hits

januar 2018

Svangerskapsuke 20

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 20 (19 + 3), 48,1 % av graviditeten er passert

Siden sist: Nå har det faktisk alt gått to uker siden sist ukesoppdatering. Sist uke uteble svangerskapsoppdateringen. Jeg var hjemme alene halve uken, og var på sykehuset to av dagene, så jeg vet ikke, tiden med overskudd ble spist i begge ender. 
Siden det alt er to uker siden sist oppdatering, så er det jo faktisk ganske mye som har skjedd - i alle fall føler jeg det.

Blødningene ser ikke ut til å stanse med det første, men nå er det 5 uker siden det hele startet, og tilstanden har stabilisert seg. Jeg har en blodansamling i livmoren, og det er den som kroppen jobber med å bli kvitt. Nå er det i motsetning til hva det har vært tidligere ikke vondt i hele magen lengre. Det er rett og slett en befrielse! Jeg klarer å være litt mer aktiv om dagen, og jeg sover bedre om natten - rart hva det gjør med livsgleden du ;)

Formen: Nå er jeg super happy om dagen, jeg har fått igjen en del overskudd og føler at jeg kan kjenne igjen den jeg selv er. Jeg overdriver ingen aktivitet enda, for på dager jeg er litt aktiv på formiddagen, så er jeg veldig sliten om kvelden, og kynnerne kommer i hyppigere tak. Jeg er fremdeles litt kvalm, men det er bare bagateller sammenlignet med hva jeg har vært, og hva andre opplever å være. Nå holder det at jeg får i meg mat så fort jeg får en brekkning, og så klarer jeg å holde kvalmen i sjakk med det. 

Babyen: Nå er lille ca 22 cm lang, og utviklingen av sanseorganene er i full gang. Kroppen er nå dekt at lagunohår, og et begynnende hvitt fettlag som hjelper barnet å holde rett kroppstemperatur. 

Liv i magen: Det er utrolig å kjenne hvordan de små sparkene blir litt kraftigere for hver eneste dag. Det er ikke lenge siden jeg bare kunne kjenne sparkene som små kilinger, mens nå kjennes sparkene på utsiden av magen og det er mulig å se magen bevege seg. Jeg må jo si at det å ha en i magen er ganske rolig, sammenlignet med å ha to, men det skjønner nok de fleste. 

Kjønn på baby: Ei litta tulle 

Ukens must have: Yoghurt! Jeg starter hver eneste dag med yoghurt så fort det er mulig om morgen. Den setter en stopper for morgenkvalmen, før jeg rekker å få i meg frokost.  

Ukens cravings: Noe søtt - godteri, bakst osv.  

Nattesøvnen: Er god, jeg er oppe 1 - 2 ganger om natten for å gå på do. Jeg drømmer helt vanvittig mye om dagen, ikke om babyen og hvordan det nye livet blir, men om alt mulig rart og merkelig. 

Graviditetshumøret: Veldig bra!  

Vektøking: 8 kg i uke 17 - ikke veid med siden da :) 

Neste kontroll: Om to uker - ny sjekk hos gynekolog på grunn av den forliggende morkaken og blødningene. 

Uke for uke  - magen vokser jevnt og trutt, men det er forskjell på hvor stor den er hver dag. Det er mye som jobbes med i en kropp som bærer fram barn. 

En liten sammenligning på den samme tiden i mitt første svangerskap. Magen vokser ikke like raskt nå som det bare er ei frøken inni her, og ikke to.


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hvem er jeg uten en kreativ side? 

Det er rart hvordan den minste lille ting kan virkelig så uoverkommelig når hodet ikke spiller på lag. Det burde ikke hatt vært så vanskelig å skrive tekster, mens jeg lå der på sofaen, men for å skrive trengs kreativitet, og når den er borte har jeg mistet meg selv totalt. For hvem er jeg uten en kreativ side? 

Så mye jeg har lyst til å skrive, så langt jeg henger etter! Jeg lurer på hvor jeg skal starte, og innser at begynnelsen kanskje er det beste stedet, men først et liten sammendrag av det hele. 

Det var nemlig slik at da jeg endelig var kommet langt nok inn i svangerskapet til at det ble naturlig for meg å dele gleden med verden rundt, så var det ikke så mye "glede" igjen i meg. Det feilet meg ingenting, i alle fall ingen ting annen enn hormoner som laget et salig rot i hodet og kroppen min. Det var dager og uker hvor det eneste jeg ønsket var å sove, eller synes synd på meg selv. Jeg visste at jeg både var heldig og lykkelig, men hormonene spilte meg et stort puss. Så jeg trudde jeg både var verdiløs og mislykket. Energien var på bunn, migreneanfallene kom på rekke og rad, så kvalmen og oppkast. Jeg følte meg rett og slett kjørt over. 

Jeg tenkte jeg bare fikk vente, alt jeg hadde så lyst til å gjøre og skrive om måtte bare settes på hold, for uansett hvor hardt jeg prøvde, uansett hvor mange timer jeg satt bak dataen hver dag, så var hodet helt tomt. Fingrene lot seg ikke løpe over tastaturet

Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å komme meg opp av den litt dype og mørke grøften så ble jeg klasket tilbake av en så stor blødning i uke slutten av uke svangerskapsuke 14, at vi trodde alt håp var ute.

For en berg og dalbane det har vært. 

De følgene ukene etter den kraftige blødningshelgen ved nyttår, ble jeg liggende som et tomt skall på sofaen. Redd for å miste, men takknemlig for å fremdeles være gravid. I magen føltes det som om jeg hadde et åpent sår - en tur på toalettet var en utfordring stor nok på grunn av smerter. Enda verre var det å føle på den følelsen av å være et menneske og en mamma som ikke fungerte.  

Blødningene har enda ikke stoppet, men det har omsider smertene. Endelig sover jeg uten å våkne hver eneste time om natten, endelig kan jeg utføre litt rolig aktivitet igjen, og endelig kan jeg puste litt bedre ut, ettersom tilstanden i alle fall har stabilisert seg og ikke blitt verre.

