oktober 2017

90 år og halloween

Det var lørdag kveld og jeg hadde vært en tur hos min beste venninne. Egentlig var vi bedt bort på fest den kvelden, men jeg sendte mannen alene, jeg var utslitt etter en uke med sykdom. Barna hadde fått tilbudet om å sove over hos venninnen min, der de også har sine venninner i min venninnes barn. Klokken var halv ti om kvelden da jeg svinget ut av gårdsplassen deres, med nesen vendt hjemover - trøtt som ei strømpe så klart. 

Jeg kom ikke lengre enn noen hundre meter ned i gata da 4 unge voksene kom meg i møte. Det var ikke det at de la merke til meg, der jeg kjørte sakte forbi dem. Kanskje bremset jeg litt ekstra bare for å ta en litt lengre titt, men jeg later heller som om jeg bare bremset i litt vel god tid før krysset - bedre å være føre var. Det hender tross alt at mennesker kan minne litt om rådyr, ser man ett bør man sakke farten, for plutselig kommer det noen til springene over veien. 

Inni bilen humret jeg en liten latter og siden jeg har for vane å prate med meg selv i bilen, så gjorde jeg så klart det denne gangen også, og jeg sa: 

  "hehehe. Se på de da, ja de var stygge de"


People dancing at halloween party

Det er ikke det at jeg har for vane å kalle folk jeg kjører forbi stygge, men i denne settingen var det ment som et kompliment, der den ene var styggere enn den andre i form av malte blåveiser, rennende blod, og hullete klær. 

Så smilte jeg til de, et smil på deres vegne, mens jeg sa, til tross for at de ikke kunne høre meg imellom bilen 

  " Dere får ha det gøy i kveld. Ja, det var tider det. Heh. Jeg husker da jeg var ung."

Så lukket jeg munnen, fordi jeg innså at min 26 år gamle kropp, plutselig bevarte et sinn på nærmere 90 år. Litt for sliten til å dra på fest, hadde hun i stedet dratt på en rolig middag hos en gammel venninne. Da klokken var over 21:00 meldte gjespene sin ankomst og hun takket for seg. 

I dag er den virkelige halloweendagen kommet, og jeg innser at min store glede er om det kommer noen stygg-herlige barn og banker på døren i kveld. 
Jeg skal i alle fall stå parat med smågodt for hånden - eller bør jeg kanskje kjøpe inn noen klementiner i stedet? bare for å matche bedre til mitt 90 år gamle sinn? 

Little girl in witch costume playing in autumn park. Child having fun at Halloween trick or treat. Kids trick or treating. Toddler kid with jack-o-lantern. Children with candy bucket in fall forest.

God halloween alle sammen 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Eneggende tvillinger - oppleves likere enn de er

 

Det er ikke rent sjeldent jeg undrer, undrer over hvordan det er å være et av mine to barn, som er så sterkt forankret i hverandre. Tvillinger, eneggede tvillinger. Enn så mange ganger jeg skriver om det, slutter aldri tankene å spinne, slutter aldri spørsmålende å svirre. 

Vi har vært igjennom det faktum at som eneggede tvillinger, så skal man i utgangspunktet bli skapt som et barn. Det var én sædcelle som smeltet seg sammen med ett egg, og så begynte det å vokse. Så skjedde det en delingsfeil, og det som skulle bli til et lite embryo, ble til to embryoer som vokste side om side. 

Jeg er ikke i tvil om at tvillinger som deler et tilnærmet identisk DNA med sin søster eller bror har en tilknytning til hverandre som vi andre bare ikke kan fatte, selv ikke en tvillingmor. De hører sammen, fordi de i utgangspunktet skulle vært som smeltet sammen til ett. 

Men selv ikke eneggede tvillinger har likt fingeravtrykk, og heller ikke 100% likt DNA slik man lenge trodde. Det er noen bitte små forskjeller, og de forskjellene gjør at selv om de to barna som skulle vært skapt som den samme, og vært helt like, er forskjellige. 

Det er bare det at forskjellene er godt gjemt og nesten helt usynlige for de som ikke kjenner dem svært godt. Jeg vet alltid hvem som snakker, selv om jeg ikke ser hvem av dem det er. Det er fordi de har forskjellige stemmer, og forskjellige måter å snakke på. Men det er bare ørene mine og farens med som virkelig har evnen til å oppfatte det. 

I en gruppe er de likere enn noen andre steder, for sammenlignet med de andre barna er de to helt identiske. Så i en barnehage er det faktisk vanskeligere å kjenne de rett, for likhetene der overskygger de små forskjellene som er. 
I barnehagen lærer de seg til å se hvem som er hvem, for det vil alltid være en liten forskjell, men at de to har forskjellige stemmer, det drukner i havnet av de andre stemmenene. At de to snakker på ulik måte er umulig for andre å høre. 

For sammenlignet med andre barn, er de to helt like. De har helt forskjellig personlighet, men det synes ikke i en gruppe med flere barn, for i den gruppen av forskjellige barn, så har de eneggede tvillingbarna veldig mange felles interesser sammenlignet med de andre. 

Så det overrasket meg da barnehagen fortalte at de måtte se for å hvite hvem som pratet, og det overrasket meg at de så på dem som to  så like jenter. Men så forstår jeg, for de små nyansene jeg kan se her hjemme fordi jeg bare har de to å sammenligne hverandre opp i mot, er ikke mulig å se på samme måte blandet med 17 andre barn i en gruppe. 

For i den gruppen så er eneggede tvillinger så godt som identiske



- Speiltvillingene på Facebook - 

Ny uke, bedre forutsetninger



Jeg valgte å legge meg helt lavt i terrenget i helgen, rett og slett ta en time out etter mye sykdom. Det er jo litt rart med det, men etter at det nå har blitt to uker som vi har hanglet oss i mellom, så føles det litt ut som dette: nå er det vel bare å stålsette seg for høstsykdommene. 
Litt sånn at en ulykke kommer sjeldent alene. For selv om det har vært utrolig mye greier, veldig mange legebesøk og til og med sykehusvisit de siste to ukene, så har ingen av oss vært innom de sykdommene som faktisk går rundt oss som ild i tørt gress om dagen: omgangssyken, forkjølelser, øyekatarr og munn, hånd og fot-syken. Er vi riktig heldige nå så lar vi oss smitte denne uken. Haha. 

Nei, det får være nok negativitet for denne dagen. Det er jo mandag, og alle forutsetningen for at dette skal bli en bedre uken en den forrige og den før der, er til stedet! 

1. desember kommer rasende fort nå, kun en måned igjen, og det betyr at i alle fall jeg har veldig mye spennende å drive med framover. 
Flere som er klarer for årets DIY-julekalender? 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Liggesår og vettuge råd

Er det noen som vet hvordan man kan legge en hel uke i søplekurven, og så få den slettet for godt? I så fall, er jeg veldig interessert i å vite hvordan. 

Denne uken her, har vært brutal! Det er fredag, og hvis jeg skal gjøre en kort oppsummering av uken min, så ser den slik ut: Jeg har ligget på sofaen, ligget litt mer på sofaen, og vekslet mellom sofaen og sengen. Så har jeg hengt over doskåla, og holdt meg til hodet. 

Det kraftige migreneanfallet jeg fikk oppleve om søndagen, satt så hardt og lenge i kroppen at den slo meg fullstendig ut. Det var egentlig ikke før ut på onsdagen at jeg begynte å føle meg sånn passe normal, og så kom torsdagen og jeg startet dagen med et nytt migreneanfall. Heldigvis mildere i går, men likefullt ødeleggende for hele dagen. 

I dag har jeg klart å få hele meg, helt til Oslo i et møte med resten av bloggerene, folk fra Nettavisen og Egmont. Det tar meg en time å kjøre inn, så det er ikke all verden det, men allikevel er det ukas store bragd, for sammenlignet med lengden fra sofaen til sengen og til sofaen igjen, så er jo en tur retur Oslo voldsomt langt. 

På tirsdag valgte jeg å skrive et innlegg om det å ha migrene, og en av årsakene til det er jo nettopp det at migrene er en veldig misoppfattet sykdom, og et ord som misbrukes mye sammen med små hodepiner som lar seg kurere av en smertestillende. 

Jeg har derfor de siste døgnene mottatt enormt med varme ord fra veldig mange av dere. Flere har takket meg for å sette ord på sykdommen, og mange deler smertene med meg. 

