hits

mars 2018

Første innkjøp til mini

Første kjøp - et bruktkjøp! 
Jeg overrasket kanskje alle mest min søster da mitt første innkjøp til mini var et bruktkjøp. Hun i motsetning til meg er veldig flink på gjenkjøp og gjensalg - noe jeg alltid har beundret henne for, men som jeg er helt elendig på selv. 
Jeg visste ikke at jeg skulle ha en moseskurv som denne, men da jeg regelrett snublet over den, så skjønte jeg at det var akkurat en slik jeg skal ha stående i min stue den dagen mini ankommer verden. 

Fra rødbrun til hvit
Jeg synes fargene på moseskuren var helt nydelig, men dessverre krasjer fargen med alt annet jeg har fra før av, så jeg skrudde hele i fra hverande, kjøpte hvit lakk og lakket herligheten for at den skulle passe bedre inn i vårt hjem. 

Det er fint å kunne ha et koselig sted å legge i fra seg mini der vi er. Da tvillingene kom til verden brukte vi en lekegrind. De trengte tross alt litt bedre plass enn det en baby gjør. 


Nå kjenner jeg hvor virkelig det hele plutselig begynner å bli med et babymøbel plassert i stuen. Det er jo enda tre måneder igjen til baby skal komme, men av tidligere erfaring er det fint å være litt tidlig ute. 


Ha en strålende påskeaften alle sammen 

- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

En påskehistorie uten filter..

Jeg sniker meg litt unna de sosiale medier, prøver å være tilstedet i øyeblikket, ta litt ferie når dere andre også gjør det. Kanskje poster jeg derfor ikke like mye som jeg pleier, men noe deler jeg, for i påsken (eller ferier generelt) det er da folk deler, ja helt vanlige folk, ikke bare oss influencere. Snapstoryen er full av påskegodt. Solodrikking over et snøkledd fjell, påskepynting med barn, festing for voksne - det vil ingen ende ta. Jaggu er det godt med ferie, og hvor heldige er vi ikke, som kan ha det så perfekt. Det glemmes å snappe fra dagen-der-på, når fyllesyken til de festglade har slått til, men det er ikke så farlig, for snapstorien den ligger i noen timer til.

Så slik ser vår påske ut .. 

Vi har valgt å tilbringe påsken hjemme dette året - bare oss fire (hjerte x fire)
Været er helt fantastisk, solen skinnner og snøen gliterer - hvem trenger vel å dra til fjells da?
Jeg har fått gjort ting jeg vanligvis ikke tar meg tid til - så jeg har brettet et lass med klær, og ryddet inni klesskapene til barna. Så utrolig godt når det er gjort. Hjelp fikk jeg også, for jeg sa til barna at de kunne få leke en skikkelig kul lek - Nemlig å finne to og to like sokker som vi strødde morsomt rundt på gulvet.
Om morgen hviler det ingen stress og ingen mas, for planen er bare å være her hjemme. 
Til frokost lager vi de fineste påskeeggene av kokte egg med folie rundt, og etter frokost kler vi på oss, for ikke å gå glipp av det utrolige påskeværet vi er så heldige å ha fått. 
Vi har kjøpt grillmat til lunsj alle dagene, såpass bør det nesten være - i dette nydelige været. Og lange skiturer, det må vi jo gå.. 
Om kvelden går vi inn, med røde roser i kinnene, og spiser gode middager sammen som en familie, så når natten for de minste ringer inn, sovner de pent i sengene sine, mens mannen og jeg slenger beina høyt i sofaen med snop på bordet og noe godt i glasset. 

Ja, vi trenger ikke påskefjellet for å nyte en helt magisk påske..  på Insta.. 


Ok, greit da.. I korte brudstykker er historien over akkurat slik vår påskeferie ser ut, men jeg valgte å droppe et par enkeltdetaljer som kanskje, men bare muligens kan ha en liten innvikring på hvordan virkeligheten egentlig er..

Påskehistorien uten filter

Vi har valgt å tilbringe påsken hjemme dette året - bare oss fire, etter en så lang og kald vinter har vi brukt ekstreme mengder med ved, så vi var helt nødt til å sette av tid til å klyve opp nye forsyninger til den neste vinteren og den etter det. Det skal vel også nevnes at risikosvangerskapet mitt har satt en stopper for store planer i år. 
Været er helt fantastisk, solen skinnner og snøen gliterer - Haha, man ser jo ikke på et bilde at vinden er helt grusomt sur.  
Jeg har fått gjort ting jeg vanligvis ikke tar meg tid til, så jeg har brettet et lass med klær, og ryddet inni klesskapene til barna. Ungene hadde sånn helt seriøst ikke et plagg igjen i skapet, jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta meg selv i nakken og brettet fjellet av rene klær som lå på gjestesengen - hva jeg skulle gitt for å rømt opp til fjells og unngått den jobben. Jeg fikk ungene til å pare sokker, jeg tror de fant to par hver før de sa "Mamma, det er kjedelig" og begynte å kaste de rundt i stedet. 
Om morgen hviler det ingen stress og ingen mas, for planen er bare å være her hjemme. Min mann og jeg er våkne før sola rekker å stå opp (vet du hvor tidlig det er?) Og neida, det er ikke de to barna våre som vekker oss, men det nyeste familiemedlemmet: vår kjære katteunge som angriper oss en gang mellom klokken 5 og 6 om morgen.
Til frokost laget vi de fineste påskeeggene av kokte egg med folie rundt, i dag endte jeg med å måtte jage barna ildsint opp på rommet før folien var på og mens eggene enda kokte. Det eneste de fikk til var å krangle om det som kunne krangles om: Ståplass, førstemann og litt knuffing med påfølge sladring så klart... Med en påført falsk høffelig tone, og et par utrop: "Høøy, KUUUUTT UUUT!", fikk vi det endelig til..

... og etter frokost kler vi på oss, for ikke å gå glipp av det utrolige påskeværet vi er så heldige å ha fått. Mannen er ute av hus før vi har rukket å rydde av bordet. Jeg gjør et forsøk på å nyte en kopp kaffe før jeg skal reise den tunge kroppen min opp for å finne ulltøy og ytterplagg til barna. Forsøket går ut på at jeg prøver å få barna til å leke litt, ikke med meg, men med hverandre, aller helst oppe på rommet sitt med døra igjen.. 😏 Når jeg innser at det ikke fungerer, fordi mine barn ikke alltid mener det samme som meg, så smeller jeg håndflaten i bordet og skriker ut:" Fy FELA, ER DET VIRKELIG MULIG Å MASE OG KJASE SÅÅÅ MYE!!?". Med grettene mammafakter slenger jeg fram noen klær, og innser at jeg må få jaget de ungene ut før hodet eksploderer. Jeg får de ut av døren, men pappaen vil ikke ha aleneansvar for to når han står med både gravemaskin, motorsag og klyvemaskin på traktoren. Så jeg ber de holde seg rundt husets vegger og ikke gå ned til der pappaen jobber. Jeg gir blanke i at søle har begynt å tyte fram når jeg rekker ut en kurv med barbier til dem - Jeg trenger bare en liten halvtime helt for meg selv, så det er ikke for å være grei de får leke med barbier ute i dag...
Vi har kjøpt grillmat til lunsj alle dagene, såpass bør det nesten være - i dette nydelige været. Men fy fabian så mye mas det er med barn og bål. De skal jo grille maten sin selv, men veiver faretrudende med pølespinner og skriker til i det pølsa møter aske, og får litt "møkk" på sitt skinn. Og lange skiturer, det må vi jo gå.. Jeg har lånt svigermor sine ski, og tar de på meg med en falsk entusiasme, for i over 20 år har jeg bannet og svettet og skjelt ut de dumme plankene jeg har fått tredd på mine bein. Ustøtt og livredd karrer jeg meg litt bortover. Heldigvis holder jeg enda følge med barna som ikke enda har fylt fem år. 
Om kvelden går vi inn, med røde roser i kinnene, og spiser gode middager sammen som en familie - du vet vel hvordan en middagen i en småbarnsfamilie foregår? Foreldrene maser om at barna må spise, barna tror de må rope for at personen over bordet skal høre, og foreldrene hysjer ca hver 15. sekund. "HHYYYYSJ!! "SPIIIIIIS" "SPIIIS MER, PRAT MINDRE!", så når natten for de minste ringer inn, sovner de pent i sengene sine etter en runde krangling om at det faktisk er leggetid enda solen fremdeles er oppe. 
Mannen og jeg slenger beina høyt i sofaen, kroppen min er i gang med tredje trimester av svangerskapet, så jeg ynker meg, jeg klager, jeg vrir meg og "uff"er meg. Vi har snop på bordet og noe godt i glasset - Vi kan jo ikke klage, påskegodteriet kostet en formue, så godt bør det være, og den dauve brusen som gikk i bakken en gang eller to da barna suste fordi, fungerer fint som tørstedrikke ...

