januar 2016

Minnene

Facebook tar meg tilbake tre år om dagen, og hver dag må jeg stoppe opp! 

Det hele føles så vanvittig uvirkelig. Jeg husker spenningen som fulgte graviditeten, men også bekymringene. Allikevel trenger jeg bilde av meg selv for å faktisk forstå at jeg en gang gikk gravid. Nå er det plutselig gått så lang tid, siden den gang da. 

På denne tiden hadde jeg fått vite at det jeg skulle bli mamma for, var to små piker. I uke 22 ble jeg også sendt ut av jobb fra legene, og ventetiden hjemme gikk til "redebygging" for to små. Oppussing av barnerom, bad og kjøkken, og storhandel av alt to babyer måtte trenge.





I dag er det rart å kjenne på følelsen jeg hadde før jeg ble mamma, over hvor mye jeg gledet meg til å se de for første gang. I dag kan jeg nesten ikke huske hvordan livet var uten barn.. 

Minnene gir meg helt klart rom for å tenke over hvor takknemlig jeg er som fikk dele livet med to fantastiske døtre! 

Min lille hemmelighet..

Slapp helt av - det blir ikke noen treningsblogg! 

 

Det var en gang, da jeg selv følte meg riktig så sporty. Jeg gikk idrett på vidregående og elsket den dagelige treningen. I tillegg hadde jeg en hest som jeg trente fem dager i uken. 

Da jeg ble gravid hadde jeg den største intensjon om å trene til ungen ble født. Noe avbrekk skulle ikke være nødvendig - trudde jeg.
Jeg gikk riktignok lengre enn halve mitt svangerskap, før jeg ante at det befant seg to mirakler i magen. Så det var vel ikke så rart at det ble krig i magehulen da jeg humpet rundt på hesteryggen i god tro om at jeg kunne ri fram til fødsel. 

Det var da jeg forsto at bøker og artikler ikke kunne gi svaret på hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre. Kroppen var fasitten og forklarte meg strengt at jeg ikke hadde noe på en hesterygg å gjøre, jeg hadde heller ikke noe å gjøre med joggeskoa på. For selv om jeg prøvde, så endte det opp i gravidegange og forsterstilling, i det bekkenet ble uenig. 

Da jeg var i den 26. svangerskapsuke var det legen som ble streng, og beordret meg til å bli liggende resten av svangerskapet. Det var kanskje ikke så rart, da livmorhalsen hadde begynt å åpne seg, og så fort den fikk litt press på seg, åpnet den seg litt til. 

6 uker senere var to nydelige piker født, og 6 uker etter det bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å stramme opp det løse mageskinnet. 

I løpet av et nanosekund forsto jeg hva graviditeten hadde gjort med kroppen min. Jeg hadde ikke bare blitt bløt på innsiden i forelskelse til mine to barn, jeg var blitt slapp som fiskepuddig i resten av kroppen også.
Det tok drepen på treningsgleden så jeg la den på hylla og der fikk den støve i fred og ro.

Helt til ...

August 2015. Barna begynte i barnehage og jeg innså at nå måtte noe gjøres. Ikke fordi jeg hadde lagt på meg, ikke fordi jeg følte meg ille i egen kropp, men rett og slett fordi jeg innså at kroppen min ikke ville takle det faktum at jeg hadde tvillinger stort lengre. 

Jeg var ikke blitt noe sterkere de siste åra, men barna sluttet ikke å vokse av den grunn. Det ble omtrent en umulig oppgave å bære begge samtidig, noe som ikke er helt uvanlig at jeg som mamma noen ganger må. Jeg hadde vondter i ryggen fordi kjernemuskelaturen min ikke var sterk nok, og energien debbet ut av meg. 

Nå har seks månder gått, siden jeg ble dratt med inn på min første Crossfit time, og kroppen min tatt en ny retning. At styrketrening kunne være så gøy ante jeg ikke, så i dag gir jeg meg selv rett og slett en liten klapp på skulderen. Treningen har fjernet vondtene, den har gitt meg styrke slik at jeg kan bære begge jentene opp og ned trapper uten og måtte gå to turer. Jeg har fått synlige muskler, og mye mer energi! 


Jeg har ønsket å holde treningen utenfor bloggen, fordi jeg har vært redd for sette fokus på feil budskap. Så det var altså min lille hemmelighet, som jeg nå ønsket å dele med dere. Trening trenger ikke å være bygd på kroppspresset, for meg ble trening en helt nødvendig faktor for at hverdagen min skulle bli enklere.

Men fortvil ikke, dere skal kunne være trygge på at treningskost og treningstips ikke blir en del av denne bloggen..

Det usynlige arbeidet

Uten oss kvinner hadde hverdagen raknet..
- men er du den som ikke kjenner deg igjen, så len deg tilbake og nyt ditt perfekte hjem. 


Mannen kom inn yttergangsdøren i det jeg listet meg ut av barnas soverom. Hodelykta var på plass og med vilje rettet han den rett i ansiktet mitt og gliste fornøyd. Det brant i øynene etter å ha sunget nattasanger en lang stund på det mørke barnerommet, men jeg gliste tilbake og dro hendene opp foran øynene. 

"Hva?" spurte jeg, etter som jeg skjønte det var noe. 

"Jeg har gått ut med søpla for deg, og her har du ved!" sa han, stolt over sitt lille arbeid. "Jeg rydda ferdig kjøkkenet og satt på oppvaskmaskina også" la han til med et blunk i min retning. 

"Herlig, takk!" svarte jeg han, men i mitt stille hodet sa jeg: Haha, så søt han er når han må fortelle meg dette! Når ble det egentlig min faste oppgave å gå ut med søpla? Gikk han ut med søpla for meg, eller for oss? Jaja, samme det. Jeg kan jo ikke klage på at han har gått med søpla, henta ved, og tatt kjøkkenet, uten at jeg har spurt om det - Gud så deilig.. 

"
Hvor er støvsugeren? spurte han. Der kom et av de spørsmålene jeg alltid må rynke øynebrynene når jeg svarer. Et annet av disse spørsmålene kunne vært: "hvor har jentene pyjamaser da?". Jeg har aldri skjønt hvorfor han spør, for om jeg svarer: "Hvor tror du?, så vet han svaret like godt som meg: "I klesskapet?" 
En støvsuger har tross alt ikke så lett for å gjemme seg, og siden den tar såpass med plass og ikke kvalifiserer seg som et flott møbel til stuen, så står det alltid på roterommet. "På stuebordet" svarer jeg ironisk, men legger til, "der den alltid står". Han har støvsugd før, så han går direkte til roterommet og finner den. 

En god stund senere trasker han fra stuen til kjøkkenet, og tilbake igjen. I det han slenger seg på sofaen sier han: "Ah, det er så deilig å gå på gulvet etter det er støvsugd!" 

"Ja, veldig", svarer jeg og smiler til han. 

"Har jeg ikke vært flink i det siste?" 

"Jo, det har du, veldig flink. Jeg setter virkelig stor pris på hjelpen, da er det litt lettere å holde alt i orden" Svarer jeg, og jeg mener det av hele mitt hjerte. 

Igjen måtte jeg smile, og i mitt stille sinn fortalte jeg, tenk om jeg også fortalte om alt jeg gjorde i huset hver dag, kanskje jeg skal begynne med det? Det er jo ikke slik at jeg ville unngått å legge merke til at søpla var tømt, eller at vedkurven var full. Stort sett har jeg stålkontroll på det som skjer i huset.. Kanskje det er nå jeg skal fortelle han hva jeg har gjort i dag? Pakket matpakker til barna, funnet frem rene og brettede klær til dem, stelt barna, levert barna i barnehage, sortert klesvask, vasket to maskiner med klær, tørket to maskiner med klær, brettet en maskin med klær, tatt ut av oppvaskmaskinen, ryddet kjøkkenet, ryddet resten av huset, handlet mat og annet nødvendig, hentet barn, hentet posten, laget middag og jo, lagt rene klær tilbake i hans skap slik at han i morgen kan dra de rett ut fra skapet som han kanskje trur de kommer til av seg selv.. 

Home interpretation of the goddess Shiva

Menn er noen fantastiske skapninger, jeg ville aldri vært foruten. Men det overrasker meg stadig over hvor lite de får med seg. Lekene til barna havner ikke i lekekassa av seg selv, og senga blir ikke redd opp uten at noen gjør det for den.
De må gjerne få tru at de er best i alt, men innad i familien, så trur jeg selv de skjønner at kvinnen er uovervinnerlig.

 

- Speiltvillingene på Facebook -  

Slik gikk det til at TV ble dratt inn.

- En tid der det å aktivisere barna var vanskligere enn å knekke en nøtt med bare hendene. 

Etter jeg skrev innlegget, TVbruken tok helt av, begynte jeg faktisk å fundere hardt på når barnetv ble dratt mer og mer inn i hverdagen vår. Som et resultat synes jeg innlegget fortjener et oppfølgerinnlegg.

mother soothing her baby with reading and stroking
- TV skal vi i hvert fall ikke kaste bort tiden vår på, lille venn - 

Det var en tid da barna våre ikke kunne kalles for barn, men babyer. På den tiden var det enkelt å danne seg bilder på hvordan oppdragelsen skulle bli, og det var da jeg blant annet bestemte at mine barn bare skulle få se TV i begrenset tid av døgnet når de ble større. Det fikk greie seg med TVtiden jeg selv vokste opp med, tenkte jeg, barnetv seks til halv syv om kvelden. 

