hits

MØDRE

De to beste kjærringrådene mot vintersykdommene

Forkjølelsen har herjet i hus, først mistet hun ene stemmen, og like etter mistet hun andre den også.
  "Otilie, du har smittet meg?" sa Olivia, med en tone som var mer stolt over å ha blitt forkjølet enn skuffet. Antagelig på grunn av alle halstablettene og den ekstra sengekosen søsteren hadde fått med tørrhosten sin.
  "Ne'ei! Jeg har ikke smittet deg!" sutret søsteren tilbake med en stemme som endelig begynte å ta form igjen. Det var i hvert fall ikke noe hun hadde gjort med vilje. 

At forkjølelsen kommer på denne tiden er jo noe vi hvert år bare går å venter på, og vi hører også at omgangsyken har begynt å herje i barnehager rundt om. Det er jo slik det bare er med disse smittsomme sykdommene, de lever best når temperaturene er lave, og da sprer de seg som løvetannfrø i vinden. 

Verdens beste kjærringråd: 

Siden de to smittsomme sykdommene treffer i de aller fleste barndomshjem i løpet av vinteren, så kan vi jo ikke holde på de beste kjærringrådene for oss selv. Jeg har to kjærringråd som jeg sverger til, en til forkjølelse og en til omgangssyke. Selv mener jeg de er så bra, at jeg aldri går en forkjølelse eller omgangsyke i gjennom uten å ta i bruk kjærringrådene. 

Mitt beste tips mot en vond hals: 

Varm melk med honning og pepper. 
Jeg håper det er mange som vet om dette kjærringrådet, men siden det helt sikker er noen som ikke vet det, skal jeg fortelle deg! 

Det er kjent at honning er bra får såre halser, varm melk gjør oss søvnige, og fettet i melken roer en irritert hals. Pepperet gir en følelse av å åpne opp et tett system i topplokket. Det fungerer helt utmerket, og så smaker det jo så deilig. 

Melken varmes opp til kokepunktet altså

Så har man i en god skje honning og kverner litt pepper over før man fyller på den varme melken og rører rundt. 

Mitt beste tips mot omgangsyken: 

Det tipset her bærer jeg med meg fra barndommen, og det minner meg om mamma og det å endelig bli frisk fra en så grusom slitsom sykdom. Alle vet jo at det å få i seg næring er umulig når alt kommer opp igjen så fort det klirrer ned i magesekken. Etter hvert må man allikevel prøve å få i seg noe, og da er det en fordel at næringen er enkel å få ned, mild mot magen, men samtidig er det viktig at den klarer å binde seg og ble værende der nede. 

Og denne lille heksegryta her, den er helt magisk for å få i seg næring som blir værende i magen. Jeg har "bank i bordet" ikke ha omgangssyken på veldig mange år, men jeg serverer deg alltid til ungene og mannen når henger med hodet over bøtta. 

Havresuppe: 

Havre gryn, vann og salt + sukker for den som liker det søtt. 

Havresuppe lages på samme måte som havregrøt, men i stedet for å følge bruksanvisningen på pakken, bruker du halv menge av havregrynene. 

En liten klype salt er viktig for å få veske til å binde seg i kroppen etter en runde med omgangssyken, så den må du ikke glemme. 
Når havregrynene har kokt seg bløte og heksegryten har tyknet noe til er den klar for neste steg. Slik den er nå er den ganske smakløs, og det kan være godt om man er kvalm, men hvis du vil kan du søte den opp med sukker. Jeg er helt sukkeravhengig så la meg si at min alltid er sukret og søt. 

Så kommer magien som gjør dette til en ekte suppe, man siler nemlig av grynene, så det blir så lett fordøyelig som mulig, samtidig som det er næring i gryta. 

Suppen kan drikkes, men er man syk kan det være en fordel å innta den med skje og bruke litt tid mellom hver skje. 

Et ekstra tips helt på tampen, er å bruke en skikkelig god kopp til suppa. Dette er min barndomskopp, og spør du meg kan jeg ikke spise havresuppe om jeg ikke kan spise den av Tussi-koppen min. 

Sleng gjerne med alle deres beste kjærringråd i kommentarfeltet, så kanskje vi kan gå en litt bedre sykdomstid i møte alle sammen ! 


- Og hei du, om du er interessert i Do It Youself prosjekter, bør du gå inn på facebooksiden min og like meg der. I desember kommer det et nytt kreativt innlegg hver dag, med tips til julegaver og julepynt! 
 

Det beste med å være mamma

.. En oppfølger til innlegget "topp 10 utfordringer".

For til tross for at det både kan være frustrerende og tungt å være mamma til tider, overgår ikke det den gleden vi kjenner på hver dag. For det å være mamma betyr mer enn vi kan sette ord på, men jeg skal allikevel gi det et forsøk. 


 

Hva er det beste med å ha barn?

Det beste med å ha barn er det første møtet, når blikket møter barnets. Bit for bit går du i oppløsning, og du får en forindring av at du smelter, samtidig som noe nytt begynner å pulsere på din innside. Kjærligheten til det lille vesenet virker levende i deg, det dunker og sitrer i hver nerve av kroppen. En kjærlighet som er så sterk at det gjør vondt. 

Det beste med å ha barn er den ubegrensede kjærligheten man får og gir. Det er når du forstår at ordet kjærlighet har fått en ny betydning, og at alt du har følt av kjærlighet tidligerer ikke kan måle seg med denne nye følelsen for ditt barn. 

Det beste med å få barn er at du åpner deg på en ny måte, og oppdager hvor takknemlig du er over livet. Du stiller deg spørsmålet: hvorfor har jeg vært så heldig? Samtidig endres du fra det selvopptatte egosiske jeg til å bli et generøst og emaptisk menneske som gråter bare du ser en rørende reklame på tv. 

Det beste med å være mamma er når barnet kun faller til ro i dine armer, at selv hvor mange gode ruggeteknikker besteforeldre og tanter har, så er det ingenting som kan slå din trygghet, lukt og lyd for barnet. 

Det beste med å ha barn er å kunne puste inn lukten av dem, for lukten er bedre enn en enorm blomstereng. Selv en munn med morgenpust kan du ha liggende tett inntil nesen og nyte øyeblikket. 

Det beste med å ha barn er når armene deres kaster seg rundt halsen din, og du innser at; "det vakreste smykket jeg har hatt rundt min hals, er mine barns armer".

Det beste med å være mamma er å kjenne at hjerte brister når barnet ditt tørr å gjøre noe de ikke har turt før, eller får til noe de ha slitt lenge med. For ikke å glemme den enorme gleden du kan se i ditt barns aniskt når det endelig mestrer en ny oppgave. Det er en glede som er så magisk at du får lyst til felle noen tårer, for gleden i barnets ansikt er ekte, fullt og helt ekte. 

Men denne kjærligheten er på langt nær alt. 

Det beste med å ha barn er at du kan gå tilbake til din egen barndom. Du blir på ny tatt tilbake slik at minnene dine blusser opp. Og du innser at det beste med å ha barn er at du igjen kan leke med lego, farge i fargebøker og lage brummeryder når når du kjører en lekebil bortover gulvet. Det beste med å være mamma er at du kan ake på kjelke og lage snømann om vinteren, og at du kan spurte med vann når du bader og lage sandslott i sanden på sommeren - alt dette uten at noen vil se på deg to ganger. 

Det beste med å være mamma er å ta en pause fra voksenlivet, la bekymringer, regninger, jobb, studier og husoppgaver vente. Det beste med å være mamma er å kunne ha muligheten til å stoppe opp og være et barn igjen, under spisebordet med tepper som vegger og en historiebok i hendene. Det beste med å være mamma er å få servert "late som" kaffe og usynlige kaker i et teselskap med Ole Brum, du tre usynlige vennene og barna. 

Det beste med å være mamma er de timene hvor vi ikke trenger å tenke på voksen-pliktene, for i det øyeblikket er det noe som er mye viktigere - som å plukke ut lilla og rosa perler til sommerfuglbrettene. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Topp 10 utfordringer

Som mamma til to kan jeg ikke si annet enn at utfordringene henger som perler på en snor. Noen er gamle, noen er nye for hver dag som går. Noen kamper velger jeg bort i det lille håp om å ikke irrettesette til en hver tid, men allikevel kan det til tider føles ut som jeg kun går å forteller:

- ikke slå søstra de! 
- sitt pent på stolen når du spiser!
- bøy deg over tallerken!
- Kom hit når jeg sier det!
- Ikke sprut med vannet når du vasker hendene!

Jeg stopper der, men listen er vel uendelig. Og selv om jeg heller prøver å spørre: hva skjer når du slår søstra de? I stedet for: ikke slå søstra de! Så prøver jeg egnetlig bare å komme frem til et poeng om at vi som foreldre antagelig kan vedkjenne oss en dag med mange utfordringer. 

I stedet for å komme med løsninger i det vide og det brede slik alle artikler eller bedrevitende mødre gjør, tenkte jeg i stedet å fortelle om de ti vanligste utfordringene som er å møte på livet som småbarnsforelder. Det lille håp er at du der ute kan puste lettet ut over at alle vi andre mødre sliter med akkurat de samme problemene. 

Topp 10 utfordringer med småbarn i hus

1: MAT 

Introduksjon av mat er ikke alltid like enkelt. "æææsj, sånn liker ikke jeg!" - jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det av de små barna da jeg jobbet i barnehage. Og i stedet for å smake sitter de å spise tørre poteter og kanskje en liten gullerotbit om man er heldig. 
"Kanskje på tide å spise mer, og snakke mindre?" Er et spørsmål jeg stilte senest i dag, for selv om barna i dette hus liker så og si alt av mat, kan vi bli sittende halvannen time ved middagsbordet hadde det vært opp til dem. Mine to forsyninger er ferdig lenge før de er halveis i sin første. I mellom hver bit skal en historie fortellen, eller en rampestrek utfylles. 

2: BORDSKIKK

Når vi er inne på temaet mat; jeg vet sannelig ikke hvor mange ganger jeg kan be barna mine sitte på rompa si under et måltid. Plutselig henger de på baksiden av stolen, eller så er de på vei opp i vinduskarmen ved siden av. De klarer også med viljestyrken å legge seg på tripptrappstolen og vippe på den. I neste øyeblikk kan de kaste seg fremover bordet med magen most ned i tallerknen for å tulle med søsteren på motsatt side. Bestikk er i følge mine barn en oppskrytt greie, for så mye lettere det er å spise med hendene, ja gjerne begge på en gang. Vannglasset kan jo brukes som en boblemaskin og det er veldig moro å tegne på kjøkkenvinduet med klissete matfingre. 

3: PÅKLEDNING

Snakk om en utfordring som startet tidlig. Røde i toppen kunne de hyle så svetten av meg rant under påkledning av barna som babyer. Da det ikke lengre var et problem overtok i stedet ti nye. Det kan være alt i fra å kle på to potetsekker til å få streng beskjed om at alle klærne er FEIL! De skulle jo ha på kjole, IKKE BUKSE! Og er jeg streng og kler på allikevel så kommer klærne av igjen bare sekunder etter kampen med å få de på er over. Eller hva med tiden hvor alt skal gjøres selv, når vi ikke får lov til å hjelpe til med sokker eller genser, da er det heller ikke så enkelt. Det er bra med trening, men noen ganger kunne vært fint å få lov til å hjelpe til, bare bitte litt!  Sinte blir de når sokken havner med sklimerkene på rista, og sintere blir de når vi prøver å strekke ut en arm for å hjelpe til. 
Jeg kan ofte tro at det tar 5 minutter å komme seg ut av døren, men skjønner fort at det til tider kan ta en halv time. Når dress, luer og votter er på fylles bleia, eller ordene: "mamma, jeg må på DO!" ropes ut. 

4: TID

En god oppfølger til påkledning må være tid. Til tider kan jeg rive meg i håret av frustrasjon over barns tidsberegninger. Å ha det travelt er et ikke eksisterende begrep for de små. Og har man det travelt så kan jeg banne på at de gjør alt for å få strekke ut tiden så mye som mulig. En liten tur på trampolina når vi er på vei til bilen, må da være helt innafor?? Å legge seg ned i stedet for å hjelpe til med påkledning som de ellers skal klare helt på egenhånd er et kjent fenom når tiden tikker litt for fort. 
Jeg var ikke tidligst ute før jeg fikk barn, men etter jeg fikk barn er jeg garantert senest. Å komme seg ut av døra kan være vanskligere enn å løse en rubiks kube. 

5: PÅ BUTIKKEN 

Det er ikke alltid at den planlagte koselige turen på butikken blir helt som forventet. I mellom mathyller og folk kan de finne på å legge seg ned som en mark og hyle i sinne fordi de ikke fikk det fine som sto i hyllen, eller bare fordi de ikke ville gå mer. Med to på samme alder har det for meg aldri vært mulig å ta en på armen, da legger nemlig den andre seg ned og trommer med armer og bein i gulvet. Handlekurv er også forbeholdt ett barn (i de aller fleste butikker), nok et problem med twins på slep. Plusser man da på en handlevogn eller en handlekurv med varer, som i tillegg skal fylles opp litt til i mellom hyl og ufrivillige unger er  det omtrent like slitsomt som en times joggetur på tredemølla. 

6: FREKK

"Stopp! Hvis du skal rope, så kan du gå ut å gjøre det" sa jeg senest rett før dagens middag. Til svar fikk jeg et hyl så høyfrekvent at trommehinnene ristet i ørene på meg. "Det der er ikke greit, om du roper en gang til kan du gå å sette deg i trappa" *HYYYYYYYYYYYLL* 
Eller når jeg prøver å si noe og får et avkappet "NEH" til svar.. Altså, jeg vet hva vi har i vente den dagen vi får ungdommer i hus (jeg har jo selv vært en), men at denne svaringen og frekkheten skulle komme for en dag allerede i treårsalder var for meg ukjent. 

