august 2014

DIY Stuebord

I går fikk jeg tid til utføre enda et nytt DIYprosjekt til stuen, som jeg har nevnt tidligere har jeg planer om å endre veldig mye i her inne for å få en gjennomført stil. Jeg tar det litt etter litt ettersom jeg har tid, og siden jeg gjør alt selv og gjør det så økonomisk som over hode mulig er det ikke gjort på et blunk. 

Jeg er jo veldig heldig som har gamle planker tilgjengelig, men for alle dere som ikke har det så koster det ikke allverden å kjøpe noen planker og beise de med drivved farge for å få den grå fine fargen som mine gamle bord har etter naturlige årsaker. 

Så jeg fant frem noen gamle bord. 

Tegnet først en skisse på hvordan jeg ville at plata skulle se ut med målene på hver planke, så kappet jeg de opp. Delene har jeg festet på baksiden med smalere planker. 

Så skrudde jeg den fast til borden og lakket et strøk med matt trebeis i fargen fjære, den ser veldig hvit ut, men når man tørker av lysner den bare opp treverket og gir et veldig fint resultat.  

Bildet fra i går viser hvordan bordet så ut før jeg fikk opp treplata, da var det glass plate 



Og nå ser det slik ut: 









Woho, fordring fryder. 

Jeg kan også bruke glassplata på fremdeles, men jeg er litt usikker på hva jeg synes er finest. Plaktisk med glassplate fordi den er lett og vaske over, men samtidig ser den også veldig fort skitten ut fordi fingermerker setter seg med en gang :) 

Hva synes dere? 

 

Blåskjell til lunsj

Aaah! Snakk om en herlig dag. Min evigværende bestevenninne dukket opp i 12 tiden i dag. Vi hadde planlagt en sushidate, men sushishoppen var ikke åpnet enda så vi fant på noe annet. Jeg hadde blåskjell i kjøleskapet så vi kjørte på med en bedre lunsj i dagluren til jentene. I dag har sommeren vært her igjen så vi har vært ute bokstavelig talt i hele dag. Jeg reiste i tillegg til stallen rett etter 19 og var ikke hjemme igjen før halv 11, så nå føler jeg at hele kroppen er poppet med energi fra luften og sola. 

Men tilbake til den deilige lunsjen, jeg må bare dele oppskriften med dere. Denne opskriften sto på blåskjellpakka, jeg har bare spist blåskjell med tomatsaus, så tenkte det var spennende å prøve noe nytt. Og denne variasjonen var perfekt. Rett og slett helt nydelig. 

Først litt fristende bilder











Blåskjell i hvitvin:

1 dl tørr hvitvin
1/2 dl fløte
1 fed hvitløk (presses/finhakkes)

Ha ingrediensene over i en stor kjele og kok opp, ha blåskjellene over i sausen sett på et lokk, la det koke på høy varme i 5-7 minutter eller til blåskjellene har åpnet seg.

100 gram av ingrediensene under:
løk
gulrot
purre
rød paprika

Flytt blåskjellene over i en bolle og ha grønnsakene, som du har kuttet opp i terninger, over i sausen, rør inn 100 gram smør og smak til med pepper og sitron. La det koke til grønnsakene er møre. Ha litt finhakket persille over i sausen og hell den over blåskjellene. 

Server med et deilig brød til. 

Syyyk DIGG!! 

Alenetid

Hæ? Hva er det?

Jo, det er akkurat det jeg har hatt med min kjære Otilie i dag morges. Og i natt. Jeg trur nesten Otilie har litt ekstra behov for alenetid om dagen, og som tvilling er ikke det lett å få til. Så to netter på rad nå har hun våknet, jeg setter meg opp i sprinkelsengen når jentene våkner og hun har vært så utrolig kosete, det finnes virkelig ikke noe som er bedre. I dag våknet hun også nesten to timer før Olivia, så vi har hatt en veldig rolig og koselig morgen sammen. 











Alenetid er virkelig noe jeg skulle ønske det var mer av, i hvertfall nå om dagen som jentene har begynt å bli sjalu på hverandre om jeg setter meg ned med bare en av de. De trur jo ikke at jeg har plass til begge to på fanget, så da blir det litt knuffing og dytting om mamma. 

Forskjellen mellom alenetid og to barn samtidig er veldig stor. Jeg føler at alt går veldig fort, men rolig på samme tid. Det høres kanskje rart ut, men det er logisk. Å skifte på en er jo halvparten av jobben og tiden det tar å skifte på to, men det virker så mye roligere fordi jeg da kan fokusere på bare en uten at den som ikke blir skiftet på blir sutrete fordi jeg ikke kan bære henne samtidig. 
Når jeg skal forflytte oss i huset kan jeg bare ta den ene på hofte og rusle. Jeg er jo veldig vandt med å bære begge jentene samtidig, så det er ikke noe jeg tenker over at er vaskelig når jeg gjør det, men jeg legger veldig godt merke til hvor lettvindt det er å bære bare et barn av gangen når jeg gjør det. Da kan man jo faktisk gjøre det utroligste med den armen som er ledig selv om man bærer barnet, hehe - slike ting er uvandt for meg. Jeg har jo bare to armer, så holder jeg et barn med hver arm går det ikke ann å få gjort noe særlig mer.  
I tillegg så kommer jo fokuset til jentene mye mer på meg, de er jo utrolig glad i hverandre og leker veldig godt sammen - noe som er fantastisk fint, men det er klart det er kos å få litt ekstra oppmerksomhet om jeg kan få det ^^, 


Dere får ha en nydelig helg :) Vi skal ut å nyte det fine været før regnet kommer igjen :) 

Pappa ??

Sier de. Dag inn og dag ut, det er uten tvil det mest brukte ordet deres. De siste dagene har det vært traktorer på jordet, "pa-pa" sier de og peker ut mot lyden av brummingen til traktoren. De ser forhåpningsfullt opp på meg og spør en gang til "pappa?". Tonen går alltid et hakk opp på slutten av ordet pappa som tydelig gir et uttrykk av at de håper det er han, men lurer på samme tid. "Nei, det er ikke pappa, pappa er på jobb" svarer jeg. 

Et par hundre meter fra gården ligger det et varelager, lastebil på lastebil kjører forbi: "pa- PA?" spør de og peker mot andre siden av huset, den siden veien ligger på. "Nei, jenter. Det er ikke pappa, pappa er på jobb" svarer jeg. Fortumlet går de rundt i huset og roper på pappa, kanskje de trur han dukker opp om de leter godt eller roper høyt nok. "nei, jenter, det er ikke pappa, pappa er på jobb - men mamma er her"

Som om det skulle være godt nok, de ser på meg, smiler og rister på hode på samme tid, så snur de ryggen til og marsjerer vidre "pappa" "pappa".

Det er ikke bare bare å være så liten når man er så glad i pappaen sin, det fungerer dårlig å prøve å forklare de at pappa har mye å gjøre i firmaet og at han ikke har en 7 - 15:30 jobb. Eller, det er jo egentlig det han har, men i terioen kan den vel heller kalles en 7-19 jobb om man skal treffe gjennomsnittet. I hvertfall er det vanskelig å forstå etter en lang sommerferie med pappa tilgjengelig hele tiden.

Men en dag, om ganske lenge vil dere forstå, og dere vil være stolte av å ha en pappa som jobber så hardt. Beundre han for at han står opp hver morgen før 7 for å starte enda en dag med alt for mange timer på jobb, uten å klage et sekund. Dere kommer til å høre han gjennta denne setningen "lørdag er en jobbedag, det er bare søndag som er rød"

Jepp, jenter, dere er stucked med mammaen deres. Hun er ganske sliten etter en hel dag alene med dere to, men hun er også veldig tilfreds og lykkelig over hvert minutt hun får ha sammen med dere.  

"Takk for i dag, jenter. Drøm søtt"




Nok å gjøre!

Hvor det blir av ukene vet sannerlig ikke jeg. I dag er det torsdag allerede. Helgen nærer seg med andre ord med stormskritt. Torsdag er vaskedag for min del og jeg synes jeg har vært riktig så flink i dag. Kjøkkenet er ryddig og rent, klæsvaska er tatt, og soverommet til jentene er ryddig og rent, samt at jeg har sorter rot og skrot. Men jeg må le, selv om jeg har stått med hodet i vaskebøtte nå i to timer, ser resten av huset ut som noen har lagt igjen en bombe. Den bomba heter Otilie og Olivia. De var ivrige med å hjelpe til med litt rydding da jeg staret, men det er vist begrenset hvor gøy det er i lengden, så jeg lot de være alene i første etaskje mens jeg fikk støvsuget og vasket gulv i andre etasje. 

Som mamma forstår man at når den hjertelige latteren kommer så er det gjerne noen hyss på gang. Riktig nok. Skohylla vår er en favoritt om dagen, de skal sitte på den. Det betyr at alle skoene først må ned av hyllen, før de klatrer opp og ler av hverandre. Nå har jeg sko på kjøkkenet og i stua blandet med alle lekene til jentene. Haha. 

Jeg er i hvertfall ikke redd for å ha for lite å gjøre med to barn i hus. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen - jeg fatter ikke hvordan småbarnsfamilier klarer å ha hele huset ryddig på en og samme tid. Noen som har noen tips?? 


Jentene er vel plassert i sengene sine for dagluren i deilig nyvasket satengsengetøy. Åh, nå kjente jeg at jeg ante et snev av misunnelse, for jeg må fortsette ryddingen. 





Tapasrett eller bare en rask snacks

Når mine venner og jeg samles, er det ikke så rent sjeldent vi kjører i gang litt tapas til mat. Dette er jo virkelig den perfekte matrett fordi alle kan ta med en eller to små retter hver. 

Det blir gjerne slik at man får sine favoritt-retter som man alltid tar meg, og jeg tenkte jeg kunne dele min favoritt tapasrett med dere - den faller alltid i smak. Retten er veldig rask og enkel å lage, i dag ble det kveldsmaten min. 

Tapasrett: Tomat og Mozzarella.

Ingredienser:

  1. tomat
  2. fersk mozzarella 
  3. rødløk
  4. olivenolje
  5. balsamique
  6. frisk basillikum 
  7. salt & pepper



Bland sammen 1 del balsamique og 2 deler olje. Eks: 1 ts balsamique og 2 ts olje
Ha litt fikhakket rødløk og basillikum i oljen
Og en liten klype salt og pepper
Bland det hele sammen 

Del opp tomat og mozzarella og legg det lagvis. 
Hell over oljeblandingen før servering. 



Naam, det er bare så godt. 

Ha du en enkel og rask tapasrett du liker å lage? Del den gjerne i kommentarfeltet 

Mine første ord

Jeg har virkelig store problemer med å sovne om kvelden om dagen, dette er veldig ulikt meg. Jeg legger meg, to timer senere har jeg fremdeles ikke sovnet. Jeg tenker og tenker og så tenker jeg litt til. Det er akkrat som at jeg får så mange inntrykk om dagen at jeg må resonere det hele og sette det på plass før søvnen kan ta meg. Jeg tenker ikke på noe bekymringsfullt, neida, dette handler om at jeg føler jeg ikke rekker å få med meg den enorme utviklingen min små har. Det er ikke få av dere som har kommentert at jentene har blitt så store denne sommeren. 

Det har dere rett i! Tvillingene som kom ut av mage var så små, de var jo premature og de brukte lang tid på å bare få lov til å være baby. Jeg sa ofte at jeg hadde baby i 2 mnd lengre enn andre, noe jeg virkelig hadde. Jentene var allerede passert 4 mnd gamle da vi kunne ta i bruk størrelse 56 i klær, også jeg som hadde fått beskjed om å ikke handle noe særlig i størrelse 50 fordi de vokste ut av det på få dager. Det stemte ikke helt med pramature jenter som brukte str 44 i to måneder og 50 de neste to månendene. Jeg ble nok vandt med at de var små, at de trengte meg hele tiden, at selv om deres jevnaldrene begynte å krabbe så lå mine jenter med siden av meg og tok seg gjerne en lur i samme slengen. 

Men så var det noe som skjedde. De tok igjen tiden, de ble uavhengig av meg og reiste seg opp på to bein. Phu, det er virkelig bare det rareste.. Mine to små babyer er ikke babyer mer. De er faktisk gått over til å bli barn. Små barn som alltid har vært så sterke og tapre. Jeg får tårer i øynene - jeg er rørt, rørt over hvordan de har kjempet seg frem til dagen i dag. 

Fra å gå rundt å snakke med meg selv og så klart de uten annen respons enn et smill og noen lyder tilbake, har vi begynt å kommunisere, slik man gjør med barn - for de er ikke babyer mer. 
De forstår så mye mer enn jeg trur, og hver eneste dag blir jeg tatt på sengen over noe nytt de forstår eller et nytt ord som ramler ut av munnen. I går skulle jeg bytte bleia til Otilie og det foregikk omtrent slik.

"Otilie, skal vi gå på badet og bytte bleia?" spurte jeg, hun kom mot meg og jeg bærte henne inn på badet der jeg la henne ned på stellebordet. Da jeg holdt på å vaske henne kom Olivia, 

"hei, se" sa hun da hun så meg og strakte en bleie hun hadde vært å funnet i veska opp i været til meg. 