Julestjerna henger fremdeles i vinduet og i sofaen ligger det røde puter, men nå tror jeg jammen at jeg skal få ut jula før februar allikevel ! Den siste uken har jeg nemlig begynt å savne en kjærkommen hobby - det er vel snart på tide å begynne å sy litt babyklær igjen? Er det ikke?  

Jeg jubler høyt her jeg sitter, for vet dere, jeg føler at jeg har vært i et grumsete skyggelandskap med lavtrykk siden oktober, og ENDELIG skinner solen igjennom stueviduet (bokstaveligtalt) og kreativiteten har funnet meg igjen, noe som betyr at jeg endelig kan kjenne meg selv igjen. 

Takk for at dere holder ut og er her, selv når jeg ikke klarer å levere.. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

80 % gjetter gutt

Ultrasound medical device for diagnostics

En gravid venninne og jeg ble sittende å sjekke ut en lang liste med kjærringråd, som skulle fortelle hvilket kjønn som befant seg i magene våre. Listen var lang, og vi lo godt av de mange spørsmålene. Blant annet holdt vi en nål i en tråd over magene og kikken på nålens bevegelse, vi sjekket månens posisjon da unnfangelsen fant sted, og sjekket den kinesiske kalender. 

Av de veldig mange spørsmålene, viste det seg at over 90 % av spørsmålene ga meg et soleklart svar på hvilket kjønn som lå i magen. Vi lo så godt, for kjærringrådene så ut til å stemme perfekt i mitt tilfelle. 

Kjærringrådene, viste den nyøaktige motsetningene av hva de fleste har gjettet på av kjønn. For selv om så mange som 80 % har tippet gutt denne gangene, har jeg bare en ting å si:


Foto: Rebecca Woolf


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hei, er det deg lille mageboer

Det store spenningsøyeblikket er over - kjønnet er avslørt! 

De siste 6 ultralydene vi har vært på, igjennom de siste 4 ukene, har vært betryggende fordi de alle sammen har vist en aktiv liten huleboer som vokser og gror fint. De siste 6 ultralydene har derimot ikke vært spesielt koselige, siden de kun har vært aktuelle på grunn av blødninger og problemer i svangerskapet. 

Dagens ultralyd bar derfor en helt annen stemning over seg. I dag hadde vi den ordinære ultralydtimen, den viktigste undersøkelsen av dem alle! Undersøkelsen som viser fosterets utvikling, forsterest organer, og fosterets kjønn for de som ønsker å vite det. 

I vårt forrige svangerskap så var den ordinære ultralyden vårt første møte med innsiden, og vi fikk oppleve det store sjokket av å finne to babyer der inne. I dag var det derfor ikke like nervepirrende og spennene som for fem år siden, men allikevel er det jo fryktelig spennende å finne ut kjønnet på det man har i vente. 

For oss gjør det situasjonene mer virkelig når kjønnet blir avslørt. Planleggingen kan begynne! 

Det viktigste er jo ikke hvilket kjønn det blir, men om barnet i magen ser ut til å være frisk, og det var en stor lettelse i dag og se at hjernen er i takt, at hjertet har sine fire kamre og at alt annet var helt som det bør være. Det er ikke annet enn utrolig å se hva et ultalydapparat klarer å vise, og jeg blir helt stum av begeistring. 

Så til kjønnet da: Det er nå jeg gjerne skulle avslørt kjønnet på baby, men jeg må bare beklage, dere må nok vente litt til, for det er to stykker som fortjener å vite det først. To jenter som enda er i barnehagen, men som gleder seg inderlig til å bli storesøstre <3 

Vi fire skal bli til fem! <3 

Hva tror du? Gjemmer det seg en gutt eller ei jente i magen denne gangen? 


- Speiltvillingene på Facebook - 

I går var dagen, vi skulle få vite hvem du var

"Bank" - "bank", det er bare den lille som hilser på. 

  20 centimeter lang er du, ikke stor nok til å klare deg på egenhånd, men stor nok til å minne meg på at du er der inne. De små bevegelsene jeg kan kjenne, like under navelen, du aner ikke hvor mye de betyr for meg. Så mye at jeg tidvis tar meg en kopp kaffe og spiser en sjokolade, bare for å være helt sikker på at du, og nettopp du, fremdeles turner, bokser og sparker der inne.  

Du føles som en gave, jeg trudde jeg hadde mistet deg. Det har gått 24 dager siden, og du er med meg enda. Om seks uker er du faktisk så stor at du kan overleve om du ikke lengre kan bo i min mage, men jeg gjør det jeg kan for at du skal være med meg, inni meg, så mye lengre enn det. 

Jeg har vært litt redd for å bli kjent med deg, redd for å vite hvem du egentlig er. Redd for bekreftelsen på om du er datteren, eller sønnen min. For det gjør deg enda mer virkelig, det knytter oss enda sterkere sammen, og jeg orker ikke miste deg enda en gang, for det var det vi var sikre på at vi gjorde for 24 dager siden. 

I går var dagen, vi skulle få vite hvem du var. På et vis gledet jeg meg, men inni meg var det noe som sa, ikke gled deg før du kan være trygg på at det går bra. Jeg bestemte meg for å legge bort bekymringene, du vil alltid være med meg nå, uansett, og jeg trenger å vite hvem du er. 

Timen ble avlyst, jordmor var syk, og nå sitter jeg her litt tom på innsiden. Jeg hadde stålsatt meg, faktisk startet å glede meg litt forsiktig. I dag skulle jeg hatt visst hvem du er, men så gjør jeg ikke det. Du er fremdeles bare min lille spire. 

I morgen skal jeg møte deg igjen, igjennom en skjerm som viser meg de små beina dine som sparker og det utrolige hjertet ditt som slår. Jeg får se deg slik jeg har sett deg 6 ganger fra før, men i morgen får jeg ikke vite hvem du er. I morgen får jeg vite om alt går bra med deg. Legen er ikke noe opptatt av hvem du er, men av hvordan du vokser og gror når ting ikke er helt som det skal der i hulen hvor du bor. 

