januar 2017

Speil, speiling og speilvendt

Vet jentene hvem som er hvem, når de ser seg selv på bilder? 

De kan krangle så busten fyker, når de ser på gamle bilder og diskuterer seg i mellom hvem som egentlig er hvem på bildet. De synes det er enkelt om bildet viser en liten detalj av fargekode, om det så kun er en hårspenne i hver av deres faste farger, men er bildet i sort hvitt så kan krangelen oppstå. Det er ikke alltid slik, det er mange bilder de husker fra minnet slik at de vet hvem som er hvem, men om de ikke gjør det, så ser de ikke selv forskjell på seg selv og sin egen søster. 

Spør du meg er ikke det veldig rart. De er tross alt speiltvillinger, som betyr at de speiler hverandres utseende, for dere som har fulgt meg en stund, vet dere at jeg da ikke snakker om at de ligner fordi de er eneggede tvillinger, men for at de faktisk er speiltvillinger, speilvendte av hverandre. Jeg har tidligere sagt at om jeg ser ei av jentene igjennom et speil, så har jeg veldig lett for å ta feil, nettopp fordi jeg ser en speilvendt versjon av den ene som da plutselig ligner mer på søsteren sin enn seg selv. 

Det de ser av seg selv, er jo nettopp kun sitt eget speilbildet. Da er det ikke rart at det blir vanskelig å skille seg selv og sin egen søster når de ser bilder. For i deres bilde ligner de mer på søsteren sin, enn seg selv. 

De virkelige bildene slik jeg ser jentene, ser slik ut: 
Studerer du de nøye, kan du se at det øyet som er litt mer "lazy" enn det andre, er på hver sin side. Og hvis du tar en titt på neserynkene som følger grimasen, så ser du at de også speiler, da de skrår ned mot nesetippen bare på den ene siden, men på hver side av hverandre. 


Olivia til venstre, Otilie til høyre. 

Da skjønner dere nok hvorfor det er litt forvirrende for jentene å vite hvem som er hvem på bilder:

På bildet under er Olivia speilet, og det er nettopp slik det ser ut for henne når hun lager grimasen i speilet. Når hun da snur seg mot søsteren sin, så er det er ikke så veldig ulikt. 


Olivia til venstre i speilet bildet, Otilie til høyre. 

Her er det Otilie som er speilet, og da skjønner dere kanskje hvorfor jeg også tar feil om jeg ser de i speilet. Det er de små detaljene av ulikheter som er lagret i min harddisk, slik at jeg alltid vet hvem som er hvem, i speilbildet blir de små forskjellene klusset helt til. 

Otilie til venstre i speilet bildet, Olivia til høyre. 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Hopp og sprett

Nå måtte jeg bla meg tilbake i arkivet for å se hva siste kaninoppdatering var. Det har vært flere som har etterspurt hvordan det går med gjengen vår, og av de vi har igjen så går det veldig bra. Dessverre så mistet vi i alt fire kaninunger, to av kaninungene har jeg skrevet om tidligere, men vi mistet også to til etter det. Det var rett å slett så ufattelig vondt, at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre til slutt, men jeg prøver å tenke at det er et under at vi har tre friske og raske kaninunger etter det uheldige kaninkullet på 7.

Vi mistet de to siste kaninungen i den fasen av oppveksten hvor kaninene skal få tarmbakterier igjennom morens avføring, men med en kaninmamma som ikke har hatt morsinstinker, så gikk ikke alt på skinner der heller. Kaninmager er svært sensitive, og magetrøbbel hos kaniner er en veldig vanlig årsak til kanindød. Det var ufattelig vondt, for i de to siste tilfellene så var kaninene friske og raske da jeg så til de før jeg la meg, og døde morgen etter. Med andre ord, ingen forvarsel, og ekstremt akutt. 

Bell, Tjukkemann og Petter Sprett er de tre kaninbabyene vi har igjen, og de vokser og gror for hver dag som går. I dag var det tid for kastringen av guttaboys. Det at vi ikke skal ha flere kaninbarn er ikke den eneste grunnen til at vi kastrerer. Det er nemlig veldig viktig med kastringen om man ønsker å ha kaninene til å gå sammen. Ved å kastrere fjerner man den seksuelle atferden som gjør at kaninene markerer, er urenslige, og sloss med hverandre. Kastrerte kaniner er derfor mye roligere, og for hunnene fjerner man også muligheten for kreft i livmoren som er veldig vanlig blant kaniner. 

Planen er at vi bare skal ha utekaniner, men enn så lenge har vi to voksne gutter som bor ute, og kaninmor med sine tre kaninbarn som bor inne. Haha! Det er jeg som kommer til å slite med å flytte gjengen ut, for nå har vi fire utrolig koselige huskaniner som hopper rundt i hele huset, blant barna, kattene og hunden. De er så søte at jeg blir helt tullete. Når jeg går inn på kjøkkenet så hopper de etter for å se om jeg åpner kjøleskapet og finner fram et lite salatblad. 





Jentene passet på at guttene hadde det bra før avreisen til veterinærklinikken i dag tidlig. 


- Speiltvillingene på Facebook -  

 

Magi på en isbane

Mamma tok med jentene sine, altså min søster med datter, minste kusina vår, og jentene og meg, med på Disney on Ice i dag. Det har gått mange år siden mitt siste besøk, men jeg gledet meg som det barnet jeg var sist. Det er noe med at magi som skapes i minnene, de forsvinner aldri.

Jeg glemmer aldri det året vi skulle på Disney og Ice hele storfamilien, hvor jeg fikk omgangsyken den samme morgnigen, og blånektet for at jeg følte meg uvel til jeg kastet opp over hele kjøkkengulvet. Så trist som jeg var da, tror jeg var like vondt for mine foreldre som det var for meg. Jeg måtte holde sofaen hjemme med pappa, som var min store superhelt den dagen. Ny tur ble det, og en trøstepreime på sengen da de andre kom hjem med gaver fra showet. 

Så er det litt rart å se et barndomsminne med et voksenperspektiv, det som var så gigansisk og sinnsykt, var kanskje ikke lengre like stort mer, men showet var kanonbra. Og da jeg på et tidspunkt prøvde å hviske noe i øret til Olivia i full begeistring, tok hun ikke blikket av forestillingen. I stedet la hun en finger mot sin egen min og hysset meg. Da kjente jeg igjennom mitt barn hvilken opplevelse et slik show var for dem, og jeg kunne ikke unngå prikkingen i øynene over tanken på at de også kan bevare et slik minne som jeg selv har bevart tett til hjertet. 








 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Mammarumpe

Jeg hadde vært ekstra grei den kvelden, for jentene hadde begge sovet en halvtime i bilen da klokken var 17 om ettermiddagen. Jeg visste av erfaring at jentene ikke kom til å være trøtte ved leggetid kl19, men vi pusset tenner og la de til køys allikevel. De ble liggende å prate, og leke med bamsene sine i sengen. Nedenfra hørte vi latteren rulle, og fra tid til annen tramping over gulvet. 

Jeg gikk opp trappen for å se hva de drev med og tok vår ene datter på fersk gjerning der hun sto med et titalls bamser i armene på vei fra sitt rom og over til vårt. 

"Kan vi sove i deres seng?" Spurte hun med det største glimtet i øyet. "Jaja, det får være greit i dag da" svarte jeg, fordi jeg visste at jeg ikke ville klare å si nei, eller i hvert fall holdet på det om jeg svarte nei. 

Av erfaring igjen, så vet jeg at de ikke har veldig lett for å sovne om de begge ligger i dobbeltsengen, men samtidig ville det ikke funke å tvinge de i søvn etter en halvtimes lur i bilen. Så jeg fulgte de inn på rommet vårt, la de pent under dynene, kysset de en gang til godnatt og vinket til de mangfoldige bamsene som måtte være med. 

Da en halvtime var gått og det fremdeles var trillende latterkuler fra etasjen over, gikk jeg på ny opp for å fortelle at de måtte dempe stemmene og prøve å sove litt. 



Vi tøyset med litt promehumor, en humor som åpenbart treffer like godt hos meg som hos barna på tre år, og i det jeg gikk ut sa datteren min: "mamma, du har stor rumpe!" "Åh, har jeg det?" svarte jeg med skjevt blikk og et smil om leppene. "Ja, du har stor rumpe, og jeg har liten rumpe" svarte hun og dyttet rumpa opp i været. "Ja, det har du rett i, jeg har i alle fall mye større rumpe enn dere to" Svarte jeg fra døråpningen og gjenntok: "Men nå må dere legge dere pent under dyna, god natt!" 