Lille Olivia hadde ikke bare forstått av vi skulle skifte bleia på søsteren, hun ville i tillegg hjelpe til. Og hvilket smil hun kom med da jeg takket for at hun hadde vært så snill å hente bleie til oss. 

Det er så ufattelig moro. Jeg er så stolt og beundret på samme tid. Det aller første ordet til jentene var: takk takk  - hvis ikke det søtt så vet ikke jeg. De hadde allerede sagt ma-ma-ma-ma og pa-pa-pa-pa, men ikke i betydningen at det var oss de ropte på, det var mer enkle og morsomme lyder og lage. Men da jeg plutselig fikk et "takk takk" da jeg ga de en leke var det ikke noen tvil om at dette faktisk var et ord på rett sted. 

Takk takk kom rett før de fylt året, og de har faktisk akkurat de samme ordene som hverandre og ordene har kommet relativt samtidig. Derfor laget jeg en liten ordsky til jentenes bøker i dag tidlig. Jeg ser nå at det er noen ord jeg har glemt, som "hei" "gakk - gakk" og "pipp - pipp" så jeg får få på det også 




 

Mannen i sin sannhet

Jeg er ei typisk jentete jente, som elsker å sette seg ned en fredagskveld med en romantisk film på TV. Disse filmene klarer det hver gang, de trolbinder oss (jentene) inn i filmen med denne kjekkasen av en skuespiller. Han er ikke bare møkk deilig med muskeler og tatoveringer på rett sted. Neida, han er også den "mest romantiske" i denne verden. Hver eneste gang så får han sagt de rette ordene i det rette øyeblikk. Og bak tvskjermen sitter vi jentene oppløst i tårer over at paret ble sammen til slutt. Haha, hver gang. 

Jeg lurer litt på hvorfor det er slik, hvorfor vi elsker slike filmer mener jeg. Det er jo ikke akkurat slik at dette er i nærheten av virkeligheten, er det vel? Finnes egentlig disse guttene som er fremstilt for oss jenter som en hallelujamann for kvinnen - drit kjekk, tøff, kul, rik og på sammetid så romatisk? 

Jeg ler litt for meg selv, nei - det er jo ikke slik guttene er. Det er slik vi jentener skulle ønske de var, og blir sittende igjen med et lite håp om; skulle ønske han var litt mer som på film. 



Dette er slik vi skulle ønske at en hver gutt var: 

  1. Når vi blir lei oss for noe, vil vi at de skal trykke oss hardt inntil den maskuline kroppen og spøre hva det er
  2. Når vi lurer på hva de tenker på, ønsker vi at de skal svare noe vakkert, som jeg tenkte bare på hvor vakker du er
  3. Når vi prøver å snakke om noe, vil vi at de skal sette seg ned, lytte og svare. Det holder ikke at de sier ja, og nei. Vi vil at de skal utrykke følelser og sette ord på dem
  4. Når vi krangler, vil vi snakke om det og bli venner igjen før vi legger oss for kvelden 
  5. Når vi sier at det ikke er noe, så vil vi at de skal spørre igjen og mase til vi sier hva det er
  6. Når vi blir skikkelig sinte og går, er det egentlig bare en ting vi ønsker å oppnå - at han kommer etter! 

Dette er slik gutten på gata egentlig er: 

  1. Når vi blir lei oss, er det best å ta avstand, sipping er noe vi gjør uansett. Bare se på oss når vi ser på en romatisk film, vi sipper. Så at vi er lei oss er nok ikke noen big deal. 
  2. Når vi lurer på hva de tenker på, kikker de bort på oss og sier, jeg tenker ikke på noe
  3. Når vi prøver å snakke om noe, setter vi guttene i deres verste situsjon. De hater det, og følelser slik vi ser på dem, det er det bare vi som har. En gutt tenker annerledes, så det de sier oppfattes ofte som feil og fører til større problemer. 
  4. Når vi krangler og ønsker å snakke om det for å bli venner igjen, er den beste konklusjonen til en mann; å sove på det, så er det bra i morgen tidlig. 
  5. Når vi sier at det ikke er noe, nei da er det vel ikke det, hvorfor skal det da være nødvendig å mase noe mer om det, kanskje hun har pms. 
  6. Når vi blir skikkelig sinte og går, er det best å la de være i fred. 

Jepp, vi er så forskjellige. Så svaret er ganske klart, disse mannlige hovedrollene er skrevet av kvinner. De er skrevet for å fange våre føleleser, for følelser det liker vi det. Vi elsker det, vi bare skjønner ikke at det er en jentegreie. 

En mann er en mann.

 

Klær overalt!

HJEEELP!!! 

Haha.. Hele dagen min har gått med til klær! Skal jeg gi dere et tips: ALDRI bruk et soverom som klesskap.. 
Det har vi gjort, alle klærne måtte flyttes fra soverommene da de ble pusset opp, i starten lå klærne i brettede hauger, men etter relativt kort tid endte det hele opp som et rom med en stooor haug av klær. Helt umulig å finne frem til noe som helst, og problemet ble utsatt..

Men nå som det er VM i heste sport kan jeg like gjerne brette tøy samtidig som jeg ser på tv! Endelig kan jeg se lyset i tunellen på et ryddig rom igjen, og de tomme skapene oppe kan fylles med klærne. Bhaa.. 

Så hvis dere lurte på hvordan stua mi ser ut nå så er det SLIK!! Mamma MIA.. 





Phu, trur jeg trenger litt luft.. Stallen neste, er jo proppet med inspirasjon etter dressuren på TV i dag. Rotet stikker ikke fra meg. 

 

VM Heste Sport

Da var en ny uke allerede godt i gang. Jeg var så trøtt i dag tidlig at jeg ikke orket å bry meg om vekkeklokken 07:30, skudde den av og sov til jentene våknet 09:30. Det føltes veldig godt der og da, men jeg må innrømme at jeg egentlig hater å sove så lenge, for jeg mister så mye av dagen. Morgentimene er så gull verdt, jeg har normalt et par timer for meg selv før jentene står opp og da får jeg gjort unna litt husjobb og datajobb før dagen med to små setter i gang. Vi var ikke ferdig med frokosten før klokken nesten var 11 siden vi koset oss litt ekstra med egg og bær.

Klokken 11 måtte selsagt TV på - det er jo VM i heste sport. Og flaks for meg (eller til BT's frykt) ser det ut til at vi kommer til å få to herlige hestejenter ^^,  

Farmora til jentene kom også med boller, så det ble virkelig en god start på uka for store og små. Nå er det daglurtid og jeg er nødt til å få gjort noe fornufting. 

Titter nok innom bloggen senere i dag. 

Enn så lenge, ha en fin start på uken :)

TOPP - Syoppskrift

God lørdag mine venner. 

Jeg er som normalt alene med jentene da mann i hus jobber :P Jentene tar dagluren nå så jeg tenkte at jeg kunne bruke tiden min til å vise en fremgangsmåte på toppene jentene har på seg på bildene under. Jeg hadde litt tid til overs i går før jentene våknet fra dagluren, så jeg rasket meg med å sy sammen to topper til vi skulle bort på besøk. Det tok meg under en time fra jeg fant frem stoffet til jeg var ferdig med disse to toppene. De er utrolig søte, og VELDIG enkle å sy. 

Stoffene er fra Stoff og Stil - 100% bomull. Bukse fra newbie-serien til Kappahl







Her har jeg tegnt opp en skisse til mønsteret. Det er veldig enkelt. Du tegner opp fremdelen og bakdelen som på bilde, om du trenger hjelp til å vite hvor stor du må tegne den kan du finne en genser eller en bluse du har fra før for å se ca - størrelsen. Disse kan godt være litt gode å vide, så bedre å tegne den litt for stor enn litt for liten. Den lille sorte mønsterdelen er armene, og det er viktig at det som er merket med blått er like langt. 

Slik syr du det hele sammen: 

  1. Legg armhulen på fremdelen mot armhulen på ermet sammen (rette mot rette) - Sy. Gjør dette på begge sider så armene henger fast i fremdelen. Sy bakdel fast i ermene på samme måte. 
  2. Finn frem et strykejern og brett delen (ut mot arm) to ganger inn slik at klippesømmen gjemmes, stryk over og sy en søm så du fester bretten. Det blir da sømmen du ser i bunn av ermene på bildet under.

  1. Legg toppen med vrangen ut, og sy sidesømmene fra ermet til bunn. Nå ser du at du nesten er ferdig. 
  2. Brett bunnen på samme måte som armene. To ganger inn slik at klippesømmen gjemmes (ca 0,5 - 1 cm per brett) Sy langs hele sømmen så den sitter fast (Dette blir den sømmen du ser på bilden under i bunn av toppen)

  1. Så gjør du det samme i halsåpningen. To bretter inn og sy rundt, la det stå åpent et par cm. Fest en sikkerhetsnål på en strikk og tre den igjennom halssømmen du nettopp sydde. Stram til etter ønsket åpning - legg strikkendene oppå hverandre og sy et par sømmer over slik at den holder seg. Så syr du igjen de to cm du lot stå åpen for å tre inn strikken. 

FERDIG :) 

Ha en super helg!

Norges TVILLINGDAG!

Hipp hipp hurra for alle tvillinger og alle tvillingforeldre - i dag feires Norges tvillingdag.

Det å ha tvillinger kan være utfordrene, det er noe vi tvillingmødre vet, og noe alle andre mødre kan tenke seg. Det er utfordrene å ha nok alenetid og det er utfordrene i mange situasjoner når vi så gjerne skulle ønske vi hadde et sett armer til eller drømmer om en kloning av seg selv for å løpe i hver sin rettning etter to små. En annen utfordring som hører med tvillinger er kanskje prisen på å få to barn samtidig - for ja det koster. Alt må kjøpes dobbelt opp på samme tid, å arve er ikke enkelt når man får to. Er man heldig så får man 10 % i enkelte butikker, men hva er egentlig det? - når man ofte må betale et medlemskort hos en tvillingforening for å i det hele tatt ha muligheten til å få de 10 %. Dagen i dag skal være den dagen i året som feires med reduserte priser på diverse aktiviteter for tvillinger, en dag som gjør snille priser til en mulig familieopplevelse. 

Vi skal ikke begi oss ut på noen familieopplevelser i dag annet enn å nyte hverandres selskap, men jeg har lyst til at vi alle som er tvillingforeldre eller tvilling selv til å tenke over alle de positive sidene dette innebærer. Jeg ønsker at dette kan være en dag vi tar en time out fra den stressede hverdagen og bare tenker over alle godene og alle gledene vi har fått tildelt. Jeg vil at du skal tenke over dine beste minner ved tvillingene og fronte dem. Fortelle dem til de du er sammen med, skrik det ut på din facebookstatus som om du er den stolteste mamma/tvilling på denne jord.

Jeg starter med min lille historie 


Kjære Otilie, Kjære Olivia

Jeg ble kjent med dere allerede lenge før jeg så dere, eller kunne kysse dere. På denne tid var det hele så uvirkelig, men alikevell veldig virkelig - dere lå i magen. Vi hadde vært på ultralyd og sett dere, der lå dere tett inntil hverandre og dyttet litt på hverandre for å få litt bedre plass. Dere hadde allerede fått navnene deres og det føltes så ubeskrivelig da jeg lå å kjente på sparkene og kunne fortelle hvem av dere det var. Første gang jeg kunne si høyt "har du tenkt til å bli en fotballsparker, Otilie? Det der er faktisk ribbeina mine du sparker så hardt i", jeg kunne kikke over på den andre siden av magen, den delen som aldri var i ro og si "Men du, Olivia, du blir vel en liten turner slik du holder på".
Jeg husker jeg bekymret meg over at du Otilie var langt roligere i magen enn deg Olivia, jeg fikk beskjed om at det kunne være måten Otilie lå på som gjorde at jeg ikke kjente hennes bevegelser like godt som Olivia sine. Men nå har jeg kjent dere i 16 mnd utenfor magehulen og jeg forstår nå at det ikke handlet om hvordan dere lå, det handlet om hvem dere er:

Olivia min skatt, min lille utforsker, du er så lik meg, du sitter ikke i ro. Vi kan godt lese bok sammen, men du har egentlig ikke tid. Du blar deg igjennom boka fortere enn jeg rekker å lese, du peker og sier "vovo", "pss" og "møø", så er du ferig, du hopper ned av sofaen og tar den en løpetur igjennom huset. Når ting ikke går din vei så blir du sint akkurat som meg. Du er tøffere enn toget, du er ikke redd for fremmede og du elsker oppmerksomhet - ja, du er nok min lille kloning. 

Otilie, lille venn, du er som tatt ut av nesen på pappaen din. Rolig som dagen er lang, du kan sitte på fange og lese bok, du har ikke hasverk med å bli ferdig og lar mamma bla og lese seg igjennom side etter side. Du er forsiktig, og heller ikke så glad i fremmede, du er en ekspert på finmotorikken der du elsker å sitte på gulvet å legge sammen lego og puslespill. Du synes ikke det er kult at lillesøster kommer å stjeler leka de, du knurrer litt, men så finner du i stedet en ny. Ja, du er like konfliktsky som pappaen din. 

Dere er så forskjellige, og det er nettopp det som gjør dere så tette, jeg vil bruke de samme ordene som deres farmor sa til pappaen deres og meg: dere utfyller hverandre. 