I morgen kan ikke pappa være med, da blir det bare du og jeg. Derfor vil jeg ikke vite hvem du er riktig enda, ikke før pappaen din kan være med, slik at vi kan dele det helt spesielle øyeblikket sammen. 

Jeg skal være tålmodig, for om du er jenta mi, eller gutten min, så spiller det ingen rolle - vi gleder oss bare til å bli kjent med deg.

Det er ikke så lenge igjen, jeg skal være tålmodig, men lov meg en ting: slutt aldri med å gi meg "high five" der inne i magen. Jeg tar de i mot på den andre siden <3 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Tanker om det tredje barnet

Fra tid til annen kan det tredje barnet streife meg som et snev av panikk. Ting fungerer så bra når man er to foreldre til to barn, det er som hånd i hanske nærmest. Det er alltid et ledig fang til et gråtende barn. Det er alltid to sett ledige hender til å hjelpe hvert barn til å holde seg på beina når de skal lære seg noe nytt, som å gå på ski eller stå på skøyter. Det er enkelt å ta med en hver for å få alenetid. Det er enkelt å bestille hotellrom, fordi det passer best med to barn. Det er lettvindt å kjøre avgårde for "alle" biler er kostruert til å ta med to barnestoler i baksetet. 

Når man får tre barn, så kolliderer plutselig alt. Ikke er det plass i bilen. På hotellrom må man bestille med ekstra seng. Det er plutselig et barn til overs i forhold til antall foreldre. Jada, joda, jeg vet jo at tre barn er mange færre enn åtte barn, og det finnes da de som får til det helt utmerket også. 

Tre barn blir perfekt! - tenker jeg i neste øyeblikk, for det var jo dette jeg ville. 

Det å gå fra to barn til tre barn, var en litt nervepirrende avgjørelse å ta. Antagelig hadde vi ikke valgt å få barn nummer tre om det ikke var for en ørliten detalj - at vi kun har fått barn én gang.

Det er jo ikke akkurat bare sengeplassen man trenger å bekymre seg over når man skal få disse barna. De er jo ikke akkurat billige, haha, ei heller er de søte til en hver tid. Tanken på en til var skummelt fordi vi har to friske jenter fra før av, og tanken på at noe kan gå galt blir enda større. 

Men taken på å få en til å dele livet med, den overgår ganske mye. Det å kunne gi jentene våre en søster eller bror er magisk. Det å få barn er en gave. Så ja, vi bestemte oss for å få en til, og en til begynte å spire en uke etter at hormospiralen var fjernet. 

Vi gleder oss så mye, tre barn - det blir perfekt. 

En til å dele livet med, en til å elske, en til å bekymre seg over, en til som kan besøke oss når vi blir gamle og grå. Jeg tenker også på den dagen ungene er store og kanskje får sine egne barn. Så fantastisk det er å ha flere tanter og onkler dele på, og så fantastisk det må være å få mange barnebarn <3 


- Speiltvillingene på Facebook - 

3 bilseter i 1 bil, HJELP!!?

I minnene på facebook dukker det nå stadig opp bilder fra 5 år siden og jeg gikk gravid med jentene. Jeg har termin bare 3 uker fra da jeg hadde termin med dem, så jeg var omtrent like langt i svangerskapet for 5 år siden, som det jeg er i dag. Det bildene ofte viser er ett eller annet nyinnkjøp til babytiden. Vi fikk vite den 7. januar at vi ventet to jenter, så da startet shoppingen for fullt. Det er litt morsomt sammenlignet med dette svangerskapet, for nå har jeg ikke handlet inn en eneste liten smekke en gang. 
Svigermor synes jeg var fryktelig tidelig ute med det meste sist, og det kan vel hende hun hadde rett i det, men er noe nye og spennende så er det jo det. 

Den gangen her så er det ingenting jeg har begynt å stresse med enda. Det kunne vært fordi vi ikke vet om det er en gutt eller en jente i magen enda, eller så kunne det vært at jeg holder litt igjen på grunn av risikosvangerskapet. Men sannheten er at jeg ikke har like stor spenning rundt det å kjøpe inn ting som den gangen for fem år siden, da alt var så nytt og spennende. 

Men det er én ting jeg har begynt å stresse litt med, og det er bilseter! For hvordan i all verden skal man få plass til tre bilseter i en bil?!? 

Nå trenger jeg deres hjelp her. Vi har en Toyota Avensis, og inni den trenger vi altså å få plass til to framovervendte setebelter til jentene, og et bakovervendt babysete til lille. Jeg håper det er folk der ute som har erfaringer med dette, så jeg ber dere vær så snill å skrive litt erferinger og anbefalinger i kommentarfeltet under :D 

 Baby sleep in the Baby Car Seat

Safety first! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Svangerskapsuke 18

Oppdatering etter sykehusbesøk 

Da har jeg kommet meg inn i svangskapsuke 18 (17+4). De siste tre ukene har gått veldig tregt. Det er akkurat 3 uker siden den første blødningen startet. Blødningene har enda ikke stoppet, og det hviler mye usikkerhet hver dag. 
Det er mange som lurer på kjønnet til lille i magen, og det er mange som lurer på om vi har begynt å diskutere navn. Vi har vært på totalt 6 ultralydundersøkelser, så jeg forstår nysgjerrigheten, men skal jeg være helt ærlig så er de to tingene så uvesentlig for meg akkurat nå.

Svangerskapet mitt er langt i fra et drømmesvangerskap. Jeg må inn til sykehuset for gynekologisk undersøkelse, gynekologisk ultralyd og utenpå-ultralyd av magen hver uke. Jeg har en forliggende morkake, som betyr at morkaken ligger plassert over livmorhalsen. Den er i hovedsak festet til den bakre veggen av livmoren, men en del av den er festet på den fremre veggen av livmoren, og det skaper problemer. Det ser nå ut som at morkaken er på vei til å dele seg over livmorhalsen. I tillegg har jeg et hematom - en blodansamling - som ligger under morkaken som har oppstått etter den kraftige blødningen jeg hadde nyttårshelgen. Den har ikke minsket, til tross for blødningene, og derfor må jeg følges tett opp av gynekolog. 