De to små babyene var strålende fornøyde med en uro de kunne kikke på. De elsket samtalene våre, selv om de ikke kunne svare annet enn "uh, uh, æh, jæ, boo", og fikk de en leke i hånden, så var den spennende helt til øynene falt igjen. 

Å ha baby kunne være tøft på mange måter, men å aktivisere de var ikke veldig vanskelig. Fem miutter i mageleie for å trene rygg, en liten lekestund, en leke i hånden og litt mammakjærlighet var det som skulle til, dag inn og dag ut i lang tid. 

Så en dag var de plutselig blitt så utrolig mye større, de små babyene lå ikke lengre på rygg, nå krabbet de rundt. Det var ikke vanskelig å aktivisere de da heller, huset tok seg av det. Hver minste lille krok skulle utforskes og hver bidige ting skulle smakes på eller testes som slagvåpen. Det var vel heller en tid der det var barna som aktiviserte oss, og ikke omvendt. 

De gikk fra å krabbe til å reise seg opp på beina, og da de virkelig hadde fått dreisen på å bevege seg rundt vertikalt begynte aktiviseringen å bli vanskeligere. Nå var alle kriker og kroker allerede utforsket, alle leker var smakt på og "æh, jæ, boo" begynte gravdis å skiftes ut med noe som lignet på ord. Men ordene var ikke mange nok, eller stødige nok til å kunne forklare og fortelle hva de selv ville gjøre. I stedet var det som en gjettelek der barna stadig ble mer og mer frustrert over at vi bare ikke kunne forstå. 

Jeg hadde barna hjemme frem til de var godt over to år, og med ett åringer i hus, så skal det skje noe.. til en hver tid... Men hva da? Å finne flere passe aktiviter for hver dag er ikke enkelt. Det er så mye de er for små til. De kan tegne, men er mer opptatt av å spise fargen. De kan bygge med klosser, men er mer opptatt av å kaste de rundt. Du kan lese bøker for dem, men du oppdager at du blir sittende å lese høyt for deg selv, for en ett-åring har ikke tid til å sitte og lytte. 

En ny aktivitet var ikke spennende i lengre enn fem minutter, og da måtte du finne på en ny før de rakk å kjede seg for mye. Kjeding førte fort til tusj på vegger, dobørste på ville veier eller pyntegjenstader i brutale barnehender. 

Så var det jammen ikke så rart at Nanny Mrs. TV, måtte bidra med sitt i den travle hverdagen!! 

baby boy with remote controls watching television
- phu, nå vet jeg i hvert fall hvor jeg har deg - 

Nå er vi på andre uke uten TV for barna i hverdagen. Jeg har ikke savnet den ett sekund, heller ikke jentene. De få timene etter barnehagen går så vanvittig fort, og i en alder av snart tre er det så mye gøy vi kan gjøre sammen. 

Men det var en tid jeg ikke hadde klart meg uten, trur jeg.. Og antagelig kommer det flere slike perioder.. Men akkurat nå koser jeg med med barnelatter og lek fremfor "Vil du bli snibel, snabel, snubel glad? Snibel, snapel, snubel glad? Sniiibel, snabel snubel glad, snibel, snabel, snubel glad!"

- Speiltvillingene på Facebook -  

 

Fra kast til nytt for dukkene..

En bitte liten symodel 

Om noen hadde fortalt meg: "Du er som snytt ut av nesa på mammaen din!" Så hadde jeg blitt nødt til å svare ja i dag. Som barn hadde dukkene og bamsene mine de fineste klærne og tilbehøret blant alle mine venner. Jeg var så heldig å ha en mamma som sydde til meg og dem. Det er ikke lenge siden jeg fikk en eske med dukkeklær fra barndomshjemmet og da jeg bladde meg igjennom, ble jeg sittende med tårer i øyekroken. Minnene strømmet på fra barndommen, men jeg ble også veldig oppmerksom på de unike plaggene, på sømmer og snitt. Med ett kunne jeg forstille meg mamma foran symaskinen, der hun satt og sydde nye plagg til dukkene mine. 

Da jeg satt og sydde til jentenes dukker, kunne jeg selv kjenne på meg at jeg begynner å bli likere og likere min egen mamma. Jeg lager til og med den samme ubeviste konsentrasjonslyden når jeg sitter å syr... 

 

Etter en stor-opprydding på jentenes soverom i helgen, bestemte jeg meg for å sy om gamle sengetrekk som jentene hadde da de var mindre. Sengetrekkene har blitt liggende å støve i skapet, noe jeg trur ikke er så uvanlig hos flere av oss. Vi tenker kanskje at vi kan få bruk for det en dag, kanskje får vi ett til barn? Kanskje vi kan gi det til noen andre som får barn? Men så blir det bare liggende.. 

Sengetøy er ofte 100% bomull og myke og behagelige stoffer, så hvorfor ikke gjøre gjenbruk av det gamle. Slik gikk det altså til i dette hus. Siden jentene har fargekoder: rosa og lilla, og siden de selv elsker sin egen farge, passet det veldig godt å sy ut av sengesettene som var i hver av deres farge. 

Jeg tegnet derfor opp mønster til pyjamas i går, og klipte ut stoffbiter til dynetrekk, putetrekk, madrass og pyjamas. Alt av stoff er fra gamle sengesett og siden jeg hadde vatt ligende kunne jeg sy uten å dra og handle. Wohoo. Det gir virkelig følelsen av at noe er gratis her i denne verden, til tross for at jeg en gang har kjøpt sengesett og vatten jeg hadde liggende. 

Jeg vet at de to snuppene mine kommer til å bli superglade for det nye natttilbehøret til dukkene sine, for dukkelek står øverst på listen her i hus. 











- Speiltvillingene på Facebook - 

Et vanskelig barn, og Et lett barn.

- Jeg vet de er tvillinger, men ikke kall de tvillingene ... 

Lenge før jeg selv ble mamma hadde jeg ingen kunnskaper rundt det å være tvilling eller det å ha tvillinger, jeg hadde bare spekulasjoner og bilder basert på teorier eller historier. Jeg husker godt at den eneste måten jeg ville klare å skille et eneggede tvillingpar i fra hverandre var å studere de nøye, sammenligne de opp i mot hverandre og trekke en konklusjon ut i fra det. En ikke så heldig konklusjon kunne da bli: Hun er den peneste av de. 

Den frykten for at andre skulle sammenligne mine barn vokste så klart etter at tvillingene ble født, men til tross for frykten for at andre skulle sammenligne de og trekke konkulsjoner, sammenligner jeg de med hverandre hele tiden, kanskje mer enn noen andre.

Jeg trur at det å sammenligne er en del av det å være menneske. Vi sammenligner alt vi kommer over, men mest av alt sammenligner vi nok barna våre, vi sammenligner de med oss for å finne ut hvem de likner på. Vi sammenligner de med søsken om de har det, og vi sammenligner de med alle andre barn på deres alder for å få en bekreftelse på hvor de er i utviklingsstadiet. 




Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder



Naturlig nok ligner døtrene mine på hverandre som eneggede tvillinger, men deres personlighet er allikvel så forskjellig at de ikke er til å ta feil av for meg som mor. Sammenligningen kommer helt av seg selv, men utfallet ble for meg veldig skremmende. 

Så selv om jeg ikke turte å si det høyt hadde jeg; et vanskelig barn, og et lett barn. Jeg hadde et barn som dro all energi ut av meg, og et barn som ga meg styrke. Jeg hadde et barn som krevde vanvittig mye energi og oppmerksomhet i negativ form, og et barn som sto på sidelinjen og ventet til diskusjonen med søsteren var over. Jeg hadde et barn som var ildsint og et barn som bare smilte. 

Jeg var redd for å fortelle om dette i frykt for at andre skulle sette stempel på de. Jeg hadde ikke orket å høre noen fortelle meg at den ene datteren min var den "snille" og den andre den "vanskelige".  

Jeg ble redd for at jeg håndterte min sinte datter feil, jeg var redd for at hun ville vokse opp med en følelse og være "den minst likte", jeg var livredd for at hun selv skulle tenke seg selv ned fordi søsteren var mer av den stille og konfliktsky typen. 
Så var jeg redd for at det enkle barnet mitt skulle få for lite oppmerksomhet, jeg ble redd for at jeg skulle glemme å fortelle henne hvor tålmodig og omsorgsfull hun var hver dag. 

For som sant var så kledde den lette datteren på seg selv, mens jeg i en kamp måtte fokusere på datteren som aldri ville det jeg ville. Som ved hver miste lille ting satte seg på bakbeina og krevde oppmerksomhet og diskusjon. 


Grunnen til at jeg forteller dette i dag er fordi jeg vil vise hvor misvisende det kan være å trekke en konlusjon basert på sammenligning. Dette gjelder ikke bare for tvillinger, men for alle. Du trenger ikke være dårlig i matte fordi du fikk en dårligere karakter enn de andre på en matteeksamen, kanskje hadde du bare en dårligere dag. 
Barnet ditt trenger ikke henge etter fordi hen begynte å snakke senere enn de andre, hen likte kanskje bedre å lytte. 

Å sammenligne kan være vel og bra, men noen ganger virker det kanskje mot sin hensikt.