7: FYSISKE UTBRUDD

Jeg kan jo lure på hvor knyttneven eller et spark egentlig kommer i fra, men de må tydeligvis være en forsvarsmetode vi er født med. Greit nok, men gud så irritert jeg blir når en av de på pur f. sitter å dunker trommestikka i hodet på hun andre som om det skulle vært en helt natulig ting å gjøre. Eller når de ligger side om side i sofen, før de vrir seg litt bare for å dunke litt på søstra si med hælen.
Under et skikkelig sinneutbrudd kan hånda komme som en ren refleks, men det er søren ikke noe lettere å håndtere situasjonen da. Tvert imot. 

8: SØSKENSJALUSI

Om mine barn har aldri så mye kjærlighet til hverandre, så stusser jeg alltid over hvor fredelig det er de gangene jeg bare er med en av dem. For det kan virkelig krangles om det som krangles kan. Det krangles om mamma, om pappa, om antall druer i en skål, om leker, om plass, og, og, og. Til tider føler jeg det krangles bare på gøy også, selv om en eller begge kommer skrikende ut av det til slutt. 
Den evigvarende kranglingen mellom søsken er noe av det mest slitsomme jeg håndterer i løpet av hverdagen. For hvorfor i alle dager må de sitte klistret opp i hverandre om det eneste de gjør er å knuffe på hverandre? 

9: SKJEMT BORT

Jeg er så dårlig på et nei!! Min samboer påpeker det litt for ofte. Det kan bli spurt om å få noe å spise, og det er ikke akkurat slik at jeg nekter dem det, men rett før middag er et dårlig tidspunkt å spise seg full i magen på frukt. Så jeg prøver meg med et nei, men oppdager fort hvor lett det er å bøye seg under og gi de bare litt frukt så maten kan bli tilbredt i ro og mak. 
Eller når jeg sier: "Sånn da må vi gå" og de bare "en gang til mamma" og jeg bare "ok da, men da et det siste gangen" også blir det fort to eller tre ganger til. 

10: SØVN

Legging og søvn, så mange timer med frustrasjon. Som babyer er det helt umulig å forstå hva som er rett og galt, og med hundretusen kjærringråd der ute er det heller ikke lett å bli klok på den rette løsningen. Samsoving? Skrikekurer? Minutt-avvendig? Pupp? Smokk? 
Så finner man et godt tips og jubler i entusiasme, den kvelden.. For kvelden etter fungerer det gode tipset like dårlig som ei tørr vaskefille på seigt godteri.
Så kommer tiden hvor de små blir litt eldre, og jamme var de ikke gamle før de forsto at leggingen kunne utsettes noen minutter ved å være tørst, eller kald, eller varm, eller at en av de to bamsene manglet i sengen. 

Når leggingen omsider er gjennomført er det bare å forberede seg på en våkennatt, da blir du i alle fall positivt overrasket om barna sover natten igjennom! 

 

Hei hå! Livet som mamma er så utfordrende at vi lærer om livet i rekordfart ! For "det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere", eller kanskje det passer bedre med: det som ikke sliter oss helt ut, tar vi på strak arm neste gang! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Verdens Prematurdag

17.11.2015

Verdens prematurdag er en dag hvor jeg minnes tilbake til min første tid som mamma. Våre to jenter ble født nesten åtte uker før termindatoen. Selv om jeg var klar over at tvillinger kan komme før termin, og at jeg hadde spesielt stor fare for fortidlig fødsel på grunn av åpning av livmorhals fra svangerskapsuke 26, så var det både uventet og skummelt da det hele gikk opp for meg. 

Jeg ble lagt inn på sykehuset under ett døgn før jentene var ute av magehulen, uten noen tanker om at fødsel ville inntreffe i løpet av den samme natten. 

Det å føde premature barn gir en anneredes fødselsopplevelse, eller skal jeg heller si; en annerledes tid etter fødselen. Fødselen min startet av seg selv samme natt som jeg ble innlagt. Jeg ble den dagen lagt inn fordi livmorhalsen min var helt åpen. Til tross for at jeg i løpet av natten ble satt på riestoppende medisiner etter å ha voknet av hyppige og smertefulle kynnere, så lot ikke fødselen seg stoppe. 

Sjokket kom da vi fikk omvisning på føden og nyfødt intensiv - etter at barna var født. Vi ble fortalt at vi måtte regne med å bo på sykehuset frem til termindato for det var som oftest da premature barn var sterke nok til å reise hjem. 

Det var en ekstremt følelsesladd opplevelse og en kritisk start på livet for to små jenter. Jeg skulle så gjerne beholdt barna mine noen flere uker i magehulen, for som førstegangsfødende var det utrolig tøft å se sine barn ligge med sonder i nesen, med måleutstyr rundt om på kroppen og det faktum at de mesteparten av tiden måtte ligge å få ro i åpen kuvøse. Jeg skulle ønske de slapp å starte livet med blodprøver hver dag og mat igjennom nesen. Men uansett hvor mye jeg skulle ønske at de slapp å starte livet på denne måten så kan jeg ikke få takket nok for hjelpen og støtten sykehuset ga. 

Jeg vet at hadde det ikke vært for de fagkyndige ved sykehuser så hadde vi i alle fall mistet ett barn, "hun forsvant fra oss, så hun fikk litt ekstra hjelp" sa de, men det var ikke før jeg satt med helsejournalen dems i ettertid at jeg faktisk forsto at hun hadde fått gjenopplivende hjelp etter fødselen. 

Jeg ble rørt av det minste som nybakt mor, og det at jentene fikk hjemmesydde ulltepper og ulluer fra frivillige gjorde at jeg tok til tårer. Også det at jentene hadde mulighet til å få morsmelk før jeg selv klarte å produsere betydde mye, for det at noen tar seg tid og tenker på medmennesker er stort. 

Vi tilbragte kun tre uker på sykehuset før jentene var sterke nok til å reise hjem med oss. 

I dag er jeg glad for opplevelse, kanskje mest fordi det gikk så bra som det kunne ha gått, men også fordi den tiden var ekstremt lærerik. Vi var trygge i rollen som nybakte foreldre etter tre uker med eksperthjelp rundt oss til alle døgnets tider. Vi fikk kjenne på den største takknemlighet over å ha fått to friske barn, for på nyfødt intensiv er det mange barn som er født i en urettferdig verden. 

Og jeg er glad for at jeg kan fortelle om den fantastiske jobben sykehus gjør, for som vi alle vet hører vi ofte om feiliene som blir begjort. Det er trist for i sannhetens navn så gjør de ved sykehus alt de kan for oss som trenger hjelp. 



Tre uker gamle mirakler ♥

Med puppen ute.

Jeg må være ærlig å innrømme at jeg gikk meg vill på IKEA, samme hvor hardt jeg prøvde - gikk jeg i ring og endte tilbake der jeg startet. I en butikk med så mye å se på gjorde det meg ingen ting, jeg kom stadig over noe nytt jeg ikke hadde sett første gang jeg passerte. 

Jeg sto i barneavdelingen og kikket da en kvinne stelte seg opp ved siden av meg og studerte det samme som meg. Jeg kikket bort på henne som en refleks av at hun kom meg så nærme og i armene bar hun en liten bylt, et lite mirakel, en liten baby. 

Det er ikke vanskelig å lokalisere ut foreldre om jeg er ute med barna mine. Vi får et nytt spekter av blikk etter vi blir foreldre. Det varme smilet, et smil som viser kjærlighet til barn, til tross for at det ikke er egne barn. Eller så møte du kanskje på smilet som oser av medlidenhet og gjennkjennelse i det du står i en krangel i all offentlighet og gjør så godt du kan for å få det hylende barnet på gulvet til å møte deg og komme ut av sinnet sitt. 

I dette tilfelle der jeg ble stående ved siden av kvinnen med babyen i armene klarte jeg på en måte ikke å rive blikket helt i fra henne. Blikket mitt var festet noen sekunder lengre enn normen for å studere et fremmed menneske tillater. I det hun møter blikket mitt, klarer jeg ikke gjøre annet enn å bryte opp i et smil. Et smil jeg har tilegnet meg etter  at jeg ble mor, et smil som sa: For et vakkert syn. 

Jeg hadde lyst til å si "Så flott det er å se en annen kvinne amme i det offentlige", men jeg gjorde det ikke, jeg bare smilte til henne. Det var ikke noe vulgært ved det, jeg hadde ikke lagt merke til at barnet ble ammet hadde det ikke vært for at mitt morsinstinkt hvilte blikket litt ekstra lenge på det lille barnet som lå så fredfult i sine mors armer. Det faktukm at barnet ammet gjorde bare hele bilde av de to så enda vakrere. 

Det var offentlig amming satt i sitt beste lys, en kvinne gående rundt blant så mange andre mennesker, så sikker i sitt valg om å gi barne sitt mat til tross for fordommene mot pupp i offentligheten. Jeg er så glad for at de som føler seg komfortabel med offentlig amming også gjør det. Det viser ikke bare mot, det viser også kjærlighet og virkeligheten

Og forhåpentligvis forsto kvinnen mitt medfølende smil, neste gang skal jeg også åpne munn og skryte høylytt. 

- Speiltvillingene på Facebook

 

Besvergelse


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder 

Du vil reise deg, og gå. Du vil lære deg mitt navn. 
Det vil til tider bli tøft. Det blir kaldt og tordenen vil gå.
Meg jeg skal klemme deg varm, jeg skal hviske ditt navn, du skal sovne i min favn. 

Vi vil elske deg da. 

Og det vil komme gråt, og vi vil fortelle nei. 
Du vil smelle i dører, og skrike: Jeg hater deg. 
Det blir mange harde ord. Når du settet oss på test, for å se om vi står ved. 

Vi vil elske deg da. 

Og så kommer det en dag, når noen river hjertet ditt i to. 
Du vil gråte på ditt rom, og vi undrer: hva gjør vi nå? 
For den trøst som vi vil gi, den vil du ikke ha. 
Du vil gå din vei, du vil be oss om å dra.

Og vi, Vi vil elske deg da. 

Du vokser og blir stor, en dag er du lengre enn meg. 
Du finner et annet sted å bo. Det er stille, ditt rom står tomt. 
Vi plasserer inn noe gammelt skrap, og blir sittende en stund, og tenke tilbake. 

Vi vil elsker deg da. 

Det vil alltid finnes de, som vil sette deg på plass. Og de, som vil fortelle, at du er ingenting verdt. 
Men da minnes du hva vi har sagt, og du vet at de tar feil. 
Du vil ikke hører på, du vil vende deg bort og gå. 

Og vi skal følge dine spor. Vi vil vite hva du gjør og hvordan det går. 
Og etter noen år, sitter vi barnevakt så ofte vi får lov. 
Og vi er stolte, kan du tro. Stolte som få. Når vi seg deg med de små. 

Vi vil elske deg da. 

Og så en mørk og kald høst, når din far er gammel og mor er trøtt. 
Da tar du deg tid, kommer over en søndag med en flaske vin. 
Du vil måke bort vår snø, mens vi sitter og ser på. 
Og siden spiser vi litt 

Vi vil elske deg da. 

Jeg legger hånden mot ditt kinn, mine lepper mot pannen din. 
Hvisker noen ord, som du ikke kan forstå. 
Men som skal beskytte deg uansett. 


Oversatt tekst fra Oscar Danielson, med låten: Besvärjelse 


 

Denne teksten ble jeg nødt til å dele, og for de som ikke har hørt sangen så må dere gjøre det. 
Da jeg hørte sangen første gang bladde jeg meg over, sjangeren passer ikke inn den dagen. Så hørte jeg den igjen og fikk snappet opp de første strofene, jeg ble sittende i bilen med gåsehud og tårer i øynene.

Jeg så for meg mine små vokse opp. 

- Følg Speiltvillingene på Facebook -  

Pupp er pupp!

Jeg leste en gang at brystene til kvinner slutter å vokse ved fylte 20 år. Dette var en faktasetning jeg holdt fast ved helt til den 9. mars 2011. Jeg våknet opp den morgen, tittet ned på puppene og sa til dem: "Jepp, jenter, da var løpet kjørt. Litt skuffet må jeg få lov å være!"

Det ble liksom aldri noe ut av puppene mine, og jeg kan vel bare være glad for at samboeren min har små hender. Det gjør de i hvert fall nesten til en håndfull, men bare nesten..


- Jeg prøvde å være optimist, men jeg trur løpet er kjørt jenter, eller vent nå litt... - 

 

Et år etter, i en alder av 21 ble jeg gravid, på samme tid var min beste venninne gravid med termin fire måneder før meg. Hun byttet ut BH-størrelse for BH-størrelse jo lengre ut i svangerskapet hun kom og jeg gledet meg til å gjøre det samme. 

Det var bare det at.. det skjedde liksom ikke med meg.. 

Så kom dagen da puppene endelig skulle få vise hva de var lagt for. Ammetiden! Jeg ga alt, dette skulle jeg få til, om det så måtte koste meg halve døgnet i pumping og amming. Det gjorde det også, men jeg klarte det. Seks måneder med dobbeltamming.. 

- Dokumenteres det ikke, har det ikke skjedd! Her skal det fanden meg dokumenteres

I hele seks måneder, kunne jeg våkne opp med to fjell på brystet. Lekre var det, men steike så vonde! "IKKE RØRE!" fikk min sambo streng beskjed om, det var i fare for egen smerte og hans ve og vel, det er jo ikke så kult å få en melkesprut i fleisen.

En annen venninne av meg ga meg et nytt håp da hun fortalte om sin søster som hadde fått store pupper etter noen runder med amming, selv etter at ammingen var over forble puppene velproposjonerte og store.

Men så var det som om noen stakk nål i ballongene, og jeg kunne høre lyden av luft som forsvant.. Fsssshhjj!!! 

- Hva skjedde med disse brød'a?


Takk skal dere ha, jenter. Dere sugde ut det lille av hva som kunne kalles pupp fra mora deres. Nå er de til og med mindre enn utgangspunktet den dagen jeg fylte tjue... 