... Men hva skulle jeg vel ikke gjort for et glass rødt, i kveld!! 

 

GOD PÅSKE ! 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

3 måneder igjen...

27. juni har jeg termindato, det er tre måneder igjen.. 

Kroppen begynner å kjenne godt på den ekstra belastningen det er å bære fram et barn. Ryggen har begynt å verke, og pusten har blitt tyngre, spesielt når jeg bøyer meg godt fram for å tre på meg sokkene om morgen, eller tre over strikken på barnas vinterstøvler. Det gulpes galle, og halsen er sår etter halsbrann - alt sammen ville vært ganske irriterende, hadde det ikke vært for at jeg er så uendelig takknemlig for å være her jeg er i dag - 3 måneders ventetid igjen før vi får møte vårt tredje barn. 

Så spennende, samtidig litt skummelt

At det alt har gått tre måneder siden de dramatiske blødningsukene begynte, er nesten ikke til å tro. Det var 7 forferdelig lange uker, der de fleste ble tilbrakt på sofaen med smerter og bekymring. I en måned nå har jeg vært blødningsfri, og de eneste plagene har vært av de normale graviditetsplagene - hvilket ikke er sammenlignbart med de to første månedene av dette året. 

Jeg har gjort mitt første kjøp til mini i magen, et bruktkjøp som jeg driver å pusser opp - så akkurat nå føler jeg at livet leker igjen 


Et mirakel vokser til

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 28 (27 + 2), 67,5 % av graviditeten er passert

Babyen: Jenta vår er ca 34 cm lang, og veier i overkant av 1 kg. 

Liv i magen: Det er masse liv og røre nede i magen, og spesielt når jeg er sliten og har lyst til å legge meg ned for å slappe av litt. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 11 kg 

Neste kontroll: Ny kontroll på sykehuset til uken, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Hjemmelaget PÅSKEPYNT

Se hva vi lager 

Dette er mitt siste (og kanskje søsteste?) kreative påsketips for denne gang. I morgen ringer påsken inn, så da er det bare å finne fram påskeegga og legge beina høyt! Men vi vet alle at 6 dager fri fra barnehagen kan virke litt lenge om man ikke har nok planer for uken. Så her er i alle fall et tips til hvordan barna kan være kreative med få og billige materialer. 

Jentene mine som fyller fem år den kommende måneden, klarte fint å lage disse alene, med litt hjelp til håndtering av den varme limpistolen. 

GOD PÅSKE! 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Folk glemmer at jeg er et menneske, blogg er ikke den jeg er

I mitt hodet er jeg bare meg, jeg er ingen toppblogger selv om jeg skriver en.. Det tror jeg mange fort kan glemme..  

Jeg burde ikke vært en person som blogger, for jeg er ikke en løk, med mange lag skall jeg kan prelle av huden. Jeg er mer som en svamp; trekker til meg alt og når svampen er full renner det fra den (det kan være mine tårer fra rørende kommentarer, eller tristhet over en vondt kommentar). Jeg er et følelsesmenneske uten like, livredd for konflikter. 

I de siste dager, de siste uker, har flere av oss toppbloggerne gått sammen om å stå i mot kvinneguidens anonyme forumsmuligheter. Selv er jeg aldri innom kvinneguiden fordi jeg er rett og slett er redd for å gå inn der - i frykt for å finne diskusjoner om meg selv. Det er en rekke andre bloggere som får så ørene flagrer der inne, og det skremmende med denne anonomye hetsingen som lires i fra seg, er at det stort sett alltid handler om menneskers tolkninger av en sak. Så lirer de fra seg det ene skittet etter det andre.

Det er så vondt å lese kommentarer mine kollagaer får slengt etter seg, at jeg får klump i halsen og lyst til å gråte. 

Jeg er så klart for fri ytringsrett, og også at vi kan velge å gjemme våre profiler bak anonymitet - problemet er at så mange misbruker dette. De anonymiserer seg når det sure oppkastet skal slenges ut, og det er så alt for enkelt å gjøre det. 

Jeg klarer bare ikke å forstå hva man får ut av å skittsnakke andre? Hvilken glede gir det egentlig?

 

I går lå jeg rett ut på sofaen etter å ha tatt over stafettpinnen i omgangsyken etter mine barn, dagen før hadde jeg publisert innlegget, Jeg vil ikke miste deg ❤️. Ett innlegg hvor jeg ønsker å opplyse om at barn under fire år ikke bør snus til framovervendte seter, som veldig mange i Norge gjør. Antagelig tråkket jeg mange på tærne ved å skrive et slikt innlegg, også venner av meg og familie, fordi jeg kjenner så mange som snudde barna framover allerede etter fylte to år. Da kan jeg som et "plaster på såret" fortelle at også jeg fikk flere klapp over håndbaken etter det innlegget - fordi jeg valgte å snu mine barn framover da de var 4 år, når de egentlig kunnet sitte bakovervendt til 5 og 6 års alder. 

Den kritikken tar jeg til meg, for da vi snudde våre barn i en alder av 4 år hadde jeg aldri hørt om at barn kunne sitte bakovervendt i stoler til de var 5 og 6 år. 
Jeg var rett og slett ikke på daværende tidspunkt opplyst om at det fantses en side som "bilstoler" på Facebook, der det er en hel skare som kjemper for at barn skal sitte bakovervendt så lenge det er mulig, og at det finnes bakovervendte seter der ute som strekker seg enda lengre enn de bakovervendte setene vi hadde til jentene. 
Jentene vokste ut av sine bakovervendte seter, og siden de da var fylt fire år, var det helt naturlig å tenke at neste sete var et framovervendt beltesete ettersom vi fulgte de rettningslinjene som er i Norge: 

  • Barn bør sikres bakovervendt så lenge som mulig, minst til 4 år. (kilde: trygg trafikk) 

Det er ikke før den siste tiden at jeg har blitt klar over at barn faktisk kan sitte bakover enda lengre, og da er det helt supert at det finnes mennesker der ute som kjemper for det - sammen kan vi bli bedre opplyst. 

Det vonde var så klart måten jeg fikk klappene over håndleddene på. For enda det kanskje ikke var så skittent, så vondt som mange av kommentarene mine bloggkollegaer blir møtt med hver dag, er det utrolig hvor dypt det stikker når man kommer over diskusjoner der det snakkes om en selv, uten å ha en mulighet for å forklare seg, og gi svar på feiltolkninger. 

Så jeg satt der i sofaen, med kraftige magesmerter, og så at noen hadde delt mitt innlegg på en facebookside. Det skal nevnes at det var mange fantastiske kommentarer. Men så var det også de som gjorde at kroppen min begynte å svette, hjerte slå raskere, og hodet til å falle. 

Denne gangen så jeg disse kommentarene, jeg kunne derfor svare på hvorfor, jeg kunne rette opp i mistolkninger, og jeg kunne få beklagelser og forståelse. Men jeg skal jammen fortelle at uansett hvor mild form for "baksnakking" man blir utsatt for, så gjør det vondt å oppdage at noen snakker deg ned, bak din rygg på et åpent forum. 

Tross alt er jeg også bare et helt vanlig menneske, det vil kanskje overraske deg hvor mennskelig jeg er. 


Slutt og spre rykter, slutt å snakke ned mennesker - det kommer aldri noe godt ut av det. 

- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Lage en stilfull og en enkel dekorvegg

Reklame | Lindas Dekor og Design

Tid for forandring! 

I romjulen kjøpte vi oss ny seng, den var meget etterlengtet ettersom jeg har en voksende mage, i tillegg til at vi allerede har to barn fra før. Jeg skal si det var litt av en herlighet å gå fra en 150 cm bred seng til en 180 cm bred. De 30 ekstra cm er helt nødvendig for den nye magen min, særlig når en og to snart femåringer kryper innunder dynen på nattestid. 

Kreativ utfoldelse 

Da vi kjøpte ny seng, valgte vi å ikke kjøpe sengegavl, det var to grunner til det; først og fremst ville jeg laget den selv om vi skulle hatt det, men enda viktigere; Jeg ønsket noe nytt, noe annerledes, noe som ikke alle andre har. Så jeg satte meg ned, grublet og kom fram til at jeg skulle lage min egen kreative vegg. 

Alt som skulle til var: Papp fra en gammel innpakningseske, folie fra Lindas Dekor og Design (reklame: link til hjemmesiden) og litt dobbeltsidig tape til å henge "flisene" opp på veggen. 

 


SNURR FILM

Det er egentlig ikke mer å si, enn snurr film, og la deg inspirere til å lage din helt personlige og kreative vegg du også 

Foliene jeg har brukt: 

Reklame/Lenker til hjemmesiden: RosegoldSantana Eik Kalk / Sonoma Eik Lys / Eike Sheffield Umbra / Sanremo Eik Natur / Eike Trøffel

D  ⭐️ E ⭐️ T ⭐️ A ⭐️ I ⭐️ L ⭐️ S

Snart har jeg pakket inn hele huset mitt i folie fra Lindas Dekor og Design - og jeg elsker det! 

- Her kan de se kjøkkenet vår med folie på benkeplatene

- Her kan du se døren jeg så enkelt pusset opp med folie


Lindas Dekor og Design kan du også følge på Facebook som over 100 000 andre gjør  - der legger de ut nyheter, tilbud og nydelige inspirasjonsbilder og ideer! 

- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

 

Jeg vil ikke miste deg ❤️

Jeg blir alltid livredd for å tråkke på noen sine tær, redd for å oppføre meg som hun som tror hun vet best og redd for å skape en dårlig stemning - når dette ene temaet dukker opp. Det er en så norsk måte av meg å reagere på.. 

Jeg gjemmer meg bak taushet, og like etterpå skammer jeg meg, for tasheten jeg gjemte meg bak la en demper på det jeg egentlig ville rope ut: IKKE LEK MED SIKKERHETEN TIL DITT BARN! Enda er det fortsatt over halvparten av norske barn som ikke sikres godt nok i bil. 

     I dag tok jeg meg selv i å skrike "HALLELUJA", "AMEN!" der jeg satt mutters alene og kjørte bil. Det var ikke til noen Gud jeg skrek, den slags tror jeg ikke på - det finnes for mye fandenskap til det. Eller kanskje er det slik at nettopp overlege Tor Einar Calisch har blitt min gud - for det var han som sa med så perfekte ord alt det jeg så gjerne skulle sagt, hvisket eller skreket, om jeg ikke var så åpenbart redd for å skape en konflikt. 

I bilen tok hans stemme opp 17 minutter av mitt liv. 17 minutter som fikk rikdom.. Antagelig kommer jeg aldri til å skrike til noen: IKKE LEK MED SIKKERHETEN TIL DITT BARN!, men i stedet vil jeg kanskje med en trygg stemme si: "Har du hørt podkasten til babyverden - episode 1: Slik sikrer du barn i bil? Den oppsummerer alt vi trenger å vite" 

La alltid sikkerheten komme først 

Jeg kjenner bare noen ytterst få familier som beholdt barna sine i bakovervendte seter til fylte fire år, enda all forskning, og anbefaling råder oss til dette. Jeg tror jeg har hørt hvert argument som finnes for hvorfor akkurat den og den familien valgte å ikke følge de anbefalinger som er. 

- det er ikke plass til oss voksne foran 
- barnet sitter alt for trangt bakovervendt 
- barnet blir bilsyk 
- barnet liker det ikke
- barnet ser jo ingenting 
- vi kjører så lite bil, over så korte strekninger (at hva da? At en ulykke ikke kan skje på en av de 5 minutter lage bilturene til butikken, og at sannsynlighet er større de få gangene i året dere er på langtur?)  

I den problemstillingen vi selv nå sitter i hvor vi til sommeren får tre barn som trenger bilstol, så er for mange løsningen denne: 

- vi ga det bare opp, så de største fikk pute, det er jo ikke plass til tre barneseter bak. 

Hjertet mitt blør når jeg hører dette, og jeg ser for dårlig sikret barn i bil hver eneste dag. Barn fra to år sitter i sine framovervendte seter med fem-punktsseler, påkledd i store tykke vinterdresser. 
Jeg glemmer aldri den gangen mamma sa; "stakkars unger, skal de sitte så tynnkledd i bilen når det er så kaldt ute". Tanken var så velment, men jeg tar ti forkjølelser, hundre forkjølelser framfor et livstruende skadet barn etter en bilulykke. 

Jeg liker å tro godt om alle mennesker, så jeg sier ofte til meg selv: årsaken til at de snur barnet sitt så tidlig, eller hopper over på pute for tidlig, må være fordi de ikke vet.. For noe inni meg nekter å tro på at folk bevisst velger å ta sjansen. 

En ting vet jeg i alle fall om meg selv, og det er det at: jeg hadde aldri kunnet leve med meg selv om jeg mistet et av våre barn i en trafikkulykke, om det kunne vært unngått ved å følge de sikkerhetsanbefalinger som er der ute. 

Svenskene tar knekken på de norske argumentene for å snu barn for tidlig i bil

I vårt kjære naboland er det uvanlig at barn under fire år sitter framovervendt, og la oss alle innrømme at det er en sannhet i det overlege Tor Einar Calisch så pent sier:

- Vi har ingen argumenter for at vi skal være noe dårligere enn svenskene, for vi nordmenn er omtrent like store som dem og vi har omtrent like gode biler! 


/ Det går framover - og nettopp derfor er det et så viktig tema å ta opp!

- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Svangerskapsuken tryggheten forsvant

Det var i denne svangerskapsuken at jeg begynte å forberede meg ... på det verste.

Jeg skal hoppe fem år tilbake i tid, for den svangerskapsuken jeg er i nå lar meg ikke tenke på noe annet enn det som skjedde for fem år siden, da jeg var i den samme svangerskapsuken - under min forrige graviditet. 

I sju korte uker hadde jeg visst at livet jeg kjente i magen, tilhøre to små piker - det var tvillinger der inne. Sjokkbeskjeden om at vi ventet tvillinger under ordinær ultralyd i svangerskapsuke 19 gikk fort over. Formen ble stadig bedre. Barna i magen vokste som de skulle. Alt så bra ut. 

Kontrollene på sykehuset var allikevel tette - hver uke til hver andre uke skulle babyene sjekkes. De var to, noe som automatisk gjorde svangerskapet mer risikofylt. 
Da jeg kom til svangerskapsuke 23 bestemte jordmor at jeg skulle ut av jobb. Jeg forsto ingenting, og jeg brøyt ut med et stort "HÆÆ?" 

Så sant min jobb ikke kunne tilrettelegges, hadde jeg ikke noe der å gjøre - i søknaden fra legen sto det skrevet sort på hvitt: Om Stine ikke kan ligge under arbeidstiden, er det ingen måte å tilrettelegge for det risikosvangerskapet hun bærer. 

21 år gammel og gravid ble jeg hånet av sjefen min. Hun hadde hatt gravide i arbeid før, og de tilrettela ved å gi tillatelse til å ha en stol å hvile stumpen på ved behov. Jeg følte meg dum, ydmyket og flau.

Bare tre uker senere skulle det vise seg at det var jordmoren og legen som hadde rett. To babyer, to morkaker, to fostersekker og dobbelt med fostervann ble for tungt.

Den trygge verden forsvant under føttene mine i det fødselslegen fortalte​ at livmorhalsen hadde begynt å åpne seg. 