Det å få være mammaen deres er så unikt. Jeg har hele mitt liv trodd at tvillinger har et spesilt bånd, men det å få se og oppleve dette båndet overgår alt. Gleden dere har i hverandre er enorm og avhengigheten er like stor. Det er mye jeg som ikke er tvilling selv ikke vil forstå - om en av dere våkner om natten og skriker av full hals, da løfter ikke den andre en finger, men sover like herlig. Tar jeg derimot bort den av dere som gråter i håp om at ikke søster skal våkne, ja da gjør jeg feilen. For hver eneste gang jeg skiller dere i fra hverandre så våkner den av dere som bli liggende igjen - hver gang. Hvorfor forstår jeg ikke, men jeg trur det må være det sterke bånde dere i mellom, følelsen av å miste en del av seg selv om dere skilles. 

Jeg gleder meg over hver dag jeg har sammen med dere og kjenner en isklump i magen når jeg tenker på at dere en dag skal begynne i barnehage og på skole, jeg vil være der og oppleve alt, jeg vil stå å se på når dere første gang legger sammen 2 + 2 eller leser deres første linje høyt i klassen. For dere, dere er min verden. 

Jeg elsker deg Olivia

Jeg elsker deg Otilie 

 

Takk, kjære ...

Takk, ja, tusen takk 

Takk for at du ikke bare får meg opp om morgningen, men for at du du gir meg en god start på dagen

Takk for varmen du gir meg 

Takk for gleden du gir meg og motivasjonen til å få gjort så mye

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke likte deg særlig godt da jeg ble kjent med deg, jeg synes du var mer sur og bitter enn noe annet 

Men så er det nå slik at da jeg forsto din innside begynte jeg å elske deg, jeg måtte riktignok gjøre deg litt mildere før jeg kunne starte å elske deg for akkurat den du er

Nå er du en reddende engel både i hverdagen og på fest

Så igjen, takk for at du bringer oss sammen

Jeg vet at jeg ikke vil leve uten deg mer, du har kommet i mitt liv for å bli til evig tid

Tusen takk for at jeg ble kjent med deg

Tusen takk, kjære kaffe - du er min trofaste og beste venn hver eneste morgen 

Og med en liten sjokoladebit ved din side er dere uslåelige

 

Lik og del innlegget om du er en kaffe-elsker ^^, 

Helt Perfekt !

I dag har vi vært på 1års kontrollen på helsestasjonen, siden jentene har blitt litt snørrete ble det ingen vaksine i dag - godt for hu mor, men litt kjedelig at jeg må grue meg litt til. Bhaa, hater å se de tårefylte øynene av spøytestikkene.  

Helsestasjonen ligger i andre etasje og da vi skulle ned igjen var heisen ute av drift. Oh, no! Det er virkelig da man skjønner at det kan være litt vrient og ha tvillinger. Heldigvis kom det en dame som fikk ropt på litt fler og plutselig hadde jeg tre hjelpere ved min side slik at vi kom oss ned med vogn og barn ^^, 

Jeg måtte selvsagt innom min gode venninne Kine, som driver barnebutikken Helt Perfekt på Revetal. Dette er virkelig bare den fineste barnebutikken som finnes, Kine er suuper flink til å plukke ut kjempe fine klær til de små, så det er ikke ofte jeg går tomhendt ut derifra. 

I dag falt jeg pladask for et sett fra nameit. Kanskje ikke rart når man ser hvor nyydelig det er, i tillegg hadde hun jo to farger - HELT PERFEKT! Settet er i tynn ull og det er bare så deilig nå som høsten kommer. Jeg ble bare nødt til å prøve det på <3 









Ha en fin onsdag :)

Svaret finner du ...

Fra den lille spiren setter seg fast i mors mage starter et nytt kapittel i livet - ikke som når man starer på et nytt studie eller i en ny jobb, men som om man starter et helt nytt liv. Du blir kjent med kroppen din på en helt ny måte og tankegangen endres drastisk. Du går fra å kjøre for fort til å gi finger til de som kjører forbi deg. Du går fra det ville festlivet til å synes det er hyggligere med et par venninner på besøk bare for å sitte å skravle. Man kan i mange tilfeller si at alder ikke spiller noen rolle, at man er like ung som man føler seg. Jeg trur det stemmer, men samtidig så trur jeg at den største forskjellen fra å være ung til å bli voksen kommer den dagen man venter et barn. For selv om man kan være ung, så påtar man seg et så stort ansvar at man blir voksen nesten over natten.

Eller det stemmer ikke helt. Jeg husker godt hvordan det var å være gravid, over hvor mye jeg tenkte over det å gå gravid i 9 måneder (7 måneder i mitt tilfelle). Jeg leste side etter side, opp og ned i dager, i uker, i måndeder - allikevel lærte jeg ikke mer enn halvparten av hva min  egen  kropp faktisk lærte meg igjennom graviditeten. Jeg stoppet mange ganger opp å bare kjente etter hva kroppen min fortalte meg og det var ikke få ganger jeg lot meg beundre over hvordan vi mennesker er skapt. Jeg hadde ikke trengt en bok til å fortelle meg at enkelte sjøretter ikke skulle spises, eller at jeg ikke burde fortsette ridningen som jeg var fast bestemt på å gjøre. Jeg trengte ikke en bok for å fortelle meg om morgenkvalmen eller at magemusklene trakk seg i fra hverandre, heller ikke at det å ligge på ryggen kunne være ubehagelig. Til slutt la jeg vekk bøkene, jeg fant ut at ingen bok i denne verden gir meg et bedre svar enn min egen kropp. Fisk - glem det, løp og spy i stede. Riding - hold opp, vi strammer til skikkelig i magen så du ikke har noe annet valg pga smerte. Morgenkvalme - det som funker for deg Stine er å spise epler hele dagen, ikke alle de rare påfunnene du fant på nett. Magemusklene, haha - du klarer ikke reise deg opp uten å snu deg over på siden, bare kjenn da vel, det er helt mykt midt på magen din. Ligge på ryggen - prøv da vel, du vil føle deg uvell så kanskje bedre å flytte seg over på siden? du kan selsagt prøve deg på magen, men da får vi se hva barna dine synes om det, auu - siden var best ja.  

Jeg fant ut at det å gå gravid er den beste måten å forbrede seg på morsrollen, når barnet er født er du klar for lenge siden. Nattamming og nattevåk sa du? Ble du ikke godt vandt med det allerede som gravid, hvor mange ganger var du ikke oppe bare for å gå på do i løpet av en natt? 9 mnd med allverdens tid til å tenke over ting du ikke har tenkt over tidligere. Farer her og farer der, kanskje legge om kostholdet? Handle inn, gjøre klart. Ja, vi er akkurat som dyrene, vi bygger rede til de små og lærer allerede før vi har sett barna våre at ingen kjærlighet kan sammenlignes med det vi har i vente.

Det er like før barna skal ut av den trygge magehulen, nå har du ikke lenger de bekymrende tankene over hvordan det kommer til å bli den dagen du får et barn. Det eneste du plutselig tenker på er: kan du ikke komme ut snart. Det meste er tungt og/eller vondt, du føler at du kommer til å sprekke hvert øyeblikk og selv den fødselen du har gruet deg til i hele ditt liv kan ikke komme fort nok. 

Dagen har kommet, du har fått ditt lille barn/ dine små barn i armene. En ny fase 

For hver dag som går lærer du den lille å kjenne, du er med på en ubeskrivelig fantatisk utvikling. Du ser hvordan det lille nurket du fikk levert i armene på sykehuset går fra å kikke tomt ut i luften til å smile til deg, til å rulle seg rundt, til å komme seg fremover og bakover. Du er med på å se hvordan de små fingrene for første gang klarer å gripe etter ting og det får deg til å føle deg som den stolteste hanen i verden, mens du tenker:  Dette  er  mitt  verk! 



Hver dag lærer barnet seg noe nytt, men det stopper ikke der - for hver dag lærer du noe nytt med. Vi leser og leser, vi sammenligner barna våre med statistikker for hva som er normalt, vi sammenligner de med andre barn. Vi blir stolte om de er lengst fremme og kanskje vi føler at noe er galt om de henger litt etter. 

Jeg var redd for det siste, kunne noe være galt, mine klarer så vidt å rulle over på magen - de andre krabber jo.

Nei, de bøkene kan være skremmende, like så sammenligningen med andre barn. De er så forskjellige, og takk og lov for det. Trenger du en bok, så finner du den i deg selv, du finner den i barnet - for det er der svaret ligger.

Nå har vi kommet inn i den fasen hvor jentene har blitt følelsesmessig bevisst - noe jeg aldri verken har lest om eller hørt om. Men jeg lærte det av mine barn, etter 15 mnd kom sjalusien. Det er ikke alltid så kult å være en tvilling når den andre tvillingen får oppmerksomheten. Men på den andre siden - hvordan skulle de klart seg uten hverandre. Kjærligheten til hverandre er så stor at følelsene speiles i hverandre. Ingen andre kan få frem den rullende latteren som bare tvillingen tryller frem, heller ingen kan få den ene til å bli så lei seg fordi den andre gråter : Olivia våknet før Otilie og jeg tok henne med ned i stuen. Vi satt å lekte litt og ti minutter senere begynte Otilie å gråte i andre etasje, hun hadde våknet. Olivia kikket forstørret opp mot trappen, og så kom tålene - de virkelige tårene - den gråten som kommer kun når de blir skikkelig lei seg. Jeg prøvde et forsøk på å trøste henne og si at jeg skulle hente Otilie, til ingen nytte - hun er lei seg, jeg blir så trist når hun er lei seg - var det som om hun fortalte meg. Jeg løp opp etter tvillingsøsteren og i det samme øyeblikket hun fikk øye på at sin Otilie var ok, smilte hun opp med en leke i hånden og sa "se". 

De er alle forskjellige, men de er alle akkurat der de skal være. Lytt til morsfølelsen og lytt til barnet ditt, ta til deg råd og tips, men til syvende og siste finner du ut at metoden du selv prøvde ut fungerte best for deg og ditt barn. 

 

- Speiltvillingmammaen - 

Det blir verre før det blir bedre.

En relativt bred overskrift er det ikke? Overskriften min i dag er ikke spesielt dyp, men da jeg skrev den ble jeg sittende å tenke over hvordan de ordene ofte stemmer i det store bilde av livet. Vi møter nedturer, og da sier vi ofte at en nedtur aldri kommer alene, det blir verre, men så en dag så blir det bedre og etter mine livserfaringer så blir det alltid litt bedre enn det noen gang har vært de gangene det går opp igjen. Man kan legge fortiden bak seg og man har blitt sterkere. 

Der kan dere se, jeg sporet helt av i tankene mine, for som jeg sa; overskriften min i dag er ikke spesielt dyp. Jeg har gravd meg inn i rotet mitt i stuen, som innlegget i går viste hadde jeg pusset opp en gammel kommode. Den var jo selsagt fylt til randen av alt mulig rart, men for det meste hobbytilbehør. Alt rotet hadde jeg lagt i en krok i stuen mens jeg malte, og i dag ble jeg nødt til å få ryddet. Jeg skulle sortere og få et system. 

Haha, dette er meg som rydder, med GOD hjelp av to små. 

Men heldigvis så ble det bra til slutt. Det kan ikke finnes noe som er så mye kjedligere enn å sortere og rydde i hyller og skap, noe som egentlig ikke synes når dørene er igjen. Men herlighet så deilig det er når det endelig er gjort. 











Et tips helt på tampen om du skal rydde i en kommode eller et skap er å kjøpe noen esker på IKEA, gud så mye bedre det er å ha rot og skrot i dem, det blir lett og finne frem og skapet ser like ryddig ut når man åpner det :) 


Jeg får kommer meg avgårde til hesten min, dere får ha en strålende kveld alle sammen :)

Fra gammelt til nytt

Nå har det blitt mange DIY innlegg på rad her, men jeg må bare komme med dette også. Jeg er virkelig bitt av oppussingsbasillen og gjør en helomvending i stuen. Vi har vel alle sett denne mindre pene kommoden? 

Vel jeg trenger en kommode i stuen, hyller synes jeg ser rotete ut samtidig som det er alt for enkelt for jentene å dra alt i hylle ut over hele gulvet. Så dører/skuffer er perfekt til å gjemme bort skrot og rot i. Men ikke snakk om at jeg kunne ha denne kommoden slik den ser ut over så i går kveld tok jeg fatt på komodeprosjektet mitt. 

Jeg skudde av håndtakene og plata på toppen. 



Et lag sparkel, pussing, et strøk grunning og to strøk maling senere - gikk jeg ut i låven og fant frem litt mere planker. Jeg kappet til fire stykk i rett størrelse og skrudde de fast til kommoden før jeg malte på et strøk hvit olje. 

Til slutt kappet jeg til gulvlister som jeg satt på i bunn. Jeg HATER den lille glippen som mange møbler har i bunn - et perfekt sted for leker og støv. Og vips, så hadde jeg en ny og lekker kommode i spisestuen. Jeg må bare få kjøpt noen nye knotter. 