"Mamma!?" "Ja?" "Det er bare fordi du har mammarumpe!" 

/ Skål for mammarumpa! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

M-m-mareritt

Bryllupet vårt skal stå den 10. juni med vielse i kirken kl 14:30, men i natt kom tvilen! I form av at det var skjedd en glipp slik at vi ikke sto oppført på vielseslisen. 

Det lille BT og jeg fikk av søvn i natt på grunn av våkne barn, ble aldri til noen god søvn. Så de få gangene jeg forsvant fra bevisstheten drømte jeg altså så mye om dette bryllupet. Og det er ingen gode drømmer, for stort sett handler det om at jeg har glemt det ene og det andre, som fotograf eller mat. I natt handlet det altså om kirken, og at navnene våre ikke var oppført slik at noen andre hadde tatt vielsen vår. 

Jeg våknet svett og panisk et sted mellom 3 og halv 4. Jeg visste at det var en drøm, men allikevel så ble jeg altså så usikker at jeg begynte å lese mail for å få bekreftet at det hele var en unødvendig bekymring.

La meg bare si, det hjalp lite å lese den eneste mailen jeg hadde fått fra kirkekontoret, hvor det sto: 

(datert: 29.apr 2016) 

Gratulerer, det var hyggelig. 

I juni 2017 er det bestilt vielse 3. juni kl 14:30 og 10. juni kl 14:30.

I vår kirke kan vi ha to vielser hver dag, kl 12:30 og kl 14:30. Det vil si at dere kan velge hvilken dato og klokkeslett som passer dere bortsett fra disse to vielsene som allerede er bestilt. 

Jeg lette febrilsk etter flere mail, men fant ikke mer. Som om det ikke var nok med rekordmange oppvåkninger på jentene i natt, hjalp det ikke på min egen nattessøvn at datoen for bryllupet var opptatt av noen andre. 

Jeg telte ned minuttene til kirkekontoret åpnet denne formiddagen, ventet til det var gått to minutter over åpningstid og ringte med hjerte i halsen og hvite knoker om mobilen. 

"Jeg bare lurte på om du kunne roe ned nervene mine litt, for i natt drømte jeg at vi ikke sto på listen over vielser." sa jeg med skjelvende stemme. 

"10.juni, skal vi se. Stine og Bjørn Tore? vielse klokken 14:30." 

"Jaa, det er oss!" 

Jeg ble så lettet, og med ett kom hele telefonsamtalen fra sensommeren tilbake til hukommelsen. Vi hadde valgt 17. juni, men lokalet var opptatt, så jeg ringte for å flytte vielsen. Da jeg ringte var vielsen som var bestilt den 10. juni kl 14:30 avlyst, og vi booket oss inn. 

Jammen er det godt jeg bare skal gifte meg en gang, for maken til tankeaktivitet har jeg ikke hatt siden jeg gikk gravid. Og den gang da, var det helt lik som i dag; BT er rolig som skjæra på tunet, mens jeg ligger våken om nettene og grubler, planlegger og blir litt stressa oppi det hele. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Våkne nattebarn

Jeg husker hvilken støtte jordmor ga meg under svangerskapskontrollen på helsestasjonen, det hun sa var: "Du kan ikke vite nå om du kommer til å oppleve barseltiden som tøff eller koselig. En baby med kolikk kan være ti ganger mer slitsomt en to babyer uten kolikk. Men får du to babyer med kolikk, så kommer vi og hjelper til slik at du kan legge deg nedpå litt, eller komme deg ut om det er det du trenger." 

Vi fikk et åpent tilbud om hjemmehjelp allerede før barna var født. Vi hadde aldri det, fordi jeg ønsket å se hvordan det gikk først, men bare det å vite at jeg hadde den muligheten da pappaen skulle tilbake på jobb og etterlot meg nybakt med to små var enormt betryggende. Som 22 åring og mor for første gang til tvillinger var det klart at jeg hadde mange bekymringen for hvordan jeg skulle takle alt sammen. Med det gikk som tog på skinner, det var noen tekninske feil og stopp av og til, men stort sett så gled vi med jevn fart framover. 

Barna sov seg igjennom det første året, og det var ikke stort vi kunne klage over. Til tross for at vi i teorien skulle ha dobbelt opp, så føltes det aldri slik. 

I natt derimot kan jeg sverge på at ordtaket, en er som ingen, to er som ti, stemte. 

Closeup portrait angry young woman blowing steam coming out of ears having nervous breakdown hysterical screaming isolated grey background. Negative human emotion facial expression feeling attitude

Jeg er sikker på at de begge våknet 4 ganger hver seg i løpet av nattens timer. 4 ganger hadde vært mer enn nok det, men ganges det med to, er det ikke mye til søvn det blir igjen på to foreldre. 

Det får meg til å beundre alle der ute som har barn med lakenskrekk, for hvilken tortur det er! Alt av sunn fornuft var forsvunnet som dug for solen da jeg i dag sto opp med to pottesure og trøtte barn. Pedagogisk tilnærming sa du? Åh, neida, i dag gikk vi for en konkurranse om å skrike høyest mulig til hverandre.

Jeg hadde ikke et snev av forståelse for at de to tuppene var sure fordi nattessøvnen hadde vært dårlig, min hadde vært verre, og det skulle de bare få lov til å føle på. 

Så jeg sier som Sigrid Bonde Tussvik: I natt øødela jeg barna mine, jeg skreek og kjeftet og holdt på.. 

Så tenker jeg at det ordner seg allikevel jeg. 

Det ble ikke en eneste sammenhengende time med søvn denne natten, så jeg trøster meg med at det ikke kan bli stort verre. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hår, frisør, bryllup og litt sånt

Håret mitt har på de siste 5 årene liksom blitt min dyrbare skatt. Haha. Det er ille å si det, for tidligere var jeg veldig vågal hva håret gjaldt, jeg kunne gå med alle farger, og alle frisyrer. Jeg syntes bare det var spennende og gøy med forandringer. Det gjorde meg ingenting å klippe håret så kort at nakken var barbert da jeg gikk på videregående, mens i dag kan jeg ha skrekkelige mareritt om at noen klipper av håret mitt. 

Grunnen til det er vel at jeg ikke viste at jeg kunne få det håret jeg har i dag, og det er mange grunner til det. Jeg hadde det ekstremt gøy med både å klippe og farge håret mitt selv, noe som ofte innebar hjemmebleking og katastrofiske resultater. Håret mitt var på et tidspunk helt ødelagt.
Men så fikk jeg en frisør inn i livet mitt da jeg ble sammen med BT, og siden da har jeg forstått at hjemmefarging og billige hårprodukter ikke lager Hollywood-hår, et beskrivende ord jeg alltid referer til håret mitt etter endt besøk hos frisøren min, Marthe Beate på Klippotequet i Tønsberg. 

Som dere forstår så er veien til et sunt og friskt hår, regelmessige besøk hos frisøren, overlating av farging til frisøren, og produkter som er kjøpt i frisørsalonger. Håret mitt hadde alldri kunnet bli slik det er i dag, om det ikke var for det. 

Samtidig får jeg veldig mange spørsmål på hvordan jeg får håret mitt så langt, mitt svar ligger i setningen over, men det er viktig å poengtere at ikke alle har muligheten til å få så langt hår. I følge Marthe Beate så har alle hårstrå en viss levetid, men levetiden på håret varierer fra person til person. Hos noen blir ikke håret lengre enn til skulderlengde før det faller av og et nytt gror fram. Men å behandle håret hos frisøren, og i tillegg bruke gode og ikke minst riktige produkter til håret hjemme, er nøkkelen til å få håret til å vokse sin fulle lengde, og ikke brekke av mens det enda er ungt. Hvilket resulterer i at håret blir lengre og tykkere enn hva det blir med "hjemmebehandliger". 


- Hun sparer til langt - 

Samtidig som jeg er livredd for håret mitt om dagen, så er det også en del jobb med langt hår, og jeg er ofte veldig fristet til å få det klippet av, men det får i såfall skje etter at jeg har giftet meg. 

