde ikke det kom til å skje så fort som det gjorde, vi hadde bare vært sammen i overkant av et år, og hadde egentlig på forhånd bestemt oss for at vi i hvertfall skulle ha vært sammen i to år. Men men, gravid ble jeg, og vi tok det absolutt ikke som et nederlag. Jeg har i mange år drømt om den dagen jeg fikk vite at jeg var gravid, og trudde vel egentlig at når man hadde sitt barn som vokste inni seg så ville man bare føle det og vite det. Slik er det jo ikke. Jeg fikk ikke mensen til normal tid, men gikk med mensmurring i en uke. Det kjentes akkurat ut som rett før jeg får mens, så hver dag tenkte jeg, ja i dag kommer den i hvertfall så vondt som jeg har i korsryggen. Men den kom ikke og etter en uke reiste jeg på apoteket og kjøpte graviditetstest. Jeg syntes det var skikkelig skummelt å kjøpe denne testen, så jeg reise til en annen kommune så jeg ikke skulle risikere å møte noen jeg kjente. Det kan faktsisk anbefales, for det er litt dumt å møte noen du kanskje ikke vil møte om du ikke er sikker på om du er gravid. De som jobber på apoteket har jo taushetsplikt, men de har jo også mange langhørte kunder :) 


Da jeg kom hjem trurte jeg egentlig ikke å ta frem testen så den ble liggende gjemt i posen til dagen etter, man skal tisse på den om morningen. Morgen etter tok jeg motet til meg og gjorde som bruksanvisningen fortalte meg. Jeg turte nesten ikke å se på den igjen når den var ferdig. Jeg viste ikke om jeg skulle bli glad eller lei meg, jeg viste ikke om jeg var klar for dette eller ikke. "GRAVID" sto det! Å beskrive denne følelsen er nesten umulig, for selv om det sto gravid så skjønte jeg ikke helt hva det betydde, men jeg fikk en reaksjon og jeg gråt og lo samtidig. 

Jeg roet meg ganske fort ned med at jeg var gravid, men jeg kjente veldig på den at jeg ikke kunne føle noeting som helst slik som jeg hadde forestilt meg, det var ikke slik at jeg holdt meg til magen og drømte meg bort i den lille der inne. Jeg holdt meg på magen og følte meg egentlig akkurat som før jeg ble gravid. Ingenting..

Jeg fant ut at jeg var gravid i uke 5 og i uke 8 kunne jeg virkelig forstå at mye skjedde inni meg, jeg var utslitt, jeg tålte ikke lukten av noe som helst og jeg kastet opp hver eneste dag, mens jeg spiste som en hest. Jeg eide ikke matlyst, men om magen rakk å bli litt sulten ble jeg spysyk så deg gjalt å holde den full til alle døgnets tider. Dette varte i 9 hele uker og jeg var så sliten og lei på slutten atte fyy.. Jeg var rett og slett veldig skuffet over hele graviditeten som jeg hadde sett for meg kom til å bli så fantastisk og meningsfull. 


I uke 12 allerede begynte jeg å få en litten kul på magen, og det var først da det hele ble litt mer virkelig, 12 uker høres kanskje ikke så lenge ut, men det er jo faktsik nesten tre mnd, og det var først når kulen kom at jeg kunne legge hånden på å forstå litt mer av det som kom til å være i vente.

BT og jeg bestemte oss for å ikke snakke om at barnet kunne være sykt eller på noen måte annerledes enn normalt, dette er en veldig stor bekymring man har som gravid og jeg tur det er viktig å prøve og ikke tenke så mye på det før man får se hvordan den lille har det (dette får man som regel greie på under ultralyden rundt uke 18) Vi bestemte oss heller for at vi ble nødt til å ta det der og da om det ble virkeligheten enn å gå å bekymre oss over det i forkant. 

Jeg trudde også at tiden ville "fortelle" meg om jeg ventet en gutt eller en jente. Og jeg hadde flere drømmer der jeg så den lille gutten min løpe rundt på gården. Jeg var så sikker på at denne gutten skulle komme, samme var BT, og når vi snakket om navn, var det bare guttenavn som ble tatt opp. Jeg ville så gjerne oppkalle min sønn Anton Emíl, BT ville gjerne at han skulle hete William, og vi var inne på William Emíl :D 

Så kom ultralyden, og jeg vet ikke hvor mange tanker som spant rundt i hodet turen inn til sykehuset. Jeg gledet meg som en gal samtidig som jeg var livredd for at noe kunne være galt.