Svangerskapsuke 26 

Jeg begynte å forberede meg .. på det verste. 
Jeg var fant ut av alle de vanligste risikoene for barn født i uke 26 - og på et tidspunkt var jeg mentalt forberedt på å ta i mot to barn som ville vokse opp med Cerebral Parese. 

Jeg ble stort sett liggende resten av svangerskapet, for å unngå belastning på livmorhalsen, men en utflukt gjorde jeg. Jeg reiste for å se på den ene treninghelgen til hesten min som jeg hadde lånt bort til en rytter som red på landslaget for funksjonshemmede ryttere.
Følelser, frykt og kjærlighet flommet over meg, da virkeligheten traff jeg. Som tilskuer på tribunen overhørte en mor og en far snakke sammen like bak meg: "Datteren min har Cerebral Parese!" sa mannen, "Ja, det er det samme med min datter. Er din også for tidlig født?" sa damen, "Fortidlig født ja!" svarte mannen - Foran meg så jeg to jenter i begynnelsen av tenårene sveve over banen med hver sin hest under seg - glede - harmoni og mestring var alt som lyste i øynene deres. 

Annerledes er bra, annerledes er betydningsfullt, viktig og lærerikt. 

Jeg vet i dag at et svangerskap er fylt opp til randen av bekymringer, men jeg vet også i dag bekymringene ikke stanser den dagen barnet/barna kommer ut, de stanser aldri.. Bekymringen er bare forklaringen på hvor vanvittig høyt vi elsker dem, og alt vi ønsker er det beste for dem. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Lage påskepynt med barna

Har du sett morsommere påskehøner noen gang?? For det har ikke jeg! 

Disse påskehønene er superenkle å lage, derfor er de helt perfekte selv for små barnehender - Snurr film og se hvor enkelt det gjøres! 

PS: I filmen bruker jeg limpistol, mens barna brukte kaldt lim så de ikke skulle brenne de søte små fingertuppene sine. 

- Se forslag til mer påskepynt fra meg HER


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

La mamma bæsje i fred - du liksom



Jeg fikk det brått veldig travelt. Ei sto med tannbørsten i hånden og sveipet den fram og tilbake over tennene, hun andre satt på ramma og presset seg rød i ansiktet. Jeg kan bare fortelle dere - Én do i huset er alt for lite
Jeg sto og knep rumpeskalkene så hardt sammen at rumpa  lignet mer på en inntørket aprikos enn noe annet. 

"Åh, KOM IGJEN!! BLI FERDIG!" skreik jeg, mens jeg vagget med latterlige pingvinskritt bortover for å kjeppjage de to barna ut av badet da de omsider var ferdig med dobesøk, og tannpussing. 
"Pappa legger dere!" Sa jeg og ga mannen et blikk som regelrett fortalte at om han ikke gjorde det, ville det bli verst for han. 

Jeg grep etter den nye boken jeg hadde fått dagen i forkant; "La mamma bæsje i fred" av Malin Meekatt Birgersson, og vagget tilbake til badet, denne gangen som en pingvin i kappgang. 

Jeg smalt døra igjen etter meg, satte meg ned og slapp ut et lettelsens sukk i det jeg åpnet boka og begynte å lese 

Utdrag fra boka: 
" Alle var lykkelige i mammabloggene. Vakre. Vellykkede. Rosa bomullsskyer, perfekte muffins, mammatrening man gjør med babyen på ryggen, og glade småbarn som så ekkelt fornøyde, mette og rene ut. Men ... kom igjen!? Det er jo ikke sånn! Og alle de blivende mødrene som skrev: "Når jeg får fødselspermisjon, skal jeg benytte anledningen til å pusse opp hjemme. Shabby chic!" Jaså, så det skal dere? Har dere virkelig tenkt gjennom dette? Jeg er glad hvis jeg en dag får bæsje i fred ... " 

Jeg ble dratt ut at bokens andre side da noen på utsiden begynte å dra i dørhåndtaket. "MAMMA, JEG MÅ TISSE. JEG MÅ TISSE NÅ!" 

... 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Lage påskepynt selv

Spis en deilig omelett, og sett noen påskelijer i eggeskallet - Stort vanskeligere trenger det ikke være

Da er det nøyaktig en uke til påsken begynner offisielt med palmesøndag. Derfor skal jeg denne uken komme med noen tips til hvordan lage enkel påskepynt også sammen med barna. 

Jeg setter i gang med å dele et lite påske-blomster-tips. For blomster skaper fort påskestemning, og det er jo så enkelt så enkelt! 


Du trenger: 

  • kvister til å henge pynt på - gå gjerne ut å knekk av noen bjørkekvister om du ikke er allergisk 
  • eggeskall 
  • blomster etter eget ønske
  • limpistol 
  • snor/tråd/hyssing 

Når du lager omeletten din, eller bruker eggene i baking, så kakk av bare toppen av egget. Når eggets innside er tørt, limer du fast en snor i to sider av eggets innside slik at det dannet et håndtak. 

Hell litt vann i egget, og dander med ønskede blomster før du henger de små eggkrukkene opp i kvistene. 

Enklere blir det ikke! 


Ha en nydelig søndag! 

- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

En kjole takk

Plutselig en dag, kanskje om bare et par år, så får jeg nok høre det; "åh, mamma, vær så snill, kan du slutte å sy klær til oss?!" 

Jeg gruer meg til den dagen da jeg slutter å være kul, for den dagen barna ikke vil ha hjemmesydde klær, så kommer det til å slå meg hvor store og selvstendige de har blitt. 

Det hender allerede at jeg syr "feil klær". Jeg har jo mine preferanser, både når det kommer til stoffer, farger og modeller. La meg si at i min fantasi, så er ikke barna kledd opp i rosa, glitter, tyll og paljetter - tvert i mot vil jeg heller si. Jeg kan strekke meg så langt som til blonder, og rosa går fint så lenge fargen bærer et skjær av brunt i. Med andre ord spriker vi i hver vår retning allerede, og jeg tar meg i å kaste inn håndkle - For ukul det nekter jeg å bli

Så da tar jeg i mot bestillinger da, "en kjole i fleece takk, og metervis med tyll" - et sant mareritt å sy i. Men så klart - lenge leve den kule mammaen, som kan trylle fram den kjolen som ikke finnes i butikk! 

Gleden treffer meg igjennom deres øyne, for i dag våknet de opp til sine ferdig sydde drømmekjoler. 


God helg 

- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Uke for uke - et liv blir til

- Svangerskapsuke 26 - 

Den lille spiren i min mage, vi har blitt som et team, hun og jeg - vi to. Det er som om jeg har glemt hvor bekymret jeg var, som om ukene med blødninger, sykehuskontroller og smerter aldri har vært tilstedet. Jeg har gått inn i den tredje uken uten blødninger, jeg tar inntak av jern og alle de vitaminer og mineraler som jeg mistet på min vei. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å være meg, for alt som var igjen var en ussel tanke om hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. 

Gradvis, og så lydløst at jeg ikke la merke til det har jeg oppdaget at den jeg er har sneket seg tilbake på plass. Jeg fungerer igjen. Ikke bare er oppvaskmaskinen tatt, men selve kreativiteten har igjen tatt sin naturlige form i livet mitt. 

Mini og jeg har blitt som et team - Jeg gjør ting igjen, jeg går til posten med hunden, jeg syr, jeg rydder og lager mat. Jeg gjør disse helt dagligdagse tingene som for bare noen uker siden var helt umulig. Når det blir litt mye knyter magen min seg til en hard ball, de kraftige kynnerne får meg til å stoppe litt opp, roe ting ned. Kanskje setter jeg meg i noen minutter, og så kjenner jeg lille Mini der inne, som om hun og jeg spiller på lag - og hun forteller meg: alt er bare bra! ♥
 

Uke for uke - et liv blir til 

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 26 (25 + 4), 63,3 % av graviditeten er passert

Formen: Jeg har kommet til et punkt der jeg kan nyte livet i magen, slippe alle de bekymringer jeg har båret på. Ja, nå føles livet som gravid akkurat slik det bør gjøre; like magisk som det er fantastisk. 