Jeg skal bruke en annen frisør til den store dagen, Karoline, som også er fra samme frisørsalongen. Hun er den flinkeste på oppsatser som kollegaene sier, og "bare fordi jeg synes det er så gøy", som hun sier.

Begge bildene under viser håret mitt oppsatt av Karoline.  



Og til mitt eget bryllup, så er jeg helt klar på hva jeg skal ha: Håret skal henge samlet nedover ryggen, pyntet med blomster. Jeg føler det passer perfekt til det romatisk-rustikke temaet vi har valgt til bryllupet, og min store inspirasjon er så klart: Ulyana Aster 


- Speiltvillingene på Facebook - 

En perfekt morgen vs en morgen med barn

Jeg kan se den for meg, helt klart og tydelig, denne perfekte morgen før dagen setter i gang. Derfor tar jeg deg med på det bildet: 

Det er en helt vanlig hverdag, du skal på jobb kl 8. Du våkner etter en god natt søvn til den første vekkeklokken. Du strekker deg og trer de nakene tærne inn i to myke tøfler som står ved sengeenden. Du tuller deg inn i en like myk og varm morgenkåpen som henger pent på en knagg ved siden av sengen. Klokken er halv 7, så tiden er god før jobb. Kaffelukten siver inn igjennom badromsdøren mens du påfører sminken og grer håret. Så slurker du i deg den varme oppkvikkende brune drikken på det varme badet til du er ferdig kledd for dagen. Du setter deg ned ved frokostbordet og mens du spiser en deilig frokost skroller du igjennom noen nettsider på nettbrettet foran deg. Til slutt setter du deg i bilen som er ferdig oppvarmet av Webastoen, og mens du kjører til jobb hører du på noen rolige behagelige låter fra spillelisten "morgenkaffe" på Spotify. 

Så over til virkeligheten med småbarn i hus: 

Det er en helt vanlig hverdag, du skal på jobb kl 8. Du slår etter det alarmerende bråket som skjærer i ørene til det til slutt stopper å lage lyd. Så kommer barna opp i sengen: "MAMMA KAN DU STÅÅ OPP!". "Jada" svarer du og i drømmene reiser du deg opp av sengen og trasker til kjøkkenet for å sette sammen en frokost. Så skvetter du kraftig til i det du på ny hører: "MAMMMA!!! NÅ MAMMA!" Du reiser deg uten å åpne øynene, mens du tenker - det kan umulig være morgen allerede nå. På vei ut av soverommet snubler du i en leke som ungene hadde tatt med inn, og du biter tennene hardt sammen for ikke å legge banneordene i munnen på ungene. Tøflene gidder du ikke lete etter, for de står aldri der du satte dem uansett. Morgenkåpen glemte du på badet, så med gåsehud og dundrende hode subber du deg igjennom huset til kjøkkenet. Du setter på kaffen og slenger i en ekstra skje kaffepulver i et lite håp om at øynene skal kunne klare å fokusere etter hvert. Nakken er stiv, for etter forgjeves med forsøk på å få barn til å sovne igjen da de hadde våknet den natten, hadde du gitt opp og latt de sove sammen med deg. Hvilket innebar at du hadde ligget i den samme ubehagelige stillingen med kun en liten flik til pute resten av den korte natten. 

Du avbryter en krangel over hvilken yoghurt ungene skal spise til frokost, så avbryter du enda en krangel over hvilken skje de skal spise med. Så begynner du å mase for at de små skal spise litt raskere hvis de skal få i seg noe frokost. Så argumenterer du for hvorfor de faktisk må få i seg litt frokost. Du gir opp og beveger deg inn på badet hvor du skvetter av ditt eget speilbildet som viser blå skygger under øynene og sminke på avveie fordi du glemte å fjerne den kvelden i forkant. 
Du ser at tiden begynner å bli knapp, så du klasjer på litt sminke oppå den gamle og håper at det vil duge i løpet av dagen. Håret fester du i en bustete knute midt på hodet, for å gi håret en frisyre er du for sent ute til. Du trer på deg klærne du hadde på dagen før, og oppdaget en mistenksom flekk som du med en våtserviett febrilsk prøver å gni bort. "Nå må dere kle på dere" roper du ut til barna før du oppdager at frokosten ikke er ferdig spist, men det får bare være. Du håper at de små vil hoppe glade og fornøyde inn i klærne sine, men i stedet klager de over feil farge på strømpebuka og blir lam i armer og bein. Så du klær på de og drar en børste raskt igjennom håret før du pusser tennene deres og komanderer de til gangen for å få på uteklærne. 
Du har klart å få deg selv og barna ut til bilen, da du oppdager at bilen er glansert av et islag. Du spenner barna fast i bilsetene, og setter igang med å skrape den harde isen med en isskrape du holder i de nakende fingrene, som raskt begynner å skrike av smerte i det isen spruter opp fra ruten og samler seg om knokene. 

I det du omsider setter deg i bilen ropes det fra fra baksetet: "KAN VI HØRE PÅ KAPTEIN SABELTANN?", du prøver å svare nei, men innser raskt at Kaptein Sabeltann faktisk er bedre enn sutring og hyling fra baksetet. 
Så mens du kjører barna til barnehagen jaller du med om "en farlig mann", selv om alt du ønsker deg er 10 sekunder med total stillhet. 

Og tross alt, så smiler du varmt og kjærlig til barna dine som går trengere enn snegler fra parkeringen og inn til barnehagen i den bitende kulden som du selv ikke er kledd for. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Badet før og nå

Man tager hvad man haver, og gjør det beste ut av det

Jeg syntes det var så gøy å se på før- og etterbilder av kjøkkenet at jeg ble nødt til å finne fram bildene jeg tok av badet før vi gjorde noen små grep der også. Framtidsplanen har hele veien fra jeg flyttet inn, vært at et nytt hus en gang skal opp og fram her på gården. Dette huset er fra 1800- tallet og dessverre ikke vedlikeholdt slik at det er egner seg spesielt godt i 2017. Men å sette et nytt hus oppå en tomt som allerede har kostet det folk vanligvis kjøper et flott hus for krever litt sparing. 
Det er derfor vi har gått for billige og raske løsninger som gjør hjemmet litt kosligere å bo i. Badet er knøttlite, og vaskerom har vi ikke, så jeg skal ikke legge skjul på at jeg gleder meg til vi får opp et nytt hus, men enn så lenge funker det. Vi får dusjet og gått på do, og klesvasken går på runddans. 

Faktisk så er det slik at jeg noen ganger må ta meg selv i nakken, og minne meg på at jeg er 25 år gammel. Det er ikke meningen at vi skal ha et hus som kunne passet rett inn i et interiørmagasin, det er meningen at vi sammen skal kunne bygge oss drømmehjemmet over tid. 


Og det er kanskje det jeg vil med dette innlegget: inspirere andre med å tenke at små og ikke minst billige grep kan gjøre enorm forskjell! 

I stedet for å flislegge, så la vi ny våtromstapet. I stedet for å hakke opp gulvet, malte vi det. Gulvet må riktignok males en gang i året for å holdes pent, men det er ikke store jobben. Dusjen var ødelagt så den måtte fornyes, siden vi skulle ha barn på samme tid, valgte vi å gå for et dusjkabinett med badekar, noe jentene har stor glede av enda. Også handlet vi litt diverse på IKEA. 

Man kan jo si det var verdt den lille jobben: 



















- Det trenger ikke være dyrt for å være bra !


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hjemmelagde bryllupsinvitasjoner

Da er jeg endelig ferdig med å lage alle invitasjonene til bryllupet, der ingen kort er helt like. Jeg har brukt to forskjellige scrapping-ark-bøker til invitasjonene der den en ene boka inneholder arkene med hvitt og gull, mens den andre boka inneholder små ark med fargene til et romatisk låvebryllup. Jeg har vekslet på innside og og utside slik at ingen er helt like, og det er en detalj jeg liker, fordi jeg har kunnet gjøre kortene ganske treffende til de som får dem, samtidig som de inneholder den røde tråden i bryllupstemaet vår som er: 

Vakkert rustikt
bryllup med et
stort touch av
romantikk




Jeg har i tillegg festet litt tyll på invitasjonene som jeg har knytt sammen med et silkebånd. Og i endene som åpnes, er kortene lukket med magneter - noe som også gjør at invitasjonene kan henges rett på kjøleskapet. 
Fargen og mønsteret på bakgrunnspapiret inni invitasjonen har jeg tatt fram på utsiden sammen med navnene til de invierte. 