Jeg har ikke "et vanskelig barn" og "et lett barn". Jeg hadde to barn som var i litt forskjellige utviklingsstadier, der det ene barnet møtte på "teste grenser - perioden" (kall det trassalderen om du vil) før det andre. I dag har de to byttet roller, og den som var så sint står nå på sidelinjen og venter tålmodig på søsteren som hyler i sinnet på gulvet fordi hun fikk feil jakke... 

Heldigvis vil vi elske de like mye, enten de er sånn eller sånn.. 

 

- Speiltvillingene på Facebook -  

Sy av restene..


Sleeping beauty! 

I dag fikk jeg frem symaskinen, ENDELIG! Det har ikke vært mye jeg har fått gjort i dag, helgene flyr så vanvittig fort, og tiden med jentene er verdifull. Etter jeg ble ferdig med rydding og rengjøring på jentes rom, gravde jeg frem noen gamle dynetrekk til jentes for små dyner og puter. Det er mye fint i gjenbruk så jeg tenkte å sy om de gamle trekkene til nye dukke sengetrekk for jentene. 

Men før jeg fikk startet med det, fant jeg frem noen rester fra stoffskapet. Kunsten ved å virkelig få billige plagg er å nettopp benytte seg av alt stoffet, selv om du ikke bruker alt til det du tenkte å sy. Jeg sparer derfor alltid på rester, og plutselig får jeg anledningen til å lage et babyplagg, en lue eller noe annet smått fra stoffskapet. 

I dag ble det luer, for etter å ha vært borte på besøk i dag kom jeg til å tenke på at jentene burde hatt en "pen" lue, da er det deilig å kunne finne rester fra skapet og sy luer "helt gratis" 









Jeg har tidligere delt syoppskrift på lue 

- Speiltvillingene på Facebook - 

Barnerom i endring

Savnet plutselig synes av dette koselige prinsesserommet... 



I dag har jeg tømt ut alt av skuffer og skap på jentenes soverom og ryddet, sortert og kastet leker. Endelig kan jeg legge inn "prosjekt barnerom" inn i tidsplanen igjen. Det er på høy tid ettersom rommet nå har stått stille siden jeg snekret ferdig sengene til jentene, og lagde et hus rundt senga til Olivia. 



Nå står så og si alt på hodet på rommet deres, og jeg tenker og grubler på hvordan løsning jeg skal ha i resten av rommet. I dag har jentene "hjulpet" med ryddingen, det vil si - ryddet ut det jeg har ryddet på plass. Så til uken skal jeg se om jeg får gjort litt mer uten å ha de rampete medhjelpere ved min side. 

Ingenting er mer gøy enn å ommøblere og fornye, så jeg gleder meg veldig til rommet har fått et nytt "større-jente" preg. 

Nå skal BT og jeg ta siste timene av lørdagen i sofaen med alt for mye snop og en film. 

Nyt kvelden! 

Hudproblemer?

Bedre hud fra innsiden og ut! 

Det er på tide med en oppdatering på SkinRepair som jeg begynte å bruke for et halvt år siden. Mange har etterspurt dette innlegget, så det er på høy tid. 


Annonse

SkinRepair er et kosttiskudd som inneholder ulike virkestoffer som huden trenger for å fornye seg og holde seg ved like. Nå i vintersesongen blir huden vår tørr, og da er et ekstra påskudd av næringstoffer for hudet det vi trenger. Selv har jeg fra tenårene hatt store problemer med acne, men til tross for at jeg på den tiden oppsøkte lege så fikk jeg beskjed om at jeg var i en alder der det var så normalt at de ikke ønsket å gjøre noen spesielle grep. Noen savler fikk jeg allikevel på resept. 

Siden jeg var 14 år har jeg altså brukt diverse kremer, reseptbelagte og ikke. Noen av salvene svei mer enn de fungerte. Den siste salven jeg fikk på resept for litt under ett år siden, ødla halvparten av håndklene og putetrekkene mine, etter som salven bleket alt jeg rørte ved. 

Når jeg da ni år senere har store deler av ryggen dekket med arr, så sitter jeg så klart igjen med en følelse av at de salvene verken var verdt kroner, tid eller svie. 

Det er en stor bariere for meg å dele et bilde av ryggen min på denne måten, men jeg har godtatt at det er slik min rygg er og har vært i mange år. Den er ikke perfekt, men så lærer man å tilpasse seg det en ikke er så fornøyd med. 
Jeg trur min største frykt for å vise frem acnearr har vært en innebygd redsel for at andre skal tenke "æsj, så ekkelt!". I dag driter jeg mer eller mindre i det, og jeg håper at jeg kan få andre med acneprolemer til å se at de ikke er alene og føle seg litt bedre ved å se at ingen er perfekte. 

Det var min lille bakgrunnshistorie på hvorfor jeg ønsket å teste ut SkinRepair, som virker fra innsiden og ut - noe jeg har betydelig større tro på. Det vi putter i oss viser seg i huden, en kveld med alkohol resulterer i kviseutbrudd to dager senere. Mye usunt = akkurat det samme. Så da virker det jo logisk at ved å gi hjelpen innenfra så vil resultatet også bli bedre. 

Det har det også blitt! Jeg er veldig fornøyd. Acnearr vil jeg nok for alltid ha, og en og annen kvise får jeg alltid i forbindelse med mensturasjon eller en festkveld. Men jevnt over er huden min godt fornøyd med kosttilskuddet tilrettet nettopp huden. 
Å ta to tabletter er også enklere enn å skrubbe, og smøre med ulike salver på rygg, bryst og ansikt, morgen og kveld.



SkinRepair er en trygg og anerkjent serie som er produsert i Norge med høy kvalitet og følger de strenge kravene i EU for ingredienser i produktet. 
Huden min har normalisert seg etter bruken av SkinRepair, noe som er helt fantastisk. For å legge sminke på et tørt ansikt er ikke enkelt, og enda verre er det å legge sminke over en stor samling kviser. I dag kan jeg sminke meg mye raskere, og resultatet blir så mye penere. 

- For deg som ønsker å prøve SkinRepair -

PS: Ved å bestille blir du abonnent, men det er ingen binding. Abonnemetet kan sies opp ved å kontakte kundeservice på telefon eller e-post. Kampanjepris gjelder kun første levering. Det er 30 dagers åpen kjøp.

 

GOD HELG!! 

 

Foreldre litt for tidlig?

Om tyve år er vi på bobilturer med 60'åringene! 

Det var en liten detalj jeg ikke kom til å tenke på da jeg ble gravid som 21 åring. Graviditeten kom litt brått på, men vi tok det med et smil og gledet oss til å bli foreldre. Syv måneder senere, var vi blitt foreldre til to premature prinsesser. Jordmor fortalte hvor positivt det var for kroppen min at jeg fikk barn allerede som 22 åring, og la til om livets klokke for når vi sto best rustet til å føde barn og komme oss tilbake til normalen etter påkjenningen. 

Å være en ung mor er på mange områder veldig fint, men når jeg sitter med hodet i studiebøkene etter sengetid for barna, så skjønner jeg også hvorfor det er gunstig å vente noen år. 

En kveld nesten tre år etter jeg ble mamma, lå jeg i senga og tenke på alt og intet før jeg omsider sovnet. Tankene flakset fra det ene til det andre, og så slo det meg, på de (snart) tre årene jeg har vært mamma, så er det ingen fra min vennekrets som en gang har blitt gravide. Jo, jeg har ei bestevenninne, men hun fikk sitt første barn en måned før jeg selv ble mamma. De andre vennene mine er så langt i fra det livet jeg lever at det ikke er til å sammenlignes en gang. 

Heldigvis har jeg allikevel holdt på vennskapet til mine gamle venner til tross for de totalt forskjellige livene vi lever i. Men vi har også fått nye venner etter familieforøkelsen, vi har blitt venner med "likesinnede" - andre småbarnsfamilier. Det kommer nok ikke overraskende på at de gjerne er den del år eldre enn oss, men siden vi er på samme sted i livet merkes ikke aldersforskjellen. 

Angsten på sengekanten kom da jeg plutselig kom til å tenke på at mine barn antagelig kommer til å være barnevakt for mine vennes barn, og enda verre; Når jeg er 42 år gamel så er jentene våre TJUE år!!! Det er liksom da vi skal begynne å leve livet, reise og gjøre som vi selv vil.. Det er bare en liten hake, vennene vår sitter jo da med barneskolebarn.. 

Bildet av samboer og meg selv som førtiåringer dukket opp i hodet mitt, der satt vi i en bobil på vei til harryland med vennene våre på 60! 

Hey ho, let's go! 

Kanskje må det bli en liten attpåklatt i trettiåra så vi på ny kan tilpasse oss de gamle vennene våre og snakke om bæsjebleier og gulp med den størte selvfølgelighet. 



- Speiltvillingene på Facebook -

 

TVbruken tok helt av!

Plutselig satt de foran tv hver kveld, og sutringen ble et forverret bilde på hverdagen. 

Hvor og når det hele startet vet jeg ikke, antagelig har det vært en glidende overgang fra den gangen jeg var så bestemt på at barna mine ikke skulle bli tv-slaver, men det er lenge siden nå. 
På veien feilet jeg, pluselig hadde vi gått i fella. 

Under middagslagingen fant jeg fort ut at barnetv var den ultimate barnevakten for slitene barnehagebarn. TV´n husket jeg skjeldent å slå av i det jeg ropte at maten var klar, og selv om jeg irriterte meg over, jeg er bedre, mye bedre, tusen takk for at du tok bort det som var vo-ondt, syngende fra Disney Junior programmet Doctor McStuffins, så irriterte det meg ikke nok til å forflytte meg til stuen for å skru av TV. 

