hits

Hesten

"Har ikke råd til tre hestejenter"

Jeg husker klokkeklart den første turen vår til ultralyd. BT og jeg gikk hånd i hånd med spenning og panikk blandet om hverandre i det vi skulle få møte det som befant seg i magehulen for første gang. Vi kjente på frykten om at ikke alt var som det skulle, og spenningen på om vi skulle få en gutt eller ei jente. Vi ventet ikke to av det siste. 

Ut fra undersøkelsen, og bortover gangen på sykehuset var jeg oppløst i latter kvalt av hulkende gråt (definisjonen på skrekkblandet fryd). Min kjære samboer tok den uventede beskjeden bedre, men etter litt stille tenking fra hans side sa han: 

"Tre hestejenter ja! Det har jeg ikke råd til!" 



Det ser visst ut til at han må ta seg råd til det, unsett hvor usikker han selv er på disse store dyrene. For de to barna våre gjør ikke annet enn å glede seg til den dagen de endelig kan sitte på ryggen til Dronningen vår. 

Dronning har også fått en ny hestevenn, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kan kalle det en hestevenn? Jentene var skråsikker på at Dronning hadde fått baby, og det er kanskje ikke så rart, siden vi prøvde å få henne drektig i fjor sommer. Uansett er det godt å ha en hest som tar alle hester og ponnier under vingen sin. Min kjære samboer derimot skulle nok ønske vi kunne byttet ut Dronningen med utgaven ved siden av henne, som er mer på størrelse med hunden vår. 



- God helg - 


- Speiltvillingene på Facebook / Instagram / Snachat: Stinetuss - 

En frisk Dronning



Så utrolig mange har etterspurt Dronninga i det siste, så i dag fikk jeg ta med meg kamera de 200 meterne til nabogården. Jeg har Dronninga enda, selv om hun ikke har stukket hodet innom her på en stund. Nå er det ikke lenge før vi kan feire fem år sammen, eller 6 om jeg tar med det året jeg jobbet med henne, men ikke eide. Tenkt at hun alt er 13 år! Jeg som fremdeles trur hun er 7! 

Det året Dronningen var dårlig var tøft for min del, og mye forandret seg. Jeg har siden 11 års alder vært en hesteinteressert jente, som har brukt så mye tid i stallen som mulig. En syk hest dro hestegleden ut av meg, for jeg visste aldri hva jeg kunne vente meg, og så fort jeg trudde vi var på bedringens vei var det en ny runde med daglig veterinærbesøk, smerter og sterke medisiner.. 

Da jeg var 16 år avlivet jeg min føste hest som følge av sykdom, og selv den dag i dag kan jeg angre på det valget jeg overlot til andre voksene. Hvilken rett hadde jeg til å bestemme over hennes liv? Kanskje ville hun fungert om jeg bare hadde behandlet henne en gang til.. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og hadde jeg fortsatt å kjempe for en hest jeg fikk gratis fordi hun ikke var frisk så hadde jeg nok mistet interessen enda tidligere. 

Jeg føler jeg gjorde alt jeg kunne for å få Dronninga på beina igjen, og få henne frisk, uten at noe ga et positivt utslag. Da Dronninga i tillegg slapp fosteret som til slutt ble vår løsning på å gi henne en pause, var det som om siste håp debbet ut av meg. Skulle jeg fortsette å betale i dyre dommer for en hest jeg ikke hadde glede av, en hest jeg ikke fikk trent med? Salg ville vært utelukkende med den historien hun har på seg, kanskje kunne det finnes et annet hjem jeg kunne gitt henne til.. Eller avliving? 

I stedet satte jeg henne på beite med de andre avelshoppene, hvor hun dag ut og dag inn gikk på store uteområder sammen med flere andre hestevenner. Det var ikke lengre unna enn at jeg kunne se henne fra stuevinduet, og stadig gikk jentene og jeg ned med en gulerot i hånda. 

Å "glemme" henne på beite hvor hun fikk 24 timer stimulig på det syke beinet var det som skulle til for at Dronninga fikk tilbake det beinet hun hadde før den første infeksjonen blåste det opp til trippel størrelse. 


 

Jeg har til tider hatt dårlig samvittighet for at hun bare har stått på beite, men tenker jeg to ganger så er det ikke hesten det er synd på. Hun har fått leve det siste året som en fri hest, i flokk, med vann, mat og trygge omgivelser rundt seg. 

Nå er henne frisk, og denne sommeren starter opptreningen. Ambisjonene er ikke der de var, jeg drømmer ikke lengre om konkurranser, og jeg stoler ikke på at hun vil holde seg frisk livet ut. Men jeg kan håpe at vi en dag kan bli det paret vi var, og at hun en dag kan bære mine barn på ryggen. For da er hun igjen en del av meg, selv om planene har endret retning. 

Det går ikke an å gi opp denne hesten, som kommer i lett trav mot meg når hun får øye på meg. <3

 

Dronninga er hjemme!

I dag måtte jeg reise og hente jentene i halv tre tiden slik at vi kunne gå å besøke hesten før mørket kom snikende på. 

Gjennsynsgleden var stor for de to små som ikke har sett hestevennen sin på over to måneder.







Jeg står helt klart ovenfor et tøft valg når det gjelder hesten min, jeg er vanvittig glad i madammen, og hun har det helt fint som en "uføretrygda" hest. Vi håpet stort på at vi kunne ha henne som avelshest slik at hun kunne leve det glade liv med å bare være en hest på beite, som bærte frem et nydelig lite føll. Veldig leit var det da å få nyheten om at fosteret forsvant igjen. I år er det for sent for å prøve igjen, og siden hun ikke har vært drektig før i år vet vi heller ikke om hun er i stand til å bære fram et føll. Hester er i tillegg veldig vare på omgivelsene rundt seg når det kommer til en drektighet, og det at hun har en kronisk infeksjon i det ene beinet kan være en årsak til at hun kastet fosteret. 

Dronning er frisk nok til å ha et rolig liv, men antagelig vil jeg aldri kunne bruke henne slik jeg ønsker det. Det at det koster så vanvittig mye penger å ha en hest, og da spesielt en hest som uventet trenger veterinærhjelp nå og da, gir en følelse av at jeg kun betaler for at hun skal leve. Det høres jo egentlig helt idiotisk ut, for hun trives med å bare være hest og kan helt sikkert leve i mange år til så lenge hun får riktig oppfølging og stell hver dag. Samtidig er det så mye penger på en hobby som ikke lengre er en hobby. 

Aliving sitter så vanvittig langt inne, for jeg digger dama. Samtidig gjør det vondt å være i stallen når sykdom står foran drømmene ved å ha en hest. Salg er også et utelukket alternativ da hun er en spesiell dame og i tillegg har denne kroniske skavanken. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dette øyeblikk, for selv om de rundt meg sier at jeg har gjort mitt for å gi henne en sjanse, så er det ikke lett å ta valget om avliving. :(( 

Men nå skal jeg fly over gårdsplassen for å sette henne inn for natten. 

Ha en fin kveld alle. 

 

Jeg skrek høyt av glede

Nå nærmer det seg sju uker siden hesten min reiste til Lillehammer. Selv om tiden har gått fort, føler jeg at det er en hel evighet siden jeg sist så henne.

Som mange kanskje allerede vet, sendte jeg bort Dronninga for å prøve å få føll på henne. Vi har prøvd på dette hele sommeren, men siden hun ikke ville slippe hingsten til, så ble jeg nødt til å sende henne bort til et stall hvor de er spesielt gode på inseminering med fersk sperm. 

I forkant av reisen var det så mange hendelser som gikk i mot hva vi skulle at jeg måtte ringe hun jeg reiste med etter klokken 23 på kvelden for å spørre om vi burde lytte til alle hintene, men hun avfeide slike overtroiske tanker. 

Dagen før vi skulle reise ringte hun jeg dro med og sa at vi ikke hadde bil til å dra hengeren, for plutselig var noe galt med begge bilene deres. Jeg kunne heldigvis låne BT sin så det ordnet seg. Så skulle jeg skrive ut noen papirer jeg måtte ha med, skriveren hjemme fikk jeg ikke til å virke, så da reiste jeg til svigers, skriveren der virket ikke, så jeg reiste til verkstedet, skriveren der virket heller ikke. Jeg kom hjem til BT sint som bare det etter at klokken da allerede var langt fordi leggetid. Vi skulle tross alt opp igjen kl 4 på natten. Jeg trur faktisk det var noe mer også som jeg ikke lengre husker, men uansett så klarte vi å gå i mot alle ods og reiste morgen etter. 

Dronninga ble insaminert og alt så bra ut, da hun skulle på drektighetssjekk var det ingen forster der, så jeg sukket skuffet ut og tenkte tilbake på alle tegnene om at vi burde holdt oss hjemme. Veterinæren godkjente at vi kunne prøve en gang til og selv om jeg trenkte at det antagelig bare ville koste meg en hel del mer penger, måtte jeg gi det en siste sjanse siden hun tross alt har reist så langt. 

Dermed ble hun insaminert en gang til, og i dag var drektighetskontrollen: 

- JIPPI......... Dere venter føll! 

- Vi ble så glade da vi fant denne flotte skapningen med en gang vi sjekket i dag.

Jeg ble sittene og bare skrike mens tårene trillet. Haha. Jeg var så forbredt på at det ikke ville bli føll på oss, også var det et lite foster der!! Det er jo en lang vei fra foster til føll, men det ga definitivt et nytt håp! 

Hurra!!! 

 

Dronning på tur!

Dagen min startet fortumlet 04:00 i går ! Helt omtåket hoppet jeg ut av sengen og dro på meg klær før jeg traktet en kanne kaffe jeg helte over på termos. Før klokken rakk å passere fem var jeg på plass i stallen, og tre kvarter senere var jeg og stalleier på veien med Dronning og King i hengeren bak bilen. 

Vi hadde en to og en halv times kjøretur foran oss før vi var fremme på stallen Queen skal tilbringe den neste tiden. Da vi var fremme var det rett ut av hengeren og inn til veterinærsjekk kl 09. 

Som et siste forsøk er hun satt på en koselig stall for bedekking. Bedekkingen vil skje gjennom innseminering av fersk sperm fra en hinst på samme stallen. 

Hingsten er Sir Cisco. En nydelig herremann -  tenk om jeg hadde fått et flekkete lite føll! Så herlig. 





Det føles veldig rart å ha sendt vekk Dronninga. Hun kommer i hvert fall til å stå borte i en hel måned, kanskje lengre, så det er en viss fare for at jeg kommer til å bli både urolig og rastløs uten alle turene til stallen.. 

Dette er så spennende at det gjør vondt. Jeg krysser det jeg har for at det går veien til mål!

 

- Følg oss på Facebook

Dronning med rund mage.

Siden jeg hadde besøk av ei hestevenninne denne helgen, fikk jeg også noen nye bilder av Dronninga og meg i trening. Kine (venninnen min fra Lillesand) lo godt av madammen. Jeg møtte Kine på folkehøgskolen, så hun har vært med på reisen til Queen, og sett henne på sitt verste. Nå fikk jeg klar beskjed om at Dronninga så ut til å ha blitt en gammel dame, der hun sto med sin nye runde mage og halvsov på stallgulvet. 

Dere husker kanskje at jeg fortalt om å sette føll på hesten min? Vel, jeg skulle ønske den store magen var et resultat av et lite foster, men beklagelig nok er det bare god mat og lite trening det siste året som følge av sykdomshistorien. 

Dronninga tok seg ikke under bedekking, så fremdeles er det bare Queen uten noen mageboer. I kveld får jeg svar på om det blir et siste forsøk, der veterinær inseminerer sæd i stedet for å la en hingst hoppe på henne. Det var nemlig det som ble problemet sist, hingsten ble for pågående etter Dronninga sin mening, så hun ville ikke slippe han ikke på. 







Beinet med den kroniske lymfangitten er bedre enn aldri før, så i sommer har vi hatt noen deilige treningsøkter sammen. Hun er tilbake på gamle stallen for en periode, og det er godt å kunne trene litt på bane som i "gamle dager". Dere kan fremdeles se at det er hevelse i hennes høyre bakbein, og det kommer det nok for alltid til å være. Det positive er at hun ikke plages noe med det når det holder seg stabilt. Hun har lettere for å få en infeksjon i beinet igjen siden lymfedreneringen er redusert betraktelig, men så lenge en infeksjon ikke herjer, storkoser Dronninga seg med livet, og det er det viktigste. 


- Følg oss på Facebook

 

Nei nå altså!