Det beste var kanskje den dagen pappaen min kom en varm sommerdag jeg var ute i bikinioverdel og han sa: "jøsses, jeg synes ikke det er noe pupper igjen på deg jeg!" 
- Åh, takk for opplysningen, det var jeg virkelig ikke klar over ;) 

/ tapt løp - pupp får være pupp, liten eller stor! Bedre enn melkespreng uansett. 

 

- Følg Speiltvillingene på Facebook

 

 

Image and video hosting by TinyPic

Babybobla som sprakk

En deilig sommerdag.. 

 

"STIINE!" ropte en kvinne til meg og vinket enerigsk før hun svingte seg igjennom en menneskemengde med en flott vogn foran seg.

Jeg kikket på kvinnen som kom mot meg. Som verdens mest elendige på navn, og heller ikke den beste på å plassere mennesker, kjente jeg stikket og panikken komme i det jeg gjenkjente kvinnen, men ikke ante hvor jeg hadde henne i fra eller hva hun het. Jeg mottok en god klem og spilte med i samme entusiastiske tone. Det tok heldigvis ikke alt for mange senkundene før jeg fikk henne plassert, jeg hadde møtt henne et par ganger tidligere igjennom noen felles venner. 

Selv om jeg ikke er spesielt god på navn er jeg er en mester i å skravle, kanskje er det mangelen på sosial omgang med hjemmekontor og en hund som eneste samtaleparnter i løpet av dagen som gjør meg ekstra snakksalig. I tillegg til min lille familie så klart, men med en mann som jobber mer enn de fleste blir det i grunn mest samtaler med mine to år gamle døtre. Det er koselig det, for all del, men det skal sies at det ikke er de lengste og mest interessante samtalene jeg har: 

"Hva har dere gjort i barnehagen i dag da, jenter?" 

"BAJNEHAGEN, GØY!" 

"Hva har dere lyst på til middag i dag da, jenter?" 

"MIDDAG, MIDDAG!"

..

Siden kvinnen var en vag bekjent av meg, falt samtaleemnet fort over på barn. Det var jo en ting vi hadde felles der hun rugget lett på barnevogna med et helt nyfødt barn oppi, og øynene hennes lyste stoltes av oss alle.

På et tidspunkt forsto jeg at babybobla mi for lengst var sprekt.. Jeg befant jeg meg i en samtale som vekslet mellom fostervann, fødsel, pressrier og pupper som det mest naturlige samtaleemnet i verden. Ikke hjemme i en koselig stue, men på en offentlig plass med tilskuere. I det vi skilte hvert til vårt smilte jeg der jeg gikk alene og oppsumerte hele hendelsen for meg selv. 

Tankene sporet over på de forbipasserende som fikk med seg bruddstykker av samtalene... 

"Jeg pressa så hardt at jeg trudde jeg skulle revne opp til haka, fy fasan så vondt!" 

"men jeg kunne lett pressa ut en til nå, "plupp" så var jeg ferdig, og så deilig når.." 

"Her kom ei ut i full fostersekk som de åpnet på magen min, derfor opplevde jeg ikke..."

"Det er jo helt merkelig at det er naturlig å bæsje på seg, tenk på.." 

"Jeg følte meg som en melkeku der jeg satt å pumpa meg dag inn og dag ut..." 


Bilde fra ammehjelpen.no

Jeg forsto med ett at det nå var lenge siden jeg var en nybakt mor, jeg var blitt rusten på fødselshistorier, og kunne egneltig ikke forstå hvorfor jeg nettopp hadde hatt en veldig lang samtale om dette emnet med ei jeg egentlig ikke kjenner. Så minte jeg meg på hvordan jeg selv var, babybobla gjør noe med en hver, det er egentlig ikke så veldig mye annet som interesserer,   enn   det  lille  nurket, og hvordan det kom til verden..

Det hele var tvers igjennom sjarmerende, men kanskje skal vi være glade for at  bobla  en  dag  sprekker.. 

/Nybakt mor, intimsoner som forsvinner.. 

 

- Speiltvillingene på Facebook

Svaret...

At det skulle bli sort å få tittelen mamma, det var noe jeg visste, og det var kanskje mye jeg visste om det å bli mamma.  Trudde   jeg, men så skulle det vise seg at jeg visste like lite som et isfjell over havoverflaten, at det skulle gjemme seg nærmere 80% av isfjellet (mammarollen) under vannet ante jeg ikke. 

Jeg skulle få oppleve så mange gleder over bitte små hendelser, men også så mange nye frykter. Aldri før har jeg vært så redd,  for  den  miste  lille  ting. Gledene og redslene er mange, men alle stammer de ut i fra den rollen det er å være  mamma.

Det er så lite som kan redde en dårlig dag, kanskje så lite som et uventet kyss fra sitt barn. Samtidig kan det føles som om verden har blitt ens verste fiende, en bil i møte og jeg kan se for meg senarioet om den hadde svingt over i mitt kjørefelt og truffet oss. Jeg som alltid har vært uredd, har blitt en pyse, i høyder og på hesteryggen. Jeg har ikke råd til å skade meg for livet, for hva ville det betydd for mine barn? Eller verre, hva om noe hadde skjedd mine barn...! 

I det store perspektiv er det  de  små  gledene  som  er  de  viktige, det er de som betyr mest for meg, og det er de som gjør en dag suveren til tross for at den kanskje bar preg av å være en av de dårligere. 

Læringskurven til våre barn er en reise som i seg selv er større enn en jorda rundt reise, og jeg har fått føle på den igjen etter at barna mine startet i barnehage. Over to år gamle har de blitt, og språket utvikles hver dag. Det er ikke sjeldent jeg må stoppe opp for å undre over når de forsto et nytt begrep eller en ny setning. I går fortalte de meg at de grønne blåbæra ikke var modene, og jeg kunne ikke annet enn å se på mamma med store øyne over den store forståelsen de har fått for verden rundt seg. 

Det har vært en lang periode begge jentene har gjentatt setningen våre ordrett, jeg har forstått at dette har vært deres måte å lære på. Har jeg spurt: "Har det vært gøy i barnehagen?" har jeg fått til svar "Gøy i bajnehage". Et svar som er litt defust, for er det kun en gjentagelse, eller svarer de at det faktisk var gøy i barnehagen? 

Svaret skulle vise seg å bli klarere enn gin. 

Jenta mi sovnet i bilen på vei hjem fra barnehagen i ren utmattelse, da vi var hjemme i gårdsplassen vekket jeg henne forsiktig opp fra setet sitt. Hun svatt til og brøyt ut et lykkens: "Bajnehage!" 

Da kvelden kom og pysjen ble funnet frem var det to små frøkner som ikke ville sove. Pappaen gikk og sa: "nå må dere sove, for i morgen skal dere i barnehagen" og i det det siste ordet i setningen ble sagt var det to frøkner som stupte ned i sengene sine, og ikke en lyd var å høre før jeg morgningen etter vekket de to sovende englende. 

Hun satte seg brått opp og sa med grøtete stemme: "Nå bajnehage!" 

Da vi kom ned til frokosten sa hun på nytt: "Sove ferdig, nå våken, BAJNEHAGE!" 

Ingen tvil, de synes det er "GØY I BAJNEHAGE!" Så gøy at jeg kan lokke med barnehage-ordet for å få de til å spide opp farten og legge seg om kvelden. 

 

De små gledene ! 

 

- Følg oss på Facebook -  

 

 

 

Menn som hater amming

Pappahjerte triumferte bloggtoppene i går etter å ha skrevet "Kafeen som hater barn". Jeg syntes innlegget var godt skrevet med et saklig og humoristisk perspektiv som jeg trur de aller fleste av oss kan være enige i. Kanskje var det pappahjerte som klarte å tolke beskjeden fra kafeen som så mange ble provoserte av. 

Da innlegget tok slutt åpnet jeg kommentarfeltet for å lese responsen til innlegget. Det var da jeg ble nødt til å sperre opp øynene, kommentarfeltet sporet direkte bort fra lappen som fortalte at kafeen ønsket reservasjon om en hel barselgruppe skulle komme å spise på stedet og rett over til melkesprengt jur med blodårer tytende alle veier eller enda bedre, "ta din blodårebefengte pupp og hold deg hjemme."

Jeg ble nødt til å fortsette lesingen, jo mer jeg leste jo verre ble det. Ikke bare var det menn som hater amming, det var også menn som hater kvinner og i sær småbarnsmødre dette gjaldt. Til tider føltes det ut som at jeg leste om menns meninger fra det tidlige 1900-tallet, det ble hevdet at "barn skal ses, ikke høres" og at vi damer er noen snyltere, som alltid kan legge oss under likestilling om noe ikke går vår vei! 

Overrasket er vel det rette ordet. Jeg hadde faktisk ikke trudd at det var så mange som hadde et slikt sterkt avsky mot offentlig amming. Åpenbart ser enkelte menn på kvinners bryster som et sexsymbol, og deres fantasier om vakre bryster blir nok knust om de ser hva brystetene egentlig er skapt for. Nettopp å oppnå dobbelt størrelse i form av melk som den viktigste næringen for et nyfødt barn. 

Planlegging var et ord som ble brukt, for det kan jo ikke være så vanskelig å planlegge ammingen? Eller pumpe seg og ta med flaske i det offentlige rom. Tydeligvis så vet de kanskje ikke alt om amming. 

At noen kan sammenligne amming med dobesøk og runking sier kanskje sitt, og en ting ble klart; amming bør skje skjermet fra omverden. Det betyr vel i sin sanne mening at en hver kvinne som ammer må holde seg hjemme til barna har lært folkeskikk og sitter stille ved et bord og spiser maten sin pent med kniv og gaffel... 

Med en fare for at jeg blir satt i båsen som "mammaen som ser på seg selv som universets midtpunkt" må jeg få lov å si: 

Vi mødre har vår fulle rett til å amme når babyen forteller at det er mattid, om vi er hjemme eller på kafé. Det kan ikke alltid planlegges, kanskje spiste de litt dårlig sist måltid, hva vet vi? Melken ikke kommer ut i ml målinger. Kanskje har barnet økedøgn. Når vi har rett til offentlig amming, setter vi ikke livene våres på vent og holder oss bak lås og slå til barna er store nok til å spise selv. 

Like så blir vi anklaget for å ta for mye plass når vi spasserer med barnevogn, jeg tar ekstra stor plass med min tvillingvogn. Det betyr allikevel ikke at jeg trur at jeg eier plassen jeg går på. For er det én som må vente, slippe forbi og beklage seg, så er det meg med min store vogn. Jeg kunne jo så klart holdt meg hjemme, men hallo! Nei, faktisk så kunne jeg ikke det. Verden er skapt for oss alle, små som store. Barna er vår fremtid, og de må også få lov til å være barn når de er barn. Kanskje er det nettopp det barnet som plaget deg på flyet den ene gangen som pleier deg den dagen du ikke lengre klarer det selv. 

Når det er sagt så skal også vi ammende kvinner vise forståelse for de rundt, det er ikke vanskelig å amme sitt barn uten å vise frem brystet, eller snu seg litt bort om noen rett ved siden av sitter å spiser.

Heldigvis har jeg aldri opplevd de som "hater småbarnsmødre" i det virkelige liv, de har da i så fall manerer nok til å holde det for seg selv - til  de  sitter  i  sitt  trygge  hjem  bak  en  dataskjerm  og  spyr  ut  over  tastaturet. 

Trist er det, trist! 

 

- Følg oss på Facebook

Rutiner?

Før du blir mamma for første gang, før du blir pappa for første gang! Da er du fri, kanskje tenker du ikke så mye over det, du er jo på jobb og du har dine plikter. Etter du har fått barn, forstår du hvordan fri du hadde tidligere. Du kunne reise på butikken uten å tenke noe mer over det, du kunne dra på en fest uten å ordne med noe annet enn deg selv. Kanskje var du en av de med utallige hobbyer og fullstappede dager. Du tror og tenker at den dagen du får barn så vil barna føye seg inn i dagens gjøremål. 

Jeg tenkte at det ikke ville være noe problem å ha hest med småbarn, de kunne jo bare bli med i stallen. Det var også mye annet jeg tenkte ville bli nærmest like lett som tidligere. 

Så slår det deg! RUTINER. Du ble plutselig oppmerksom på at du avlyste avtaler fordi det ville havne midt i mat og sovesituasjon til barnet ditt, du ble plutselig oppmerksom på at du avlyste avtaler fordi du hadde en travel dag dagen før, så det ble uaktuelt å gå bort fra rutinene en dag til. 

Vi vet alle hva det vil si å gå bort fra rutinene over tid, det blir et sant mareritt med svettetokter og nattevåk, sure, slitene barn og stressede foreldre. 

Bare en kveld, fikk hele leggerutinen ut av kurs!

Jeg husker det så godt, etter å ha jobbet timesvis på kveldene, etter å ha løpt trapper som en intervalløkt, etter alt det arbeidet - forgjeves. Jo, ja så kom heldigvis rutinene tilbake litt raskere enn da de ble innøvd, men allikevel var det lite fristene å prøve det samme igjen. 

"Ingen daglur på jentene mer i hvert fall" sa BT til meg da vi la oss i går kveld. For på vei hjem fra besøk i halv fire tiden sovnet de to engelene i bilen - hvilket førte til en veldig urolig kveld, med lek og gråt om hverandre i stedet for soving. 

Selv om jeg ikke trur jeg har vært løssluppen på rutiner, så forstår jeg i ettertid at det var rutinene som styrte dagen, og at det var de som gjorde barseltid og tiden etter harmonisk og hyggelig. 

Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med andre som sier "Åh, det er så teit med den dagluren fra 12-14, stykker liksom opp HELE dagen" og jeg bare: "Ja, jeg vet!! Blir så vanskelig å legge noen planer, er så glad den nå er over". 

AMEN, for gode rutiner, men gud så godt det er når barna blir så store at de sakte meg sikkert kan fade litt ut. :D 

 

- Følg Speiltvillingene på Facebook

 

Bedrevitere trenger ikke vite bedre!

