mai 2016

Flettevideo av jentene

I dag tenkte jeg å gi min tips og vise hvordan jeg fletter håret til jentene, ettersom jeg stadig får spørsmål rundt dette. 

Å flette barn er jo i teorien helt likt som å flette et voksent mennesket. Hovedproblemet er vel at barn sitter mindre stille og blir lettere distrahert og lei. Når jeg skal flette mine barn setter jeg de alltid foran en oppmerksomhetfanger - TV! TV fungerer ypperlig fordi hodet da fokuserer i en retning, og andre lyder virker midre distraherende. Siden mine barn er like hårsåre som meg, er TV også en god avledning for litt lugging. Fokuset er et annet sted, og de glemmer at det lugger fra tid til annen. 

Jeg har i tillegg jenter som vil ha fletter hver eneste dag, og blir skuffet når jeg lager hestehaler eller tutter, derfor vet de at de må sitte stille for å få frisyren oppfylt. 

Hvis jeg spør om morgen hvordan de ønsker å være på håret så er de vanligste svarene: 

- Elsa flette (en flette)
- Anna flette (to fletter) 

Jeg liker å lage en flette som ligger utenpå håret siden jentene har ganske tynt hår, denne fletten sitter godt, er enkel å lage og pen å se på. 

I videoen forklarer jeg litt nærmere hva jeg gjør

To barnehageklare barn i deilige hjemmesydde sommerklær ! Sommeren er her 









 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Sytabber

I dag fant jeg omsider frem symaskinene, med resultatet ble det verre med!
 
Det er nå 17 dager siden jeg klemte fingeren i bildøren, og 17 dager siden jeg måtte sette både trening og håndarbeid på vent. Fingeren ser ut som den gjør - en råtten, knust skrump av en finger - men om ikke annet så er den ikke vond lengre - om jeg ikke dunker den litt for hardt i noe da så klart. 

Jeg bestemte meg for at det var på tide å begynne å gjøre klar noen ny modeller for sommeren, som jeg kan dele med oppskrift. Mønsteret tegnet jeg i går kveld, med da jeg skulle sy det hele sammen i dag, satt jeg og plundret mer enn jeg sydde. Jeg måtte til slutt innse at kampen var tapt! Og at jeg i stedet bør lage en ny modell. 

Så fortvil ikke om du en gang ikke får til det som var planen, du er i hvert fall ikke alene om det! 



Oppgitt over å ikke få stoffer, hender og symaskiner til å samarbeide tok jeg meg en runde i stua med kamera i stedet! Mye som kan roe et frustrert sinn! 






- Jentene har plukket blomster til mammaen sin - 





 

Kanin møter hund

Kaninungene har nå vært hos oss i 6 dager, de har blitt godt husvandte og hopper rett til oss når vi roper på de. De er begge fortrolige med jentenes håndtering, fordi jentene har vært rolige og forsiktige med de hele veien. 
Kaninungene har bodd inne siden vi fikk de, årsaken til det var at jeg ikke helt klarte å vente med å kjøpe kaniner når jeg kom over de to kaninene jeg anså som perfekte for vårt hjem. Siden uteplassen deres ikke er klar, er det å være inne det eneste alternativet for øyeblikket. 

Å ha kaninene inne slik som nå er ikke noe jeg så for meg, men jeg har skjønt hvor mange fordeler det er ved å ha de inne en stund. Kaninene er tilgjengelig for kos dagen lang, de blir vandt med at vi går rundt, plutselig høye lyder og barnehender som vil klappe. Det å ha de inne de første ukene trur jeg er spesielt positivt for båndingen mellom oss mennesker og kaninene, men også mellom kaninene og de tre andre firbeinte som bor i dette huset - nemlig Rottweileren vår Tyra og de to kattene. 

At kattene og hunden blir kjent med kaninungene er vel så viktig som at vi blir det. Kattene fanger rotter som er på størrelse med kaninene, så derfor er det veldig viktig at de ikke setter inn jegerinstinket når de ser de to små. Hunden vår har aldri hatt et jegerinstinkt, men hun er fremdeles like leken som en valp, og kan fort tro at alt som beveger seg rask er en leke hun skal stoppe meg labben. Med sine 35 kg kan en lekende lapp gjøre stor fare for de skjøre kaninskjelettene. 



Derfor er møte med de nyeste familiemedlemmene våre under svært kontrollerte rammer, og tilvenningen går gradvis. Tyra har fått kjenne på de nye luktene kaninene har bragt inn i huset, så har hun fått studere de to små hoppende i stua igjennom vinduet ute. Senere har hun fått snuse på buret kaninene er i når de ikke kan hoppe fritt rundt, og hilse på de to som er like nysgjerrige igjennom kaninburets gitter. Etter 4 dager med en gradvis tilvenning av de to små har Tyra fått lov til å være i samme rom som de løse kaninene, mot at hun måtte være på plassen sin (i sin egen seng) og studere de to små hoppe rundt. I går på den femte dagen fikk Tyra møte de to kaninungene nese til nese uten noen sperringer i mellom seg og dem.
Vi har en hund som er svært lydhør på komandoer, så jeg ba henne forsiktig komme fra sengen sin og legge seg paddeflat på gulvet i stuen. Vi har hatt et teppe liggende hvor vi har satt oss for kaninkos, og kaninene har blitt godt kjent med at dette teppet betyr kos og kanskje litt grønt. Så da Tyra og jeg la/satte oss på teppet kom de to nysgjerrige kaninungene til oss.  



Tyra fikk stadig beskjed om å ligge helt rolig, og selv om det er vanskelig i en slik spennende stund er hun god på komandoer og lå så stille hun fikk til, selv om halen logret ivrig, nesen pustet langt hurtigere enn normalt og øynene fulgte med på bevegelsene. 









Et vellykket første møte med de to små som gladelig hopper rundt som to viltre og lykkelige barn de er. Det blir litt ekstra vask på meg med kaniner inne, men allerede nå er det flere dobesøk i kanindoen, og ferre uhell på utsiden. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

SMÅSHADY, PIRRENDE OG FENGENDE? DA ER BOKA FOR DEG!

 

/ Annonse for Cappelen Damm / 

Oppslukt og nysgjerrig, to ord jeg har måtte leve med de siste døgnene. Kanskje er det rart når drømmene begynner å basere seg på en bok, men for meg er det helt naturlig. Kall meg avhengig på samme måte som andre er av tv-serier. For meg er det bøker som gjelder, jeg forsto det bare ikke før mitt voksende liv. 

Som "voksen" (etter fylte 20) forsto jeg endelig betydningen av å kunne falle til ro med en bok, slippe taket på det hektiske og stressene og la meg lede inn i annen historie. Krim og romaner - bare gi meg det, gi meg det beste og mye av det. 

Hva er vel ikke bedre enn å leve seg inn i en kjærlighetshistorie, og kjenne på pirringen den medfører? Det er jo nå fem år siden jeg flyttet sammen med mannen i mitt liv, det gjør at de store sommerfuglene roer seg, men allikevel kjenner jeg stadig på de. Den 29.februar i år, gikk jeg ned på kne og spurte min kjekke samboer om han ville gifte seg med meg. Kriblingen i magen tok nesten knekken på meg, det var like før jeg måtte melde inn egenmelding, men jeg turte og lykkerusen etterpå slo til og med den nyforelskede følelsen. Sommerfuglene var tilbake <3 Kjærlighetslivet komplett! 

Allikevel takk jeg aldri nei til mer romantikk og spenning igjennom en bok. 

Boka må allikevel være fengene fra første side, og samtidig lettlest, om ikke har jeg for lengst falt av lasset og er på letning etter en ny bok som gir meg akkurat det. 

"Jeg trengte penger. Mye penger. Èn million dollar var prisen satt på hodet til faren min. Når du er stilt ovenfor et sånt ultimatum, gjør du det du er nødt til. Det var akkurat det jeg gjorde."

Jeg har nå lest ut første bok i den nylanserte bokserien Calendar Girl på fire bøker, siden Cappelen Damm, ville høre min tilbakemelding på boken. Som leser følger jeg Mia som prøver å reddet skinnet til sin egen far, sin søster og seg selv, fra en spillegjeld den alkoholiserte faren har pålagt seg. Mia tar på seg en jobb som dyr eskortejente, en avtale på 12 måneder og 12 ulike menn. Sex er frivillig, men gir ekstra betalt. 

Om jeg skal gjette blir dette sommerens heteste bok, og har allerede vært #1 på New York Times Bestselgerliste. Boka er lettlest, underholdene og sykt fengene. I tillegg er det vel ikke til å stikke under en stol at sex selger fordi vi liker det, og denne boken inneholder mye sex. Vi får leve igjennom drømmen på hvordan det er å bade i luksus med dyre designer klær og de største villaene, det er kun rike menn som har råd til å leie en eskorte som Mia. 

"trutemunn og anoreksi var tydeligvis siste mote, og jeg hadde ingen av delene, og i denne kjolen ble ingenting overlatt til tilfeldighetene."

Mia er allikevel ingen "dum Barbie", men en kvinne med sterke meninger og sans for humor, (og sex). 


- Hva er egentlig bedre enn dette? - 

- Har du lurt på hvordan det vil være å leve et liv som dyr eskorte? I så fall finner du svaret i Calendar Girl. En oppslukende, småshady men pirrende historie med drama og følelser som krysser hverandre igjennom boka. 