Så er veldig mange som kommer med vettuge råd. 



Noen tror åpenbart de er legene mine, for de stiller nemlig diagnoser på meg.
Symptomene mine kan nemlig minne svært mye om drypp på hjernen. 
Det kan nok virke som jeg heller har cluster-hodepine, enn migrene. 

Interessant hvordan man kan fjerndiagnostisere på den måten uten å vite hele sykdomsforløpet, og antagelig ikke ha medisinsk bakgrunn. 

Andre kommer med velmente råd: 
De søteste er kanskje de som spør om jeg har vært hos legen og prøvd migrenemedisin. 
De typiske er de som spør om jeg har prøvd den ene eller andre typen migrenemedisin.

Jeg forstår at det er veldig godt ment, men som migrenepasient, så er det også normalt å kjenne sin sykdom svært godt, og så klart blir man fraktet til legen når man som tenåring opplever sitt første migreneanfall og tror med 100 % sikkerhet at man kommer til å dø. For når man ikke før har opplevd den typen smerte migrene utløser, så tror man at den smerten er livssvarlig.
Så klart har jeg prøvd migrenemedisin og vært hos legen, og ja, jeg har prøvd Imigran nesespray som funker så utmerket for den ene av dere, og Maxalt smeltetablett som redden verden til den andre av dere. Når sant skal sies så tror jeg ikke legen min har så mange alternativene igjen å prøve på meg. For jeg har vært igjennom dem alle. Jeg har ikke bare tatt medisiner når jeg blir dårlig, jeg har gått på medisiener daglig for å forebygge. 
Jeg har tatt MR av hjernen for å utelukke alt annet, jeg er frisk som en fisk, men jeg har migrene, og anfallene kommer. 

Så er det de vettuge rådene: 
Jeg kan jo bare starte med å ta en type shake, så er problemet mitt løst. 
Blir jeg veganer kommer jeg ikke til å få et anfall igjen. 
Jeg må bare slutte med sjokolade, eller lakris, eller aspartam, eller vin, eller sukker, eller fett - for de utløser migrene hos mange andre. 

Men så er det slik da, at det er ingen sammenheng i det hele tatt på mat og min migrene. Så klart hadde jeg sluttet å spise det ene eller det andre, om jeg så at det var en av mine triggere, men det er ikke mat som er mine triggere, det er helt andre ting: søvn, stress og hormoner. 

Jeg kan love dere at som tobarnsmor er det jammen ikke like enkelt å alltid styre over søvn, stress og hormoner. 



Det beste rådet av dem alle, har jeg spart helt til slutt: 

For jeg kan egentlig bare begynne å røyke litte bitte granne cannabis, og selv om anfallene ikke blir borte, så blir de i alle fall litt mildere å takle! 


Tusen takk for gode råd alle sammen, men jeg tror jeg må løse dette med lege og nevrolog i stedet. 

- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Eder og galle fra Herr Gresskar, velbekomme !

Annonse 

Jeg satt plutselig i besittelse av en hel pose skremmende gode Polarbrød, så jeg kastet meg rundt, og laget noen - bokstaveligtalt; skremmende gode matretter. 

Hvem sier vel ikke nei takk til litt eder og galle fra Herr Gresskar, med en frisk salat og noen myke ferske Polarbrød til? 

For mens gryteretten koker seg selv på platen, står det ikke på å skjære ut to øyne og en munn i et gresskar. Til slutt er det bare å helle gryteretten over, og legge ved noen ferske Polarbrød så er middagen reddet, og mange mammapoeng er sanket. 

- Sett fantasien løs
Setter man først fantasien løs, så synes jeg ikke det er noen grunn til å stoppe etter en deilig middag. 
Polarbrød kommer tross alt i veldig mange variasjoner; noen fine, noen grove, noen flate, noen hjerteformet -
Men en ting har de alle til felles: De er steike gode og veldig myke. 

Polabrød-gebisset 
Søtt og klissete, men så veldig godt! 

- et stykk Polabrød av typen hvete 
- smurt inn med et deilig lag peanøttsmør 
Så til den morsomme "biten":
- plasser inn alle tennene (marshmallows) og en rød stor tunge (jordbær)

Polarbrød med spider
Et ypperlig kveldsmåltid for den lille i hus? Det skal jeg i alle fall si deg at ble den beste kveldsmaten jentene har fått på lenge. Selv om de egentlig spiste akkurat det samme en kveld litt tidligere, men det vet i ikke de, for det så ikke like kult ut da.

- Polarbrød i hjerteform
- en liten skive ost
- så to giganstiske druer skåret ut som en skremmende (ok da, ganske søt) edderkopp. Så en liten bil eple, med en utskåret munn, og med et søtt lite jordbær plassert i mellom en frådende av peanøttsmør-spytt.

Helt til slutt min favoritt: 
Skremmende gode

- Polarbrød sitt Mykt Tynnbrød av rug. 
- Fyllt med ost, skinke, krydder og litt ketchup. 

Så enkelt og en deilig lunsj det er! 


Kanskje har du dine egne ideer? Dette er uken for å slippe dem fri, i alle fall om der hviler monstere, zombier eller et stort bedrageri. 


- Speiltvillingene på facebook - 

Et sant smertehelvette

 

Jeg skal gi meg selv en sjanse, så da håper jeg du er grei med meg, vis litt tålmodighet, ikke irriter deg over skrivefeil. Du skal vite at jeg bruker veldig lang tid på å skrive denne teksten. Ikke fordi den er vanskelig å skrive, men bare fordi øynene mine fremdeles ikke er tilbake til normalen. Jeg skal prøve å skrive så godt jeg klarer, men om det blir noen feil, se forbi dem. 

  Jeg er ikke blind, jeg ser riktig så godt, så lenge øynene mine slipper å hvile på en skjerm. Det verste av alt er den sorte lille skriften på den alt for hvite bakgrunnen, da er det som om synet mitt ebber ut, som om alt beveger seg. Derfor sitter jeg helt stille, kniper øynene sammen til smale sprekker bak brillegrassene, lyset på dataen har jeg dempet til det minimale, og så prøver jeg å følge hvert ord jeg trykker fram på skjermen. 

I dag er bedre enn i går, og i går var bedre enn søndag.

  Det var på søndag jeg ble syk, på hotellrommet i København, like før frokost. Vi skulle gå i gatene, besøke tivoli og spise god mat. Vi skulle nyte den siste weekenddagen, for flyet gikk ikke før 20:30 om kvelden. 
Det ble ikke slik, for jeg ble syk. 

  Jeg fikk migrene. Et oppbrukt ord på en oppbrukt "sykdom", et negativt ord for "vondt i hodet". Vet du hvor mange som forteller en migrenepasient at han eller hun burde prøve å ta en Paracet? Antagelig like mange som forteller at de har migrene når de trenger en halvtimes blund på øye. Selv jeg klarer ikke å ha respekt for alle de der ute som sier de har migrene. Det blir litt som med de som har allergi, de som faktisk har en gjør alt for at ikke allergien skal styre livet deres. De som kanskje, muligens, kunne hatt, en bitte liten intoleranse krever en helt egen meny. 

  Men så er det kanskje nettopp fordi migrene finnes i like mange variasjoner som allergi, at vi ikke riktig vet hva vi skal forholde oss til. Selv for en enkeltperson er den heller aldri lik. 

  Så for å gi et innblikk i hvordan migrene kan se ut, skal jeg forklare deg hvordan jeg hadde det på søndagen. 

søndag: Et sant smertehelvette 

  Klokken var halv 10 om morgen, lyset reflekterte fra vinduet, inn i speilet foran meg, og tilbake til øyene mine. Jeg ble blendet, i alle fall trodde jeg det.
Jeg var ikke blendet denne gangen, jeg hadde mistet synsfeltene, fase én i min migrene. 

  Jeg sendte min søster og mamma ut. Jeg takler min smerte alene, jeg har taklet min smerte i 12 år. Jeg trenger å være alene, for jeg orker ingen lyder, jeg orker ikke lys. 

  Men jeg taklet ikke smerten, ikke denne gangen, den var alt for sterk. 

  Klokken 13:00 kom de tilbake, jeg hadde kastet opp, to ganger. De kjenner sykdomsforløpet mitt godt, så derfor spurte de om jeg ikke pleier å bli bedre etter oppkastet. De burde hatt rett, men denne gangen var det bare oppvarmingen på hva jeg skulle måtte vente. 