Jeg bør egentlig ikke skrive når jeg er provosert, men noen ganger forstår jeg ikke hvor frekke enkelte (anonyme) tillater seg å være. Jeg deler gjerne oppturer og nedturer om hesten min fordi dere har fått høre hennes historie, og det er flere som til stadigheten spør hvordan det går med henne. I dag publiserer jeg et nytt innlegg om Dronninga, hun har fått en oppblomstring av det ødemfylte beinet, som takk og lov ser ti ganger bedre ut i kveld. 

Jeg skriver i innlegget: 

Dronninga stråler, så dere trenger ikke å spørre om hvorfor jeg ikke har avlivet henne. Jeg mener, du ville vel ikke blitt tatt livet av fordi du hadde problemer med det ene beinet  noen ganger i året? I hvert fall ikke når hun er frisk og glad i lange perioder, før det blir ille i en ukes tid igjen. 

Grunnen til at jeg skrev disse linjer er fordi det alltid er noen som mener jeg bør avlive om jeg skriver om tilstanden i beinet. Ikke at det hjalp på noen som helst måte å skrive disse linjer for inn tikker kommentaren: 

Kanskje på tide å la denne hesten få slippe. Det at et så lite sår ikke heeler som det skal er jo et tegn på at noe ikke er som det skal. Jeg vet du vil det beste for dyrene dine, og etter å fulgt historien om Dronninga må jeg si at jeg har stor respekt for alt du har gjort for henne, men jeg tror hesten både har traumer og lider fysisk, så uten at jeg skal prøve å bestemme over din situasjon håper jeg du nå overveier å la henne slippe. Jeg har selv mange dyr og vet hvor vanskelig det er, måtte avlive labradoren min for et år siden pga sykdom og jeg har fortsatt ikke kommet over det...
Jeg tror ikke hesten din har det så bra lenger, når den ikke kan få en lite kutt engang uten å reagere så voldsomt.
Ønsker deg alt godt, og håper du treffer den riktige beslutning for Dronninga

Jeg svarer så meget som: 

Anonym: jeg mener dette er veterinæren og min avgjørelse og ta. Og at hun lider blir veldig feil for meg å høre deg si, hun lider ikke. Så klart når beinet blåses opp som nå, men hun løper, hopper og koser seg til vanlig. Hun er ikke dødssyk, hun har et problembein som til tider blir dårlig. For meg blir det en alt for lett utvei å ta livet av et dyr når hun faktisk blir seg selv igjen en uke etter bahandlig. I det lange løp må man vurdere, men tiden er ikke inne helt enda.

Vil dere høre fortsettelsen? I så fall svarer anonym:

ok, det er selvsagt din avgjørelse, det bare virker som om hun ikke har et fullverdig liv, ikke nødvendigvis at hun lider.
Vet om så mange som holder dyrene sine i live for sin egen del, tross at dyret kanskje ikke har det godt. Det er nok ikke tilfelle hos deg, men det er jo viktig å avgjøre om hesten har det godt med et kronisk dårlig bein eller ikke.
Det blir jo ikke det samme som med mennesker, man må jo tenke litt annerledes når det kommer til dyr, især fordi man faktisk må tenke FOR dem.
Håper ikke planen er å få et føll for så å vurdere at hun ikke skal leve mer, det ville være fryktelig kynisk.

Jeg svarer, og ja jeg er provosert.

Anonym: Hvordan kan du mene at hun ikke har et fullverdig liv? Jeg beklager, men dette gjør meg fryktelig provosert. Hun får gå ute med andre hestevenner fra tidlig om morgen til sent på kvelden, hun får stell og kos hver eneste dag, vi storkoser oss på rideturer sammen. Hun kommer når jeg roper på henne. Hun har trivselsflekker over hele kroppen, hun er rolig og harmonisk. Hun hopper og spretter uten tegn til noen smerter i beinet. Selv kjenner jeg ei som drev toppidrett med sin hest med kronisk stort bein etter en lymfangitt. Hesten måtte igjennom veterinærkontroll til hver konkurranse, noe som er pålagt i slike høye klasser, og siden hun ikke hadde noen smerter gikk hun feltritt i flere år og hun fikk også føll med det store beinet (enda større en Queen sitt) 

Det er jo ikke slik at jeg sitter for meg selv og sier at hun skal overleve dette. Jeg har hatt fem forskjellige veterinærer på hesten pluss en alternativ medisinsk behandler. Når de kan mene at hun kan leve et helt fint liv selv om hevelsen antagelig ikke forsvinner så har jeg vel mer rett til å høre på de enn på deg? 

Hvis du trur at det er kynisk å få føll på henne for så å avlive henne så kan jeg fortelle deg, at jeg hadde spart penger på å avlive og kjøpe meg en ny og frisk hest. Men jeg synes ikke det er rettferdig å avlive hesten min fordi hun har et bein med fyllinger. Om jeg ser at problemet dukker opp igjen og opp igjen og til slutt blir den lidelsen du skal ha det til, så må jeg så klart ta det vanskelige valget med å la henne slippe. 

Tro du meg, jeg har måtte avlive min første hest av sykdom, så jeg tviholder ikke til de dør av sin egen smerte! Du må se det hele bildet OG ha rett til å mene noe før du kan hevde meninger slik du gjør. 

Dette ble langt, men du skjønner kanskje hvor provoserende det virker på meg at en uten rettigheter skal komme å hevde at min hest bør avlives fordi hun ikke har et fullverdig liv og at hun lider.

Og så kommer vi inn på dette jeg skrev om tidligere, for meg kan det virke som at jeg ikke har lov til å svare på kritikk, for gjør jeg det ja så får jeg dette til svar:

Må være deilig å være så skråsikker på alt og ikke ønske å se ting fra andre vinkler enn sin egen. Spørs hvor lenge det holder.. Du vokser det nok av deg. Og med det mener jeg ikke at du nødvendigvis skal avlyse hesten men at du åpner øynene for at du muligens bør tenke på at du ikke alltid vet alt i hele verden best.

Lykke til, jeg slutter å følge bloggen din nå, nettopp fordi som du selv sier, at du blir så provosert av at folk skal ha meninger om ditt liv, selv om du gjerne deler det med deg. Leste at noen andre synes du var lite mottakelig for kritikk, du lagde til og med et innlegg om det for å få flere til å klappe deg på skuldra, fordi du mener du alltid har rett. Begynner å bli lei av det.

Farvel og ha det godt. 


Det å få slik dritt (ja, jeg kaller det dritt) er verre enn et slag i magen. Hvorfor sier anonym at jeg trur jeg vet alt i hele verden best? Har jeg noen gang gitt uttrykk for det? 
Og hvilken rett har dette mennesket til å mene hvor ille min hest har det? Må man ikke være en veterinær for å ta en slik beslutning? Må man ikke i det minste ha sett hesten før man kan påstå at hesten lider, har traumer og bør avlives?

Som jeg også skrev til anonym, så tar ikke jeg dette valget fordi jeg føler det er best for meg, det er ingen av de fem veterinærene hun har hatt som har ment at hun bør avlives, tåler jeg ikke kritikk fordi jeg velger å høre på fagfolk fremfor et menneske jeg ikke aner hvem er? 

Åhhh!! :( 

Jeg offrer så mye for denne hesten, og det er ikke fordi jeg prøver å holde liv i henne, det er fordi hun skal ha det tipp tipp bra. Hun har hatt tre episoder nå med oppbåst bein, første gangen var det desidert verst. Andre gangen og denne gangen har smertene blitt fjernet samme dag som de har kommet fordi hun har fått akutt medisinsk behandling (noen hun også fikk første gang, men tilstanden var verre), og etter en uke har hun vært helt uten smerter og løpt rundt med de andre hestene. Det er ingen symptom på at allmentilstanden hennes er dårlig, men det er heller ikke uvanlig at en så kraftig lymfangitt som Dronning fikk kan bli kronisk, rett og slett fordi hester har tidenes dårligste sirkulasjon i beina, og lymfedreneringen har blitt redusert betraktelig. 

:( 

Etter oppoverbakken...

Kommer nedoverbakken. Det er jo helt naturlig, og er du på sykletur gjør dette deg glad, men i kurven av livet er nedoverbakken mer dritt enn noe annet. I morgen er planen å bedekke Dronninga! Men gjett hva som har skjedd. Hun lekte litt på beite, fikk et lite kuttsår etter et spark, og vips, tredobbelt så stort bein!! *River meg i håret* Det var jo ikke slik at jeg lot såret være et sår, faktisk er det nesten en uke siden hun fikk det, og jeg har vasket, desinfisert og smurt med sårsalve. Desverre er det minimal funksjon i hva som heter sirkulasjon og drenasje i dette beinet og resultatet ble så ille som det er nå.

Jeg må rådføre meg litt med veterinær igjen i dag, så får vi se hvordan dette tar i vei. Hun har fått sprøyte for å komme i brunst (få eggløsning), så jeg håper dette ordner seg og at Dronninga blir bra igjen slik hun har blitt de andre gangene. 

Det er ikke gøy å ha en hest som blir så fort dårlig i beinet, jeg gjør alt jeg kan for at beinet skal holde seg frisk hver dag. Dronninga stråler, så dere trenger ikke å spørre om hvorfor jeg ikke har avlivet henne. Jeg mener, du ville vel ikke blitt tatt livet av fordi du hadde problemer med det ene beinet  noen ganger i året? I hvert fall ikke når hun er frisk og glad i lange perioder, før det blir ille i en ukes tid igjen. 



Vi trenger god bedring meldinger nok en gang <3 

 

Ultralyd og baby i vente <3

I dag har jentene vært med på noe veldig spennende, nemlig ultralydtime. De er for små til å forstå så veldig mye, men de var nødt til å være med da jeg ikke hadde så mange andre valg enn å ta de med meg. Jentene er heldigvis veldig greie å ha med, så det gikk superfint. 

Det er kanskje noen som lurte på om det er jeg som er gravid, men det er jeg ikke :) 

Jeg har som dere vet en hest som ikke lenger fungere som en frisk hest, hun har et kronisk problem i det ene bakbeinet som hindrer henne i å være en aktiv ridehest. Jeg har vridd hodet ti-tusen ganger over hva jeg skal gjøre, for jeg er så alt for glad i denne hesten. Skal hun avlives, har hun det vondt, skal jeg gjør ditt eller datt. Etter høyere dyrlegeregninger enn hva selve hesten har kostet har jeg forstått at hun ikke blir helt seg selv igjen, men hun trives godt alikevel. Hun stråler, tar seg gjerne en lekerunde med hestevennene sine, og jeg kan ri på turer og vi kan kose oss. Hun har ikke lengere smerter, men hun har et kronisk stort bakbein fordi lymfedrenasjonen er helt gåen etter en kraftig infeksjon. 

Så fikk jeg et spontant tilbud, og nå skal drømmen settes til live. Jeg skal få bli "mamma" til et lite føll! :D Håper jeg da! Det er jo ikke sikkert hun blir drektig, men vi skal prøve, og i dag har veterinæren sjekket når hun har eggløsning, og satt en sprøyte som fremmer eggløsningen før hun skal få møte en flott hingst til neste uke. 

"Skal du bli mamma, Dronning?" <3 

Jeg trur jeg er nesten like begeistret for dette som å få egne barn, neida, men jo, nesten! Tenk å få være med på denne prosessen, og få et føll som jeg og jeg alene kan forme til å bli den beste hesten for meg og jentene om de har et ønske om å drive med hest når de blir litt større. 

Tidmessig passer det helt perfekt, jentene elsker å være med i stallen, men jeg får ikke trent hest når de er med. Så i stallen blir det børsting, møkking og kos, og tenk hvor gøy dette blir med en liten baby å komme til også :D 

"BABY EEEEST!" hylte jentene i begeistring da jeg spurte dem for første gang om vi skulle få en babyhest. De trudde nok helt sikkert jeg mente at vi skulle gå ned og hilse på baby-hestene til naboen, for at vi skal få en babyhest om et år blir litt for langt frem i tid for at de kan forstå noe av det :) 

- følg babyprosessen på facebook

 

En ro, jeg ikke finner andre steder.

En sen bloggpost denne fredag kveld.  
BT har vært i Bergen fra tirsdag morgen til torsdag kveld, så tirsdag og onsdag var jentene med i stallen. Det er ikke alt jeg kan gjøre når de to er med meg, det sier seg vel kanskje selv, de er jo ikke så store enda. Men til tross for det har vi klart oss veldig bra. Jentene har vært med på møkking, og da jeg børstet og stelte beinet på Dronninga lekte de ved siden av. Det som er vanskelig å få til er å trene henne, heldigvis har jo naboen skrittemaskin. Jeg liker helst at jeg kan gå en tur eller ha Dronninga i Roundpaden på kvelden, slik at hun slipper å gå i skrittemaskin to ganger dagen. Jeg prøver å gjøre dagen hennes litt variert til tross for sykdommen og at hun måå ha bevegelse i skritt. 