Før jeg selv var klar over det satt vi igjen som fire dovendyr i sofaen etter middagen,og fortærte hjernedød underholdning for smårollinger. Ikke før jeg begynte å svare på Mikke Mus sine spørsmål ut til barna, skjønte jeg egentlig hva jeg drev med. 

Mikke bare: "Hvor mange fingre viser jeg her? Tell sammen med meg"

Og jeg bare: "EN, TO!" 

Og han bare: "To, ja, ja, helt riktig!"

Men vi var allerede i fella, og plutselig var det som et spor vi hadde kjørt oss fast i. TV om morgen, TV om ettermiddagen, TV om kvelden. Når vi (voksne) til slutt gikk lei av NRKsuper og Disney Junior, var det jo praktisk med mangfoldet av tegnefilmer på TV2 Sumo, Netflix og Viaplay. 

Jeg er ikke sikker på om det var barnehagelæreren eller kommentaren som tikket inn på bloggen som fikk meg til å innse sluket av tid som gikk til TV hos mine barn. Barnehagelæreren fortalte om jentenes dag, og de hadde fortalt henne at de hadde Frost på TV, og Ole Brum, de hadde også Tarzan, Tingeling, Mikke Mus og Løvens Konge ... 

Kommentaren som tikket inn var fra Sara og hun hadde bestemt at sitt nyttårsforsett skulle være mer tid med sønnen sin:

- jeg skal bli flinkere til å leke med mini på hans premisser. Han er 2 år, og jeg har merket så veldig i det siste at jeg er sliten på ettermiddagene etter skole og jobb, og har fort for å sette meg i sofaen. Jeg er også fæl til å si "du må ikke gjøre sånn med leka, da blir den øderlagt" om han kaster og vender på alt. Så der skal jeg prøve å skjerpe inn, hvis han vil snu togbanen på hodet, så kan han vel det ;)

Kanskje var det begge disse små påvekkerene som fikk meg til å finne frem skuffa og spa meg ut av gropa.

Mandag, på vei hjem fra barnehagen med jentene i bilen sa jeg: 

"Jenter, nå har jeg bestemt at vi ikke skal se så mye på TV, i stedet skal jeg være flink til å leke med dere. Vi kan faktisk gjøre hva dere vil. Vi kan lage hytte av tepper kanskje? Eller tegne, eller pusle, eller perle eller leke på rommet. Akkurat det dere har lyst til, for det er litt dumt å se på TV hele tiden!" 

Jeg forventet ikke at de egentlig ville forstå så mye ut av det, men vi snakket videre om temaet en liten stund.
Da vi var ferdig avkledd og inne i huset sier min ene datter: 
"Mamma, vi ikke se TV nå! Vi leke sammen i stedet. Det er bedre det!" 

Jeg kan jo ikke skryte på meg all verden, det er bare tre dager siden jeg bestemte meg for å gjøre det samme som Sara - bli flinkere til å leke med mini'ene på deres premisser. 

Men jeg vil fortelle at disse tre ettermiddagene har vært de beste tre ettermiddagene på en veldig lang tid. 
Vi har virkelig lekt sammen, og jentene har lekt sammen alene, vi har laget hytte og vi har tegnet, vi har klipt, vi har lest bøker og vi har spilt spill alle fire. Krangling har det ikke vært rom for, og jeg forstår nå at sutringen er kilden til at min tålmodighet rakner, for uten sutring har jeg mestret konfliktene uten å heve stemmen, uten å kjenne at svetten begynner å piple. Og logisk, men utrolig - leggingen har vært betydelig lettere enn normalt. 

En lite glimt fra denne onsdagen etter barnehagen



Klipping av ark på kjøkkenbordet, mens jeg laget middag. 



Tegning rett etter middag. På to dager har jentene lært å tegne ansikter som faktisk ligner på ansikter (sjekk snapschat: stinetuss), og de har lært og tegne bokstaven T for Tyra (hunden vår). Det er ikke det at de ikke har tegnet tidligere, men nå har jeg faktisk satt meg ned med de, vist og forklart. Mestringsfølesen deres da ansiktet ble synelig for dem og da T satt som et skudd i hånda var ikke annet enn å juble og klappe i hendene for. 



Spilltid med Lotto for fire. Lykken i ansiktene deres har gjort det klart for meg: TV skal forbli avslått på ettermiddagene i tiden fremover. Dette gir meg så mye mer latter, energi og glede sammen med barna. 



Før tannpussen ble deg også høytlesning i sofaen med en på hver arm! 


Tenk at det måtte så mye til for at jeg klarte å innse at tv-tittingen egentlig ikke har gjort annet enn å trøtte hverdagen... Også jeg som ikke ser på TV selv ! 

 

- Speiltvillingene på Facebook - 

Vinteridyllen

Til tross for bitende kulde og glatte veier, er det ikke mye som slår synet av en god norsk vinter. 
I dag måtte jeg ta med kamera ut, mens jeg luftet hunden. 

Jeg skal innrømme at jeg forbanner meg litt over kulden når den første setningen til jentene hver morgen er: "Mamma, jeg fryser, kan du fyre litt i ovnen?", fordi husets temperatur har sunket betydelig i løpet av nattestimene, like mye når jeg skal kle opp to små for den lille turen til barnehagen, ikke vil jeg kle på de for mye med tanken på sikkerhet i bilsetet, men ikke vil jeg at de skal fryse heller, og med nesten tjue blå er det neimen ikke lett. Jeg kan heller ikke si jeg jublet over kulden da vannrørene til huset vår frøs til is. 

Men når huset er varmet opp av en rekke utbrente vedkubber og vi går ut med godt på klær på, så er det fader meg lekkert. "Mamma, see, mamma! Det er glitter i snøen!" 



















Er du alltid ajour?

Jeg håper det er flere enn meg som til tider kan kjenne på den tomme følelsen uten og egentlig vite hva som er galt. Kanskje er det den seks-sifrede skattesmellen jeg har i vente som gnager meg, kanskje er det skoleregningen på over tjue tusen som irriterer hjernebarken, eller kanskje det faktum at jeg har kikket igjennom pensum og innleveringer for dette semesteret, mens det vrengte seg i magen min. Kanskje er det kulden som får meg til å slite med å stå opp om morgen, kanskje er det følelsen av å ikke vite hvor jeg er i livet akkurat nå. Kanskje er det en etterdønning av en lat juleferie, eller kanskje er det tanken på at det jeg ønsker å bruke mye tid på, som familie, venner, søm og do it yourself prosjekter, jeg innser at det ikke helt er tid til?

TIME... 

I går satte jeg meg ned som en tung potettsekk med studiebøkene stablet oppå hverandre foran meg, jeg åpnet første side og begynte å lese. Da en og en halv side var lest klappet jeg sammen boka, sa til min samboer: "Jeg klarer ikke alt jeg, og jeg vil ikke være student!" før jeg slang meg ned i sofaen med han og spiste julemarsipan og potetgull som var gått ut på dato for lengst. 

Vi så filmen The Theory of Everything om Stephen Hawking (anbefaler på det sterkeste). Den filmen fortalte meg ganske klart: Stine, når Stephen Hawking klarer det han har klart, så klarer du det latterlige du skal igjennom. 

Men til tross for at filmen ga meg motivasjon, så leter jeg fremdeles etter tiden. Hvor ble den av? Det var en gang dager som var så lange at jeg kunne gå tidligere i seng i påvente av en ny dag. Nå renner dagene som sand mellom fingrene, jeg får en følelse av at vi mennesker sleper etter som en henger festet til en bil. En ny dag kommer, det kan vi ikke stoppe, vi gjør så godt vi kan, men vi rekker aldri å bli helt ajour før neste dag tilbyr nye oppgaver. 

Å få alle oppgaver til å gå opp er et puslespill jeg enda ikke har klart å løse, enda så god jeg er med puslebrikker. 

frustration, 3d human and one missing puzzle piece

 

I dobbel betydning...

... bokstavelig talt. 

En morgenkåpe er slengt i fra seg der ja.. og der er en til.. 
En og to matbokser klare til barnehagen. En og to ryggsekker ferdig pakket. En og to barn opp i en og to ytterdresser. En og to luer tredd godt over ørene. Et og to par sko på tærne. 

En og to, ut i bilen! 

En og to ganger døren opp og igjen... 

Dobbeltsyn er kanskje ikke det mest heldige man kan ha, men det finnes et unntak, tvillinger i hus.
Så lenge jeg ser dobbelt er alt som det skal være, så lenge synet bare finner en, så er det fare på fære.

Dobbeltsynet viser seg i alle kriker og kroker, dobbelt barn, dobbelt med leker, dobbelt med klær og dobbelt med tær. Men her i hus ser vi ikke bare dobbelt, vi utfører dobbelt og vi hører dobbelt. 

Ah, der står de begge på hodet med rompa i været, ut av munn på det doble barnet høres et dobbelt rop: MAMMA, SE PÅ MEG! 

Lua slenges av seg i en fei, ja - se der ja, jeg synes jeg kan se dobbelt!

- På med luene igjen, ellers fryser ørene av. 

De misfornøyde tonene lyder dobbelt opp, sinnet får du dobbelt opp - ingen tvil om at kroppstempereturen øker når du står ute med dobbelt opp hylende barn. En på hver arm, men i overkant for tunge til å bære, speiselt når du har dobbelt opp med sprellende slanger som skir ut av to svake armer. 