  5 timer kastet jeg opp, uten ett kvalmestopp. 10 timer med smertefest så intens at både min mamma og søster tidvis måtte veksle på å holde på meg, stryke på meg og rugge meg. Jeg grein, som et barn. Jeg mistet kontrollen over min egen kropp, smertene for intense, jeg skjønte ikke selv at jeg hyperventilerte før mamma sa jeg bare kunne besvime. Jeg mistet førlighet i ansiktet og i hendene. Så mistet jeg taleevnen. Hele kroppen min skalv, jeg frøys så mye, jeg svettet så mye, så de hjalp meg med å bade. Mamma snakket med sykehuset, søster hentet ut reseptbelagte medisiner til å stikke inn der bak, jeg kastet jo opp alt annet. Jeg skrek at det var nok, jeg fortalte at jeg ikke orket mer. 
 

  Et kvarter før vi måtte dra til flyet stanset spyingen, og med en rullestol kunne familien frakte jenta si hjem. Ei jente som dagen før spankulerte bortover gangen med et stort glis om munnen, ble trillet askegrå og krøplete ut av hotellet.

  Det er hva migrene kan gjøre med et menneske.    Min verste fiende, min største skrekk


- Speiltvillingene på Facebook - 

Höst

Mamma har tatt med søster og meg til Köbenhavn denne hegen! Og la meg si at vi vet å kose oss uten mann og barn (eller små barn i alle fall). 

Da vi kom fram til hotellet i går kveld, hadde mamma allerede bestilt bord på restauranten, Höst, slik at bare kunne sette oss i en taxi og reise til den sene middagen. Snakk om å bli skjemt bort med enestående mat! Restauranten har fått Michelin-stjerne i 2015, 2016 og 2017, så det gir så klart pekepinnen på hvor fantastisk maten er der. Men altså hvordan de setter sammen smaker i maten og maten sammen med drikkene, det er som trolldom i munnen. Prisen per person for 3 rettes med vin meny kostet 695 dk kroner. Og da mener jeg man får mye god mat for pengene sammenlignet med mye mat hjemme. 

Absolutt en anbefaling jeg kan sende videre, her er bildene av vår tre-retter. Spør du meg, er de litt dårlig på å telle her i Danmark. ;) 

 

HÖST MENU 
3 RETTER 
 
Skærising med agurk, rygeost og ristet kyllingeskind 
Svinenakke fra Grambogaard med solbær, rødbeder og sennep 
Dild-is med blåbær og hvid chokolade 

Nå skal vi fortsette å nyte helgen. Etter en hel dag med shopping, er vi slitne i beina, men rimlig lykkelige.


- Speiltvillingene på Facebook - 

Lag avisgresskar med barna

Altså, se på de råstilige grasskarene som jentene har laget. De har så klart hatt litt mammahjelp oppi det hele, men jeg er imponert over alt de har fått til helt på egenhånd. 

Gresskarene er laget av en ballong med limte avisbiter på utsiden.
Jeg skal vise dere hvordan vi gikk fram:

Jeg blåste opp en ekstra stor ballong til ønsket størrelse. Så klippet jeg ut 3 hyssingsnorer, lange nok til å gå rundt hele ballongen og kunne knytes sammen. 
Dette så veldig enkelt ut da jeg så hvordan man bare knøt tauene rundt ballongen. La meg si at det ikke var så enkelt - faktisk tror jeg det er lettere å lage gresskar-malen ved å teipe og forme sammen en bærepose, fylt med bæreposer. 
For at ikke trådene skulle rulle av ballongen, måtte jeg feste alle midt under ballongen med teip. 
Så knøt jeg alle trådene sammen, men det er ikke mulig å knyte de så stramt at man får den perfekte gresskarformen om du spør meg. Derfor måtte jeg stramme inn alle trådene etterpå med q-tips som jeg snurret opp trådene med. 

Når ballongen har den formen man ønsker, er det klart for den mest grisete og morsomme jobben. Nemlig å feste på avisbiter. 
Da klipper du på forhånd ut mange avisbiter. Så blander du 2 deler lim (trelim eller tapetlim fungerer fint) med 1 del vann i en bolle. Avisbitene dyppes (en etter en) opp i limet og festes til ballongen. 
Når ballongen er dekket med et lag, lar man den tørke før man limer på enda et lag. Du kan også feste tre lag for enda mer soliditet. 

Dette er litt klinete, men kanskje desto mer moro for barna. Pass bare på å ha noen gamle plagg, og en hobbyduk så er det ikke så farlig med litt gris. 

Når ballongen er helt tørr, er den klar for å males. Jentene her malte hvert sitt gresskar helt orange. Og hundeskålene fungerte helt utmerket som grasskarholdere. 

Ekstra detaljer:

Stilken til gresskaret laget vi ved å rulle sammen et avisark, og teipe den fast i form. Stilken limte vi på med limpistol. 
snurrestilker - laget av en strimmel med aluminiumsfolie som er rullet sammen til en snor. Så har jeg surret den rundt krølltangen for å få fine snurrer. Snurrestilkene er så festet med limpistol til gresskaret og malt. 
Ekstra skyggeeffekter - For å gjøre gresskaret enda mer levende, har jeg skyggelagt alle strekkene etter trådene med en brun og kobberfarget maling. Dette gjør at konturene av gresskaren kommer enda bedre fram. 

Som en avslutning på verket skrev vi i dag ut 10 flaggermus med kuttemaskinen (her kan man så klart klippe for hånd også). Jentene festet en liten klisterpute på alle sammen, og limte de fast på gresskarene, før de brettet opp vingene og skapte nesten helt levende flaggermus på de råstilige gresskarene !

Skumle, eller hva? 

Sjekk også ut mine andre forslag til hvordan å lage dekorative gresskar før halloween: 

- Gresskar av betong
- Klassisk skummel gresskarutskjæring
- Dekorativ gresskarutskjæring med lys

God helg!! 
 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Høst-DIY med betong

Det nærmer seg med stormskritt halloween, og selv om vi ikke har fått gjort stort denne uken med syketilværelse i heimen, har vi om ikke annet fått vært litt kreative. Mens barnas kreasjoner tørker, og er klare for de siste detaljene, tenkte jeg å vise fram noe av det jeg har fått til denne uken. 

Jeg synes jo lek og moro med betong er råstilig, men jeg har egentlig ikke gjort så mye av det. Derfor var det på sin plass nå at jeg får forsket litt mer på dette. 

Som kanskje de fleste, startet jeg med å lage de klassiske stearinlysbeholderne. Jeg har prøvd å finne den beste løsningen på hvordan å få best mulig resultat, de som er med på bildene er ikke blant de beste, men de kommer i et eget innlegg i desember. 

Så fikk jeg veldig lyst til å prøve å lage gresskar av betong og ballong, og det må jeg si ble riktig så stilig!  

Slik lager jeg gresskar av betong

Det man trenger er: 

- en stor ballong
- gummistrikk 
- betong: Det finnes mange forskjellige, og folk foretrekker å bruke like mye forskjellig. Jeg har her brukt Flytestøp, kjøpt på Montér. Ca 100 kroner for en 20 kg sekk. Du får billigere betong også, men da er den gjerne litt grovere i sandkornene, noe som gir mer struktur i det ferdige resultatet. Erfaringen med å prøve flytestøp denne gangen er veldig bra. Den er veldig finkornet, og resultatet blir da en glatt overflate. I tillegg tørker den utrolig fort. Det skjer en kjemisk reaksjon i betongen etter en liten tid, og man kan kjenne at den blir litt varmere i det det plutselig er hard som stein. Faktisk tar det ikke mer enn 2 - 3 timer før denne betongen har stivnet inni ballongen. 

Det man gjør er:

1: Bland betongen til en tykk, men flytende masse 
2: Hvis du ikke vil ødelegge kjøkkentrakten din, gjør du som meg, og deler en tomflaske i to. Bruk delen med tuten som trakt, og bunnen av flasken til å spa opp betongen i bøtten. 
3: Fyll ballongen med ønskelig mengde betong 
4: Slå litt på ballongen for å få ut luftbobler
5: Få ut så mye luft ut av ballongen som mulig, og knyt igjen 
6: Sett en strikk litt nedenfor knuten, og la det være litt betong i mellom, dette skal bli stilken til gresskaret
7 - 8 - 9: Tre 3 gummistrikk over ballongen, slik at de danner  strukturene til et gresskar i ballongen. Knyt gjerne på noen ekstra tråder litt løsere for å lage noen mindre markerte streker. 
10: Dra den lille stilken litt opp, og teip fra bunnen og litt oppover slik at formen blir en søyle framfor en runding. La den tørke
11 - 12: Når betongen er hard, kan du fjerne strikkene og ballongen, til slutt limer du på stilken. 