Så derfor kommer dette sene blogginnlegget i dag. I kveld er BT hjemme, så jeg rømte ut da jentene var lagt, og koste meg to timer i stallen. 

Hestejente er kanskje litt barnselig, haha! Men jeg digger det. Det er en ro over hester jeg ikke finner hos noen andre dyr. Med hesten min kan jeg kjenne på det å bare være tilstedet. Jeg kan kommunisere uten et ord, jeg kan be henne til meg ved å dra skulderen min bort fra henne og jeg kan få henne til å følge hvert mitt skritt, fremover, bakover og til siden uten så mye som et "kom her" eller et tau å dra i.  
Jeg fleiper ofte med at jeg har en lydigere hest enn jeg har hund og barn. På sett og vis er det sant, men så er forskjellen at hester er et byttedyr som lever etter et hierarki hvor de alltid følger sin leder, mens hunder og mennesker er råvdyr som liker å utforske litt på egenhånd.  

Dette er mitt andre dyreinnlegg denne dagen, så dere forstår nok at jeg er over middels glad i disse skapningene på fire bein. 





Det er dessverre ikke noen stor forbedring hos Dronninga, til tross for at det snart er fem måneder siden hun ble syk. Jeg har nå hatt 4 forskjellige veterinærer og hun har vært et vandrende medisintilfelle. I dag var faktisk beinet til Dronninga overraskene bra, men i morgen kan det vært stort igjen. Jeg har enda ikke klart å finne noen sammenheng eller behandlingsmåter som ser ut til å fungere. Den ene dagen løper hun på beitet, det andre dagen er hun halvt i skritt. 

Om halvannen uke skal jeg få inn en alternativ dyrebehandler, for å se om hun kan finne en helhetlig behandlig i stedet for symptombehandling som veterinærer utfører. Dette ser jeg veldig frem til, får jeg står fast ved håpet om at hun kan bli frisk igjen. 

Vi får bare ta en dag av gangen, det er i hvert fall mye lettere for meg å følge med og få tid til Madammen nå som hun står et steinkast unna. 
 

Flytta hjem

Da jeg våknet denne morgen kl 09:15 sto jeg opp og tittet ut vinduet på soverommet. "Du er hjemme" sa jeg da øynene hvilte ned på den første jenta mi. Dronninga var allerede satt ut sammen med de to nye hestevennene sine. 

Vi fikk hjelp til å passe jentene litt på dagen i går slik at BT og jeg kunne flytte hesten. BT som ikke er spesielt trygg på hest så han syntes ikke det var noen særlig hyggelig å være med, men siden jeg ikke har hengersertifikat så hjalp han til. "Jeg kan i hvert fall kjøre bil" sa han da jeg spurte om han kunne hjelpe meg å flytte Dronninga hjem. Vi brukte litt tid på å få henne på hengeren, dette er ikke noe hun er spesielt glad i og på et tidspunk holdt jeg litt galt og ble løpt ned av madammen. Jeg har en litt øm rompe i dag, men til tross for det gikk det veldig bra. 

Selv om jeg trivdes veldig godt på stallen jeg har hatt hun i flere år, så føles det utrolig godt å ha hun så nærme. Jeg har utsikt til Dronningen fra huset og gårdsplassen, og vi kan stå på tomta vår å kose med henne.  

"Heste mamma" "Ja, det er hesten til mamma, lille venn" ^^, 



Vi kledde på og gikk ut alle mann, BT reiste en tur for å se på noe bråkemaskiner med faren sin, så vi jentene slo oss sammen. Vi brukte lang tid på å møkke, børste hest og leke i en sølepytt (i allefall mine to-beinte jenter) 



Så selv om jeg egentlig ikke har hesten hjemme på gårde så er det så godt som, hun står tross alt hos naboen, men her har dere hun med vår gård i bakgrunnen. Ikke så langt fra hjemme det :D

Hjemme ble det en økt i sandkassa før vi bestemte at det var tid for en hvil

.... Zzzzz

God Påskeaften :D

Dronninga - update (film)

Hvor lang tid har det egentlig gått nå? Jo, nesten 4 måneder med syk hest. Jeg holder på å bli gal av hele greia. Nå er hun der hvor hun har vært mesteparten av tiden, ingen smerter, men beiet er fremdeles veldig stort. Rådene om hva som er best for hesten kommer inn fra alle kanter med motstridene meninger. Jeg blir så forvirret at jeg ikke vet riktig hva jeg føler er det rette lenger. Veterinærer har gitt meg forbud mot å begynne å trene henne på dette tidspunkt, og at det eneste hun skal ha av mosjon er å gå ute på dagen og bli leid på skritteturer, andre mener jeg bør trene henne med trav og gallopp fordi det er eneste måte å få i gang blodsirkulasjon og senke hevelsen. Etter jul startet jeg ridningen igjen, men etter to uker med ridning fikk hun et kraftig tilbakefall. Det gjør det ikke noe særlig lettere heller. 

Problemet når dronninga ikke blir trent er at hun poppes av energi og blir mye hest. I går kveld skvatt hun så av bikkjene på gården at hun bykset av sted, jeg hadde ikke sjans til å holde henne igjen og i dag er skulderen øm etter forsøket på å holde tilbake. Hun fløy i sirkler rundt meg på ridebanen så jeg fant ut at jeg bare ble nødt til å slippe henne før hun løp meg over ende. Hun fyret til de grader og spant rundt som en idiot mens hun blåste med nesta og hadde hodet og hale høyt hevet. 



Fire måneder med kun kostnader, møkking og banasjering hjelper ikke noe særlig på motivasjonen og hestegleden. Jeg føler meg lei av hele greine, derfor må jeg finne en annen løsning som gjør det lettere for oss begge. Jeg skal få henne nærmere, mye nærmere, faktisk så nærme at jeg kan se henne om jeg titter ut av vinduet i huset. Naboen har en stor hestestall, det går kun travere og avelshester der, men jeg trur det kan være det perfekte rehabiliteringsstedet. Han har også skrittemaskin og en shaker(?) som er veldig effektivt til rehabilitering av beinskader. Jeg har bestemt meg for å ikke stresse med å få henne bra, men ta tiden til hjelp og håpe på det beste. 

Dronninga roet seg heldigvis ned etter noen runder for seg selv på banen, og vi fikk en fin liten alternativ treningsøkt før leggetid. 




Det ER verre enn igår.......

Var meldingen som tikket inn fra stalleieren klokken 08:54 i dag tidlig. 

Veterinæren kom i går kveld klokken 22:30, han ba meg først ta med Queen ut på gangen slik at han kunne få se henne litt skikkelig, men han forsto fort at det ikke var noe å prøve på. "Det her var ganske mange ganger verre enn jeg hadde regnet med" Sa han. Antagelig er veterinærer kjent med at eierene overdriver litt når de ringer om sine syke dyr, men denne gangen var det nok ikke noen overdrivelse. Hun sto i store smerter med et bein på størrelse med et elefantbein. 

Etter de siste rundene med x-antall veterinærbesøk har jeg begynt å få de opp i halsen, og det er ikke snakk om en veterinær, men tre! De har det så travelt hver gang de kommer at jeg føler jeg må snakke i hurtigspoling for å få fortalt hele historien og alle symptomene. For meg virker det som at dette ikke betyr noe, at det eneste de er intressert i er det de ser der og da. Hevelse, bein, smerter, feber = lymfangitt = antibiotika og smertestillende og nye veterinærsjekker....  Gang på gang på gang!! 

ER DET IKKE MULIG Å TA EN LITT GRUNDIGERE SJEKK NÅR DET VISER SEG AT HUN IKKE BLIR BRA AV DEN BEHANDLINGEN!!!!!?? 

Frustrasjonen min begynner å toppe seg, så om veterinæren som kommer nå snart sier det samme og ikke kommer med noe mer fornuftig kommer han nok til å få seg en liten lekse! Da holder det ikke å komme med et julekort som jeg fikk til jul.

Etter frokosten, kledde jeg opp jentene og spolet bort til stallen, og helt rett hun var blitt verre enn i går kveld. Hevelse fra kode og helt opp under magen. Store smerter, men apetitt, mindre feber enn i går. 

Jentene koset seg i flisen til Queen og matet hun med epler. Men etter en stund ble vi nødt til å reise hjem, siden veterinæren kommer nå snart dro vi rett til svigers. Så nå sitter jeg her og jobber til veterinæren kommer. Da er det veldig behagelig at jeg slipper å måtte dra med jentene ut en gang til. De koser seg veldig i stallen, men det tar sin tid og få uteklær på to stykk og inn i bilen og det hele, samtidig som det ikke er bare bare å passe på to små i en stall med godt over 20 hester samtidig som jeg skal ha noen ord med veterinæren og hjelpe til med Queen.

Ja, det var en liten oppdatering, vet mange lurer på hvordan det går, og enda går det ikke så veldig bra. 

Men jeg vil takke for alle gode ord som ble sendt vår vei i går. Det er utrolig hvor godt det gjør ♥

 

Tilbakefall

Du Dronning, du Dronning ♥

Mørkt som det var ble jeg irritert på hesten min som sto som en skygge ved fôrballen ute. Klokken var 20 da jeg skulle ut og hente henne, så det var ikke stort å se annet enn et par utelykter som skinte slik at jeg så vidt skimtet de to hesteskikkelsene. Den ene hesten snudde seg og kom gående mot meg, men bevegelsen til denne hesten var ikke min. Så jeg trampet avgårde, irritert fordi Dronninga ikke ville høre på meg når jeg ropte etter henne. Da jeg kom til forballen så jeg at heller ikke dette var min hest. De var vist tre stykk ute på beitet denne sene kvelden. Men hvor var hun?? 

Jeg brukte den ikke alt for sterke lommelykten på mobilen for å lete over beiet, da lyset endelig lyste over henne stakk det hardt i magen min. Den måten hun sto på var velkjent, en smertestilling sett fra flere meters avstand. Ryggen sto i en bue oppover og et bein var holdt over bakken i en ubekvemt stilling. 

Jeg som trudde vi var på rett vei, i en måned har hun vært i bevegelse og trening, livlig og rask igjen. Nå er vi akkurat på samme sted som kvelden for tre måneder siden da beinet ble tredobbelt og vi hadde veterinærbesøk til langt på natt og i dagesvis etterpå. I skrivende stund sitter jeg og venter på veterinæren som har vakt. Jeg klare ikke tenke på noe annet enn madammen. Jeg hadde helt andre bloggeplaner for kvelden enn dette, så dere for unnskylde at det ble hestesnakk i stedet for syinnlegg. 

Jeg ble nødt til å løpe inn med de to andre hestene som virret rundt Queen og meg selv, ivrige etter å komme seg inn til kveldsmaten. Da jeg kom inn til stallen møtte jeg heldigvis bonden og spurte om han kunne hjelpe meg litt med Queen om jeg ikke fikk henne med inn. Jeg tenkte jeg kunne prøve alene først, men han ble med. Og alene hadde ikke gått. Jeg dro og han dyttet, det er ingen hyggelig handling, men hun var nødt til å komme seg inn så vi kunne få se. Og det var bare en kraftig starthjelp som måtte til for at hun skulle følge med vidre - haltende inn i stallen. 

Og ja, jeg begynte faktisk å grine litt! 

Her dytter jeg henne inn til boksen, for det var nytteløst å prøve og dra henne med meg. :(

 

 

Etterlengtet hesteinnlegg

Den følelsen.. 

Av å være på hesteryggen igjen etter snart 3 mnd uten. 

Jeg har virkelig fått kjenne på byrden av å ha hest. I desember hadde jeg veterinærregninger på over 13 000, jeg handlet i tillegg bandasjer og annet sykemateriale for 2000, pluss de ordinære utbetalingene av å ha hest, nye sko for 1500 og stalleie på over 3000. Jeg har alltid sagt det at jeg ikke kan forstå de som bare har hest, altså de som har en hest stående på en stall, men som ikke tar seg tid til å ri og nyte dyret slik det bør nytes. For dette er ingen billig hobby, og derfor har jeg alltid ment at så lenge jeg skal ha hest så skal det være fordi jeg gleder meg til å dra i stallen. Men i det siste har det vært svært lite oppmuntrende, det har vært minimale bedringstegn og det har gått sakte. Heldigvis har hun ikke hatt smerter den siste måneden så etter jul satte jeg i gang med litt longering, eneste rådet jeg får nå er at trening kan få i gang sirkulasjonen i beinet, for det er tydlige en sirkulasjonssvikt, beinet er fremdeles veldig tykt fra hasen og ned til koden. Det som var så akutt har blitt så kronisk. 