Å gå ut av en dør er ikke så lett. 

- Jeg vil åpne! Hyles det, og like etter lyder det - Jeg vil åpne! 

Synet kan bløffe, det ser ut til at et barn dytter på seg selv i speilet, men det er bare tvillinger som krangler om en dør. 

- Det er bare en dør!! Dere kommer til å åpne tusentalls av dem gjennom livet.... 

De doble skrikene gir meg ett oppgitt blikk og jeg sier. 

- Først går du ut, og så går du ut etterpå! 

Døren går opp, ett barn går ut, døren går igjen. Døren går opp, ett barn går ut og til slutt er vi ute hele gjengen før døren på ny går igjen med et smell. 

I dobbel betydning kan være få svetten til å piple, i dobbelt betydning kan få sinnet til å briste. Men heldige er vi allikvel, for i dobbelt betydning får vi også dobbelt med klem, dobbelt med kyss, dobbelt med latter og dobbelt med lykke, i ett stykke! 



- Speiltvillingene på Facebook

Den gode samtalen!

- Men har du begynt å kjenne på gleden av at de er to? spurte legen meg etter å ha sagt;
- jeg blir litt svett på dine vegne. 

Hun hadde pålegg for si akkurat de ordene med den vennlige tonen, etter at jeg omsider hadde fått plassert meg selv med to litt småredde frøknene på hvert bein, i en stol på legekontoret, for som sant var så var jeg litt svett selv. Det er nok flere ganger at de på sidelinjen kan tenke på de slitsomme sidene ved å ha tvillinger, og mange ganger har de nok kanskje rettt. 

Jeg derimot aner ikke hva det vil si å ha ett barn, eller to barn med aldersforskjell. På den måten ser jeg ikke med de samme øynene på hva som er slitsom og ikke. Jeg vet om mye som er slitsomt med å ha barn, men jeg ser på det som slitsomt fordi jeg er mamma og ikke fordi jeg har tvillinger. For jeg vet, og du vet, at det er til tider er fryktelig slitsomt å være mamma. 

Jeg forklarte til legens beundring at jeg alltid hadde dratt nytte av at de er to. Allikevel er det er spesielt en ting jeg "savner" med å ha ett barn, og det er én til én samtalene. 

Venner og familie ler hver gang jentene svarer på et spørsmål i kor, når de fullfører hverandres setninger eller når svarene deres er som ekko i veggene. Slik er det å ha tvillinger. Snakker jeg til en, svarer alltid to. For meg er det en naturlig del av hverdagen, for andre er det et facinerende tvillingtrekk.

Men så er det kanskje en kveld hvor ei av jentene ikke får sove, og den kvelden legger jeg meg i sengen hennes og jeg innser hva jeg som tvillingmamma går glipp av: 

Den gode samtalen 

En samtale fri for avbrytelser, en samtale der jeg kan se inn i to små øyne og få med meg den miste lille detalj. En samtale der jeg kan få svar upåvirket av hva søsteren mener og synes. I de øyeblikkene skjønner jeg at jeg går glipp av viktig informasjon i hverdagen, jeg forstår at tvillinger går glipp av muligheten til å fortelle om sine spesielle hendelser. For som tvilling opplever de ganske nøyaktig, presis det samme som den andre. 

Alenetid er et så og si ikke-eksisterende begrep for meg som tvillingmamma. Det er ikke nødvendig å kommentere på hvor lett det kan løses, for det er så mye vanskeligere enn dere tror. Det ligger en avhengighet til hverandre for de fleste tvillingpar, spesielt som barn. De ønsker å være sammen, de roer seg ikke ned når de er alene, de kjemper om plassen og de krangler om hvem som skal være først. 

Jeg vet at det blir lettere en dag, jeg vet at om en stund så vil de selv ønske å være i fra hverandre, og ha kvalitetstid med en av foreldrene sine. Men for et tvillingpar på snart tre år, så er det ikke lett å gå glipp av noe, og ved å gjøre forskjell blir livet fryktelig urettferdig. 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Dåp


All about you 

Hvordan kan noe så naturlig som nok et menneskebarn til denne verden, være som det største mirakelet på denne jord?
Kanskje er det fordi et menneskebarn er det største mirakel vi kan få oppleve?

Når mine øyne møter dine krystallblå er det som om verden stopper opp. Du lurer kanskje på hvorfor jeg stirrer slik på deg, men jeg kan ikke la være, for bak mine grumsete øyne, og innenfor alt du kan se, er det som en eksplosjon av lykke og kjærlighet som vokser i meg. 
Tårene i øynekroken er bare et tegn på hvor nydelig du er, og når jeg snuser deg inn så er det fordi ingenting lukter bedre enn et lite menneskebarn som deg selv. 

Lille Ada <3 





Det er ikke til å legge skjul på at jeg blir babysyk av å være med den nydlige datteren til min beste venninne. Ingenting er større enn å få være moren til et nytt liv, og det er ikke vanskelig å se på bildet over, at Ada kommuniserer med sin egen mamma. 
Vi glemmer så fort, og det er ved å snuse inn den delige babylukten at vi minnes hvordan tiden var. For før vi vet ordet av det er babyene våre  barn. 

Og det er ved å se de små babyene at vi forstår hvor store våre egne har blitt på tiden som gikk så alt for fort. 





I går feiret vi Ada sin dåp, og selv om hun ikke vil huske denne dagen, så er det andre av oss som vil. For minnene setter dype spor på en dag som skiller seg ut fra de andre, og i går husket jeg spesielt godt dåpen til Ada sin storesøster, Ella. Ella er bare to måneder eldre enn mine egene, så jentene var bare en måned gammel i hennes dåp. For å være mer presis, så var de ikke større enn to babyer født i uke 36, da det var enda en måned til deres termindato.

At de i dag snart fyller tre år, gjør at jeg på ny må stoppe opp og beundre hvilke store og nydelige jenter de har blitt. 







Dessverre Ada, du gikk glipp av kakebordet denne gangen :) 

Girl power!

Mannen har forlatt gårdstunet, og igjen er vi seks jenter i hus, + en elegant dame utendørs som jeg sitter og ser ut på fra stuevinduet. 

Det kan ikke være annet enn girl power!

Om du lurte på om vi er en storfamilie til gards, så er skal det sies at fire av oss til sammen syv jentene er firbeinte. Tyra (hunden) og de to pusene synes det beste er å ligge inne foran ovnen om dagen, hesten står med tykt vinterdekken sammen med avelshoppene til naboen og koser seg stort sett ved høyballen på det kjempestore beitet de går på. 

Jentene har en kort dag i barnehagen i dag før vi skal begi oss ut på en minnerik helg. 
I kveld blir det sleep over hos søster, fordi jeg er bedt i en jentenemiddag like ved. Tyra tar seg en tur til naboene som er hennes andre familie og pusene har nok en plan om å ligge rett ut i senga vår i natt. 

I morgen blir det kosedag med jentene, før det på ny braker løs på søndag med barnedåp og det hele :) 

Jeg er ikke så god på tid, og pleier å skylde på at jeg er født 15 minutter over termin (som faktisk er et faktum), og at jeg aldri har klart å ta igjen tiden. BT har derimot aldri vært for sen til noe (i hvert fall ikke før han ble sammen med meg), så jeg kjenner at jeg er litt spent på hvordan jeg skal rekke å kle opp og jenter og meg selv slik at vi rekker kirken før klokkene ringer, når BT ikke er hjemme for å pushe på. 
Vi må jo så klart klare det, men samme om jeg beregner en eller tre timer på å gjøre meg klar, så rekker jeg liksom ikke å være ferdig i tidet alikevel. 

BT er på guttetur denne helgen, så jeg regner med at det kommer hjem en over snittet sliten mann en gang på søndagen. 

Nå skal jeg hive meg rundt for å rekke dagens gjøremål, så jeg ville bare ønske dere alle en riktig GOD HELG!! 



 

"Jeg har en ball i armen"

Like før jeg skulle si farvel til jentene i barnehagen i dag snur Otilie seg mot meg og sier, 

"Mamma, jeg har en ball i armen min"

Siden hun verken sto med en basketball, en fotball, en håndball, en tennisball eller så mye som en liten sprettball i armene, måtte jeg spørre hvor ballen var. 

"Jeg har en ball der," svarte hun og viste frem håndleddet sitt. 

"men i alle dager, det er jo en stor kul der!" utbrøyt jeg litt forskrekket, for den kulen var ikke en hevelse etter å ha dunket borti noe. 

"Nei, mamma, det er en ball. Nå vil jeg ikke at du skal se mer, jeg vil være i fred, mamma!" Svarte hun tilbake, og jeg skjønte at rekasjonen min var litt mer skremmende enn tanken på at hun hadde en ball i armen. 

"Du trenger ikke vise meg den mer, men kan du fortelle meg om den gjør vondt?" spurte jeg forsiktig, og det gjorde den ikke. 

"Mamma, mamma, Tile har en ball i armen. Tile, du vise meg?" Spør Olivia med omsorg i stemmen. 

"Nei, jeg vil ikke, jeg vil være i fred!" svarte Otilie og gjemte hånden sin i ermet på kjolen. 

"Det er helt greit Otilie, men det kan hende du må vise den frem til doktoren litt senere, slik at vi kan finne ut av hva kulen er!" 

