hits

Kaninene

Kaniner på snøføre

Shitt pomfritt! I går våknet vi opp til dette synet. 60 centimeter nysnø hadde falt i løpet av natten og lagt seg opppå de 30 centimeterne med snø vi hadde fra før av. Et nokså sjeldent syn er det når snøen rekker nesten en meter over bakken her i Vestfold. Heldigvis hadde jeg lukket kaninene inne i de to lukkede delene kvelden før etter å ha sett på værmeldingen. Om ikke hadde de jo bare kunnet spankulere over gjerdet, slik det er nå. Haha. 

Litt kontraster fra sommeren er det helt klart! 

Kaninhold på vintertid 

Jeg tenkte faktisk å fortelle litt om kaninhold på vinterstid i dette innlegget, ettersom det er mange som stilte en rekke spørsmål i går etter jeg delte den oversnødde kaningården på Snap. 

Kaniner trives aller best i temperaturer mellom 15 og 21 grader. I et naturlig habitat, bor kaninene først og fremst i varmere strøk enn her i Norge, og de bor i tunneler som de har gravd under bakken. Om sommeren bruker de tunellene til å kjøle seg ned på varme dager, og om vinteren holder de en mer stabil temperatur i tunnelene, noe som gjør at de ikke utsettes for temperaturer som er for lave.

Sommerene i Norge er derfor veldig godt egnet for kaniner som bor utendørs, mens vinterne er rett og slett for kalde.
Da jeg hadde kanin som barn, så var det ikke så mye kunnskap rundt kaninhold. De aller fleste hadde kaniner i et lite kjøpt kaninbur utendørs. De hadde verken varme eller tilgang til å løpe og hoppe slik kaniner bør og skal gjøre. En liten trøst til de to kaninene jeg hadde, var at om vinteren så satte vi alltid kaninhuset i garasjen som var innebygd i huset, og holdt derfor alltid temperaturer på plussiden. 

I dag er det heldigvis enkelt å skaffe seg riktig og nødvendig informasjon før man anskaffer seg kaniner. Jeg skal innrømme at jeg har lært vanvittig mye nytt om kaninhold fra den gangen jeg hadde kaniner som barn, og fra jeg skaffet meg kaniner igjen for snart 2 år siden og til nå. 

Kaniner kan nemlig fint bo ute i Norge selv på vinterstid, men det innebærer at kaninen har et isolert hus med varme den kan søke ly og varme seg i. Kaninene er veldig glad i å hoppe ute også når det er snø, men med mine seks kaniner, ser jeg at de også er mye inne på vintertid. Er det litt sur vind, eller mye nedbør så dytter de kun hodet ut av luken og snur i døren. 

Kanskje er det flere nå som tenker at kaninene deres overlevde fint å stå ute om vinteren? Vel, de overlevde nok, men de hadde det ikke fint. Kaniner som må stå på en liten plass i kulden vil fryse, og mest sannsynlig få beinskjørhet og sterke smerter. Dessverre er kaniner et veldig stille dyr langt ned i næringskjeden, noe som fører til at de ikke viser smerte og frykt på samme måte som for eksempel en hund gjør. 

Normalt sett hopper kaninene våre rundt i hele kaninhagen, men på grunn av de store mengdene med snø som har kommet, er kaninene kun i de to lukkede delene. Huset er isoler fra gulv til tak, og har varmelamper som varmekilder. De har en liten luke i vinduet på huset, med stoffremser som henger i tykke strimler på innsiden som hindrer for mye kulde å slippe inn, samtidig som kaninene kan hoppe ut og bade litt i snøen. 

Vil du vite mer om kaninhold om vinteren kan du lese om det her: Kaninboka.no 


- Følg meg på Facebook - 

En haug med pels og kaninører

I går tenkte jeg noen rare tanker om meg selv da jeg listet meg i en stor omvei rundt hagen, og ned på veien, slik at jeg kom opp igjen på bakesiden av kaningården. Det halp ikke stort da jeg så det sto en politibil noen hundre meter unna. Om de som satt inni så meg, må de ha lurt på hva jeg snek meg rundt etter med sakte slow motion bevegelser for ikke å lage en lyd i singelen mens jeg lusket meg inn i oppkjørselen.  

Litt tidligere hadde jeg vært å plassert kamera inni kanininnhegningen, for jeg hadde så lyst til å få noen bilder når gjengen på seks strekker ut beina og hviler øyelokka. Grunnen til at jeg måtte liste meg innpå dem med selvutløseren i hånda er fordi de spretter opp og hopper vilt rundt så fort de ser jeg. De vet at jeg betyr mat, og da hoppes det i glede når jeg kommer for nært. 

Tenk at kaniner ikke er flokkdyr da, de ser ut som en ganske bra flokk i mine øyne <3 Kose mose!



Man får jo lyst til å legg hode oppå dem og ta en hvil selv! 
 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninparadiset med ny accessorize

I går tilbragte vi hele dagen ute i hagen, med en stor tomt går man aldri tom for hagesyssel, men spør du meg er det liten som slår nettopp det. Min favoritthage her hjemme er så klar kaningården. Så i går fikk jeg renset og raket inne hos de 6 små, før jeg fant ut at jeg fikk pimpe opp enda litt til. Min mamma sa alltid at jeg var mer opptatt av å ha det ryddig, rent og pent hos dyra mine, enn jeg var på mitt eget jenterom. Og jeg tror det ligger noe i det enda. For BT ryddet huset, mens jeg bar stein og stubber for å dekorere hagen til kaninene. 

Bell med sine fascinerende fargerike øyne, blå i midten og brun på sidene.



En ny stubbe til heimen. 








Enda en ny stubbe i heimen. 



















 

Kaningalskap

Hei dere! Mitt navn er Petter Sprett, jeg må bare vaske meg litt, og så er jeg klar for å fortelle dere om meg. 
Jeg skulle visst bare vært en "flekk på gresset", men her er jeg da, minste i flokken, men allikevel stor nok. Jeg fikk en litt dårlig start på livet, men det har jeg helt glemt, for det er ikke lett å huske på det som var ille når jeg nå hopper rundt med grønt gress under føttene hver dag. Jeg bor sammen med 5 andre kaniner, pappa, mamma, en søster, en bror og den store hvite, som heter Biffen, han hadde ikke en god start på livet han heller, så matmor hentet han hos noen som henter kaniner som ikke har det godt. 
Det jeg liker best er banan, grønt gress og å kose med vennene mine, så derfor er det bare det jeg gjør, innimellom tar jeg et krumsprang, og det er gøy - særlig om de andre blir med. 
Jepp, så det var meg da, Petter Sprett i egen kanin! 

Den gale kaninmammaen er tilbake på bloggen! Haha. Det er så mange som ler av meg, og det er egentlig helt greit. Skal man ha dyr, så skal man gå 100 % inn for det også. Å stue noen kaniner i et lite bur er liksom ikke aktuelt, da får man heller la det være. 

I dag er en begivenhet, for endelig kan de 6 kaninene gå sammen i samme innhegning, faktisk har de gjort det i ett døgn nå.
For de som ikke kjenner til kaninrasen så godt så er det slik at kaniner ikke er flokkdyr, men kolonidyr. Det betyr at kaniner ofte bor på et stort område, hvor de er sosiale med hverandre, men har sin egen hule å trekke tilbake til. De er veldig territorielle ovenfor sin plass, så det er ikke bare å sette to kaniner sammen og tro at de finner hverandre ved første øyeblikk. Det er kjent at to kaniner ikke går sammen i det hele tatt, da de kun sloss, og kaniner er noen store slosskjempere om man ikke vet hvordan man skal få de "båndet" (til å bli venner). 

Den største feilen mange kanineiere gjør er å bare ha en kanin, for de er svært sosiale og alle trenger vel en venn. Den andre feilen som oftest forekommer er at kaninen bor i et lite kaninbur som man fremdeles får kjøpt her og der. En kanin er skapt for å løpe, hoppe og grave - ikke for å stivne i et lite bur, slik som vi trodde var helt innafor bare for 10-15 år siden - Ja, jeg har selv vært der. Mange har også kaninene sine som innedyr, og da går de fritt i deler eller hele huset/leiligheten. 