Babyen: Jenta vår er ca 31 cm lang, og veier mellom 800-900 gram. Hun øver seg på å puste igjennom å fylle lungene med fostervann. Øyevippene vokser fram, og snart er hun klar til å åpne øyene for aller første gang. Hun er ikke lenger bare et foster - lille der inne er en velproporsjonert minibaby. 

Liv i magen: Enda har hun god plass, og det nyter hun godt av, for at lille liker å turne er det liten tvil om. Begge storestøstrene hennes står ofte på utsiden med en hånd hver på magen, og hviner begeistret til av alle "high five" de får av minien der inne. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 10 kg 

Neste kontroll: Fastlegen i uke 28 + Ny kontroll på sykehuset i uke 28, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


To svangerskap - så ulike. Første gang med to små i magen, andre gang med en. Ja, jeg føler meg enda som ei litta sylfide sammenlignet med følelsen av å gå tvillinggravid, og det enda jeg antagelig veier bortimot 10 kg mer i dag enn jeg gjorde som tvillinggravid for 5 år siden. 


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

Første hjemmesydde antrekk til mini

Jeg trodde jeg bommet fullstendig på størrelsen - det viste seg at det var jeg som hadde glemt hvor små babyer egentlig er. 

Da jeg var ferdig med å sy antrekket jeg viste fram på bloggen i går, hadde jeg fått blod på tann. Jeg lette igjennom skapene etter noen fine restestoffer og til min store glede er det ikke store stoffbitene man trenger for å sy klær til de aller minste. 
Jeg bestemte meg derfor for å sette sammen rester av to ulike stoff, og lage mini sitt første hjemmesydde antrekk. 

Jeg tegnet ned størrelser på bukse- og gensermønsteret jeg har laget fra før av, men synes det ble så utrolig smått at jeg måtte grave fram noen av de minste størrelsene etter jentene på kottet for å sammenligne. Jammen var det jeg som har glemt hvor små nurkene er når de blir født. 

GUD hvor gøy!! 

Jeg startet for første gang å sy det året jeg fikk tvillingene. Jeg hadde ikke kjempe god råd som deltidsstudent og deltidsarbeidene, men det hjalp ikke på at tvillinger også krever dobbelt opp av alt i fra klær til bilstoler. Siden min mamma er et råskinn bak symaskin, spurte jeg henne en dag om hun kunne vise meg hvordan jeg enkelt kunne sy noen bruksklær til kidsa. Det gjorde ikke så mye om de ikke ble så pene, for jeg kunne bruke kjøpeklærne når vi skulle bort. 

Som mange av dere vet i fra den tiden, og som dere andre antakelig skjønner, så ble søm en lidenskap rimelig fort. De hjemmesydde klærne ble penklær, og kjøpeklærne ble bruksklærne. 

Økonomisk og bra! 

Det fremdeles slik at det er billigere for meg å sy klær til jentene på snart 5 år, enn å kjøpe i butikk, men i dag er ikke forskjellen så enorm som den er når man syr til baby. Grunnen til det er så klart at prisen i butikk på en bukse i strørrelse 56 ikke er så veldig forskjellig fra en bukse i størrelse 110, men jeg må kjøpe dobbelt så mye stoff til en bukse i strørrelse 110, sammenlignet med en bukse i strørrelse 56. 

Når jeg kommer litt ordentlig i gang igjen med syingen nå, skal jeg lage mønster på en babykolleksjon som går i fra strørrelse 44 - 86.  JEG GLEDER MEG!! 

Kom gjerne med ønsker, tips og innspill inntil da! Og følg sykontoen min på Instagram: @spresyglede


- Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Snapchat: stinetuss - 

KEEP CALM and SEW ON

Too cool for school 


Plutselig satt jeg der og sydde igjen... 

Dere aner ikke hvor godt det er de gangene kreativiteten kommer over meg om dagen, det er så sjeldent at jeg knapt kjenner meg selv igjen. Når den først treffer, føler jeg meg som meg, og det nytes så til de grader. 

I går fant jeg fram noen mønstertegninger jeg tegnet for en tid tilbake, og innen kvelden var omme hadde jeg sydd et antrekk til nevøen min. Antrekket har jeg hatt i tankene i lang tid nå, faktisk siden før jul da jeg kjøpte inn stoffer. 

Akkurat det antrekket her har jeg sydd til en gutt, men vi ble alle enige om at det like gjerne kunne vært til jenter. Så utrolig stilig sett, og jentene har alt bestilt samme outfit, i deres favorittfarger. 

To gamle, en ny modell

Jeg tror jeg har sagt det tidligere, men jeg er veldig fan av å ha noen gode grunnmønster som jeg kan ta utgangspunkt i hver gang jeg syr. Ved å lage små variasjoner fra mønsteret, lager jeg ulike modeller selv om jeg bruker det samme mønsteret.

 
Til dette antrekket har jeg sydd buksen etter mønsteret til: Kosebuksa 
- Som en liten endring har jeg laget ribb oppe også, i tillegg har jeg laget lommer i siden. 

Genseren har jeg sydd etter mønsteret til: Genser med hals.
- Som en endring har jeg laget genseren med ribbkant i halsen i stedet for polohalsen som mønsteret har. I tillegget til det har jeg laget et knappestykke oppe på den ene skulderen. 

Den nye modellen er derfor hoodie-vesten.
- Dette mønsteret tegnet jeg for en liten stund siden, men har først fått testet ut mønsteret nå. Selv synes jeg mønsteret fungerte som en kule! Kjempe enkel vest å sy, som ble råstilig på. 
 

Så da er vel spørsmålet om jeg skal lage et nytt mønster på vesten til alle manns bruk? :) 


Om du liker syinspirasjon, gå gjerne inn å følg den nye syprofilen min på Instagram - @Spresyglede 

Enda kulere er det om du også blir med på å spre syglede med å dele et bilde om du har sydd etter inspirasjon fra meg, og tagger bildet med #spresyglede 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

 

 

 

Min lille hemmelighet (tvillinger)

Det er en og annen ting det ikke er mulig å forstå seg på om man ikke lever i situasjonen selv. Faktisk er det ganske mange av dem. Alle har vi vel hørt om hun bedreviteren som sier: "Jeg vet hvordan du har det!", mens du tenker at; nei, det er ikke mulig at du kan vite hvordan jeg har det!

Helt i fra før jeg fødte tvillingene, ble jeg overrasket over hvor mange som "visste" hvordan det var å få tvillinger. Jeg snakker til og med om tilfeller som ikke en gang hadde barn. Akkurat dette har jeg antagelig gjentatt til det kjedsommelige, men det rare var det at fellesnevneren for alle som "visste" hvordan det kom til å bli, "visste" at det kom til å bli: jævelig - rett og slett. 

Ved at vi nå venter et tredje og planlagte barn, så skjønner dere helt sikkert at vi har motbevist bedreviteren der ute. Jeg synes det å ha tvillinger er steike FANTASTISK! Så fantastisk at jeg tidvis blir trist på lille i magen sine vegne, for ikke å ha denne søsteren å dele hver minste lille glede sammen med.

Når det er sagt, så kan jeg si: SELVSAGT ble livet mye mer slitsomt etter at jeg fikk tvillinger. Det er liksom meningen det, når man får i oppgave å passe på et barn (eller to) 24 timer i døgnet, 365 dager i året - resten av livet. Det skal være mer slitsomt enn å ikke ha noen andre å forplikte seg til enn seg selv. 

Men her kommer min lille hemmelighet 

Jeg har i dag tvillingene hjemme på andre dagen, grunnet en runde med oppkast på mandagskvelden. Det er bare ei av to som har hatt symptomer på omgangssyken, allikevel er begge to hjemme. Det er ikke fordi jeg prøver å være noen supermamma på noen som helst måte, ved å vise at: se på meg, jeg synes livet med barn er en lek, så jeg holder begge barna hjemme ved sykdom. Neeida, jeg har de begge to hjemme, for da blir det så ufattelig mye enklere for meg selv. 