Hurra for kjærligheten! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Søvnproblemer de neste 5 månedene?

Hvordan skal dette gå?! Haha. Nå begynner jeg for alvor å slite med å sovne om kveldene, for i mitt lille hode så skjer det litt for mye om dagen. Jeg gleder meg så enormt til den 10. juni som kommer til å bli vår bryllupsdato, men fy fasan og mye som skal gjøres før det. Det er rett og slett til å bli litt (veldig) svett av, og i det er i alle fall klin umulig og sovne om tankene først begynner å spinne. 

I går hadde jeg mine to fantastiske forlovere på besøk, og vi satt til langt på natt med bryllupsinvitasjoner, enda er det mange igjen å lage. Men for en glede det er å ha hjelp, vi lo til krampen satt i magen, og bannet da limpistolen brant eller arket havnet skakt. Men timene fløy og jeg er så takknemlig for all hjelp. 

Det er med skrekkblandet fryd jeg tenker på alt som skal gjøres, for jeg elsker å være kreativ og skape, men jeg vet at jeg antagelig, og som alltid, tar meg vann over hodet og tror jeg klarer å gjøre ti ganger som mye som tiden tillater. Haha! 

Heldigvis har jeg verdens fineste mann ved min side <3 


 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kjøkkenets forandring gjennom årene

Da var mannen kommet hjem fra komferanse, så da kan jeg vise hva jeg har drevet på med mens han var bortreist. Jeg har lenge vært møkk lei av kjøkkengulvet. Et slitt og gammelt gulvbelegg. Jeg har grublet lenge på om jeg skulle bytte det helt ut, men å gjøre det er litt jobb, det koster litt og så er det jo slik at vi har byggeplaner for et nytt hus i løpet av noen få år nå. Så jeg bestemte meg i stedet for å male gulvet med en gulvmaling jeg også har malt et gulv i andre etasjen med. Å male gulv, er en midlertidig løsning, for det er ikke like holdbart som å legge nytt gulv, men her trenger det ikke vare i 20 år til. 

Man tager hvad man haver, og så gjør man det beste ut av det

Jeg måtte ta meg en runde rundt i huset i går, og mens jeg gjorde det så jeg for meg hvordan det så ut her da jeg flyttet inn for snart 6 år siden. Huset er jo knapt gjennkjennelig selv om vi kun har valgt billige oppussingsløsninger. 

Her er kjøkkenet igjennom årene: 

- Slik så det ut før jeg fikk hekta på oppussing

- Så tapetserte jeg, mens mannen la "flis" over benkene

- Det holdt ikke, så litt senere malte jeg alle skapene 

- så byttet jeg ut spisedelen



- Og nå har jeg altså malt gulvet i en grå/beige farge. 

Jeg har enda et prosjekt igjen, for det dere fremdeles kan se av trefarger på kjøkkenet kommer til å forsvinne i løpet av kort tid. De brungule fargene er ikke helt meg. Jeg klarer dog ikke å kvitte meg med kjøkkenklokka som har hengt på samme plassen mange år før jeg flyttet inn. Jeg synes den er så kul, og BT er ikke enig, men når jeg har gjort om hele huset som er hans arvegods, så får jeg la klokka henge som et lite minne ! Haha. 



BT synes som alltid at jeg hadde vært en helt i heimen, og da jeg spurte om han syntes jeg var litt gal som pusset opp i all hemmelighet svarte han: "Nei, det kan du vel, så får jeg passe på at plenen er klipt". Og det er ganske deilig å ha en mann som gir meg frie tøyler i huset, men utendørs der er han streng, så der må jeg føye meg etter hans tanker og planter og plen! 





Jeg klarte å snike meg en liten tur ut for å kjøpe inn flere rammer også, så nå blir det en koselig bildevegg på kjøkkenet. 







Teppet fant jeg forøvig på Europris, og jeg må si meg veldig fornøyd. Billig og bra! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Dagens lille DIY

Når mannen er bortreist og ungene syke, ja da er jeg i mitt ess! Det var jo egentlig litt ille å si, for syke barn vil jeg ikke ha, og jeg trives desidert best med mannen hjemme, selv om jeg skal innrømme at det er ganske deilig med noen dager i fra hverandre også. 

Det er bare det at på de to døgnene mannen har vært borte, og som ungene har vært syke, så har jeg altså klart å gjøre så mye i huset! Jeg kan faktisk ikke huske sist huset var så ryddig, rent og pent. Selv ikke i julen var det ryddigere her enn det er nå. Men det er noe med at lufta ofte faller litt ut av meg om kvelden når BT kommer hjem fra en lang dag på jobb og setter seg i sofaen. Da har jeg lett for å bli litt slapp selv, og henge meg på om jeg ikke har et kreativt prosjekt pågående, men da går jeg i motsatt vei av å rydde for å si det mildt. 

Jeg har rukket å fornye/pusse opp to rom i huset, i tillegg til at jeg har ryddet resten av huset, ryddet fryseboksen og kjøleskapet. Det er jo helt rått dette her! Haha.. 


Jeg fikk en ide fra pinterest tidligere som jeg hadde lagret til senere, og det er det jeg tenkte jeg kunne vise dere nå. Planen er å lage en hel vegg, jeg må bare få anledning til å komme meg på en butikk for å kjøpe rammer. 

Men se så stig det er å sette et lite bilde inn i en stor ramme, og bare ha glasset som bakgrunn slik at den lekre tapeten kommer til syne i bildet. Det er like fint med en ensfarget vegg også. 

Framgangsmetode: 

  • Finn en ramme i ønsket størrelse, og et mindre bilde. 
  • Fjern bakgrunnen i rammen og klipp av festene til bakgrunnen med en avbiter. 
  • Lim så fast glasset til rammen, jeg limte med limpistol
  • Så fester du bildet ved å lage en så vidt synlig taperemse rundt kantene av bildet, og tape det fast

Kjempe enkelt, og veldig stilig! Jeg gleder meg til å lage flere! 




- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Omgangsyke på omgang

Herlighet!! Nå føler jeg at vi har fått nok for en god stund! I natt startet vi med omgangsyken på den tredje runden i år. Hun som fikk omgangsyken for to uker siden, fikk en ny runde i går kveld, og langt kraftigere enn sist gang. Det ble få timer med søvn i natt, men heldigvis går omgangsyken raskt over, og selv om ikke matlysten er på plass enda, drikker hun mye og humøret er på plass. 

Så da er det bare å legge opp til enda to nye dager hjemme med gulljentene. Heldigvis er de et godt selvskap, for dette året har ikke jentene fått vært en eneste full uke i barnehagen. 

Det kjedelige er jo at det hjelper fint lite for oss at vi holder på 48 timers regelen etter oppkast, for det er det åpenbart andre som ikke gjør! Og blir ikke jeg dårlig nå, så er det et under. Jeg følte i alle fall at jeg hadde spy over hele meg i natt.. Det får meg til å huske punkt 1. i innlegget: 17 tegn på at man er mor

1. I stedet for å løpe vekk når det blir kastet voldsomt opp, så løper du mot det 

Men hvem kan vel ikke huske den trygge følelsen av mamma eller pappa sin hånd som holdt hode oppe ved hjelp av en trygg hånd mot pannen, mens den andre hånden strøk kjærlig over ryggen mens de fortalte trøstende og styrkede ord. 






Her tar vi altså livet rimlig piano i dag! 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Når mannen er borte..

.. Leker kjærringa med malekosten.. 

Det var søndag kveld, og vi hadde lagt oss i sengen. Der lå vi som vanlig å snakket sammen. En tanke dukket opp i hodet mitt, og jeg la fram noen planer om å gjøre om et av rommene i huset til hobbyrom. Ivrig skravlet jeg i vei om hva som måtte gjøres, helt til han avbrøt meg med et flir og sa: "Har det gått et par døgn siden sist prosjekt nå da?"

Det å sitte stille har liksom aldri helt vært min greie, og hodet mitt er hakket verre. Det jobber på, dag inn og dag ut. Ofte drøfter jeg en og annen ting med meg selv også, høylytt. Det gjør jeg kun når jeg tror jeg er alene, men i løpet av den forrige uken fikk jeg høre at jeg kanskje ikke er alene hver gang allikevel.
Min datter mumlet noe lavt i sofaen, så jeg spurte: "Hva sa du?", hun kikket skrått opp på meg, som om jeg var helt teit og svarte: "Jeg snakket til meg selv, ikke til deg!" "Åja", svarte jeg litt unnskyldende. "Du snakker jo alltid med deg selv!" smalt det tilbake før hun på ny var konsentrert om sin greie. 