Calender Girl er en verdensomspennende sjokkselger, som hele verden snakker om.  

Nå som sommeren kommer er det bare å legge fra seg mobil og mac, for så å slenge deg ned i den varme sanda på stranda med en bok i hendene. Jeg trur du vet hvilken bok?! 

- Jeg er allerede klar for bok nummer 2! 


Konkurranse



Cappelen Damm har også laget en konkurranse, der det trekkes to vinnere av hovedpremien, som er "En romanisk Getaway til verdi er 5000 kroner", samt at en vinner blant mine lesere vinner et gavekort på boka Calendar Girl. 

For å delta i konkurransen må dere dele en egen kjærlighetshistorie / datinghistorie som kan være morsom, flau, kul eller romantisk på landingssiden til calendargirl.blogg.no ! Her vil alle historiene postet slik at alle kan lese og leve seg inn i romantiske øyeblikk - jeg gleder meg! 

- Lese mer om boka hos Cappelen Damm?
 

Skriv din histoire HER! 

Storfint hundebesøk

I dag har vi fått låne de savnede hundene Emma og Eira. Siden de bor tre timer unna er det ikke slik at de ofte kommer på en dagstur, men denne dagen passet det seg slik, siden vi bor langs veien til ditt eieren skal etter å ha vært i en konfirmasjon ett lite stykke unna. 

Begge to har vært på besøk tidligere sammen med min venninne, og begge to har satt seg i hjerte til jentene. Da jeg fortalte nyheten om at Emma og Eira skulle komme på besøk hoppet de av glede og mimret tilbake til sist de var på besøk. 

Jeg kom også til å tenke på at det er overraskende få vi kjenner som har hund, så at vi får litt hundebesøk er svært betydningsfullt for vår egen hund. Nå nærmer Tyra seg seks år, og med litt for lite sosialisering med andre hunder har hun i det siste blitt mer dominant og vaktsom. Da er det veldig godt å få møte to hunder som er roligere enn de fleste, samtidig som Eira (den lyse Golden Retrieveren) fremdeles bare en ungjenta under året og byr opp til lek med hunden vår som aldri vokser fra seg sitt iver etter løping og lek. 





Det ikke vanskelig å forstå at Retriever er anerkjente familiehunder. Begge to elsker barna, og det gjør at jentene faller hodestups for de to som kommer og setter seg i mellom jentene og senker hodet for litt kos. 




 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Uforsvarlig kjøring - Når ringer man 112?

Jeg elsket å kjøre litt for fort, var aldri redd langs veibanen, og tenkte egentlig aldri på ulykker. For selv om jeg vet at det å kjøre bil er den største risikoen jeg tar i løpet av en dag, så er de store ulykkene noe man leser om i avisa. Det er jo bra vi klarer å skape en distanse fra "hva hvis det var meg" og heller tenke "det skjer ikke meg", men sannheten er at vi aldri kan vite, uansett hvor forsvarlig vi selv kjører. 

Etter jeg fikk barn endret alt seg, jeg er plutselig blitt livredd for hva som kan skje langs veien. Jeg har også mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært i en situasjon hvor jeg har måtte stå på bremsen mens adrenalinet kikker inn for fullt, og i det ulykken ble avbrutt i siste sekund slår adrenalinet ut i kroppen som en kvalmende følelse og med bein som dirrer i frykt. 

Det har vært situasjoner med farlige forbikjøringer, situasjoner der folk ikke forholder seg til vikeplik og situasjoner der bilføreren har være uobservang og sklidd over i fei veibane. 

Men så er det de gangene jeg haver bak en bil, den bilen som ligger i 60 kmt i 40 sone, og i 40 kmt i 80 sone. Den bilen som skjener over midtrabatten og i neste sekund ut på veiskulderen. 

Den bilen er jeg like redd for som idiotene som trur de kjører et racerbilløp langs hovedveiene. Et oppegående friskt menneske kjører ikke på denne måten, og intuitivt tenker jeg at føreren er påvirket av rusmidler, eller at føreren er en så godt voksen person at det ikke lengre er forsvarlig å ha de i trafikken. 

Man drinking a beer while driving

Siden kommunen jeg bor i ikke har flere enn 9000 innbyggere, er det en stor fare for at vil møte en av disse bilførerene igjen, og enda verre, hva hvis mine barn møter denne bilføreren som ikke har kontroll over bilen?

Sist jeg lå bak den lille røde bilen som kjørte sikksakk og med hyppige tempovekslinger på rette strekker med samme fartsgrense vurderte jeg et øyeblikk å ta frem mobilen og filme. Jeg var så sikker på at bilen ville kjøre av veien, og ville skaffe bevis. Jeg trakk meg da jeg kom på at politiet heller ikke er spesielt fornøyd med mobilbruk mens man kjører og at beviset var lett å finne om føreren først kjørte av veien. I stedet gjorde jeg ikke noe, kjørte av til gaten min og lot den ustabile bilen kjøre videre. 

Etterpå ble jeg sittende igjen med tanken: Burde jeg ringt politiet? Kan jeg ringe politiet bare på mistanke om noe galt? Ville de i det hele tatt brydd seg?

Hva hvis jeg hadde lest i avisen 10 minutter senere om en kolleksjon og kjent i igjen den lille røde bilen på bildet med sladdet skiltnummer? Da ville jeg for alltid angret på at jeg ikke ringte politiet. 

Woman sitting in car use mobile phone texting while driving dangerous

Det kunne jo "bare" vært en fører som skrev tekstmeldinger også, men det hjelper lite den dagen det smeller... 

- Ringer du politiet ved uførsvarlig kjøring? 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninhus DIY

Mitt store utendørs prosjekt om dagen er kaninhjemmet, og jeg har ansvaret for kaninhuset. Ikke for at BT ikke kan hjelpe til, eller at jeg har bestemt at jeg skal gjøre det alene, men fordi han har ekstremt lange arbeidsdager nå. Han er ofte bare hjemme til middag og de to timene han får til rådighet sammen med jentene før de skal sove for kvelden, før han på ny må ta noen timer til på kontoret. Dette er noe jeg er godt vandt med, så jeg har ikke noe i mot å sage, spikre og skru på egenhånd. Bare jeg har med boka mi på øret, så koser jeg meg glugg! 

Restaureringen av det røde huset har tatt mer tid enn jeg på forhånd så for meg, men når det må isolerer og delvis lages på nytt, så tar det tid. 
Jeg gleder meg så klart aller mest til å innrede huset innenfor, og snekre platåer og soveplasser. Nå kan jeg endelig si at jeg nærmer meg, bare jeg får på litt maling, og får isolert og planket takets innside av huset. 

Her følger litt bilder av prosessen. 













Gresset har begynt å spire i disse dager også, så det lover godt for kaninpusene våre som nå bor for det meste i hele stuen. 

Hjem fylt av Syrin

Er det ikke merkelig at det blir mest rotete inne på de dagene man tilbringer mesteparten av tiden utendørs? 
Slik er det i hvert fall her, men det er vel fordi jeg ikke går å smårydder når jeg ellers går frem og tilbake i huset, og i stedet skyndter meg ut igjen så fort det er mulighet før jeg har rukket å rydde bort rot og skrot. 

I dag tok jeg en liten runde for å få ting til sin rette plass igjen, og de gamle 17.mai blomstene ble byttet ut med Syrin. Jeg har faktisk fylt hele huset med Syrin. De er ikke bare vakre å se på, jeg kan også jukse meg til duften av nyvasket hus og late som det er gullende rent. 

I hagen har Syrin busken vår vokst seg stort som et tre, og jeg kan ikke annet enn å elske det, siden jeg da kan plukke med meg uendelig mengder inn på våren uten at Syrin busken ser skabbete ut av mangelen på blomster. 













Miffi og Kløver ble godt fornøyd med noen kløverblader, litt løvetann og bjørk !


 

<3


- Speiltvillingene på Facebook -

Velkommen hjem Miffi & Kløver

Gleden i ansiktet til jentene de vi hentet de to kaninungene kunne ikke vært bedre. Vi hadde en helt fantastisk tur, hvor vi snakket i lange tider om kaninhold og hvordan man må være sammen med kaniner. 

Nå har kaninene allerede rukket å være hos oss i 5 timer, og jentene er 100 % forelsket i sine nye kjæledyr. De skulle gjerne koset med de non stop siden vi kom hjem, men etter litt forklaring forsto de også at de små trengte hvile og ro etter en lang reise og ett nytt sted. 

Jeg hadde snakket lenge med selgeren før jeg bestemte meg for å gå for disse to nydelige kaninene. Hun fortalte om hvordan hun tilvendte kaninungene med mennesker rett etter fødsel, og at resultatet av det ga utrolig tamme og rolige kaninunger. Noe som for meg var svært viktig med tanke på at dette er kaniner som skal være til glede for barna og omvendt. 

Oppdretter har gjort en fantastisk jobb, de to kaninungene hoppet frivillig inn i jentenes fang og lot seg kose med. Så uredde og trygge. Helt fantastisk å se. 


Dette er Miffi, det er ei lita renraset Løvehode jente.

- L  Y  K  K  E  R  U  S - 








Her ligger lille Kløver å koser seg på fanget. Han er en 50/50 blanding av Hermelin og Løvehode 


- Når kaninungen sovner i armene på sin helt nye eier på tre år <3


 

Nå får vi foreldrene ut å fortsette prosjektet: kaninparadis :) 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Road trip

Jentene har fått fri fra barnehagen i dag, og denne dagen har de gledet seg veldig mye til. 