TOOOOOOoooooo!! 
Det var ikke noen Anton Emíl eller William der inne, det var TO jenter! Kjære vene.

Tankene og bekymringene ble ikke noe mindre etter dette. Alt så fint ut med de små, men tvillingsvangerskap regnes som et risikosvangerskap, og selv om jeg var glad jeg kunne se jentene mine på ultralydtime hver andre uke etter dette så var det også skummelt å tenke på at grunnen til at jeg nå måtte på så mange kontroller var rett og slett fordi det var større sjanse for at noe kunne gå galt. Tidligere hadde jeg vært bekymret for den lille, nå skjønte jeg at det også kunne gå ut over meg i en større grad enn hvis det var en. Og det hadde liksom ikke slått meg at jeg kunne få noen problemer med en graviditet. Risikoen for for tidlig fødsel, svangerskapsforgiftning og andre plager som bekken og rygg blir langt større for en kvinne som bærer flere barn, i tillegg til at jeg skulle bekymre meg for de to som var der inne, om begge vokste slik de skulle, om begge fikk næringen de skulle ha, om begge hadde nok fostervann osv osv. Tvilling 1, Otilie, fikk vi heller aldri sett ansiktet på fordi hun fra 1.ul-time lå med hode ned i bekkenbunnen. Og det er hode, magetversnitt og femur (lårbeinet) som blir målt for å regne ut hvor stort fosteret er, og på henne kunne de da ikke få dette nøyaktig da de ikke fikk tatt mål av hodet.

Bekymringene stoppet ikke opp ved redselen for om noe skulle gå galt. De forvirret seg inn i et hav at tanker om hvordan jeg skulle klarer å håndtere to på en gang, alt i fra hvordan jeg skulle få bært de meg meg til det økonomiske. Hadde jeg nok kjærlighet til to? kom jeg til å klare å gi de nok oppmerksomhet og pleie? kom jeg til å bli mer glad i den ene? kom jeg til å syntes den ene var penere enn den andre? kom jeg til å forskjellsbehandle de? Dette var nok de største redslene jeg hadde som fremtidig tvillingmamma. I tillegg til dette kom folk rundt meg og fortalte meg at jeg måtte grue meg til nattevåk og utmattethet fordi jeg fikk dobbelt opp, eller at de var glad det ikke var dem det gjalt. Dette syntes jeg var FRYKTELIG tungt og jeg har skrevet et innlegg med god respons om dette her !



For å lage en liten avslutting på dette innlegget, så vil jeg bare fortelle alle at det er helt greit å være redd, det er helt greit å være bekymret, det er helt greit å føle at graviditeten er noe dritt, det er helt greit å føle at man ikke har noen følelser for barnet i magen - dette er så fjernt og det tar faktisk 9 mnd å bearbeide dette på. Noen bruker også lengre tid, noen går inn i en fødselsdeprisjon etter at barnet er født og må bruke flere uker på å like barnet sitt! DETTE ER HELT GREIT!! Og det er ikke tabu, det er normalt, og det finnes folk man kan snakke med å få hjelp fra. Uansett hvor redd og følelsesløs man kan føle seg så vil mammainstinktet dukke opp, om det er fra første dag man er gravid, når barnet er født eller 3 mnd etter så spiller det ingen rolle! DU er og blir den beste mammaen for ditt barn <3 

 

 #graviditet #tvillinggravid #gravid  

Babybump bilder

Tenkt at her inne lå det to fantastisk vakre jenter som ventet på å se dagens lys ^^,














Rart å tenke på hvor tungt og slitsomt jeg egentlig synes denne kula på magen var, for nå savner jeg den og synes aldri jeg har sett flottere ut.. Gravide kvinner er noe av det peneste jeg ser. :D 

Og så koselig det er med alle de smilende og vennlige blikkene man får når man vagger rundt stolt som en hane med en stooor mage 

<3 

Fødte i uke 32 + 5, så har bare magebilder frem til uke 31 desverre. Hadde vært moro og sett hvor giga jeg kunne blitt om jentene hadde ventet med å komme til uke 38-39 :)

Ukene som fulgte fra 1.ul og frem til fødselen!