Det er ikke slik at jeg noen gang har betvilt min morsrolle, jeg vet at barna mine har stabilitet, trygghet og den beste omsorgen de kan få, de får sunn mat og ny bleie så fort den første er våt, de har klær til en hver anledning og de har langt flere leker enn de trenger. Dette trenger ikke å være en selvfølge for mange barn verden over, heller ikke her i Norge. 

Alle deres primærbehov er dekket, og når de legger seg i sengene sine kl 19 sovner de med et smil om munnen og drømmer til klokken er 9 om morgen, ute blandt andre er de sjenerte, men alikevel så fortrolige. De er rampete også, de griser med mat, og sniker seg inn på badet for å hente vann de kan leke med.
Det mener jeg er to friske barn som er akkurat der de skal være.

I går skrev jeg et innlegg om en artikkel som satte seg på bakbeina for hva jeg kaller "normal barne-oppdragelse" - Du skal ikke omtale deg selv i tredje person, du skal ikke legge egne følelser over på barnet ved å for eksempel si, "gjør du slik, blir mamma lei seg", denne artikkelen skrev også at straff og belønning kun vil skape avstand mellom barn og voksene og sammenlignet det med hundedressur.  

Det er ikke første gang jeg leser en slik artikkel om hvordan vi som foreldre skal oppdra barna våre, og det var også grunnen til at jeg ønsket å få frem en viktig poeng! Jeg trur ikke disse artikkelene gjør annet enn å skape usikre foreldre, de skaper en konflikt inni oss. - Oppdrar jeg barnet mitt galt? Skaper jeg avstand til barna mine?

For sannheten er at vi alle ønsker å være gode rollemodeller, og gode foreldre til barna våre. Når vi da leser om alt vi gjør "galt" så blir vi sittende igjen med en litt dårligere følelse enn vi hadde før vi leste artikkelen.

I tillegg kommer slike uttalelser ofte fra ekspertkilder, og når vi hører hva en ekspert sier, så må det jo være sant? Vi hører jo på legen når han anbefaler en behandling, det ville vært uansvarlig å ikke gjøre det. 

Verre blir det når det kan virke som at alle har forskjellige meninger. Jeg er ingen ekspert, men jeg har to barn og jeg har jobbet i barnehage i ett år, samt vært på kurser om hvordan snakke og irettesette barn. Teorien kan være enkel, men allikevel må vi tilpasse oss hvert et barn, for de er alle forskjellige. Noen trenger et minutt i en tenkekrok for å roe seg ned. Eksempel: Hvis ei av mine jentener slår seg totalt vrang, som ikke er uvanlig for en toåring som ikke alltid er like lett å forstå, så hører hun ikke på meg før hun har kommet over det verste sinnet. Da hjelper det for henne å sette seg ned til hun har roet seg, for så å snakke om episoden.   

For en annen, kan det være en helt annen metode som fungerer. 

Så hvordan kan en ekspert få tillatelse for å uttale seg så direkte om den generelle barneoppdragelsen? Det er jo ikke slik at en lege kan komme i avisen for å legge frem en behandlingskur mot en generell sykdom, hver og en har forskjellige symptomer, og trenger indivduell behandling! Noen er også allergiske for en rekke legemidler, så dette ville jo vært direkte farlig for enkelte. 

Setter vi det på spissen gjeder det samme for slike barne-oppdragelses metoder som blir beskrevet i kort format i artikler. Det gale blir skrevet med trykk i hver linje, samtidig som det ikke er plass eller tid til å utgreie om hvordan vi skal gjøre ting rett. Og i stedet for å hjelpe, fører det til usikre foreldre, som prøver å følge gode råd fra de 100 forskjellige meningene de leste siden de fikk barn. 

Det viktigste du gjør som forelder er å gi barna dine stabilitet, og omsorg! Vær der for barnet ditt når de trenger deg, gi de omsorg når de trenger det, og irettesett gal oppførsel slik du selv føler er nødvending i den gitte situasjon. Har du en god følelse på hvordan du løste konflikten, så er det vel det som er riktig?! Ikke en bedreviter som ikke har sett handlingforløpet til konflikten! 

 

- Følg Speiltvillingene på Facebook -  

Hvorfor omtaler jeg meg selv i tredje person?..

"Kom til mamma, jenter" roper jeg bort til sandkassen der de to skjønnhetene sitter å leker med hver sin bøtte og spade. De kommer og vi spiser litt deilig frukt i hagen sammen. Da vi er ferdige med å spise, går jeg inn med oppvaska og kommer tilbake et par minutter senere. De to blomsterglade jentene har på tiden jeg var inne fått øye på de vakre rosene plantet i potter på plattingen. Det var ikke lengre noen roser igjen på busken, men fire hender var fulle av hvite lekre rosehoder. Det er langt i fra den første gang de har fått tilsnakk for å plukke kjøpeblomster, og i det de får øye på meg sier de: "åneii, blomsten ødelagt". 

Så klart blir jeg irritert og lei, for jeg vet så godt at de viste det ikke var lov, så jeg prøver å gi en skjenneprek etter beste evne. Jeg er streng i stemmen og forteller, "Det er ikke lov å plukke blomstene til mamma, da blir mamma lei seg", "Mamma lei seg" sier de sårt og ser ned på blomstene i hendene. "Ja, også får blomsten vondt" sier jeg for å prøve å få de til å forstå. De hadde jo ikke forstått det at blomsten ikke er en "blomst" uten blomstene, og de forstår heller ikke at det tar lang tid før det vil komme nye blomster tilbake - de er jo bare to år. Men de vet godt hvordan det er å bli lei seg om noen tar bort leken dems, og de vet godt hva vondt er. De skjønner poenget mitt og gir meg en kos og sier unnskyld for handlingen sin. Etter det er vi bestevenner igjen. 

-

- Ikke omtal deg selv i tredje person. Vær konkret og personlig og si jeg. Unngå også å være generell når du omtaler handlingen. Sett heller klare grenser for hva du tolererer. Si for eksempel; jeg vil ikke at du skal slå meg

- "Gjør du slik, blir mamma lei seg", er en fryktelig ting å si til et barn. Vi har misbrukt voksenrollen vår når vi gir barnet ansvar for den voksnes følelser. Dette er et umulig ansvar for barnet å følge opp. Resultatet blir deretter, med usunn dårlig samvittighet og lav selvfølelse.

I en annen situasjon kunne jeg kanskje sagt: "hvis ikke du stopper nå, må du sitte i trappa. Jeg teller til tre, en - to - " Trappa blir da en tenkekrok, og "valget" om straff kommer alltid etter gjenntatte samtaler om å stoppe en gal handling. Som regel stopper de under tellingen og vi slipper skammekrok og mer kjeft. 

- Vi har nå gått over til straff, skammekrok, konsekvens og nulltoleranse. Jeg ser den samme metodikken i hundeprogrammene som dreier seg om dressur.
Straff og belønning som metode, skaper bare avstand mellom barnet og den voksne!

De halvfete linjene kommer fra en artikkel hos barnehage.no. Jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg leser. Er jeg en dårlig mor? Skaper jeg avstand mellom meg selv og barna mine hver dag, fordi jeg ikke snakker korrekt til dem? Men hvordan får jeg de til å forstå da? Kan ikke noen lære meg? Hvem skulle lært meg? 

Hvorfor omtaler jeg meg selv egentlig i tredje person til barna mine? Det er jo ikke akkurat slik at jeg sier "kom til kjæresten din" når jeg snakker med min samboer. Jeg trudde det var vanlig å omtale seg selv i tredje person til sine små barn av den grunn at de skal lære seg hvem "mamma" og "pappa" er, og at setningen "kom til, mamma" ville gjøre forbindelsen mellom barn og mor sterkere. Tar jeg så feil? 

Jeg vet at barneoppdragelse ikke er enkelt, at det ikke følger med en bruksanvisning for hvert barn. Men det skal også sies, at jo mer jeg leser, jo vanskligere blir det. Til slutt blir jeg sittende igjen med en tanke om at alt er galt, at alt jeg gjør skyver mine barn fra meg. Det er det teorien forteller meg, men i praksis, så elsker jeg mine barn, jeg gjør så godt jeg kan hver eneste dag, slik at de kan få en trygg oppvekst med rammer og regler for å bli gode voksene en gang i fremtiden. Og heldigvis kommer de alltid løpene til meg om de slår seg, blir sjenerte eller bare føler for litt kos.

Kanskje er jeg ikke så verts allikevel, kanskje det heller er det jeg skal si til meg selv hver dag, i stedet for å lese om alt jeg burde gjort annerledes! 



- Lik og del om du kjenner deg igjen - 

- Følg Speiltvillingene på facebook

Velg kampene

På toårskontrollen til jentene, sa helsesøster en ting jeg lenge har tenkt, men som jeg også trengte å få bekreftet.
Det er ikke til å legge under en stol at en barneoppdragelse byr på mange "ikke lov" situasjoner. Det er nei og nei fra de står opp til de legger seg, uansett hvor pedagogisk rett du vinkler ditt nei. For barn vet ikke hva som er lov og ikke lov før de har lært det, de vet ikke hva som er farlig og trygt før du har fortalt det, de vet ikke hva som er dumt eller lurt før du har vist det og de vet heller ikke hva som er lov for voksene, men ikke for barn før du med hjertet i halsen har grepet etter kniven barnet ditt plutselig sto med i hånda fordi hun eller han skulle dele maten sin selv, slik som du gjør.

I tillegg er de nysgjerrige, grensetøyende, selvstendige og sta. Ofte vet de ting de ikke har lov til, men gjør det allikevel - fristelsen blir for stor og det er gøy å være "rampete" i mors øyne.

Fordi barna våre må følge oss, og ikke la dagene flyte uten rammer og regler - blir det kamper. 

Jeg sa til helsesøster
- Vi har valgt å ha to av det meste for med det slipper vi unna mange krangler dem i mellom, jeg vet de må lære seg å dele, men de må allikevel øve på det i andre situasjoner. 

Svaret traff blink..

- Så lurt, dere er nødt til å velge deres kamper. Noen ting trenger ikke å være så strengt som andre, det er viktigere at dere kan ha en god stemning enn å bruke for mye tid og energi på krangling. For det tapper krefter både for dem og dere. 

Tenk på hva de må dele sammenlignet med et enebarn - De har alltid måtte dele sine foreldre, og jeg kan love dere, det er ikke alltid gøy å måtte dele mammas fang med søsteren sin, noen ganger trenger de hele mammaen sin, for seg selv. Hvorfor skal de alltid da måtte dele alt? Hvorfor skal de ikke få lov til å ha noe hver? 
Jeg tørr nesten å påstå at det heller ikke kan sammenlignes med andre søsken heller, for i forskjellige alderstrinn hører forskjellig type oppmerksomhet til. Andre søsken får som oftest en hel permisjonstid med alenetid, og senere trenger ikke alt å være likt, men med tvillinger smitter latter og tårer. Blir en tris og lei, blir ofte den andre det, og en kos og litt trøst trengs - ikke til en, men til  to   på   samme   tid.

Dette var bare et eksempel av mange, og det gjelder for alle. Du må velge dine kamper! 
Det er ikke alt som må være så strengt, det er ikke alt som må følges etter "boka" eller etter andres regler og meninger. Det er kun du som vet hva som er best for deg og dine barn, selv om iPad er strengt i ett hjem, behøver det ikke å være det i ditt. Noen kamper må vi ta, for det er kampen som til slutt vil gjøre dagen lettere, mens andre kan vi ta med en klype salt, vente litt med kanskje. For en dag vil de forstå hva vi sa. 

Barn skal være barn, og vi kan ikke ta fra de alle gledene ved utfoldelse, prøvelser og nysgjerrighet. Hvis alt skal være like strengt går vi til slutt på veggen av umattelse, finn løsninger som holder humøret oppe. Av det får vi gode dager, av det kan vi nyte tiden med våre små som går så alt for, alt for fort! 


I dag ler jeg av ditt hyss, til tross for at jeg fortalte: "bare tegne på arket" da dere startet. Kanskje jeg er litt strengere en annen dag, men ikke nå. 

- Følg speiltvillingene på facebook

 

 

"MAMMA"

Et ord. En tittel. Det mest vanlige kallenavnet. Så likt på mange språk. 

Men hva betyr det? "MAMMA" 

ALT ! 

I dag traff det meg som hammeren på en spiker. Jeg var en liten tur på butikken, med meg hadde jeg mine to små på to år. Lykkelig løp de rundt, det var en av de gode dagene på butikken, ikke en dag som denne. Jeg plukket litt varer her og der, mens jeg innimellom ropte tilbake mine to små som hadde hoppekonkurranse rundt i butikklokalet med latter og store smil. Ved å stå noen meter i fra de kunne jeg betrakte de mange personene rundt som fulgte jentene med øyne, med et smil om munnen og et blikk som kun fortalte -  har du sett, for noen flotte jenter. 

Jepp, jeg var stolt lenge før ordet "MAMMA" kom susende som på en vannskie. 

"MAMMA" ropte de med iver og begeistring i stemmen, snudde på hælen og løp det de hadde i sin herlige pingvinstil bort til meg.

Mamma!  Mamma!  Mamma! 

"JA, jentene mine" kunne jeg svare stoltere enn en hane. 

Et ord som alle mødre hører jevnlig av sine barn, et ord som er så vanlig at det ikke blir lagt merke til, men et ord som betyr ALT for hver og en som blir kalt det. Et ord som bringer frem den største stolhet, et ord som bringer frem en så stor kjærlighet at det nesten gjør vondt, på en god måte.

For det å være mamma betyr alt, det betyr mer enn noe annet, vi ville oftet livet vårt for å beholde tittel som mamma.

 

Like etter vi kom hjem, var ei av jentene på oppdagelsesferd, hun klatret opp på en kasse for å snoke på kjøkkenbenken. Et brak senere lå hun langflat på gulvet, og jeg kastet meg til. Det der hørtes vondt ut! 

"maaaammaaa" hikset hun ut i mellom hylet mens jeg løftet den litt forslåtte kroppen opp. 

"mamma" sa hun igjen med en lav stemme i det hun la armene rundt meg og sank hodet ned mot skulderen min. 