Da var høststemningen foran yttergangsdøren satt, halloween kan komme, og med det skal jeg dele et nytt DIY-halloween innlegg i morgen som barna kan være en del av. 

Ha en nydelig kveld 


- Speiltvillingene på Facebook - 

En kule varmt, 5. dag hjemme

 I går gikk det en kule varmt i heimen, omsider kunne jeg slå fast at jeg hadde to friske barn i hus, men jeg ville holde de begge hjemme en ekstra dag for å se an formen. De sammensveisede tvillingjentene som alltid er sammen, hadde vært i fra hverandre på dagtid både mandag og tirsdag, så i går tenkte jeg de kom til å ha glede av hverandres selskap igjen. To jenter proppet med energi, det kan gå den ene eller andre veien. Det kan gå slik at de to skravler non stop fra morgen til kveld og lever i en konstant lek, eller det kan gå den veien at de to ryker i tottene på hverandre, og krangler så busta fyker. 

I går var en sånn dag. De kranglet inne, de kranglet ute, de kranglet om det ene og de kranglet om det andre. Hun som hadde vært på sykehuset, syntes det var urettferdig at søsteren hadde fått være hos farmoren deres, hun andre syntes det var urettferdig at ikke hun hadde fått ta blodprøver. Som om det skulle være en veldig morsom ting å få oppleve. 

Vi satte i gang med å rydde soverommet deres, for de to jentene liker ikke å ha det rotete, men de hater å rydde. Jeg var med, det måtte jeg, men de fikk beskjed om å bidra. Vi samlet i hauger, laget et system, og alt de trengte å gjøre var å flytte en haug med kjøkkenutstyr til kjøkkenkroken på rommet, haugen med dukkeklær skulle til kurven med dukkeklær osv, så kunne jeg sortere og stable lekene fint på plass. 

1 - 2 - 5 - 10 ganger minte jeg de på:

  "Nå skal dere ikke leke med det dere ser, nå skal alt tilbake på plass, så kan dere leke etter på!"

  "HALLO!! Nå må dere rydde, ellers så går jeg ut"

  "Joooohooo! RYDDE!!! Dere skal ikke stå der å henge, rommet rydder seg ikke av seg selv!" 

For så fort jeg så ned i haugen av rot jeg selv prøvde å sortere, så lot de to barna plutselig til å glemme hva de egentlig var på rommet for. Til slutt KLIKKET jeg! 

Jeg skrek av mine lungers kraft, etter at min veldig søte, men til tider ekstremt irriterende datter kastet en ball veggimellom framfor å putte den på plass slik hun hadde fått beskjeden om å gjøre. Jeg trampet ut av rommet, sparket til en pappeske så den fløy av gårde, kjeftet, og smelte. 
Og der nede så jeg to sko i inngangspartiet. Jeg bøyde meg ned, rød i pappen etter alt for mange krangler og et ør hode etter dagens støy- og sutrenivå. 

"Heei! Denne dagen.. " Sa jeg bare..

Godt var det kanskje at det ikke var barnevernet, men kun en god venninne som sto å ventet så inderlig vel, mens jeg raste i fra meg på umulige barn. 

Det fine med å klikke en gang i blant er at de små virkelig skjønner alvoret, så rommet ble ryddig til slutt, og da jeg satte i gang meg å lage middag var alt jeg hørte barnestemmer i fullt iver, mens de to små dro stoler etter hverandre og lekte tog på rommet sitt. 

I dag var det godt å sende de to jentene i barnehagen, for det hviler ingen tvil om at de trenger å bruke seg, og spesielt etter at kroppen har ligget i ro 44 timer i strekk på den ene jenta vår <3 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 Hun er bedre nå...

  Da hun sovnet i går kveld, mistet jeg ansikt. Ansiktet som hadde vist styrke, fryktløshet og masse kjærlighet. Det ble erstattet av en bekymret nyve i pannen, mine to hender la seg beskyttende over og skjulte de blodsprengte øynene som rant over av tårer. Jeg var på randen lenge før hun sovnet, jeg hadde allerede tørket tårer i skjul, men ikke foran henne, ikke så hun så.

  Jeg er jo mamma, jeg må være sterk, sterkere enn henne, sterkere enn alle. For det er min rolle, jeg skal være superhelten når alt annet blir skummelt. Jeg skal kunne trøste, jeg skal kunne berolige. Det hadde ikke gått om hun så jeg hadde grått, hun ville blitt bekymret, kanskje redd, mamma skal jo ikke gråte. 

  Jeg var redd, det rammet mitt barn noe som jeg ikke kunne forstå. Men det er ikke før man oppdager at legene forstår like lite som en selv at bekymringene virkelig tar på. Hun hadde smerter. Det var ingen forklaring, ingen diagnose, kun en gjetning uten beviser.

  Hun var ikke syk, men hun kunne verken gå, sitte eller stå. Så derfor lå hun, 44 timer i strekk.

  Hun er bedre nå, på sykehuset møtte hun min gode venninne, det fikk henne til å kvikne.
  Før vi tok farvel kappløp hun med legen igjennom de fargeløse korridorene, høylytte og med latter. 

Jeg kan puste ut, for mitt barn er seg selv igjen..   

 

 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Klar for fest I hjemmesydd

Da står jeg på farten til å komme meg ut døren! Sommerfuglerene er på plass i magen, for i dag skal vi feire at det er over 10 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Jeg er arrangøren bak festen, så da blir det fort til at jeg føler litt ekstra på presset om en vellykket feiring. 

Jeg har egentlig ikke tid til å sitte her, for nå må jeg reise og møte de over 60 personene som kommer. 

Sydd meg kåpe
I går hadde jeg en kveld alene hjemme, og da fikk jeg så lyst til å sy en kåpe jeg har drømt om å sy en stund nå. Jeg fikk tegnet opp mønster, og brukte hele resten av kvelden, pluss litt i dag tidlig på sy den sammen. Jeg ble altså såå fornøyd. Ytterstoffet er av ull, og så har jeg foret den med fleece, nå blir det umulig selv for meg å fryse under vinterkåpa!  

Så er det kjolen min da, dette er etterkommeren av den røde jeg sydde og viste fram tidligere denne uken. En litt frekkere modell, og drit kul, om jeg kan få si det selv :D

Nei, nå må jeg komme meg avgårde! 

GOOD HELG! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Litt mye søm, men hellan dussen da!

Ok, jeg tar selvkritikk på at det plutselig har ramlet inn syinnlegg på syinnlegg på syinnlegg de siste dagene, men noen ganger så blir jeg altså bare så forbasket hektet, at jeg rett og slett henger meg opp bak symaskinene.  Jeg har lyst til å sy hele tiden for tiden, og det hjelper nok ikke på at jeg hører på alt for spennende bøker på øra mens jeg syr. Mer underholdene for denne hjernen blir det ikke. 

Når sant skal sies da, så er det jo ikke hver dag man blir tante, og det ble jeg for en uke siden. Så en liten velkommen til verden - gave ble jeg nødt til å sy. Jeg måtte jo le litt av det ferdige resultatet, for jeg trodde jeg tegnet mønster og sydde så det nesten ble for lite til en nyfødt. Men jeg innser vel kanskje nå at klærne passer bedre om et halv år eller der om kring. 

Det er alt for lenge siden sist jeg sydde i de miste størrelsene <3 Jeg har jo kjøpt nok stoff til å sy 10 bodyer og bukser også, så ja, jeg skjønner at jeg begynner å få store barn ! 

GOD HELG! 

Hvordan lage kosegenser til voksen

  I går spurte jeg om dere hadde noen gode forslag til hva jeg skulle sy i dag som jeg har sysnappen: visygale
  Det var faktisk overraskende mange som mente at jeg skulle sy genseren med hals i voksenstørrelse. Det er egentlig et spørsmål jeg har fått helt siden jeg la ut genseren til barna, og så det var bare en råbra idé. 

  I dag har jeg jo derfor fått sydd meg verdens deiligste genser. Jeg har sydd den i et stoff som heter: Isoli med fleece bakside(fra stoff&stil) - hvilket betyr at den har det mykeste pusestoffet inni samtidig som hele genseren bare er supermyk og varm. 