Tja hvor skal jeg begynne...!! 

Den samme kvelden som jeg hadde fått første beskjed om at vi ventet tvillinger må jeg innrømme at jeg var veldig bekymret, jeg gråt da jeg la meg, og brukte laang tid på å sovne.. Det er var en stor omveltning å gå fra å vente et barn til og vite at vi skulle få to. Men omsider sovnet jeg, og noe skjedde den natten! Da jeg våknet neste morgen var jeg totalt innstilt på at jeg skulle få to babyer, noe annet ville vært helt feil. Jeg så bare løsninger som var en kontrast fra dagen før. Jeg satte i gang samme dag med forbredelser til jentene skulle komme. Og jeg ringte min elskede og fortale at dette skulle gå så bra, da fikk jeg svar: så klart, det var jo det jeg sa til deg i hele går! <3 Og det stemte det, mens jeg gråt, trøstet han <3

Magen vokste raskt, jeg fikk hele tiden høre at magen min var så liten, men hvis jeg sammenlignet meg med mamma som har hatt akkurat lik kroppsfigur som meg, så kunne hun sjule sin mage frem til hun var 6 mnd på vei, så hun syntes hele tiden at jeg var gigastor, og lurte stadig på om jeg skulle sprekke.. hehe

Vi hadde UL- time hver 14. dag, og jeg er sikker på at jeg var like redd de siste dagene før hver gang.. kjente jeg mindre spark, eller var det noe jeg innbilte meg?! Men UL-timene gikk veldig bra. De sprelte og vokste som de skulle. 

   Tvilling 1                                                   Tvilling 2

Jeg ble stadig tyngre og tyngre, og etterhvert som jentene vokste var det rett og slett ikke plass til stort med mat. Jeg drakk smoothie på smoothie med masse bær, frukter og brukte kokosmelk får å få i meg litt fett i tillegg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa til BT at jeg kom til å sprekke! 

I uke 23 ble jeg sendt ut av jobb og fikk da svangerskapspenger frem til fødselen. Jeg var i fin form da jeg ble sendt ut, men legene mente at jeg skulle ut av jobb før jeg møtte veggen. Jeg begynte også å få vedig vondt i bekkenet etter en hel dag stående i klesbutikken. 

Ukene frem mot fødselen gikk med på å gjøre alt klart til jentene skulle komme, vi var tidlig ute med å handle inn og sette opp senger og diverse, noe jeg i senere tid var veldig glad for. 

Da uke 26 kom, gikk ikke ulralyden helt som håpet. Jeg hadde fått det legen kalte cervix med nebbing, altså livmorhalsen min (den delen som er lukket og som åpner seg når barnet blir født) hadde forkortet seg fra 5 cm til 2,4 cm og da barnelegen la vekt på magen min og trykte lett nedover så gapet en sprekk! Hun var da bekymret for at jeg skulle gå i fødsel og ga meg valget om å bli over på sykehuset eller dra hjem og KUN ligge på sofaen  til neste morgen for å ta en prøve som kunne gi svar på om man går i fødsel eller ikke. Jeg valgte så klart å reise hjem så jeg kunne slappe av litt bedre. 

Faren med å få et barn født så tidlig øker med mange bivirkninger for barnas helse, og sykehuset som jeg hører til, SIV (sentralsykehuset i Vestfold) har ikke kompetanse eller apparater til å ta i mot barn som blir født før uke 28, så da måtte jeg blitt lagt inn på Riksospitalet i Oslo.

Som kanskje mange vet ut i fra instagramprofilen min (stineskoli) er jeg en person som ikke klarer å sitte mye stille, men jeg har en kreativ side også, så om jeg må sitte stille så må i hvertfall hendene få lov til å jobbe, så den ettermiddagen gikk ut på å tegne en tegning med eyeliner på magen min av hvordan tvillingne hadde liggi den dagen ^^,



 

Testen ble utført dagen etter og legene kunne forsikre meg om at jeg ikke kom til å gå i fødsel innen de 10 neste dagene. Phuu.!! Jentene skulle få bli litt lengre inne i mammahuset. 