Den andre episoden skjedde da jeg befant meg på kjøkkenet en sen kveld. I mitt lille hode var jeg helt alene, for jeg hadde glemt at mannen var på badet for å dusje. Ut av intet dukket han opp og spurte mellom en latter: "Har du blitt trønder også nå da eller?" Jeg lo så jeg tisset litt, for jeg hadde på et tidspunkt sagt til meg selv med et forsøk på trønderdialekt: "Sånn, nu får det værra nok!" Jeg skal også legge til at jeg er ekstremt dårlig på dialekter. 

Jeg skal nok bli en fin gammel dame når jeg får alzheimer og snakker annen hver setning på uforsåelige dialekter. 

Så i dag gikk det ikke lengre, jeg ble nødt til å finne på noe kreativt å gjøre siden mannen ikke er hjemme. Jeg skal ikke røpe meg i kveld, for noen overraskelser må jeg få ha til mannen kommer hjem. Men jeg kan gi et lite hint: I dag har jeg gått løs på huset! 
Nå er det lenge siden sist jeg fikk pusset opp noe, faktisk tror jeg ikke jeg har gjort stort inne siden jeg pusset opp gangen. - Se før og etterbilder her (haha) 



 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Gravid-rykter

" Oioi.. Gratulerer med graviditeten Stine " - var den siste kommentaren jeg fikk på gravid-fronten senest i går, og det var bare en av mange den siste tiden. 

Enten så er det vel juleribba som har fått folk til å undre, eller så kan det være jeg har sådd et lite frø i tankene til enkelte ved å skrive innleggene: 

- 17 tegn på at man er gravid og tilbakeblikket fra jeg fant ut at to mirakler lå i magen - Sjokk, skrik og glede

Dessverre så må jeg nok skuffe for den gledelige nyheten. Her finnes det ingen mageboere. 

Og det tar meg videre til det neste spørsmålet folk stadig stiller meg - Skal dere ha flere? 

Nå er jo jentene allerede snart 4 år, og i min fantasi så skulle jeg ha tette barn. Ettersom det er nesten 6 år mellom søster og meg, så har aldersskillet vært så stort at den virkelige søsterkontakten først fikk betydning i voksen alder. Hun kjørte jo bil, mens jeg enda gikk på barneskolen, og hun flyttet ut før jeg fikk mensen. Derfor var tette barn litt viktig for meg, men jeg hadde jo ikke sett for meg at "tette barn" skulle bety to barn født med to minutters mellomrom. 

Siden jeg fikk to i slengen, så stresset jeg ikke så mye med å få tette søsken mer, og plutselig har det gått nesten fire år. Haha! 

Men om jeg føler meg ferdig? Jeg vet ikke. Noen dager er jeg så fornøyd med å bare ha to, mens andre dager, spesielt de dagene jeg har kost litt for mye med en liten en, så tror jeg at jeg må ha en til. På en måte så har jeg jo god tid, den biologiske tiden har ikke begynt å tikke riktig enda og det er ikke akkurat mange av mine venninner som har begynt å få barn enda heller. Men så skal jo pappaen ha et ord med i spillet også da ;) 

Han sier enda og har alltid sagt: "Jeg vil ha to eller tre barn", og på dager jeg har kost litt mye med en liten en, så svarer jeg: "Ja, men da kan vi jo få en til da" Men da smiler han bare til meg og sier: "Problemet er at tre barn ikke går opp i to gangen". 

Lite vet vi hva framtiden vil bringe, men i første omgang får jeg se om jeg blir gift ;) 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Nok en amputert uke

Det var stor glede som viste seg i jentene da de fikk høre at de skulle sove over hos et nært vennepar av oss, fra lørdag til søndag. De har ikke barn selv, og det vet jentene å dra nytte av, for de ligger mer enn gjerne på gulvet å leker med jentene time etter time. 
Som normalt får de litt hjemlengsel i det de skal legge seg, men etter en telefonsamtale da de forsto at vi ikke var hjemme så var det helt greit å sove borte. 

Men etter en halvtime med søvn så våknet hun ene frøkna og spraylakkerte soverommet. Man kan si at det venneparet vårt fikk litt av en oppgave med å passe barn. Det ble full vask av gjesterom, dyner, pyter og en felles dusj for å få alt rent. 
Det stakk jo litt i hjerterota da jeg hørte at lille hadde kastet opp tre ganger hjemmefra, men på samme tid var jeg veldig glad for at det var nettopp der de var. For etter hun og alt annet var blitt rent hadde hun fått sovne på armkroken til kompisen vår, og morgen etter var hun full av energi og spise frokost som en hest. 

Ettersom dette var andre gangen i hennes liv at hun har kastet opp, var det jo veldig uflaks at det kom borte på besøk, men heldigvis tror jeg ikke venneparet ble skremt fra å passe de igjen. Store og små hadde kost seg glugg, og det var en sann glede å se at selv deres leilighet kunne bli rotete med barn i hus. Hihi.. 

Men med oppkast på lørdagskvelden, måtte vi ta nok en fridag i dag, og krysse fingre for at ikke flere blir syke. 









Det er jo litt ekstra stas med disse uplanlagte fridagene også :) 
 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Bryllupsfesten



Da klokken var 2 natt til lørsdag ble jeg ferdig med kaka, haha! Det er jammen meg litt jobb å lage kaker, men også utrolig moro! Den ble jo langt i fra perfekt, men mamma ble strålende fornøyd, og da er det vel det som teller, ikke minst var smaken heldigvis veldig bra. Kaken er en trelags bløtekake med bringbærkrem og vaniljekrem. 

Man kan ikke si annet enn at festen gikk over all forventning, og jeg syntes det BT sa var en veldig god beskrivelse av dagen: "Jeg så ikke annet enn gapet til moren din hele kvelden" Og det var sant, hun gapskatte gjennom hele kvelden, og danset til skoa gikk av. 

Det var utsøkt mat, som min onkel sa i sin tale: "Noe som var forventet". 















Søster og jeg var to av mange som holdt tale for de gifte, og det gleder meg å se dette bilde som beskriver latteren vi klarte å spre under middagen. 









I går spurte vi om det forelska paret trengte litt hjelp med oppryddingen, noe de var ekstremt glade for, for himmel og hav! Det blir litt av en ryddejobb etter en slik fest. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Ferdig sydd kjole til bryllup

Juuhuu! Jeg ble nødt til å ta meg en liten pause fra ordning og styring til bryllupsfesten i morgen her inne. Grunnen til at jeg onsdag kveld fant ut at jeg fikk reise og kjøpe stoff i stedet for kjole, var av den grunn at jeg ikke fant en eneste kjole som ikke var rød, sort eller gull da jeg lette byen rundt. Bryllupsfesten til mamma og Lars har ikke en stiv dresskode, derfor ønsket jeg en kort kjole. Men siden jeg stort sett alltid ender opp i de nitriste fargene sort eller grått, hadde jeg veldig lyst på litt mer farger til en bryllupsfest. 
Så til tross for at jeg hadde to timer til rådighet for å sy en kjole, klarte jeg ikke dy meg. Ikke at det tok to timer, det tok i alle fall det tredoble. 

Det var et plunder og et strev. Haha. Men jeg kom meg i mål, og jeg er såå fornøyd! Herlighet. Min første ordentlige kjole! Kanskje på tide etter som jeg snart må sy brudekjolen min! Herre jesus og alt det der! 

Kjolen er litt mer avansert enn andre ting jeg har laget før, ettersom overstykket på kjolen er formsydd. Overstykket i seg selv består av 7 mønsterdeler x 2 siden jeg har for på innsiden også. I skjørtedelen er det fire lag med stoff, så det har vært paljetter og stoff rundt om i hele stuen til min kjære mann nå nettopp ryddet etter meg. 













Nå er jeg snart klar for byllupsfest. Jeg må bare lage en bryllupskake først ! Men så skal jeg sette meg godt til rette i frisørstolen i morgen og nyte dagen til mamma og Lars etter det! 