 

#DIY #interiør

Hjemmelaget TVbenk

Jeg er åpenbart i det kreative hjørnet om dagen. Jeg elsker å kunne lage ting, prøve ut noe nytt og forandre på det som er. 
Den siste tiden har jeg vært utrolig lei av stuen vår, jeg er bare nødt til å gjøre noen forandringer. Jeg vil ha mer helhet, en stue som er har en gjennomført stil. Jeg har alt i hodet og i går startet jeg. TVbenken var første prioritet, den gamle irriterte meg mer enn hva godt er. Haha. Som dere kan se på bildene under så er forsterkeren for stor til å ha plass, så den må stå oppå TVbordet. I tillegg er den sort!!! - Man kan tørke av støv, snu seg og måtte tørke av støv igjen - for hvert minste støvkorn synes så alt for godt, for ikke å snakke om seige barnehender som holder seg fast og setter sine merker. 

Så da jeg la jentene for dagluren i går gikk jeg ut i låven og fant frem flere gamle og grå planker. Jeg hadde tatt mål av TVbenken inne og tenkte jeg kunne lagen den lik, men at jeg skulle senke skuffene til gulvet, og det er to gode grunner til det: 1 forsterkeren får plass i TVbenk. 2 jeg slipper å måtte stå på knærene hver dag for å dra ut alle lekene som jentene legger under den. 

Jeg kappet opp alle delene jeg trengte med en listekutter og i det jeg skulle begynne å skru de sammen ute kom det et skikkelig uvær så jeg tok med plankene inn. Jentene hadde våknet på dette tidspunket og syntes det var veldig stas å hjelpe til ^^, 

Jeg kunne skru av hele skuffeseksjonen på den gamle TVbenken, så det eneste jeg gjorde med den var å bytte ut planken i front. 



Først skrudde jeg fast de tykke plankene som er på siden av rammen fast til skuffeseksjonen, så skrudde jeg toppen fast til sideplankene og la noen tynnere planker over skuffeseksjonen for å skjule det sorte. Relativt enkelt, men det krever at man har vært nøye med kappingen :)

Vi har oljet gulvene i andre etasje lyse, og hadde igjen litt olje. Så i går kveld da jentene var lagt oljet jeg hele benken et strøk for å få den perfekte farge. På bildet under ser dere forskjellen på ubehandlet og behandlet. 

Og under ser dere det helt ferdige resultatet av en ny TVbenk til den nette summen av : 0 NOK ! Fantastisk. 
Nok et resultat av: hvis man vil, så kan man! 









Hva synes dere? 

 

DIY Sengegavl

I går var det helt nydelig sommervær igjen, så jentene og jeg befant oss ute store deler av dagen. Et nytt prosjekt ble satt i gang ^^,  Jeg har nevnt tidlig at jeg skal lage en sengegavel til soverommet vårt, og endelig hadde jeg alt som trengtes til å lage dette. Det aller gøyeste med dette DIY-prosjektet er at det er veldig enkelt, og mye billigere enn å kjøpe en ferdig sengegavel i samme stilen. 

Jeg tenkte jeg kunne vise dere hvor enkelt dette er, så derfor legger jeg med fremgangsmetoden. 

Det du trenger:

  • papp (en stor pappeske)
  • vatt 
  • stoff
  • knapper 

  • lim (ikke nødvendig, men gir litt bedre hold)
  • stiftemaskin
  • saks
  • nål og tråd

Jeg fant frem en pappeske som jeg åpnet opp. Den klippet jeg så ut etter målene på sengen vår, og den høyden jeg selv ønsket. 

Så klattet jeg på litt lim og la vatten jeg kjøpte på panduro over i to lag for å få den tykk og fin. Når vatten var på klippet jeg langs kantene på pappen slik at vatten ble like stor som pappen. 

Så fant jeg frem det hvite linstoffet jeg hadde kjøpt på stoff&stil og kledde gavelen min. Jeg festet stoffet på baksiden med litt lim og stifter. 

Jeg la ut knappene jeg hadde kjøpt for å se hvor mange jeg ville ha på, og så kommer den vanskeligste delen, måle opp og sette merker til knappene slik at de blir plassert riktig. 

De røde prikkene er punktene jeg skulle ha knappene på. 

Så var det bare å sy knappene fast, strammer de god og feste de på baksiden så får man den effekten av at knappene trykkes ned i stoffet. 

Jeg lot knappene som skulle være i hjørnene stå åpne, så festet jeg sengegavelen med skruer i knappehullene og sydde så på knappene etterpå. 





Flere som skal lage sengegavel? :)

#DIY

Sosiale medier, stjeler tiden

Jeg fikk en kommentar fra en av mine lesere som ønsket seg et innlegg om mobilbruk og barna, kommentaren lød som følgende: Hvordan sørge for at mobilbruk ikke går utover kvalitetstid med småbarn? Jeg merker fort selv at snaps/instagram kan ta litt av fokuset mitt bort fra jenta mi. Hvordan takler du dette som "må" være aktiv på sosiale medier og samtidig er småbarnsmor til to? 

Jeg startet med å tenke, er jeg egentlig den rette å spørre om dette temaet, jeg som antagelig har mobilen fremme langt oftere enn mange av dere. Men jo, jeg har lyst til å fortelle hvordan mobilbruken ikke skal gå ut over kvalitetstiden med barna, hvordan jeg som faktisk lever av sosiale medier klarer å være mamma på samme tid. 

Det som først treffer meg er at verden i dag er VELDIG annerledes enn hva den var for bare 15-20 år siden. Da var det de færreste som hadde mobiltelefon, og om man hadde en så ble den ikke brukt til annet enn å ringe med. Det var først da fargetelefonen og smarttelefonen kom at det virkelig tok helt av. Det har blitt en ny tid på mange måter. En tid der alt skal dokumenteres på nett, en tid der de unge har sluttet å lese papirutgaver av avisene. Vi har på en måte fått et dobbelt liv. Vi lever livet på jobben og i hjemme, og vi har et liv på de sosiale mediene, der vi deler idyllen med livet eller fordyper oss inn i nyheter og annet vi finner av interesse. Dette vil ikke stoppe, men vi må være klar over hvor viktig det er å ikke la sosiale medier ødelegge for det virkelige sosiale. Vel, på mange måter har vi gjort det allerede. Tre generasjoners historie:

Min bestefar, han har vært bonde hele sitt liv, han blir 80 år i år. Han dro i skogen etter tømmer med Brunen og Blakken (som selvfølgelig var hestene hans), hestene var lært opp til å gå hjem igjen når lasset var fullt og han forteller hvordan de intelligente dyrene fant de beste veiene selv. Han forteller om da melkemannen kom på kjærra si og hvordan alt var så mye hyggeligere før da man stoppet langs veien og slo an en prat, selv om man kanskje ikke kjente vedkommende. Det var før alle kjørte rundt i biler. Mor og besse hører fremdeles til den generasjonen som kun har kjennskap til hustelefonen som henger fast i en ledning til veggen. 

Min mamma, en karrierekvinne med streke meninger og gode ambisjoner. Ei dame som synes facebook og instagram er totalt unyttig, som begrunner sine svar på hvorfor hun ikke har det med at hun synes det er hyggeligere å ta en telefon om hun ønsker å snakke med noen, til tross for at hennes samboer og venninner har krypet inn til de sosiale mediene. 

Meg, en dag uten mobil kunne nok vært meget behagelig, men jeg hadde følt meg naken, jeg hadde følt at jeg manglet noe viktig hele døgnet. For meg er sosiale medier en stor del av min hverdag, det er her jeg har min jobb. Jeg har ikke ferier som alle andre, for forventing om et nytt innlegg er like aktuelt på en søndag som på en onsdag. Jeg sender gjerne en snap i stedet for å ringe fordi det tar kortere tid. 


Så på tre generasjoner har det virkelige sosiale gått fra å stoppe langs veien og snakke med fremmende, til å sende en melding over internett. Når jeg er ute med tvillingene på et kjøpesenter eller en dagligvarebutikk blir jeg jevnlig stoppet opp av fremmede. Det er helt klart et stort overtall av eldre som gjør dette. Eldre kvinner og menn, de snakker til meg som om de kjenner meg og samtalen er alltid hyggelig. De unge jeg møter prikker venninnen sin på skulderen og peker, kanskje trur de ikke at jeg ser dem, men sidesynet mitt er faktisk ganske godt, og jeg lurer på om dette er fremtiden. Vil vi som gamle være like sky for fremmede som vi er i dag? Vi sier knapt hei om vi er ute på tur og møter en fremmed på stien... 

Så ja, det er helt klart at de sosiale mediene stjeler langt mere tid i dag fra familie og venner enn den gjorde for bare få år siden. Da jeg startet å blogge ble jeg rimelig besatt, hekta rett og slett. Og det fikk jeg høre fra min samboer. Telefonen fikk ikke ligge i fred. Jeg måtte ta meg selv i nakken, jeg fjernet alt av popups så jeg ikke så at det skjedde noe før jeg fysisk gikk inn selv og sjekket, bare dette gjorde at mobilen fikk ligge langt mer i fred enn den gjorde tidligere. Så bestemte jeg meg for at bloggingen skulle skje på dagen når mann i hus er på jobb. Da tenker dere kanskje: "ja, men det er jo når du skal være sammen med barna" Og ja, det stemmer, jeg er sammen med barna hele dagen, men ... Jeg står opp kl 7, senest halv 8. Jeg trakter kaffe og starter med jobben min. Mellom 9 og 10 våkner jentene. Jobb pause. Kl 12 legger jentene seg for dagluren, de sover stort sett ca 2 timer. Her jobber jeg igjen - regelrett fordyper meg inn i de sosiale mediene. Men det holder ikke å bare skrive innlegg, jeg skal også besvare kommentarer og mail jeg mottar i løpet av dagen. Så ja, jeg har mobilen fremme oftere enn de fleste. 

Mamma sa til meg da jeg startet å blogge: "skal du sitte flere timer på den datamaskinen hver dag, det er nå du har muligheten til å være sammen med barna dine, ikke la den tiden bli slukt av internett" 
Jeg ble forbanna, rett og slett. Jeg startet bloggingen da jentene var 6 mnd gamle. De sov omtrent hele døgnet, de var kun våkene en halvtime av gangen for mat, skift og litt kos før de på nytt drømte videre i to timer. Jeg hadde aldri på TV, jeg blogget og jeg sydde, jeg ryddet og jeg ordnet. Jeg viste at jeg ikke stjal tiden fra barna mine. Og i dag sitter jeg her og tenker at jeg kunne ikke tatt en riktigere valg. Jeg har fått muligheten til å være hjemme 100 % ett år lengre enn de fleste, etter det skal jeg ut i en 50 % stilling. Så selv om jeg bruker mer tid på internett enn mange andre, så har jeg også langt flere timer med barna mine enn de fleste. 

Jeg tenker tilbake på min oppvekt angående tiden med mine foreldre, og med en mamma som reiste på jobb kl 6 om morgen og kom hjem klokken 18 på kvelden grunnet lang reisevei, fra mandag til fredag, så kan jeg vel ikke si at mobilen min stjeler tiden jeg har med barna mine. Jeg er her, jeg har to barn og de leker sammen, de enser ikke at jeg tar opp mobilen for å besvare noen kommentarer. Og når de ramler så kommer jeg, med en gang. Det er ikke som da jeg var liten og slo meg, da måtte jeg sitte med en annen voksen i lang tid før mamma eller pappa fikk hentet meg. Det var pappa som leverte oss i barnehagen eller på skolen, det var pappa som hentet oss og laget middag til alle 4. Etter middagen leste de alltid avisen, mens vi fikk leke. Jeg føler på ingen måte at jeg hadde for liten tid med mine foreldre som barn, jeg har to fantastiske foreldre som stilte opp på det mest, som tok oss med på turer og var der når vi trengte - noe de fremdeles er.

Så igjen, vår generasjon bruker mer tid på solsiale medier, men tenk dere, for bare få år siden så måtte oppvasken tas for hånd, klesvasken tas for hånd, mine besteforeldre måtte ut i fjøset om morgen og melke kuene, de skulle stelle alle dyrene, og bestefar jobbet på jordene dagen lang. Så at de sosiale mediene stjeler tiden fra barna våre stemmer kanskje ikke. Vi har mye mer tid med barna våre i dag enn man hadde for bare 50 år siden.

Allikevel synes jeg det noen ting som er veldig viktig: mobil hører ikke hjemme ved måltider, når man samler seg rundt et bord for å spise skal mobilen ligge i et annet rom av huset, den skal ikke opp og stjele denne viktige familietiden hvor man faktisk har tid til å snakke sammen. Mobiltelefonen skal heller ikke være med på gulvet når man sitter å leker med barna sine - jeg trur det er viktig å skille lek og voksentid. Hvis man klarer å fokuserer 100 % på barna sine når man leker så er det faktisk lov å sette seg i 5 minutter med en kaffe og si: "nå er det mammatid/pappatid". Mobil hører ikke hjemme i selskaper - jeg trenger ikke si noe mer om det. Trenger man å sjekke insta eller face i et selskap så ta med telefonen når du må på do ;) Og for alle dere andre som jobber 100% - La mobilen ligge i fred den korte tiden dere faktisk har med barna i hverdagen, ta den heller frem igjen når barna er lagt for kvelden, men pass på at det blir litt tid til samboeren også. 