  På sysnappen: visygale, kan du altså se hvordan jeg både enkelt tegnet mønster til en genser som passer meg selv, og hvordan jeg syr det hele i sammen. Husk at om dere vil få med dere dette, så ligger bare en snapstory ute i 24 timer. Derfor må dere ta dere en titt før ettermiddagen i morgen om dere vil se. Det er bare å legge til "visygale" på snap, så finner dere meg der :) 

 Det er i hvert fall ingen tvil om at denne genseren er like fin til voksne som til barn. Og siden den er unisex, er det jo bare å sy den til hele familien!


- Speiltvillingene på Facebook - 

Jeg gjester en sysnap i dag

I dag finner dere meg på snapkontoen "visygale", som navnet tilsier så er det en snap for alle sygale kvinner og menn der ute. Hver dag er det en ny som gjestesnaper og deler sine tips og viser fram hvordan man syr det ene og det andre. 
I dag er det jeg som skal gjestesnape, så om dere vil få med litt ekstra sysnacks på snap, så får dere legge til brukeren "visygale" og se storyen. Gårsdagens gjestesnaper ligger først på storyen, så kos dere med hva hun syr, eller hopp deg fram til der jeg starter. 

Bildene viser fram en sniktitt på hva jeg sydde på i går kveld, (som jeg ikke ble helt ferdig med), og jeg gleder meg til å vise det ferdige resultatet. Jeg tror dette blir festkjolen til helgen, da jeg skal på reunionfest med de fra ungdomsskolen .


- Speiltvillingene på Facebook -

På tide å kaste seg ut i voksensømmen!

SAMSUNG CSC

Når jeg har prestert å faktisk sy en hel brudekjole, så er det kanskje på tide å innse at jeg også kan sy dameklær og ikke bare barneklær. Det er jo mer avansert å sy dameklær, eller i alle fall å tegne mønster til damer, rett og slett fordi vi har flere former som skal følges enn det barna har. Nå prøver jeg å snu den litt skumle tanken om å begynne å dele tutorials på dameklær med å tenke at det ikke kan være vanskeligere enn å sy festkjoler til to forlovere, brudepikekjoler og min egen brudekjole. 

SAMSUNG CSC

I går var jeg på stoff&stil, og handlet inn altså så mye stoffer at jeg ble litt flau i kassen. Jeg hadde riktignok en plan bak alle stoffene jeg kjøpte, så når jeg har sydd alt jeg skal sy, har vi en ny garderobe til en rimelig penge allikevel. 

På kvelden satte jentene og jeg meg ned med tegneblyanten i hånden, mens de tegnet mennesker og hjerter og skrev FAMILIE på tegningene av de to og pappaen og meg, tegnet jeg mønster til denne nye kjolen. 

Jeg hadde en liten avstemning på snappchat (stinetuss) om hvilket stoff jeg skulle sy i, og flertallet valgte dette vinrøde stoffet (georgette crepe bordeaux). Resten av kvelden tryllet det seg fram en kjole, og ingenting er mer moro, enn når det man syr blir akkurat som fantasien! 

Denne kjolen blir det flere av, det kan jeg love, og kanskje jeg skal være så gal at jeg faktisk deler tutorial og mønster på denne når jeg syr en kjole til?


- Speiltvillingene på Facebook -  

Ord som paralyserer hjernene til barn

Dette er hva som skjer i ditt barns hjerne i det du sier setninger som ligner på dette: 

- "Nå må vi skyndte oss!" 

- "Kan du forte deg?" 

- "Vi har det veldig travelt, få opp tempo!"

- "Nå er vi nødt til å gå, om vi skal rekke det" 

Jeg har nemlig drevet å forsket litt på akkurat dette, og jeg har kommet fram til at det er noen spesifikke ord, som får hjernen hos barn til reagere på helt forunderlig vis. Hjernene deres fungerer helt fint om man bytter ut de spesifikke ordene i setningene over. 

 Du kan si: "kan du bøye deg", og barnets hjerne vil memorere hva å bøye seg betyr, før hodet sender signal ned til hofteleddet og barnet knekker av midt på i en flott bøy. Altså fungerer det helt utmerket.

 Du kan også si: "Vi har det veldig gøy, få opp lydnivået", og barnets hjerne aktiveres i et høygir, sender signaler ut til hele kroppen, så barnet hopper som en gal med armer og bein, og hyler ut sitt høyfrekvente skrik i full entusiasme. Hjernen fungerer altså helt utmerket der også. 


Klærne er fra beelino.no

  I det du derimot putter inn ordene skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Da er det som om hjernen går altså helt bokstavelig i stå.

Hjernen slutter å virke  
  Den ene reaksjonen når et barn hører en av de nevnte lydene, kan være at hjernen simpelthent slutter å virke, slik at barnet blir stående med åpen munn og et tom blikk, beina slutter å avlyde, og beveger seg kanskje i en sirkel før barnet spankulerer baklengs i et tempo som en snegle kan ta igjen. Kommer det et distraskjonsmoment forbi, noe som kan være et annet menneske, men også en løvetann i veikanten, så er det som om hjernen aldri har sett på maken. Plutselig står barnet helt stille og kikker med sitt tomme blikk på hva i alle dager det kan være, et menneske? en løvetann? 
 I det du prøver å få kontakt, kanskje ved å si, hallo, eller barnets navn, så er det ingen hjemme før du hever stemmen eller laget et lite klapp med hendene. Og rekasjonen til barnet blir da: "Hææ?" 

Hjernen sender ut feil signaler
  Den andre klassiske reaksjonen til et barn som hører et av ordene: skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Er at hjernen begynner å sender ut helt feil signaler til resten av kroppen. Hjernen kan foreksempel sende ut signal til fotsålen, og si nå klør du så infernalsk under foten, at du blir helt rabiat. Eller hjernen kan sende ut signaler til beina om at de skal løpe, men så klart i helt feil retning.
  Det mest klassiske feilsignalet hjernen sender ut i det barnet hører skyndte, forte, travelt, tempo eller rekke, er når hjernen sier, akkurat i det barnet er ferdig kledd på og kommet seg ut døren: hei, hei, hei, du må skiikkelig på do altså! Både bimilim og bomelom! 

Jeg vet ikke med deg, men jeg tror vi bare blir nødt til å gi opp hele bruken av skyndte, forte, travelt, tempo og rekke. For åpenbart er det ord som paralyserer hjenene til de stakkars barna våre. Det kan jo ikke være bare bare når beina slutter og avlyde, og i stedet fører barnet til bakvendtland. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Smerte med direktelink til mammahjertet

 Jeg kunne føle det, jeg kunne kjenne det, som et støt igjennom kroppen. Så kjente jeg klumpen i halsen, og tårene som presset på like bak øyelokkene. Øynene var hardt sammenpresset, i armene knuget jeg om min lille datters hikstende kropp. Armene hennes var slynget om nakken min, og i halsgropen kjente jeg snørr og tårer renne som små perledråper.

  Noen minutter tidligere hadde min andre datter kommet springene inn ytterdøren
  "Mamma, Olivia har slått seg!" sa hun, da jeg kom å møtte henne i døren. 
  "Åh, hvordan da, mener du?" Spurte jeg. 
  "Hun fikk nesa inni en sånn greier, hun gråter veldig!"
  "Hun er vel sammen med pappa? Eller må jeg gå ut til henne!" svarte jeg, for når sant skal sies, så ropes det "ulv, ulv" til tider, og det vi kaller et "mikroskopisk sår" kan til tider virke like ille som om hele hånden hadde falt av. 
  "Pappa trøster henne" sa hun likegreit og sparket av seg uteskoene. 

  Nok et skrapesår tenkte jeg, akkurat som det lille skrapemerke jeg, bare en times tid tidligere, hadde satt et gedigent plastremerke over. Da var det epletreet som hadde satt igjen et lite spor i huden hennes. 

  Yttergangsdøren ble på ny åpnet og inn kom pappaen med Olivia i armene, hun klynget seg fast og begravde de store hulkene mot den store varme genseren hans. 

  Det var ikke et lite skrapesår denne gangen, den lille jenta vår hadde stupt med nesa først i et gammelt traktorredskap, og det var da det knøt seg i hele kroppen min. Såret på nesa, det gror, men å se sitt lille barn ha så vondt føres direkte over i mammahjertet, som om barnets smerte kan føles igjennom mammaens egen kropp. 