Så det er egentlig bare en ting jeg vil si til alle dere som vurderer å få kaniner: gjør dere kloke på kaninboka.no og gi kaninene et hjem som er verdt å leve. 














 


- Speiltvillingene på Facebook  -
 

Et godt dyreliv

Et hvert dyr har krav på god nok plass til å bevege seg fritt, rene omgivelser, riktig mat og rent vann! Det burde ikke være så vanskelig å gi, og når de har det, så har man også lykkelige dyr. Først da kan mennesker og dyr leve sammen, side om side i skjønn harmoni. 

(klikk på bildet og snurr film)

<3

 

Avrevet kaninpels i hele kaninhagen

For et mareritt å våkne opp til! Da klokken var 07:15 og jeg omsider klarte å krype meg ut av sengen etter 15 minutter med slumring, startet jeg som alltid dagen med å ta en titt ut av soveromsvinduet for å se til kaninene. I de tidlige morgentimene, ved mindre det regner kraftig, så kan jeg omtrent hver dag se de to små hoppe rundt i hagen. I dag var synet som møtte meg alt annet enn hyggelig. 

Biffen og Kløver sto midt ute på plassen i krigsposisjon omringet av pelsdotter, ved første lille bevegelse fløy de på hverandre og rev ut nye dotter med pels.

Det var bare å slenge på seg den grusomme rosa morgenkåpen, springe ned trappa, hoppe opp i gummistøvlene og løpe ut for å skille slosskampen. Det var pels over alt! Hele hagen, inni den lukkede utedelen og inne i varmehuset. 

En etter en fikk jeg hentet de med meg inn, og tok en grundig helsesjekk på de begge. Takk og lov så var det ikke større skader enn pelsmangel, for en slik slosskamp kan fort resultere i ganske grusomme sår og skader.

Biffen har vært hos oss i 5 mnd nå, og de to guttene har vært gode venner i like mange. Så at en slik slosskamp oppstår kom veldig uventet på. Antagelig så har Biffen som kom inn sist funnet ut at det var på tide å bytte sjefsplass med Kløver som tydelig har vært på rangtoppen fra vi hentet Biffen fra dyrebeskyttelsen. 

Når en slik slosskamp oppstår, så må man rett og slett gå tilbake til start og "bånde" kaninene på nytt. Så før klokken var 9 i dag tidlig var jeg ute på kjøretur med guttene stuet sammen i et reisebur. En litt skremmende biltur gjør at kaniner søker trygget hos hverandre, og hjelper til med å bygge opp vennskapet raskere. Etter bilturen plasserte jeg de sammen på "nøytralt område", en plass de ikke har tilhørlighet til. Det gjør at kaninene ikke trenger å krangle om sin plass, og forholder seg derfor roligere ovenfor hverandre. Et nytt sted gjør også at de søker i større grad trygghet hos hverandre. 

Når jeg nå ser de to guttene side om side som om ingen ting var skjedd, er det nesten uvirkelig at de kunne sloss så kraftig i dag tidlig. Nå må jeg bare la de to roe seg helt ned og bli to gode venner igjen, før de på ny får komme ut i hagen og forhåpentligvis forblir de vennene de vært i 5 måneder. 









Tross en slik kanintragedie, så må jeg le - av meg selv. Jeg blir jo så oppskaket at jeg snur verden på hode hver gang det skjer noe med de dyra våre. Så nå har vi plutselig en hund, to katter og SEKS kaniner inne i huset. Jeg priser meg lykkelig over at den mannen som fanget meg med lasso for 6 år siden, fremdeles godtar at jeg bruker huset vårt til dyrehotell og verksted om hverandre, og at han fremdeles bærer humor over det hele, og spøker med at det snart er på tide å begynne å samle på ukeblader og aviser - i stabler. Haha.
Jeg tenkter ofte på pappa i slike settinger, og ser for meg panikken i ansiktet hans om han var nødt til å dele hus med meg i dag, nå som jeg er huset sjef og ikke han - det var akvariefisk jeg fikk ha som husdyr da jeg var barn. ;) 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hopp og sprett

Nå måtte jeg bla meg tilbake i arkivet for å se hva siste kaninoppdatering var. Det har vært flere som har etterspurt hvordan det går med gjengen vår, og av de vi har igjen så går det veldig bra. Dessverre så mistet vi i alt fire kaninunger, to av kaninungene har jeg skrevet om tidligere, men vi mistet også to til etter det. Det var rett å slett så ufattelig vondt, at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre til slutt, men jeg prøver å tenke at det er et under at vi har tre friske og raske kaninunger etter det uheldige kaninkullet på 7.

Vi mistet de to siste kaninungen i den fasen av oppveksten hvor kaninene skal få tarmbakterier igjennom morens avføring, men med en kaninmamma som ikke har hatt morsinstinker, så gikk ikke alt på skinner der heller. Kaninmager er svært sensitive, og magetrøbbel hos kaniner er en veldig vanlig årsak til kanindød. Det var ufattelig vondt, for i de to siste tilfellene så var kaninene friske og raske da jeg så til de før jeg la meg, og døde morgen etter. Med andre ord, ingen forvarsel, og ekstremt akutt. 

Bell, Tjukkemann og Petter Sprett er de tre kaninbabyene vi har igjen, og de vokser og gror for hver dag som går. I dag var det tid for kastringen av guttaboys. Det at vi ikke skal ha flere kaninbarn er ikke den eneste grunnen til at vi kastrerer. Det er nemlig veldig viktig med kastringen om man ønsker å ha kaninene til å gå sammen. Ved å kastrere fjerner man den seksuelle atferden som gjør at kaninene markerer, er urenslige, og sloss med hverandre. Kastrerte kaniner er derfor mye roligere, og for hunnene fjerner man også muligheten for kreft i livmoren som er veldig vanlig blant kaniner. 

Planen er at vi bare skal ha utekaniner, men enn så lenge har vi to voksne gutter som bor ute, og kaninmor med sine tre kaninbarn som bor inne. Haha! Det er jeg som kommer til å slite med å flytte gjengen ut, for nå har vi fire utrolig koselige huskaniner som hopper rundt i hele huset, blant barna, kattene og hunden. De er så søte at jeg blir helt tullete. Når jeg går inn på kjøkkenet så hopper de etter for å se om jeg åpner kjøleskapet og finner fram et lite salatblad. 





Jentene passet på at guttene hadde det bra før avreisen til veterinærklinikken i dag tidlig. 


- Speiltvillingene på Facebook -  

 

Kanin med body

Jeg er jo ivrig bak symaskina, så hvorfor ikke sy litt klær til kaninene?.. (hah) Neida, jeg er glad i dyr, og nettopp derfor gjør jeg det jeg kan for å gi dyra våre en tilværelse så naturlig og god som mulig. Derav skal de små firbeinte takknemlig få slippe å gå med klær på, i hvert fall med unntak av den ene uken i livet for hunnkaninene. 

Miffi "the mom" ble i romjulen kastert. Og neste på kastreringslisten er guttebarna hennes. Vi er litt mer presise denne gangen, for jeg er helt sikker på at vi har nok kaniner for en stund. 

Hun har derfor på en body for ikke å irritere såret etter operasjonen. Det til Miffi's store ergelse. Om to dager skal hun endelig få slippe fri fra tvangstrøya, men inntil da får vi gi henne litt ekstra særbehandling. 











- Stakkar lille, var min tanke, mens mine barn sa med den mykeste stemmen - Åhh, så søøøt hun er!!, da de fikk se henne med klær på. Haha. Joja, jeg kan jo være litt enig. 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

 

Kaninrommet



Jeg må le litt av meg selv, men tenker som så at det er godt jeg har selvinnsikt. Disse dyra mine lider jo ikke akkurat noen nød, for når det kommer til omsorg så stiller de omtrent like høyt som mine egne barn. 