 

 

Frank Walton - Konkurranse

Reklame 

(konkurransen er avsluttet)

Min lille brillehistorie denne sommeren er jeg egentlig ganske flau over å fortelle om. Jeg tilga meg selv navnet brillemorderen - og det var ikke uten grunn. Hele 5 par med solbriller har jeg enten mistet eller regelrett klart å ødelegge denne sommmeren. Det eneste positive jeg kan trekke frem ved at en etter en brille tok kvelden var at jeg hadde kjøpt billige solbriller. Verken tålte de stort eller var den største skuffelsen og miste. Men en sommer med så mange forskjellige billige solbriller har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ha dette igjen annet enn om jeg trenger å ha med solbriller på en fest for da mister jeg de nok. ;) Det ene solbrilleparet jeg kjøpte var så latterlig dårlig at jeg holdt på å le meg skakk med venninnene mine. Brilleglasset ble helt grått når solen traff dem så det så ut som jeg gikk i den tetteste tåka i skogen. Når jeg kjørte bil ble jeg nødt til å stjele BT sine solbriller, det var en totalt annen verden enn de shittbrillene jeg hadde skaffet meg. Plutselig kunne jeg SE, brillene skjermet faktisk for solen, den gjorde ikke hele verden mørkere. For det er det billige briller gjør, de setter bare verden i et litt mørkere lys. 

 Espen Kopperud reddet brillehverdagen min, han eier og driver Frank Walton som er et relativt nytt brillmerke som selger optiske briller og solbriller på nett - FrankWalton.no - 
Jeg forelsket meg med én gang i BRENT brillene og jeg ble nødt til å ha både solbrille - og optisk versjon - selv om jeg ikke ser dårlig. Haha, jeg har da selsagt ingen styrke i glassene. Det er bare rett og slett trendy med briller og jeg elsker det, så herlig å kunne bruke briller inne som ute.  



















Ohlalala, er ikke brillene fine?? Har du lyst på et par kanskje? :) 

Vel da kan jeg fortelle deg at det kan du kanskje få, for nå kjører jeg i gang en liten konkurranse hvor jeg trekker en heldig vinner som kan velge seg et solbrillepar hos Frank Walton. Alt du trenger å gjøre for å bli med i trekningen er å like Frank Walton på facebook HER, og legge igjen en kommentar i kommentarfeltet mitt med mailadressen din i mailboksen (da er den skjult for andre, men synlig for meg slik at jeg kan sende en mail om du er så heldig og vinner) Fortell meg gjerne hvilket solbrillepar du ønsker deg :)

Konkurransen er avsluttet: Gratulerer Mona, du ble den heldige vinner av et nytt solbrillebar - du har fått mail :)



Dette er historien til denne blogg!

Denne uskrevende bok starter sitt første kapittel for snart to år siden - septemper 2012. Jeg hadde gått en uke over tiden og det eneste som var å kjenne var en slags murring i korsryggen. Jeg fant ut at jeg ble nødt til å kjøpe en graviditetestest da denne oppførselen kroppen min holdt på med var uten om det normale. Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte da pinnen foran meg viste to streker - så jeg gjorde like gjerne begge deler. Dette kom brått på, virkelig brått på. Jeg ringte til samboeren min BT, jeg kunne ikke vente med å fortelle det til han kom hjem fra jobb - han tok det penere enn meg, han gjør alltid det, han er roligere enn skjæra på tunet. 

Dager ble til uker og magen, ja den kom fort. Egentlig forsto jeg det ikke, jeg er jo så lik på hu mor og hun var 6 mnd på vei før hun var synlig gravid for fremmede - tynn som en strek med et langt liv til å gjemme søster og senere meg i. I tillegg ble jeg dårlig, 8 uker med oppkast hver dag - dette skulle jo heller ikke stemme for verken mamma eller søster hadde fått den beryktede morgenkvalmen. Jeg tenkte at det å være gravid kanskje ikke hadde så mye med arv og gjøre, og jeg leste over alt:  hvert  et  svangeskap  er  svært  ulike.



Første ordinære ultralyd ble satt i uke 18, den måtte vi flytte på da den havnet midt i ferien vår til Tenerife. I uke 20 kom endelig dagen vi hadde ventet på: var det en gutt eller ei jente. Vi gjettet begge på at det måtte være en liten gutt, det var slik det føltes og jeg drømte om denne lille gutten stadig.  

Et sjokk, det største sjokket jeg har opplevd, og antageligvis vil oppleve. "Ser dere hva jeg ser?" sa damen med ultralydenkikkerten på magen min. NEI, jeg skjønte virkelig ikke hva det på skjermen skulle forestille, en baby var det i hvertfall ikke! "Det er jammen meg to her inne, de to sirklene på skjermen er to hoder" sa jordmor som om hun akkurat hadde funnet en skattekiste av gull. Verden gikk i oppløsning, jeg ville stikke av, finne meg en krok og gråte i - helt alene. Jeg ville skrike ut den siste dråpe som fantes i meg. Ta deg sammen - tenkte jeg i fossen av stille tårer som jeg bare ikke kunne stanse. Jeg klarte på et vis å ta helt avstand fra tvillingnyheten, mens hun gikk igjennom babyene og så til at alt var som det skulle. 

Da vi ventet på heisen slo tanken over hode på meg igjen og tårene begynte nok en gang å trille, nei - renne som en foss. BT oppi alt det her som kanskje egentlig burde vært den av oss som freaket helt ut var igjen rolig som skjæra på tunet, la hendene rundt meg og sa "detta går bra, jenta mi". Igjen klarte jeg å stoppe fossen av tårer, men det skulle ikke vare lenge. Vi hadde kjørt to biler til sykehuset siden BT jobbet og måtte tilbake på jobb. Så - jeg satt meg i bilen og plukket opp mobilen. Jeg viste jeg hadde mange som ventet på svaret. Jeg tastet nummeret til mamma og mannet meg opp så ikke tårene skulle begynne å trille igjen. "Hallo", sier mamma med en forventingsfull tone - jeg brast ut i gråt (hva i alle dager er det med den mammastemmen, det er ikke mulig å holde igjen). Uten at jeg fikk sagt noe som helst spurte hun "var det to der inne?" - "Jaaa-a-a". Tydeligvis så holdt alle en knapp på at jeg skulle få tvillinger uten om meg selv - jeg hadde lest side opp og side ned om sjansen for å få tvillinger siden min samboer har tvillinger i familien, men jeg kunne på ingen måte være arvelig disponert. For dem var det ikke snakk om et sjokk, men en bekreftelse på hva de hadde gjettet. Da jeg sendte melding til ei av mine beste venninner ba jeg hun gjette på hva det ble. En gutt og ei jente? Fikk jeg til svar, som om det mest naturlige i denne verden var å få to barn av gangen. 

På dette tidspukt gikk det opp for meg hvor tilpassningsdyktige mennesker er, den kvelden var hode fylt av bekymrende tanker, at jeg som førstegangsmamma skulle bli kastet inn i det hele med to barn var skremmende nok i seg selv, men det var bare en liten brøkdel av alle de bekymringsfulle tankene. Da jeg våknet morgen etter ble jeg liggende i sengen en god stund. " Jeg, JEG skal bli tvillingmamma" "tenk at jeg skal få den æren av å fa tvillinger" - Noe hadde skjedd den natten, jeg hadde sovet på sjokket og plutselig var alt annet utenkelig. Jeg begynte å glede meg, jeg begynte å føle meg som verdens heldigste menneske på denne jord. 

13.04.13 - 32 + 5 uker inn i svangerskapet var jentene brått ute av den trygge magehulen. Født vaginalt med to minutters mellomrom. To jenter som ikke var til å stoppe, de skulle ut å se verden. Otilie først og Olivia hakk i hæl. 3 uker tilbringte vi på sykehuset - et fantastisk opphold med den største tryggheten rundt oss. Jentene var sterke, allerede etter to uker fullammet jeg de uten problemer. 

Jeg hadde en fantastisk barseltid. Jentene var like rolige som sin far, de spiste og sov, jeg kunne sitte i timer med mine to små på fanget og bare se på de. Så vakre, som harmoniske, så samstemte. Måndende gikk og jeg begynte å få et høyt følgertall på instagram. Jeg begynte å sy for første gang i mitt liv og klærne jeg sydde ble en hitt på IG-kontoen. Jeg var blitt lei av folk som syntes synd på at vi hadde fått tvillinger og mitt første "rop" ut til folket kom da jeg publiserte et bilde med tekst til på facebook:

Hva gjør dette bildet med deg? Til alle dere som lurer: NEI, vi synes ikke det er tøft å være tvillingforeldre! NEI, vi synes ikke det er slitsomt! NEI, vi skulle aldri ønske at vi bare hadde en av gangen! 
Det som er tøft og slitsomt er alle dere som lurer på hvor ille det må være og som selv er så fryktelig glad for at det ikke er dere som ble foreldre til to samtidig!
Nå har vi forsvart oss selv og tvillingene siden graviditeten og vi vil bare fortelle dere: Vi er de HELDIGE! Vi feller dobbelt så mange gledestårer, vi får dobbelt så mange smil, vi får dobbelt så mye lykke og vi får dobbelt så mye kjærlighet i våres liv! 
Tenk over det du sier! Vi er lei av at dere skal synes synd på oss, vi er lei av at dere trur det er slitsomt! Vi synes det er FANTASTISK... 

Responer var til å ta og føle på da den bikket over 2K likes. Folk begynt å oppfordre meg til å starte en blogg. Først fnyset jeg det av meg - jeg blogge du.. tenkte jeg, som verken hadde lest en blogg eller skjønt noe av det hele. Men så, jeg opprettet en blogg. September 2013. Jeg brukte en evighet, jeg skjønte ikke bæret av html koder og andre koder. Men til slutt var www.speiltvillingene.blogg.no oppe og gikk. Noe måtte jeg jo finne på der jeg gikk hjemme og hadde to frøkner som for det meste sov i løpet av døgnet.  

Jeg ville skrive en blogg for å fortelle hvordan et liv med tvillinger var, jeg ville skrive om alt og ingenting og før jeg rakk og tenke over det hadde jeg havnet på topplistene til blogg og lesertallet steg for hver dag. Noe jeg trudde ville bli en flau hobby viste seg og bli en del av mitt liv bare måneder etter jeg startet. Hobbyen gikk mer og mer over til å bli min jobb. En vei for å kommunisere med andre voksene, noe som er svært viktig for meg da jeg stort sett går alene med babysnakk fra morgen til kveld. Bloggen har gitt meg så mye. Jeg har fantastiske lesere og jeg elsker det lille avbrekke i dagen hvor jeg kan sette meg ned med en kaffe og fordype meg inn i bloggbobla mi. Bloggen har åpnet muligheter og jeg har funnet veier å følge i livet som jeg ikke viste om. 

12.august 2014 havnet bloggen over i et nytt kapittel. I dag er jeg samarbeidsblogger med Side2/Foreldre og jeg, jeg føler meg beæret som har fått denne unike sjansen. 

Takk til alle dere som følger meg hver dag, som legger igjen likes og comments. For ja, vi bloggere blir hekta på dette; likes, comments og statistikker. Jeg håper jeg kan gi dere en inspirasjon i hverdagen, for dere, dere inspirerer meg hver dag! 

- Speiltvillingmammaen -

Side2/Foreldre blogger!

Er det noen som la merke til en stor forskjell på bloggen ? Kanskje ikke så vanskelig når hele designet er endret, litt vemodig å miste det fine designet som var laget bare til meg, meeen - Herreguuud så gøy da! Jeg har jo hatt en liten (les; stor) drøm om å komme med i lagspillet til side2/nettavisen siden bloggen begynte å bli ganske mye større enn jeg hadde planlagt. 

Og for et par mnd siden tikket det inn en mail fra prosjektleder/bloggansvarlig hos nettavisen om et samarbeid med side2/foreldre. Sist uke var jeg i Oslo og snakket litt samt hilset på noen av mine nye samarbeidspartnere. Dette gir virkelig inspirsajon til bloggingen fremover, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg for hver dag, gleder meg til nye utfordinger og kreative innlegg. 

Dere får unnskylde om alt ikke er helt som det skal de første dagene :) 

Fin tirsdag til alle dere :*

 

Regn = sykroken

Husker dere disse buksekjolene?

Eller disse?



Dette er en heldress, eller buksekjole som jeg liker å kalle det. De er sydd ut i fra et mønster som stoff og stil har (dette). Og det som er gøy hvis man skaffer seg noen mønster er at man kan lage veldig mange varianter bare ved å lage noen små endringer. Det har jeg gjort denne gangen. Som du kan se har jeg tatt utgangspunkt i stoff og stil sin heldress, men jeg har laget mer bein på min versjon, grunnet til at jeg ønsker å endre på beinene er fordi heldressen til stoff og stil sklir opp når jentene setter seg eller sprer beina i fra hverandre. Du kan se det på bildene over, at beina på heldressen trekker seg opp og det ser ut som er posekjole i stedet. Det er veldig søtt så ikke noe galt i det, men nå jeg ønsket å lage en litt annen versjon på bein. Armene beholdt jeg slik stoff og stil har laget dem. 

Og her er de forskjellige ferdigsydde dressene. I tillegg til å gjøre om litt på fasongen sydde jeg på et silkebånd i livet og tredde en strikk inni. Og så enkelt er det faktisk å endre på et mønster, så faktisk så er det ikke så mange mønsterene man trenger. 