  Jeg hadde lyst til å gråte sammen med henne, alt inni meg mente at vi skulle gråte sammen, for nå hadde vi det skikkelig vondt. Det var hun som hadde vondt, jeg hadde bare vondt i mammahjertet, så jeg holdt tårene tilbake, selv om jeg vet at øynene mine glinset ekstra mye av for mye fuktighet. Jeg snuste inn duften av henne, trakk henne tettere til meg, og strøk den varme pannen med mine alltid så kalde fingre til hun var så sliten at hun lukket øynene og slappet av for en liten stund. 

  Så går den verste smerten over, etter kort tid begynner såret å gro, men en ting vet jeg med klinkende klarhet: Det vondeste en mor kan oppleve, er når sitt barn skader seg, og jeg forstår at den følelsen man kjenner i sin egen kropp i det det skjer noe vondt med sitt barn, den følelsen kommer til å være den samme, om 2 år, 10 år og 20 år fram i tid. 

/ Ingen hjerter slår hardere enn ett mammahjerte 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Tett på naturen

Wow! Da svanefamilien på fem seilte mot oss under utflukten vår i går, klarte i hvert fall ikke jeg å gjøre annet enn å bøye meg helt ned mot vannet og ta bilder av de fantastiske skapningene. 3 "stygge andeunger" hadde det voksne svaneparet med seg på slep, og selv om svanenebarna fremdeles var grå, var det utrolig å se hvor store de var på så kloss hold. Beskytteren i familien, freste i mot oss, men allikevel kom de svært nærme, så nært at det fristet å strekke en hånd ut å stryke de over den hvite praktfulle fjærdrakta. 

I går tok vi turen til Melsom båthavn, satte i fra oss bilen, og gikk langs vannet på de fine naturstiene som er laget i området. Vi stanset langs stranden et stykke borte og grillet bål, og nøt et perfekt høstvær. Ungene fisket 37 krabber, samlet på de fineste skjell og lekte i sanden. 
For alle i Vestfoldområdet, så er Melsom virkelig et sted jeg kan anbefale alle å ta en tur til. Et nydelig sted! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Fottur i skogen kl 7 om morgen

/ Annonse / 


Fredag morgen var ryggsekken ferdig pakket fra kvelden før, og jeg dro jentene ut av sengen en time før soloppgang. Ulltøy, tur klær og varme sko for tre personer sto på rad og rekke, slik at vi bare kunne hoppe inn i klærne og komme oss avgårde. Vi kjørte de knappe to kilometerne til der skogsstien fører opp til toppen av åsen, slang ryggsekken på ryggen, og marsjerte opp den bratte bakken i et høyt tempo for å få med oss de første stråler solskinn på åsen sammen med frokosten som var pakket med i sekken. 

Det var rett og slett like fantastisk som jeg hadde forestilt meg det! 



Jeg delte en del bilder på Snap- og Instastory under turen vår, og fikk da inn veldig mange spørsmål om skoene og klærne jentene hadde på seg. I dag skal jeg derfor ta for meg skoene til jentene, for de ønsker jeg å fortelle litt om. 

Da vi gikk av sted klokken 7 om morgen var det bare 5 grader i luften. Da er riktig klær helt vesentlig for at man skal ha det gøy på tur, og fottøyet intet mindre. Vi tråklet oss igjennom veldig ulendt terreng, med mye kvist og steiner på stien. Andre steder var det bekker og søle som krysset veien vår. Der det er vanskelig nok for en voksen å gå, er det enda verre for et barn. Så å ha sko som virkelig støtter hele foten og ankelen, og holder foten tørr og varm er et av hovedprinsippene for at barna også skal få gode opplevelser av friluftsturer, eller bare timer med lek utendørs i barnehagen.

Fryser man på føttene, fryser man over alt. 

Jeg skal fatte meg i korthet så det ikke blir trøttene, men jeg må få lov til å fortelle litt om skoene: 
De nye skoene for sesongen er nyheten, ECCO Snow Mountain, som er en komplett høst og vinterstøvel. Skoene har så klart GORE-TEX® som gjør at skoene puster selv om de er helt vanntett. Mønsteret i sålen gjør at skoene har et godt grep, også på underlag av snø og is. Så dette er skoene som gir varme barneføtter igjennom hele vinteren, og som i tillegg er enkle for barn å stramme og løsne fra føttene. 

Det er for en grunn at ECCO er verdenskjent for sine gode sko. De leverer i kvalitet, men også i design. Se på alle disse detaljene! Personlig elsker jeg at skoene er i en såpass mørk farge, for selv om lyse sko er lekre på skohylla, er det en veldig kortvarig glede. 

En kostnad med stor verdi. 
Jeg tviler på at jeg er alene når jeg sier at barna alltid får mye dyrere sko og ytterplagg enn det jeg spanderer på meg selv, det er jo heller ingen hemmelighet at det koster å ha barn. Men jeg tenker at det blir hva en gjør det til. Sko og ytterplagg sammen med sikkerhetsutsyr er de tingene som prioriteres høyest i dette huset, og er derfor nesten det eneste vi bruker litt ekstra med kroner på. Barn som er for dårlig kledd har det rett og slett ikke gøy ute i det hele tatt, og det å skape gode minner ute mener jeg er så utrolig viktig i en verden der alt blir digitalisert og barna sitter mer på rumpa enn de noen gang har gjort. 

Det er dette som gir minner

ECCO Snow Mountain og mange andre gode høst og vinter sko finner du så klart på landingssiden til → ECCO ←

Ha en nydelig søndag! Vi skal tilbringe den i naturen med familie og et nydelig høstvær. 


- Speiltvillingene på Facebook -

I skogen før soloppgang

 

 Mannen i hus trudde det hadde klikket for meg i går kveld da han så jeg hadde pakket tursekken og fortalte at jeg skulle ta med jentene opp i skogen før soloppgang i dag. Jeg er både et B-menneske og svært somlete om morgen, så at han hadde sin tvil er kanskje ikke så rart. 
 
 Det har seg nemlig slik at da jeg våknet halv 8 på onsdag og torsdag så var det altså bare et helt magisk lys som traff inn igjennom soveromsvinduet. Derav kom den spontane planen om og faktisk sitte i skogen og nyte frokost til soloppgangen i dag som det var meldt samme været som de tidligere dagene.

Vi rakk det! 
 Til tross for at trærne sperret litt av solens oppgang, var det altså bare helt fantastisk å se da lyset traff tretoppene rundt oss, og sakte men sikkert snek seg nedover stammen. Og det lyset! Magisk

Jeg tørr å påstå at dette er den beste morgen jeg har hatt på veldig lenge. Kanskje fordi den var så spontan, kanskje fordi jeg bråbestemte meg for å ha jentene hjemme fra barnehagen, kanskje fordi vi hadde både sjokolade og smurte lefser til frokostdessert, kanskje på grunn av den friske luften, eller kanskje bare fordi alt sammen i en pakke var helt rått. 

Ungene bare digget det! Bikkja var i lykkerus, og enda mer gøy fikk hun det da en elgehund kom traltene forbi og tok et lekestopp med Tyra før hun fortsatte ferden videre mot elgen. Haha. Vi møtte på tre jegere, som alle var informert om at vi var i skogen etter at vi hadde møtt på han første. Jeg ble bekymret for å både forstyrre dem i jakta, og jage byttet unna, men i de tidlige morgentimer innimellom trærne så er stemninga god. Jentene fikk opplæring i jakt, og selv om vi ikke så elgen, hørte vi både den og elgehunden storme forbi noen hundre meter lengre ned i skogen. Elgen var for stor til å felles, så jegerne måtte nøye seg med et nydelig høstvær og grilling denne dagen.

På hjemturen ned fra kollen, snublet vi tilfeldigvis over en samling med traktkantarell, og vips ble morgenturen vår plutselig omgjort til en sopptur på formiddagen. 