Det å ha tvillinger er ikke nødvendigvis dobbelt så slitsomt, for som tvilling kjeder man seg ikke, og en mamma trengs egentlig bare for knall, fall og litt inntak av mat og drikke i løpet av døgnets timer. I dag fikk de for seg at de skulle leke ryddejenter, så før jeg ante ordet av det hadde de ryddet rommet sitt ned til den minste detalj, og jaggu hadde de gått inn på vårt soverom og redd opp sengen der også. Etterpå spurte de om å få støvsuge andre etasje.

Tror du ikke på meg kanskje? Vel, da får du legge meg til på Snapchat og sjekke ut ståa der. Du legger bare til: stinetuss 

Livet med tvillinger er ikke så verst ;) 

 

 

Gratis kjøleskap fram til Sankthans?

 

Brøyekantene er på høyde med hus, og det er så mye snø at vi antagelig kan kjøle pilsen i det kalde hvite så sent som til Sankthans. Jeg tror jeg holder på å gå fra vettet. Jeg bærer med meg en følelse av å være på hyttetur konstant - men det kan jo også ha noe med avhengighet til tøfler, vedfyring og pledd innendørs for ikke å få koldbrann i denne vinterkulden. 

Ikke så uventet kom spysyken til dette hjemmet også. En runde med oppkast i natt = to døgn i "karantene" til smittefaren er over. Heldigvis var frøkna i fin form til morgen i dag, så dagen med jentene hjemme har bare være kos. Vi var nødt til å lufte oss etter 3. tegnefilmen, og enda så lei jeg er av snø nå, så er det litt av et skue der ute! 

Kaninene stakkar, de har ingen glede av kaninhagen sin om dagen. Snøen rekker høyere enn gjerdet som er 110 cm høyt. For tiden bor de kun i de to hellukkede delene, altså i huset, og den mindre utedelen som er i tilknytning til huset. 

Men med så mye snø inne, og en litt slapp gjeng i hus, fant jeg i dag fram symaskinene. Og gjett hva, jeg har sydd tre plagg i dag, som utgjør et helt antrekk! Nå er jeg så inspirert at jeg skal sette meg tilbake bak symaskinene. 

Nyt kveldes folket ! 

 

Bursdagshelg ...

På mandag bråbestemte jeg meg for å komme meg ut av vakuumet som har tatt all oppmerksomhet i livet mitt de siste ukene. Jeg elsker å "feire" bursdagen min, det vil si: jeg elsker å tilbringe tid med venninnne mine, og bursdagen ser jeg på som årets beste anledning til å samle de alle sammen under taket mitt. I år har jeg ikke hatt tid til å fokuserer på at jeg har bursdag, før jeg på mandag for en uke siden kikket på kalenderen og så at den var allerede til fredagen (9. mars). 

Jeg var i teorien litt nedfor for at jeg ikke hadde fått vært i Riga med mannen min sist helg på grunn av risikoen ved svangerskapet mitt. Derfor var tanken på at han skulle reise bort på ny langhelg under bursdagshelgen min bare skikkelig vond. Det er rart hvordan verden noen ganger er litt for tøff å takle alene. Ikke bare er jeg hormonell og gravid om dagen, vi var også midt oppe i et dødsfall i familien, og begravelsen skjedde på tirsdag.
Jeg unnet min mann for alt i verden begge turene, så det sier jo bare litt om hvor knyttet jeg er til han, spesielt når ting er vanskelig. 

På mandag bestemte meg for å be inn venninnene mine til bursdagsfeiring i helgen, for jeg tenkte at selv om bare en eller to av dem hadde kunnet komme, ville det vært mye bedre enn å sitte alene igjennom kveldene denne helgen.
Jeg er bare så uendelig glad for at jeg gjorde det, for når sant skal sies kunne jeg like gjerne bestemt meg for å sitte alene og gråte til triste filmer.
 

Med et dusin helt fantastiske venninner, kom 8 av mine fantastiske venninner denne lørdagskvelden, enda invitasjonen kom i siste liten. Som en ekstra bonus kom den ene forloveren min og holdt meg med selskap hele fredagskvelden fordi hun ikke kunne lørdagen, og i dag har jeg jammen hatt heldagsbesøk av en andre venninne som ikke fikk til å komme på lørdagen. 


Vennskap er så uvurdelig, og så helt nødvendig.  

Jeg har arvet en lidenskap for mat fra mine foreldre, og en av tingene jeg liker best ved å forberede selskap, er nettopp matplanlegging og matlaging. På menyen dette året, laget jeg: 

Forret: 

Sashimi - laks på avokado, med mango, vårløk, ingefær og soyasaus

Hovedrett: 

Ytrefilet av reinsdyr, rotpotetmos av persillerot og potet. Stekt sjampinjong og sjarlottløk, smørglasserte asparges og en helt nydelig dyplilla blåbærsaus

Dessert: 

Crème Brûlée med bringebærsorbet og friske bær

Nå bugner huset fullt av blomster, og enda snøen lavet ned i natt, har jeg troen på at de neste ukene både blir varmere og lysere utendørs og i hjerte ♥


- Følg meg på Facebook - 

Nydeligste bursdagsmorgen jeg har hatt

"Det er min dag i dag, herregud for en herlig da-ag!!"

Jeg fryktet en skikkelig ræva bursdagsmorgen, men så ble den i stedet helt fortyllende magisk.. 

Kake og gave på sengen, er noe jeg mener hører hjemme på en bursdag, og det kommer i fra barndomsminnene. Det er liksom den ene dagen i året, hvor man virkelig fortjener det lille ekstra. Jeg kan egentlig ikke klage, for jeg er så heldig at han jeg er gift med er et A-menneske, så det er ikke sjeldent jeg får både sjokolade og kaffe servert på sengekanten i helgene, men allikvel så må bursdagen være litt ekstra spesiell for at det skal være en perfekt bursdag. 

A-mennesket av en mann jeg har, hjelper pent lite når han reiste på skiferie med kompisgjengen i går. Jeg forventet derfor en morgen, slik en morgen bruker å være; opp og hopp med to små jenter, mase litt for å få de i klærne og få i de frokosten før barnehagelevering.
Denne dagen ble bare ikke slik! 

Jeg våknet til at de to små begynte å romstere og snakke lavt sammen på naborommet. Jeg lå og lyttet til samtalen, men fikk bare med meg bruddstykker som "Vi må nok ha på ull i dag". Like etterpå hørte jeg de liste seg ned trappen, og nede fortsatte samtalene, oppspilte og lure. Det skal sies at jeg ante noen ugler i mosen fra før. Snart 5-åringer er tross alt ikke verdensmestere i å holde på hemmeligheter, så da jeg la de kvelden før fleipet jeg med at de fikk servere meg kake på sengen, og de var veldig opptatt av at jeg ikke måtte lete i skapet deres, for det lå en hemmelighet der til meg. 

ALL IN! 
At jentene skulle gå 100 % inn for å gi mammaen sin verdens beste bursdagsstart, det hadde jeg ikke trodd. Da jeg hørte det skrangle i tallerkner nedenunder, satte jeg opp kamera og fanget min beste bursdaghilsen på film. 

Enda mer overrasket ble jeg da det viste seg at de hadde hemmeligheter med pappaen sin også, for det jeg trodde var gjemt i skapet deres, var ikke bare tegninger de hadde laget til meg, men også gave og kort fra mannen som ikke kunne være her og overrekke den til meg selv. 

For en familie jeg har!! ♥


- Speiltvillingene på Facebook - 

Det blir baby på oss

Wow! For en merkelig tanke som slo ned i meg; det blir baby på oss! 

Jeg har passert 24 + 0 uker av graviditeten, og først nå tørr jeg å la den setningen få skikkelig rotfestet.

Den tidligste uken liv kan reddes 

Dette er uken hvor sykehus i Norge tidligst kan få til å redde et prematurfødt barn. Enda er det så tidlig at konsekvensene av en prematur fødsel fremdeles kunne vært katastrofalt, men jeg har kommet til det stadiet der en igangsettelse av fødsel ikke lengre kalles en senabort, men en prematur fødsel. Dette er den første uken i svangerskapet der mitt barn hadde hatt en mulighet for å overleve en verden utenfor.