"Mamma, det er en ball!" 

"Ja, ballen, mente jeg." 

Jeg ringte legekontoret da jeg kom hjem får å høre hva de mente jeg skulle gjøre med den mystiske kulen, og jeg kjente det var litt godt å få time kort tid etter jeg måtte gå fra jentene i barnehagen med brist i hjertet. Det var ikke bare en god grunn for å komme tilbake to timer etter å ha tatt farvel, det var også en gyldig en. 

Det å vise frem en mystisk ball til en fremmed dame var ikke akkurat noe bedre enn å vise den frem til mammaen sin, og det er i enkelte situasjoner vi alle og en hver kan misunne det å ha en tvillingsøster/bror ved sin side. Olivia hadde ingen skumle baller på hånden sin og viste frem den ene hånden etter den andre og tok en liten kartfremvisning av sine nykommede føflekker i samme slengen til legen. Så så hun på legen vår med alvor i blikket og sa: "føflekk, det er ikke farlig det," som en opplysning i tilfelle doktoren ikke skulle være klar over det. 

Mismodig måtte til slutt ballen vises frem. Alt er bare bra med Otilie, men kulen skal utredet vidre med ultlralyd og røntgen. Undersøkelsen var over nesten før den var begynt, og prøv bare å se for dere to ganske så like jenter som nettopp hadde mottatt en ring hver av doktoren. Den ene ringen med rosa stein, og den andre ringen med lilla stein. Jentenes første doktorbesøk har vært samtaleemnet gjennom resten av dagen. 

"Doktoren var så snill, jeg fikk ring fordi jeg viste armen min"
"Ja, Ja, jeg også!!" 



Legeskrekken trenger jeg ikke bekymre meg for i denne omgang. 

 

Helt på ordentlig vondt

Jeg svarte et molefonkent "hallo" da samboer ringte meg opp igjen etter at jeg prøvde å få tak i han fem minutter tidligere. 

"det var da sørgmodig, har du rygget ut i grøfta nå da eller?" sa han og avsluttet med en liten latter. Den siste om at jeg hadde rygget ut i grøfta var intern og det fikk meg til å smile litt. Jeg hadde nemlig fortalt han dagen før at han måtte brøyte slik at det ble fine brøytekanter ut fra låven, slik at jeg kunne ha en ryggekant å sikte meg ut i fra. Da jeg sa dette veivet han det av og svarte at jeg bare kunne sette opp en brøytepinne så jeg så kanten og ikke kjørt ut i den myke snøen og ned i grøfta. Jeg måtte le da, for han vet like god som meg at jeg ikke hadde sett en brøytepinne når jeg for fire år siden ikke så et helt bjørketre da jeg rygget ut fra låven og tok hele siden på bilen. 

"Nei, jeg har ikke det." svarte jeg, forsatt litt molefonken i stemmen. 

"Ringer du for å fortelle meg hvor vondt du har i kroppen da?" spurte han, og igjen lo ha litt. Dette fikk meg også til å smile tilbake i telefonen, for han kunne hatt rett. Jeg vet nesten ikke å sitte i dag, etter at jeg var på min første CrossFit time etter juleferien i går. 

"Nei, jeg, jeg bare synes ikke det er noe gøy å levere jentene i barnehagen." og i det øyeblikket jeg sa denne setningen så klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg klarte ikke å si noe mer, og begynte å snufse i vei.

"Du da, det går nok bra Stine. De har det nok kjempe fint der nå!"

Jeg prøvde å svare, men i stedet kom det bare et hikst ut av meg. 

"Stine, det går helt fint med de." Sa han trøstende.

"De var så lei seg, og ei jentene dyttet Olivia i pannen så hun gikk ned for telling! Det er ikke noe gøy i det hele tatt." sa jeg i mellom hikst, snørr og tårer. 

"Kasta du jenta over gjerdet da eller?" Sa han med ironi i stemmen og la til "de klarer seg fint, Stine, det er nok deg det er vest for!" 

"Jeg vet.. Men det er helt på ordentlig vondt. Uff, nei, åh, Takk kjære. Det var egentlig bare det jeg trengte å høre."


Ingenting er som å få noen trøstende ord fra samboer. Han vet ikke egentlig hva jeg snakker om, siden han starter klokken 7 på jobb er det alltid jeg som leverer, men allikevel så skjønner han det innerst inne. For da han selv var barn var situasjonen veldig lik den vi har i dag. Moren hans hadde hjemmekontor og faren jobbet med det samme som han. En gang skulle faren levere barna i barnehagen, min samboer hadde grått sine sørgmodigste tårer da pappaen skulle dra. 

"Det va'kke no' gøy i det hele tatt!" har svigerfar fortalt meg, og det ble ikke noen barnehagedag på BT den dagen, han fikk i stedet være med pappa på arbeid. 

At jeg en gang ble oppgitt over foreldre som ikke klarte å reise fra barna sine i barnehagen tar jeg tilbake av hele mitt hjerte. 
Finnes det egentlig noe som er verre for et morshjerte, enn å rive seg løs fra armene deres og høre såre rop etter "maamma" i det du lukker døren for å dra, tom og alene tilbake til bilen?



- Speiltvillingene på Facebook - 


 

Samsoving? Nei, jeg tror ikke det!

Det er enkelt å være etterpåklok, men det hjalp lite da to jenter kom tassende over gulvet og krøyp opp i sengen til mammaen og pappaen sin. Min strukturerte plan om å finne frem klær til morgendagen, var ikke så nøye planlagt. Jeg burde tross alt funnet frem de klærne før jeg la barna og ikke før jeg selv skulle krype til køys. "Mamma?" hørte jeg fra den ene enden av barnerommet. "Mamma?" hørte jeg fra den andre enden av rommet. 

Jeg gjorde et forsøk på å få de tilbake i drømmeland og da jeg trudde jeg hadde mestret oppgaven listet jeg meg stille tilbake til vårt soverom. 
Noen sekunder etter hørte jeg tassing av fire barneføtter mot tregulvet. 

Jeg kjente på den elskverdige følelsen av å ha mine to små piker i mellom meg og pappaen deres. En følelese bare en forelder kan få, når egne barn kryper inntil kroppen din og søker trygghet og kjærlighet. Jeg begynte å lure på om vi skulle begynne å samsove hele gjengen, da min datter som lå meg nærmest størk den vesle hånden sin langs kinnet mitt, og klemte armene sine rundt halsen min. 

Closeup of family feet in bed

I hele fem minutter nøt jeg øyeblikket med alle fire i en 150 cm bred seng, ikke et minutt lengre...

Den så elskverdige barnehånden mot kinnet ble fort nysgjerring ... på hvordan nesebor og øreganger fungerer.

Jeg lå så klart på siden, da det ikke var plass til å ligge på mage eller rygg. Armen mot madrassen som egentlig ikke hadde plass noen sted, lå i en krøkket vinkel under to barnekropper, og det tar vist omtrent fem minutter før en arm begynner å sovne inn med en følelse av at 50 maur begynner å krype fra hånleddet til skulder.

Hodeputa var for lengst okkupert, og dyna halveis dratt av. Jeg lå så klart helt stille, til tross for at halve kroppen min begynte å skjelve av kulde. Håpet om at de to snart sovnet var fremdels stort.

- KABANG, etterfulgt at et stjernesyn fortalte meg at jeg nettopp fikk en albue klasket midt i ansiktet, og en gretten lyd kom ubevist ut av meg. 

Jeg bet så klart tennene sammen, for nå kunne det ikke være lenge før de små kroppene sov. 

Men å ligge ved siden av to treåringer er som å ligge ved siden av to slanger med harde utvekster. Albuer og hæler smalt i meg så jeg hoppet i sengen og hveste ut gjennom sammenbittte tenner: 
"om dere ikke ligger stille nå, så er det rett i storjenteseng!"

Den dype pusten avslørte at de to endelig hadde sovnet, og jeg dro forsiktig dynen litt tilbake så den dekket nogelunde hele kroppen min. Nå verket nakken av mangel på en pute, men det fikk så bare være i noen minutter til. 

En skulle kanskje tro at når søvnen omsider treffer aktive barnekropper, så flater de helt ut for å kunne lade opp til det samme aktivitetsnivået dagen etter. Det er ikke tilfellet. Barn, i hvert fall mine barn, sover ikke stille for en femmer. I det ene øyeblikker lå jeg nese mot nese til den ene datteren min, før jeg viste ordet av det traff en hæl meg så knallhardt i nesebeinet at jeg ble nødt til å sjekke om blodet rant. 

Da jeg rettet opp de to barnekroppene som nå lå som to potetsekker på kryss og tvers i sengen ga de fra seg noen misfornøyde lyder, så jeg prøvde meg: 

"vil dere sove i sengene deres nå, så vi alle sover litt bedre?" 

Det var vist det teiteste forslaget jeg kunne komme med, og på nytt innså jeg at det bare var å bite tenne sammen til søvnen traff oss, i alle fall de to små. 

"Ikke, sjsjsfsånn" hørte jeg i det fjerne da jeg selv var på vei til å sovne. 
"Tile, ikke gjør sånn" kom det hviskende fra Olivia og denne gangen fikk jeg det med meg og gløttet på øynene. 

"Otilie, ikke stjel smokken til Olivia, det er da ikke noe pent gjort!" 

Dèt var bare starten på søskenkjærligheten som skulle havne i full blomst..