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta det med ro, men at jeg kunne gå på en kafé og ligende. Det å gå på kafé er ikke akkurat noe min hverdag dreier seg mest om da jeg heller hadde tatt meg en tur i stallen og bært litt vann og flere kilo flis og møkka litt skitt etter hesten min. Men selv om jeg dro i stallen så prøvde jeg å være litt mere forsiktig enn tidligere. Men jeg husker godt at BT (samboeren) gjenntatte ganger ble morsk i stemmen og sa at jeg skulle ligge på sofaen, ikke drive med alt mulig som jeg gjorde. 

Jeg har aldri klart å holde meg i ro, en venninne av mamma som jeg har vært mye hos som liten fortalte en litt morsom historie om meg for to uker siden. Jeg hadde vært på besøk og hun skulle lese bok for meg og sine barn (hun har tre) hennes barn satt pent og pyntelig i armkroken og hørte på, jeg derimot sto på hode i sofaen. Men som hun la til, jeg trudde ikke at det var noe galt i toppen på jenta, for hun fikk med seg historien, hun klarte bare ikke å sitte stille. Og hennes mann sa tidligere: "det var godt det var Stine som skulle bli tvillingmamma, hun har jo alltid vært høyt og lavt, så det kommer hun til å takle bra." Men i etterkant har jeg kanskje skjønt mer av konsekvensene som skulle følge min aktivitet, for i uke 32 var det igjen endring av livmorhalsen, og nå var det bare 1,2 cm igjen som var lukket. Dagen etter var jeg og tok testen igjen, den var nok en gang negativ som skulle indikere at en fødsel ikke kom til å skje de neste 10 dagene, men legen fortalte meg at jeg den dagen hadde jeg åpning, det var en fredag, og jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg bli på sykehuset over helgen. Jeg fikk lungemodingsprøyte satt i hver skinke og måtte egentlig bare vente.

Jeg hadde heldigvis besøk av verdens beste ut kvelden og vi fikk tiden til å gå:



morsomme instillinger på mac'en

latterkule på BT som hadde vært og kjøpt spill til oss


en stoor kulerund tvillingmage 

 

Jeg hadde tatt med meg DIVERSE av bøker og ting og tang jeg skulle holde på med mens jeg skulle ligge på sykehuset å ruge i noe jeg trudde skulle bli flere uker.. Haha, jeg husker hvordan BT så på meg og lurte på hva i all verden jeg hadde med i baggene som han måtte bære fra bilen og inn til sykehuset.. Han fikk seg en skikkelig styrketrening den dagen. 

Jeg var veldig trist da BT reiste hjem den fredagskvelden, redd for å sove alene og ikke ha min bedre halvdel i nærheten. Jeg så på en film til øynene ikke orket mer og jeg sovnet i halv 12 tiden. Klokken 1 våknet jeg.. Det var ikke akkurat sånn at jeg sov særlig godt med den store magen som gjorde vondt både her og der og det hjalp ikke at jeg var på et fremmed sted i en udigg seng. Jeg sovnet heldigvis igjen. 02:45 våknet jeg igjen, jeg gikk på do og la meg tilbake i sengen.. 

Det begynte å murre voldsomt og jeg fikk kynnere på kynnere sterkere enn jeg hadde hatt tidligere. Etter at jeg hadde gått ut av telling på hvor mange kynnere jeg hadde fått den siste halvtimen, ble jeg nødt til å dra i den røde snoren. Inn kom en sykepleier og satt på meg noen målere som registrete kynnerene (sammentrekninger av livmoren) og hjerterytmen til jentene. Etter en halv time kom hun inn med legen og hun sa at her var det så mye aktivitet at legen måtte sjekke meg. Jeg hadde to cm åpning og en fødsel så ut til å være i gang...

Men legen pøset på med medisiner som skulle stoppe det hele, og jeg husker hun sa: Vi vil ikke ha noen bursdag denne helgen, så vi får prøve å stoppe det, i hvertfall til lungemodningssprøytene har fått full virkning. 

Ingen ting forandrer seg, halv 5 ringte jeg BT og ba han komme, rundt 7 lørdags morgen ble vi ført inn på føderommet... 