Det hele føles veldig skummelt, og jeg er ikke utenfor fare for å få en senabort, eller føde veldig prematurt. Derfor er det som dere kanskje forstår ikke så viktig om det er en gutt eller ei jente i magen, det viktigste er at vi får lov til å beholde den lille så lenge at han eller hun kan klare seg på egenhånd utenfor livmoren. Det er ikke enkelt å glede seg for mye, så vi snakker ikke om navn, vi snakker om dagen vi er i og er glade for hver dag som går. 

Over til de gode nyhetene 

Det som er veldig positivt, er at lille i magen ikke virker til å være påvirket at alt som er galt. Den lille viser god aktivitet på ultralydundersøkelsene, og følger utvikligsmålene helt etter skjema. Nå er lille også blitt såpass stor at jeg kjenner mye med liv i magen selv, og det en av de få gode følelsene jeg klarer å knytte til dette svangerskapet. 

Termindato: 25. juni 2018 ♥ 

Formen: Jeg prøver å holde motet oppe, selv om det blir noen lange dager på sofaen. Jeg er litt bedre nå så det hender jeg leverer barn i barnehagen, eller henter dem, men da er også det dagens "gjøremål". Jeg har mye kynnere, og de er ubehagelige mot vonde. Jeg har en følelse av at livmoren prøver å jobbe ut hematomet, for etter at jeg får en runde med hyppige kynnere kommer det også mye koagulert blod. Hele babyområdet av magen er veldig ømt og sårt. Kvalmen er den samme, jeg holder den i sjakk ved å spise hele tiden, men brekker meg så fort jeg blir litt sulten. Jeg finner stor glede i å spise noe søtt om dagen, og kjenne på den lille som turner rundt like etterpå. 

Babyen: Nå er babyen ca 18 cm lang, og den er i en veldig aktiv periode der den slår kollbøtter, sparker og lager grimaser. Fingeravtrykket er i ferd med å dannes. 

Liv i magen: Jeg kjenner lille i magen godt når den turner rundt, men så kan jeg også få litt hetta om det er lenge siden sist spark. Med tanke på at jeg kun har et tvillingsvangerskap å sammenligne med, så merker jeg stor forskjell på antallet spark jeg kjenner. 

Kjønn på baby: enda uvisst 

Ukens must have: 100 koser ukentlig fra hver av de fineste jentene mine! 

Ukens cravings: Knott  

Nattesøvnen: Jeg sover godt når jeg sover, men er oppe og tisser fra 1 - 5 ganger om natten. Heldigvis får jeg lov til å dra meg litt lenge om morgen da jentene stort sett ikke våkner før åtte - halv ni. 

Graviditetshumøret: Bra, jeg skyggelegger negative tanker med positive dagen lang. 

Vektøking: ca 8 kg 

Neste kontroll: Til tirsdag (ordinær ultralyd) og til torsdag (gynekologisk undersøkelse) 


- Følg ferden videre ved å følge meg på facebook og få vasler når nye innlegg oppdateres 

Kaniner på snøføre

Shitt pomfritt! I går våknet vi opp til dette synet. 60 centimeter nysnø hadde falt i løpet av natten og lagt seg opppå de 30 centimeterne med snø vi hadde fra før av. Et nokså sjeldent syn er det når snøen rekker nesten en meter over bakken her i Vestfold. Heldigvis hadde jeg lukket kaninene inne i de to lukkede delene kvelden før etter å ha sett på værmeldingen. Om ikke hadde de jo bare kunnet spankulere over gjerdet, slik det er nå. Haha. 

Litt kontraster fra sommeren er det helt klart! 

Kaninhold på vintertid 

Jeg tenkte faktisk å fortelle litt om kaninhold på vinterstid i dette innlegget, ettersom det er mange som stilte en rekke spørsmål i går etter jeg delte den oversnødde kaningården på Snap. 

Kaniner trives aller best i temperaturer mellom 15 og 21 grader. I et naturlig habitat, bor kaninene først og fremst i varmere strøk enn her i Norge, og de bor i tunneler som de har gravd under bakken. Om sommeren bruker de tunellene til å kjøle seg ned på varme dager, og om vinteren holder de en mer stabil temperatur i tunnelene, noe som gjør at de ikke utsettes for temperaturer som er for lave.

Sommerene i Norge er derfor veldig godt egnet for kaniner som bor utendørs, mens vinterne er rett og slett for kalde.
Da jeg hadde kanin som barn, så var det ikke så mye kunnskap rundt kaninhold. De aller fleste hadde kaniner i et lite kjøpt kaninbur utendørs. De hadde verken varme eller tilgang til å løpe og hoppe slik kaniner bør og skal gjøre. En liten trøst til de to kaninene jeg hadde, var at om vinteren så satte vi alltid kaninhuset i garasjen som var innebygd i huset, og holdt derfor alltid temperaturer på plussiden. 

I dag er det heldigvis enkelt å skaffe seg riktig og nødvendig informasjon før man anskaffer seg kaniner. Jeg skal innrømme at jeg har lært vanvittig mye nytt om kaninhold fra den gangen jeg hadde kaniner som barn, og fra jeg skaffet meg kaniner igjen for snart 2 år siden og til nå. 

Kaniner kan nemlig fint bo ute i Norge selv på vinterstid, men det innebærer at kaninen har et isolert hus med varme den kan søke ly og varme seg i. Kaninene er veldig glad i å hoppe ute også når det er snø, men med mine seks kaniner, ser jeg at de også er mye inne på vintertid. Er det litt sur vind, eller mye nedbør så dytter de kun hodet ut av luken og snur i døren. 

Kanskje er det flere nå som tenker at kaninene deres overlevde fint å stå ute om vinteren? Vel, de overlevde nok, men de hadde det ikke fint. Kaniner som må stå på en liten plass i kulden vil fryse, og mest sannsynlig få beinskjørhet og sterke smerter. Dessverre er kaniner et veldig stille dyr langt ned i næringskjeden, noe som fører til at de ikke viser smerte og frykt på samme måte som for eksempel en hund gjør. 