Vi skal nemlig til Halden for å hente de to søteste kanunungene våre. Jentene er rett og slett i ekstase! Reisen er nesten to timer hver vei, men siden deler av ruten er på ferge, trur jeg ikke det blir kjedsomt langt for de to små. 

Kaninvillaen og uteplassen er ikke ferdig enda, så den første tiden skal kaninungene bo inne sammen med oss. Vi er mange som skal bli godt kjent med de, for det er ikke bare to jenter på tre år som skal lære seg riktig oppførsel rundt kaninungene, det er også to katter og en stor svart hund. 

Tyra som er rottweileren vår har alltid vist stor forsiktighet til alle dyr, om det er hest eller katteunger.


Her ville ikke Tyra sitte bundet på siden, så i stedet løsnet hun knuten og løp med Dronningen som luftet seg på banen. 

Vi har også vært kaninpassere en gang, og da denne kaninen var ute å hoppet på plenen la Tyra seg ned i gresset for å studere det lille vesenet. Men Tyra er også en sjalu hund, så hvis hun synes vi koser for mye med kattene kommer hun pipende for selv å få kos. 

Min erfaring er at "alle" dyr kan gå godt sammen, så lenge de blir introdusert for hverandre riktig, og at tilvenningen til dyrene går gradvis. Med en sjalu hund er det også viktig at vi ikke glemmer henne. 


Her la Tyra seg inntil den ene pusen vår da hun var blitt påkjørt av bil, slik hun gjorde på jentene da de var nyfødt. 




Vi gleder oss! 



 

Dype samtaler

Kanskje ble det for dypt, for komplisert? - tenkte jeg, men omgjorde tankene i samme stund, Nei, det er viktig å la de vite. De er kanskje bare tre år, men de dype samtalene er det beste vi har. 


Min venninne var på besøk, en ren glede for de to små. Jeg laget klar middagen på kjøkkenet, men overhørte brokker av samtalen i stua. Jeg forsto at døtrene mine viste frem de små blå blodårene som er synlig på håndleddets underside, da de sa: 

- Her går det blod! 

Det stoppet ikke der, de ville fortelle mer til min venninne, så jeg smugtittet igjennom luken fra kjøkkenet til stuen. 

- Bak her, sa hun og la hånda på brystet hennes, - Bak her har du hjerte ditt. Det gjør at vi har blod her, fortsatte hun og pekte på håndleddet sitt. 

- Jeg har også hjerte, her. Sa hun andre og pekte på sitt eget bryst. 

- Alle har hjerte, Tyra også. Vil du høre? Det sier, dunk dunk, dunk dunk.

Jeg ble stående å smile, det stolte smilet en mor får når hun blir imponert over sine små barn. De hadde lært av frokostens dype samtale om kroppens indre. 

Under frokosten flere timer tidligere hadde de nemlig blitt opptatt av å studerer de blå årene som var synlig. 

- Det er blod! sa de, for det hadde de lært. Jeg svarte ikke; - Ja, det er blod.

Jeg fortalte like gjerne en hel historie om hvorfor vi har blod akkurat der, om alle dyr, fisker, fugler, insekter, reptiler og mennesker som har blod. Jeg elsker disse samtalene. Jeg elsker å vri hjernen for å kunne fortelle på deres nivå, for å lage bilder av det jeg forteller som de kan refere til. Den lille oppdagelsen av blodårene ble til noe mye større, det ble en ren fasinasjon av hvorfor vi har blod, og hva hjertes oppgave er. Da siste bit av brødskiven ble svelget, satt vi alle tre og lyttet til hverandre hjerter. 

Da er det ikke annet enn stolthet det går an å føle, når barna gjennforteller en oppsumert lære til min venninne Lena som de begge er så glad i. 


Lena og Otilie i vannkanten på Long Beach 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Back on track!

Men bare så vidt.. 

#hverdagsoppsummering ;) 

Det pleier ikke å være noen problem å glemme å sette på vekkeklokka, for jeg har stort sett to pålitelige vekkeklokker på naborommet. Men de to vekkeklokkene mine satte ikke i gang vekkingen før klokken 9 i dag. Med andre ord et par timer senerene enn planen var.

Helgen har vært strålende, men regntung. Jentenes pappa har vært på guttetur, så vi tre har vært alene hjemme. Vi har fått vært med mye familie og hadde overnattingsbesøk av min venninne, for på helger der været ikke er bra, er det greit å finne på litt så ikke kjedsomheten tar over og lager dårlig stemning. 

Jeg gjorde forsøk på å skrive et par innlegg, men tapte rask leken da jeg ble den kjedelig mammaen. Derfor får dere ha meg unnskyldt. 

Lørdag formiddag fikk jeg snekret på kaninvillaen, og selv om det er mye igjen, rykker jeg stadig fremover. Endelig begynner fingeren som jeg klemte i bildøra og bli hakket bedre, det dunker i hvertfall ikke like mye, og selv om jeg er svært redd for å dunke til noe med fingeren, tørr jeg å la hånda støtte opp og hjelpe til når det er behov. 

Siden det er snart sommer, har jeg kjøpt en rekke nye stoffer til nye syoppskrifter på sommerklær, dette prosjektet ble et av mange som ble utsatt da jeg knuste fingertuppen. For det er neimen ikke speiselt enkelt å jobbe med hendene når den ene fingeren ikke vil være med på laget. Denne uken håper jeg på å få tid til å tegne opp nye mønster å komme i gag med syingen igjen! 

Kaninungene kommer også denne uken, så vi har mye spennende i vente <3


- Speiltvillingene på Facebook - 

Du redda meg..

Et hulkende barn kom tassende over den lille gangen mellom de to soverommene våre, jeg våknet brått og satte meg opp for å ta henne i mot i vår egen seng. Men i bakgrunnen hørte jeg mer gråt, ikke som den gråten til hun som kom krypende inn under dynen. Nei, denne andre gråten var mer panisk, mer skrekkslagen, men allikvel fjern og dempet. Pappaen trakk til seg jenta i senga og bredde sin egen dyne rundt henne i det jeg hoppet ut og småløp inn på barnerommet. 

Jenta var ikke synlig i sengen, men det var dyna som ristet like mye som om det befant seg ti store fugler som prøvde å bakste seg løs under den. Jeg rev dynen vekk og kjente på skrekken over at hun hadde viklet seg inn i dynen uten å komme seg ut igjen. Det oppjagde ansiktet fikk det til å banke hardt i brystet mitt. Redselen hadde tatt kontroll over kroppen, og hele jenta under meg ristet. Da øynene møtte mine gikk det et grøss igjennom den lille kroppen før den paniske gråten gikk over til hikstende gråt av lettelse. Hun klamret seg til meg med fingre og klør til pusten omsider roet seg ned.

Mine forsøk på å spørre ut om hendelsen var nytteløs, alt hun fikk fram var et "ja" da jeg sprute om hun var blitt redd. Øynene lukket seg igjen, og jeg pakket dynen forsiktig over kroppen og listet meg tilbake til vårt soverom. 

To store øyne møtte mine da jeg var tilbake til min egen seng, 

- Hvorfor våknet du vennen?

- Søster vekte meg, hun gråt mamma

Jeg la meg ned i sengen, men med to ører på vakt nå. Sekundene etter skar det fryktpregede skriket igjen, og jeg sprang til få skrittene i mellom soverommene våre. På ny lå hun med hode og kropp under dynen, på ny det skrekkslagende ansiktetet da jeg hentet henne fram. 

Redselen bredte seg over meg i det hun flakket blikket rundt i rommet. 

- Så du noe i drømmene dine? spurte jeg, selv om jeg var usikker på om hun visste hva en drøm egentlig var. Jeg klarte heller ikke la være å ta en ekstra kikk rundt i rommet for å lete etter noe som ikke skulle være der. Alt var som normalt, på vei inn den andre gangen hadde jeg til og med skrudd på taklampa, så det fantes ingen snev av skumle skygger eller skapninger. 

Hun var allikevel for redd til å legge seg ned den andre gangen, så jeg bar henne med meg til sengen vår for å fortsette nattens søvn.. 

Jeg fikk ikke svar på hva hun var redd for, men den kalde kroppen motbeviste mitt første inntrykk av at hun hadde satt seg fast under dynen. Det var mer sannsynlig at hun hadde gjemt seg der, men for hva? 

Little girl having childhood nightmares and fears hiding under the quilt

I kveld kom jeg på nattens hendelsen, og spurte om hun husket at hun våknet i natt:

- Ja, jeg var redd mamma! 

- Husker du hvorfor du var redd, vennen? 

- Ja! 

- Hvorfor det? Så du noe? 

- Kaptein Sabeltann kom og han tok meg, sa hun, og selv nå kom det et skjær av frykt tilbake til stemmen hennes. 

- Så du Kaptein Sabeltann? 

- Ja, han tok meg, så kom du og reddet meg, og jeg fikk sove i din seng.. 


#hverdagsglimt

- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninverden!

Lite visste jeg at det fantes en egen kaninverden der ute, med en samling kaningengasjerte kvinner og menn som virkelig ånder for de rufsete kjæledyrene sine. 