Heldigvis for oss hadde vi et ekstra rom som vi bare brukte som en bod da kaninungene entret verden. Det var ikke annet å gjøre enn å få ryddet hele rommet, og installert det til et kaninrom i stedet. 

Her har de plass til å hoppe rundt, gjemme seg og stå i høyder. Langs veggen med viduet har jeg satt opp en gipsplate, fordi det er del ledninger langs veggen, også ruteren til internett som jeg gjerne vil ha i orden. Det er tre bokser med flis/pellets som kaninene bruker som do, og en høyhekk er et must, etter som de tisser ned høy som ligger på bakken. 

Det er nok mange som tenker: KANINER INNE! Hun må jo være gal. Og litt pes er det så lenge ungene er små, for de blir ikke stuerene før de er litt eldre. Men faktisk så er det en stor trend å ha kaniner som frittgående dyr inne, på lik linje med katt og hund. Kaniner skal jo ikke stå innesperret i et lite bur. Å ha kaniner løse i hjemmet byr ikke på de største utfordringer, for kaniner er nemlig veldig renslige, selv utekaninen vår Kløver som har 60 kvm uteområdet går bare på do i ett eneste hjørne. 
Kaninmor bruker så klart bare "toalettene", mens de små trenger noen uker til på seg før de kun går på do der de skal. Så fort kaninene er stuerene er det veldig lettvint med kaniner inne. Da tømmes og fylles kun doen når det er behov. 

Det er ikke alle som kan skryte på seg å ha et kaninrom i huset, men det kan vi ! Og spør jeg jentene hadde de takket ja til å flytte inn der. 

Hurra for kaninbabyene som er 6 uker gamle i dag! 






















- Speiltvillingene på Facebook - 

Takk for alt Lille Hero



I dag slapp jeg ut en skrik da jeg åpnet døren til kaninrommet. Lille Hero lå utstrakt på gulvet - livløs. 4 uker og 3 dager fikk vi oppleve sammen med den spesielle kaninenungen vår. Det var så ufattelig trist å finne han slik at jeg med det samme ramset opp alle mulige feil jeg kunne hatt gjort, men jeg må nok bare forstå at Lille Hero levde på lånt tid allerede. Han holdt på å dø tre ganger etter han ble født, den fjerde gangen rakk jeg ikke fram i tidet. Jeg var siste gang å så til gjengen og lot alle sammen die av mor klokken 01:00 i natt. Da hoppet han rundt, diet og drakk vann - altså var det ingenting som skulle tilsi at han skulle gå bort fra oss denne natten. 

Men 4 ukers alder er samtidig en utfordrene alder for kaninunger, det er nå magen skal tilvennes ny mat, de spiser kraftfor og tygger høy, alle tarmbakteriene må de få fra mor og hennes avføring, og får de ikke riktig tarmflora kan det gå riktig så galt. For Lille Hero som antagelig alltid har hatt problemer med å ta til seg næring, ble dette en for stor påkjenning, og i natt sa den lille kroppen stopp. 

Han var ikke større enn en tredjedel av sine søken, han var underutviklet og hadde ikke fått all pelsen sin som de andre. Men han var vår alles favoritt, så denne morgen ble vi møtt med en forferdelig trist opplevese. 

"Men vi vil jo ha en Liten Hero!" sa jentene trist da de fikk klappe den livløse kroppen en siste gang. 



Nå vet jeg ikke om hjertet mitt orker å miste flere kaninunger, vi startet med 7 søte små og har nå bare 5 igjen. Dødsfallene på de to kaninungen har skjedd så brått at det er skummelt, ingen forvarsler før det er for sent.. 

Dette gjør vondt, men vi får se framover og kose oss med de fem kaninbarna som lever, og jeg må nok innse at vi er heldige til tross for at vi har mistet to. For slik som gjengen vår ble født til verden, så ville ingen hatt overlevd om det ikke var for iherdisk overvåkning, mating og stell fra oss.



Tjukke Mann



Trampe





Bell



Bruno



Petter Sprett 


- Speiltvillingene på Facebook - 

DIY prosjekt i kaninhagen

Endelig, har de to guttene våre kommet ut i utehagen igjen. På grunn av bånding (bli venn fase) har vi måtte flytte de to rampene til et annet sted enn der Kløver allerede har makert sitt territoriet. Etter fire dager har de to kanineneguttene blitt kompiser, ikke helt uten knuffing og krangling, med det er ikke uvanlig for å finne sin plass på rangstigen. 

Siden vi nå har en ganske stor gjeng, satte jeg i gang med et lite kaninprosjekt i går. Nemlig å lage krypinn til flere. Jeg målte og tegnet opp en løsning som ville utnytte plassen godt. Fem nye krypinn har nå fått plass i kaninparadiset, så det blir spennende til våren om vi får hele gjengen til å bånde og bo sammen i harmoni. 

I tillegg til kaninhuler, har jeg også raket på jord rundt kantene av kanininnheiningen. Der hadde vi gravd vekk jorden for å få sikret kanten, men til sommeren, så gleder vi oss til at hele hagen blir grønn av gress. 



De to guttene våre, syntes det var på høy tid å komme seg ut i hagen igjen! Og for en glede de viste ved å få gress under føttene og nok plass til å springe, hoppe og sprelle på. Biffen er litt på utforskeren, men selv han så ut til å storkose seg glugg. 

















Tyra skulle også ønske hun kunne vært en kanin, men med sine 35 kg får hun være på utsiden så ikke leken blir for voldsom. 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Nytt familiemedlem

Processed with VSCO with lv03 preset

Neida, jeg har ikke blitt gal! Jeg har bare kjøpt en kanin til.. Si hei til Biffen! 

Nå er det nok mange som lurer på hva vi skal med enda en kanin, kanskje ikke veldig rart siden vi allerede har noen, eller la meg si 8. Dessverre så mistet vi en kaninunge på fredagen. Den ble syk og livet sto ikke til å redde selv med veterinærassistanse. I går hadde jentene og pappaen begravelse for den lille ute i hagen, så vi kan minnes den i lang tid. Overraskende kanskje så var det ikke Hero, han er seig som en karamell! Kaninungen som døde var Minni, den hvite med røde øyne. 

Årsaken til enda en kanin er så klart ikke dødsfallet av den ene ungen. Vi har måtte skaffe oss en venn til Kløver som har stått alene i den store kaningården. Da kaninkullet ble født måtte vi flytte kaninmor og ungene inn. Siden det nå bare blir kaldere ute, får vi ikke satt gjengen inne ut i kaningården før våren og varmen kommer, naturlig nok fordi de ikke legger vinterpels inne i varmen. 



Biffen har vi adoptert fra dyrebeskyttelsen, og jeg var aldri i tvil på hvor jeg skulle finne vår nye kanin. Jeg la ut en melding om at vi ønsket oss en til kanin på noen kaninsider, og det skremte meg hvor vanvittig mange kaniner som desperat trengte nye hjem. Ved å velge fra dyrebeskyttelsen, vet jeg i hvert fall at vi støtter en god sak og at vi gjør det mulig for dyrebeskyttelsen å hjelpe enda flere dyr i nød. 

Vi tror og håper at vi kan gi Biffen et verdifullt liv her på gården vår, og i dette øyeblikk holder vi på med båndingen av Kløver og Biffen, som vi håper kan bli to gode venner. 





Velkommen til ditt evige hjem, Biffen! 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

De 7 små 19 dager gamle



Jeg er ganske sikker på at du skal lete lenge før du finner ett søtere rumpebilde enn dette!  



Og her er de altså! Hele den livlige gjengen på 7 - for nå begynner de å bli litt av en gjeng utforskende fluffy koseklumper. Så nydelige at de er til å spise opp. Men som dere også kan se, så er det en rumpe og et hode som er litt mindre enn de andre, det er så klart lille Hero som jeg skal komme tilbake til litt lengre ned på siden. 