Normalt sett hopper kaninene våre rundt i hele kaninhagen, men på grunn av de store mengdene med snø som har kommet, er kaninene kun i de to lukkede delene. Huset er isoler fra gulv til tak, og har varmelamper som varmekilder. De har en liten luke i vinduet på huset, med stoffremser som henger i tykke strimler på innsiden som hindrer for mye kulde å slippe inn, samtidig som kaninene kan hoppe ut og bade litt i snøen. 

Vil du vite mer om kaninhold om vinteren kan du lese om det her: Kaninboka.no 


- Følg meg på Facebook - 

De får kjeften

Politiet oppfordrer oss i Vestfold om å la bilen stå i dag om det er mulig. Togene har full stans, bussene er forsiket, og kommer ikke fram. Det er et salig kaos langs alle veier. I natt har det kommet så mye som 60 cm snø på de verste plassene, og den kraftige vinden har lagt snøen i snøfonder langt over en meter høye.  Brøytemannskapet jobber på spreng,  og klagingen er i gang! 

For ganske nøyaktig fire år siden skrev jeg ett innlegg. Det innlegget skal jeg hente fram igjen i dag, for noen dager er det viktigere å huske på å gi ros fremfor ris til de som fortjener det. 


Et innlegg til ære for brøytemannskapet - skrevet  30.01.2014

Alenemamma og gressenke er de to ordene jeg omtaler meg selv med om dagen. 
Etter at jeg ble kjent med samboeren min, har jeg fått et nytt og ganske så stort irritasjonsmoment. I disse dager som det kommer så mye snø ser jeg på facebook og overhører på butikken de utrolige mange som klager over elendig brøyting. - Tenke seg til at man ikke kommer seg på skolen og jobben tørrbeint med Converse på føttene, en skandale, og en samfunnssvakhet er det ikke ? 

Jeg må nok i dette innlegg innrømme ovenfor meg selv at jeg også har vært en av klagerne, da jeg som skoleelev måtte vasse igjennom snø på vei til bussen om morgen. Som med det meste annet klaget jeg fordi jeg ikke visste bedre. 

Nå vet jeg så langt mye bedre, og for hver klaging jeg overhører, begynner det å frese på innsiden - Hadde de bare visst!!! ...

Min samboer brøyter, og han har gjort det hver vinter i 8-9 år. Hvert år forteller han at dette blir hans siste brøytesesong, men så blir han med igjen året etter. Ikke fordi det er så himla gøy, heller fordi han har vanskelig for å si nei. 


Når snøværet ikke gir seg

Sliten er forbokstaven, det er nok derfor jeg lar meg hisse opp over klagingen. Jeg ser det dere klagere ikke ser. Jeg lever med en mann som ofrer så langt mer enn deg og meg for at du skal kunne komme deg på skole/jobb uten å ta på vinterskoa.

Brøytere sitter ikke å NAVer fram til snøen kommer for så å løpe ut til traktoren eller lastebilen sin og brøyte. Nei, de som brøyter har jobber, og brøytingen kommer som regel i tillegg. Min samboer jobber i sin vanlige jobb fra 7-16 som vanligvis blir til 17-18. Så kommer han hjem og brøytevakta ringer, det blir brøyting fra kl 23. Han rekker kanskje å få seg 2 timer på øyet før han setter i gang og brøyter for alle oss med Convers og sportsbiler. Brøytingen varer til langt ut på neste dag og er han heldig får han fri fra jobben sin, men kanskje er det et møte han må på og da kommer han ikke hjem før klokken har blitt 18.
  Trur dere det da er slik at han har et døgn hvile fordi han har jobbet 20 timer døgnet  før? Nei, det snør jo enda så han må ut klokken 01 igjen.

Brøyterne brøyter for harde livet i nattestimene, enda du ser de hele dagen også, de må til på den tiden av døgnet for å klare å brøyte uten at det er biler og mennesker overalt, og for at du skal kunne komme deg til jobb når du våkner tidlig om morgen. De jobber ikke natten fordi de synes det er deilig å snu døgnet, eller fordi de liker å droppe tiden sin med familie og venner. 

Også kommer det til reglene vi har i Norge, at i løpet av en 8 timers arbeidsdag så har man krav på 30 min lunsjpause. Eller som lastebilsjåførene som ikke kan kjøre lengre enn 4 timer før de må ta en hvil. Trur dere klagere at dette gjelder for brøyterne? Trur dere at grunnen til at det ikke er brøytet hos deg akkurat når du skal ut av døren er fordi guttaboys sitter i en brakke og drikker cola ? Vel da tar dere feil. 
Så lenge det er for "samfunnets beste" så er det ikke lengre noe som heter slike regler. Hadde de tatt pauser hadde ikke Erna kommet seg på jobb i tide.

Hva hvis det ikke stopper å snø? Ja, min samboer har kjørt 48 timer i strekk på slike dager.

Mange tenker kanskje - Hvis det er så fryktelig ille, hvorfor gidder de å gjøre det da? - Tenk hvis alle hadde tenkt slik, tenk hvis alle hadde tenkt som meg: 
  "fy fillern, det der hadde jeg aldri orket" - da hadde det ikke blitt mye moro å prøve og komme seg på jobb hver morgen. Hvis du tenker etter er dette kanskje også en av grunnene til av gata de ikke er nybrøytet hver time, det er faktisk ikke slik at det renner over av folk som sier ja til å brøyte. Tar en rode 8 timer å komme seg igjennom og det snør som verst, da er det faktisk ikke mulig at alle veiene er snøfrie til en hver tid. Men de kommer, og neste natt når det ikke lengre snør kommer de igjen, da kommer de for å rydder alle gatene for deg og for meg! 

Vi mennesker er så forbanna flinke til å finne ting vi kan klage over, det gjelder alt, og nå klager jeg over at folk klager!! På tide å tenke litt lengre enn nesa rekker. Og du, mann 60 år som står ute klokken 5 på natten i gårdsplassen fordi du er så sint på bøytemannskapet som brøyter snø i gårdsplassen din, ta ansvar for å brøyte den gaten selv eller sett pris på at det faktisk er noen som gidder å ofte "livet" sitt for at du og jeg skal komme oss på butikken uten å havne i grøfta. 