Men hva skal jeg si, jeg viste ikke det fantes et eget fb-forum for tvillingmødre før jeg selv ble tvillingmamma heller, og med over 3000 tvillingmødre i gruppen har jeg mang en gang kunne senke skuldrene av råd og tips der inne. For en god utnyttelse av internettverden.

Da jeg studerte naturmedisin på dyr, var vi også innom kaniner som et emne, og jeg husker jeg ble sittende igjen med den vonde følelsen av alle kaniner som bor i et lite firkantet bur. Det var jo slik jeg selv oppholdt kaninene mine da jeg var barn, selv om de fikk ut å lufte seg i hagen, var det på langt nær hver dag de fikk det. Allikevel trudde jeg at jeg var den beste kanineieren, som hver dag var ute og plukket friske planter og grener til dem, og passet på at buret var rent og pent. Jeg viste jo ikke bedre, jeg viste ikke at en kanin ikke er skapt for å sitte innesperret i et bur, jeg viste ikke at slike kaniner ofte lider av beinskjørhet og smerter. 

Gleden over å kunne gjør det bedre med ny kunnskap føles utrolig godt. Og ja, jeg er nå blitt en kaninengasjert kvinne ! Neste på kanten til å bli tullete. Det får så være, skal jeg ha dyr, skal jeg også gjøre mitt for å gi dyrene de beste forutsetningene.

Si hei til våre to nye familiemedlemmer, som snart skal flytte inn på Haugan Gård! 








 

- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Sinneutbruddene

- Hva kan vi gjøre da? Sa pappaen etter at datteren omsider ga slipp på raseriutbruddet hun hadde vist. 

- Jeg vet ikke, ikke så mye mer enn det vi gjør, med det er tøft!, svarte jeg som denne gangen hadde vært den av oss som sto i kampen, ørene bar preg av et akutt tilfelle av tinitus etter all hylingen. 

- Kan hun ha ADHD? Jeg mener, hva var det egentig hun klikket for?, spurte han. 

- Nei, ikke hun har nok ikke det, for hun har en god konsentrasjon. Hun ble sint fordi hun ikke kunne ha med 17.mai fløyta i senga, svarte jeg og gnidde meg i ansiktet. 

- Jeg skjønner bare ikke at hun kan bli så sint, det er jo aldri noen problemer med søstra!, sa han forferdet etter å ha hørt på det kraftige sinneutbruddet. Det kunne ha var i 5 minutter, eller 30 minutter, jeg vet ikke, for hvert minutt føltes uendelig lenge. 

- Det kan du si, men du må ikke glemme at det var omvendt for bare en liten tid siden. Husker du?, sa jeg. 

- Ble hun andre så sint?, spurte han 

- De er jo forskjellige i sinnet sitt, men ja hun ble også så sint. Jeg husker jeg spurte om råd til hva jeg skulle gjøre i den gamle barnehagen, så frustrert var jeg.  Det er nok en fase, men en tøff en. Kanskje vi skal være glade for at de ikke fikk den samtidig? sa jeg og lukket øynene. 


I går kom artikkelen der jeg uttalte meg om "ett lett - og ett vanskelig barn" i VG. Det er stund siden jeg brakte opp temaet på bloggen, et tema som kan være vanskelig for en mor å snakke om. Hvem vil vel si at det ene barnet er det vanskelige, mens det andre er det lette?

Jeg ville slippe ut mine tanker om denne problemstillingen da rollene snudde, da den sinte av barna mine plutselig gikk over til å være den problemfrie. Rollene var byttet, og det enkle barnet viste sine følelser i aller sterkeste grad, noe hun enda gjør. 

Å stå i et slikt sinne er noe av den tøffeste med å være forelder, nettopp fordi så mange følelser blir spent i seg selv. Jeg opplever selv sinne, og frustrasjon, så blir jeg lei meg. Alle mine følelser som vil virke negativt prøver jeg etter beste evne å skjule, men det betyr ikke at jeg er spesielt godt til det. Jeg kan selv bli så sint at jeg bare får lyst til å gå, la henne hyle i sengen til hun ikke orker mere. Fordi jeg ikke forstår, fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å utagere på den måten, fordi jeg selv ikke klarer å tenke rasjonelt med det hylende sinte barnet ved min side, fordi jeg ikke klarer å oppnå noen form for kontakt. 

Det er nemlig det som skjer - det er umulig å trenge igjennom sinne, og nå henne. Utbruddet kan bryte ut av intet, og bli så sterkt at det er umulig å få øyekontakt, ikke hjelper det å si noe med en rolig stemme, eller vise forståelse. Jeg har prøvd alt dette, om igjen og om igjen, men med et barn som er så sint at hun ikke vet sitt eget beste så klarer hun ikke høre mine ord over hyligen, hun finner ikke blikket mitt fordi blikket flakker andre veier. 

Hun trur jeg er dum, og vil til pappaen sin, og med all sin vilje prøver hun å rømme til pappa. Men når pappa står i sinne er det mamma hun skal til. For mennesket foran henne er en "dumming". 

Closeup portrait angry young woman blowing steam coming out of ears having nervous breakdown hysterical screaming isolated grey background. Negative human emotion facial expression feeling attitude

Så hva gjør vi?! 

Vi tar henne bort fra situasjonen, plasserer henne i rom uten forstyrrelser og setter oss sammen med henne. Hun prøver å rømme, men hun får ikke lov når hun er så sint. Bare når hun får igjen pusten og roer seg ned skal hun få lov til å gå fra oss. Men hun er sta, staere enn mange, og kjemper sitt eget sinne til hun til slutt er så sliten at hun strekker armene fram og kollapser i favnen til pappaen eller jeg som sitter der sammen med henne. Først da kan vi snakke, først da vil hun lytte, først da klarer hun å forstå. Men på det tidspunktet er vi begge to også utslitt og triste, selv om vi finner tilbake i vennskap og kjærlighet der vi sitter og holder rundt om hverandre. 

Kanskje forsto hun at det var bedre å snakke om situasjonen, enn å bli så sint? Men nei, nye utbrudd skjer, og igjen må vi sitte hos henne til hun på ny kollapser av utmattelse, mens søsteren så stille på sidelinjen spør om vi kan lukke døren fordi hun får så vondt i ørene. 

Det er ingen enkel oppgave å løse, men det finnes alltid en grunn, og den bygger på noe helt annet en den lille bagatellen som utløste avtriggeren. Kanskje var det bare en utslitt eller sulten kropp som ikke taklet motstand, kanskje var den følelsen av urettferdighet som kom til overflaten, kanskje var det et forsøk på oppmerksomhet som gikk galt. Uansett hva det er som utløser et slikt sinne, så er det noe av betydning, som bør tas på alvor. Uavhengig av hvor frustrendene og sint en selv kan bli av barnets sinne som vi ikke helt klarer å forstå i øyeblikket. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hipp hipp hurra!


(bilde av Madelen Bergstrøm) 

Se på det, jeg endte opp med flette til bunaden i år også, noe jeg ikke skulle. Men å skulle klare å være fire stykk ferdig påkledd, pyntet og mettet til klokken 10 om morgen, så er det ingen tid å miste. Med litt for knapp tid, lot jeg de vandte fingrene tvinne sammen en rask flette. Jeg var også på vei til å tre forkle til bunaden over underskjørtet og fare av sted, noe som absolutt kunne vært en latterfull afære. Jeg kan se for meg hvordan jeg står å forklarer hvordan bunad jeg har. Heldivis oppdaget jeg mangelen, og fikk tredd på meg den fine Vestfold bunaden med brokadeliv. 

Mamma har som dere kanskje husker fra tidligere år sydd jentenes bunad. Dette var den tredje 17.mai de bruker kjolene, så genialt med en mamma som både kan sy, men som også kan sy med legg slik at kjolene har vokst med jentene. 




















(Bilde av Madelen Bergstrøm)

 


- Speiltvillingene på Facebook - 

17. mai


Det er ikke hver dag det er mulig å ta en selfie av alle fire! Nok et minne som for alltid er lagret som et bildeformat. 

Gårsdagen var fylt av latter og glede, men også litt sutring og gråt. Barnasdag er det riktignok, men for de minste kan det også bli litt for mye av det gode. Mange inntrykk og støyende jubel i alle kanter. Splitter nye bunadsko, var heller ikke noe særlig, og gnagesår ble fort et resultat. Åkkesom, dagen ble allikvel helt strålende, bare skoene ble skiftet ut. 

Leker, premier, is og kaker. Familie og venner, lek og moro. 
For en glede det er å være forelder på en dag som 17.mai. 



<3

Alle fire hjelper til

Bustete på sveisen og møkkete fra topp til tå.! Det er slik det bare blir når to treåringer leker at de selv er kaniner i det fremtidige kaninparadiset. 

I dag har vi alle fire være ute fra tidlig morgen til den sene middagen. BT er den som må stå for hovedjobben i disse dager, da gravemaskin og traktor står for mesteparten av jobben, like greit siden jeg har en hånd som kun fungerer delvis til enkle oppgaver. Men litt får også vi jentene gjort, som å rake ut til den nye plenen, og klappe og forme til tunneler.

Plassen som nå skal bli vårt lille kaninparadis har de fem årene jeg har bodd her vært en oppbevaringsplass for skrot. Tidligere historie er at murplattingen en gang tilhørte et stort hønsehus som raste sammen. Det at det er mur i bunn gjør plassen svært tilrettelagt for å lage et kaninparadis. De får nemlig ingen mulighet til å grave seg ut, til tross for at de nå har 30 cm med jord de kan grave og kose seg i. 