Det å bruke mye penger på veterinær plager meg ikke stort, men når hesten tilsynelatene ikke blir noe særlig bedre føler man seg litt fortapt. Joda, hun er jo bedre, men hun er langt i fra slik hun var. 

Mandag red jeg for første gang siden hun ble syk, jeg red til musikk, og jeg kjente hvordan jeg ble dratt vekk fra den virkelig verden. Følelsen av å ri er nesten ubeskrivelig, for det å kjenne styrken av et dyr på 600 kg under deg, bære deg like lett som en fjær, se hvordan musklene kommer frem og samtidig kunne styre den like lett som en bil, det er faktisk ubeskrivelig. 

Jeg tenker så ofte på dyret hest, hva det har betydd for mennesker i tusener av år, hva det har ofret for oss i krig, reiser og arbeid. Min bestefar som er godt over 80 år har drevet med hest siden har var guttunge. Jeg visste at mamma hadde hest hjemme da hun var liten, men hun har alltid vært redd disse store dyrene, så hest var ikke en del av hennes hverdag. Det var ikke før jeg ble ganske så voksen, kanskje rundt 18-19 år at besse (bestefar) begynte å fortelle meg om hans hestehistorier. Når han fortalte at han tok til seg hester ingen andre var intressert i og temmet de til snille golden retrievere var det en frysning som strakte seg fra hodebunnen min og ned til tærne. Hest for han var ikke som hest for meg, han brukte hestene sine som arbeidsdyr, dette var traktorene hans. Han pøyde jorder og han hentet tømmer i skogen med hestene sine. Da han hadde lesset opp tømmer ba han hestene gå hjem og hjem gikk de. Jeg har hest for å nyte dyret, men en felles benevnelse har jeg med Besse. Min tiltrekningskraft til de hestene som ikke alle er like glad i.

Jeg har hatt tre hester, min føste hest fikk jeg da jeg var 13 år. Hun var mannevond ble jeg fortalt. Hun hadde angrepet en mann med begge frembeina, dette er ikke veldig normalt for en hest. Hun viste også sterkt misstrivsel blandt to menn som befant seg mye i stallen. En gang fikk jeg faktisk høre: "jeg trur hun har svulst på hjernen eller noe lignene, hun er jo gal". Men den hesten var om mulig enda mer spesiell enn Dronninga. De var ganske like i utseende, like store, begge brune med mørk man. Maundy var min lille hund, min store bestevenn. Vi kunne leke sisten, jeg leide henne aldri, for hun fulgte meg uansett hvilke grønne gressplener som var ved siden av. Jeg pleide å ta henne med meg hjem og lot henne stå i hagen, jeg bodde i et byggefelt så det var mange turgårere som kikket veldig på den store hesten som gresset løs i hagen uten noen gjerder rundt. En gang lot hun fristelsen bli for stor, jeg var inne - hun i hagen. Jeg fikk akkurat glimtet av rompa hennes i det hun forsvart oppover gangveien vidre innover i byggefeltet. Jeg løp ut verandadøren og ut på gressplenen mens jeg ropte det jeg maktet etter henne, og sekunder etter kom hun tilbake med "halen i mellom beina". Hun var spesiell for hele min familie og alle mine venner, som min søster sier: "det finnes ikke mange hester som ho". Så allsidig og så snill, det var ikke uvanlig at jeg sto på ryggen hennes og red, men ja, det var mens jeg var ung og fryktløs. 

 



Min andre hest var Mini Me, denne gangen skulle jeg ha en spranghest, jeg prøvde et par snille og fine hester, men det var ikke før jeg møtte denne røde hoppa som hadde en tendens til å bukke og steile like mye som hun hoppet hinder at jeg fant hesten min. Jeg måtte finne en feil, for snille hester ville kjedet meg. 





Og til slutt min tredje hest er Dronningen som dere allerede kjenner historien til. Mitt hjertegull ♥

Sannheten er vel egentlig at hestene temmer meg. 

 

Historien om Queen's Diamond

TILBAKEBLIKK & OPPDATERING

Jeg tenkter på følelsen av å kjenne mestring under meg, men også i meg. Følelsen av å fly, med lyden av fire høver mot bakken. Det er ikke ett lite dyr, det er et stort, muskuløst men samtidig et elegant dyr, hesten. Til tross for størrelse og styrke kan jeg fører dette dyret under meg med fjærlette bevegelser, få det til å kromme kroppen til en elegant fasade, svinge dyret over banen, sette opp farten eller stoppe. Med en vridning i hoften, det ene beinet litt frem og det andre litt tilbake kan jeg få hesten under meg til å fatte gallopp, gangarten som virkelig føles som om vi flyr. Bevegelsen så rolig, så i takt, men allikevel den raskeste gangarten.  Fire uker siden sist...



Styrken og størrelsen til hesten gjør dem ikke til noen robuste skapninger. Vel, de kommer i alle størrelser og fasonger, noen av dem er faktisk robuste. Men ikke min, hun er som en porselendukke. Det kan i hvertfall følels slik. Så lite som skal til for å lage en sprekk eller knuse henne i flere biter. Så følsom for verden rundt seg. Det er ikke noe galt i det, det er faktisk en av grunnene til at hun er min hest. En av grunnene til at jeg liker hun så godt. For meg er hennes svakheter min styrke, som to hender som passer perfekt i hverandre. Men at kroppen også reagerer så kraftig når ting ikke er helt som det skal er bakdelen ved denne porselensdukken. 

Queen hadde ikke vært hos meg i mer enn noen dager. Jeg skulle ut å longere henne. Stelleplassen var opptatt så jeg tok henne med inn i vaskespilte for å klargjøre henne til trening. Litt usikkert gikk hun inn. Rommet er ikke så stort, så med den medfødte klaustrofobien hester har, viste hun litt skepsis med å bli med meg inn. Siden hodet er vendt mot åpningen fra vaskespilte roet hun seg ned slik at jeg fikk børstet og stelt. Jeg løsnet grimen og dro den over nakken hennes for å ta på holdelaget. Men før jeg hadde rukket å strekke meg etter hodelaget bykset hun frem, antagelig trudde hun at hun var fri siden jeg fjernet grimen fra hodet hennes. Da grimen stramet til mot skuldrene og brystet skar panikken til. Hun datt langlat på betonggulvet som en mytonisk geit som faller om det blir skremt. Men likefort kom hun seg opp igjen, hun snudde seg 180 grader mens hun reise seg. Hun satt fremdeles fast, enda mer fast da hun bandt seg selv strammere ved å snu seg. Hun falt igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å klatre rundt og over henne, panikken min var antagelig like stor som hennes i det jeg klarte å løsne hempene på tauene som burde røket for lenge siden. Hun reiste seg, jeg hadde ventet en hysterisk hest, en hest som på død og liv skulle ut av det vaskespilte.Jeg så for meg senarioet om oppspiltheten hennes jeg kjente så alt for godt til. Det skjedde ikke. Hun reiste seg, hele kroppen hennes skalv, og fremdeles inne i vaskespilte la hun pannen mot magen min. Jeg beroliget henne alt jeg kunne, før jeg skjønte at hun gjorde det samme med meg. Adrenalinet som hadde spilt ut i årene mine slapp og beina mine begynte å skjelve like mye som hennes. 

Vi kom oss ut av det hele med ett sår hver. Jeg merket ikke da jeg fikk mitt, og jeg tviler på at hun merket sitt. Hvordan hun kunne bli så redd at beina knelte under henne er for meg rart, jeg har aldri vært borti en lignende hest. Men dette var ikke første gang jeg hadde sett henne falle helt uventet. Og selv om det føltes som en tragedie i øyeblikket det skjedde, var det ikke det. Vi kom enda ett steg nærmere hverandre, større tillitt ble bygd i de sekundene. Og tru det eller ei, hun har aldri vært redd for å gå inn i vaskespiltet siden. 

Hun har heller ikke falt igjen.. 

Nå er det "bare" en betennelsesreaksjon som første veterinæren blåste av som en helt vanlig case med en overhysterisk eier - jepp, meg. Bedre allerede i morgen ble jeg lovet. Det stemte ikke. Miksen av medisiner hun går på i dag, skremmer bort de fleste. I sær meg meg 4 års naturmedisin i bakhånd. Men selv om jeg er for naturmedisin, betyr ikke det at jeg setter tommelen ned for skolemedisin. Alt jeg vil er en frisk hest, så selv om jeg har sprengt veterinærbudsjettet for i år, så kommer jeg til å fortsette med veterinærbesøk, "fyfy" antibiotika, cortison og en haug med andre ting til hun er bedre. Faren nå er at hevelsen i beinet blir kronisk, så medisinene får ta seg av betennelsen, og når hun blir frisk kan jeg bygge opp imunforsvarte med naturmedisin. 

Så mitt nyttårsønske er en ny start på nyåret, med en frisk hest under meg igjen. 

 

Historien om Queen's Diamond

Det siste innlegg som skulle komme onsdagen etter det forrige uteble. Jeg fortalte at jeg ville utsette fordi hun ble akutt syk, nettopp fordi jeg ville ha med en film i det siste innlegget. Så dumt at det skar seg rett før jeg fikk filmet. I hvertfall fordi hun ble så brått dårlig. 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går med henne, jeg har også fått flere spørsmål om hvor det blir av innlegget om Queens historie. Og kanskje er det nettopp der at historien til Queen skulle bli litt lenger. 



Beinet til Queen este opp til trippel størrelse på bare noen timer, hun fikk høy feber og hele kroppen skjalv i smerter. Noe som resulterte i 6 dager med veteriærbesøk, røntgen og medisiner i 2 uker. At Queen hadde sterkere smerter enn hun noen gang har hatt er jeg ikke i tvil om, for første gang mens jeg har hatt henne maktet hun ikke å reagere på veterinærene som kom og stakk henne daglig. Og på disse dagene trur jeg hun endelig skjønte at stikk ikke trenger å knyttes til noe skummelt. Før ble Queen dopet ned når hun skulle bli skodd, hun ble dopet ned når noen skulle undersøke henne, hun ble dopet ned når noen skulle sjekke tennene hennes. Selv om alt det var for hennes eget beste, er det ingen mulighet for at hun kunne forstå det. Tenk deg følelsen av å ikke kunne gjøre motstand når noen utfører et overgrep på deg. Slik trur jeg det må føles. De fleste hester synes det er helt greit å bli skodd eller sjekket av en veterinær, men for Queen har ikke det vært greit, så sprøyter sammenlignet hun med at noen skullr gjøre noe urett mot henne. Det er jeg ikke i tvil om. 

Nå ble hun stukket hver dag. Første dagen trur jeg hun var i så store smerter at hun ikke la merke til at hun ble stukket, men etter som dagene gikk trur jeg hun skjønte at stikk ikke førte til noe annet enn at hun ble bedre. Hvor vidt hun skjønte at stikkene ville gjøre henne bedre er vel kanskje å menneskeliggjøre henne litt for mye, men det at det ikke skjedde noe traumatisk etter stikket gjorde nok at hun syntes stikkene ble mer og mer greit.  

Medisinene ble avsluttet, og Queen sin tilstand langt bedre. Men nei, hun er ikke frisk. Beinet er tjukt enda, hun halter og betennelsen hun har fått er på vei ut av kroppen. Det er ikke ett pent syn. Hun har snart ikke pels igjen på beinet, og hun har flere verkende sår. 

Så hun får hun gå ute hver dag fra morgen til kveld med en hestevenninne, på ett litt mindre beite uten bakker og ujevnt terreng. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før jeg er tilbake på hesteryggen, noe jeg virkelig savner om dagen. 

Til slutt må jeg bare takk for all støtte, og alle gode ord. Det varmer mer enn dere aner ♥

Med en syk Dronning

Dagen i går og i dag har vært ganske annerledes enn jeg planla den. Derfor sniker det seg inn et ekstra hesteinnlegg her i dag. Siden dere allerede begynner å bli ganske godt kjent med Queen igjennom historien hennes her på bloggen, synes jeg det er riktig og dele med dere hva som hendte med henne i går, som følge av dette vil nok videoen om oss bli utsatt, for akkurat nå orker hun ikke tanken på å flytte seg ett eneste skritt. 