For 10 uker siden kjente jeg på tanken som fortalte meg at jeg aldri ville få det tredje barnet. Jeg var med så stor sikkerhet bestemt på at jeg ikke kom til å makte en graviditet til, der jeg lå på sofaen oppløst i tårer under det vi trodde var en spontanabort. Jeg håper så klart jeg hadde kommet meg over de tankene, og prøvd igjen, men så vondt det gjorde i sjelen var jeg så sikker på at det som skjedde var et tegn på at jeg burde være fornøyd med de to nydelige og friske jentene vi har fått. 

For en berg og dalbane dette svangerskapet har vært, og selv om jeg med hver fiber av kroppen har håpet på at dette kommer til å grå bra, så har jeg ikke med 100% sikkerthet turt å tro på den setningen over. Ikke før nå, ikke før i denne uken. Jeg har nådd mitt første delmål med babyen trygt i magen. 

Mitt neste mål er å komme meg igjennom svangerskapsuke 30 - For jeg bærer med meg en setning jeg fikk fra jordmor under mitt forrige svangerskap: "Hold de inne til uke 30, det er som en magisk grense for når det stort sett går bra". Jeg vet bedre enn de fleste at det å "holde barna inne i magen" er en umulig oppgave om kroppen bestemmer seg for det motsatte, men å ha en mål føles trygt. Livmorhalsen min begynte å åpne seg i svangskerskapsuke 26 med tvillingene, men de ble inne i 6 veldig verdifulle uker til. 

Hver uke teller, ett mål er nådd, og det blir et tredje barn på oss ♥ ♥ ♥

Termindato: 27. juni 2018 ♥  

Svangerskapsstatus: Graviditetsuke 25 (24 + 4), 60,8 % av graviditeten er passert

Formen: Jeg er fremdeles mye sliten. Denne uken fikk jeg en telefon fra legen etter resultater fra blodprøver. Blant annet hadde jernlageret mitt har stupt de siste ukene. Naturlig nok ettersom jeg har blødd i 7 uker, i tillegg var jeg lav på en rekke andre ting, så nå er jeg i gang med tilskudd av det meste og håper at det kan få kroppen tilbake på rett kurs. Jeg har i tillegg hatt dødsfall i familien, så det er nok grunnen til at jeg ikke helt har forstått forskjellen på kroppens måte å takle sorg, og kroppens måte å si at fra at den trenger påfyll av jern, vitaminer og mineraler for å holde det gående. 

Babyen: Jenta vår er ca 30 cm lang, og veier rundt 700 gram. 

Liv i magen: Den største tryggheten jeg har hatt med meg igjennom dette litt trøblete svangerskapet er nettopp livet i magen. Helt i fra uken 17 har jeg kjent tydelige bevegelser som har blitt sterkere for hver dag. Jenta vår er aktiv til alle døgnets tider, men etter at jeg har spist et måltid er det som hun tar en seiersdans der inne. 

Kjønn på baby: Jente

Nattesøvnen: Drømmefylt 

Graviditetshumør: Takknemlig

Vektøkning: 10 kg 

Neste kontroll: Fastlegen i uke 28 + Ny kontroll på sykehuset i uke 28, vekstsjekk av lille på grunn av unormal morkake, og livmorhalssjekk hos meg på grunn av tidlig åpning av livmorhals i første svangerskap. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

En uvanlig morkake gjør meg nesten troende

Ny ultralydkontroll - ny oppdagelse i magen

I går var det tid for en ny ultralydkontroll, og for å gjøre en rask oppsummering for de som kanskje ikke er innom her å leser daglig, så har det seg i korte trekk slik: Jeg har kommet meg til graviditetsuke 24, med ei lita jente i magen. I uke 14 var vi sikre på at fosteret gikk tapt, etter kraftige blødninger og sykehusvisitter.  Blødninger vedvarte til svangerskapsuke 20.  Etter et kort opphold startet nok en ny blødning, som nå har roet seg igjen. 

Kort oppsumert: mye bekymringer, blod, smerter, og mange undersøkelser på sykehus på grunn av risikosvangerskap. 

- De sterke innleggene fra graviditeten finner du samlet her

Gårsdagens ultralyd: Jordmor sier noe som setter meg ut av spill

I går la jeg meg på undersøkelsessengen igjen, og legen som undersøkte meg fant ut at: her er det noe rart. Ut på gangen forsvant hun, og tilbake kom hun med en jordmor og en jordmorstudent på slep. 

De studerte, diskuterte, pekte og forklarte. Det er noe som ikke helt stemmer. Morkaken til babyen har et søkk midt på, som gjør at det kan se ut til at morkaken holder på å deler seg i to. Søkket i morkaken har mer enn en gang ført til bekymringer blant overlegene. Ut av søkket kommer navelstrengen. Så sier jordmor noe som setter meg ut av spill, ikke fordi jeg blir skremt, ikke fordi jeg blir usikker, men fordi jeg blir rørt, hun forteller:

"En sjelden gang hender det at morkaken tar form som et hjerte, og det kan hende at dette er et slikt tilfelle, ut i fra det vi klarer å se"  

Hvor vanvittig er det ikke om det stemmer? Jeg har hatt så mye trøbbel forårsaket av morkaken igjennom dette svangerskapet, men allikvel bærer jeg en pike som vokser akkurat slik hun skal - det er nesten så jeg blir troende!! 

  
Illustrasjonsbildet tatt av fødselsfotograf: Melissa Cate  (link til nettsiden hennes) 

Blødningene er borte, magekrampene forsvant samtidig, og under ultralydundersøkelse for tre uker siden hadde morkaken endelig flyttet seg bort fra livmorhalsen. Jeg er ute av faresonen - eller la meg si nesten. På grunn av prematur fødsel som førstegangsgravid, vil de holde et ekstra øye til meg på sykehuset allikevel. 

Jeg føler meg som et nytt menneske: ingen blødninger, ingen smerter - Det er som om jeg endelig fikk hodet over vannet og fikk puste igjen. Plutselig er jeg uredd, plutselig kan jeg kjenne på en ren glede over det jeg har i vente. Kroppen forteller meg; ting har ordnet seg, alt er bra nå. 


- Følg meg på Facebook - 

Klarer meg bedre uten mann

 - Jeg hadde ikke tatt i problemet om han var hjemme! 

Det er vel ingen nå som ikke har fått meg seg vår siste uke? Med frossende vannrør, oppvaskmaskin som tok kvelden etter frosten, og tørketrommelen som ikke ville gå mer etter at jeg fant min manns bokser som et frosset kunstverk inni maskinen. Jeg kan jo legge til at jeg i dag måtte gjøre rent hele søppelskapet under vasken på kjøkkenet etter at en rotte hadde hatt fest der i natt. - Lykken er å bo i villa musekulda! 

Om du så ikke skulle ha fått med deg frost, oppvaskmaskin og tørketrommel, så er det på høy tid at du skroller deg igjennom de siste innleggene her på bloggen, før du fortsetter å lese.

...

Da alt dette skjedde på en og samme tid, slik ulykker har for vane av å gjøre, så kjente jeg at panikk var ordet som fylte kroppen min da helgen nærmet seg. I utgangspunktet skal det ikke mange timene til før panikk kommer av seg selv om vannet inn til huset fryser til is, eller oppvaskmaskinen ikke fungerer, eller om tørketrommelen takker for seg.

Så da alt dette skjedde samtidig, var det bare snakk om minutter før jeg lurte på hvordan i helsikkes jeg skulle overleve de kommende dagene. 
Vannet fikk mannen tinet opp igjen i løpet av det samme døgnet, og det var så klart etter at vannet var tilbake at vi oppdaget at både oppvaskmaskinen og tørketrommelen hadde takket for seg i kulden.

Dagene dro seg kraftig fort mot helg, og mannen skulle forlate meg og barna for selv å dra til Riga på heisatur. Jeg tror han leste panikken i øynene mine, for han satte inn høygiret for å få ting fikset før avreise. Vannrørene fikk han ordnet med, og jeg tror han brukte en halv dag på å ordne en reparatør til oppvaskmaskinen etter og måtte se seg tapt i forsøket på å få den til å fungere selv. Til og med hang han opp en klesvask, og vasket all oppvask for hånd før jeg ante ordet av det. 