Men det er på tide med en liten presentasjon av gjengen vår. Otilie og Olivia syntes det var veldig rart at det bare var Hero som hadde fått navn, så da måtte vi tre tenkehettene på og finne navn til resten også. De syv kaninene, eller skal jeg si seks, vokser og gror for hver dag som går. De har ganget sin egen størrelse med 4 siden de ble født, og nå er det ikke lenge før de er helt dekt med den mykeste kaninpels. Jentene er skråsikre på at de hvite er jenter, og at de brune er gutter fordi mammaen er hvit og pappaen brun. Vi vet jo ikke kjønn enda, men det var vi ikke så nøye på da navnene ble gitt. Og antaglig kommer de til å bli hetene det de heter selv om en jente har fått guttnavn og en gutt har fått jentenavn - det er vel bare litt av sjarmen når ungene får være med på avgjørelser. 

Først ute har vi den største kaninbabyen vår, han har jeg kalt Tjukken i lang tid av den simple grunn at han har vært tjukkest. Så han fikk enkelt og greit navnet:
Tjukke Mann.



Så har vi de to helbrune eller gule som fargen kanskje egentlig heter. De ligner mest på hverandre med den ene har en hvit prikk på nesen og den andre en liten hvit stripe i pannen. 

Dette er altså Bruno. Et navn kusinen til Otilie og Olivia fant på til han, hun forklarte det slik:"Han her burde vel hete Bruno, siden han er helt brun". Og det kunne vi ikke si oss annet enn enige i. 


Den andre helbrune med en liten hvit stripe i pannen har fått navnet fra Ole Brum historiene, og heter så klart: Petter Sprett



Neste mann ut har jeg fått velge navn til, og han ble hetene Trampe. Trampe har de stiligste fargetegningene, med et klart og tydelig bles i pannen, og et skille midt på ryggen som gir han et sort bein og et hvitt bein, før han blir brun hele veien fra skulderbladene og bakover. 



Så har vi to hvite. Og de hvite er av en eller annen grunn jentenes yndlinger. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje er det fordi de to er jenter i jentenes hodet. De to hvite har fått navn fra Otilie og Olivia og heter Bell og Minni, men jeg må huske å spørre de hvem som er hvem etterpå, for det husker ikke jeg. Selv vet de veldig godt hvem som heter hva, for de har hver sin faste som de alltid plukker opp på fanget. 

Den ene av de hvite kaninene, har fått røde øyne, så jeg må nok lære meg de skikkelig navnene og slutte og kalle den for Devil Eyes ;) 





Sist ut, gutten (eller jenta) som trakk det korteste strået er vår lille Hero, som min pappa lurte på om het "Pjusken". Pjusken hadde kanskje vært mer passende, men Hero er hans navn, for det er ikke en hver kanin som kan si at de har overlevd flere nær døden opplevelser. 

Hero altså! Han er ikke helt som de andre, og kanskje skulle han ikke blitt reddet de tre gangene han har vært i ferd med å stryke med. Men så har vi blitt så glad i den lille rare at vi ikke bare kan gi slipp uten å kjempe. For om han kan klare seg selv etter hvert og leve opp til å bli en voksen rakker, så er det verdt å ha en litt tøff start. Og er det en kanin som kan få oss i godt humør, så er det han her. Han finner på det utroligste. 


"Kutt ut Mamsen! Jeg har ikke rukket å vaske vekk melken du griset på meg!" 

Mens de andre seks har sluttet å få morsmelkserstatning, får lille Hero fremdeles ekstra påfyll i tillegg til å die sin mor. Kanskje er han født annerledes, ellers så har han blitt annerledes av å nesten dø. Hva vet vel vi, men det vi ser er en liten Hero, som er annerledes, men som allikevel kjemper for puppen til mamma, og klatrer for å havne på toppen av de større søsknene sine for å finne kos og varme. Han vasker og steller seg, klør seg, smaker på høy og morens avføring som de andre. Altså gjør han alt det de andre gjør, selv om han ligner litt mer på en mus enn en kanin. Han har vokst siden fødsel, men ikke på langt nær like godt som søsknene. 



Men hva gjør det vel å være litt annerledes, når man har 6 søsken som godtar en for den en er. 



/Kompis


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Lille Hero og søsknene hans


- Lille Hero synes det er veldig fint å ligge oppå sine mye større søsken - 

Husker dere Lille Hero? Lille Hero er den ene kaninbayen i kaninkullet vårt, da han var 3 og 4 dager gammel så livet veldig mørkt ut for den lille vennen vår. Den lille vennen var så nærme døden at jeg ikke turte å håpe at han ville overleve, men jeg gjorde allikevel et forsøk på å redde han ved å gi den utmattede dehydrerte kroppen litt morsmelkserstatning via en sprøyte. 

Det var regne akutten på kaninrommet, og jeg sa til jentene: "hvis denne lille her overlever, så skal vi kalle han Hero!" 

Lille Hero er i dag 12 dager gammel og søker sin trygghet hos sine større søsken. Hadde naturen fått gått sin gang, så hadde denne lille kaninbabyen dødd, og vi er litt usikre på fremtiden fremdeles. Lille Hero er nemlig annerledes, han er annerledes fra de 6 søsknene sine, men vi er blitt så glad i Lille  Hero at vi håper han vokser til å blir en tøff liten rakker som kan leve et langt liv på gården vår. 

Jentene vet veldig godt hvem Lille Hero er, han er den eneste som får mørkt hår på hodet sitt, og han er bitte liten sammenlignet med resten. 


- Så liten, men allikevel ganske så spesiell - 

Så selv om Lille Hero er liten og annerledes, er vi så stolte over at de 7 kaninbabyene våre lever og vokser for hver dag. Pelsen begynner å komme godt fram, og i dag begynte de å åpne øynene sine. 



Og selv om kaninmor ikke ser poenget i å gi babyene sine mat på egenhånd, er hun svært opptatt av de sju små, og vasker de rene når det trengs. 







Nå begynner de små nakene skrottende å bli litt av noen sjarmtroll, og jentenes store hobby er å passe på at de har det bra <3


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Mating av 7 kaninunger



Se som vi gror! 

Denne lille gjengen holdt på å sulte fra oss, da vi etter to døgn fikk bekreftet på film at kaninmor ikke ga babyene sine mat. Det ble en ganske så tøff start for syv bitte små, med sult, dehydrering og kalde kropper. Jeg ble nødt til å gripe inn, om kullet skulle overleve med en mor uten morsinstinkt. (Om du ikke har lest om kaninkullet vårt fra før av, kan du gjøre det HER)

I det første innlegget ↑ , delte jeg bilde av kaninmor som lå på ryggen slik at ungene skulle få ammet. Dette er teknikken som veldig mange bruker, og var en livreddende faktor for de små hos oss, da de var så slappe at de måtte få sine første tårer servert så gratis som mulig. Det å legge en kanin på ryggen er feil, og jeg ser viktigheten med å poengtere det, selv om vi gjorde dette i en kritisk fase av kaninbabyenes liv. 

Mandagen da vi fikk tak i melkeerstatning for kaninene, som er vikingmelk fra daglivarebutikk, så fikk de syv små tilbake varme og energi i kroppene sine. Fra da av har jeg brukt en annen metode på ammehjelpen, som fungerer utrolig godt nå som ungene orker å jobbe litt for melken selv. 



Kaninmor får stå på gulvet hvor hun har det tryggest med seg selv, før jeg slipper to og to kaniner til henne slik at de kan die melk fra henne. Jeg holder et lett grep på kaninmor så hun ikke skal hoppe av gårde og lar kaninungene få die i ca 5 minutter hver. Det er den tiden en kaninmor normalt bruker når hun er ved redet og gir kullet sitt mat. Hver morgen og hver kveld, får de syv små die melk, og jeg har sett at melkeproduksjonen har økt med dagene. 