Dette bare anbefaler jeg videre! For en fantastisk start på dagen! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Fryktet livmoren skulle ta livet av meg

Overlegen ringte fra sykehuset etter vevsprøven, "Grove celleforandringer, grad tre, mest alvorlige, et forstadie til kreft." jeg tok i mot ordene i brokker, kjente beina under meg flyte ut, kjente svimmelheten sive igjennom hodet, kjente tårene presse på. Jeg la på telefonrøret og det var to ord som lagde gjenklang i hodet mitt: 
  "Kreft" "Død" 

  Jeg var 22 år, nybakt tvillingmamma, og hadde grove celleforandringer i livmorhalsen 

  Det har alt gått fire år, jeg fikk ikke kreft, jeg døde ikke. Jeg ble frisk. Tenker jeg tilbake på det hele, sitter jeg igjen med tanken - Det var ikke så ille. Men jeg vet at da jeg var i øyeblikket, var jeg redd, livredd. Jeg gråt da jeg la meg, jeg hadde skrekkslagne mareritt, så jeg gråt da jeg sov, og jeg gråt da jeg våknet. 
 
  Jeg leste meg opp, side etter side, alt jeg kunne finne om celleforandringer i livmorhalsen på nett, det jeg hang meg opp i var dette (tall fra 2013): 
  - 10% av norske kvinner får behandlingsverdig celleforandringer, av dem får 1 % livmorhalskreft, og 1/3 med livmorhalskreft dør (Ta forbehold om at det kan være endringer i tallene i dag. Blant annet viser statikken at blant 300 kvinner som får påvist livmorhalskreft, dør 70, ifølge Kreftregisteret)

  Jeg var blant de 10 % av norske kvinner som hadde utviklet behandlingsverdig celleforandringer, men i hodet mitt hoppet jeg to hakk lengre ned på sykdomsforløpet. 

  Jeg valgte åpenhet da jeg sto i situasjonen. Jeg ønsket å dele følelsene, hendelsesforløpet, og erfaringer da jeg fikk diagnostisert grove celleforandringer i livmorhalsen, og måtte gjøre et inngrep (konisering) for å fjerne sykt vev. Det var en av de tingene jeg savnet da jeg selv fikk beskjeden. Det eneste jeg fant på nettet, var rene fakta eller nyhetsartikler om kvinner som hadde død av livmorhalskreft. 

Selv nå etter fire år, får jeg lange mail fra bekymrede kvinner som har fått vite at de har fått påvist celleforandringer. Mange trenger bare noen å skrive til som har vært i samme situasjon, andre lurer på hvordan jeg har det i dag, om man blir frisk, og om jeg er frisk. 

  For snart to uker siden tok jeg en ny celleprøve, og derfor finner jeg det naturlig å fortelle om min opplevelse som starter for snart 5 år siden. 

Desember 2012 
Jeg var gravid i tolvte uke, og var på tolv ukers kontrollen da legen tok rutineprøvene. "Jeg tar celleprøve i samme slengen, selv om det ikke er nødvendig før du fyller 25 år (jeg var 21 år)", sa legen. 10 dager senere ble jeg oppringt. Jeg fikk beskjeden om at jeg hadde celleforandringer påvist, men at prøven kunne slå ut fordi jeg var gravid. Derfor skulle jeg vente til etter graviditeten og komme tilbake for ny prøve. 

Juni 2013 
Jeg var tilbake i gynekologstolen, for ny celleprøve. 10 dager senere kom nyheten jeg ikke hadde håpet på. Prøven min påviste celleforandring, grad 3, det siste stadiet av celleforandring før de utvikler seg til kreftceller. Legen min henviste meg til gynekologi-obstetrikk, poliklinikk ved Sykehuset i Vestfold. 

September 2013
Her skulle det bli tatt en mer omfattende prøve, en biopsi som er en vevsprøve av livmorhalsen. Overlegen roet meg ned ved å fortelle at celleforandringene antagelige ikke var noe alvorlige. Jeg var tross alt for ung, enda 3 år fra å fylle 25 år, ikke sant. 

Svaret på biopsien kom: "Grove celleforandringer, grad tre, mest alvorlige, et forstadie til kreft.". Verden rundt meg bare raste sammen, for den endelige bekreftelsen om at det ikke var noe galt med alle prøvene, men med meg slo inn over meg. Jeg som ikke kunne merke noe som helst galt, og så holdt livmoren på å gjøre meg alvorlig syk. 
Jeg fikk time til konisering, et inngrep der de fjerner den syke delen av livmorhalsen. 
- Les innlegget fra da jeg fikk beskjed fra overlegen

November 2013
Inngrepet jeg hadde gruet meg til var overstått helt smertefritt på 20 minutter. Det syke vevet var borte, jeg kunne reise hjem med en følelse av å være 10 kg lettere. 
- Les om inngrepet

Senere har jeg tatt nye celleprøver litt oftere enn normalt. Jeg har fått bekreftelsen 3 ganger siden koniseringen at alle de syke cellene er borte. 

  På mandag fikk jeg melding av legen min: 
  Celleprøven er normal

- Les innlegget jeg skrev om Celleforandringer i livmorhalsen i samråd med en overlege

#sjekkdeg 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Verden - et grusomt sted

De tunge og brutale nyhetene tynger et hvert nyhetsbilde. En tragedie fylt med hat og sinne, frykt og sorg - på langt nær fra den første, dessverre nok den siste. Vi kjenner det tungt på kroppen, ekstra mye etter opplevelsen fra 22. juli. 

Det hele kan virke som om verden bare består av jævelskap, det får oss utenforstående til å bli redde. Vi sier vi skal gå med hodet hevet, ikke være redd for store forsamlinger, det er da, og kun da, vi taper for hatet, de gale, de syke. Det er bare noe vi sier, vi blir redde inni oss, for de fleste av oss er snille, de fleste av oss liker livet, og vet hva kjærlighet og omsorg er. Vi vil ikke miste, det er vår største frykt. 

Vi skal lese, vi skal vite, vi skal det, for det er viktig å få opp øyene. Når vi så vet skal vi dyrke det motsatte. Vi skal vise omsorg, medmenneskelighet og kjærlighet. Vi er nødt, for det er det eneste vi kan gjøre. 

I en verden der nyhetsbildene treffer oss minutter etter tragedie, skal vi vite at det jævligste skjer, vi skal også vite av bare en brøkdel av alt det grusommer havner på 21 nyhetene. 

Min oppgave er ikke tynge verden enda mer, min oppgave er å underholde. Så jeg prøver, jeg valgte å skrive om tisseproblemer på en øde slette tidligere i dag, fordi min oppgave er å gi det lystbetonte. Et sted å lese etter at verdens tragedier er fortært som et gråstein i magen til deg der ute. 

Derfor prøver jeg igjen å gjøre verden til et litt bedre sted ved å minne deg på det vakre, det hverdagslige.

Verden er mer en forferdelse

Livet, gitt til oss, men hvorfor akkurat deg, og hvorfor akkurat meg? Det helt ubegripelige, for hadde det ikke vært for at akkurat foreldrene dine og mine møtte hverandre, eller at deres foreldre igjen møttes, og de før der, og de før der, til det tidløse. Hadde det ikke vært for akkurat den ene kvelden sammen, hadde det ikke vært fordi du og jeg svømte raskest, så hadde det ikke vært for deg eller meg. Hadde det ikke vært for min mann, hadde det heller ikke eksister to barn som var mine, i allefall ikke akkurat de to. Og hva er vel verden uten alle de, foreldre, besteforeldre, mann og barn. 

De som gjør livet verdt å leve, for alene og helt ensomme er vi ingenting. Vi er sterke sammen, kun da kan vi vise kjærlighet, og oppleve hva det betyr å elske. Men å elske er vondt, det skal gjøre vondt. Alt har en motpart, men det er ikke hat som er det motsatte av å elske. Det er frykt for å miste det vi elsker. 

Vi skal vite om det grusomme, fordi vi ikke skal glemme å vise hverandre det motsatte. Vi skal aldri ta forgitt et liv der kjærlighet vekker oss om morgen, og kysser oss god natt om kvelden. Vi skal ikke glemme at noe så lite som en varm kopp kaffe servert til en annen er kjærlighet, vi skal ikke ta for gitt at venner og familie sender deg et bilde av noe så banalt som en svidd kjele hvit saus. For det er så lite vi trenger å gjøre for at vi kan le sammen, og glede hverandre uten en gang å være til stedet. 

Vi skal for alltid huske å klemme våre besteforeldre, for om ikke lenge er det for sent. Vi skal aldri glemme en klem og øyekontakt når vi tar avskjed med barna våre, for en dag er de for gamle, og det er flaut. Men så blir de voksene, og når de er voksene, er vi blitt eldre, ikke enda gamle, men da kommer klemmene tilbake. For når vi blir voksene og selv får barn, husker vi på alt våre foreldre ga oss, vi husker kanskje ikke å si "takk" for ofte, men vi gjør det uten ord så det treng ikke. Alle vet det innerst inne - den gode klemmen trenger ikke ord. Vi forstår at når de som står oss nære ringer når noe skjer, så vet vi at de ringer akkurat deg eller meg, fordi vi er den de trenger å snakke med. 