Jeg måtte jo også se hvordan Olivia ble i sitt nye klesplagg, jeg trur hun ble fornøyd ;) 





- beautiful -




I hvilken verden lever vi i #2 ?

Dette innlegget er en følger av mitt tidligere innlegg I hvilken verden lever vi i?  Som blogger får jeg mange kommentarer i løpet av en dag. Det er folk som sitter på en fantastisk personligeht som deler ut ros og gode ord til jeg rødmer i kinnene, og det er folk som prøver å finne feil i min hverdag. Som skal passe på at ting er på stell, advare meg mot de store farer som finnes der ute, eller her inne. Tja, selv er jeg jo bare 23 år gammel så jeg kan ikke skryte på meg den lengste livserfaringen. Men jeg har forstått en ting, jeg skiller meg rett og slett ut fra en rekke nymoderne mennesker, menneskene jeg kaller ... hysteriske 

- et bilde av mine jenters soveværelse under oppussing - 



Dette bilde delte jeg på bloggen tidligere sammen med en rekke andre, vi var ferdige med oppussingen av det gamle rommet. Veggene hadde fått ny kledning, gulvet hadde blitt slipt, oljet og lakket, lister var byttet ut og taket var malt hvitt. Innredingen var i full sving, og jeg elsker å lage kreasjoner selv - noe dette bildet pærer preg av, for selv om jeg ikke har snekret sengene er det meste andre på bildet selvlaget. Det gjelder også kosehjøret, en himmel som jeg laget ut av gardiner og en grillrist. Ganske harmløs og søt - er den ikke ? Vel ikke for alle. Dette kosehjørnet kan nemlig være svært så skummelt. Jeg gjenntar:

anonym skriver: Kjempe fint og kreativt! Kanskje jeg selv er litt hønemor, men pass nu på så ikke gullklumpene dine tvinner seg inn i det der og skader seg, kan fort skje hvis man ikke er obs selv :/ :)

ppd skriver: Veldig fint, men vil det ikke støve i teltet der? med tanke på du har brukt dyne på gulvet så må det nok vaskes ofte ? :) men nydelig ble rommet

Min samboer som og er far til barna på dette soverommet leste kommentarene og lurte på om anonym ikke hadde gardiner i eget hus, eller tepper eller hva med dyne i sengen? Vi lo litt og så for oss hva som kunne skjedd om de faktisk hadde fått surret seg inn i blondegardinene. Vi kom frem til at det skulle godt gjøres, men om det skjedde så ville det i hvertfall ikke vært så vanskelig å få pustet igjennom alle hullene som definerer en blondegardin, det er jo ikke heller slik at jeg reiser på butikken med jentene alene hjemme. Vel kanskje er vi i underkant av avslappet som foreldre, og for noen er det kanskje avskrekkende. Men himmelen henger fremdeles på samme plassen og jentene elsker den - det teller for meg. 

Jeg lurer også på hvordan en dyne på gulvet gjør det mer støvete enn en dyne i sengen? Det praktiske er i hvertfall at det er veldig enkelt å vaske både dynetrekk og dyne, så er vi heldige så slipper vi unna støvallergi og astma også. 

- Den ferdige plattingen vår - 

 

Da plattingen vår var ferdig la jeg ut bilder av den, stolt som en hane etter å ha jobbet iherdisk i mange timer og uker. Men dette bilde virket avskrekkende for Frida: 

Oi, så fint! Men hadde vært litt nervøs for å sette meg i de ytterste stolene i sittegruppen på hjørnet av plattingen der.. Vips så ligger man nede på grusen med hjernerystelse.. Bør sette hele gruppen lenger inn, eller bygge rekkverk ;)

Jeg kan være veldig enig i at stolen på hjøret står litt vel langt ut på kanten. Sittegruppen er jo plasser der slik at den skal oppta så lite plass som mulig når den ikke er i bruk. Så på et punkt er jeg enig med Frida, når vi skal sette oss der over en middag, så ja da trekker vi hele sittegruppen litt inn på plattingen. Rekkverk er hun ikke den eneste som har nevnt, samboer og meg selv har aldri tatt opp rekkverk som et tema en gang. Det ca 30 cm ned til grusen og jentene klatrer opp og ned uten å ha falt en gang, og etter hva jeg har lagt merke til på de snart 16 månedene jeg har vært mamma så blir ikke jentene noe mindre med tiden heller. Det som kanskje fikk meg til å stoppe opp og rope på BT da kommentaren lå i innboksen, var nok heller den: vips så ligger man nede på grusen med hjenerystelse. Jeg vet ikke med dere andre, kanskje jeg har et meget solid ytre skall rundt hjernen min, men jeg har bare fått hjernerystelse en gang i mitt liv. Jeg husker det soleklart, vi var en gjeng barn som lekte i et klatrestativ med nett, vi hadde bunnet opp nettet for ligge i det i stede for å klatre i det og vips så løsnet knuten vår og alle ramlet i bakken med et smell og der lå jeg i bunn. Det var ikke snakk om 30 cm altså. Jeg har ikke lengre tall på hvor mange ganger jeg er blitt kastet av en hesterygg, og gjerne rett inn i hinder, men hjernerystelse? nei, det går som regel bra er min erfaring. 

Hysterien dras inn i mediene

Jeg kom over er nyhetsoppslag som noen hadde delt på facebook i fortvilelse av hvor hysterisk verden har blitt. Overskriften lød som følgende Jente skadet seg på Sirkus Shopping - Ei jente på ett og et halvt år ripet opp ryggen etter lek på Sirkus Shoppings lekeland.

Innlegget starter med: hendelsen fant sted ... Dette virker ganske så dramatisk hittil gjør det ikke? Så forstetter det i samme avsnitt: Da familien avsluttet leken for å ta en matbit, oppdaget de at hun var skadet. - Vi skulle kjøpe middag, og så oppdaget vi at hun blødde på ryggen - sier faren. Skaden, det vil si skrapemerket er avbildet på artikelen, og jeg kunne ikke annet enn å si lavt for meg selv: "ja, så vondt hadde hun fått". Har foreldrene gått til avisen for en skade datteren påførte seg uten av hun selv merket det en gang? At et barn får skubbet seg er vel ikke noe en trenger å rope hjelp for, eller var det et stykk pr-kåte foreldre som endelig fant en anleding til å gå til avisen? Familien fikk hjelp til å få renset såret og de ansatte gikk på nytt over hele anlegget for å se til at det ikke var noen flere løse strips barn kunne skade seg på, alikevel er far overrasket over at de ansatte ikke følger opp sikkerheten. (du kan lese nyheten her)

Hva er vel en barndom uten et titalls skrubbsår på knær og albuer etter møte med asfalten eller barken på treet? Hvordan blir vår generasjon barn som ikke lengre får lov til å kjede seg, som ikke får leke uten tilsyn i tilfelle skader? Hvordan skal disse barna bli selvstendige om de i hele sin oppvekst er passet på av mamma og pappa som om det ikke finnes større smerte i denne verden enn å bli litt sulten? Kanskje er jeg gammeldags, men jeg har tru på den samme oppveksten min foreldre ga meg. En god del klarer regler om vei og ikke bli med fremmede, men frie tøyler til å løpe så fort jeg kunne på asfalten eller klatre i trær. Jeg fikk til og med lov til å begynne å ri fast da jeg var 11 år, til tross for at mamma aldri tørte å se på når jeg hoppet fordi hun selv var livredd hest og sin egen datter som satt oppå. Jeg prøver ikke å fortelle at jeg er noe bedre enn de barna som vokser opp i dag, men jeg er i hvertfall ikke redd for å møte verden slik den er! 

- Speiltvillingmammaen - 


Et blåbær til deg og et blåbær til meg!

Jentene og jeg tok en tur til mamma i dag tidlig. Og der var det en ting som slo baller og leker ned i støvlene. Blåbærbusken i kjøkkenhagen ^^, NAM NAM. 

Jeg synes det er så moro å kunne følge denne utviklingen fra de var to som bare lå på ryggen og sprellet med armer og bein. Se hvordan grovmotorikken trer frem ganske raskt og nå hvordan finmotorikken trenes for hver dag. Det er jo tross alt ikke bare bare å plukke disse små bærene med to fingre. Til neste år er vi bare nødt til å få laget oss en kjøkkenhage selv. Det er jo så gøy for de små å være med å plukke. 















GRATULERER med PERLEBRYLLUP'sDag

Kjære svigers! 30 år som mann og kone - jeg kjenner jeg beundrer dere, og alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene for at jeg en dag kan oppleve den samme dagen^^, 

- min kjære svigerfamilie og tvillingene i magehulen - 

Det å skulle finne på en gave til noen som egentlig har alt de trenger er ikke lett. Så vi tre jentene (søsteren til BT, forloveden til broen til BT og meg) gikk sammen for å spekulere ut en passende gave. Vi endte opp med å kjøpe et lite tre som symboliserer 30 år gifteskap og skal vokse med kjærligheten fremover i tid og som kan være et minne i mange mange år, om ikke generasjoner. Og siden 30 års bryllupsdagen også kalles perlebryllup laget jeg en liten kreasjon som vil minne de om denne dagen. 

Jeg hadde to fersvannsperler som jeg fikk da jeg var i Kina noen år tilbake. Vi var å kikket et sted hvor noen av verdens dyreste perlesmykker blir laget og solgt. Og de viste oss hvordan de plukket ut perlene, disse perlene vi fant kunne vi ta med oss hjem. De har støvet ned i smykkeskrinet mitt så det var hyggelig å kunne gi de bort som en verdifull gave. Jeg tenkte å dele denne gaven med dere som inspirasjon til andre som feirer lengre giftemål. Man kan jo bruke andre ting en perler i dekorasjonen, eks: ved et sølvbryllup kan man pynte med noe i sølv, osv. Du kan se hva de forskjellige bryllupsdagene heter HER, og da er det ingen grenser for gaver man kan lage. 

- varer fra plantasjen -

- varer fra nille - 

Det hele er veldig enkelt. Som du ser på bildet under har jeg lagt de lyse stråene i betongdekrasjonen, så helte jeg sanden fra Nille over. Silkebåndet festet jeg rundt, jeg limte endene fant til beotongsirkelen. Så knøt jeg er slufse som jeg limte på over skøten på båndet under. Dere kan se hvordan man knyter en slik slufse på youtube-filmen min HER

Jeg hadde noen papirblomster liggende fra panduro, disse limet jeg på betonghjertene med perlene på toppen. 

Til slutt pyntet jeg med litt flere blomster og pellet av perlene på en dekorasjonsteip fra nille til å sette i midten av hver blomst. 









Dette er i hvertfall et forslag til en enkel men anneredes gave til noen som allerede har alt :) 

Ettermiddagen brukte vi på god mat og feiring














 

Nytt hjemmesydd antrekk

Men ikke av meg denne gangen. I går var søsteren min, meg og tre av barna våre på besøk hos tante og onkel. Tante ringte meg og sa at de hadde vært en tur på stoff og stil og da hadde det blitt med så mye stoff at hun hadde sydd litt til jentene.

Jeg har jo sydd de samme buksekjolen til jentene tidligere, men de begynner å bli for små nå for ikke å snakke om at de er VELDIG slitt. Jeg er helt sikker på at dette plagget er det mest brukte plagget jeg har hatt til jentene. Jeg synes buksekjolene er så utrolig søte på, og så behagelige de må være å bruke. Så jeg ble veldig glad da vi fikk disse i nytt mønster og større størrelse. Det som også var litt moro var at mamma har sydd kyser til jentene tidligere i samme stoffet, så da hadde jeg plutselig et lite sett ^^, (mønsteret på buksekjolene finner dere på stoff og stil)

Siden været fremdeles er veldig deilig, tok vi frokosten ute i dag også. Vi tok turen innom mor og besse som bor ti minutter unna tante og onkel i går, og gjett om min søster og meg følte oss heldige da vi kom til den deilige lukten av mors hjemmebakte brød. Så godt og så mange barndomsminner. Lykke og få med seg et hjem <3













Nå skal jeg sette sammen en liten gave som jeg gleder meg til å vise dere i morgen, senere i dag skal vi feire svigers som har vært gift i 30 år i morgen. 

Ha en strålende helg!