Det aller beste er så klart at ungene får kaninmelk, så vi kommer til å holde på med dette til de ikke skal ha mer melk, om mor tillater det. Miffi viser ingen morsinstinkter for kaninbabyene, men hun viser nysgjerrighet og er ikke plaget av de. 

Midt på dagen gir jeg de i tillegg littt ekstra påfyll, i form av vikingmelk. Mor er en ren løvehode-kanin, og far er en hermelin/løvehode-blanding, de to rasene får normalt mellom 2 og 4 unger i kullet, så da sier det seg selv at et kull på 7 er mange. En kanin har 10 bryster, der 8 av dem kan produsere melk. Det skal derfor i teorien gå fint å fostre opp 7 unger, men jeg ser at de siste som dier ikke får like store og fine mager som de første, og derfor har jeg valgt å gi de litt ekstra påfyll en gang om dagen. 

Vikinkmelken varmer jeg opp slik at den er kroppstemperert, før jeg gir de små melken med en medisinsprøyte. De er klin gærne etter melken fra mor, og ikke like glad i vikingmelken, men den går ned og metter fram til kveldspuppen. 

Det er virkelig moro å se at det nå endelig går i riktig retning, og at de små kaninene legger på seg for hver dag. Jentene synes det er kjempe spennende, og de hjelper mer enn gjerne til når det er tid for mat og stell til både kaninmor og kaninbabyer, og kaninpappa som for tiden er ungkar ute i hagen. 





For en gjeng dette kommer til å bli! Veldig spennende å se fargene nå som pelsen vokser ut. 



Ha en fin lørdag!
 


- Speiltvillingene på facebook - 

Barnas reaksjon på kaninbabyer



I dag er de sju kaninebabyene blitt en hel uke gamle, jeg har endelig begynt å senke skuldrene for om de overlever eller ikke. Nå har de alle begynt å hente seg inn etter den tøffe starten, og alle dier melk fra mor når jeg legger de til. Miffi har fremdeles ikke funnet morsinstinktet sitt, men hun har masser av melk. Derfor legger jeg til kaninene morgen og kveld, slik at de får i seg den verdifulle morsmelken. 

Nå som det ikke står om liv og død har også jentene fått lov til å være litt mer delaktig i kaninstell, noe de har kriblet i fingrene etter helt siden de for første gang så de syv bittesmå. 

Kullet ble født natt til torsdag, men vi fortalte ingenting til jentene før fredagskvelden kom. For å gi kaninmor og ungene mest mulig ro, så vi at den enkleste løsningen var å la jentene vente litt med å få høre hva som var skjedd. Da jeg prøve å forklare at syv små kaninbabyer var født skjedde det noe ganske morsomt. 

Jeg satte meg ned med jentene før vi skulle gå inn til kaninene, jeg fortalte at Miffi hadde fått syv små kaninbabyer, og forberedte dem på hvordan vi skulle oppføre oss når vi gikk inn for å se. 

"Men mamma?" sa Olivia, og fortsatte: "Vi skal ikke ha kaninbabyer vi!". Jeg tenkte de ikke helt forsto, så jeg sa en gang til: "Miffi har fått babyer". "Nei-ei, du sa det!" sa Otilie. "Hva sa jeg?", spurte jeg og hun svarte "At vi ikke skulle ha kaninbabyer". Olivia tok over igjen: "Husker du ikke? Kløver var hos tannlegen, neei, ehh... dyrlegen! Og da skulle de ikke få babyer" 

Jeg lo, og jeg lo. For knappe en måned siden hadde jentene vært med til veterinæren for å hente Kløver etter kastrering. Det holdt så klart ikke for to treåringer å få høre at vi bare skulle hente kaninen vår hos legen. Olivia som er eieren av Kløver ble oppriktig lei seg da jeg sa at han hadde vært hos dyrlegen: "Men mamma, da blir jeg jo lei meg da, når Kløver ikke er hjemme hos meg!" Og så var det bare å forklare som best jeg kunne på alle "hvorfor det" jeg ble møtt med fordi jeg hadde sendt Kløver til dyrlegen. 

"Dere har helt rett, det var ikke meningen av vi skulle få kaninbabyer, men så kom de allikevel" Sa jeg og jeg så at de nå begynte å skjønne at jeg ikke tullet med dem, og at vi helt på ekte faktisk hadde fått syv kaniner til. 



For jentenes del, kunne det ikke passet bedre med høstferie denne uken. Hver morgen hopper de inn i morgenkåpen sin og gjør seg klare til å se på når matingen av syv små skal skje. Forsiktig forsiktig koser de og snakker de med de som ikke dier mor, og så forteller de: "Du blir lik på pappaen din, og du blir lik på mammaen din, for du er brun og du er hvit" 







Våre små hjerteknusere


- Speiltvillingene på Facebook - 

2 ble til 9 !

Når det ikke planlegges å få kaninunger, så er det ganske uansvarlig å få det.. Hvem har jeg å klandre? Kun meg selv.. (klasker meg selv til pannen). 

24 dager etter at Kløver ble kastrert ble et kaninkull født. En kanin går drektig i 28-31 dager, så da kan dere regne selv. Det hjelper dessverre lite å være etterpå klok, og tenke på alt jeg burde og skulle hatt gjort. Nå må jeg tenke framover, og gjøre det som best er for våre plutselige ni kaniner. 

Jeg har hatt kaniner i mange år, allikevel så følte jeg at jeg ikke hadde noen erfaring da vi skulle skaffe oss dyrene. Det er fordi så mye har endret seg siden den gang jeg hadde burkaniner i hagen, som spiste gnagerblanding og gulrøtter. Jeg er opptatt av dyrenes velferd, så allerede før jeg satte igang med bygging av den enorme kaningården, så leste jeg meg opp der jeg kunne for å vite hvordan jeg kunne tilrettelegge for et godt kaninmiljø. 

Det er jo en grunn til at vi ikke skulle ha kaninbarn, for jeg mener avl kun skal skje hos erfarene kaninfolk. Så er jeg i tillegg veldig enig i at man ikke skal avle på en art som allerede er i overtall og dumpes i det vide og det brede. Men akk, kaninunger har vi fått, og min eneste trøst er at jeg kan forsikre de små om at de kommer til å få verdifulle og lykke liv om de vokser opp. 

For dette har på langt nær gått på skinner... Jeg har sikkert lest nok sider til å dekke en hel bok om avl på kaniner i disse dager. Jeg har lest norske sider og enda flere engelske. Jeg har sett på hundrevis av bilder, og jeg har sett timer med film - for kaninavl er ikke bare bare. Grunnen til at det har vært komplikasjoner er antagelig også min feil, kaninmor er fremdeles ung, og det kan være en grunn til at morsinstinktene ikke er fullt utviklet. Det kan også være at ting gikk galt fordi jeg flyttet kaninmor fra hjemmet sitt ute og inn bare tre døgn før fødselen fordi jeg ikke ante om/eller når hun skulle få barn - Jeg hadde det så klart på følelsen og det var grunnen til at jeg måtte få henne inn. Uken før fødsel endret hun adferd og jeg begynte leseforberedelsene. Det er mange faktorer som kan spille inn, og det eneste jeg prøver på nå er å rette opp de feilen jeg begikk slik at alle kaninene våre har det best tenkelig i situasjonen. 



Torsdag - Fødselsdagen:
Miffi laget ikke rede til kaninungene, og fødte ungene spredt rundt i buret natt til torsdagen. Det er ikke akkurat en god start, men hun hadde vasket de rene etter fødselen. Jeg nappet henne for pels og laget redet for henne, som jeg plasserte de hele SYV ungene (hermelin og løvehoder får normalt mellom 2 og 4 kaninunger). Etter dette lot jeg gjengen på 8 være i fred. Miffi fortsatte å nappe av seg pels på magen, noe av pelsen la hun over ungene, men mye ble liggende på gulvet der hun hadde nappet det av. 