Etter at BT fikk lagt ut over jord kunne jeg finne litt gammelt "skrap" til å dekorere uteplassen. BT skaffet et rør som vi kunne lage tunneler av, og jeg valgte ut plasseringer og noen gamle steinrør til dekorasjon. 



Så kjapt fingeren min blir bra igjen skal dette lille huset få en herlig makeover, og trylles om til en villa for kaninene vi må få oss. 
Enn så lenge er det bare å vente på at gresset vi har sådd skal begynne å gro :D 















 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Prosjekt Kanin paradis

Med stadig dunkende vond finger er det overraskende lite jeg får gjort. Hånda med den klemte fingeren bør helst være hevet til himmels og holdes i ro, om jeg prøver på noe annet skriker den smerteskjærende i protest. Med høyrehånd ute av drift må venstre trå til, men det viser seg at finmotorikken i min venstre hånd samsvarer med mine barn på tre år. Jeg har knust en tallerken, jeg pusser tennene mer med hodet enn hånda og alt er generelt ganske så latterlig vanskelig. 

Jeg må si jeg er glad for at vi ikke skal være hjemme på 17.mai, ettersom kaoset inne er noe jeg ikke orker å gjøre noe med. I stedet har BT og jeg satt fokuset på uteområdet vårt. Nå som jentene er litt større synes vi det er på tide å få litt flere dyreraser til gården vi bor på.

Jeg kan jo ikke si jeg er til spesielt stor hjelp ute heller, kun som psykisk støtte, sjefsavgjører og bollebringer. Noe som er utrolig frustrerende da jeg liker å bruke hender og kroppen like mye som hodet. 

Vi er i full sving med å lage plass til kaniner, og slik planene våre er, trur jeg en hver kanin vil drømme om å flytte inn til oss.







Nå skal det fortsettes på kaninparadiset! For jentene gleder seg i det vide og det brede til å bli kaninpassere. 


- Speiltvillingene på Facebook

 

 

17. mai frisyre



Når bunaden skal på bruker jeg alltid å lage en frisyre med fletter. Fletter passer kjempe godt sammen med bunaden, og siden det er uendelig mange flettemuligheter er det også mange ulike frisyrer med bruk av flette som passer godt sammen med bunad. 
I år har jeg allikevel lyst til å sette opp håret uten fletter, og etter å ha fått et hårtips jeg fikk lyst til å teste ut, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne delle dette med dere. 

For spør du meg er det å sette opp håret ganske vanskelig, men selv om denne frisyren kan se avansert ut, er den utrolig enkel! Hårlengde trenger ikke være så langt som mitt hår. Bare håret er skulderlangt er denne frisyren enkel å få til. 


Det du trenger:

Steg for steg: 

1: fest panneluggen med noen hårnåler litt godt tilbake. 

2: Dra så to pekefingere igjennom håret litt under luggen som fra før er festet bakover, på de måten får du med litt mer hår enn bare luggen.

3: Fest håret med en strikk. 

4: Stikk fingeren igjennom håret rett før strikken, dra hestehalen igjennom hullet fra undersiden til det blir en løkke

5: Løkken fester du på innsiden med hårnåler. 

6: Ta for deg en ny seksjon hår, og samle de i en ny hestehale.

7: Gjør det samme som med den første; dra hestehalen i gjennom håret før strikken, lag en ny løkke og fest med hårnåler. 



8: Til slutt tar du resten av håret i den tredje hestehale og gjør nøyaktig det samme. 

9: Den siste halen som henger ned etter du har festet den tredje løkken med hårnåler, dytter du helt inn i løkken før du lukker igjen "hullet".

Veldig enkelt, og veldig fint! 

Pynt frisyren opp med blomster om du ønsker, og frisyren passer like godt til et bryllup. 

- Se flere av mine hårtips 



- Speiltvillingene på Facebook -
 

Fredag den 13.

Dagen som fra gammel overtro regnes som ulykkesdagen, og ulykke ble det! 

Jeg er verken spesielt troende eller overtroisk, men når den 13. havner på en fredag kommer jeg alltid til å tenke på "ulykkesdagen". Og selv om skadetallene viser at det ikke er flere ulykker på denne dagen, kan jeg ikke la være å bekymre med litt ekstra for dagen. 

Gårsdagen startet på beste vis, en god treningsøkt på morgen, levering av barnehagefane til svært fornøyde ansatte, og så en effektiv arbeidsstund hvor en god avtale ble ordnet. For meg kunne dagen egentlig ikke blitt bedre, helt til min kjære venninne gikk fra å være sykepleier til å bli passient under vakten sin. 

Når de som står meg nærmest blir dårlig, stikker det alltid dypt i meg, og følelsen av hjelpeløshet trenger seg på. Da hun omsider kunne skrives ut fra sykehuset på kvelden reiste jeg for å hente henne, kjøre henne hjem og lage middag til oss. 

- uff, det er jo fredag det 13, var setningen vi sa da jeg møtte henne i sykehussenga. 

Kvelden ble allikevel utrolig bra, slik den alltid blir sammen med denne jenta. 

- Kjør forsiktig hjem da, sa hun til meg i det jeg vendte nesen hjemmover, og pent kjørte jeg. 

Vel hjemme parkerte jeg på den faste plassen, så ble jeg sittende i noen sekunder mens jeg skrattet av Tusvik og Tønne på podkast. Jeg tok mobil og lommebok i hånden og svingte meg ut av bilen mens jeg slag bildøra igjen bak meg. 

Altså en helt normal hjemkomst egentlig, problemet var bare at fingeren min ble med bildøren helt til døren var lukket.

....

Følelsen av en knust finger boret seg i meg i det jeg sprang inn med den andre hånden beskyttene under fingeren. Jeg ropte etter BT som etter noen sekunder kom springende ned med søvn i øynene fra soverommet. Heldigvis for meg hadde han en stor førstehjelpskoffert i bilen, og påtok seg jobben som sykepleier mens jeg selv satt i telefonen med hun jeg hadde henta på sykehuset for å få sykepleierråd til en knust fingertupp uten negl.

- Er det mulig! Så utrolig klumsete gjort! 



Så var fredag den 13. en liten ulykkesdag som legenden forteller. 


 

Historien om treningen

Trening ble en del av hverdagen min i 1. klasse på videregående, halvveis i skoleåret byttet jeg klasse fra allmenn studiekompetanse til breddeidrett med studiekompetanse. Jeg var i min livs verste fase, skillsmissen til mine foreldre dro meg ned til en mørk og fuktig kjeller. Karakterene mine dalte fra 5 til 2 og de indre tankene brøt meg ned til jeg til slutt kollapset. Jeg lot sinne og sorg gå ut over venner og famile, men også meg selv i aller høyeste grad. Sult var smerten som kunne overgå sorgen, og derfor sultet jeg meg til et innhulet skjelett. 

Tårene renner nå, for det er første gang jeg legger ordene på trykk. Å gjennomgå en skillsmisse mellom foreldrene i en alder av 17 år, var tøft, bein tøft. I utgangspunktet en sårende hormonell alder, som ikke ble det spor bedre av denne hendelsen. Men det er helt greit, jeg har forstått at det er lov å føle sorg, hat og sinne under en skillsmisse. Etterhver ble det bedre, det ble bra igjen. 

Den nye klassen ble et godt sted å være, en stor gjeng apekatter som var mer opptatt av sosialt samkvem enn pensumbøker. Det var akkurat det jeg trengte for å få smilet tilbake og 5'ere på karakterkortet. 

Den daglige treningen på skolen var pustepausene fra de trøtte bøkene som fikk tankene til å vandre, derfor trengte jeg trening i livet mitt. Men da vidregående tok slutt, var jeg ikke den som fant tilbake til treningssenteret. For det jeg kanskje likte aller best med treningen var det å tilbringe løping, ballspill og styrke sammen med en gjeng deilig mennesker. Så jeg bare sluttet.

Du tenker kanskje det er rart jeg forteller dette nå, men jeg klarte ikke komme helt utenom i min fortelling om treningen. 

Ikke før det var gått 5 år fant jeg tilbake til treningen igjen. Med to treningsnarkomane av noen naboer jeg har fikk de lurt meg med på en Crossfit time. 

Jeg  var  støl  i  en  uke! 

Tiden flyr, og til sommeren har jeg trent Crossfit i ett år. Nok en gang er jeg reddet av treningen, selv om jeg denne gangen ikke hadde en sorg å kvitte meg med. Nå ønsket jeg å trene for styrken sin skyld, for helsen generelt. 

Den herlige kombinasjonen av variasjon, styrke og utholdenhet som det er i Crossfit har jeg ikke funnet i noen andre idretter, og jeg elsker den. Jeg startet svak og puslete, men følte aldri at jeg ikke passet inn. Jeg skjønte fort at selv om mine to naboer er Hulken og Wonder Woman selv, så passer Crossfit for alle, ung - eldre, smal - bred, kort - lang, svak - sterk. 

Progresjonen har aldri vært større eller mer synlig, og nye rekorder settes hver måned. 

For   en   sinnsyk   mestringsfølelse!