 

Fornuftige morgentimer

Halv 9 var jeg på plass ute med malekosten i hånden. Vi skal bort i dag, reise å besøke min tante og onkel, så tenkte jeg var nødt til å få gjort litt på morgen siden jeg ikke får gjort noe på dagen i dag. Og endelig blir de siste stolpene hvite også, det er jo på tide, for taket vårt er ferdig nå :) 



Vi tok frokosten uten i dag. Det er jo så deilig vær, litt skyer, men godt og varmt. Etter jeg var ferdig med å rydde inn maten igjen sto begge jentene og holdt i hengekøyen mens de så på meg å lagde sine lyder som som de lager når det er noe de vil. I det jeg løfter de fra bakken bryter de ut i en "hjertesmeltene" latter. Det er vist ikke mye som slår det å huske i hengekøya sammen ^^, 











Jeg håper dere alle får en fantastisk helg. <3 

Grønne fingre ...

er noe jeg ikke har! Men jeg er derimot en veldig god kunde på plantasjen. Haha, i dag var jeg nødt til å ta turen igjen. Jeg kunne sikkert unnskyldt meg med at blomstene mine døde da vi var på ferie denne sommeren, men det blir nok litt for tynt. De var da brune allerede før det. Også jeg som ELSKER blomster da. Skjønner ikke hvorfor jeg må ta livet av de hele tiden. Jeg bare glemmer å vanne litt innimellom, og hvis de de blir litt brune så gir jeg opp og lar de dø. Her må jeg si jeg har et stort forbedringpotensial. Jaja, vi får se hvor lenge de nye blomstene får leve da. Det var salg på pyntestein i dag, så da ble jeg nødt til å ta med det hjem også - det ble riktig så fint synes jeg. Jentene kommer nok til å plukke ut en etter en stein, men det er da alikevel bedre enn at de graver i jorden og blir brune fra topp til tå. (jeg la duk i mellom jorden og steinene)



- Rosene var de eneste gjennlevende blomstene denne gangen ^^, -













Jeg fikk lekt gartner mens jentene tok dagluren og da de våknet kunne vi nyte sommeren som fremdeles er her, på plattingen. Det er ikke mye som slår det. I hvertfall ikke når vi alle tre klatrer opp i hengekøyen og husker med stor fart. Da ler vi til vi har krampe i magen alle tre. Takk Otilie, takk Olivia for at dere får meg til å sette pris på hver eneste dag i livet mitt <3 











 

Tårevått gjensyn

Tenkte bare jeg ville informere dere om hunden vi tok med inn i går kveld. 



I dag klokken 12 hadde jeg satt begge jentene i bilen og hunden i bagasjerommet. I det jeg staret motoren og begynte å rygge kom det en bil opp i gårdsplassen. Det var ingen tvil om at det var eieren til den lille "vov-vov"en som jentene kalte han. Bamse var faktisk navet, hihi. Eier tok til tårer da jeg åpnet bagasjerommet og sa vi var på vei til veterinæren for å lese chipen hans. Bamse hoppet som en liten villmann da han fikk se mammaen sin. Jeg har blitt helt tullete etter jeg fikk barn så jeg klarte ikke holde på tårene jeg heller. Haha 

Det var utrolig godt at eieren og bamse ble gjennforent. Hun hadde vært så redd for den lille hunden sin. Hun hadde fryktet det verste, enten at han var påkjørt eller tatt av en grevling eller rev. Hun hadde ikke trudd han ville bli med til noen mennesker siden han var så skeptisk til fremmede. Og det var jo også det jeg fortalte i forrige innlegg, til BT og meg sto han bare og bjeffet nervøst, så det var Tyra som fikk han med inn, og inne roet han seg og hilset på oss alle. Bamse hadde ikke gått så veldig lang, for han er omtrentlig naboen vår, kun et par hus i mellom - men siden vi ikke akkurat bor i et byggefelt var det for langt til at vi viste at han hørte til der. 

Årsaken til at eier fant ut hvor hunden var, var at hun var ute å lette. Hun møtte på to jenter med barnevogn og spurte de om de hadde sett en liten sort hund. De hadde ikke sett noen liten sort hund, men de hadde sett noen delinger på facebook av denne mulige hunden hun lette etter. Og det stemte jo - så takk til alle dere som hjalp til med å dele den forsvunnede Bamse.  :)

Hund uten herre.

I går var jeg i et møte i Oslo. Det er mange som har gjettet seg frem til hva møtet dreide seg om, men ingen hadde rett ^^, Jeg var nemlig hos nettavisen.no / Side2.no sine lokaler. Jeg fikk en mail før sommereferien om at de ønsket meg inn i bloggstallen deres som en side2blogger for foreldrespalten. Jeg trur jeg hoppet opp og ned i et minutt da jeg fikk mailen, og etter møte i går var jeg ikke særlig bedre. Dette har nemlig vært min lille drøm lenge, og det beviser at om man ønsker noe og jobber hardt, så kommer premiene. 

Så da vet dere det, bloggen vil jo få litt annet utseende (likt som de andre bloggerene til side2). Men det kommer til å være den samme for det :)

Dagen etter møtet gikk så fort. Det tok jo litt over en time å kjøre hjem og da reiset jeg og handlet, samt at jeg dro innom stallen. Dronninga mi har kommet hjem fra sommerbeite, og etterhvert har jeg kjempenyheter på hestefronten også.

Så kjørte jeg til mine fantastiske svigerforeldre hvor jentene hadde vært hele dagen. Der ble vi servert middag og vi kom oss ikke hjem før kl 19. Fem minutter etter jeg var kommet hjem kom min beste venninne Janne, og med mye skravling lakket vi også negler som vanlig. Resultatet mitt ble prinsessenegler ^^,

Mens vi drev å lakket kom BT inn og sa det var en fremmed hund på gården. Han forble på gården en god stund, men ville ikke slippe oss innpå seg. Så fort vi nærmet oss sto han å bjeffet dominant og nervøst til oss og hoppet unna om vi tok et steg nærmere. Vi avventet en stund, men han fortsatte å bli på gården, kanskje ikke så rart da han er en ukastret hann og vi har ei tispe. Siden vi ikke kjenner til denne hunden var vi ikke sikre på om vi ville slippe ut Tyra, men siden vi verken fikk tak i han eller det kom noen som lette etter han tenke vi at vi måtte få tak i han før det ble mørk. BT ba Tyra sitte pent i døråpningen og lukket opp døren slik at Mr. Fremmed kunne se henne. Vi tenkte det ville gi en indikasjon på hvordan han var med andre hunder, siden han ikke viste den store interesse slapp vi Tyra ut. De hilset gledelig på hverandre og begynte å leke sammen, og da vi ropte inn Tyra fulgte Mr. Fremmed med inn. Inne slappet han plutselig av og hilset på oss alle. 

Klokken var vel halv 11 på kvelden da jeg ringte politiet for å melde om den fremmede hunden uten herre. Det var en veldig hyggelig og hjelpsom politibetjent som førte han opp i registeret, men det var ingen som enda hadde meldt han savnet. De har også samarbeid med falken som henter løse hunder, og fortalte at de kunne hente han, men at de i hvertfall var opptatt en time til. Jeg sa at det ikke var noe problem for oss å ha han over natten. Jeg trur han også har det bedre her enn i et bur hos falken. 

Vi delte bilde på facebook i går kveld i håp om at noen i nærområdet skulle kjenne han igjen. 131 delinger har han fått, men ingen som har tatt kontakt, verken privatpersoner eller politiet. Jeg synes det er rart at eierene til denne dvergpinscheren ikke har meldt den savnet hos politiet. Han er superherlig og høffelig, det er tydelig at han kommer fra et godt hjem med en god oppdragelse. Han savner nok hjemmet sitt også, for han pep en del i går da vi la oss. I dag har vi vært ute å lekt to ganger allerede og nå ligger de begge og sover ved siden av meg. BT og jeg er store dyreelskere, så vi synes bare det er hyggelig med litt besøk - i hvertfall av en så søt herremann som egentlig er veldig lik vår egen bare veldig mye mindre. 
Om vi ikke hører noe i løpet av formiddagen, tar jeg han med til veterinæren slik at vi kan lese av chippen og finne hjemmet hans.  

NETTMOBBING

I går kveld skrev jeg dette innlegget i hodet mitt før jeg sovnet for natten, og jeg tenkte jeg skulle prøve å rable det ned før jeg glemmer det. 

Den virkelig nye formen for mobbing på 2000-tallet utarter seg på nett, og på nett er det ingenting som holdes tilbake. Vi leser om det og vi hører om det. Før jeg startet å blogge tenke jeg ikke noe større over nettmobbing da dette er noe jeg aldri har drevet med eller blitt utsatt for. Men det er det sannerlig mange som blir. 

Jeg har sett mammaforum der voksene mødre krangler som hormonelle 14-åringer. Jeg leser blogginnlegg som får hatekommentar på hatekommentar. Vi har vel alle sett videoen som florer internett om dagen om tvillingmammaen som prøver å legge guttene sine? Hun har riktignok passert 1 milliom seere, og det er umulig at alle i denne verden har like meninger. Men selv en så herlig, fantastisk og morsom film av en tålmodig mamma som på nytt og på nytt legger sine to små i sengen sin fikk flere hatmeldinger. Som blogger selv har jeg opplevd det samme. Hatmeldingene renner inn ved de mest leste innleggene mine, det er helt forståelig at 34 000 personer ikke kunne være enige med meg i mitt innlegg om brøyterene, de fleste er enige, men det er alltid noen ikke er det, og som ønsker å legge inn en liten meldig som forteller meg hva jeg er.  

Det som er med hatemelingene, er hvordan de faktisk blir skrevet. Det er ikke snakk om noen konstruktiv kritikk fordi man er uenige. Nei, det er direkte personangrep med de styggeste uttalelser, og mobberen etterlater seg selvsagt som en anonym - åpenpart for feig for å stå for det h*n selv sier, selv om h*n vet at h*n går direkte til angrep på en enkeltperson. Jeg har HELDIGVIS ikke opplevd mange av disse meldingene, og jeg passer meg for å skrive støtende innlegg. For jeg lover dere, noen av de kommentarene kan virkelig sette seg, og det er ikke noe moro, ikke noe moro i det hele tatt.


Så har vi andre, jeg trenger nok ikke legge skjul på hvem, Rannveig Heitmann - hun lever av sine haters. Jeg er stadig innom bloggen hennes og jeg blir virkelig skrekkslagen av å lese hennes kommentarfelt. Hun påstår jo at hun ikke lar seg påvirke av alle de grusomme kommentarene, kanskje hun klarer å trekke det over til at disse haterene faktisk er årsaken til hennes lønn? Ikke vet jeg, men hadde jeg mottatt det hun får slengt i fjestet hver dag hadde jeg gjemt meg under dyna for en god stund og avsluttet blogglivet tvert. 

Og med det jeg prøver å faktisk fortelle her, så forstår jeg virkelig ikke hva som får nettmobberene til å faktisk skrive disse hatmeldingene. Jeg har riktignok vært uenig i veldig mange blogginnlegg jeg har lest i mitt liv, og kanskje ler jeg høyt og viser det til samboeren min om jeg synes det er latterlig det som blir skrevet, men jeg tar meg da ikke tid til å sitte å skrive en hatmelding fordet? Hvis jeg ikke hadde klart å la være å kommentere på et innlegg jeg er sterkt uenig i så ville jeg i hvertfall gitt en konstuktiv og kritisk tilbakemelding om hva jeg syntes var galt og hva jeg mente om saken, jeg hadde da aldri gått til angrep på forfatteren! Og det er dette som irriterer meg så grenseløst. Mødre som står å påstår at andre er dårlige mødre, at de burde vært meldt til barneværnet osv osv. Hva er da egentlig disse mødrene? Synes de det er greit å lære opp sine barn til at det er greit å hetse andre på nett? Er ikke det med på å forsterke den negative nettmobbingen? 

Samtidig som jeg ser all denne grusomme nettmobbingen har jeg erfart den siste tiden at folk har blitt så opptatt av nettmobbing at noe trekker alt til å bli "mobbing", som at det ikke er lov å stille et spørsmål uten at en annen skal fortelle den spørrende: " hvis du ikke har noe bedre å si, kan du heller la det være". Jeg begynte å le i går da jeg oppdatet at det hadde utartet seg en diskusjon under mitt siste bilde på IG.

Jeg vet ikke om dere la merke til det, men lillefingeren min blir stadig tatt opp til diskusjon, dette er nemlig ikke første gang. Her er noen kommentarer fra et tidligere bilde:

1. skriver: " Ikke for å være frekk assa men har du brekt lillefingeren din før? Ikke for å være frekk, sleip, idiot eller noe sånt men den ser litt skjev ut @speiltvillingene ps: jeg er aldri frekk ❤️ for jeg liker ikke at andre er frekk med meg heller❤️😍😘 "

2. skriver: " virker som om du prøver og overbevise deg selv om at du ikke er frekk, når du egentlig er det ! ;) å ha selvinnsikt er en fin egenskap, du burde prøve det ;) :D "

3. skriver: " Hvis du ikke har noe posetivt og si så ikke si det eller skriv det" 

Jeg hadde faktisk ikke trudd at fingeren min var så merkbart skjev, men det vel bare fordi jeg har levd med den slik i 13 år nå. For ja, jeg brakk fingeren i 5.klasse da læreren min lukket døren på den. Dette er et av merkene som foreviger livet som 10åring, og merker får man opp igjennom livet. Noen synlige, noen psykiske. Det er med på å definere hvem vi er, på å lage den vi blir. Hver dag blir vi påvirket av verden rundt oss. Vi lager oss meninger om alt og ikke noe. Og vi blir alle forskjellige. Utseende vårt er like forskjellige som tankene våre om livet. Så tenk på dette - selv om du er sterkt uenig om en ting, betyr ikke det at du har rett til å hetse et menneske! Du får ikke gjort noe med at den andre har ulike meninger enn deg selv. Kanskje har begge rett, kanskje har ingen rett. Vær konstruktiv i din tilbakemelding. Om du trenger å være anonym i din kommentar bør du kanskje tenke at kommentaren er feil skrevet. 