- Nyfødte og så nakene - 


Fredag - 1 dag gamle:
Jeg sjekket alle kaninene for å se at alle levde og var friske. Jeg sjekket om magene var store og runde, for å få en anelse om at kaninmor hadde gitt barna sine mat i løpet av natten. Magene var ikke runde, så jeg begynte å bli bekymret, men ikke engstelig ettersom kaninmor kan bruke 24 timer før hun ammer for første gang. 

Det er slik at kaninmor gir mat til barna sine 1 eller 2 ganger i døgnet, noe som tar omtrent 5 minutter. Utenom det så er ikke kaninmor sammen med barna for ikke å tiltrekke oppmerksomhet til redet. Det er med andre ord vanskelig å se om kaninmor faktisk er hos ungene og gir de mat. Stort sett er kaniner gode mødre, men et av tegnene på at ting ikke går som det skal er at hun ikke har forberedt redet og født barna rundt om kring i buret. 

Jeg tok derfor opptak av kaninredet, slik at jeg kunne se neste dag om hun hadde vært på plass for å amme flokken sin. 

Lørdag - 2 dager gamle: 
Nå var kaninene blitt 48 timer gamle, og de hadde fremdeles ikke fått mat av mor. Allmenntilstanden til ungene begynte nå å bære preg av dette, de var slappere enn dagen før og huden begynte å rynke seg av dehydrering. Denne morgen la jeg derfor Miffi på ryggen og plasserte en og en unge på magen hennes slik at de fikk i seg noen tårer livreddende energi, og de kviknet til igjen. Jeg gjentok prosessen på kvelden. 

Søndag - 3 dager gamle: 
Filmopptak viste ingen bedring på ammefronten fra mor, så jeg satte i gang med ammehjelpen igjen. Miffi begynte nå å vise tydelig stress ved å ligge på ryggen, og jeg begynte å bekymre meg for om hun ikke slapp melk i en slik stresset tilstand. Da jeg skulle gjennta ammehjelpen på kvelden begynte ting å se mørkt ut og kroppstemperaturene deres hadde begynt å falle. To av kaninungene var blitt så avmagret og slappe at de ikke orket å amme mor av egen maskin. Det var da søndag kveld, så min eneste mulighet var å gi noen dråper utvannet kroppstemperert fløte til de to som jeg tvilte på skulle overleve natten. 


- Ammehjelp på 3 dager gamle nurk - 
PS: vil spesifisere at kaniner ikke skal legges på rygg, men at jeg kun har gjort dette her i nødens timer for små kaninbabyer. 


Mandag - 4 dager gamle. 
Overrasket møtte jeg 7 levende kaninbayer i går morges, men hele gjengen var blitt kalde. Jeg sprang ut i låven, fant fram en varmelampe, varmet de syv små og lot de die det de orket av moren.
Så dro jentene og jeg på butikken etter morsmelkserstatning for 7 små. Jeg hadde vært skråsikker på at vi kom til å miste en eller to kaninunger i løpet av den natten, men ga de nytt håp da de levde på morgen. Da vi kom tilbake fra handleturen var den ene lille vennen vår minutter unna å stryke med. Han leet seg ikke lengre og lå slapp i sitt rynkete skinn. 
Jeg kunne ikke la den lille dø, uten å prøve å redde den. Den brukte sin siste livskraft på å svelge vikingmelken som kom inn i munnen, og jeg var like ved å gi han munn til munn da han pustet inn melk i stedet for å svelge. Huff, snakk om å bli helt tussete. Hele gjengen fikk et ekstra påfyll av vikingmelk midt på dagen i går, og da jeg kom på kvelden for å la de die av mor spiret nytt håp for syv små. Lille Hero som vi alle trodde skulle dø, orket ikke die mor, men han slurpet i seg noen nye ml med vikingmelk før natten.

Tirsdag - 5 dager gamle
I dag våknet jeg opp til 7 kaninbabyer med god kroppstemperatur, og fine mager. Alle som en har fått die av mor med litt hjelp, og ved å veie gjengen før og etter måltid ser jeg at mor har melk, og ungene blir mette. Jeg har funnet en bedre teknikk for ammingen. Miffi får nå stå på et teppe på gulvet og spise mens ungene får krype under henne og die. Til og med lille Hero viste sitt første tegn på å ha styrke nok til å få noen dråper ut av mor i dag. 


- 5 dager gamle hermelin og løvehode blandinger - 




- Lille Hero - 

Mot mange ods, lever syv små! Optimismen over om de vil overleve har svingt verre enn en berg og dalbane, men vi holder fast i håpet enn så lenge.. 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Kløver til kastrering



I går reiste Kløver en på en visitt til veterinærene. Kanskje ikke det stedet han selv hadde mest lyst til å besøke, men så er det nå en gang slik at vi mennesker tar avgjørelsene for dyra våre. I den tro at vi gjør det beste for dem. 

Kløver mistet sine edle stener i går, altså ble han kastrert på dyrlegeklinikken. Ved å kastrere en kanin vil man fjerne sexdriften som gjør at kaninen slutter å markere, som gjerne går ut på at de legger fra seg avføring og urin på de merkeligste plasser. I tillegg vil man få en roligere kanin som så klart ikke kan få avkom. 

Når det gjelder Miffi, så skal hun også kastreres av de samme grunnene, men en annen viktig faktor som gjelder hun-kaninener er at veldig mange får kreft i livmoren. Ved å kastrere en hun-kanin, fjernes livmoren og sjansen for å få kreft i den. 

Da jeg ringte til klinikken, så var reaksjonen jeg fikk på kastringen av kanin at det ikke var spesielt mange som gjorde det, til tross for at dyrlegene anbefaler det på det sterkeste. Kaniner er et problem fordi det fødes for mange av dem, og det finnes for få gode hjem. 
Det er en kostnad jeg føler hører hjemme ved å anskaffe seg dyr, men selv om det kostet 1500,- å få Kløver kastrert, så er det en engangs-utgift. Jeg vet at det er mulig å få det langt billigere, men her er vi så fornøyde med den dyrlegeklinikken vi bruker på alle smådyrene våre, at å lete etter billigere alternativer er utelukket. 

Nå er Kløver tilbake til sitt sanne jeg, og selv om vi har hatt kaninene inne nå for å følge med og passe litt ekstra godt på, så hviler det ingen tvil på at de gleder seg til å komme ut i hjemme sitt igjen og nyte det friske gresset under potene, og grave tunneler så jorden spruter. 


- Sjekk der a Miffi! Der bor vi! Skjønner ikke hvorfor vi må være her inne når det er så fint der ute! ;) 




 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Kanin overload

På dager som denne (fastlåst til eget hjem med smittebærende barn av vannkopper), skjønner jeg betydnigen av å ha kjæledyr. Til tross for at hun ene faktisk er frisk, og hun andre har god allmenntilstand selv med en rekke vannkopper, har ikke vennskap og lek vært som det pleier. I dag har vi gått oppå hverandre, og de to små har kranglet om det som krangles kan. 

Da solen omsider tok over for regnet, bar det rett ut med oss alle. Vi gikk rett til kaninparken vår, favorittstedet vårt på gården. Det beste med at kaninene fikk 60 kvm kaningård er at vi kan være inne sammen med de som i en lekepark. Jentene er glad i å hjelpe til med stell og å kose med kaninene, andre ganger leker de bare dem i mellom inne sammen med sine to høyt elskede kaniner. 







Jentene har hjulpet meg med rengjøring av kaninhus i dag. Jeg tok dokassa og ristet tepper, mens de vasket mat- og vannskål. Her må alle hjelpe til, ikke fordi det er fint å ha to gode hjelpere, men fordi våre to små må lære at det å ha dyr også krever stell og omsorg, noe som ikke gjøres av seg selv. 









En ting er helt sikkert, vi tok ikke et galt valg med å få oss kaniner. Gleden er stor for store og små, tobeinte og firebeinte. 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Se hele Kaninparadiset ferdig!