Halv 8 var jeg i stallen i går kveld iført rideklær, klar for en treningsøkt på madammen. Av rutine møkket jeg klar boksen, fliset litt og gikk for å hente frøkna og hesten hun står sammen med på beitet. Det var, som det er kl 20 om dagen, bekk mørkt, men nok lys fra hus og ridebane til at jeg kunne se hestene i mørket. Jeg ropte på dem, Luna (hesten hun står sammen med) kom opp til meg, Queen ble stående på samme plassen. Jeg kjente hvordan det iset igjennom kroppen min, for siden hun ikke kom viste jeg at noe var galt. Jeg gikk ned, satte på henne leietau og leide hestene inn i stallen, hun fulgte helt fint etter men hun gikk veldig sakte og forsiktig. 

Ikke før jeg var ikke i stallen kunne jeg sjekke etter hva som var galt. Hun skjalv over hele kroppen, hun var godt kledd som det var ikke fordi hun frøs. Jeg fikk stalleieren til å komme å se på henne, det var helt tydelig at det var det ene bakbeinet som det var noe galt med, ikke egentlig noe synlig, en liten hevelse ved hasen. Men da vi berørte henne nærmest hoppet hun unna av smerter. Jeg fikk leid henne inn til vaskespilte slik at jeg kunne vaske beina hennes. Vi diskuterte frem og tilbake hva som kunne ha skjedd og ble enige om at hun måtte ha påført seg en vridning, et spark eller en annen type traume skade rett før jeg kom å hentet henne. Jeg hadde henne på gulvet i mindre enn en time og på den time gikk beinet fra å nesten se normalt ut til å få dobbel størrelse. 

Jeg kontaktet veterinær og vi handlet på hennes veiledning da vi hadde medisiner i stallen. Hvis hun ikke viste bedring av dette, rådet hun meg til å kontakte væterinærvakten. Da jeg skulle sette henne tilbake til boksen sin var hun ikke til å flytte. Jeg var nødt til å hente stalleieren slik at hun kunne hjelpe meg å få Dronningen de få meterene inn til boksen sin. 

21:30 reiste jeg hjem, hun spiste og drakk, og det var ikke mye mer vi kunne gjøre enn å vente å se resultatet av medisinene hun hadde fått. 
22:30 reiste jeg tilbake til stallen. Hevelsen hadde rukket å bli betraktelig større, og smertelindringen så ikke ut til å hjelpe. Hun gravde og gravde med frambeina, men hadde ikke flyttet seg en cm med bakbeina.

Kl 00 kom veterinæren. Han trudde ikke det var en traume skade, og satte diagnosen, lymfangitt. Både stallsjef og jeg klødde oss i huet over svarer. Det var ikke det vi hadde ventet av svar, for lymfangitt har vi vært borti flere ganger før, Queen har også hatt dette en gang tidligere, og da var det veldig annerledes enn denne gangen. Så akutt!

Veterinæren mente hun ville se bedre ut allerede i dag, noe som ikke var tilfellet. Tvert om. Høy feber, enda større bakbein, hun hadde ikke flyttet seg fra plassen hun sto på i natt da jeg kom i dag tidlig. Til slutt fikk jeg tak i en veterinær med mobilt røntgen. Han ville ikke utelukke brudd eller brist, selv om han også mente at dette var en hissig bakteriell infeksjon. Årsaken bak infeksjonen kunne komme av flere ting.

Bildene så heldigvis veldig fine ut, og det var en lettelse og kunne utelukke det verste. Nå står henne på antibiotika intravenøst og oralt, samt smertestillende intravenøst. Veterinær besøk i morgen og på søndag også, så får vi håpe at hun snart vender over i riktig retning og blir frisk igjen.  



Vakre gullet mitt  ♥

Heldigvis har jeg verdens mest fantastiske svigermor, så jeg kjørte Otilie og Olivia avgårde allerede til frokost, og utpå dagen ringte svigermor og sa at jentene kunne være hos dem til i morgen. BT er på julebord, så det kunne ikke passet bedre siden jeg må til stallen igjen i kveld for å gi medisiner, samt i morgen tidlig. Nå har jeg akkurat fått spist litt, kom på at jeg ikke hadde spist siden klokken 07:30, så en liten pause i hjemmet skal bli godt før jeg må ut igjen. Lenge siden jeg har hatt så fine roser i kinnene etter en hel dag ute ^^, 

God helg til alle dere, og takk for alle god bering meldingene jeg har mottatt på Instagram :)

Historien om Queen's Diamond #8

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 
Les del 6: Arrene som blør
Les del 7: Livene skulle ta en ny retning

 

Kunne jeg selge henne? Ikke nå... 

Hesten jeg fikk tilbake..

Jeg reiste i stallen da jeg fikk melding om at Queen var rett rundt hjørnet. Følelsen inni meg gjorde meg kvalm, glad, trist, forvirret. Det var rett og slett en så stor balding av forskjellige følelser at jeg ble svimmel av det. Den gjennomtrengende tanken min var:

Har all min jobb med denne hesten vært forgjeves? Får jeg tilbake den hesten jeg begynte å jobbe med for så lang tid siden? 

For det var slik hun på nytt ble beskrevet som. Aggressiv, sparket og stailet, angrep med tennene. Nesten ingen turte å ta på henne mer. 

Hun hadde stått 8 timer på hengeren da hun kom hjem, jeg tok henne ut av hengeren. Hun var sjelven og oppspilt, travet i sikler rundt meg med hodet hevet mens hun blåste med nesa og vrinsket for å høre om det var noen som kunne svare henne.

Jeg satte henne i boksen for å hjelpe til med bæringen av utstyret mitt, og til min overraskelse så jeg lillesøsteren til rytteren som skulle ha Queen, stå hulkende i armene til kjæresten sin. Hva? Hvorfor er hun lei seg? Mitt eneste inntrykk var at de ville levere tilbake denne hesten så fort som overhode mulig, og der sto hun tårevåt over å måtte forlate Dronninga. Som den nybakte moren jeg var hadde jeg ikke sjans til å stå i mot mine egne tårer av å se hvor trist hun var. 

Denne jenta hadde aldri blitt redd for Queen, så Queen hadde funnet sin trygghet på den nye plassen - nemlig sammen med denne jenta. Jenta som hadde overtatt Queen da søsteren ikke kunne ri henne mer. 
Det var vondt å høre henne måtte ta farvell, for har man skaffet seg et bånd med Queen så handler det om mye mer enn en hest som er god å ri. Så langt mye mer. 

Da familien hadde kjørt, leide jeg med meg Queen opp til ridebanen. Jeg gikk inn, lukket etter oss og slapp henne. Etter så mange timer på hestehengeren tenkte jeg hun ville bevege seg litt. 

Og sannheten traff meg. All min jobb med denne hesten hadde ikke vært forgjeves! 
Hun rikket seg ikke en cm fra meg. Jeg begynte å gå, hun fulgte meg som min egen skygge. Jeg jogget, jeg løp, jeg hoppet og ropte - lykkerusen har tatt meg! Hun, fremdels som min egen skygge gallopperte etter, med et hode som kastet seg frem og tilbake. 

Jeg bråstoppet, det samme gjorde hun. Og der sto vi, henne med hode i armene mine og jeg med tårer i øynene.


Hjemme igjen.. 

Jeg var glad hun var kommet i overgangen til juni måned. Jeg kunne slippe henne på sommerbeite med andre hester, og være den mammaen mine små jenter trengte på den tiden. Tid til å være der for dem til en hver tid, jeg var jo tross alt maten og tryggheten deres. 

Og like hyggelig var det å rope på Dronninga hver gang jeg besøkte henne på sommerbeite. 

"MAMMI, er det DEG!!" 

Fortsettelse følger ... 


"Likes" og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :* 

 

Historien om Queen's Diamond #7

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 
Les del 6: Arrene som blør

Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma

Livene skulle ta en ny retning

Igjen skulle det virke som hele hennes liv hadde vært fylt av kjærlighet og godhet. Ingenting som plaget henne, og den harmoniske og rolige hesten var tilbake for fullt. Hun ble sterkere for hver dag vi trente og hver dag var hun like positiv da jeg kom med salen. Jeg hadde begynt å trene mot konkurranse, men så tok livet en ny retning. 

Jeg var blitt gravid. Det stopper ikke meg - tenkte jeg og var fast bestemt på å ri til jeg skulle føde.
Jeg var ikke så alt for mange ukene på vei før jeg ble nødt til å gi meg. Magen knøyt seg, ble hard som en fotball og det var smertefullt. Jeg prøvde å holde henne i gang med bakketrening og fikk litt hjelp fra andre, men det var ikke lett når jeg kastet opp fra uke 8 til uke 16 i svangerskapet. Jeg orket nesten ikke tanken på å reise til stallen, noe jeg klarte hver dag, men det var nok og møkke og se til at hun hadde det bra. 

Jeg lurte på om jeg skulle selge, nei, jeg ville ikke det. Jeg bestemte meg for at jeg kunne legge henne ut på finn på fôr. Jeg ønsket å sette henne bort i ett år. Bli ferdig med graviditeten og barseltiden. Jeg hadde bestemt meg for at om hun elsket sitt nye hjem og de henne så kunne jeg selge henne etter ett år, da var jeg i hvertfall sikker på at hun ville få det bra, og det var det viktigste for meg. 

Omsider kom den rette familien for å se på henne, jenta som bare var noen år yngre enn meg skulle gå over fra ponny til hest. Hun var i satsningsgruppen for funksjonshemmede ryttere i Norge. Hennes funksjonshemning var leddgikt, så hun var svakere enn andre. De reiste langt for å få prøvd Dronning. 

Samspillet var fantastisk. Og kvelden etter prøveridningen hadde hun sagt til sine foreldre at dette måtte være den beste hesten hun hadde ridd på. Den sensitive Dronningen var like sensitiv under ridningen, hun responderte på de miste signaler og hadde aldri lagt seg på bittet. En hest man ikke trengte å være sterk for å ri, en hest som jobbet under rytteren som om det var det beste hun visste. 

Dagen etter var hesten på vei nordover. Dagen var 9.mars, min bursdag. Jeg gråt som et barn da jeg kjørte fra stallen, selv om jeg var sikker på at hun var kommet til rett sted, der hele familien var engasjert i ridningen til døtrene og samspillet mellom rytter og hest var så bra.  

Bildet tatt fra besøket, en uke før jeg fødte

Bare en mnd senere skulle de nedover til østlandet for en treningshelg. Bare en time unna meg, så jeg tok med en venninne og magen med de to små som begynte å bli store inni meg. Jeg var der både lørdag og søndag for å se på. Queen hadde begynt å få opp styrken sin igjen etter noen måneder hos den gravide meg uten å bli trent. På søndagen prøvde landslagstreneren å ri henne, hesten gikk som ei klokke, jeg satt med store øyne i tribunen, imponert over at det foran meg var min hest. Landslagstreneren stoppet et øyeblikk og snakket, hun ville ikke slutte og ri og sa "denne hesten er godt grunntrent, hun kan øvelsene sine, alt hun trenger er litt mer styke til å utføre dem" 




Queen med Landslagstrener Siri Skahjem på ryggen

Jeg var virkelig stolt som en hane, det var den nye familien hennes også. 
Det var lettere å si "ha det" denne gangen, og jeg hjalp de med å sette henne på hengeren da hun var litt sta på det før vi forlot hverandre igjen. 

Da jeg kom hjem igjen fikk jeg en melding fra rytteren, hun var redd for at jeg ville ta henne tilbake. Jeg fortalte henne igjen at jeg ikke kom til å gjøre det om hun ville ha henne etter ett år. For meg var det viktigste at hun ville komme til et bra hjem, og jeg hadde ikke klart å kreve henne tilbake ett år senere og knuse familiens hjerter. 

Dere lurer kanskje på hva som skjedde, for jeg har jo Dronningen den dag i dag. 

Bare en uke etter jeg hadde vært å sett på Queen lå jeg inne på sykehuset og jentene kom 8 uker før tiden. Jeg glemte alt som var av hestebetydning, de to små stjal all oppmerksomheten min. 
Så fikk jeg meldingen. 

Queen var blitt agressiv, og de fleste var redd henne. Rytteren turte ikke ri mer etter å ha falt av henne.
Meldingen fikk det til å revne inne meg, jeg var så sikker på at hun var over denne tiden. De siste væterinærbesøkene hadde gått over all forventning, skoing var ikke lenger ett problem, hun hadde funnet en fin familie, men desverre var rytteren litt usikker og da hun ble redd for Queen som kastet henne av i ridehuset en dag hun skatt var det som om hun forsvant tilbake til sitt gamle jeg. Stedet hvor det var bedre å jage menneskene unna seg. 
Kanskje var det at hun sto for lite ute og følte seg fanget i en boks, eller at hun sto på beite alene ? Jeg vet ikke, men jeg vet at menneskene som var rundt henne var godt hestevandt og særdeles snille mennesker. 