- Ja, det er nettopp det jeg er. Din MAMMA - din trygghet. Og jeg skal være din mamma for alltid, jeg skal trøste deg når du faller, jeg skal støtte deg når du trenger, jeg skal komme når du ønsker. For det er det en mamma skal. Jeg skal være "verdens beste mamma" for - deg - og deg - mine to fantastiske jenter. 

 

- Følg speiltvillingene på facebook

Leggetid for to små.

En - to - tre, så starter vi. 

Buksa ned, bodyen opp, strømpebuksa av. Så er det bort med bleia og en liten pause på potta. "Tre små apekatter hoppet på en gren", regla blir gjentatt til alle apekattene er spist opp av krokodillen. Ny bleie kommer på, så følger pyjamasen og plutselig er det tid for tannpussen. 

Klokka 19:00 finner vi smokken og bamse. Like etter ligger det to små solstråler i sengene. En klem, et kyss på pannen, kinnet og munnen. "God natt skatt, jeg elsker deg" "God natt skatt, jeg elsker deg" med to påfølgende svar: "natta, iskejdæ", "natta, iskejdæ".

Lyset blir slukket, og søvnen faller på.

.....

Det hadde vært noe, eller hva dere? 

Det meste overstående var så nær sannheten som den kunne fått blitt, men noe skjedde da vi stilte klokken mot sommeren. Det var da knoll og tott fant ut at de var for store til å legge seg. Det var da de fant ut at det var mye mer spennende å leke, hoppe og hyle i sengene sine. I skrivende stund er klokken 21:09, latter er å høre fra rommet og fire bein som sparker i sengeenden. Det høres ut som at noen ommøblerer rommet der inne.

"Det er natta nå" minner jeg dem på for ente gang.  

I det øyeblikket jeg skriver disse linjer så kan jeg se de mange kommentarene på hva vi bør gjøre og ikke gjøre. Hvorfor ikke skille jentene fra hverandre? Hvorfor ikke være på rommet til de roer seg? Hvorfor ikke gjøre slik og sånn, eller gjør ditt og datt, for det er det som funker. Men jeg skriver ikke disse linjer for å høre hva vi skal gjøre, det er jo bare vi som vet nettopp dette, og jeg er sikker på at det ikke finnes en løsning vi ikke har prøvd. 

Så hva skal jeg frem til med dette innlegget? 

Innlegget tar seg nemlig en ny retning i dette sekund. Det å være foreldre er neimen ikke enkelt, vi lager oss meninger og regler, ja allerede før vi til og med har fått barn. Vi gjør alle så godt vi kan, men noen ganger går det ikke helt etter planen. 
Noen ganger trenger vi å lufte litt frustrasjon med andre, men da det smeller tilbake et svar om hvor enkel man kan gjøre det, angrer vi plutselig på at vi nevnte noe som helst i det hele tatt.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd dette, og i og med at det har vært et gjentagende samtaleemne med mine venninner vet jeg hvor mange flere som kjenner seg igjen i disse bedreviterne som trur du kjenner barnet bedre enn sine egne foreldre.

Tips og råd kommer alltid godt med, men jeg trur vi også kan si oss enige i at noen ganger så hjelper verken det ene eller andre av de fantastiske løsningene som andre har på lager. Det eneste vi trenger er å lette på trykket av frustrasjonen som opp igjennom tiden blir litt for påtrengende, og det beste svaret vi kan få er: "Jeg føler med deg, vi må alle gå igjennom faser som er litt trøblete, men så retter det seg plutselig" 

 

For hvis en frustrert mamma har behov for å lufte sine tanker, men ikke stiller spørsmålet - hva skal jeg gjøre? 
Så trengs det heller intet svar på det, det trengs kun medfølelse.  



Det er en stund siden jeg startet dette innlegget, kanskje lurer du på hvorfor jeg sitter og skriver når jeg heller burde lagt barn, men det er nettopp det jeg har gjort. Det å skrive var passene da jeg satt på utsiden av døren deres etter atter en gang å ha lagt de ned i sengene sine. Nå har det vært musestille i en halvtime, og jeg sitter utslitt i godstolen ved siden av rommet deres. 


Hvilken mamma er du?

- En gjennfortalt historie fra en nær relasjon.

Dama sto i kø på butikken, Rema 1000. Bak henne sto det en gutt med moren sin, hun kjente et slag mot leggen og flyttet seg litt. Hun kjente på nytt en slag mot leggen, så hun flyttet seg en gang til. Et slag mot leggen traff igjen og hun snudde seg rundt. "Unnskyld, men sønnen din står å sparker meg i beinet!" fortalte hun opplysende til moren. 
"Ja, men vi har fri barneoppdragelse" svarte moren, hun sa ikke noe mer, verken til dama eller sønnen sin. Dama ble sjokkert, hun skrudde opp korken til colaflaska hun nettopp hadde kjøpt og helte over sønnen; "Beklager, det hadde vist jeg også" svarte hun før hun gikk.

Forhåpentligvis kommer ikke gutten til å sparke fremmede fremover, kanskje han må lære at det ikke er greit å slå ved neste tilfelle, for kan han vite om det er lov eller ikke om foreldrene ikke korrigerer feil oppførsel? 


FRI BARNEOPPDRAGELSE 

Barneoppdragelsen er i bevegelse hele tiden, det er ikke mange år siden at fysiske avstaffelser var normalt i hjem og på skoler. På 70-tallet vokste det frem et frihetsideal, denne nye frie tankegangen fikk også betydning for barn og barneoppdragelse. Tilhengere av "fri barneoppdragelse" syntes å mene at barn kunne ta ansvar for seg selv og ha frihet til selv å finne ut hvordan de ville oppføre seg - skriver familieverden.

Vi kan vel si at det finnes like mange typer oppdragelse som det finnes mennesker, men jevnt over skilles det mellom fire foreldreroller: 
Den autoritære, den myndige, den ettergivende og den uengasjerte. 

 

  1. Autoritære foreldre stiller strenge krav til oppførsel, bruker straff og er lite flinke til å svare på barnets henvendelser.
  2. De myndige foreldrene setter tydelige grenser og sørger for at barna overholder dem, og de er opptatt av å ha dialog med barna og begrunne de reglene de setter.
  3. Ettergivende foreldre er opptatt av og engasjerte i barna sine. De legger ikke vekt på å håndheve grenser, og de kan ofte gi seg når det blir diskusjoner om hva som er lov og ikke lov.
  4. Uengasjerte foreldre er ikke så flinke til å snakke med og lytte til barna, og de er heller ikke opptatt av å veilede barna når det gjelder hva som er riktig og galt.

-

75% prosent setter seg selv som den myndige foreldre, og det er ingen tvil om at det er den kategorien som er moten i dagens barneoppdragelse.

Det er nok i alle fall den foreldren du ønsker å være, og den du jobber for å bli hver dag, men sannheten er kanskje at de fleste som er foreldre må innom alle kategoriene. For det oppstår situasjoner der det ikke passer seg å holde en lang dialog og begrunne de reglene du gir. Det kommer også dager hvor du er så sliten at du ikke orker å snakke med og lytte til barna slik du normalt gjør. Enda flere episoder oppstår der du gir deg når en diskusjon starter, for du ønsker ikke dårlig stemning eller får dårlig samvittighet midt i krangelen. 



Det står at:

6 prosent mener de er den autoritære forelderen
75 prosent mener de er den myndige forelderen
17,5 prosent mener de er den ettergivende forelderen
1,5 prosent mener de er den uengasjerte forelderen

Jeg mener jeg er 75% myndig forelder, 17,5 % ettergivende, 6% autoritær forelder og 1,5 % uengasjert forelder i løpet av dagen. Med det klapper jeg meg selv på skulderen og mener jeg er en god mamma for mine barn. Jeg er en mamma som elsker mine barn, en mamma som vil lære de mellom rett og galt, jeg er en mamma som vil gi barna mine trygghet og latter, men jeg er også et mennske som kan bli frustrert og sliten, oppgitt og lei. 

- Følg speiltvillingene på facebook

Gravide diskrimineres på arbeidsplassen

Halvparten av kvinnene og en av fem menn oppgir at de har blitt diskriminert på arbeidsplassen knyttet til graviditet eller foreldrepermisjon. 

- viser en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Likestillings- og diskrimineringsombundet. 
Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som diskriminering på grunn av kjønn, noe som i følge likestillingsloven er forbudt.

Kvinner mer diskriminert enn menn
Gjennomgående i undersøkelsen ser man at kvinner i betydelig større grad blir utsatt for diskriminering, knyttet til graviditet og foreldrepermisjon, enn menn.
Til tross for at det er ulovlig å diskriminere, viser undersøkelsen allikevel at én av ti har fått spørsmål fra arbeidsgiver om graviditet eller planer om å få barn på jobbintervjuet.  

En ung dame på 24 år ender sitt lærerstudiet denne våren, hun har akkurat vært gjennom andregangsintervju til en lærerjobb fra høsten. 

- Arbeidsgiver var svært positiv til meg. Hun fortalte at hun fikk gåsehud av svarende jeg ga. Jeg ble lovet et tilbud fra arbeidsplassen, og en telefon i løpet av kvelden eller morgendagen. Dette var før jeg fortalte om graviditeten, forteller hun. 

Én av fem kvinner oppgir at de har latt være å søke ny jobb mens de var gravide. Begrunnelsen var at de regnet med å ikke få jobben, eller tenkte at det ville være en belastning for arbeidsgiver.

- Jeg var i tvil på om jeg skulle søke, men bestemte meg for at jeg ikke hadde noe å tape. Planen var å unngå å fortelle om graviditeten, men etter andregangsintervju bestemte jeg meg for å fortelle om den lille i magen, sier lærerstudenten.

Fikk ikke jobben 
14 Prosent av kvinnene som var med i undersøkelsen oppgir at de ikke fikk jobben som følge av foreldrepermisjon. 

- Til tross for at arbeidsgiver var positiv og hyggelig da jeg fortalte om graviditeten, hørte jeg verken fra henne som lovet den dagen eller dagen etter. Fire dager senere fikk jeg telefon med avslag på jobben. Arbeidsgiver la til "jeg håper du søker på nytt om ett år!", forteller lærerstudenten. 

Undersøkelsen viser at svært mange (21 prosent) som har vært ansatt i midlertidige stillinger, oppgir at de ikke har fått forlengelse som en følge av graviditet eller planlagt foreldrepermisjon. Samtidig sier 16 prosent av kvinnene som har søkt midlertidige stillinger, at de ikke har fått jobben.
Omfanget av selvopplevd diskriminering øker også med antall barnefødsler.

I tillegg oppgir hele 37 prosent av kvinnene at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon om viktige saker på arbeidsplassen, som omorganiseringer og lønnsforhandlinger, mens de var i fødselspermisjon.


Denne teksten over har jeg skrevet som en del av en oppgave i studiet. Engasjementet mitt var i full fyr da jeg gjorde research på dette temaet og den tok meg tilbake i tid. Jeg ble gravid i det jeg gikk ut av en permisjonstilling. Det passet seg med andre ord ganske dårlig, for jeg var nødt til å få meg en ny jobb relativt raskt om jeg skulle ha noen håp om permisjonpenger etter fødselen. Jeg søkte på en rekke jobber, og visste at jeg lovlig kunne holde graviditeten skjult til jeg hadde fått meg en jobb. 

Jobb fikk jeg, heldigvis. I motsetning til lærerstudenten over nevnte jeg ikke et ord om graviditeten. Da arbeidsgiver spurte om jeg hadde barn, svarte jeg kort: "nei". Det er virkelig ikke gøy å holde en så viktig detalj for en selv, men så skal ikke en graviditet være ødeleggende for mulighet til foreldrene, så jeg mener regelen som forbyr diskriminering på dette grunnlaget er til å rope hurra av. 

Verre ble det den dagen jeg måtte fortelle om graviditeten til sjefen. Jeg kan krysse av for at jeg også følte meg diskriminert da jeg ventet mine to små. Jeg ble ikke møtt med et "nei, så hyggelig" svar, jeg ble møtt med hån. 

Like uventet som for arbeidsgiver hadde jeg forlatt arbeidsplassen tre måneder etter jeg startet. Da jeg var i svangerskapsuke 22 fortalte legen ved sykehuset  at jeg skulle ut av jobb. Jeg hadde ikke lengre noe å gjøre stående på et gulv time etter time hver dag. Legen min skrev en helsemelding som jeg leverte til arbeidsgiver og som svar ble jeg nok en gang diskriminert på grunnlag av min graviditet. Jeg ble ledd av fordi jeg trudde jeg måtte ut av jobben, jeg forklarte at det ikke var jeg selv som ønsket dette, men en anbefaling fra legene. Jeg fikk tilbud om å få en stol slik at jeg kunne sette meg ned når jeg følte behovet. 
Hormonell og krenket som jeg følte jeg ringte jeg legen min og fortalte om situasjonen jeg var i. En ny helsemelding ble skrevet og endelig ba arbeidsgiver om unnskyldning. Hun kunne ikke tilrettelegge for meg, for tilretteleggelse innebar en liggende stilling for å unngå å belaste bekkenet. Det holdt ikke at jeg bærte tvillinger som er regnet som et risikosvangerskap. 

Så hva gjør man, den dagen man er gravid og trenger en jobb? Det skulle jo ikke vært et problem slik loven er satt, men undersøkelsen viser det motsatte. 

En artikkel fra Likestillings- og Diskrimineringsombudet svarer følgende:

Hold kjeft og trekk inn magen, du har alt for mye å tape på å fortelle at du er gravid. 

- Det er vanskelig å gi gode råd. Skal du være ærlig og imøtekommende? Tja. Da er sjansen stor for at du ikke får jobben. Skal du reagere og opplyse om at det ikke er lov? Kanskje. Men hvem ønsker det i en situasjon du skal fremstå samarbeidsvillige og attraktive for en ny potensiell arbeidsgiver? Skal du svare; nei, jeg har ingen planer om å få barn? Dessverre er det kanskje det sikreste kortet. 