Selv er jeg møkka lei og sliten av å ha en mann som jeg kun får sett noen få timer i døgnet, og da i sovende tilstand fordi han nærmest sagt er i koma. Jeg har en våken kjæreste i 30 minutter av døgnet, det er når jeg vekker han for at han skal få i seg middag. Det merkes etter en uke at jeg har alt ansvaret for to barn alene, spesielt når de i tillegg er forkjølet, snørrete og sover dårlig pga tette neser (creds til alle alenemødre). Jentene ser nesten ikke pappaen sin og når han går gråter de. 

Men til helgen, da har han fri <3  


I natt og i dag gjør brøytemannskapet en livsviktig jobb. Ikke bare gjør de veiene trygge for oss, vi skal huske på at de også gjør det mulig for ambulanse, politi, og brannvesen å komme raskt og trygt fram der det trengs. Når det snør på sitt verste så husk på at din gate kanskje ikke er først prioritert, for det finnes viktigere ting enn deg selv. I dag er alt av brøytemannskap i full sving, og jobben de gjør er uvurdelig. 

- Del innlegget og spre en bedre holdning

 

Matgalskap #Preggolife

Lyden av gjentatte brekkninger var å høre, etterfulgt av en klagende stemme: 

 "Jeg er såå kvalm, jeg må ha noe mat NÅ!" 

Kvinnen var gravid, så mannen kastet seg rundt etter gode erfaringer på sulten gravid kone: 

 "Hva kan jeg lage? Brødskive? Noen ritzkjeks?" 

Kona braste seg vei, det smalt fra kjeler og panner i det hun dro fram en kjele: 

 "Neei, *brekning* jeg ordner meg" sytet hun oppgitt til mannen. 

Fem minutter senere kom hun inn i stuen med en stor posjon nylaget smørgrøt, med en ekstra stor smørklatt på toppen. 

Mannen kikket på henne med et forundelig blikk, så var det hans tur til å brekke seg. 

 "smørgrøt mot kvalme??!" 

pregnant young woman


Farmoren til BT var begymret da hun hørte jeg var så mye kvalm,

 "men du kaster vel ikke opp?" spurte hun. 

 "Joda, omtrent hver eneste dag" svarte jeg som sant det var. 

 "Åh, nei gud! Uff. Da har du vel nesten gått ned i vekt du da!"

På det tidspunktet, som var lille julaften og i min svangerskapsuke 14,  kunne jeg roe henne ned meg at jeg ikke hadde gått ned i vekt. Jeg hadde nemlig lagt på meg. 1 kg ...  OK, så var det 6 kg da. Så kom julen og jeg la på meg to kg til. Synd babyen bare veier 100 gram enda, for jeg vet ikke hvordan jeg kan skylde på babyen når jeg har lagt på meg 8 kg og jeg ikke er kommet lengre enn til svangerskapsuke 17. 

Jeg vet riktignok hvorfor  jeg har lagt på meg 8 kg. For slik så matplanen min ut fra uke 7 til uke 14 der de verste kvalmeukene pågikk.

08:00 - Jeg spiste en yogurt så fort jeg kom meg opp av sengen og ned til kjøkkenet. Mens jeg hev i meg yoghurten, smurte jeg brødskiver. Så løp jeg på toalettet, kastet opp yoghurten, og spiste to brødskiver.  

10:00  - Jeg kom hjem fra barnehagelevering, og smurte meg to skiver brød til som jeg puttet i meg. 

12:00 - Nye kvalmerunde, så jeg mikrovarmet porsjonspizzaer, eller laget meg Kanda-toast, Rett i koppen eller noe i den duren. 

14:00 - Ny matpause, yoghurt med gryn. 

15:00 -  en skål med oppskåret frukt - så klart med vaniljesaus over 

17: 00 - Middag - helst noe "fast" og heller ikke så sunt 

19:30 - En posjon med smørgrøt, eller risgrøt, eller rømmegrøt 

23:00 - Pannekaker, med is, banan og nugatti før tannpuss

Slik gikk nå dagene, eller omtrent slik, for det jeg spiste "i går" var ikke fristene "i dag". Så det var mange varianter, men ingen ting kunne vel kvalifiseres som sunne matvaner, og grøt var en storfavoritt når kvalmen var på sitt verste. 


Jeg kastet bare opp en gang om dagen, men jeg spiste 8 fullverdige måltider - det går man ikke ned i vekt av. Ikke det at det bryr meg det grann. Det ble en morsom greie, så jeg sendte de elleville posjonene mine med mat til kjente og kjære og lo så tårene sprutet. Det er kanskje ikke smørgrøt folk fyser på når de er på sitt kvalmeste, men er man gravid så er man gravid, og da er det ikke lett å gjøre seg klok på hva som smaker og hva som ikke smaker. 

DET ER VIKTIG Å SPISE SUNT, LEGG GJERNE TIL ET PAR EKSTRA FRUKTMÅLTIDER I DØGNET, MEN DU TRENGER IKKE SPISE VELDIG MYE MER ENN DET DU NORMALT GJORDE FØR DU BLE GRAVID. 

HA HA HA...  Gratulerer med velmenene ord i alle magasiner og artikler, er det overhode noen som klarer å følge de rådene når sunn mat plutselig smaker ugg, og loff blir det eneste man får ned uten brekninger? 

Her er mitt råd da: 

SPIS DET DU KLARER Å FÅ NED! SPIS HELE TIDEN SÅ SLIPPER DU KANSKJE LITT BILLIGERE UNNA KVALMEN! ELLER BARE GJØR SOM DU OG KROPPEN DIN VIL. OG SYNG EN TRALL, FOR DET GJØR DEG I MYE BEDRE HUMØR ENN Å LESE OM HELSEKOSTTIPSENE SOM NOEN GANGER ER UMULIG Å FØLGE. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Svangerskapsuke 17

Det er en glede å få skrive et av de mer hyggelige innleggene på en stund. For jeg kan ikke si at bloggen har vært helt som planlagt etter at jeg ble gravid. Om tre uker er jeg halvgått i svangerskapet, og her kommer første "gravidoppdatering" - i alle fall slik en gravidoppdatering bør være. 