Da er vi på vei til Sverige for å besøke perleplassen som vi er så glad i. Jeg ble nødt til å sette inn støtet i går, noe som betydde at jeg måtte ut og inn i mellom regnfulle byger, og tordenskrall. Jeg hadde litt igjen på kaninhjemmet som jeg ønsker å få ferdig før vi dro, og selv om det mangler litt maling i den lukka utedelen, er alt i hvert fall brukende for de to små sjefene som bor der. 

Kl 22 i går kveld ble jeg ferdig med det som skulle gjøres, og da ble jeg nødt til å knipse noen bilder av kaninparadiset i skumringen. Nå er det ferdig (minus litt maling) !!!  


Velkommen inn i Miffi og Kløver sitt paradis! 





De to små vennene har 60 kvadratmater med område å løpe, hoppe, sprette og sove på. På dagtid når vi er hjemme hopper kaninene fritt på hele området, hvor de har flere skjulesteder i kaninhuset, men også i tunneler under gresshaugene i hagen. Bunnen er sikret hele veien, med en betongplatting etter et gammelt hønsehus, og netting mellom betong og gjerde. Gjerdene er laget av revenetting fordi det har bedre holdbarhet og er sikrere mot nattes rovdyr enn hønsenetting. 

Om natten og når vi er avgårde har kaninene muligheten til å hoppe ut og inn som de vil i en helt lukket del, som ingen råvdyr kan komme seg inn i, eller kaniner kan komme seg ut av. Den lukkede utedelen har også netting under jorden vi har lagt oppå. 



I utedelen fikk jeg snekret ferdig en trapp ned fra vinduet til kaninhuset i går. Jeg la også til et ekstra krypinn i uteområdet. 1/4 av taket i den lukka utedelen er tettet med planker slik at de alltid har muligheten til å finne skygge og ly. 



Vindusplassen er favorittplassen for de to små, her har de god oversikt, og frisk luft selv når det er grått og regn utendørs. 









Jeg har også fått ferdig kaninhusets innside. Nå har jeg fått laget kanindo og lagt tepper på gulvet i stedet for flis, det langt mer renslig og mindre å rengjøre. Jeg har også fått laget en hylle til å sette høy og kraftfôr på, så nå slipper jeg å bære med meg dette hver gang jeg skal fylle opp matstasjonene. Pet Food beholderen fant jeg på Nille. 







Oppå stubben har kaninene et krypinn med varmelampe for kaldere tider. 

Selvgjort er velgjort! - for dere husker vel hvordan det første bilde jeg tok av prosjektet så ut? Det er mange timers arbeid siden.  



Nå skal de få kose seg med en vertsfamilie i en ukes tid, og jeg er ikke redd for at kaninene trives i sitt ferdigstilte hjem. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninhus in progress



Nå begynner det å bli riktig så koselig i kaninparadiset. Gresset kommer sakte, men sikkert, og jeg har kommet et godt stykke på vei med det lille huset. 
Skallet til huset sto der fra før, men jeg har blitt overrasket over hvor mye arbeid det har vært for det. Huset har vært mitt prosjekt som jeg har jobbet med når BT har vært på jobb, så selv om en snekker har ett og annet å pirke på, må jeg si at mestringsfølelsen er stor når jeg ser det koselige lille huset på tunet. 

Den ene veggen med dør måtte jeg lage på nytt, jeg har også snekret dør og nye vindulemmer, pluss at jeg måtte lage nye vindskier. I tillegg har jeg lagt tynnere planker over alle sprekker rundt huset. Så har jeg isolert gulv, vegger og tak, før jeg har kledd hele innsiden med planker og malt det hele. 

INNE


Innredning er noe av det jeg synes er mest gøy, og siden vi bor på en gård med en låve med mange rare skatter, tok jeg meg en tur med trillebåra og fant flere morsomme ting til å innrede med. Da BT kom hjem fra jobb en dag og jeg hadde båret steiner og annet rart inn i kaninhuset, sa han - jøss, jeg hadde ikke sett for meg at du skulle innrede det slik. 
Det hadde ikke jeg heller, men det er det som er gøy med å lete etter gamle skatter, da kommer ideene av seg selv, og resultatet ble deretter. 

Jeg fant en gammel hoggestubbe til ved, som ikke er i bruk mer, og de samme rørene som vi har satt blomster i ute i kaninheiningen tok jeg opp igjen inne som platåstøtter. Varmelamper har vi mange av, og det passer perfekt i kaninhuset på vinterstid slik at kaninene har et krypinn de kan varme seg i. 

Jeg har snekret et lite hus over hoggestubben, og laget en trapp av brostein og planker som vi også hadde liggende. 

Jeg har fremdeles en del igjen inne, som do og matstasjon, men det begynner å ligne et skikkelig hjem som jeg trur Miffi og Kløver kommer til å kose seg i. 















Ute har vi fremdeles en del igjen, så enn så lenge får de to kaninene våre være innekaniner og bli enda bedre kjent med oss. 


Nå skal BT og jeg på telttur, mens jentene skal til morfar, så da blir jeg litt borte fra bloggen, men følg med på snap om du ønsker det: Stinetuss. 

- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninhopp i gresset

Jentene er hjemme fra barnehagen i dag, noe som ikke var helt planlagt etter gårsdagens svettetåkter, og med samme værmelding for denne dagen. Men Otilie hadde et fall på tirsdagen og har klaget veldig over smerter, hylt faktisk om vi har løftet henne. Siden smertene ikke var noe bedre i dag tidlig, ringte jeg legekontoret for en sjekk. Etter det bar det inn til sykehuset for røntgen av kragebeinet, men heldigvis fantes det ikke brudd. 

Heldigvis har hormonene holdt seg under kontroll i dag, og jentene har hatt den beste tålmodigheten på venteværelser og undersøkelser. Nå nyter store og små, tobeinte og firbeinte sommeren på sitt beste underdørs, og aller helst i skyggen! 

Nå skal det bli utrolig godt å få ferdig uteplassen til kaninene, de er helt klart i sitt rette element når de er utendørs. Jeg vet ikke hvor mange runder de har løpt som to streker, eller hvor mange krumhopp de har tatt. Selv om det virker som de koser seg inne, og går fritt rundt der også, så er det tydelig at livet utendørs er enda bedre. Underlaget er ikke glatt og det er masse spennende å snuse og spise på.  

Så trygge kaninene har blitt på oss, er det ikke noe problem å la de hoppe fritt rundt under oppsyn. For litt løvetann rett fra hånda smaker uansett aller best!





 - Kan jeg prøve å være kanin også? -


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kanin møter hund

Kaninungene har nå vært hos oss i 6 dager, de har blitt godt husvandte og hopper rett til oss når vi roper på de. De er begge fortrolige med jentenes håndtering, fordi jentene har vært rolige og forsiktige med de hele veien. 
Kaninungene har bodd inne siden vi fikk de, årsaken til det var at jeg ikke helt klarte å vente med å kjøpe kaniner når jeg kom over de to kaninene jeg anså som perfekte for vårt hjem. Siden uteplassen deres ikke er klar, er det å være inne det eneste alternativet for øyeblikket. 

Å ha kaninene inne slik som nå er ikke noe jeg så for meg, men jeg har skjønt hvor mange fordeler det er ved å ha de inne en stund. Kaninene er tilgjengelig for kos dagen lang, de blir vandt med at vi går rundt, plutselig høye lyder og barnehender som vil klappe. Det å ha de inne de første ukene trur jeg er spesielt positivt for båndingen mellom oss mennesker og kaninene, men også mellom kaninene og de tre andre firbeinte som bor i dette huset - nemlig Rottweileren vår Tyra og de to kattene. 

At kattene og hunden blir kjent med kaninungene er vel så viktig som at vi blir det. Kattene fanger rotter som er på størrelse med kaninene, så derfor er det veldig viktig at de ikke setter inn jegerinstinket når de ser de to små. Hunden vår har aldri hatt et jegerinstinkt, men hun er fremdeles like leken som en valp, og kan fort tro at alt som beveger seg rask er en leke hun skal stoppe meg labben. Med sine 35 kg kan en lekende lapp gjøre stor fare for de skjøre kaninskjelettene. 