I kontrakten var det to måneders oppsigelse for begge partner. Etter en månede kom hun hjem. Hun hadde påført seg ett sår på bakbeinet som de ikke turte å sjekke opp. Hver eneste dag gikk jeg med ett mageknip over hesten min, til tider kjente jeg at noe plaget meg så sterkt uten å forstå hvorfor før jeg kom på at det var dette med hesten min som knagde på meg. Ikke før dagen hun skulle komme hjem kjente jeg at den vonde følelsen i magen slapp taket. Men tankene på hvordan jeg skulle klare å ha en hest på dette tidspunktet ved siden av to bayber og studie gnagde meg og hjemsøkte meg hver time.

Kunne jeg selge henne? Ikke nå.. 

 

Fortsettelse følger... 


Jeg har lyst til å lage en film av oss til det siste innlegg i denne historien som snart nærmer seg slutten. Trykk på "liker" knappen i bunn av innlegget om dette er noe dere ønsker ^^, Eller sleng igjen en kommentar med din mening. 

Historien om Queen's Diamond #6

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 

Men arr vil hun for alltid ha, og noen ganger begynner de å blø igjen ...

ARRENE SOM BLØR

Jeg kom i stallen en sen høstkveld, en lørdag. Jeg hadde hatt Dronninga i over ett år nå, alt som var igjen av hennes utagerende temperament var gamle minner, denne hesten som jeg var på vei til denne kvelden var den hesten jeg kunne skimte i det fjerne når jeg så henne i øynene halvannet år tidligere. En harmonisk hest, tilfreds med sin egen kropp, en hest som var glad hver dag jeg kom, en hest som lot småjentene i stallen klappe henne selv om hun syntes det kilte verre enn 100 fluer av de forsiktige hendene, huden dirret langs håndtrykket deres, men det var den eneste bevegelsen hun lagde. Ingen ører bakover, ingen klaprende tenner, ingen løfting av bein.

Daglig ble jeg møtt av kommentarer over hvor herlig hun var, hvor vakker hun var og hvor fin hun så ut på banen der hun begynte å bli sterk i sine gamle kunstner igjen, dressuren.



Men akkurat denne dagen kunne jeg føle at noe ikke var som det skulle allerede før jeg fikk se henne. Som en stikk i magen, jeg løp ut til beite og riktig nok, der sto hun med alle fire beina alt for tett inn til magen, da jeg kom litt nærmere så jeg at bakbeina var hovnet opp, hennes høyre bakbein dobbelt så stort som det andre med en hevelse som stakk seg opp langt forbi hasen. Jeg ante hva det skyltes, en bakteriell infeksjon av søla som hun reagerer på hver høst. Men nå var det ikke den lille hevelsen som pleide og komme, hun var tykk helt fra hoven til knærne. I tillegg hadde hun sterkt nedsatt allmentilstand. Feber og ingen mat- eller drikkelyst. 

Jeg hadde lyst til å begynne å gråte, men jeg tok meg i det at det ville vært å overdrive det hele litt ved å la tårene trille, hun var jo ikke dødene akkurat. Jeg ringte veterinæren, helgevakta. 


Tok bilde faktisk: tydelig helvelse i begge kodeledd og hasen på høyre bak er omtrent dobbel så stor som venstre. 

"Hesten min har bakbein som en elefant, feber og nedsatt allmentilstand, lymfangitt vil jeg gjette etter søle som hun reagerer på hvert år", fortalte jeg med trist stemme. Veterinæren skulle komme så fort hun kunne. Ventetiden virket lang, så jeg ringte min beste venninne, hun kom ned til meg på 5 minutter og ikke så lenge etter kom veterinæren. 

Hun var enig med meg i diagnosen, og ville sette henne på antibiotika og et annet medikament som skulle fordrive væskeansamlingen i beina. Totalt 3 spøyter. Bare lukten av en veterinær fikk Queen til å stresse unormalt mye. Det var helt tydelig at veterinærer ble nervøs av Queen som ikke lenger klarte å stå stille, "jeg er hovedsakelig smådyrsveterinær" beklaget hun i det hun hoppet vekk fra Queen som flyttet på seg brått. SHITT! Denne hesten tåler ikke mennesker som blir redd henne. Og det var som å skru på en bryter, fra det harmoniske og til den utagerende villhesten. Bare lukten av en veterinær tok henne tilbake til traumene fra fortiden.
Etter mye kamp fikk veterinæren satt første spøyta. Hun gikk omtrent i stå, og det var ikke snakk om at hun skulle få ta noe mer på henne.
Det var ingen alternativ at veterinæren skulle sette livet sitt på spill av den 600 kg tunge hesten som var "over alle hauger", dog hun var bindt. Det var ingen ting som roet henne ned, hvis veterinæren kom for nært hoppet hun til igjen. 

Uten å ane hvorfor spurte jeg: "Er det mulig at jeg setter sprøytene?"

Jeg ble nok like overrasket over svaret som hun ble over at jeg spurte om det spørsmålet. "Jaaa, om du trur det fungerer, så prøver vi det" Jeg fikk en gjennomgang av hvordan det skulle utføres og etter et par testforsøk uten spøyte var jeg klar. Rollene var byttet, veterinæren tok tak i en kost og med latter i stemmen sa hun "jeg later som jeg er stalljente, så er jeg kanskje litt mindre skummel" og kostet i vei foran oss. Kaja (bf) hadde tatt over min rolle, stå ved hodet til Queen og belønne med godbiter, og jeg sto ved hennes hals med spøyte nr to i hånda. 

Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut

Alt Queen viste av tegn til bevegelse var en liten sjelving igjennom kroppen, som stoppet like raskt som den startet da full belønning ble gitt av Kaja og meg selv. Jeg gikk over på motsatt side med spøyte nr 3 i hånden. 

Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut

Like smertefritt som min første sprøyte var satt.
Ikke før jeg satt i bilen på vei hjem fra stallen slo det meg hva jeg egentlig hadde gjort og hva dette hadde av betydning. Ikke bare hadde jeg satt to spøyter på hesten min for første gang i mitt liv, Dronning hadde også vist meg hvor stor tillitt og trygghet hun hadde fått til meg på den tiden vi hadde vært sammen. 

Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma!

Fortsettelse følger...

"Likes" og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :*

Historien om Queen's Diamond #5

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest

Pling
- svaret fra dyretolken lå i mailen min

DYRETOLK

Så spent som jeg kunne vært satte jeg meg ned for å lese linje etter linje. Jo lengre ut i teksten jo mer frustert ble jeg. Lurerier - tenkte jeg. Ingen ting av det som var skrevet stemte over ens med min hest. Ingenting, annet enn setningen: hun liker å være ute og er glad i epler. Ja, det er en hest - noe annet ville vært rart! 
Jeg skrev henne et svar, irritert over alt som ikke stemte, som at: hun var god på sprangbanen, men hadde en del trening igjen innen dressuren. Queen vet knapt hva et hinder er, det er i hvertfall ikke noe hun har dreisen på, dressur derimot er hun skapt for å kunne, og trent opp til i flere år. Det var også en rekke andre ting, så jeg innså at jeg kunne fortsette min tvilende tanke om mennesker som påstår de kan snakke med dyr. 

Noen få uker etter dyretolkfrustrasjonen min hadde jeg startet på studiet mitt, naturmedisin for dyr. En medstudent presenterte seg ved alt hun drev med, der i blandt dyretolking. Vi var en liten klasse, så det tok ikke lang tid før vi var blitt nære alle sammen. Det var da jeg ble nødt til å spørre henne om hvordan dyretolking lot seg gjøre, jeg måtte også fortelle om min uheldige opplevelse med dette. Tålmodig som hun er av natur fortalte hun meg hvordan dette var noe hun oppdaget med seg selv da hun var barn og at hun fikk bilder som en film i hodet som hun satte ord på og fortalte til eieren, hun hadde vidre utviklet evnen ved studier og praksis. Jeg spurte om hun kunne se hva hun fikk opp på Queen, i vissheten om at hun ikke ante noe om henne.

Hun satt ved siden av meg og alt hun kunne se var et bilde av Queen samt at hun hadde fått høre navnet hennes. 
Med store øyne, og antagelig åpen munn ble jeg sittende å stirre på henne mens hun lukket øynene og forsvant inn i en annen verden. Queens verden? Hun lo, "det første som kommer opp, er epler, hvor godt hun liker dem", sa hun. Et snev av skuffelse traff meg, men så fortsatte hun: "Jeg får opp en smerte i ryggen, nærme manken, men det som er rart, er at jeg føler ikke den er der mer nå, mer som en gammel traume som stikker dypt" sa hun mens jeg tydelig kunne se hvordan hun kjente etter i sin egen rygg. Jeg måpte av forbauselse, betennelsen, et halvt år med arbeid for å få tatt henne på ryggen, all behandlingen, alt sinne. Hun fortsatte som om hun var Queen: "Også sitter det noe i bakparten min, akkurat som at jeg ikke er like sterk i bartparten som fremparten". Bakbeinet hennes, tenkte jeg, det som svikter så ofte, som hun ikke klarer å belaste alene uten å miste balansen. Med begeistring og iver i stemmen spurte jeg: "Kan du kjenne hvilken side?" "Jeg kommer til det nå" Svarte hun og lukket øynene igjen, inn i Queens verden? "Det er venstre bakbein, en svakhet, jeg føler den sitter litt høyt oppe, enten i kneet etter enda høyere" sa hun (kneet på bakbeinet til hester sitter høyt, omtrent der magen ender). Det stemmer, tenkte jeg i sjokk. Hun fortsatte "Og i munnen hennes, det kan være kjeven også, har du sjekket tennene hennes i det siste? Det er smerte der" Sa hun. Shitt, nei, jeg ante ikke sist tennene hennes var sjekket, jeg hadde bare hatt hun i en månede og jeg viste at de ikke ble sjekket på skolen. 

Hun fortsatte og fortelle, hvorfor hun var sint. Hun mente at hun aldri hadde vært misshandlet, heller missforstått, og som en veldig var hest viste hun misnøye raskere enn andre. Når mennesker trakk seg vekk fra henne oppnådde hun det hun ville og lot sinne bli en livstil for å holde mennesker unna, smerten, den vonde ryggen, svakheten i beinet og tvangen til å stå på det beinet under skoingen. 

Brikkene falt på plass, slik jeg hadde håpet og trudd, men bekreftelsen var lettende. Jeg måtte gi min tillitt til hennes ord, aldri i verden kunne hun klart å gjette tre så spesifikke skader om min hest. Og fortsettelsen passet like godt som min teori. Shitt, denne dama! Hun er en dyretolk! Riktignok kunne jeg ikke på det tidspunktet bekrefte hvordan munnen hennes var, men jeg fikk tak i en veterinær kort tid etter. 

"SHITT! Når var sist denne hesten fikk en tannbehandling?" brøyt veterinæren ut. Litt flau mumlet jeg at jeg ikke ante siden jeg bare hadde hatt hun i kort tid. "Jeg vil at du skal stikke hendene inn selv og kjenne" sa hun. Og der kjente jeg de spisse hoggtennene som en hest ikke skal ha. Jeg så sårene langs kinnene etter de skarpe tennene og det stakk, dypt og tungt i meg med tanken, takk gud for at du sier i fra med sinne når noe plager deg slik at jeg kan hjelpe. 

2 Runder med veteriær som raspet ned tennene på 2 mnd og en tredje runde med en tannspesialist for hester var tennene endelig slik de skulle være. Elisabeth (dyretolken) hadde rett igjen. 

 

I min sterkeste tro, igjennom all erfaring jeg har møtt med hester i mine hesteår har jeg en teori om at ingen hester er onde. Det finnes alltid en grunn. En menneskebasert grunn til hvordan en hest endrer sitt innstinkt fra å rømme til å angripe. Jeg trur det er to hovedårsaker og for å gi en kort versjon:

1. Eieren har ingen sjeftstilling over hesten, hesten har satt seg selv høyere på rang enn mennsket. Dette er den hesten som blir tatt for å være en pøbel, frekk og egen. Som gjerne stikker av eller utagerer om eier prøver å sjefe. En hest sparker naturlig etter en annen hest som prøver å stjele hans eller huns rangplass. Det kan også være en hest som har stått mye alene, en hingst for eksempel som alltid har vært sin egen sjef. 