Termindato: 25. juni 2018 ♥

Formen:  Den er vel ikke bra, men jeg skal ikke klage. Jeg har en heroisk mann om dagen som virkelig flyr mellom å være prosjektleder på jobb, heltidspappa på hjemmefronten og hjelpepleier for kona si. Jeg tilbringer fremdeles størsteparten av døgnet i liggende stilling på grunn av blødninger og smerter ved for mye bevegelse. Kvalmen har avtatt mye, men kommer og går litt, stort sett blir det kun med brekninger, men senest i går kveld hang jeg over toalettskålen. 
Jeg er så mye bedre nå at jeg tidvis vil utfordre meg selv litt med å gjøre både det ene og det andre, jeg har derfor hentet i barnehagen en gang siden nyttår, og levert en gang. En slik tur gir meg litt større blødninger, så Bjørn Tore er litt streng med meg, og ber meg beholde sofaen litt til. 

Babyen: Lille nurk i magen er nå ca 14 centimeter lang fra hodet til føttene. I denne uken vokser det mer og mer hår på babyen, og alle fingre og tær har fått små negler. Babyen kan nå oppfatte og reagere på lyd utenfra. 
Funfacts: Barnets hjerte pumper nå ca 24 liter blond rundt i kroppen per døgn. 

Liv i magen: Jeg har i en uke nå kjent de fantastiske bevegelsene av lille i magen. Antagelig er det kun de kraftigste bevegelsene jeg kjenner enda, men spesielt om kveldene dunker en liten bevegelse stadig mellom navelen og skambeinet mitt. En så ufattelig velkommen lengsel jeg har hatt etter at jeg havnet i dette risikosvangerskapet. 

Kjønn på baby: enda uvisst 

Ukens must have: TV, strikketøy og playstaion (haha, jeg ler når jeg ser meg selv skrive dette). Siden jeg tilbringer dagene med å ligge på sofaen må jeg fylle inn de lange timene med noe. Mat lett tilgjengelig og mye drikke er to andre ting jeg er helt avhengig av. Jeg må spise hele tiden for å unngå den verste kvalmen, og jeg føler meg like tørst nå som da jeg ammet de to jentene mine. 

Ukens cravings: Denne uken har det gått i maiskaker, men det tok en brå vending i går. Så nå orker jeg egentlig ikke tanken på det. 

Nattesøvnen: Jeg sover godt når jeg sover, men er oppe og tisser fra 1 - 5 ganger om natten. Heldigvis får jeg lov til å dra meg litt lenge om morgen da jentene stort sett ikke våkner før åtte - halv ni. 

Graviditetshumøret: Veldig bra, til tross for at dagene kan være litt lange. 

Vektøking: 8 kg (haha) ! 

Neste kontroll: I morgen, på sykehuset. Det er ikke ordinær ultralyd, men en ekstra sjekk på grunn av risikosvangerskapet.

Jeg innser nå at magen min ikke er så stor som jeg trodde. Svangerskapsuke 17 med tvillingene vs svangerskapsuke 17 med én. 


- Følg meg på Facebook - 

De siste dagene

Det er 10 dager siden jeg startet å blø, og den uforklarlige frykten av å mistet babyen i magen grep om meg som en jernhånd. Det er 8 dager siden jeg fikk så kraftige blødninger at gynekolog var sikker på at jeg gjennomgikk en spontanabort, og en sorg bredte seg over meg som en mørk skygge. Det er også 8 dager siden vi fikk kontrabeskjeden da vi kom inn på sykehuset, for etter 7 timer med store blødninger viste det seg at det fremdeles fantes liv, og der det finnes liv, finnes håp. 

Jeg ligger på sofaen, veksler mellom å se på serie, spille playstasjon og strikke. Tre ting så fjernt fra den hverdagen jeg pleier å leve. Min mamma har fortalt meg: "du hadde aldri tid til å se på TV som barn heller", det er derfor en uvant hverdag, en nesten uutholdelig kjedelig en. Jeg har i hvertfall jobben min, har jeg tenkt i det stille, men så viser det seg at legene ofte har rett. En sykemelding kan være riktig så nødvening noen ganger. For de siste dagene har ikke vært av de enkleste. 

Det å få bekreftet at årsakene til blødningene i svangerskapet skyldes at morkaken ligger over livmorhalsen var på en måten en veldig god nyhet. Det er så klart vondt og skremmende å få vite at man er inne i et risikosvangerskap, men å få svar når noe virker veldig galt er betydningsfullt. Mange har vært igjennom det samme som meg, og jeg er veldig takknemlig for alle som har delt sine solskinnshistorier med lignende historie som jeg selv nå er igjennom. 

Grunnen til mitt fravær håper jeg er veldig forståelig, men mange blir bekymret når jeg ikke gir lyd (les: tekst) i fra meg. Derfor et innlegg om mine siste dager. 

Jeg blir bedre for hver dag, men smertene har vært det verste. Jeg har hatt følelsen av å ha et åpent sår i magen, og kanskje er det vel akkurat det jeg har. En hver liten beveglse er smertefull, kynnerne har fått det til å knyte seg i hele ansiktet av ubehaget i magen, og det skal ikke mer til enn 10 dråper urin i blæren før jeg må halte meg til toalettet med de hemmende smertene. Om natten har jeg vært på do hver time, dels på grunn av smerter, dels på grunn av blødninger. 

Det blir bedre

Men for hver dag blir jeg bedre, blødningene er ikke lengre som de var, om natten stanser de ofte, så starter de igjen om ettermiddagen fordi jeg har beveget meg litt mer enn om natten. Med blodet kommer smertene, men alt sammen blir svakere og svakere. Og heldigvis er smertene borte så lenge jeg ligger og ikke belaster noe. 