"Viva, ikke legg beinet på meg!" 
"Mamma, Tile dytter meg!"
"Mamma, Viva slår meg!"
"ÆÆÆh, ikke ha beinet ditt der!"

"DERE!! Hvis dere skal ligge i senga til mamma og pappa, så blir det veldig trangt, og da må dere være venner, hvis ikke må dere sove i storjenteseng!" 

"Men Viva ... 

"Men Tile .. 

Jepp, tålmodigheten, og det moderlige var brukt opp for denne gang. 

"Mars i storjenteseng, jenter! Detta går ikke!" 

Det mest utrolige er kanskje at mann i hus, snorket seg igjennom det hele ...

Og samsoving, nei, jeg tror ikke det! 

 


 

Noen som kjenner seg igjen? Lik og del da vel. 

 - Følg Speiltvillingene på Facebook - 

Matpakke ut i snøen

/ Reklame /

"Det er bare å bite i det - Så kjenner du hvor godt det er!"

Vinteren er kommet for fullt, og etter jeg fikk barn har jeg elsket vinter like mye som jeg gjorde for en del år tilbake, da jeg selv var barn! - Folkens det er ikke annet å gjøre enn å bite i det, kle på deg vinterklær og kom deg ut!

Det er nok noen år til vi kan dra på lange skiturer og skogsturer med truger på beina, det er jentene for små til. Det beste er egentlig å være hjemme i gårdsplassen som er ferdig måket. For å ha kortere bein enn vi voksene har legger byr på litt utfordringer når snøen er en halvmeter høy.
Allikevel har vi hatt så mange fine stunder sammen ute i snøen allerede dette året, for en tur ut blir hva du gjør den til. Selv om huset er et snøballkast unna, så har vi tent opp bål eller pakket med oss matpakke før vi har kledd på oss klærne. Et bål og litt medbrakt mat løfter hele stemningen på en tur ute i frisk luft. 

"Tid for mat, jenter!!" 




Stabbur-Makrell i tomat er en stor favoritt hos oss, og om du ikke har prøvd å ta med dette i matpakka ut i snøen, så er det virkelig noe som anbefales. Mitt inntrykk er i hvert fall at jentene spiser som to voksene menn når makrellen dyppet i deilig tomatsaus blir servert utendørs etter en aktivitetsstund i snøen. Og spør du meg, så smaker mat ute veldig mye bedre enn inne. 



Sunn og næringsrik mat er blant det viktigste jeg kan gi til mine barn. Og jeg er "livredd" for at andre skal sette griller i hodet på barna mine slik at de en dag kommer hjem og sier "Jeg liker ikke!". 

"Sjokoladepålegg? Tullejentene. Nei, du kan få makrell i tomat hvis du har lyst?" 
"Ja, mamma, det er fisk det, mamma!"
"Helt riktig, jenta mi. Sunt og veldig godt." 



Stabbur-Makrell har for tiden er kampanje gående, kjøper du tre bokser Stabbur-Makrell i butikken nå, får du en matboks på kjøpet.

Matboks er noe jeg ikke kan få nok av etter jeg ble mamma, for hvor ofte er det ikke greit å ha med litt mat i veska? Barn er lite forutsigbare, og når de plutselig blir sultene har du tapt som mamma og du ikke har noe de kan bite i. Sultene barn - skrekk og gru! 




Husk at en skive Stabbur-Makrell dekker dagsbehovet for omega-3, og inneholder masse vitamin D og proteiner. 
Et sunt og farlig godt pålegg til brødskiva! 

Anbefaler deg å sjekke ut landingssiden til Stabbur-Makrell. Der finner du artikler om pålegget som er verdt å få med seg. :)

Ha en nydelig dag! 

En hysterisk morsom tid!

Hver alder har sin sjarm, men har dere tenkt over hvor mye rart som kommer ut av munnen når barna er to og tre år gamle? 
Det er ikke bare to- og treåringene det ramler rare setninger ut av, det kommer like mye rart ut av våre munner. Det er så mye jeg kan si i dag, som jeg aldri har sagt før. 

"Nei, ikke putt stein ned i buksa di'!"
"Jo, det er en lomme, mamma"
"Nei, det er ikke en lomme selv om du kan putte hånda ned i den!" 

"Kjære vene, ikke sleik på hundeskåla!"
"Jeg er en pus, mamma, pus må ha vann!"

"Mamma, du har rusketuske og rompestump!"
"Eh, ja, akkurat som deg" 
"Pappa, ikke har rusketuske, mamma, han er mann"

For tiden er vi i en periode der vi prøver å vende av bleiebruken, for dogåing er ikke lengre noen problem. Det som åpenbart er litt ekkelt og annerledes er å la rumpa stryke mot en tynn truse etter å ha brukt en tykk og varm bleie i snart tre år. Her om dagen brukte jeg derfor god tid på å forklare et og annet til mine to små. 

"Jenter, i dag prøver vi å gå på do hver gang dere må tisse eller bæsje. Dere kan få lov til å ha på bleia, men da må dere si i fra når dere kjenner at dere må på do også løper vi på badet. Klarer dere det?" 

"Ha på bleia mamma, og vi si i fra når vi tisser og bæsjer, mamma!"

"Eh, ja, si i fra FØR dere tisser og bæsjer, for da rekker vi å gå på badet og tisse og bæsje i do!" 

"Okeei da, mamma!" 

Fem minutter senere overhører jeg en samtale mellom tvillingene. 

"Jeg bæsje, du bæsje også?" 

"Ja, jeg også bæsje!" 

Jeg skyter opp av stolen for å få de to jentene til badet i tide, i det jeg får vendt kroppen i mot de ser jeg to jenter stirre hverandre i øynene, den ene rødere i ansiktet enn den andre!

"Serriøst, jenter. Bæsjer dere i kor akkurat nå?" 

"JAA, MAMMA!" 
"JAA, MAMMA!"

"Hva skjedde med å si i fra FØR dere skulle bæsje?" 

"Mamma, jeg har bæsja!" 
"Mamma, jeg har bæsja!" 

cHUB7Rjxry

"Her i hus bæsjes det stadig i kor, det er like normalt som at vi spiser sammen" - sitat fra denne tvillingmammaen. 

- Følg Speiltvillingene på Facebook -

Første dag i ny barnehage

Himmel og hav, da har vi kommet hjem etter to-timers besøk i ny barnehage. Selv kjente jeg tristheten over å ikke møte opp i den gamle barnehagen, og et savn etter de ansatte og barna jentene gikk sammen med. Til morgen i dag måtte jeg på ny forklare at de personene jentene gledet seg til å se i barnehagen ikke ville være i den nye barnehagen, som svar kikket de opp på meg med store øyne som ikke forsto noen ting. 

Vi ble tatt godt i mot, og det var gøy å se barnehagen, de har havnet på den gamleste avdelingen. Altså den avdelingen jeg selv gikk i for 20 år siden, og to av de ansatte var kjente fjes fra jeg selv sloss om lekene der inne. Lite har forandret seg siden den gang da, så det er en stor kontrast fra den nybygde barnehagen jentene kom i fra. Denne nye barnehagen har så mange som hundre barn, en stor forskjell fra de 30 som gikk i den gamle. 

Jentene er nok mer tilpassningsdyktige enn meg, de syntes det var spennende med det nye og etter de ble litt varme i trøya, skavlet de godt med flere av barna på avdeligen. 

Jeg får nok bare bite tennene sammen til jeg har vendt meg til tanken på omplasseringen. Jeg husker selv hvor glad jeg var i de ansatte som jentene nå har fått, så det går seg nok til etter hvert. Men i dag hadde jeg lyst til å forsette kjøreturen til den gamle barnehagen og spørre om vi kunne forbli der.. 

Jeg husker hvor ille jeg syntes det var at jentene skulle begynne i en barnehage som ikke var på ønskelisten vår, og jeg husker hvor negativ jeg var til at barnehagen var helt ny og at både barn og voksene ville være nye for hverandre. Jeg så for meg at det ville ta lang tid før rutiner og dagesorden ville falle på plass, men så innså jeg fort at jeg elsket sammensettingen av voksene og barn. Og at det ikke var noe negativt med en splitter ny barnehage, en splitter ny barnehage bydde på flotte leker, orden, system og aktiviteter som ikke finnes i eldre barnehager. Før hadde de både varmmat fast i uken og en badedag i uken, noen goder må vi nå vinke farvel til. 

Så jeg prøver å minne meg på at den dagen de begynner på skole, så flytter de over til det store og skumle sammen med vennene de har fått i barnehagen de nå har begynt i. 
Så har jeg kanskje også innsett at jeg sliter med å omstille meg når noe forandres uten at jeg selv har bestemt det. 

Forhåpentligvis går det ikke lang tid før jeg har blitt like glad i denne nye barnehagen som den gamle. 



 

 

Nyttårsforsettene..

De gjeve nyttårsforsettene er vel alt i full sving hos mange? Jeg vet med meg selv at jeg hvert år tenker over de tingene jeg burde bli flinkere til, og lager meg noen nyttårsforsetter, selv om de så langt ikke har holdt stand ut året. En ny uke byr på nye utfordringer, men det er noe ekstra stort med et helt nytt år i vente. 

Alledrede har vi kommet til 10. januar, men siden vi har hatt en lang juleferie i år, så er det ikke før i dag at jeg tenker at nå starter hverdagen igjen. 
Det betyr også at jeg ble nødt til å lage meg noen nyttårsforsetter om jeg i det hele tatt skal ha et håp om å bli litt bedre på det jeg er helt elendig på. 