 

- Følg speiltvillingene på facebook

Pottetrening

Sommeren jeg var to år sluttet jeg med bleia. "Du hadde en utrolig blære" fortalte mamma meg her om dagen, "du tisset sjeldent og mye når du først tisset. Så da sommeren kom og du løp rundt naken sluttet du med bleia omtrent av deg selv". 

Det sies jo ofte at bleieslutt er lettere for et barn som har eldre søsken, jeg har det, min søster hadde for lengst sluttet med bleie, selv da jeg ble født. Den sommeren jeg var to år og sluttet med bleie var søsteren min åtte år.  

Vi ønsket oss potter eller doring til jentenes bursdag, noe vi også fikk. Så nå har vi så vidt begynt å sette oss på potta, jeg prøver å lære de til at det er gøy å sitte der, at vi kan synge sanger, fortelle "bukkende bruse" eller telle til ti sammen. Noen ganger har jentene lyst til å sette seg på potta si selv, andre ganger ikke. 

Jeg skjønner så godt at dette er helt nytt for oss. Pottetrening? Hvordan gjør man det egentlig? 

Norge er et av de tregeste landene hvor bleieslutt inntreffer. Det er vanlig at barn opp i fire års alder bruker bleie. Jeg ble sittende å lese litt om bleieslutt denne morgen, og jeg sitter egentlig med et enda større spørsmål enn da jeg startet. Noen mener man skal vente til barnet er klar for dotrening selv, og det er en lang liste over punkter du kan krysse av for om barnet ditt er klar. 
Andre legger mer jobb i det som foreldre slik at barnet kan lære seg til å forstå hva pottetrening er og hva som skal skje.

Noen mener man skal belønne med det ene og det andre, men andre sier man ikke bør belønne for hvis det ikke kommer noe i potta kan barnet føle seg misslykket og få pressentasjonsangst.

Noen mener man skal sette barnet på potte hvert 15 minutt, andre etter hvert måltid, noen mener man skal kutte ned på drikken på kvelden for å holde bleia tørr på natten andre igjen er helt i mot dette.

Ikke rart man blir forvirret! Jeg har ingen ambisjoner om at barna mine skal slutte med bleie nå, men jeg synes de er klare for å prøve potte litt innimellom. De sier ikke i fra om de må tisse eller bæsje når de har på seg bleie. Det er kun etter de har bæsjet at de er flinke til å si "mamma, nye beije", men står de uten bleie og tisser vet de veldig godt hva som skjer. Og når de setter seg på potta lager de selv "tssss, tsss" lyder og sier "ferdig tisse potte" før de reiser seg opp.

Vi har ikke trent mange ganger, så det har heller ikke kommet noen mengder med tiss i potta. Jeg tenker at det ikke er så farlig, det kommer når det kommer, det viktigste for meg nå er at det å sette seg på potta er litt gøy og at vi kan begynne nå og gjøre jentene oppmerksomme på hva det betyr "å gå på do".

Men så er jeg helt uerfaren på dette feltet, en første gang for alt, så nå spør jeg dere som har litt mer erfaring enn meg på pottetrening, kan dere fortelle hvordan dere trente på bleieslutt? 

Jeg håper det kan komme inn mange fine tips som vi kan prøve oss på :) 



 

FOTOTIPS TIL BARNEBILDER

"Tie og Ojia" sa de i kor, mens de begeistret pekte på bilde av seg selv på mac'en. Bilde vi har hengene over sofaen er "baby Tie og Baby Ojia", for er det spennende med bilder. Spennende for de små og kanskje det mest verdifulle for oss voksene. 

Jeg er ingen fotograf, så kanskje er det feil av meg å gi fototips, men samtidig så treffer kanskje mine fototips bedre dere "ikke-fotografer", nettopp fordi jeg ikke kommer til å bruke fagspråk og innviklede innstillinger. 
Min eneste bakgrunn innen foto er kamera og øving. Jeg tar bilder så og si hver eneste dag, og ved å se tilbake i arkivet mitt ser jeg godt hvordan bildene har utviklet seg til det bedre. 

Min vinkling i dette innlegget er å gi Fototips til barnebilder. Som vi alle vet sitter ikke barn mye stille, og spør du meg er det vanskelig å få de til å smile på komado slik man kan be en voksen forsamlig om å gjøre. Nei, her trengs det helt andre metoder. 

Fototips til amatører fra en annen amatør. 

1. LYS

Når man skal ta bilder av barn som gjerne er i bevegelse har lys mye å si. Riktig lys = dagslys. Du har helt sikkert merket hvor mye bedre bildene blir med mobilen om du er ute på dagen og knipser enn om du tar et bilde inne på kvelden. Det samme gjelder for kameraer selv om de gjerne er litt bedre inne i mørkere rom. Men jo mer lys det er jo raskere klarer kamera og fange et bilde og fryse det. Det vil uten å bruke fagspråk bety: jo bedre lys du har jo lettere er det å ta bilder uten at armer og bein blir dratte streker. 

Ute: en ting å bemerke seg siden jeg over skriver at dagslys gir best bilder: Er man ute og tar bilder får du bedre bilder om det er lett overskyet, eller om dere setter dere i skyggen. Solen gir mange harde skygger slik at ansiktkonturer forsvinner. 

Inne: hvis solen skinner må du gjene plassere barnet der det lysest i huset, men pass på at solen ikke treffer barnet - da får du samme skygge-problemet som ute. Du kan også gjøre det lurt i å sku av lysene inne, for innelys gir et gulskjer i bilder. 

2. OPPSTILLING

Jeg bruker å skille mellom to typer bilder når jeg tar bilder av mine barn, det er portrettbilder der jeg ønsker at de skal se mot kamera og stemningsbilder, der jeg ønsker å ta bilder av barna mine i for eksempel lek eller konsentrasjon. 
Felles for disse to typene er at jeg gjerne vil fange barnet i bildet og ikke alt rundt. Det er derfor viktig å prøve å ha så rene og ryddige bakgrunner som mulig. Er man ute er dette enkelere enn inne. Ute kan barnet bli stilt foran et jorde, foran en skog eller en bygning. Jo lengre unna bakgrunnen er jo lettere er det å få et skarpt fokus på barnet med en dosen bakgrunn

 

Inne kan du stille opp barnet foran en gardin, eller en enkel veg. På den måten får du fullt fokus på barnet og ikke alt rundt i bildet som stoler og bord og andre distraherende objekter. 



3. STEMNINGSBILDER

For å ta gode stemningsbilder er det viktig at kameraet er oppe ofte, barna må bli så vandt med at det er fremme at de ikke bemerker seg det. For tar du bilde en gang i ny og ned vil antagelig barnet fokusere på "nå skal jeg bli tatt bilde av" fremfor å fortsette leken sin, og stemningen blir borte. Ta derfor frem kamaera titt og ofte og bare knips litt for å knipse. 

5. PORTRETBILDER

Her ser dere også hvor mye bedre et bilde blir når bakgrunnen er rolig og i kontrast til barna. Den grå steintrappa faller inn som en nydelig bakgrunn til de 17.mai klede jentene i sterke farger. 
Men så kommer det mange triks fra "fotografen" for å få et bilde som dette under. Det høres kanskje rart ut at man "stiller opp" barna sine, men for å få gode bilder så er det faktisk nødvendig, og det er ikke noe negativt i det om du gjør det til en festelig greie.  

5 FOTOGRAFEINGEN MÅ VÆRE GØY

På bildet over har jeg bedt jentene sitte i trappen, jeg løftet de slik at de ble sittende helt inntil hverandre og spurte om de kunne gi hverandre en kos, mens de koser flinser jeg på en måte som gjør at de begynner å smile med meg, og her gjelder det å knipse i vei. Jo flere bilder du tar jo sikkere blir du på at du fikk et blinkskudd. 

6 SMILEBILDER

Skal du ha barna til å smile og le må du tørre og gå ut av boksen, som regel er ikke dette vanskelig med sine egne barn. Du vet gjerne hva de synes er gøy og om det er å hoppe rundt som en tulling eller leke "borte / tittei" så gjør du det. På den måten får du barna til å smile, sitte stille fordi de fokuserer på hvor "rar" mamma er og du får blinkskudd samtidig som fotograferingen blir en positiv greie for barna.

7 UTTRYKKSBILDER

Utrykket til Otilie på bildet under er også "skapt" av meg. Jeg har med en "overrasket" stemme sagt "ooi, see i taket, hva er i taket?" mens jeg har pekt i opp i taket ved siden av meg. Otilie kikker etter hva jeg mener er i taker, som desverre ikke var så mye annet enn "tak", men ved å ta bildet i det rette sekund kan man få et sterkt og nydelig bilde i samlingen. Denne teknikken er også med på å få barnet til å bli værende der du ønsker å ta bilde av hun/han. 



8 ANDRE TIPS OG TRIKS

Som du ser på det ene bilde over her hvor jentene sitter på kjelken har de hvert sitt glass med rosiner i. Det er ikke alltid at mine barn har lyst til å bli tatt bilder av, men da igjen handler det om å bli en kose-situasjon eller en morsom situasjon. Her har de fått lov til å spise rosiner, mens de sitter på kjelken. En kjeks eller blåbær kan også være en god motivasjon som ikke blir grisete eller for "store" biter i munn samtidig. 

Og det siste tipset for i dag er såpebobler, det finnes vel ikke et barn i verden som ikke elsker såpebobler. Om man står bak kamera og blåser ut noen bobler så kommer smil og latter fort. 



Gode bilder kommer ikke av seg selv, man må gjøre en innsats for å få dem, og når man i tillegg skal ha gode bilder av barn så er det litt mer som kreves, men ved å gjøre fotografering til en morsom situasjon så kommer man langt. Og en ting som er helt sikkert, man får aldri nok bilder. Dette er de mest verdifulle minnene vi kan oppbevare akkurat slik det var - livet ut! 

- Følg Speiltvillingene på facebook - 

Jeg er ikke en pedagog!

Det er lørdag, klokken 8 var dagen i gang. Vi gikk ned og skrudde på TV, frokosten ble smurt på kjøkkenet og tatt med tilbake til stuen. Foran skjermen spiste vi og koste oss. Otilie mistet brødskiven sin på gulvet, Olivia hoppet ut av stolen sin og ga Otilie skiven som hadde falt. "Så bra, Olivia, så snill du er" roste jeg hun.

Da jentene var ferdig med å spise, lå alle skorpene igjen på tallerkenene, jeg ryddet bort. En så koselig morgen hadde jeg ingen planer om å ødelegge ved å ta opp skorpekampen.

De hoppet ut av stolene sine og jeg gikk for å trakte meg en kopp kaffe. Jeg tittet ut igjennom kjøkkenluka til stua da klagende stemmer høylytt strømmet til. "Nei, ikke krangle!" sa jeg og krangelen om den samme leka var over.


Denne morgen var en deilig morgen, hvor det var harmoni, hvor det var kjærlighet og hvor latteren satt løst.
Men jeg vet med meg selv at ingenting av denne morgenen var pedagogisk korrekt. 

Vi lever i en verden der pedagogikk står i stort fokus, man skal ikke si "nei" eller "ikke" og det er jammen meg feil å si "så flink du er" også.

Vi vet det så godt, vi skal ikke bli sinte og rope "
nei", vi skal bøye oss ned på kne så vi kommer i øynehøyde med barna våre før vi på rolig måte forteller hvordan man må oppføre seg og konsekvensene av feil oppførsel. Med dette skal barna forstå selv hva som er feil og stoppe med det.
 


Jeg jobbet i barnehage før jeg fikk egne barn, etter et års tid følte jeg at jeg var blitt god på å mestre den pedagogiske talemåten. Dette var helt klart noe jeg skulle ta med meg den dagen jeg fikk egne barn.

Før jeg ble mamma hadde jeg dannet meg et bilde over hvordan ting skulle være om jeg fikk barn, dette var basert på barnehagelære, kurs og forskningsrapporter jeg har lest opp i mellom årene. Matsituasjoner skulle skje rundt et bord med familien samlet, mat og drikkevarer skulle være slik og sånn, felles var at alt skulle være sunt. Jeg skulle ikke bli sint, men sette meg ned og møte barna på en korrekt måte. Jeg skulle ha klare rammer, og på den måten få snille og rolige barn. Jeg skulle ditt og jeg skulle datt! 

Teorien er enkel nok, praksisen og realiteten er en helt annen. Jeg har dager der jeg ikke har tålmodighet til å sette meg ned for en filleting, og i stedet bryter jeg ut: "Nei, det der er Ikke lov!". Mine to barn kan også si: "mamma, tøsh, gikke coa" ("mamma, tørst, drikke cola"). Kanskje er jeg ikke flink pedagogisk allikevel. Hver eneste dag skryter jeg jentene opp i skyene, selv om det kanskje er for en bitteliten ting, som når de hjelper til med å rydde eller henter yttertøy selv ol. 

Så leser jeg overskriften i aftenposten: 

Ros riktig - «så flink du er» ødelegger for barna
Du tror kanskje ros hjelper barn. Men feil skryt kan virke mot sin hensikt, redusere motivasjonen og faktisk senke barns IQ. 

På sosiale medier ser vi alle rundt oss dele bilder av "det lykkelig liv" og det er ikke sjelden jeg sitter med følelsen av at alle andre er flinkere foreldre enn meg selv. Men så tar jeg meg i det og forstår at bildene som er å finne på facebook og instagram er høydepunkter i livene vår, og at min egen profil inneholder de samme øyeblikkene hvor det meste ser like rosenrødt ut. Det er flaut og fortelle at barna fikk godis eller at hjemmet er rotete. Og vi prøver så hardt vi kan på å være pedagoger hele gjengen. 