Jeg har mennesker rundt meg som jeg ikke kan få satt stor nok pris på. Mann og familie har stilt opp til det utroligste for å få hverdagen med to små til å gå rundt og venner som har kommet med gleder, og holdt meg med selskap i de lange timene. 

Ultrasound medical device for diagnostics

Til torsdag venter ny kontroll på sykehuset, og fram til da skal jeg nyte de små bevegelsene jeg endelig har begynt å kjenne av den lille som ligger og spreller der inne. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Jeg bærer et risikosvangerskap

Jeg har smerter, jeg er sliten, jeg er blek, jeg er redd - men jeg er fremdeles gravid i den 16. svangerskapsuke. 

Kroppen min bærer fremdeles merker etter målingene som ble tatt på sykehuset, men de er ingenting sammenliget med merkene som har satt seg i minnene våre. Nyttårsdagen i år skulle vise seg å bli et sant mareritt, en nyttårsaften vi aldri kommer til å glemme. 

Vi hadde rukket å roe oss ned med beskjedene vi fikk på sykehuset dagen før, den 30. desember, etter at jeg hadde hatt en blødning fra underlivet. Babyen hadde det helt fint i magen, blødningen hadde stoppet og antagelig skyldes den bare et blodkar som hadde sprukket.

31. desember:

Jeg våknet, og følte alt var som det skulle. Alt jeg skulle gjøre den dagen var å selle meg til den store dagen, og sette sammen et ostefat og noen småretter. Feiringen skulle skje hos min ene forlover, der de disket opp med middag, et annet vennepar dessert, og vi litt ost og kjeks til kveldskos. 

På formiddagen kom kynnerne, sammentrekningene i magen - mange og ubehagelige. Jeg løp til toalettet i det jeg kjente noe strømme ned mellom beina mine. Frisk blod, og mye av det. Jeg husker bare jeg klynket "nei, nei, nei".

Det var slik marerittet startet.

Først beholdt vi roen, vi hadde fått beskjedd om at det kunne komme litt mer blod når kroppen renset opp i den lille blødningen jeg hadde hatt natt til 30. desember. Men det er ikke lenge det er mulig å beholde roen når blodet kommer i de mengder som det gjorde denne dagen. Jeg ringte akuttmotaket på ny, forklarte situasjonen så godt det lot seg gjøre mens tårene fosset nedover kinnene. Jeg fikk komme i direkte kontakt med gynekologen som hadde undersøk meg dagen i forkant, og selv om jeg innerst inne forsto alvoret i de kraftige blødningene, var det allikvel så rivende vondt å høre gynekologen si: 

  "Jeg må bare være ærlig med deg, men det du gjennomgår nå er en spontanabort. Det er lov å være lei seg, men det er ingenting vi kan gjøre for deg her, så du må bare prøve å puste med magen og bli hjemme. Blir blødningene så store at du blir svimmel og kvalm, så skal du så klart komme inn." 

Jeg hadde på dette tidspunktet trekt meg opp på soverommet, for å snakke med legen ettersom barna fremdeles var hjemme. Jeg knakk sammen på gulvet, hylgråt og kjente blodet overfylle bindet og renne videre nedover beina mine. 

Det som skjedde følelesmessig var dette - Frykt i det blødningene startet. Redsel i det blødningene ble store. Sorg i det jeg forsto at alt håp var ute. Sjokk da kroppen ikke lengre klarte å gråte. Totalt følelsesløshet i det jeg forsto at jeg lå å ventet på at min lille baby som er 14 centimer lang skulle komme ut. Ny frykt da jeg kom til å tenke på at babyen faktisk er en helt perfekt baby, bare enda bitteliten - for hva skulle jeg gjøre med den når den kom ut? Sinne i det jeg så for meg den lille babyen min som var helt frisk og fin på ultralyd dagen før - urettferdig.

Klokken 17 var jeg på akuttmottaket med min mann ved min side. Tårene rant, men det var ikke lengre flere krefter til å gråte. Jeg var kommet for å få medisinsk hjelp med aborten. Sykepleieren tok de nødvendige målingene, satte kanylen i armen min slik at jeg var klar til medisiner og innleggelse. Gynekologen utførte det som skulle være den siste ultralyd - bekrefte dødt foster. 

Først kikket jeg bort, jeg visste ikke om jeg orket å se på ultralydskjermen foran meg, men så snudde jeg meg tilbake, og det første som dukket opp på skjermen var de gjennkjennlige bevegelsene av et hjerte som dunket. 

  "Hjerte dunker" sa jeg før noen andre med en stemme som skjalv.  


Vi hadde fått et nytt lys, etter at alt håp var ute.

Etter en grundigere undersøkelse fant gynekologen ut at morkaken ligger plassert over livmorhalsen. Noe som også heter forliggende morkake, eller placenta previa. Jeg dro hjem fra sykehuset med et valg om å bli innlagt, i den viten at det kunne være den forliggende morkaken som var årsaken til de kraftige blødningene, men også at legen ikke kunne fortelle meg om dette kom til å gå bra eller ikke. Det er fremdeles tidlig i svangerskapet, og kraftige blødninger kan sette i gang en fødsel, eller en senabort som det kalles om det skjer i løpet av de første 23 svangerskapsukene. 

Jeg bærer et risikosvangerskap, noe jeg også gjorde i mitt første svangerskap, selv om det var av helt andre grunner og kun fordi jeg bar fram tvillinger da. 

Helten min er mannen min, jeg vet ikke hvordan jeg hadde kommet meg igjennom dette uten han. 

Nå har jeg tilbrangt 4 dager på sofaen, jeg har ikke sengeleie, men restriksjoner om å holde meg i ro. Blødninger, smerter og svimmelhet setter uansett en stopper for noe annet. Jeg har hatt enda en ultralydkontroll etter den 31. desember, og skal til legen igjen i morgen. 

Det at lille spire fremdeles er med meg, er helt surrealistisk, men selv om dette er tøft ser vi lysere på det nå. Tross alt går det veldig bra med de aller fleste som har forliggende morkake. <3 


- Følg meg gjerne på Facebook -