2: Smerter. En hest i smerte kan enten bli underdanig eller utagere med sinne. 

Jeg var ikke i tvil. Smerte, feil sal, tenner, lite muskler var hovedgrunnene til hvordan Queen hadde blitt, i tillegg til at hennes far var kjent for å avle frem hester som er litt oversensitive til sine omgivelser. Queen er en hest som er lav på rang. Det er lett å se hvordan hun flytter seg for andre hester, men ikke minst hvordan kun knytter seg til mennesker. Hvordan hun knyttet seg så raskt til meg. Hester er flokkdyr, og fra den dagen hun tok meg inn som sin sjef har hun stolt på meg. Hun følger meg, stopper om jeg stopper, rygger om jeg rygger, kommer om jeg roper, står stille om jeg ber henne om det. Alt hun trengte var en frisk kropp og et menneske til å stole på. 

En hest i harmoni, en hest i balanse, en hest full av glede og arbeidslyst.

Men arr vil hun for alltid ha, og noen ganger begynner de å blø igjen ...

Fortsettelse følger.. 


Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på "liker-knappen", om du finner det interessant å lese, det gir god tilbakemelding til meg <3 Ekstra glad for en liten tilbakemelding i kommentarfeltet ;)

Historien om Queen's Diamond #4

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond 
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt 
Les del 3: En dessurhest 

Jeg red. Jeg hadde kontakt, for første gang gikk det fremover uten noe tull sidelengs og bakover. Jeg hadde funnet salen hennes, min egen. Jeg turte til og med å bytte over til den splitter nye dressursalen, for nå var hun en hest igjen.. 

Queen's Diamond ble Min Hest

Det gikk fremover for hver dag, hun ble sterkere og mer stabil i sin gange. Sviktingen i bakbeinet kom sjeldnere og sjeldnere, og jo mer hun ble trent jo roligere virket det som hun ble. 
På samme tid som alt dette skjedd gikk jeg fremdeles på folkehøgskole. Det vil si at vi hadde ferier slik som andre skoler. Påskeferien var den siste og lengste ferien vår på våren før skoleåret skulle ta sin ende. Jeg var hjemme i en uke, jeg viste at både Queen og Mini Me (hesten min) var i trygge hender. Da jeg kom tilbake skulle jeg oppleve noe merkelig, noe som skulle knytte båndene våre sterkere enn noen gang. Queen var potte sur på meg da jeg kom tilbake fra ferien min. Hun snudde seg vekk fra meg og la på ørene, det tok riktig nok ikke lang tid før jeg klarte å smiske henne til å snu hodet sitt til meg, og i det øyeblikke viste jeg at vi var tettere enn noen gang. Det var som hun var sint fordi jeg hadde forlatt henne, men gleden over at jeg var tilbake var enda større. Det er kanskje rart å forstå hvor stor personlighet en hest har, igjen er det kanskje lettest å sammenligne de med hunder som mange av oss har i hjemmet vårt. Jeg personlig får en mye sterkere tilknytning til hester enn hunder, ja selv min kjære Tyra som jeg har bodd med i 3 år. Dette er fordi jeg forstår hestens kroppsspråk bedre, og bruker dette selv i trening med hester. Jeg vet lenge før hesten sparker om den kommer til å sparke, jeg vet når det er trygt å gjør noe som kunne vært utrygt om jeg hadde gjort det på feil tidpunkt. Derfor var jeg aldri redd for denne hesten som sparket og bet en hver som kom henne for nær, derfor er jeg ikke redd for et dyr på 600 kg. Når jeg er med hester har jeg også evnen til å styre mitt temperament eller sinnstilstand om du vil, (for å være ærlig - det er kun sammen med de jeg klarer dette, kanskje ikke så rart jeg kaller hester psykologer). Hester har en enorm evne til å lese ett menneskets kroppspråk, er vi redde blir hesten på vakt etter hva som er farlig - husk, de er et flykt dyr. Ved at jeg kan roe ned min egen puls gjør også at hesten kan føle seg trygg om den har satt meg som sin leder eller alfa. 

Det gikk ikke en dag uten at en av ridelærerene våre kom bort til meg og godsnakket om at jeg burde kjøpe denne hesten, Queen's Diamond. Jeg skulle få et godt tilbud for henne, for de kom ikke til å selge henne til noen andre. "Det er for farlig å selge henne til hvem som helst, for at hun skal overleve må du ta henne" 
Hvordan kunne de si noe slik - tenkte jeg, samtidig som jeg viste at det stemte. Hesten måtte ha en eier som hun var trygg på, og hun måtte ha det godt på alle mulige måter. Man tenker kanskje at det ikke er så vanskelig å finne et slik hjem, men hennes marginer for hva som er bra og ikke bra var små. Hvis eieren ville vært litt redd vil hun bli alt for mye hest, hvis eieren ville vært litt for streng vil hun ta igjen.  

Jeg takket nei, jeg hadde jo Mini Me. Skoleåret var slutt og jeg reiste hjem med spranghesten min. 


 

Sommerferien var lang. Jeg klarte ikke slutte å tenke på Queen. Jeg prøvde å sette alt i perspektiv, finne ut hva som var rett og gjøre. Queen hadde vist en fantastisk fremgang og side av seg selv. Vi passet sammen på et merkelig vis. Mini var min andre hest, og vi hadde aldri oppnådd den samme kontakten som jeg hadde med min første hest, Maundy's Girl - min unike hest som måtte avlives i en alder av 6 år. Jeg kjenner tårene kommer bare ved å tenke på henne. Jeg viste at Mini var en hest som ville trives selv om hun ikke var hos meg, hun var en enkel og glad hest på mange måter. Jeg hoppet i det. Solgte Mini og reiste tilbake til Hurdal med BT som kjørte med hestehengeren. 



Jeg hadde snakket med eieren av stallen jeg skulle ha Queen på. Fortalt henne om hvordan hun hadde vært, det var jo ikke sikkert hun ville ha en slik hest på stallen, men siden hun er den tøffeste og flinkeste hestedama jeg kjenner var jeg egentlig ikke redd for at hun kom til å si nei. Jeg fortalte om hesten og hun spurte meg med et skjeft øyebryn: "Hun er vel ikke tilfeldigvis etter Zalmiak Firfod?" Hææææ!? Hvordan kunne hun gjette det? "Jeg tenkte det på grunnlag av temperamentet hennes og at hun var en norsk varmblod ridehest" Sa hun og lo. Hennes beste konkurransehest er også etter samme far, og ja jeg kan vel egentlig si jeg kan se søskenlikheten selv om de er veldig forskjellige. 

Men fra den dagen Queen kom på stallen, var det som hun blomstret. Hun hadde kommet hjem til en ny sjanse, bare det fikk henne ti hakk roligere. Alikevel ønsket jeg å få svar på så mye, en veldig god venninne av meg hadde fortalt at hun hadde brukt en dyretolk på sin hest. Jeg synes det hørtes helt vanvittig ut, men så bestemte jeg meg for at jeg ikke kan dømme noe den ene eller den andre veien før jeg har testet det selv. Jeg kontaktet den samme dyretolken hun hadde fått sine utrolige svar fra og håpet at dette kunne gi meg svar på noen av mine spørsmål. 

Pling
- svaret fra dyretolken lå i mailen min

Fortsettelse følger..  


Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på "liker-knaååen", om du finner det interessant å lese, det gir god tilbakemelding til meg <3

Historien om Queen's Diamond #3

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt

Smeden kom, og panikken slo til hos Queen nok en gang. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun hadde blokkert helt ut, en kamp med en hest på 600 kg som ikke var i stand til å se at jeg var der i panikken. Hun kastet hode i været, rett inn i ansiktet mitt. Det svartnet et øyeblikk og for første gang sto nesebloden på meg.. 

En dressurhest! 

"Denne hesten skor jeg ikke!" Pustet smeden ut, som åpenbart var blitt livredd av de kraftfulle bakbeina som slo etter henne og en rompe som kom fortere enn hun rakk og tenke for å klemme henne inn mot veggen.
Selvsagt kunne hun ikke sko Queen slik hun var nå, det ville vært å sette livet hennes på spill. Vi hadde tapt denne kampen, hesten fikk komme ut på beitet igjen, og jeg fikk satt meg ned for å tørke neseblod.

Men vi MÅTTE ha smed for å ordne på høvene hennes. Derfor bestilte vi veterinær og smed til å komme samtidig så fort de kunne. Queen ble nok en gang dopet ned, og uten makt til å bestemme over sin egen kropp fikk veterinæren beskjært høvene og satt på henne nye sko.
Det føltes på ingen måte riktig at hun skulle dopes ned på denne måten, et overgrep på en redd hest. Men valget var ikke stort, det var for hennes eget beste, vinteren var kommet og isen var for glatt uten skoene med brodder i.

Den mannlige ridelæreren vår var med meg da jeg skulle legge vekt på ryggen henne igjen for første gang. Jeg plasserte en voltigegjord (en reim med håndtak) på henne i stedet for en sal. Jeg tenkte at det ville være mest skånsomt for hennes traumer. Hun hadde ikke vondt mer, men en hest har en uforglemmelig hukommelse, de glemmer aldri, men de kan lære å tilgi, så hun måtte trenes opp til at det ikke var vondt å ha noe på ryggen. 
Ridelæreren leide, mens jeg lå over ryggen hennes på magen, på denne måten ville det være enklest for meg å hoppe av henne om hun skulle få panikk.

Vi hadde med andre ord startet helt på nytt i en alder av 8 år. Som om hun var en 3 åring som for første gang skulle ha et menneske på ryggen.  

Ei av jentene på hestelinja, var over hakket interessert i dressur. Hun kom til oss en kveld og sa med engasjement i stemmen: "Jeg sjekket passet til Queen i dag, hun er en Norsk Varmblod Dressurhest etter Zalmiak Firfod!" Det var ikke vanskelig å se det oppgitte blikket hennes da vi andre åpenbart ikke kjente til denne Zalmiak Firfod. Hun ble nødt til å både vise oss og og fortelle om denne dressurkongen som hadde vært blandt toppen i Norge. 



Jeg kjente jeg ble nødt til å vite mer. Finne ut hvor hun hadde vært tidligere, og hvordan hun hadde blitt som hun hadde blitt. Og jeg klarte å finne mange ledetråder igjennom nettet. Hun hadde bare hatt to tidligere eiere. Oppretteren som solgte henne første gang fortalte meg: "jeg solgte henne fordi jeg hadde flere hester og syntes hun ikke var riktig så god gangart messing som jeg ønsket." Dette er en rytter som satser stort, og er man ikke god nok i løpet så er man ute. Hun var riktignok trent opp av denne mannen til å bli en konkurransehest i høyere klasser. Hesten gikk vidre til ny eier, ei ung jente. Jeg klarte å komme i kontakt med henne også. Ei hyggelig jente som solgte hesten sin da skolegangen kom i veien. Det var ingenting som skulle tyde på at hesten hadde opplevd noe traumatisk i sitt tidligere liv. Men hun sa et par ting som jeg lot meg bemerke. Man må aldri stramme salen veldig stramt, for da går henne i bakken slik dere opplevde. Hun fikk en skade i det ene bakbeinet en gang hun skulle gå av hengeren, jeg husker det fordi hun ble halt så vi måtte avlyse stevnet. 

Tja, hester har hovedblodårer som krysser gjorden under magen, så jeg har hørt om at hesten kan "besvime" av dette. Allikevel fikk jeg det vel ikke helt til å stemme at dette var eneste grunnen. 
Skaden henne påførte seg på denne hengeren satt lengre i enn kanskje tidligere eier viste. Hun hadde en stor svakhet i det ene bakbeinet. Hun mistet balansen om jeg løftet det andre bakbeinet, og der var det lett å få forklaringen på hvorfor hun panikkreagerte når smeden skulle sko henne. Jeg merket det også ved ridningen, som om det ene bakbeinet ikke var sterk nok til å bære meg, det sviktet under henne hele tiden som om hun snublet.  

Det gikk to steg fremover og et tilbake hele tiden, men det betydde alikevel at det gikk i riktig retning. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun kastet meg av ved et bukksprang, ved at hun skvatt av noe og kastet seg sidelengs, eller ved at hun stailet med av. Jeg kunne ikke forstå det. Hun hadde ikke vondt mer, og hun var blitt så rolig og trygg. Jeg prøvde alt av saler på stallen, - hun må misstrives med salene jeg har prøvd- tenkte jeg. Til slutt var det ingen saler igjen å prøve, med unntak av mine egne private saler. Jeg nølte, hun var i full stand til å ødelegge salene mine på et blunk, men søren heller. Jeg slang opp sprangsalen som var "gamle" salen min. 