Men, jeg er ikke en pedagog, jeg kommer aldri til å bli en pedagog heller. Jeg er en mamma. Jeg er hun som kan gi den største omsorg og kjærlighet til mine barn, jeg er hun som skal lytte og forklare, hjelpe og veilede. Jeg er hun som alltid vil være der og stille opp. Men jeg er også hun som skal kjefte og bli sint, jeg vet at jeg en dag kommer til å være "den dummeste mammaen på jord" og "den strengeste og kjedelige mammaen", men jeg vet også at det kommer til å gå over og at barna mine en dag er glad fordi jeg sa NEI! Glad fordi jeg sa "det er IKKE lov!" Glad fordi jeg satte rammer og viste dem at verden ikke er pedagogisk korrekt. For motgang vi komme, om det er på skolen eller i en jobb. De må vite at de kommer til å få et nei fra en sjef som kanskje sårer, men samtidig ha lærdommen over hvordan man skal takle et strengt nei. De må lære å takle at de kommer til å bli kjeftet på, for det er en del av å leve.  

Vi må slutte å late som vi er bedre enn vi er, la pedagoger være pedagogene. Din oppgave er å være mamma! 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

♥ Lik og del om dette innlegget traff deg ♥ 

- Følg speiltvillingene på facebook - 

Jeg er "fanget" til mine barn

Det å sette seg inn i livet før barn og livet etter barn er som å sette seg inn i to helt forskjellige verdener.

I dagens samfunn er jeg en ung mor. Da jeg var 21 år ble jeg gravid, og en måned etter jeg var fylt 22 var jeg blitt to-barns-mamma. Overgangen fra å være bare meg selv til å bli en mamma for to var som å snu opp-ned på livet, riste det litt og sette det på plass igjen. Alle ingrediensene hadde fått en ny smak. 

Babyer er som alle vet totalt avhengig av noen som kan passe på dem, jeg husker jeg ofte tenkte over hvor hjelpeløse mennesker er som nyfødt sammenlignet med dyreverden der dyra er oppe på beina sine og finner veien til juret på egenhånd bare minutter etter fødsel. Vi mennesker må ta hånd om hver minste lille ting når vi har satt en baby til verden. Jeg fikk følelsen av å være tre personer i ett. Altså var det meg, men jeg måtte ha med meg to til. Som en usynlig lenke som binder oss sammen, og jeg føler stadig at jeg er "fanget" til mine barn og deres behov. Man mister friheten. 

Ikke totalt, heller ikke negativt ment. Men dere som er mødre vet hva jeg snakker om. For er det noen som egentlig husker hvor enkelt det var å ture tilbake til butikken om det var en ingrediens du hadde glemt? Som mamma, gir du blanke i den ene ingrediensen og finner på noe annet, for det å ta en rask tur til butikken når man har barn, og det i tillegg er vinter - det er det bare å glemme! 

Når kvelden kommer, er det leggetid for de små, hos oss er det kl 19. Det var ofte på denne tiden vi reiste å besøkte venner og familie før vi fikk barn, men nå lar det seg plutselig ikke gjøre. Man blir bunnet fast til hjemmet av den usynlige lenken som er festet til de sovende vakre barna. Det er jo så klart lettere når man bor sammen med en, da kan man bytte på å reise bort på kveldene, men det blir ikke det samme som det en gang var.

Denne usynlige lenken i mellom barna våre gjør hverdagen til tider mer slitsom, men så synes vi det er skummelt å huke av låsen. Med dette mener jeg å låne bort barna for en helg eller lignende. Man blir så avhengig av barna sine at det føles ut som man mangler både armer og bein når man er uten dem. Følelsen av å ha glemt noe veldig vesentlig inntreffer hvert femte minutt i flere timer etter man har levert sine kjære små hos noen besteforeldre eller hvem det måtte være. Du tar deg selv i å vente på heisen når trappen er like ved siden av, før det slå deg at du har to velfungerende bein, og damen som kommer ut med rullatoren ser rart på deg fordi du venter på en heis du ikke trenger. I butikken står du å vugger på handlekurven med kjøttdeig og paprika oppi og etter klokken 19 på kvelden passer du på å ikke lage for mye lyd før det slå deg at det ikke er noen som vil våkne om du hadde sunget så høyt og falskt du bare maktet.

Det er også mange andre små ting i livet som forandrer seg når man får barn. Man glemmer hvordan en hel kopp varm kaffe smaker, man får sjeldent eller aldri snakket med andre voksne i fulle setninger før man avbrytes på et eller ti tidspunkt. Du glemmer hvordan det er å ha noe for deg selv, og privatliv er noe som forsvinner. Det er jo klart at barna vil se hvordan mamma og pappa går på do og dusjer.

Det er et fåtall av mine venninner som har barn, og ved å snakke med disse sklir man litt inn i den gamle verden, fest og guttproblemer er egentlig samtaleemner som er lagt på hyllen og har støvet ned for lengst, men det er alltid gøy å tørke litt støv for å høre på deres versjoner, og det har da hendt at jeg har vært misunnelig når samtalene fortsetter på de mange planene som de barnløse venninnene mine kan lage. Reising, studering i andre byer og land som eksempler. For jeg, jeg er bundet til min bondegård, der jeg bor med mine to barn, min fantastiske samboer, hund, hest og katter. Men jeg valgte det livet, og jeg angrer ikke et sekund. 

Kald kaffe? Hva gjør vel det, man får jo kjøpt det i butikken til og med. 




 

Menn har ikke det samme behovet til å "snakke om det"

I går da jeg satt med pensumbøkene foran meg kom jeg over et avsnitt i boken "Mediestråk - form og formidling i journalistikk" av Jon Peder Vestad og Bjarte Alme. Avsnittet fant jeg på side 29 i 2002 utgaven. Jeg satt for meg selv på kontoret og humret og lo, for det er vel ikke bare jeg som kjenner meg igjen i jenters humørsvingninger eller en mann som ikke begynner å gråte av "liv eller død" REKLAMEN, og at det å snakke om følelser ikke er helt samboerens greie. Dette er faktisk ikke så rart, for menn og kvinner har nemlig vanskeligheter med å kommuniserer  med hverandre. Jenter er emosjonelle og gutter lever etter et hierarki der tøffest står sterkest så det ikke er plass til de samme følelsene som kvinnene har: 


- trur han at det går over ved å sove på det?? Vi skulle jo snakke om det!!

Mannlig og kvinnelig språkbruk 

Det viser seg at de to kjønna kan ha vanskeligheter med å kommunisere. Vanskelighetene i kommunikasjonen finnes ikke bare på ordplanet, men også i bruk av kroppsspråk, i ansiktsuttrykk, berøring og lignende. Forskjellene i måten kjønnene bruker språket på, merker vi ved avbrytning, overlapping, selvforsvar, moderasjon og unnskyldninger. 
Vi ser på forskjellene mellom språkbruken til menn og kvinner som resultat av kulturette forskjeller. Kvinner og menn kommer fra ulike språklige underkulturer i samfunnet, med ulike regler for samtaler og tolkning. Vanskeligheter i kommunikasjonen kommer at av folk tolker og handler ut i fra sine egne regler. Forskjellene i språkbruken kan ha rot i oppveksten, der gutter og jenter holder seg mest hver for seg. Jenter samarbeider på likt nivå, vennskap betyr såpass mye følelsesmessig at de blir ekstra vare og flinke til å tolke relasjoner. Gutteverden er mer hierarkisk, noen av de dominerer og det er kamp om ordet. I voksenverden ser vi at disse forskjellene fører til samhandling hos kvinner, der de prøver å involvere tilhørende mens samtalen blir ført videre. Menn forteller historier, de argumenterer og markerer posisjoner. 

Eksempler: 

- Minimal respons: et lite signal som mhm betyr "fortsett, jeg lytter" for kvinner, og "jeg er enig" for menn. Menn trur kvinner er enige uten at de er det, og kvinner føler at menn ikke hører etter fordi de kommer med færre slike signaler. Kvinner bruken mhm mer enn menn.  

- Hvilken funksjon spørsmål har: Kvinner bruker spørsmål for å holde i gang en samtale, menn for å be om opplysninger. 

- Tolkning av språklig aggressivitet: Kvinner tar tøff språkbruk personlig, mens det bare kan være en talemåte for menn. 

- emneflyt og emneskifte: Kvinner utvikler og utvider et emne, og temaet skifter gradvis. Menn kan lettere skifte emne brått, og kvinner kan tolke det som mangel på interesse. 

- Problemdeling og rådgivning: Kvinner lytter, drøfter og utvikler vanskligheter. Menn tolker et problem som et ønske om råd, i stedet for å vise medfølelse eller nevne egne problemer. 

Og så over til et sitat fra KK.no

- Menn har ikke det samme behovet som kvinner til å snakke om det, og dette skyldes rett og slett at følelsene hos menn generelt er mer stabile og er ikke i så mye svingninger, noe jenter ofte har. 
- Jenter har oftere sterkere og mer intense følelser enn gutter, noe som gjør de mer emosjonelle av seg og har desto større behov for å snakke om det  

 

Hahaha! Ikke rart det stagnerer litt når følelser skal tas opp til overflaten, jammen er det flaks at følelser også kan vises av mennene igjennom elskov ;) Kanskje på tide å slutte med kommentaren "kan vi ikke snakke om det, kjære?", jeg ser for meg hvordan de fleste menn vrir seg i det disse ordene faller ut av en kvinnemunn. 

Heldigvis trenger vi kvinner også den siden som er litt mer "stabil" enn oss, en mann som kan le av oss når vi gråter av en film og fortelle oss "det er bare skuespill, jenta mi" 


Noen som kjenner seg igjen? Lik og del :D 


Tester grenser

Jeg fortalte med entusiasme i stemmen til barna mine på snart to år: "Nå skal vi reise til Ella, tante Stine og Alte for å spise kaker, Ella har jo bursdag i dag. Også skal Ella få pakke" I det disse ordene ble sagt begynte de to små spirrevimpene å hoppe rundt som to frosker med et smil som rakk fra øre til øre mens de ropte i kor: "LELLA, LELLA, KAKE, KAKE, TATE SIE, LELLA, LELLA, BIIJ" "Ja, vi må ut og kjøre bil (biij)" svarte jeg og fant frem sko, jakker, luer og skjerf. "Kom så skal vi kle på og reise til Ella" Sa jeg og rakk frem en jakke. Svaret var klinkende klart, så bastant: "NEI!" før de begge to lo så det sang i veggene og løp i retning - bort fra meg.

Det tikket inn en melding av min kjære samboer en kveld han var alene hjemme med jentene 



Vi spiste middag, jentene begynte å putte maten sin i vannglassene. Først fortalte jeg at det ikke var lov, neste gang tok jeg bort glasset, tredje gang da glasset var satt tilbake slo jeg håndflaten i bordet for å få oppmerksomheten mens jeg klart og tydelig sa at det ikke var lov å leke med maten på den måten. Jentene laget morskeblikket til hverandre og slo en hånd i bordet før de brøyt ut i latter. 

Akk ja, hver sin tid har virkelig sin sjarm. Snart to år har gått og det har vært lærerikt og fantastisk. Det er ikke annerledes i dag. Hver dag kommer det nye ord og setninger, de forstå mer og mer. Men toårsalderen trur jeg også er en alder der mange prøvelser står for tur. "Teste grenser" står sterkt i fokus om dagen. De kan få meg til å knele av latter, men de kan også få meg til å eksplodere i frustrasjon. Et nei er ikke lenger et nei, det er blitt til - jeg lurer på hva som skjer hvis jeg bare gjør det én gang til. 

Og så mye vanskeligere alt er med egne barn. De vet klinkende klart at ved å se veldig søte ut når jeg blir sint så klarer jeg ikke være sint mer, eller om de begynner å gråte og løper bort til meg mens de sier "ysyl (unnskyld), kos mamma" Så klarer jeg heller ikke å være streng.

"ja, du kan få tegne med kullstiften til mamma, men ikke inn i munnen, ok?" 



"MAMMA, giiisa"

:D 

Verden gjennom barns øyne

Etterhvert som vi vokser opp, gror vi ut av klær, vi gror ut av senger og bilseter. Vi gror til og med ut av leker, lego og dukker blir barnselig, nye hobbyer fanger oss. Mens alt dette skjer vokser vi oss ut av barnesynet vi en gang hadde. Det blir liggende igjen på en hylle og støve ned helt til vi opplever å selv få barn. Vi glemmer hvordan det var, hvordan verden så ut før vi viste så mye bedre. 

Verden er ikke bare annerledes gjennom barns øyne, den er svarthvitt fra vår.

Tror du meg ikke, ta en titt på bildet under.  


Jeg spør deg så, hva ser du?? Et sensuelt bilde av en kvinne og en mann i dyp omfavnelse - høres kanskje riktig ut.
Men hvilket svar får du om du spør barnet ditt om det samme? ... Definer - ja, kikker du bedre etter, er det bare å begynne å telle dem. 

Da er det kanskje ikke så rart barn ikke alltid forstår oss voksene. 

Mor: "nei, nei, nei, den er fy fy å kaste i gulvet. Den skal stå her den, lille venn, den er laget av porselen!"
Barnet: Hvorfor har vi leker, vi ikke kan leke med? 


Hele huset er faktisk stuet inn med dette, leker vi ikke han leke med. La dere ikke merke til hvor mange baller som hang på treet vi hadde inne i stuene våre for litt siden? For ikke å snakke om at huset plutselig var fullt at dukker med rød lue og skjegg, men disse kunne vi ikke ta med i senga. 

Far: "HOI HOI, STOPP! Ikke på VEGGEN!!"
Barnet: Hvorfor lå det en tusj på bordet, om jeg ikke kan tegne med den?

Pleier jeg ikke få skryt når jeg bruken denne lange tynne saken? Veggen er jo like kjedelig og hvit som arkene jeg får... 

Barnet: "au, au, mamma?"
Barnet titter opp på moren sin som pluselig er tårevåt og snufser til, .
Barnet: Har hun slått seg? Kanskje en klem hjelper? Nei, blåse da? "Mamma, au?"
Mor tørker vekk tårer, hun smiler og ler samtidig. "nei, barnet mitt, mamma er lykkelig, jeg gråter av glede?"
Barnet: Hæ? Hvorfor gråte, om man ikke har vondt? 