God helg! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Sy kjole, bake bryllupskake!

Jeg tror jeg har et syndrom som jeg har valgt å kalle: "Finn på litt ekstra mye å gjøre i siste liten, så du er sikker på at du får nok å gjøre!" - Et langt og godt navn. 

I skrivende stund har jeg ikke tid til å skrive, det er derfor jeg i dette sekund baker, syr kjole og lager bordkort mens jeg skriver litt i mellom kunstpausene. For i morgen - Ja i morgen skal mamma og mann feire bryllupet sitt.

Kjøkkenmaskina durer, heldigvis på frihånd så jeg slipper å blande kake i kjolen, for det hadde seg slik at min kjære mamma spurte om jeg kunne lage selveste bryllupskaka, og det tar jeg som et stort kompliment og en enda større utfordring. Det var greit nok det, helt til..  Etter frisørbesøket mitt på onsdag, så gikk jeg i mellom kriker og kroker i diverse klesbutikker i Tønsberg på let etter en ny kjole jeg kunne ha på meg i mammas bryllupsfest som er i morgen. Det var helt uten hell, da jeg kun fant kjoler til galla eller kjoler til hverdags. Så da jeg la meg onsdag kveld bestemte jeg meg like gjerne for å ta turen til Stoff&Stil dagen etter. 

Jeg fant etter mye leting to stoffer jeg likte, og tenkte på veien hjem: Denne kjolen bør lages på to timer, for mer tid har jeg egentlig ikke til rådighet. Å sy en formsydd kjole for første gang, som jeg i tillegg har tegnet og tenkt ut store deler av mønsteret... ... tar ikke TO timer å lage! Haha. Så ja. Her er jeg i minus med tiden (som vanlig). Men antagelig så kommer jeg i mål allikevel. Sukkerbrød er i ovnen, slik at jeg kan lage bryllupskaken i kveld, og kjolen mangler bare en søm og noen finjusteringer. Så da er det bare alt det andre igjen :P 

Jeg tørr nesten ikke tenke på hvordan det skal gå i mitt eget bryllup! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Bryllup er alt jeg ser !!

På dette klokkeslettet om presis 5 måneder så trur jeg sommerfuglene er på vei opp spiserøret mitt. Jeg sitter kanskje i frisørstolen og får siste finish til mitt eget bryllup, og bare tanken på det får det til å knyte seg inni meg. Litt redd for alt som må gjøres i forkant, men samtidig så er det en veldig god følelse å skulle gifte meg med mannen i mitt liv. 

Jeg får stadig små angstanfall for alt som må gjøres, men jeg må nok bare senke skuldrene og innse at det antagelig kommer til å gå helt fint! 

I går kveld satt jeg med mamma til klokken var passert midnatt med bryllupsforberedelser. Dog ikke til mitt bryllup, men til mamma og mannen sitt som skal bli feiret til lørdagen. Jeg synes det er utrolig morsomt at mamma og jeg fridde til mennene våre på den samme dagen i fjor, og synes det er super stas og få hjelpe litt til og få litt inspirasjon til mitt eget bryllup i samme slengen. 

I går brettet vi over 70 servietter, og laget bordkort. Pluss at vi fikk skravlet om bryllup i det vide og det brede. 









Temaet i mamma og Lars sin bryllupsfest er "reise". De har vært sammen i syv år nå og rukket innom 30 land sammen, ja de har til og med besøkt noen av landene flere ganger. "Vi har vel vært fem ganger i Italia" sa hun tenkene da jeg la flaggene utover. Da er det ikke rart at vi alle synes de er på reisefot til en hver tid. De deler en lidenskap for mat og drikke, så jeg tror denne feiringen kommer til å bli magisk på mange måter. 







Nå skjønner dere nok sikkert at bryllup er det eneste som står i mitt hode, ettersom jeg skal hjelpe mamma en del til festen. Men antagelig så kommer bryllupsfeberen her inne bare til å vokse de neste fem månedene.! Så jeg håper dere er klare! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Likheten mellom oss

"Nå må jeg spørre deg, var mannen din og jobbet i feltet jeg bor i for to dager siden?" spurte hun meg. "Ja, jo, det stemmer nok" Svarte jeg etter en liten tenkepause. "Haha, ja! Du skjønner det at jeg syntes han var kliss lik jentene, så derfor tenkte jeg at han måtte være faren". 

Og sånn har det alltid vært.. Selv om jeg selv ikke ser hvor like de er på sin far, eller på hverandre, så har jeg fått det bekreftet av utallige andre.
1. De er kliss like, så hvordan ser du forskjell?
2. De ligner sin pappa på en prikk. 

Og de som i utgangspunktet sa at de lignet på meg, endret sin mening umiddelbart etter å ha hilst på faren.


Foto: Kamilla Weiglin / BarnasBilder
 

Men innimellom, så ser jeg meg selv. Ikke i speilet. Jeg ser meg selv som barn i to små jenter som forran meg står. 
I dag slo det meg ved to tilfeller, for selv hvor like de er på sin pappa så finnes en del av meg der inne. Jeg fokuserte ut da jeg ble sittende å se på ansiktet av min datter i dyp konsentrasjon. Joda, der var jeg. Så åpenbart at jeg måtte smile av kopieringen av mitt eget konsentrerte ansikt. 

Like etter hadde vi kosestund med kaninene, og selv om det ikke ville vært synlig i andre sine øyne så jeg hvordan mine egne hender strøk og behandlet kaninene. Bare det at hendene var halvparten så små som mine. Jeg så over på hendene mine, joda, mammas hender har dere fått. Og ikke bare ligner de, men de strøker på den samme måten, forsiktig med en nøyaktighet. 

Disse øyeblikkene av likhet er som et lyn av overraskelse, før et bånd knyttes, og jeg sitter igjen med en tanke. En tanke over alle tanker, den beste tanken i verden - du er min! Min skapelse, mitt beste resultat, min etterkommer, mitt kjøtt og blod i egen person, mitt mirakel! 


- Speiltvillingene på Facebook -

Sjokk, skrik og glede

"Hvorfor nøye seg med EN, når man kan få TO! haha" - Dette var teksten jeg skrev og bildet jeg delte på facebook den 7. januar for nøyaktig 4 år siden. Og dere kan bare prøve å forestille dere nervøsiteten over ordlyden "haha". 

Den ordinære ultralydtimen var blitt utsatt på grunn av en ferie, så jeg var kommet til den 20. uken i svangerskapet da vi omsider skulle få se hva som befant seg i magehulen. Det enorme sjokket som kom da vi forsto at de to sirklene betydde to hoder, kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg husker hvordan jeg følte at de to mageboerene stjal hele min illusjon på livet jeg hadde forestilt meg med et spebarn i hus. Vognen jeg ønsket jeg kunne jeg krysse av listen, og alle forestillingene om meg med et nyfødt barn i armene ville ikke blir slik jeg hadde sett det så klart for meg. Jeg husker jeg grublet over hvordan jeg skulle komme meg opp og ned i etasjene med to babyer og fant ut at jeg ble nødt til å gå alle turer to ganger. 

Det er rart hvordan et forestilt perfekt bilde kunne havne så i skyggen av dystre tanker. I dag er det for meg helt uforståelig, for hva hadde vel livet vært uten de to som lå i magen, med synkron hjerterytme.  


Min prisesse Olivia!


Min prinsesse Otilie! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Ei litta treningssmell

Det var tirsdag kveld og jeg fantaserte om hvilke treningsklær jeg skulle ha på meg dagen etter.. Første treningsøkt 2017!!! Det var også tirdag kveld da jeg pakket bort fantasien om treningsklær og tenkte ut hvilke koseklær jeg skulle bruke i stedet.. 

Men i dag! Å JA!! I dag kunne barna dra friske og raske i barnehagen, og mor på trening. 

Jeg kom meg mirakuløst opp til første ringeklokke, hoppet i de framlagte klærne før jeg dresset om de to små og fikk nok tid til å flette både Elsa-frisyre og Anna-frisyre før vi reiste til barnehagen. 

Jeg skal si deg jeg møtte opp til trening med fullsprengt motivasjon. Du vet, den typiske motivasjonen som skjer med mange nordmenn etter juleuka. Den motivasjonen som gjør at treningssenterene er fullstappet i januar og februar for så å stadig glisne til utover året. 