Jeg red. Jeg hadde kontakt, for første gang gikk det fremover uten noe tull sidelengs og bakover. Jeg hadde funnet salen hennes, min egen. Jeg turte til og med å bytte over til den splitter nye dressursalen, for nå var hun en hest igjen.. 



Fortsettelse følger.... 

Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på "liker-knappen", om du finner det interessant å lese, det gir så god tilbakemelding til meg <3

Historien om Queen's Diamond #2

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond #1

BANG!!! Der lå de i bakken - igjen. Rytteren slo hodet sitt i møte med bakken og fra den gang nektet hun ha noe mer med den hesten å gjøre.  

Queen ble mitt prosjekt

Dagene gikk, Queen bare var der, det var ingen som red på henne eller børstet henne noe mer. Hun ble slipt ut tidlig om morgen, møkket for, matet og satt inn i stallen igjen på kvelden. Man skulle vel kanskje tru at hun ville roe seg litt nå som hun ikke hadde noen press på seg, men tilstanden viste seg å bli verre. Hun ble sintere for hver dag som gikk, til slutt var det kun et fåtall av oss jentene i stallen som turte å sette henne ut om morgen. Det var da ridelærer og stallsjef kom bort til meg, hun ville ha et møte når jeg hadde tid. Hun viste at jeg hadde jobbet med atferdsproblemer hos hest og hun spurte om jeg ville ta på meg det prosjektet med å jobbe med denne hesten. Jeg viste at det ville gå ut over fritiden min, men jeg tiltrekkes slike hester så det var ingen tvil om hva jeg svarte. "JA" 

Jeg startet med å prøve å bli kjent med denne sinte hesten som alle var så redd for. Jeg gikk ned i stallen på kveldene når ingen andre var der, jeg ønsket at henne skulle være så rolig som mulig. Jeg satte meg inn i boksenen hennes. Så lenge jeg satt der og kikket en annen vei var det greit for henne, men løftet jeg blikket ga hun meg et syn av sine bitre fortenner. Det skulle ta tid å komme innpå henne ved hennes egen vilje, men jeg ventet. 

Hun strakte hode mot meg, jeg fikk ta henne i ansiktet. Jeg klødde og roset alt jeg kunne, jeg jobbet meg nedover halsen, kropsspråket hennes viste meg at hun var rolig og tilfreds. Da jeg nærmet meg ryggen kom eksplosjonen, hun kastet seg mot meg med tenner og bakbein på samme tid, ikke for å true, men for å treffe. Det var bare å starte helt på nytt igjen, om igjen og om igjen. 

Jeg krevde at denne heste ble undersøkt av en veterinær, det er ikke naturlig at et fluktdyr angriper ved mindre dette er siste sjanse for å forsvare seg mot smerter, føllet sitt eller mat.

Veterinæren kom, jeg var der for å hjelpe til. Jeg kan fortelle dere at jeg aldri har møtt en så sint veterinær. Han var nødt til å dope henne ned for å i det hele tatt få lov til å ta på henne. Hun var som en bindt villhest. Livredd og sint. Hun skulle ta han og hun skulle ta meg. Da han omsider hadde klart å sette beroligende inn i åra hennes, sa han sint: "Jeg hadde ALDRI latt min datter nærme seg denne hesten, en så farlig hest burde vært avlivet for lenge siden" han fortsatte med å fortelle meg eks antall skrekkhistorier, mens han gikk over hesten som nå så vidt klarte å stå på beina. 

Jeg burde kanskje i dette øyeblikk avskrevet meg prosjektet med denne hesten, men det var noe med henne som gjorde at jeg måtte gi henne en sjanse. 

Det skulle vise seg at Queen hadde en betennelse langs ryggraden, jeg jobbet timesvis med å få tatt på henne, massert og børstet, og da jeg mente hun var klar for det startet vi behandling av ryggen hennes. Takk og lov for at skolen faktisk la så mye penger i behandling. 
Jeg fikk også flyttet henne fra den mest travle stalletasjen til bunnetasjen med privathester, deriblandt min egen hest. Det var lettere for meg å ha hestene jeg jobbet med i samme etasje, samtidig som det var et roligere miljø for Queen.  

Jeg jobbet med henne fra bakken, i dager og i uker, jeg brukte min egen hest til å lære henne om tillitt til meg. Det hjalp, fremgangen gikk fort. Hun var stresset og redd, men så lenge hun så meg eller en annen hest var alt ok. Jeg begynte å sette henne inn i stallen alene på dagen for å stelle henne. Dette var en umulig oppgave noen uker tidligere, hvis hun ikke så en annen hest fikk hun panikk, hun kastet seg fremover og stailet til hun røyk alt av tau og grimer. Men nå sto hun på stallgangen - rolig. Jeg måtte gå ut av synsfeltet hennes hver gang jeg hentet børster, og jeg kunne høre hvordan hun begynte å trampe med en gang hun ikke så meg og hver gang jeg tittet tilbake på henne hadde hun lagt fra seg avføring som et tegn på stress. 

Men så en dag var hun klar for neste steg, bli ridd igjen. Men aller først var hun nødt til å få satt på nye sko. Smeden kom, og panikken slo til hos Queen nok en gang. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun hadde blokkert helt ut, en kamp med en hest på 600 kg som ikke var i stand til å se at jeg var der i panikken. Hun kastet hode i været, rett inn i ansiktet mitt. Det svartnet et øyeblikk og for første gang sto nesebloden på meg..

Fortsettelse følger.. 

Trykk gjerne på likerknappen i bunn av innleggen om du synes det er spennende å lese denne historien. 

Historien om Queen's Diamond #1

Første møte med Queen's Diamond


Det er allerede 4 år siden jeg så Dronning for første gang. Vi var et stort kull på folkehøgskolen med hest som linje det året. Det var for få hester for de som ikke hadde med egen, og en dag ganske tidlig i høstsemesteret ankom en ny hest som skulle brukes i rideskolen. Dette var vårt første møte med Queen's Diamond. Hun sto ute med et par andre hester uten noe teppe over seg. Jeg husker hvordan vi så på denne hesten og lurte på hva skolen hadde av resurser til en ny hest. Hun så fryktelig skrøpelig ut. Ikke en muskel, tynn som en strek med godt synlige ribbein og lurvete pels. Vi tenkte at dette måtte være en avdanket traver som skolen hadde fått tak i til en meget billig penge. 

Det viste seg fort at Dronninga også var halt på det ene beinet. Hun hadde en stor verkebyll i den ene hoven som resulterte i 2 uker med bokshvile etter behandling. Førsteinntrykket skulle vise seg og bli enda dårligere ovenfor den nye hesten på stallen. Ettersom dagene gikk hvor hun sto innesperret i boksen sin ble hun mer og mer aggressiv. Om man stoppet utenfor boksen hennes for å se på henne kastet hun seg fremover og bet i sprinklene. Hun var tydelig stresset der hun vandret i sirkel på sirkel og la fra seg avføring hver andre minutt. 

Denne hesten var ikke mitt "problem" på denne tiden. Jeg hadde med meg min egen hest til skolen, så jeg tenkte ikke noe mer over denne hesten annet enn at hun hadde gitt et dårlig førsteinntrykk på oss alle og var stallens "snakkis".

Da Queen ble friskmeldt var det på tide at hun begynte i skolen slik som de andre hestene. Hun fikk en fast rytter som skulle ha ansvaret for henne. Jeg trur vel vi alle samlet oss rundt hennes første ridetime for å se hvordan hun var på ridebanen. Det var ingen opptur på inntrykket av hesten her heller. Hun så like skrøpelig ut der. Usikkert, snublete og redd for det meste.  

Dagene gikk, Queens rytter og ansvarlige kom stadig med nytt om at hun ble mer og mer engstelig ovenfor hesten. "Hun sparket etter meg da jeg kom med salen i dag" var en typisk setning, eller "I dag stailet hun da jeg kom til henne og prøvde og bite meg"

Helt tilfeldig gikk jeg forbi Queen og rytteren en dag de skulle ut å ri på time. Hun spurte meg om jeg kunne holde Queen mens hun satte seg på ryggen hennes. Jeg stoppet opp og hjalp til. I det rytteren satt seg i salen, rygget hesten to skritt bakover, mistet balansen og falt langflat i bakken. En stor hest på 170 cm i mankhøyde falt som et ett år gammelt menneskebarn som tar sine skritt for første gang. Rytteren veide knapt 60 kg så en så stor hest skal kunne bære LANGT mer enn det uten å miste balansen. Det gikk bra med både rytter og hest og vi sto og snakket om hva som egentlig skjedde. Det kjørte en traktor fordi på veien (50 meter fra oss) samtidig som hun skulle stige på og vi konkluderte med at det måtte være den som skremte henne ut av balanse. Hun var en lettskremt hest og vi hadde ingen annen god forklaring. Derfor holdt jeg hesten en gang til mens rytteren satte seg på ryggen. 

BANG!!! Der lå de i bakken - igjen. Rytteren slo hodet sitt i møte med bakken og fra den gang nektet hun ha noe mer med den hesten å gjøre.  


- Nei hun smiler ikke, hun viser tenner i sinne - 


Fortsettelse følger ..  

Strike a pose...

... at the horseback! 

Jeg har blitt etterlyst i dag, så det er vel på tide å komme med dagens innlegg :) 

BT er i Oslo denne helgen, så jeg er alene med jentene, og i dag var min beste venninne hjemme her på besøk så jentene og jeg har tilbragt mesteparten av tiden sammen med henne. Jentene har hatt en periode nå hvor de har tullet på kveldene og natten, det samme skjedde i går kveld, så i dag måtte jeg faktisk gå opp å vekke de 10:30. Haha. Stakkar, de var nok trøtte.

Vi rakk ikke mer enn å spise og skifte før vi tok turen til stallen hvor vi møtte venninna mi. Hun solgte hesten sin for litt siden da hun skulle flytte så hun var helt klart med på en stalldate.  


- Queen og Kaja - 

Jentene sov dagluren i vogna, mens vi fikk ridd litt. Helt perfekt
Og siden Queen titter innom bloggen i dag må jeg jo gi en liten tilbakemelding på innlegget hvor jeg spurte om dere ville lese min historie om Queen's Diamond. Jeg kommer helt klart til å dele historien med dere, for gud så mange som var positive til det. Det var virkelig hyggelig å høre :) 

Første innlegg kommer til uken :) 



 

Madammen

Når kvelden ringer inn - flytter jeg meg over til min egen verdens beste egentid. 

Nettopp til med datter nr 3, min mest trofaste venn, min psykolog og min treningsinstruktør. Kjære Dronninga mi. Høres det ikke rart ut for alle dere som ikke er hestejenter å høre meg si at hesten min faktisk er alt dette? Men så vet jeg at alle hestejenter der ute vet nøyaktig hva jeg mener. Kanksje blir det lettere å forstå for dere som har hund eller et annet dyr man er sterkt knyttet til.

Hver kveld når jentene er lagt, reiser jeg i stallen, det er tiden i døgnet jeg kan koble helt av. Fokusere kun på meg selv og hesten min. Jeg får en stor dose frisk luft, jeg får stillhet og jeg får trent, samtidig som jeg får glede av båndet hesten min og meg imellom. - Det kan vel ikke bli stort bedre?

Jeg har gått mange ganger rundt i mitt lille hode de siste to årene (fra jeg ble gravid) for å finne ut om jeg skulle selge hesten min grunnet tid og penger. Jeg har skrevet salgsannonse på finn, men da jeg skulle poste den klikket hele internett og siden ble det ikke gjenntatt.  
Jeg satt henne på för rett før fødselen, men fikk henne sendt tilbake fortere enn forventet fordi hun viste dem at hun skulle hjem igjen.













Jeg har tenkt en stund på at jeg har lyst til å fortelle hesten min sin histore igjennom mine øyne med dere, det faller jo veldig utenom bloggens essens - så derfor tenkte jeg å høre om dere ville lese den? Litt hest i hverdagen kan vel ikke skade?
Selv føler jeg at jeg sitter på en rørende historie om en hest som skulle bli avlivet, og kanskje er det greit å lese for dere som ikke er glad i hester også? 

Kjører en liten avstemning jeg, skriv "JA" eller "NEI" i kommentarfeltet ettersom du ønsker eller ikke ønsker å høre historen til Queens Diamond igjennom mine øyne.