Derfor er møte med de nyeste familiemedlemmene våre under svært kontrollerte rammer, og tilvenningen går gradvis. Tyra har fått kjenne på de nye luktene kaninene har bragt inn i huset, så har hun fått studere de to små hoppende i stua igjennom vinduet ute. Senere har hun fått snuse på buret kaninene er i når de ikke kan hoppe fritt rundt, og hilse på de to som er like nysgjerrige igjennom kaninburets gitter. Etter 4 dager med en gradvis tilvenning av de to små har Tyra fått lov til å være i samme rom som de løse kaninene, mot at hun måtte være på plassen sin (i sin egen seng) og studere de to små hoppe rundt. I går på den femte dagen fikk Tyra møte de to kaninungene nese til nese uten noen sperringer i mellom seg og dem.
Vi har en hund som er svært lydhør på komandoer, så jeg ba henne forsiktig komme fra sengen sin og legge seg paddeflat på gulvet i stuen. Vi har hatt et teppe liggende hvor vi har satt oss for kaninkos, og kaninene har blitt godt kjent med at dette teppet betyr kos og kanskje litt grønt. Så da Tyra og jeg la/satte oss på teppet kom de to nysgjerrige kaninungene til oss.  



Tyra fikk stadig beskjed om å ligge helt rolig, og selv om det er vanskelig i en slik spennende stund er hun god på komandoer og lå så stille hun fikk til, selv om halen logret ivrig, nesen pustet langt hurtigere enn normalt og øynene fulgte med på bevegelsene. 









Et vellykket første møte med de to små som gladelig hopper rundt som to viltre og lykkelige barn de er. Det blir litt ekstra vask på meg med kaniner inne, men allerede nå er det flere dobesøk i kanindoen, og ferre uhell på utsiden. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninhus DIY

Mitt store utendørs prosjekt om dagen er kaninhjemmet, og jeg har ansvaret for kaninhuset. Ikke for at BT ikke kan hjelpe til, eller at jeg har bestemt at jeg skal gjøre det alene, men fordi han har ekstremt lange arbeidsdager nå. Han er ofte bare hjemme til middag og de to timene han får til rådighet sammen med jentene før de skal sove for kvelden, før han på ny må ta noen timer til på kontoret. Dette er noe jeg er godt vandt med, så jeg har ikke noe i mot å sage, spikre og skru på egenhånd. Bare jeg har med boka mi på øret, så koser jeg meg glugg! 

Restaureringen av det røde huset har tatt mer tid enn jeg på forhånd så for meg, men når det må isolerer og delvis lages på nytt, så tar det tid. 
Jeg gleder meg så klart aller mest til å innrede huset innenfor, og snekre platåer og soveplasser. Nå kan jeg endelig si at jeg nærmer meg, bare jeg får på litt maling, og får isolert og planket takets innside av huset. 

Her følger litt bilder av prosessen. 













Gresset har begynt å spire i disse dager også, så det lover godt for kaninpusene våre som nå bor for det meste i hele stuen. 

Velkommen hjem Miffi & Kløver

Gleden i ansiktet til jentene de vi hentet de to kaninungene kunne ikke vært bedre. Vi hadde en helt fantastisk tur, hvor vi snakket i lange tider om kaninhold og hvordan man må være sammen med kaniner. 

Nå har kaninene allerede rukket å være hos oss i 5 timer, og jentene er 100 % forelsket i sine nye kjæledyr. De skulle gjerne koset med de non stop siden vi kom hjem, men etter litt forklaring forsto de også at de små trengte hvile og ro etter en lang reise og ett nytt sted. 

Jeg hadde snakket lenge med selgeren før jeg bestemte meg for å gå for disse to nydelige kaninene. Hun fortalte om hvordan hun tilvendte kaninungene med mennesker rett etter fødsel, og at resultatet av det ga utrolig tamme og rolige kaninunger. Noe som for meg var svært viktig med tanke på at dette er kaniner som skal være til glede for barna og omvendt. 

Oppdretter har gjort en fantastisk jobb, de to kaninungene hoppet frivillig inn i jentenes fang og lot seg kose med. Så uredde og trygge. Helt fantastisk å se. 


Dette er Miffi, det er ei lita renraset Løvehode jente.

- L  Y  K  K  E  R  U  S - 








Her ligger lille Kløver å koser seg på fanget. Han er en 50/50 blanding av Hermelin og Løvehode 


- Når kaninungen sovner i armene på sin helt nye eier på tre år <3


 

Nå får vi foreldrene ut å fortsette prosjektet: kaninparadis :) 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninverden!

Lite visste jeg at det fantes en egen kaninverden der ute, med en samling kaningengasjerte kvinner og menn som virkelig ånder for de rufsete kjæledyrene sine. 

Men hva skal jeg si, jeg viste ikke det fantes et eget fb-forum for tvillingmødre før jeg selv ble tvillingmamma heller, og med over 3000 tvillingmødre i gruppen har jeg mang en gang kunne senke skuldrene av råd og tips der inne. For en god utnyttelse av internettverden.

Da jeg studerte naturmedisin på dyr, var vi også innom kaniner som et emne, og jeg husker jeg ble sittende igjen med den vonde følelsen av alle kaniner som bor i et lite firkantet bur. Det var jo slik jeg selv oppholdt kaninene mine da jeg var barn, selv om de fikk ut å lufte seg i hagen, var det på langt nær hver dag de fikk det. Allikevel trudde jeg at jeg var den beste kanineieren, som hver dag var ute og plukket friske planter og grener til dem, og passet på at buret var rent og pent. Jeg viste jo ikke bedre, jeg viste ikke at en kanin ikke er skapt for å sitte innesperret i et bur, jeg viste ikke at slike kaniner ofte lider av beinskjørhet og smerter. 

Gleden over å kunne gjør det bedre med ny kunnskap føles utrolig godt. Og ja, jeg er nå blitt en kaninengasjert kvinne ! Neste på kanten til å bli tullete. Det får så være, skal jeg ha dyr, skal jeg også gjøre mitt for å gi dyrene de beste forutsetningene.

Si hei til våre to nye familiemedlemmer, som snart skal flytte inn på Haugan Gård! 








 

- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Alle fire hjelper til

Bustete på sveisen og møkkete fra topp til tå.! Det er slik det bare blir når to treåringer leker at de selv er kaniner i det fremtidige kaninparadiset. 

I dag har vi alle fire være ute fra tidlig morgen til den sene middagen. BT er den som må stå for hovedjobben i disse dager, da gravemaskin og traktor står for mesteparten av jobben, like greit siden jeg har en hånd som kun fungerer delvis til enkle oppgaver. Men litt får også vi jentene gjort, som å rake ut til den nye plenen, og klappe og forme til tunneler.

Plassen som nå skal bli vårt lille kaninparadis har de fem årene jeg har bodd her vært en oppbevaringsplass for skrot. Tidligere historie er at murplattingen en gang tilhørte et stort hønsehus som raste sammen. Det at det er mur i bunn gjør plassen svært tilrettelagt for å lage et kaninparadis. De får nemlig ingen mulighet til å grave seg ut, til tross for at de nå har 30 cm med jord de kan grave og kose seg i. 



Etter at BT fikk lagt ut over jord kunne jeg finne litt gammelt "skrap" til å dekorere uteplassen. BT skaffet et rør som vi kunne lage tunneler av, og jeg valgte ut plasseringer og noen gamle steinrør til dekorasjon. 



Så kjapt fingeren min blir bra igjen skal dette lille huset få en herlig makeover, og trylles om til en villa for kaninene vi må få oss. 
Enn så lenge er det bare å vente på at gresset vi har sådd skal begynne å gro :D 















 


- Speiltvillingene på Facebook -