For en ting er sikkert, vi har alle følelser og blir såret av å få stygge kommentarer rettet mot seg. 

STOPP NETTMOBBING.

 

( Del gjerne innlegget for å spre budskapet. )

Spennende tider i møte?

Magen står som om jeg var 4 mnd på vei i dag ^^, Jeg har nemlig digget inn på kaker hos søsteren min som har bursdag i dag - HIPP HIPP HURRA! <3

Men det er ikke grunnen til at det føles ut som jeg har ti sommerfugler i magen akkurat nå. Egentlig hadde jeg glemt det litt, men da BT spurte meg om jeg gledet meg til i morgen kjente jeg det kilte helt inn i margen. Wææææ. Slik som jeg gleder meg til i morgen, gruer meg litt og er veldig spent på en og samme tid. 

Jeg har ikke tenkt til å fortelle dere hva jeg skal akkurat nå. Eller en liten smakebit da, jeg skal til Oslo i et møte. Men kanskje det er noen som vil gjette hva jeg skal i møte for? ^^, 

 

Oldemors SolbærSaft

Hele huset lukter himmelsk av nydampet solbærsaft. I går var jentene og jeg ute å lekte gamledager - hehe, nei det er vel ikke akkurat gamledager. Men det å plukke solbær i hagen for så å dampe saft er noe jeg forbinder med sommerferiene mine hos farmor og farfar. 

Solbærbuskene på gården er det en gang oldeforeldrene til tvillingene som har plantet. Og BT har gode minner om den deilige saften han fikk da han var her som liten. I fjord fikk jeg saftkokeren til Grete (jentenes oldemor) og hun hadde skrevet en lapp for å vise meg veien til nydelig saft - noe jeg ble fryktelig glad for. I fjord laget vi hele 12,5 liter med råsaft, i år er det ikke like mye bær, men jeg nærmer meg 5 liter nå. 

Jeg laget om lappen på dataen slik at det blir enkelt for alle å lese.






Når den deilige råsaften har rent over i kjelen ved siden av tilsetter jeg sukker og da må jeg til med litt smaksprøver ^^, 



Flere som skal eller har laget saft i år? 

Gamle tradisjoner

Det mest vanlige spørsmålet som følger spørsmålet om det er slitsomt å ha tvillinger, er "sover de om natten?", og når jeg svarer at jentene har sovet natten igjennom fra de var 3 mnd, og at de nå legger seg kl 19 og sover helt til 9-10 tiden får de fleste hakeslep, ler litt og forteller meg med fleip i tonen at jeg da egentlig ikke vet hvordan det er å ha barn. Og det har nok disse andre mødrene veldig rett i, for har man fått nattessøvnen sin så klarer man å være supermamma på dagtid. Det er ikke lett å være mamma om man nesten ikke har sovet noe selv, jeg sliter i hvertfall veldig med tålmodigheten og roen om jeg er veldig sliten.

I går kveld la BT og jeg oss etter en søndagsfilm på tv, det var i tolvtiden, men siste gang jeg så på klokken var den allerede passert 2. Jeg slet rett og slett med å sovne i går. 02:20 vræler det til og jeg bråvåkner. Jeg halveis løper inn til jentenes soverom for å se hva som var galt. Olivia sto med store tårer nedover kinnene og strakte armene opp til meg mens hun hikstet. Jeg hoppet opp i sengen hennes og prøve å roe henne. Dere andre mødre har sikkert opplevd det når barnet er så trøtt at det ikke vet hvor det skal gjøre av seg og ikke klarer å slappe av. Slik var hun. Spente seg bakover i sengen, rullet rundt og hylskrek. Hva enn jeg gjorde var det ikke godt nok, når jeg holdt henne skulle hun vekk fra meg, når hun lå på madrassen skulle hun på fanget igjen. Smokken kastet hun veggimellom og likseså vannflaska. Jeg gjorde alt etter kunstens regler, sang, strøk, klappen henne på ryggen, løftet henne opp og gikk rundt mens jeg bysset henne. Jeg følte egentlig ikke at noe som helst hjalp, og etter en halvtime klarte hun å vekke Otilie - kjenner du følelsen av å mangle et sett med armer?

I godt over en time prøve jeg å ro de begge ned, og i det de begge var rolige og jeg trudde jeg kunne liste meg tilbake i egen seng var dramaet løs igjen. 10 over halv 4 gikk jeg inn til BT og sa at jeg ble nødt til å kjøre bort på Statoil og kjøpe melk. Vi var selvfølgelig tomme for det etter å ha spist pannekaker til lunsj. Statoil ligger heldigvis bare to minutter unna med bil, så jeg var tilbake på 5 minutter. Jeg tenkte med meg selv at det var typisk at de begge hadde sovnet mens jeg var avgårde, men jeg ble møtt med hulkende gråt da jeg åpnet yttergangsdøren. Flasken med melk gjorde heldigvis susen, så kl 4 kunne jeg endelig legge meg ned for å sove.

Jeg hadde vekkeklokken på halv 8 og 8, det eneste jeg husker av den vekkeklokka er en difus drøm, og fortomlet våknet jeg 10:10 av at jentene hadde begynte å skravle i sengene sine. De store planene mine om å få gjort diverse før jentene sto opp var ikke tilstede lenger. Etter frokosten kjente jeg at vi alle tre trenge å komme oss ut i litt frisk luft for å klarne hodene våre litt, så jeg kledde på jentene og sammen gikk vi ned i hagen. Der kunne jentene grave litt i grusen mens jeg ivaretok den gamle tradisjonen her på gården - innhøsting av solbær og stikkelsbær for saftlaging. 

Så til alle dere mammaer som må opp flere ganger på natten - respekt, dere er supermammaer!
















I morgen starter hverdagen!

Åh, uff! Disse tre ukene med BT hjemme har gått så utrolig fort. Jentene har blitt så pappadalter at det nesten er litt dårlig gjort. Haha, neida, det er utrolig fantastisk og se samspillet mellom barna og BT. I morgen starter han på jobb igjen, så da er det tilbake til hverdagen. Det kommer til å bli veldig uvant å være alene med jentene på dagen igjen, men det går seg nok fort til. 

I dag bare slapper vi av og koser oss. Vi prøver egentlig å kjede oss litt slik at denne søndagen kan virke litt lenger ^^, Nå sitter jentene på gulvet å bygger med legoen sin, BT spiller litt på Ipaden så jeg tittet innom bloggen. Vi sitter utrolig nok å ser på sjakk på TV. Haha, det hadde jeg aldri trudd at vi skulle gjort, men men, søndagen blir jo ikke noe kortere av sjakktitting, for det er rimelig langtekkelig. Det fine er at man ikke trenger å følge med, så det er masse tid til å leke med jentene. :D 

















 

Rutiner i ferien

Det er flere som har lurt på hvordan våre rutiner er når vi reiser på ferie med tanken på jentene. 

Jeg trur det er veldig viktig å ikke gro frast i eget hjem når man har fått barn. Jeg har fått flere spørsmål spesielt fra tvillingmødre som lurer på hvordan jeg reiser av gårde med tvillingene alene (dagstur). Dette kan være skummelt for mage. Men faktisk så trur jeg at tanken på at det er skummelt er langt verre enn det faktisk er å reise på shopping med små barn. Jeg har i hvertfall aldri opplevd at det har vært skummelt, selvsagt har jeg opplevd at jentene har blitt lei mye fortere enn jeg hadde planlagt og reiser hjem tidligere av den grunn.

Nå har det store spørsmålet vært hvordan vi gjør det med rutiner på ferie. Og som jeg sa over så trur jeg det er veldig lurt å komme seg litt bort fra huset, men det betyr faktisk ikke at man må reise til USA eller Hellas når man har bittesmå barn - bare fordi alle andre gjør det. Barna har i alle fall ingen glede av det, så da gjør du alt kanskje veldig mye enklere ved å låne en hytte i Norden. Komme seg vekk for å få litt avbrekk fra den normale hverdagen, men samtidig gjøre dette på en mist stressende måte. 


Siste utenlandsferie, 18 uker inn i svangerskapet og tatalt uviten på at det lå to der inne. 

Vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være å sove om det er for varmt, det trur jeg de fleste av oss fikk smake på denne sommeren i Norge. Dette gjelder likedan for de små. Så varmt som det har vært denne sommeren har ikke jentene våre fått sove ute i skyggen. Så de har hatt dagluren inne i motsettning til hva de pleier. Om vi hadde dratt til syden i år, ville dette antageligvis ikke vært veldig spennende om vi måtte sitte to timer på hotellrommet for jentenes daglur hver dag, og være tilbake på hotellrommet kl 19-20 for legging av de små. Da må jeg si jeg får langt mer ut av en ferie ved å reise på en hytte ikke så langt fra hjemmet. Der kan jeg i hvertfall slappe av med å være ute selv om jentene sover inne. 

Så våre rutiner har vært tilnærmet like som når vi er hjemme, og på den måten beholder vi balansen i hverdagen. Humøret er på topp og vi har slappet av alle fire - er det ikke det som er ferie? 

Vi tok ferien til Sverige, der laget vi mat selv. Jentene sov dagluren sin inne hver dag, mens vi kunne være ute å spille kubb, sparke ball eller bare ligge rett ut å slappe av. Og om kvelden kunne vi legge jentene kl 19 og ha kveld for oss selv med brettspill og et glass vin. Jeg elsker å reise, og har reist mye i mitt liv. Men jeg vet at vi alle har det så mye bedre om vi tilpasser oss etter vår situasjon. Med tvillinger på et år er det ikke like spennende å reise til sydens varme land. Det å ligge på stranden er de for små til, og det å reise på utflukter for å oppleve kulturen er heller noe jentene vil få glede av akkurat nå. 

Den beste ferien for jentene er alenetid med pappa og mamma <3 

Livet er enda langt, reising blir det tid til. Opplagte barn og foreldre gir flere gode ferieminner enn en stressende tur til det store utland. Vi er alle forskjellige og må finne ut hva som passer oss best. 


Er sommeren over?

VG mener at sommereventyret er ute for denne gang, og at det på tre dager er ventet opp mot 180 mm nedbør på Østlandet. "værskiftet som kommer til helgen ser ut til å markere slutten på årets drømmesommer. Fremover vil det bli mer vekslende vær" (VG.no)

Klokken 09:30 bråvåknet jeg av at det trommet på glasset i vinduet som sto på vidt gap. Fortomlet kikket jeg på klokken og lo for meg selv da jeg skjønte hvor godt det var for hele familien å være tilbake i egne senger, da jeg var førstemann opp av sengen. Jeg løp ned trappen og ut utgangsdøren. I går da vi kom hjem fra ferie pakket vi alt ut av bilen, men mye lå fremdeles på plattingen uten tak. I en halv time løp jeg rundt ute i bare trusa og ryddet og samlet inn det våte. Haha, kjære vene, det er da godt vi bor på landet. 

Kl 10 kom BT ned med jentene og lurte på om jeg tok meg en morgendusj i regnet. 

Selv om jeg synes regnværsdager er kjedelig, kan jeg ikke si annet enn at jeg koset meg i dag da jeg endelig fikk kommet meg inn igjen. Vi tok frokosten i sofaen og satt på en familiefilm. I går da vi tok turen innom Nordbyen hadde jeg et mål, og det var å finne regntøy til jentene slik at vi kan kose oss ute selv om høsten kommer. Jentene har blitt så store nå at det blir for kjedelig å være inne dagen lang, og da blir det fort veldig lange dager som hjemmeværende mamma. 

Jeg fant akkurat hva jeg lette etter, foret regntøy til begge tuppene i hver sin farge. 



Som mange vet elsker jeg å kle jentene mine i like klær. Noen synes det er veldig dumt av meg å gjøre dette fordi det da er lettere å blande jentene. Men selv om jeg synes det er fint å kle opp tvillinger likt, kommer jeg ikke til å gjøre dette når de begynner i barnehage. De kommer nok til å ha mye like klær, men i hver sin farge. Jeg har for lenge siden bestemt fargekodene til jentene, Otilie er rosa eller lysest i klesfargen, mens Olivia er lilla eller mørkere i klærne. Jeg tenker at hvis de har vær sin fargekode blir det lettere for alle å vite forskjell uten å måtte spørre hvem som er hvem. 

Nå må jeg tilbake til ryddingen fra ferien. 

Ha en strålende dag <3

Home sweet home!

Da var vi hjemme igjen. Ferien til BT er over så nå gleder jeg meg til å komme tilbake i skikkelig bloggmodus å bli litt flinkere til å skrive interessante innlegg igjen. 

Dagen i dag har flydd av sted. Vi startet med en god frokost i feriehuset. Vi fikk besøk av min bestevenninne med datter på onsdag og de sov over til i dag. Etter frokosten var det bare å begynne å pakke sakene og vaske oss ut mens jentene tok dagluren. Kl 15 var vi avgårde med nesten vendt hjemover. Et lite stopp ble det innom nordbyen hvor vi fikk handlet litt mat og forbruksvarer samt litt tøy til jentene. Nå har jeg endelig fått landet litt i sofaen, og er klar for å runde av en perfekt ferie med noe godt å spise og god film i armkroken til gubben. 

De tre nydelige jentene som koset seg i sommerhuset. Vi gleder oss til neste besøk :)




Takk for lånet, Åge :D 

hits