Vi skulle kjøre team på dagens økt, og jeg spleiset meg med hun som faktisk trente i hele desember, og alle månedene før det i 2016. Det var jo ikke første gang vi hadde spilt på lag under treningen, og selv om hun er langt sprekere enn meg, så gir hun meg den indre motivasjonen til å gi langt mer av meg selv. 

Og det gjorde jeg.. 

Det vil si, jeg trodde ikke at økten ville være så hard før rommet begynte å snurret, og jeg fikk følelsen av å ha en halv ribbe skvulpende litt høyt oppe i halsen. Og vi som spiser ribbe på julaften vet alle hvordan det føles.  

Så da vi omsider kom i mål, etter at superwoman tok et par øvelser ekstra for laget, så havnet jeg i fosterstilling på gulvet. Jeg kan ikke huske sist jeg var så nær døden. Haha. I hvert fall var det sånn det føltes. 

"T a k k, for at du tok litt ekstra der på slutten!" Stotret jeg til slutt fram. "Jeg tenkte jeg ble nødt til det da ansiktfargen din endret seg" svarte hun og ga meg en high five. 

Så jeg sier til meg selv: Gratulerer Stine! Og god bedring med den støle uken du har i vente! Nå er du i hvert fall i gang igjen etter 31 +++ dager med julekaker og treningsfri. Det gikk jo ikke så bra, derfor kan det bare bli bedre! 


 


- Speiltvillingene på Facebook - 

48 timers regelen..

For et fenomenalt fenomen tvillinger er ! tenkte jeg da jeg ble liggende å døse i sengen tre kvarter etter at jentene sto opp denne morgen. De lekte mor og barn på rommet ved siden av, og jeg kom til å tenke at ingen leker like godt sammen med de, som det de gjør med hverandre. Tenk deg å ha en slik tilværelse, våkne opp for så å starte rett i lek med den beste bestevennen ved sin side hver eneste dag. 

Hvorfor stresse opp når vi uansett skulle holde oss hjemme, tenkte jeg og klemte meg fast til den varme tykke vinterdynen. 

Det er ikke før i kveld at det har gått 48 timer siden sist oppkast, og jeg er pokker så streng på den regelen til tross for at jeg er usikker på om det faktisk var omgangsyke virus som kom over min datter, da hun kun kastet opp to ganger rett etterhverandre for så å være helt fin i formen. Men er det en grunn til at omganssyken sprer seg i hele barnehagen og i hele klasserom på skolen så er det nettopp fordi 48 timers regelen ikke blir holdt. 

Faktisk blir jeg ganske sint når folk ikke overholder den regelen, for man sender rett og slett smitten videre i 48 timer etter endt symptomer. 

Og det har vi et steike bra eksempel på. Sist vinter hadde vi også runden med omgangsyken i hus. Begge jentene og pappaen ble dårlig, og da det var gått 36 timer fra sist oppkast var vi bedt i middag til min pappa. Jeg sa klart i fra at det ville være en dum ide for oss å komme siden det ikke ville gå 48 timer siden oppkast. 

"Det gjør ingenting, vi har et sterkt immunforsvar, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har holdt hodene til deg og søstra di uten å bli dårlig". Jaja, tenkte jeg, så lenge han tok den avgjørelsen selv så reiste vi på middagsbesøk. Dere kan jo bare gjette hvem så lå rett ut med unntak av hyppige dobesøk etter det. 

Man kan si det ble en rolig start på barnehageuken etter ferien, og det er jo ganske kos, selv om det ikke er lett å få gjort stort. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Så vondt i magen..

Et lite barn kom ned på armen til pappen sin sent i går kveld. "Skal du spørre mamma? spurte han til det trøtte ansiktet dekt av en bustete sovefrisyre. "Mamma!" sa hun og han slapp henne ned så hun kunne løpe de små skrittene til de utstrakte armene av morens, ja nettopp min, kjærlighet. 

"Jeg er sulten" sa hun og krøp opp i fanget mitt. "Hun spiste ikke så godt til middagen" forklarte pappaen siden jeg var nødt til å reise med middagen på en papptallerken. "Uff, da. Skal vi finne en yoghurt da kanskje?" "Mhm. Jeg har så vondt i magen" sa hun og krympet seg over armene hun hadde foldet over den lille midjen. "Ja, man får vondt i magen når magen er sulten. Det er derfor det er lurt å spise middagen sin". 

Der i sofaen helt alene ble vi sittene en liten stund, vi snakket uten avbrytelser, jeg strøk hennes kinn og hun mitt. Vi lo og tøyset. "Men nå må jeg finne yohurten til den lille sultne mage" Sa jeg og reiste meg. 

Jeg bestemte meg for at hun til og med skulle få lov til å få yoghurten rett av begeret, og ikke i en bolle med havregryn eller musli til. Det er tross alt litt ekstra kult, selv om det metter litt mindre. 

Jeg tok med favorittskje og favorittyoghurt tilbake til stuen, der hun satt klar og ventet. Jeg husket så klart å ikke ta av lokket, for det er tross alt høydepunktet med å få yoghurt fra begeret. 

"Men skal du ikke spise yoghurten din da?" spurte jeg etter en liten stund da jeg kikket bort på det urørte begeret. "Jeg klarer ikke åpne den, jeg har så vondt i magen". "Det gjør ikke noe, jeg kan hjelpe deg. Vil du slikke lokket da?" Spurte jeg og rakte ut papiret med yoghurten festet til. "Nei takk" sa hun sørgmodig. 

Og så startet de gjennkjennlige krampelydene av mat som ikke vil ned i magen, men opp igjen. 

"Oisann. Du hadde så vondt i magen ja. Men jeg skal si deg du er tøff.. En gang til ja?? Det går fint, bare få det ut, mamma kan vaske gulvet etterpå.... " 

Da var vi i gang, tenkte jeg og begynte å forberede meg mentalt på våkennatt med spybøtte og antibac. Pappaen som var krøpet tilbake til sengs var brått nede igjen og hjalp til med gulvvasken. 

Så forviste vi han til gjesterommet, og kapret dobbeltsengen selv. Hun og jeg med bøtte og håndkle, klare for nattens utfordringer. 

Men utfordringene ble det få av, jeg ble jaget ut av sengen halv ni i dag morges av to veldig energiske frøkner. Og da de to fikk velge dagens middag var det et tostemt kor som ropte: SHUSHI!!! 

- kanskje ikke akkurat hva jeg ville spist etter en runde med oppkast, men ok! Da blir det sushi! 



Hilsen fra oss i pyjamas dagen lang !


- Speiltvillingene på Facebook - 

Lurt av desember



Alt er som det skal være, barna er i seng, hunden har lagt seg foran ovnen etter en to timer lang treningsøkt ute i kulden. Jeg har surret den iskalde kroppen min inn i teppe og takker gubben for at han la i noen kubber ved før han gikk ut i verkstedet. Jeg hører svakt hamring av hva det nå enn er han driver med på "gutterommet" der ute. Det ligger litt rot på stuebordet foran meg, faktisk et par truser og noen uparrede sokker til barna. Det er litt rot borti en krok også, og jeg kan se at jeg glemte å sette skoene mine tilbake på plass, og i stedet forlot de midt i gangen. Det til tross for at mannen og jeg satte som nyttårsforsett å bli flinkere til å holde huset ryddig. 

Akkurat som det skal være - altså.. 

Jeg reiser meg, og vandrer tankeløst ut på kjøkkenet. Hånden sklir automasik bort til skapet med det søte, og jeg graver hånden ned i en kakeboks. Jeg tar bare med meg to julekaker og gumler de på veien tilbake til sofaen. Jeg setter meg ned og tygger i meg den siste biten. Så reiser jeg meg, jeg vandrer tankeløst ut mot kjøkkenet. På benken står det en boks med sjokoladecookies. Det varer ikke lenge, jeg griper tak i den og plukker ut tre kaker. Så sjenker jeg meg et glass brus før jeg vender nesen tilbake til stuen. 

Jeg starter å brette den store haugen med klær etter å ha børstet bort de siste smulene av sjokoladecookiene. Jeg har satt på TV for å oppgradere sorgen av å måtte brette klær også i 2017. 

Men i underbevistheten min så synger en aldri så liten stemme - sukker.... Sukker... Jeg måå ha sukker... Og før jeg aner ordet av det befinner jeg meg halvveis på veien til kjøkkenet, med en sang på hjernen, en sang mine barn har lært meg, en sang som jeg i løpet av 24 desemberdager rakk å få brekkningsrefleks og øyerykninger av: Julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker (For det er bare de tre ordene i den sangen). 