KLESVASK

I år skal jeg prøve å ta kontroll over klesvaska, for her i hus har klesvaska ledd av meg gjennom hele året, mens jeg har kuet meg under med bøyd nakke. 
Jeg er ikke så dårlig på å vaske klærne, men etter at tørketrommelen har tørket hvert et plagg (fordi jeg er for lat til å henge opp vaska), så havner den i en egen reneklær-haug. Den reneklær-haugen har hatt en tendens til å bygge seg opp til et ubestigelig fjell. Det eneste det fører med seg, er en evig frustrasjon hver gang jeg må finne frem klær til barna eller meg selv.
Så mye tid jeg har brukt på å lete etter klær i klesfjellet, kunne jeg helt sikkert halvert på tiden det tar å brette hver klesvask etter tørk.

I år skal hver vask brettes før neste går i tørketrommelen!!! Så får vi se hvor lenge det varer.

UKESHANDLING

Tenk at jeg handler hver dag!! Hver dag vrir jeg hodet av meg for å finne på en spennende middag. At jeg handler hver dag må være det som irriterer meg mest i hverdagen, og det virker kanskje som et lett sak å løse, men tro meg - jeg har prøvd å få til ukeshandling i et år uten spesielt gode resultater. Det er ikke bare slitsomt å finne på mat hver dag, jeg bruker også så vanvittig mye tid på å reise innom butikken hver dag, for ikke å snakke om at pengebruket på mat blir skyhøyt av denne amatørhandlingen, og alt for mye mat blir kastet.

I år skal ukesmenyer skrives hver søndag, jeg gleder meg til å se hvor mye tid og penger jeg kan spare på dette, for ikke å glemme frustrasjonen over å komme på en god middag mens jeg står i butikken som en torsk og måper. 

PLANLEGGING

En annen ting jeg må bli mye flinkere til. Jeg fikk en kraftig smell de to siste månedene før jul hvor jeg innså at tiden ble alt for knapp i forhold til alt jeg skulle blitt ferdig med. Jeg kom i mål, men jeg var totalt utslitt på slutten og da det roet seg ble jeg syk av utmattelsen. I år må jeg prioritere slik at jeg ikke blir sittende med mer enn jeg faktisk klarer å få gjort uten å måtte kutte ned på nattessøvnen. 

Det var vel de tre viktigste nyttårsforsettene mine, så kanskje jeg kan få høre dine? 

 

 

 

Vinterland

Selv om det var veldig godt med 15 grader i Barcelona på det varmeste, så er det lite som slår en norsk vinter når bakken endelig er dekket av hvit pudder så langt øyet kan se. 







I dag har vi alle sammen vært ute og lekt i snøen. Jentene er helt oppslukt i vinter og snø, og jeg er ikke sikker på om de liker den fordi de gjør det, eller fordi de digger frost-filmen. Da jeg spurte om de var to snømenn fordi de var dekt med snø fra topp til tå, svarte de i stedet at de var Elsa og Anna. Og hver gang de hoppet i en snøhau ropte de: "Helt som en pute!" 

Rart hvordan denne filmen fanger så mange små barn. Det er jo en veldig fin film, men at de klarer å huske så mange detaljer og replikker at de kan leke at de er Elsa og Anna er veldig morsomt. 

Nå som vi har kommet inn igjen sitter vi og spiser julekaker foran tv og en knitrende ovn. Den følelsen er ganske uslåelig :) 

Til mandagen begynner jentene i ny barnehage, så nå nytes siste rest av juleferien. 

Borte bra, men hjemme best?

Endelig begynner huset å få en god innetemperatur igjen, og snart er det tid for å ta en ruddesjau i huset. Det var ikke bare bare å komme hjem fra ferie i går. Da vi landet på Gardemoen startet trøbbelet med at trappen som skulle ta oss ut av flyet hadde fryst fast. Derfor ble det en lang ventetid for å komme oss ut av fly, og til tross for at jentene var vanvittig tålmodige er det noe med å måtte vente enda lengre med små barn. 

Da vi endelig var klare for å kjøre hjem, startet ikke bilen til den ene familien vi reiste sammen med og parkeringsplassen kunne ikke hjelpe de. Så da måtte vi få tak i startkabler og vente nok en time i bilen til gutta fikk i gang den døde bilen. 

Vel hjemme i hus ble vi møtte av et rotekaos uten like for sykdommen hadde som nevnt slått over oss før avreise og det var ikke mer enn så vidt at jeg klarte å pakke litt ting til reisen. I tillegg hadde vannrørene inn til huset fryst, og da BT omsider fikk tinet opp rørene fra kjelleren sto vannspruten fra feil sted. I dag har han fått reparert vannlekkasjen og nå har vi endelig vann igjen. 

Det var bare en liten detalj som maglet i dag morges, og det var mat. Hutte meg tu, kulde og snø, men ut kom vi oss og nå begynner det meste å falle på plass. 

Jentene koser seg veldig her hjemme i dag, de har nok savnet mange av lekene sine, for nå har de vært i andre etasje alene i over en time. De er i full lek med dukkene sine på rommet sitt og jeg sitter å nyter knitringen fra ovnen med en kopp kaffe. 


Stinene på tur i La Sagrada Familia siste dag i Barcelona.
 



Nå er det jo også straks helg for alle, så GOD helg ønskes fra oss :D 

 

Nyter dagene i storby

Nå sitter vi i leiligheten på sjette kvelden her i Barcelona, og nå begynner vi virkelig å bli litt kjent i byen. Vi har fått besøkt mye, og vært på flere fasiliteter for barna. Jeg kjenner at jeg gjerne kunne vært her i lang tid. Jeg trives så godt, og spanjolene er et fantastisk folkeslag. De er spesielt glad i barn og de smiler godt til denne banden med fem barnevogner på tur. 

Jeg har fått tatt i bruk litt spansk fra videregående, men det er vist mye som har gått i glemmeboka som hadde vært praktisk her nede. Veldig få snakker engelsk så fort vi er hundre meter på utsiden av storsentrum i Barcelona. 

Her er litt fra vår ferie:















Nå skal jeg sosialisere meg litt igjen :)

Ha en nydelig kveld! 

Zoo de Barcelona



Det var ikke dårlig at hele gjengen klarte å komme seg ut av leiligheten i går, det betyr jo bare at vi begynner å bli litt friskere. Vi tilbragte fire timer i dyreparken i Barcelona, og det var så mange dyr og se på at vi ikke rakk å nå innom alle sammen på de fire timene. Ungene var i fyr og flamme, men etter fire timer blir selv dyreglade småbarn forsynt av nye dyr. 

Dyreparken var utrolig flott, men vi voksene stilte oss samtidig kritisk til dyreholdet. Alle dyrene var velstelte og fine i fasongen, men burene og innhegningene var små, alt for små i enkelte tilfeller. Det er ganske tydelig at Norge er mye strengere på hvor store områder de forskjellige dyrene i en dyrepark skal ha. 



























I dag har vi en rolig morgen i leiligheten, så vi kan lade opp til en utflukt litt senere. 

Ha en fin dag! 

Velkommen til oss

Da har roen senket seg nok en kveld. Fem barn ligger nå og sover i sengene sine, og når mannfolka attpåtil har tatt seg en guttetur ut, så er det veldig så fredfullt og stille i leiligheten. 

Leker og rot er ryddet unna etter dagens barneaktiviteter, så da passet det seg å ta noen bilder av hjemmet vårt for uken. Leiligheten er veldig fin, fire soverom, to bad, kjøkken, vaskerom, stue, spisestue, stor gang og vaskerom. Helt perfekt for tre småbarnsfamilier. 















Nå tenker jeg vi runder av kvelden med spill og voksentid :D 

Ha en fin kveld. 

Syke på ferie!

God første nyttårsdag fra Barcelona sendes hjem til Norge. 

For en SINNSYK feiring vi hadde i går, det tok helt av med et glass vin og et glass champagne før hele gjengen på elve personer sovnet inn 00:30! Haha, så tok det kanskje ikke helt av, men vi hadde det koselig. Veldig koselig til tross for sykdom og at hele gjengen bar preg av mangel på søvn etter reise.

Vi kom oss til leiligheten i går formiddag, og selv om selve reisen gikk smertefritt, så er det en del smertestønning fra leiligheten. Uff! Jeg er frisk og rask igjen, kun en rivende stygg hoste som sitter igjen. BT derimot tok over feberen min, og jaggu ser det ut til at jentene gjør det samme, så har vi riktig uflaks havner hele gjengen på 11 personer med feber og stygg hoste i løpet av uka. 


Jepp, dette er mine fine! 

Jentene våknet av smellene fra rakettene i går, så jeg bestemte meg for å sove sammen med dem. Jeg pakket først BT inn i dyner og tepper og da jeg la meg hos jentene, stakk de hver sin hånd inn i hver av mine hender. Det er ikke gøy med syke barn, men følelsen av å det eneste og den eneste mine barn trenger, er den beste følelsen en mor kan kjenne på. 

I dag holder vi fire leiligheten, mens de andre er en tur ute og sjekker nærmiljøet. Vi fortsetter å krysse fingre for at ikke flere blir dårlige, og at gjengen blir fort friske slik at vi kan nyte litt mer av Barcelona enn leiligheten :)

GODT NYTT ÅR !! 

 

hits