 

 

 

 

Ultralydtime - ikke bare én men TO

Jeg kaster meg ut i historien om ultralydtimen vår!! Da vi fikk det utrolige svaret på hva som var i vente!! 

Samboeren og jeg møtte opp, nysgjerrige og spente  som få... Vi var så sikre begge to på at det skulle komme en gutt.. Og ut i fra kjerringrådene vi hadde fått, var de typiske symptomene på gutt; at det var mye liv og røre og at magen blir som en kule, mens med ei jente så blir man gjerne bredere. Jeg var liten med en stor kulerund kule og syntes uten å ha tidligere graviditeter å sammenligne med at det var mye liv. 

Da vi kom inn til helsesøsteren som skulle undersøke meg, forklarte hun for oss hvordan en ultralyd skulle foregå, og da hun sa: "også skal vi sjekke om det er et eller flere barn der inne", måtte jeg skyte inn --> 

" vi har tullet mye med at det kommer to, fordi pappaen har så vanvittig mange tvillinger i slekta si" da svarte jordmor: " hehe, ja, men det er jo ikke arvelig for din del uansett, og det er svært sjeldent det er mere enn et barn der inne." 

Jeg hadde så klart gjort min research angående tvillinger siden både morfaren og farfaren til samboeren er tvilling, en er toegget og en er enegget. Forskingen sa som så: Eneggede tvillinger er ikke arvelig, det er en missdannelse som skjer en av de første dagene etter unnfangelsen. Toegget tvillinger ser ut til å gå i arv, det arveilge går ut på at kvinnen slipper to og to egg ved hver eggløsning, derfor er det kvinnen som må ha toeggete-tvillinger i slekten for at det skal være en arvelig faktor for henne. Mannen kan fører genet vidre, men det blir da igjen hans datter som kan få tvillinger. 

Tilbake til undersøkelsen: Jeg la meg ned på undersøkelsesbenken, min kjære satt ved siden av meg med ul-apparetet i mellom oss, slik så vi begge to på ul-skjermen forran oss. "jeg skal bare orientere meg litt før jeg begynner å forklare hva jeg ser" sa jordmoren mens hun la gele på magen min og begynte å dra apparatet frem og tilbake. 

Jeg kikket og kikket på skjermen, men jeg fikk meg ikke til å forstå noen ting som helst. Jeg skjønte rett og slett ikke hva som var inni meg, det var jo ikke i nærheten av de ultralydbildene jeg hadde sett fra før.. 

Jordmor stoppet bilde og spurte: "ser dere hva jeg ser?" på bildet var det to runde kuler. BT (kjæresten) og jeg sa i kor, " Nei" og skakket litt på hodet! 

"DET ER JAMMEN I MEG TO HER!!" Lo jordmoren

To? TOO? TOOOOOOO!!??! Jeg brast i et krampeanfall av latter og gråt.. 

 
(uke 19)

Ikke nok med at vi tok feil angående den gutten, det var too jenter! Og en av de første tingene BT sa var: "hoo, dette blir dyrt, med tre hestejenter i hus" :)


Jeg var fylt av en skrekkblandet fryd.. En veldig spesiel følelse, for jeg viste at jeg skulle være glad, men samtidig var jeg så bekymret. Jeg var redd fordi tvillingsvangerskap regnes som et risikosvangerskap, jeg var redd for om vi skulle klare det økonimisk, det blir ikke bare dobbelt så dyrt med to, det blir nemlig enda dyrere enn det, fordi vi også måtte ha ny bil for å få plass pluss at det ikke var bare bare og arve tvillingvogn osv. 

Jeg klarte å ta meg sammen, og halvtimen vi hadde fått ble utsatt til en time. Begge babyene skulle sjekkes, så da fikk det heller være at det ble litt forsikelser for nesteman. Alt så bra ut med de to små som sprellet rundt inni der. Noe så vanvittig og kunne se sine vakre barn selv om de ligger gjemt under huden! Nåtidens verden altså.. HELT fantastisk. 