 

Nøyaktig 31. desemberdager brukte jeg på å lære kroppen min at sukker... sukker.. sukker.. var bra for meg. Den lille stemmen bakerst i hodet mitt ler så rått at det vibrerer i ørene - så du trodde du bare kunne kutte ut søtsakene når januar sto på kalenderen?! Jeg skal nok minne deg på hvem du er, ditt sukkermonster! SUKKER SUKKER SUKKER!!!! 

 

Jeg føler meg lurt av desember... 


- Speiltvillingene på Facebook - 

De hjemmelagde julegavene

I år ble det en del  "til og fra" - lapper der det sto: 

Til .... 
Fra: Stines juleverksted, og BT´s utholdenhet i julerotet. 

I desember var det på et tidspunkt umulig å gå over stuegulvet uten å hoppe noen steg, for så å balansere litt, og det var ikke til å ungå at litt sagflis hang seg fast i sokken. Så jeg måtte takke min kjære samboer for at han holdt ut kaoset da jeg jobbet med ti prosjekter samtidig. Han kunne ikke forstå hvordan jeg klarte å jobbe med så mye rot rundt meg, men jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle få tid til å rydde i mellom slagene, så det ble det derfor lite av. 

Min venninne kom innom med julegaver den 22. desember, litt stresset over at huset deres enda ikke var ferdig vasket til jul. Da var det jo godt at jeg kunne stresse henne ned med et hus som sto opp ned som om en bombe hadde gått av. 

Men til gladnyheten, det ble jul allikevel! Og en steike bra en! 

Som mange kanskje har forstått ble det ekstremt mye jobbing i desember for å lage DIY julekalenderen, men det var ikke bare den som opptok min tid, for selv om noen av gavene allerede har blitt vist fram i julekalenderen, så laget jeg mer enn det som havnet på bloggen. 

Dette dørskiltet kunne jeg virkelig trengt selv, men jeg laget det til min søster som er like god på å rote og like dårlig på å rydde som meg selv. Det går i skippertak de gangene man får besøk. Skiltet har jeg tidligere vist fram her. 



Jeg må ta med disse bildene jeg har overført til tre også selv om de også har vært vist fram. Skjønnheten på bildene har bursdag på selveste julaften, så selv om dette var en bursdagsgave laget jeg den med de andre julegavene. 



Jentene laget en haug med silkeleire hjerter, vi har pyntet juletrærne våre med en mange av dem, men disse fant også veien til fleres hjem. En koselig liten ekstrajulegave fra barna i hus. 

Jeg sydde noen julestrømper også og fylte de med karameller, vin, og andre små ønsker til de kjære vi er glad i. 



Så til det som ikke har vært vist her enda. Denne har jeg delvis delt med dere, for jeg viste fram to av t-skjortene jeg sydde til mine venninner, men det ble to til. En til ei venninne som eier og driver klesbutikk, og en til ei venninne som både er singel og superhero :D 

Så laget jeg enda et skilt til et vennepar som nylig har kjøpt seg hus. Og med hus trenger man et skilt. Dette skiltet syntes jeg faktisk ble så fint at jeg en gang i framtiden må lage et til, til min egen vegg. 

Jeg laget også tre fødselsbilder av tråd. Jeg har sensurert litt sensitiv informasjon som dere kan se, men der står det altså fødselsdato, klokkeslett for fødsel og vekt. Gleden med facebook fikk jeg da jeg klarte å finne fram til det første delte bilde av de nybakte barna med klokkeslett, lengde og vekt. På den måten hadde foreldrene ingen anelse om hva de kunne vente seg i julegave. 

Til mamma og Lars førte jeg over to av bryllupsbildene jeg tok av dem til treverk. Jeg endte med å lage 6 slike bilder, fordi jeg ikke ble fornøyd med de fire første... Så ja, da renner tiden litt fort. Haha. Det er jo ikke bare overføringen som skal skje, men også en ramme som skal sagens og skrues sammen, pusses og presiseres. 

Og selv om jeg hadde som plan om å lage enda mer, måtte jeg innse at tiden ble knapp, men jeg rakk da å dandere noen blomsterdekorasjoner til de eldste og som vertskapshilsen. 



Jeg tenkte: nå blir det lenge til neste hjemmelagde prosjekt, men allerede i romjulen klarte jeg å dra fram begge symaskinene. :P Så noe galt er det kanskje med meg. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kanin med body

Jeg er jo ivrig bak symaskina, så hvorfor ikke sy litt klær til kaninene?.. (hah) Neida, jeg er glad i dyr, og nettopp derfor gjør jeg det jeg kan for å gi dyra våre en tilværelse så naturlig og god som mulig. Derav skal de små firbeinte takknemlig få slippe å gå med klær på, i hvert fall med unntak av den ene uken i livet for hunnkaninene. 

Miffi "the mom" ble i romjulen kastert. Og neste på kastreringslisten er guttebarna hennes. Vi er litt mer presise denne gangen, for jeg er helt sikker på at vi har nok kaniner for en stund. 

Hun har derfor på en body for ikke å irritere såret etter operasjonen. Det til Miffi's store ergelse. Om to dager skal hun endelig få slippe fri fra tvangstrøya, men inntil da får vi gi henne litt ekstra særbehandling. 











- Stakkar lille, var min tanke, mens mine barn sa med den mykeste stemmen - Åhh, så søøøt hun er!!, da de fikk se henne med klær på. Haha. Joja, jeg kan jo være litt enig. 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

 

Jeg ser dere

Jeg lo med da kvinnen spøkte med at det antagelig kom til å bli en slitsom juleferie med småbarn i hus. Selv om jeg ikke følte det på samme måte, er det noen ganger mer passende å bare være enig, og spille med, enn å drøfte og motbevise.

Men jeg tenker stadig at det er rart hvor raskt våre barn kan skifte fra å være de vakreste yngstige personene som hver fiber av kroppen vår tiltrekkes av til å bli de rene små monster. Men enda rarere er det hvor raskt vi glemmer de små øyeblikkene der monsterbarna kommer til sin overflate. Og på ny elsker vi de som en flaske vann etter omgangssyken. Så hvorfor grue seg til de slitsomme øyeblikkene, når de blir glemt på brøkdelen av et sekund, mens de hyggelige minnene som det blir mange av i en juleferie printer seg inn som gode minner. 

Med blodig alvor i stemmen fortalte jeg min samboer "Jeg føler at jeg konstant løper etter tiden, uten at jeg noen gang rekker å ta den igjen. Dagene bare forsvinner, og på et vis så henger vi på, men det er bare så vidt. Som om solen og månen tvinger oss til å komme oss igjennom de tidfaste rutinene" 

Det var akkurat derfor jeg trengte juleferie. Jeg var nødt til å stoppe opp, jeg var nødt til å ta igjen tiden og komme ajour. 

"Har du lagt merke til det nye uttrykke hun lager når hun forteller noe?" spurte jeg min samboer, mens vi ved siden av hverandre betraktet den ene datteren vår som fortalte med full innlevelse en historie til sin søster. "Ikke før i går" sa han og etterlignet uttrykke med sine trekk som våre barn har avret. "Samme her. Det virker så fremmed, som om hun har vokst uten at vi har lagt merke til det!"

Og kanskje hadde hun det, for når kunne vi sist gi vår fulle oppmerksomhet til barna uten et titalls av forstyrrelser som følger hverdagslivet; oppvasken som må settes inn, en vaskemaskin som piper at den er ferdig. Middag som skal lages, en hund som må på do... Alltid er det noe som svirrer i tankene, alltid er det noe som forstyrrer slik at vi blir hengene etter, uten å riktig følge med på det som skjer rett foran nesa vår.

Jeg ga slipp på noen oppgaver, så spurtet jeg det jeg hadde, og da 24. desember sto på kalenderen, hadde jeg tatt igjen tiden for første gang på lenge. Jeg kunne være tilstedet mentalt. For når alt kommer til alt, så spiller det ingen rolle om du er tilstedet fysisk om tankene er at annet sted. 

Jeg åpnet opp øynene, og der foran meg kunne jeg se dere: 

- Jeg ser dere, for alt dere er verdt


 

hits