Jeg har funnet treningen som ikke bare gir et pust i bakken, men som får meg til å glede meg til neste time selv om jeg ligger med blodsmak i munnen og sildrende svettet på gulvet etter en time. 

Jeg har ikke tidligere skjønt at trening kunne være så sinnykt gøy! 


- Følg denne treningsentusiasten fra Facebook / Instagram og Snapchat: Stinetuss - 
 

Lage fane

Da var jeg omsider ferdig med flere timers arbeid i denne 17.mai fanen. Hipp hipp hurra! 

Barnehagen har kommet med forslag til utseende, og farger, så da håper jeg de blir fornøyde med det endelige resultatet. Sirkelen i midten med barnehender i regnbuens farger er en indikasjon på en jordklode, og at barnehagen er en flerkulturell barnehage. Jentene startet sitt barnehageliv i Skjeggestadåsen barnehage, og derfor ble vi også godt kjent med den. Denne jordkloden passer veldig godt til fanen for det har startet barn fra mange land, og de ansatte har helt klart møtt mange utfordringer med barn og foreldre som ikke snakker norsk eller engelsk, men utfordringene har de tatt på strak arm og mye kan løses med kroppsspråk. 

Stjernene på fanen indikerer de forskjellige avdelingene, det er to stjernebilder; Storebjørn og Lillebjørn, i tillegg er den litt større stjernen øverst under  "GG" Polaris stjernen som er den tredje avdelingen. Stjerner er tema som barnehagen bruker i læring, så jeg likte forslaget fra de ansatte godt, samtidig som det har vært gøy å lage skisser og forslag til det endelige utseende. 















Nå er det en times trening på meg, før jeg skal overlevere fanen til barnehagen. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

17.juni.17 "I do"

Når jeg nå kikker utover utsikten fra gården vår, kan jeg i det fjerne se det hvite tårnet og det grønne kirketaket blant skog og små fjell. 



Det er i den kirken Bjørn Tore og jeg skal gifte oss i den 17.juni.17.
 

Tanken får det til å ile godt i gjennom hele kroppen, jeg skal gifte meg med det mennesket jeg er aller mest glad i. Et løfte som tar oss enda nærmere hverandre. Det føles som en trygghet, å vite at mannen jeg elsker vil dele resten av livet med meg. På fem år har vi opplevde så mye sammen at jeg helt har glemt hvordan det var uten han ved min side.

Det var det første kysset som fikk meg til å gå babanas, aldri før hadde jeg blitt kysset på den måten! Som om han allerede ved det ene kysset stjal en bit av meg. Mitt desperate forsøk på å leve singellivet med stor S, ble slukt. 

Fem år er gått, og jeg er og blir ikke lei av de kyssene. 

Jeg er ofte så umektelig imponert over hans verdier og ståpåmot. Evig takknemlig er jeg for hans tålmodighet og rolige temperament, som igjen har smittet over på mitt innebygde sinne og roet meg ned til et bedre menneske. Så er det støtten, støtten som alltid er der uansett hva jeg har funnet på å gjøre, aldri dømming, aldri negativitet, men gode ord jeg har kunnet klatre på. 

Motgang har det også vært, men desto bedre blir det når en bakketopp er passert. Jeg er ikke i tvil på at hver lille knekk en bekjemper fører oss sterker sammen, fordi det noen ganger må til for å få utløp for frustrasjon og innebygde tanker. 

Hvor takknemlig jeg er for å kunne dele livet med min bestevenn, jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skulle klart meg uten den daglige latteren og den varme kroppen å krype inntil om kveldene. 

Akk, BTO, jeg elsker deg <3 

Endelig et feberbarn!

Hun var like varm som solen, da jeg løftet henne opp fra bakken der to armer strakk seg opp og blikket bar en sørgmodig tone. Hun hadde bare rukket å løpe en eneste runde på hoppebanen i idrettshallen. Det bustete hodet falt slapt inn i halsgropen min og armene krøllet seg rundt nakken. 

Det var godt at pappa også var med på turn i dag, slik at jeg kunne sette meg uten å bekymre meg for hun som fremdeles løp rundt som om hun hadde en liten rakett i baken. 

Feberen kommer ofte om kvelden, sies det, og det stemte bra. Enn så lite de har vært syke i sitt liv, så er en brennende kropp ikke til å ta feil av, og de blanke tomme øynene bekreftet feberen som kom snikende på etter noen dager med hoste. 

- Uff, lille gull! Du er vist ikke helt frisk. 

 


Det er aldri gøy med syke barn pleier vi å si, men la oss være helt ærlige med oss selv; et febersykt barn er vel egentlig litt som å vinne jackpot for oss mødre og fedre?!

For det er noe himmelsk med en ufarlig feber som følge av en forkjølelse. Jeg kan da fremdeles telle på min ene hånd antall ganger jentene våre har hatt feber, og selv om det stakk litt i hjerte da det tomme blikket festet seg løst i intet, kunne jeg ikke annet enn å tenke stille for meg selv; endelig, nå var det på tide med et  feberbarn! 

For med ett den indre temperaturen bikker over 38 grader faller de hoppende, engasjerte og smågale barna ned til bitteliten-småbarn-stadiet. Den forhøyede kroppstemperaturen gjør at de "store" barna virker små igjen, til det stadiet der mamma eller pappa er det viktigste i hele verden.

Med et febersykt barn er vi ikke de teite og strenge voksene, men den tryggeste favn, den eneste favn som redder situasjonen. For ikke å glemme den uavbrutte uendelige lange kosestunden som ikke har vært tilstede siden barna lærte å ta sine første krabbetak. 

Eller enda bedre, alle "skal gjøre, burde gjøre" tingene kan vi slippe ut mellom fingrene fordi det ikke lengre betyr noe. Da den viktigste oppgaven vår i øyeblikket er; å være der som en eneste stor støtte og omsorgsperson. 

Det gjør ingenting at det glovarme barnet som klynger seg inntil kroppene vår får svetten til å piple , for hos en mamma og en pappa er det ingenting som slår ekte kjærlighet og uendelig lange koser fra sitt eget barn.

Når det ellers aldri er tid til en lang nok kos som får fyllt opp koselageret med 100 %, ja da er det jammen meg godt med en liten feber til hjelp. Sunt er det også, da virke alt som det skal. Og selv om jeg takker ja til mer kos, så får jeg håpe at feberen tok drepen på de "slemme" bakteriene, slik at en frisk og smågal jente våkner opp i morgen tidlig, klar for nye eventyr. 

 

 


 

Det grønne

Jeg har virkelig forstått betydningen av årstidene vi har i Norge, for uansett hvor ofte jeg kan drømme om å bo i et varmere land så kunne jeg nok egentlig ikke det. De fire årstidene vi har i Norge er så magiske, og det får meg til å sette pris på de første spirende tegn på våren, på sommerens varme dager, på høstens fargeprakt og vinterens første snøfall. 

Allikevel er vår og sommer den beste tiden i mine øyne, og nå er den her i all sin prakt! 


















 

#lykke

 

Jeg ser deg!

Jeg ser, men bare med et halvt øye, jeg hører med bare med et øret.. 

I full fart føk hun forbi meg, et bein sparkende langs siden, det andre beinet godt plantet på sparkesykkelen. 

- Mamma, se på meg nå!!! Hylte hun med iver i stemmer, og jeg så på mens hun gjorde en bråstopp med bakbremsen. Noen imponerende tilrop ga jeg fra meg, mens jeg dreide om hodet i motsatt retning, til den andre barnestemmen som sa - Mamma, se på meg nå!! 

- Mamma, se på meg sa jeg, du så ikke på meg!, sa hun skuffet da hun raskt oppdaget at blikket mitt var festet på søsteren. - Se på meg da mamma! Beordret hun meg igjen, og mitt forsøk på å fortelle at jeg hadde sett det kule triset lot hun ikke stole på. 

Doble stemmer lød støyende i ørene mine, - en av gangen vær så snill, jeg forstår jo ingenting, sa jeg avbrytende til stemmene som prøvde å overgå hverandres. Det hjalp heller lite, og ikke før jeg hadde nummerert de med: "fus" og "andr" kom setningene ut etter tur og orden. Et kort svar og så et nikk som illustrete klarsignal til andremann ble gitt. Ingen skikkelig samtale, mer som et spørsmål med tilhørende svar i et klasserom der eleven rekker opp hånden og læreren gir et korrekt svar.. 

 

Med flakkende blikk mellom de to, med ører lyttende etter de ulike samtalene prøver jeg mitt beste på å se de begge, og høre alt de sier, men med to historier, der en kommer inn det ene øret og den andre inn det andre øret, er det ikke mulig for min menneskehjerne å oppfatte alle detaljer. 

- MAMMA!!!! Jeg snakker til deg!!, ordene som like gjerne kunne vært sagt fra meg til mine barn som har en god evne til å falle ut i en tankeboble om noe de ser langs bakken eller et menneske de passerer. Nå var ordene rettet mot meg, mammaen som ikke hørte godt nok etter. 

- Jeg beklager jenta mi, si det til meg en gang til. 

 

Men så -  skjedde det som hører med til det sjeldene: 

- Ett barn nede for telling allerede en halvtime før legging.. 

Alene tid - med det andre barnet! 