Ungene og jeg hadde fluktplan i tilfelle vannet skulle fryse til på ny, for problemet i seg selv er ikke å få det tinet opp, men å løse problemet om det skulle oppstå en lekkasje under frysingen - der må jeg innrømme at jeg kan komme litt til kort. 

Mannen dro, og igjen ble ungene og jeg... Så hva gjorde jeg da ungene var lagt for kvelden? Jeg vasket ikke opp for hånd, jeg satte heller ikke på noen klesvask slik at jeg skulle bli tvunget til å henge opp klær

- nei, jeg satte i gang med å fikse problemet sjæl.

Etter to kvelder, og en stor dose innputt av "how to fix" youtubefilmer, og en masse ny erfaring på hvordan maskiner ser ut på innsiden, satt jeg med en velfungerende oppvaskmaskin, og en velfungerende tørketrommel! 


#DenFølelsen


GIRLPOWER! Vi blir fader ikke bedre, enn når vi må klare oss selv. 

- For ironisk nok er den eneste grunnen til at jeg fant fram skrutrekker, hodelykt og youtube - det faktum at mannen var borte, med han i hus ville jeg uten tvil overlatt hele problemet til han, og ropt i panikkens tilværelse: DETTE MÅ DU BARE FÅ FIKSET OPP I !! 


 

Våknet av at hun beit meg i øret!

Det skjedde ikke at jeg fikk sove ut, enda mann og barn var ute av hus.. 

Det er litt vemodig at jeg sitter her hjemme i min grusomme rosa morgenkåpe med tøfler på føttene, og en en rykende kaffekopp ved min side. Jeg skulle ha vært i Riga i dette øyeblikk, spist deilig hotellfrokost, og sett byen, shoppet litt kanskje og drukket alkoholfrie drinker. Alle komplikasjonene jeg har hatt i svangerskapet har gjort at legene på sykehuset frarådet meg til å reise, og så klart - min lille baby er mer verdt enn en utenlandstur. 

Mannen der i mot, han har jeg ikke hørt et pipp i fra, så han har nok påtatt seg oppgaven om å nyte Riga litt for meg også. Plaster på såret var at jeg i går var innvitert på Kick Off med Egmont Publishing som jeg blogger innunder, så heldigvis fikk jeg en spennende dag med kollegaer og andre bloggere i går da mannen reiste. 

Kidsa overnattet hos min mamma, så da hodet mitt traff puten ved midnatt i går kveld var det en ting som sto klart for meg: I morgen skal jeg sove så lenge jeg kan! 

  • Klokken 4 måtte jeg opp på do! #graviditetsblære 
     
  • Klokken 05:30 var kattungen ferdig med å sove... #Livet.med.baby.i.hus

Sove ut? Om 15 år kanskje...  


- Følg meg på Facebook - 

Se hva jeg fant inni tørketrommelen

En dag skal jeg le så høyt at dette, for enda så tragisk det er, så er det fader meg like komisk! 

Det var tirsdag morgen, vi våknet i 7 draget etter nattens dvale og ante fred og ingen fare, siden vi har varmeovn på soverommet med 18 grader, var det ikke før vi trasket over dørkarmen at frosten bokstaveligtalt ga oss en real oppvåkning - hadde vi ikke vært så opptatt av å hutre og klynke, mens vi sprintet ned til badet, kan jeg banne på at det sto frostrøyk ut av munnene våre. 

Som om vi hadde løpt i fra tyven bak oss, fikk vi igjen pusten på badet, og siden vi bare har ett bad, gikk vi tre jentene på do etter tur. Da førstemann var ferdig oppdaget vi det - intet vann i vannklosettet, ei heller i vaskens kran

Klokken 8 om morgen, kom mannen tilbake fra arbe - han hadde ikke mer enn omtrent rukket å snu i døra, men kaffe bragte han med hjem til sin gravide kone. Så dresset han seg opp i sin fineste signaloransje kjeledress, før han satte seg på huk i krypkjelleren til huset for å tine opp de flere vannrørene som var frosset til døde. 

Da kvelden kom, frøys det til på ny. Det sto - 12 på gradene, men i følge yr føltes det som kalde 23, med en vindstyrke som tvang seg tvers i mellom våre punkterte vinduer, og etterlot seg gardiner som blafret i takt med ulingen der ute. 
Jeg tredde på meg dressen til min mann, og kravlet inn en for liten dør med en dress for stor og en mage for svær. Det var min tur til å varme rør - det vil si, at kjerringa alene hjemme var. 

Vi får det jo til, gratis ved har vi jo, av skauen som en gang for lenge siden ble vunnet i et pokerlag. Etter mye fyring i hus og kjeller, kom vannet tilbake med stor jubel... 

... det var bare det, at på onsdagen oppdaget vi at oppvaskmaskinen hadde røket, for litt ekstra trøbbel fortjente vi jo. Ingen grunn til å rive seg i håret, vi er ingen idioter, for vi hadde betalt idiotforsikring på den. 

Så kom denne dagen, og jeg skulle vaske noen klær. Tørketrommelen er mitt fungerende "tørkestativ", for å henge opp plagg etter plagg, synes jeg er et salig strev. Det skal sies at jeg hadde glemt å trykke på play sist jeg satte den på. Så dårlig med tørke skal jeg vel innrømme at det var. 

Kaldt som rakkeren i rommet jeg satt, fant jeg ut at min manns bokser hadde frøset seg fast! 

Så nå har det gått åt skogen med den, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le, for der inne på roterommet sitter mannen med hårføneren min å gir den et siste livreddende forsøk. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Fra det ytre til det indre

Alt har forandret seg, det som var viktig har blitt uvesentlig, for det jeg ikke ante noe om har skyggelagt det uviktige

Mitt andre svangerskap, fem år etter det første 

En liten pike utvikler seg i dette sekund i min mage, blodlegemene blir dannet, luftveiene utvikles og balanseorganet i det indre øret ferdigstilles. Det er bare små bruddstykker av det som skjer der inne hos et foster i uke 23. 

Jeg har ikke glemt hvordan det var å være gravid den første gangen, men nå har alt forandret seg. Timer ble brukt på å lese, på å forstå. Jeg kjøpte blader, jeg var på internett, jeg leide bøker. Jeg "bygde" redet. Allerede fem måneder før termin sto barnevognen til pynt i stuen, ikke lenge etter var det redd opp så vakkert i to sprinkelsenger ved siden av vår egen. Det var ikke en ting vi manglet den dagen de to jentene entret verden, enda de bråbestemte seg for å komme to måneder før termin. 

Mentalt forberedte jeg meg på det vi hadde i vente igjennom å opparbeide meg kunnskap ved å lese, jeg forberede meg ved å handle inn, og gjøre huset klart for barn. 

Nå er alt annerledes

Det kan kanskje se ut til at jeg ikke gleder meg like mye, jeg mangler iveren og nysgjerrigheten. Jeg har ikke handlet en ting, og jeg vet ikke når jeg kommer til å gjøre det. Det handler ikke om at jeg ikke gleder meg like mye, men jeg gleder meg annerledes. Jeg trenger ikke lengre en seng for å forstå at jeg har en baby i vente. Jeg trenger ikke lengre en bekreftelse igjennom ting på at jeg kommer til å fikse livet som mamma. 

Over meg hviler det er ro, en lykksalig ro, for jeg vet hva jeg har i vente. Jeg vet at jeg ikke kan vite hva som kommer, jeg vet at jeg ikke kan forberede meg på livet som blir. Men jeg vet at inni meg vokser et barn, og selv om dette barnet er et hvilket som helst annet barn for resten av verden, så er det for meg hele verden, hele meningen med livet. Det å vite at jeg bærer på den gaven jeg allerede har i mine to eldre barn gjør at jeg glemmer sprinkeltseng, og babyshopping - for alt som betyr noe er det lille hjerte som slår der inne, og de små hendene som kan gripe om mine om ikke så alt for lenge. 


- Speiltvillingene på Facebook -