Vi ble satt opp på nye ultralydundersøkelser hver 2.uke fremover. Det var her det skumle kom inn i bilde, det er selvfølgelig kjempe spennende og hyggelig å se babyene som ikke var født så ofte, men det er jo også en grunn for det. Det er et risikosvangerskap, og det er ikke alle som er like heldig. Typiske problemer er at den ene blir mye større og tar næringen til den andre, de kan tulle navelstrengen om hverandre, det kan være lite fostervann hos en eller begge, man har mye større sannsynlighet for svangerskapsforgifting, fortidligfødsler, problematikk i forhold til fødselen osv. Jeg synes det var skummelt! Heldigvis for mine hadde de hver sin morkake og de lå i hver sin forstersekk, dette utelukker allerede da mange problemer som at navelsnoren tuller seg rundt den andre og TTTS (som går ut på at den ene babyen får all næringen)

Jeg ringte mamma da jeg hadde satt meg i bilen, jeg hadde klart å slutte å gråte på den tiden, men i det jeg hørte stemmen hennes startet jeg på ny, og hulket frem: " Mamma, det er TO der inne!!" Jeg ble møtt med en vennlig latter og en stemme som sa: "det kommer til å gå bra, jenta mi"

<3

Gaviditeten fra start til første ultralyd i uke 19



På sensommeren i 2012, viste pinnen to streker. Neste pinne viste GRAVID 2-3 UKER, tredje pinnen viste to streker! Jeg ringte samboeren min halvkvalt i latter og gråt: "du skal bli pappa!".. Stakkars en litt betutta jobbekar svarte i andre enden: "men det var jo hyggelige nyheter!". Og det tok vel 3 mnd før han faktisk skjønte at han og jeg skulle blir flere. 

Dagene gikk, og plutselig var jeg i uke 8! Det var da moro'a begynte! Jeg løp på do, men kasta opp lenge før jeg nådde den. Jeg spiste og spiste.  Jeg holdt på å tisse på meg og tisset  10 dråper. Mannen i mitt liv kunne våkne på nettene og spørre hva i alle dager jeg drev med da han hørte noen knaselyder i det stummende mørke.. "Jeg bare spiser litt" Jeg spiste og spiste og spiste litt til.. Rakk jeg å bli detgranne sulten var det å fly på do og kaste opp igjen. 

I uke 9 begynte jeg i ny jobb, på en klesbutikk, heldigvis for meg startet ikke dagen før kl 10, så jeg rakk å komme meg over morgenkvalmen før jobb. 

I uke 13. begynte en liten hard kul å gjøre seg synelig på magen min, endelig kunne kjæresten også se at en liten en var på vei, og fikk litt mer forståelse av den gale, hormonelle spysyke kjæresten han hadde hatt de siste ukene.. 

I uke 15 har jeg skrevet i dagboken min: Nå kaster jeg ikke opp hver dag mer. HURRA!! Denne uken var jeg hos jordmor og fikk høre hjerteslagene til minsten for første gang! Åh, for en følelse.. Veldig koselig var det. Nå ble det litt mere virkelig at det bor et barn inni meg. Kula mi blir større og større nå. Det er veldig gøy. 

I uke 16 kjente jeg sparkene, som små bobler mot magen min. Det var på kino, og det virket som det var den høye lyden som utførte sparkene. Som førstegangs gravid er det ikke vanlig å kjenne spart alleredeså tidlig, men det slo meg ikke at det kunne være fordi jeg uvitende bærte på to stykk, jeg tenkte som som så at den var en liten meg seg inne som har turnet rundt fra sikkert den dagen jeg ble unnfanget ^^, 

I den 18. uken var vi på familie tur til Tenerife (familen til samboeren), Nå syntes jeg magen min begynte å bli stoor. Og det var faktisk ikke reint få som begynte å gjette på om det kunne være flere enn et barn inni kula mi. Denn uka kjente samboer og spark, noe han egentlig synes var forferdelig ekkelt, han skatt til og klarte egentlig ikke helt å sette seg inn i det at det levde noe inni meg. 

(bilde tatt på Tenerif i uke 18)

Vi hadde diskutert litt navn og gjettet på kjønn, og vi mente det skulle komme en gutt og vi hadde flere navneforslag, Johan Emíl, William, Max osv... Så ENDELIG

UKE 19! ULTRALYDEN vi hadde ventet så lenge på! 

...