BFBZrfWjxli

Nå ser jeg deg, nå hører jeg deg. Hvert ord du sier, hvert smil du leverer. Når din søster sover, er det bare deg, du har min full oppmerksomhet, og vi utsetter leggingen med en halvtime. På den måten skal jeg gi deg hele meg i en hel time, ingen avbrytelser, bare oss to. Ingen kamp om oppmerksomheten, for nå skal du få alt, du kan til og med velge hvilken historie jeg skal lese til deg og hvilke sanger jeg skal synge. For denne timen skal du få slippe å tilpasse deg etter din søsters vilje, nå er det bare deg og meg. 

For en god følelse jeg fikk da jeg kysset deg god natt, da jeg kunne sitte på sengekanten din med fullt fokus, og ikke bare et halv øye og et øre fordi dere bestandig er to helt uadskillelige søstre og bestevenner, født i en verden der konkurranse er en stor del av livet. 


Takk for den lille time, for selv om jeg elsker å være tvillingmamma, er det noe helt spesielt med de små øyeblikkene der mine barn er helt uavhengige av sin søster


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

17. Mai oppgaver

Antrekkskoden for jobb er byttet ut til bikini, og kontoret er flyttet noen meter til utsiden av huset! Det er ikke alt som er like kult med å være selvstendig næringsdrivende, men på dager som dette (I MAI!) er det sannelig ikke feil. 



I fjor påtok jeg meg oppgaven om å sy en barnehagefane, og sa til meg selv; godt jeg aldri skal gjøre dette en gang til! 
Nå, ett år senere, sitter jeg jammen å lager fane igjen, bare at denne gangen maler jeg den i tillegg.

En ny barnehage, som også er den barnehagen jentene begynte i, i fjor høst, hadde enda ikke skaffet seg en fane. Da jeg ble spurt om å lage den, klarte jeg ikke å si nei. Så nå jobber jeg på spreng for å få fanen ferdig i løpet av uken! 



Litt gøy er det jo! Haha. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

100 % perfek!

Denne dagens detaljer; 

Det var ingen grunn til å lete igjennom skapet etter et passene antrekk, det var så enkelt som å dra ut de nye sommerkjolene på øverste hylle. Duften av solkrem sveipet forbi sammen med barnelatter. Hår som var klissete av solkrem og fruktsaft festet seg rundt de solbrune ansiktene. Sand fra sandkassen festet til hver av kroppens deler og lukten av solvvarmet hud. 

Det er ikke så mye som skal til for at livet føles 100 % perfekt, oppskriften er: + 20 grader i skyggen, skyfri himmel og en is! 











- Amen - 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Dyreparken i Kristiansand

Ved å rope deres navn; Otilie og Olivia, får jeg kun til svar: - Nei, ikke Otilie, jeg er Klatremus jeg! og - Nei, ikke Olivia, jeg er Mikkel rev jeg! 

- Da vet jeg at helgen i Dyreparken i Kristiansand har vært helt perfekt! 

En helg i Mai, kunne innholdt en regntung dag og 2 grader, men vi fikk 20 grader, pluss strålende sol! Alt var med oss på denne turen.. Helt fantastisk! 




































 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Med utsikt over Parken

Vel fremme på hotellet Noas Ark i går var det for sent å stikke nesen innom Kristiansand Dyrepark. Faktisk var det ikke tid til noe mer enn en liten runde rundt det store "skipet" av et hotell vi bor på, før det var tid for middag og legging av tre slitene jenter etter reise. 

Entusiasmen var allikvel stor da barna kunne vinke ivrig til Den Sorte Dame som kjørte forbi like utenfor hotellet. 

Klokken var halv 7 på kvelden da mine to jenter stirret tom ut i luften med glassaktige blikk, og da klokken slo 8 var alle de tre prinsessende i drømmeland. En viktig faktor for at denne dagen skal kunne stille til forventningene. 

Den lille turen innom suvernirbutikken i går fortalte at jentene er klare og forberedt. Med noen hånddukker fra forskjellige karakterer av Thorbjørn Egner, ble tilpassede sanger sunget høylytt i butikken. 





- La moroa BEGYNNE! 


- Speiltvillingene på Facebook -

 

Konkurranse på BR Leker

/Annonse/

- Mamma, kan vi bade med bokstavene? Kan vi mamma? 

// BR Bokstavklistremerker / BR Beholder til Badeleker // - Annonselenker

Etter jentenes bursdag har det ikke gått en dag til kjedsomhet, litt nye leker og verden blir det lykkeligste sted. 

For tiden er jentene her i hus så opptatt av bokstaver at de klarer å finne bokstaver som ikke en gang er virkelige bokstaver. "T- for Tyra mamma, og S for deg. Den som ser ut som en brille er pappa sin, O for MEG, og se E for Ella og A for Ada og Atle, morfar Arild og tante Anette!" Så tar de like etterpå en trall; 

"A - B - C, så lett som bare D - E -F, G og H ......"

Ved å se og leke med bokstaver har læringen skyti fart, og som mamma er det ikke annet enn fantastisk å være tilskuer til. 

Badelekene fra BR Leker har vi på andre runde nå fordi leker i badekaret må være noe av det mest geniale. Ungene får leke, utfolde seg og lære, jeg på den andre siden, får en god samtale mens jeg rekker å rydde og vaske over badet.



Utenfor badekaret er det også BR leker som går igjen. Den fine serien BR Treleker blir hyppig brukt.



Jentene leker kiosk og selger både is og kaker til en hver kunde som skulle befinne seg i umiddalbar nærhet, det kan like gjerne være Ole Brum som sin søster, mamma eller pappa. Ekstra gøy er det med pengene kunden må betale med, som så skal inn i kassa apparatet. 



De spiller på xylofon og synger alt i fra Frost-melodier til barneviser og regler. I kampens hete er det ikke alltid like lett å dele, men når de til slutt skjønner at det å dele fungerer best er det et stolt morshjerte som kan se de to sitte ved siden av hverandre mens de synger til en oppfunnet melodi som enda ikke synkroniseres helt med sangen de synger. Musikk i mine ører er det uansett. 

Jeg lurer på hvor mange timer jeg selv har lekt med kuleramme. Kanskje var det derfor mattematikk ble min favoritt fag? Å telle er som regel ingen sak, men å kunne telle mens man peker for å komme til det riktige antallet er ikke enkelt. Denne kuleramma har vært til stor hjelp her, jentene synes det er morsom å telle med den og stadig klarer de å telle en etter en kule uten å hoppe over eller å legge til. 


Konkurranse 

Om en uke, torsdag 12. mai, skal jeg trekke ut en heldig vinner av et av BR leker produktene som jeg viser frem i dette innlegget. 
Alt du trenger å gjøre for å være med i trekningen er: 

- legg igjen en kommentar i kommentarfeltet til dette innlegget. Skriv inn om du ønsker BR bokstavklistremerker, BR Lekebutikk, BR Kuleramme eller BR Xylofon
- Husk å legge fra deg mailadressen i feltet for det, slik at jeg kan kontakte deg om du vinner! (Mailadressen din blir kun synlig for meg)

Jeg deler også konkurransen på Instagram, dobbel sjanse blir det om du er med i trekningen begge steder! :)


 

// Lekebutikk //


// Kuleramme / Xylofon //
 

Ta en tur innom hjemmesiden: BR.no for å se alle de flotte lekene deres! 

 

I siste øyeblikk!

Jeg og tid er to ord som ikke klinger veldig godt sammen, jeg ender hele livet mitt opp med å være litt sent ute. I skrivende stund sitter vi på toget til Kristiansand for en langhelg i Dyreparken. Klokken var passert midnatt før jeg begynte å pakke i går kveld, med andre ord: typisk meg. Jeg trur alltid jeg har veldig god tid, men det er før jeg innser at jeg begynner å få det skikkelig travelt. 

Det kan jo ha noe med at jeg ofte finner ut at jeg skal gjøre noe ekstra i siste liten. I går måtte jeg en rask tur innom Stoff&Stil på grunnlag av et nytt faneprosjekt jeg har påtatt meg. Jeg klarte ikke la være å ta med litt ekstra stoff til jentene og meg, for vårkåpen min har den siden vært langt forbi utslitt. 

Så da tenkte jeg like så greit: hvorfor ikke sy tre nye kåper før jentenetur !  Det bestemte jeg meg for midt på dagen i går. Jeg kjøpte også med meg mønster fra Stoff&Stil på en "enkel" kåpe til meg selv, jeg tegnet den om i størrelse tre år slik at vi nå er de tre musketerer i lik frakk. 





Litt travelt, men kåpene ble ferdige og toget rakk vi :) 







- Kristiansand neste :D 


- Speiltvillingene på Facebook - 


 

Speiltvillingene på Instagram

Min favoritt sosial plattform er Instagram, jeg elsker muligheten den gir til å følge blandingen av inspirasjon, kjendiser og gode venner. Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg i det siste har begynt å følge flere "wedding"-profiler, og til tider kan jeg helt glemme tid og sted mens jeg blar side opp og side ned, mens øynene hviler på de nydeligste bilder. 

Jeg er blitt litt for dårlig på å legge ut nye bilder selv, men jeg trur det er fordi jeg ønsker kvalitet på de bildene som havner der. Jeg må ofte inn å slette et bilde som ikke passer sammen med de andre, eller rett og slett er av for dårlig kvalitet. 

Et mål er å bli flinkere til selv og dele, og ikke bare bla igjennom andres profiler :) 

 

Min store stolthet på Instagam er uten tvil emneknaggen jeg laget for en tid tilbake: #Skolissykrok.