Kjærlighet er alt vi gjør som gleder andre. Kjærlighet er alt vi gjør som gleder oss selv. Og med kjærlighet spres kjærlighet, så husk på hverandre. 

Ditt litt er ikke tilfeldig, ikke ta det for gitt! 
 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Tisseproblemer i færøysk landskap

Da lørdagen var kommet, var det tid for en utflukt til Kyrkjebø, en plass som regnes som det viktigste historiske stedet på Færøyene. Etter omvisning, kaker og kaffe gikk vi tilbake til hotellet over fjellryggene. En to timers gåtur, som fort ble enda lengre med nok av drikkepauser under veis. Det hvilte ingen tvil om at synet foran oss var vakkert. Stigningen på fjellet var bratt, langt under oss snodde skjøen seg imellom øygruppene, over oss var helningen enda brattere opp mot skylaget som stort sett alltid befinner seg på Færøyene. Foran og bak oss var stien som snirklet seg i mellom kledde sletter med gress og sauser som gresset. På stien fantes det steinvarder, mange av dem, men ingen riktig store. 

I to timer hadde vi gått, og hovedstaden Torshavn lå forran øynene våre, langt der borte. Det begynte å stikke i nedre del av magen for hvert steg jeg tok. En latterkule fikk meg til å krysse beina i et desperat forsøk på ikke å tisse på meg, noe som har blitt langt vanskeligere etter å ha fått tittelen "mamma". Jeg trippet på stedet, kikket litt desperart rundt meg. Et sted måtte det vel være mulig å sette seg på huk? 

Jeg innså ganske raskt at på Færøyene så er det ingen steder å sette seg på huk i fri natur uten å bli sett. Det finnes ikke så mye som et tre, eller en busk, eller en klase med store nok steiner til å dekke en ikke så fryktelig stor rumpe. Det skal sies at det var mange varder langs stien, men med ca 100 mennesker som vandret i lag, var stien den mest synlige plassen av dem alle, og vardene for små. 

Nok et pitstopp fulgte, med latterkuler og proviant fra ryggsekkene. Min mannen kikket på meg, jeg var antagelig gul i øya for han spurte:
  "Skal jeg bli med å gå til et sted du kan tisse?" Jeg lo, "JAA!" nærmest skrek jeg, og vi småløp fra resten av gruppen.
100 meter, 200 meter, 300 meter fremme møtte vi på det første huset etter å ha kommet ned fra fjellet.
  "Jeg kan jo ikke tisse her, det er jo et blomsterbedd?" Sa jeg og trippet på stedet mens jeg holdt hende i mellom beina.
  "Jojojo. Inni de busket der, det er jo helt perfekt!" 
En liten åpning viste seg inn mellom buskene, som om det tidligere hadde stått en søplekasse der, og buskene hadde vokst rundt dem. Et lite hulrom akkurat stort nok til en liten rumpe. Jeg nærmest kastet meg inn i desperasjon, tredde meg ned i hukende stilling mens jeg med panikk i stemmen sa: 
  "Kommer de andre nåå?" og så fulgte jeg opp meg et:
  "AAAAUUU!!! Det er jo bringebærbusker, de har TORNER!" 


Mannen min sto på siden, og sammen lo vi så tårene sprutet og mens ha tok fram mobilen, sa han
  "Du vet at det er helt naturlig å måtte tisse eller?" 
  "Så klart, men ikke i en bringebærbusk i hagen til en annen!" 

/ Må man så må mann, og rumpa, den ser ut som den har sloss mot en katt. 

 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Færøyene med sikt vakre skue

Altså for en opplevelse! Turen til Færøyene, var lagt opp med et fullspekket program der vi fikk oppleve hovedstaden Torshavn, med guidet tur igjennom historien. Fantastiske guider på bussturene igjennom landskapet. Utflukt til Kyrkjebø, gåtur over fjellet, og båt til i Vestmanna der vi så de utrolige klippene stupe ned i det knallblå vannet, med store grotter og et fugleliv jeg aldri har sett maken til annet enn på Animal Planet. 

Færøyene er en plass jeg aldri har tenkt at jeg skulle besøke, så kanskje var det også det at jeg ikke hadde noen forventninger som gjøre turen så bra. 
Det bor rett i overkant av 50 000 mennesker på Færøyene, og hovedstaden var ikke større enn en bygd som akkurat har fått bystatus her i Norge. Vi sammenlignet byen med Holmestrand i Vestfold for de som er kjent der. Det tok altså ikke mer enn en guidet tur på en 1 før vi følte oss ganske så lommekjente i byen. 

På Færøyene så snakker menneskene Færøysk, og på skolen lærer de dansk, siden lydene i det færøyske språk er mer likt Norges språklyder enn dansk høres det altså ut som de snakker flytene norsk når de snakker dansk med oss. Språket deres høres nesten ut som gammelnorsk med en islandsk vri. Alle kjenner alle, og kulturen er derfor veldig spesiell. 

Rett og slett en plass med enorm gjestfrihet og åpne mennesker. Jeg endte faktisk opp med å sitte å snakke med en taxisjåfør i 20 minutter etter vi hadde betalt. For på Færøyene har de tid til det, og de har altså så mye å fortelle om sin plass. 

Det var merkbart at vi kom med et chartret fly med nesten 140 mennesker. For 140 mennesker er mye i en by som har 18000 innbyggere. Ikke bare var vi 140 mennesker, men vi var 140 sultene og tørste mennesker. Så at vi økte omsetningen i restauranter og på puber er det ingen tvil om.  Haha.. På hvert sted vi var ringte de ansette rundt for å sette inn noen flere i jobb. 

Miljøet og landskapet er veldig spesielt på Færøyene, det finnes ikke et tre naturlig der, temperaturene er jevne hele året, og ligger mellom -5 til 15 grader, men ligger stort sett på 5 - 12 grader. Det er mye vind, mye regn og raske værskifter. 
På de gresskledde fjellene er det sau og så over alt hvor man er, for uten om det er det svært få dyrearter på øyen, med unntak av et rikt fugle og fiskeliv. 

Her er litt av bildene jeg rakk å knipse under turen vår


- Speiltvillingene på Facebook -

Sytutorial: selebukse

På tide med en ny sytutorial, sendt "direkte" fra Færøyene.
Vi er på tur, og venter nå på flyplassen for hjemreise, jeg hadde på forhånd av turen gjort halvklart dette syinnlegget, slik at jeg kunne få det ut i startet av helgen. Jeg innså ganske raskt at med mye på programmet hver eneste dag, ble det litt for risikabelt å sende ut innlegget før jeg visste om jeg kom til å få tid til å sende ut mønster. 

Nå er vi altså på vei hjem, etter en fantastisk tur til Færøyene - noe som også skal bli veldig godt - og rutinene får jeg starte opp igjen nå med det samme. 

Stofftips: 

Denne selebuksen er enkel å  sy, og en morsom variant til andre bukser. Selene er festet med trykknapper noe som gjøre det enkelt å ta den av og på. Til dennne buksen anbefaler jeg å sy i det stoffet som heter Isoli. Det er det klassiske joggebuksestoffet, og egner seg derfor ypperlig fordi stoffet er mykt og behagelig, i tillegg er det et enkelt stoff å sy i siden det er lite med stretch. 

Du kan så klart sy buksa i andre stoffer, (jersery, jacquard, fleece, bomull, ull) Men bruker man et tynt soff som dette, vil jeg anbefale å lage et ekstra stykke fra livet og opp (altså det som danner buksen til en selebukse). Så syr du det stykke på rette mot rett på frontstykket, slik at man får dobbelt bryststykke. Da vil formen holde seg bedre ved slike stoffer.  


Mønster: 

Mønsteret på selebuksen går fra størrelse 74 til 128 (6-9 mnd til 8 år). 

Når du har kjøpt et mønster fra meg, vil jeg sende mønsteret til din mailadresse i løpet av 24 timer. (Husk å sjekke søppelpost om mønsteret ikke dukker opp) 

Mønster til selebukse str 74 - 128:

SNURR FILM FOR SYTUTORIAL


- Speiltvillingene på Facebook - 

hits