I dag er det delt 791 bilder med denne taggen, noen av de står jeg for selv, men de resterende, de er jeg stolte av. For de resterende er dere der ute som har tatt i mot min inspirasjon innen søm, og som i tillegg har våget å ta utfordringen med å sy egne unike barneplagg. Dette er min portal til å se at det jeg brenner for; nemlig å dele mønster og oppskrifter på hjemmesydde klær, faktisk betyr noe. 
Jeg er stadig innom for å se det fine dere lager, mens jeg legger igjen et liten spor på bildene, og leser de mange hyggelige kommentarene under hvert bilde.



Tusen takk til alle dere 32 700 som følger meg på Instagram! Takk til alle dere som deler syprosjektene inspirert av meg. 


Om du ikke allerede følger meg, må du gjerne gjøre det:

Facebook / Instagram / Snapchat: Stinetuss

Langhelg til Dyreparken


Bildende tilhører: Dyreparken


Om bare to dager setter vi oss på toget med nesen mot Sørlandet. Mamma har bestilt jentetur til alle jentene sine, det vil si min søster med hennes datter og meg med mine døtre. 

Denne langhelgen har jeg gledet meg til i lang tid nå, og jentene er helt i ekstase for denne turen. Til bursdagen sin fikk de cd-spiller og lydboken om kardemommeby, denne cd'en spilles hver dag, hos meg vekker den gamle minner fra jeg hørte historien - den gang på kassett. Jentene synger med og ikke bare på kardemommebylåter med også kaptein Sabeltann og sanger fra Hakkebakkeskogen. 

Jeg trur de og sin kusine på 4 år er i den perfekte alder for denne helgen, så bare været er med oss, trur jeg minnene kan bli store og verdifulle. 

Tusen takk, mammi for at du tar oss med på denne helgen <3 


Følg oss gjerne via: 

Facebook / Instagram og Snapchat: Stinetuss

Ærligheten bare et barn kan komme med

Dagen hadde vært travel nok, men den første morgentimen hadde jeg kviknet til på treningssenteret. Som følge av det tok jeg en rask dusj da jeg var ferdig. Med kun hjemmekontor på dagsplanen slang jeg på meg en joggebukse, dro håret opp i en hestehale og lot sminka stå urørt i skapet. 

Da klokken allerede var blitt halv fire kastet jeg meg i bilen for å hente barna i barnehagen. Jeg fant de til slutt ute i en sandkasse, lekende sammen med en rekke andre barn. 

- Hei mammaen til Otilie og Olivia, sa ei av de eldre jentene. 

Så koselig tenkte jeg, og svarte med et smil og et hei tilbake. Så kom det litt mer uventede, de sentninger som kun kan komme fra en barnemunn i beste mening. 

- Er du syk? spurte hun

- Nei, jeg er frisk som en fisk, svarte jeg

- Men du ser syk ut, fortsatte hun. 

- Åh, gjør jeg det altså? men jeg er heldigvis ikke syk, sa jeg. 

- Hvorfor ser du så annerledes ut da? spurte hun. Øynene var plassert på et hode som sto litt på skrå, og de betraktet meg med en kritisk blikk. 

- Nei, si det. Jeg vet ikke, svarte jeg.

- Du ser helt annerledes ut altså, forstatte hun som en gravende etterforsker. 

- Hmm, kanskje jeg gjør det ja, svarte jeg. 

- Du er helt rød i ansiktet, sa hun 

- Uff da, kanskje jeg er litt rød ja, svarte jeg for å blåse av samtalen. Men neida: 

- Har du sminket deg?, sa hun med trykk på sminke for å understreke at hun hadde kommet frem til løsningen. 

- Nei, jeg har ikke sminket meg, svarte jeg som avsløringen på den store etterforskningssaken. 

 

Tross hennes oppmerksomhet og graving var hun fremdeles for ung med sin 5 års lange livserfaring at svaret som kunne løst mysteriet, lå i mitt siste svar. 

Så i stedet spurte hun da vi hadde vendt oss mot utgangen på vei hjem fra barnehagen; 

- hmm, men hva er det da da? 


Uten sminke og rød i fleisen, men heldigvis langt i fra syk ;) 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook / Instagram / Snapchat: Stinetuss

 

 

 

 

Hvordan var det nå igjen..

Det overrasker meg stadig hvor evneveik og illebefindene jeg kan føle meg når jeg løfter et nyfødt barn i armene. Det lille hodet som barnet ikke har det minste kontroll over, og armer og bein som sparker. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal holde de små, så det beste er om jeg kan få satt meg litt godt til rette i sofaen med noen puter rundt meg, for deretter å få det nyfødte barnet levert i fanget. - akkurat som når storesøster på fire år skal få holde sin lillebror for første gang. 

Mother is holding newborn baby on her knees.
- Nå ligger du helt stille, vel? - 
 

- Jeg kan ikke huske at de har vært så små som dette, sier jeg og blir redd for at de små fingrene som holder meg hardt rundt pekefingeren skal brekke om jeg beveger på hånda. 

Like etter får jeg beskjed om at den lille kom til verden med sine 4 kg. Større enn mine barn, for jeg fødte 3,7 kg baby. Men de 3,7 kg baby jeg - den gang for tre år siden - fødte var vekten av to barn i en og samme vektskål. Mine to barn til sammen var mindre enn dette nyfødte lille nurket av en baby? 

Enda mer klønete blir jeg så fort den lille blir urolig. 

- så så da lille deg, ikke sånn grimase vel, sier jeg, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Reiser jeg meg så kan jeg jo snuble i noe, nei, det ville ikke vært et alternativ. De få gangene jeg ikke har sett noen annen løsning enn å gå litt rundt å byss holder jeg med mine to armer så stivt og hardt jeg bare kan for ikke å -under noen omstendigheter - glippe taket. 

Har jeg virkelig helt mistet tekket? Eller hvordan var det egentlig igjen? 


- sånn var det ja! Jeg så ut som jeg så ut, men to barn kunne jeg da sjonglere - 

.. og dørene kunne jeg jo bare åpne med beina når armene var fulle. Jeg trur jeg må ha vært helt hoppende gal, aldri om jeg hadde bært et annet sitt barn på en arm og brukt beina som en blekksprut i mangel på flere armer. Nei jeg får heller sette meg ned under trygge omstendigheter, å suge til meg livets energi fra de små tillitsfulle øynene og de ukontrolerte smilene som blir servert under barnets drømmer. 

- Noe ting er vist ikke helt som å sykle! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

- Hjelp meg, mamma!

- Mamma!!, ropes det høyt fra etasjen over, med et etterfulg - Hjelp meg, MAMMA!!! 

Jeg hopper til og småløper de bratte trinnene opp til andre etasje. 

- Hva er det jenta mi? spør jeg og leter med blikket etter problemet

- Neii, ikke du mamma!! svarer en stemme oppgitt bortgjemt under en dyne. 

- Du ropte på meg, gjorde du ikke? spør jeg og lurer på om jeg må ta en tur til hørselkontroll. 

Inn kommer det andre barnet med flaske og utstyr til babyborn. 

- Jaa, jeg kommer nå! svarer henne i mitt tonefall 

Jeg småler stille for ikke å forstyrre mer i leken som mor og barn, og lister meg stille ned igjen. 

- buhuhuhuhu, mamma!!, kommer det fra oven. 

- Jaa, roper jeg for at det skal bære imellom gulv og vegger. 

Ut fra soverommet soverommet kikker to hoder ned på meg fra trappeåpningen. 

- Ikke duu mamma, Otilie er min mamma! 

- og Olivia er min baby, men det er bare på laaat! 

- Okidoki, men da får jeg sette meg ned å drikke kaffe jeg da ;) 

Livet som småbarnsforelder er ikke feil! 



 

Når mamma synes det er like gøy..

.. å planlegge bryllup som meg. 

I går tok jentene og jeg turen til mamma. Det regnet hele dagen, så det var godt å reise litt bort for jentenes del. Alt er jo spennende når vi ikke er hjemme, og med det store fanget til BesteLars var de helt i hundre. Planen om å bare ta en liten tur endte opp med at vi ble til jentenes leggetid, og samtaletemaet, vel, det havner fort på bryllup om dagen! :D 

Så etter å ha vært hos mamma i 7 timer kan jeg vel si at bryllupet er klappet og klart?! Neida, men jeg må si jeg er glad for at de er så engasjerte. Min store drøm om å sy min egen brudekjole blir en realitet, fordi jeg har en mamma som kan guide meg igjennom det. Jeg vet nemlig ikke om kjolen hadde blitt så bra hadde det ikke vært for at mamma har ti ganger så mye erfaring som meg. 

I dette øyeblikk skulle jeg ønsker jeg skulle gifte meg om en måned, og selv drømmene mine handler om turer på stoffbutikker og annet. Jeg håper vel det roer seg litt bare vi får fastsatt datoen, og lokalet. For selv om det føles ut som det er en evighet til bryllupet er allerede to av fire helger opptatt i den kirken vi ønsker. Så jeg klarer nok ikke å slappe av før vi har tid og sted klart!

 


 


I dag skinner heldigvis solen igjen, så nå skal vi ut og se om vi kan ordne klart til litt flere dyreraser på gården ^^, Vi kan jo ikke bo på gård uten dyr, kan vi vel? 

 

 

hits