I den beste mening, eller bare for gøy utforsker barnet verden gjennom sitt barnesyn. Ingenting er tilsynelatende dumt eller farlig. Det å åpne er skuff for å tømme ut alt innholdet kunne jo være av nysgjerrighet på hva som fantes i bunn. 
Dobørsten fikk de en gang se mamma bruke i do da hun vasket, hun gjorde slik og slik og slik - tenkte barnet og vasket litt i do, litt på veggen og litt på gulvet med frem- og tilbakebevegelser. Det var før mamma kom ulende inn døren med noe slik som "ÆÆÆSJ, æsj, æsj, æsj, æsj. Opp i badet med deg!" Før hun på nytt begynte å vaske over jobben som allerde var gjort. 

Foreldrene mine har heller ikke skjønt at man bare burde spise det som ligger oppå det de kaller brødskive. Det oppå smaker mye bedre, i stedet for å gjøre det samme selv, blir de sur i stemmen og sier at jeg ikke får mer - hva var det de kalte det igjen.. Pålegg, om jeg ikke spiser opp brødskiva mi

Noen ting kaller de voksene for farlig, danse på bordet for eksempel, eller løpe ut på veien. Jeg vet ikke hva farlig er, men de sier jeg kan få "au" og det liker jeg ikke. 

Andre ting er dumt gjort sier de, det får jeg høre om jeg blir sint og slår. De sier det også når jeg ødelegger noe, men skjønner de ikke at jeg bare glapp tingen, eller lurte på hvordan det så ut inni?? 

Det er mye som ikke er lov, de voksene er ganske kjedelige. Noen ganger er de også veldig morsomme og da ler jeg. Men når de blir strenge i stemmen går jeg til lekene mine, for de er bare morsomme, ikke strenge. Jeg pleier å leke med Plutt også, mamma og pappa kan ikke se han. Kanskje de trenger briller? For noen ganger er det han sin skyld når jeg får kjeft. For eksempel da vi ble enige om å leke litt med vann inne på stuegulvet.

Mor: "så flink du er, har du bygd tårn helt alene"
Barnet: "Jaa! Jeg er glad i deg mamma"
Mor: "Åh, vennen min, jeg er veldig glad i deg"

Nå kom det tårer i mammas øyne igjen? Har hun vondt denne gangen? Nei, hun smiler, da gråter hun vel av glede ...  

Drøm på villspor!

I natt drømte jeg at jeg var gravid igjen! Det verste med drømmen var at den var utformet som et mareritt. Ingenting gikk som det skulle, jeg våknet opp svett og helt fra meg. 

I går var jentene og jeg på barseltreff. Sidene alle barna har blitt så store nå og flere av mødrene har begynt å jobbe, er det ikke så ofte lenger. Men i går klarte tre av oss mødre og samles igjen. Og i en barselgjeng så blir det veldig naturlig å snakke om barn og det som hører til. De to andre mødrene jeg var sammen med føler seg veldig ferdig med å få barn, hun ene har to og hun andre har fire, da sistemann viste seg og være en gutt og ei jente ^^,
Da spørsmålet falt på meg ble jeg egentlig mest usikker. Ferdig med å få barn? Jeg har jo alltid sett for meg at jeg ville ha to barn, det jeg derimot ikke hadde sett for meg var at de to barna skulle komme med to minutters mellomrom.  

I dag føler jeg meg ikke klar for å bli gravid igjen, andre dager føler jeg at jeg har et sterkt ønske om å oppleve det hele en gang til. Alt fra de første gravidtegnene, de første merkbare sparkene til fødselen og opplevelsen av å se sitt barn utvikle seg til små mennesker. 

Det var nok det at det ble så mye snakk om graviditet og barn i går at jeg fantasien min gikk løpsk i drømmene i natt. Jeg føler jeg har vært så heldig. Jeg har fått to så perfekte jenter. Jeg har fått gleden av å oppleve det sterke tvillingbåndet. Begge jentene har fra dag én vært sterke og friske, selv som premature. Ingen kollikk eller nattevåk. Jeg trur vel kanskje at det jeg er aller mest redd for er tanken: går det an å være så heldig en gang til? Burde jeg ikke være fornøyd med den fantastiske gaven jeg allerede har fått? For hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Samtidig kommer de praktiske tankene over meg. Det er mer praktisk med to barn. De fleste turer, opplevelser og hotellrom er lagt opp for en familie på fire - to barn og to voksene. Hvordan skal vi få plass til tre barneseter i bilen?? Og når de blir eldre så kan vi ikke ha med oss noen andre om vi hadde fått en til for da er bilen full bare med oss. Med to kan vi som foreldre ha alenetid med en hver. Men tre er det plutselig en til "overs". Jeg så i tillegg en tvillingmamma spørre på fb-siden vår hva andre mødre betalte for barnehageplass da hun betalte 9000,- i mnd for sine tre barn.. Jeg fikk nesten hakeslep. Heldigvis viste det seg at hun hadde barna sine i en skrekkelig dyr barnehage for det var ingen andre mødre som betalte like mye. Men 7-8 tusen i mnd var normalt. 

Det å få barn har ikke vært vanskelig for oss, men det er ikke bare bare å få barn selv om jeg mange ganger savner nærheten med en nyfødt baby. Det er mye som følger med. Så klart er det verdt det, men for nå er familien komplett med 4 tobeine og 4 firbeinte å ta hånd om ♥ Jeg er så takknemlig 

Og for å lette min skrekkelige drøm fant jeg frem to av gravidbilden mine som jeg ler av hver gang jeg ser dem. Stor og rund med to prinsesser på innsiden ♥♥



Dette bildet tok jeg den dagen jeg ble lagt inn på sykehuset. I uke 32 +1, en dag før jentene fikk se lys for første gang ^^, Helt sprøtt at det snart er to år siden. 

For jeg og du har blitt til VI!




"Neida lille venn, jeg klør ikke på foten, armen du ligger på er ikke nummen og ikke blir jeg varm heller, bare slapp av og sov du" ♥

For jeg og du har blitt til vi

Jaja, så klør det litt da, og varm blir jeg også når du, mitt lille vesen med en kropp på nærmere 40 grader klistrer deg fast som kvae fra et tre til brystet mitt. Men jeg er mer en gjerne din madrass og vugge, du skal få holde min hånd så lenge du trenger den og jeg skal stryke deg i pannen til du sovner og våkner igjen. Dine såre tårefylte ferberøyne fikk meg til å glemme foten som nettopp klødde, armen har vært nummen så lenge at jeg ikke merker den mer, så bare sov du lille engel! 

"Så klart skal du få potetgull til middag om det er det du har lyst på, og saft i sengen er helt lov"  - i hvert fall for i dag. 

Jeg skal huske dette som en verdifull stund, beklager å si det jenta mi, jeg ønsker deg bare vel, og jeg skulle gjerne båret feberen for deg, men din lille hånd i min og din andre lille hånd mot min hals som forsiktig stryker meg frem og tilbake skal jeg huske når du om litt er deg selv igjen og roper "nei-nei-nei" når jeg spør om en liten kos. Jeg skal huske den såre stemmen din si "ma-ma" som om jeg er din reddende engel, jeg skal huske hvordan du krøller deg sammen og sovner i fanget mitt den dagen vi krangler om leggetiden, og jeg skal huske hvordan din omsorgsfulle søster kommer til deg med smokk og potetgull, fortvilet over at du ikke vil være med å leke alle de gangene dere kommer til å sloss om den samme boka, bamsen eller dukka.

Så lenge du trenger meg skal jeg være akkurat her, hos jenta mi, og holde deg tett inntil meg.  

Mamma'n er best når det virkelig gjelder! 

Jeg elsker deg jenta mi, god bedring ♥ 

- den følelsen av å være mamma til sitt syke barn 

 

MAMMAPERMEN RENNER UT!

Nå er det bare en hel arbeidsuke igjen før jul - Det var BT sine ord på sengekanten i går kveld. En liten setning som burde fått meg til å smile, en setning som burde fått meg til å tenke på alt det hyggelige julen deler med oss, men i stedet var det som jeg fikk ett solid slag i magen. Det føltes som om alle organene i kroppen min snurpet seg sammen slik at de ikke ville fungere skikkelig. Jeg prøvde å berolige meg selv der jeg lå, men i stedet lå jeg å vridde meg i en evighet.  

Betydningen av ordene - bare en hel arbeidsuke igjen - hadde ingenting med julen å gjøre i mine ører. En hel uke igjen, betyr slutten på alt jeg har holdt fast ved i to år nå, 100 % tilstedeværelse for barna mine- MAMMAPERMEN! 

Antagelig tenker dere vel at jeg er latterlig, for hvor mange går egentlig hjemme i mammaperm i to år nå om dagen? Burde jeg ikke være takknemlig for den dyrbare tiden jeg har fått være sammen med jentene mine? 

Men inni meg, gråter jeg. For følelsen jeg har er at jeg må gi slipp på det jeg holder tettest inntil brystet, jeg føler at jeg må gi bort barna mine til verden. Og selv om jeg synes det er deilig å låne de bort til tider, er jeg ikke klar for det som kommer nå. 

Min lille sorg drukner i BT's gleder, det er han som skal ta over nå. Arbeidsmannen min skal for første gang være borte fra jobben, nyte dager, uker og måneder sammen med barna våre. Egoistisk å bli sjalu, jeg unner han det, men allikevel stikker det et snev av misunnelse inni meg. Hans beroligende ord om at jeg får se jentene hver ettermiddag og kveld hjelper meg ikke stort, for jeg vil holde de og nusse de hele dagen lang. 

Det er nok bra at samfunnet river meg ut av bobla mi - oss tre! - Hadde den ikke gjort det nå hadde jeg vel insistert på å begynne privatundervisning og holdt jentene hjemme til de var 18 år.  To år hjemme er en lang tid, jeg savner kollegaer, men samtidig har den lange tiden hjemme gitt meg en liten angst for å komme tilbake til den virkelig verden. Kanskje jeg har vært for lenge hjemme? Men jeg ville aldri vært den foruten. For alt jeg har opplevd på disse to årene er større og mer berikende enn noe annet jeg har opplevd på de 23, snart 24 årene, jeg har levd. 

Tiden er inne, jeg har jo vært klar over det så lenge, allikevel kommer det som ett sjokk på meg. Morsinstinktet for å passe på og beskytte barna min har startet å ule som en sirene, det har satt seg på bakbeina og gitt meg rødt lys, men denne gangen kan jeg ikke stoppe. Livet må gå vidre, selv om det skjærer i hvert mammahjerte når det skjer... 

Nytelse, ro, frihet, skrekk og paranoia

Du vet den følelsen du får når barna er levert og huset er stille!? Den følesen er en god blanding av mange inngredienser. De kalles: nytelse, ro, frihet, skrekk og paranoia

NYTELSEN, kommer allerede det øyeblikket barnevakten har meldt sin vakt. Tanken spinner over hva du skal gjøre for å få mest mulig glede av en dag for deg selv, eller bedre, sammen med samboeren helt alene. 

Ro, kommer det øyeblikket barna er i hendene på barnevaktene. Du skjønner at du kan sette deg ned når du vil og hvor du vil, og til en forandring er kaffen varm når den treffer leppene.


Jøss, så god denne kaffen var, gjorde jeg noe annerledes da jeg lagde den? Åh, nei den er varm, jeg viste det var noe annerledes.!

Du oppdager at du kan sitte på do å bomelom'e så lenge du vil, for det er ingen barnehender som trommer på dodøren og lager den alt for kjente lyden "uææææ!!" i håp om at du skal åpne døren eller bli ferdig før du egentlig er det. 

FRIHET, du innser at du gidder å reise til butikken for den ene ingrediensen du glemte å kjøpe. Og at du bruker 5 minutter på noe du hadde brukt en halvtime på med barn, eller vent, nei du hadde latt den ingrediensen være glemt til neste dag. 
Du kan gjøre akkurat hva du vil, når du vil. Du trenger ikke tenke på noen andre enn deg selv, du kan bare sette deg i bilen å kjøre av gårde, til venner, til trening, til hva som helst



SKREKKEN, men i det du sitter i bilen og øynene flakker til bakspeiltet kommer den deg i forkjøpet. Det er kanskje ikke mer enn brøkdelen av ett sekund, men allikevel rekker du å tenke, Giisp! Hvor er barna mine, glemte jeg de igjen hjemme??!!  Og selv om du vet at du aldri ville klart å glemme igjen barna dine hjemme eller et annet sted, får du kjenne på stikket av dårlig samvittighet for at du gjorde det. Innen sekundet har gått, har du kommet på at barna ble levert trygt hos sine barnevakter. 

Du går ut av bilen, hode i retning av butikken, du bråstopper med det uttrykket som får de rundt deg tenker, nå glemte hun lommeboka i bilen. Men lommeboka har du i hånden, du lurer ikke på hvor du glemte den, men: hva er det jeg har glemt nå?! Før det i sekundet etterpå treffer deg, du er naken fordi du ikke dytter på en vogn eller har øyne som går i kryss for å følge med på barna som går rundt deg.   

PARANOIA treffer deg, samme om du sitter hjemme i det alt for stille huset eller du er på kjøpesenteret. For du klarer på et vis å høre barna dine selv om de er kilometer unna deg, eller det er i hvertfall det du trur. Du oppdager at du snur deg brått fordi du hørte dem gråte. 
Du oppdager at du lister deg rundt i huset etter klokken 19 om kvelden, og om du ved et uhell klarer å lage en alt for høy lyd stopper du som om du har gjort noe fryktelig dumt, du lytter etter om du klarte å vekke barna før du igjen innser for endte gang, nei, barna drømmer søtt hos tanten og onkelen sin. og bare fordi du kan, smeller du litt ekstra i døra før du går å legger deg. 

Så uansett hvor stor nytelse, ro og frihet du fikk av å levere bort barna for et døgn så innser du at ingenting vil gjør livet mer rikt enn å være mammaen deres, du innser at du mangler en del av deg selv når barna er borte, en del som kommer tilbake til deg når dere møtes igjen og du kan legge hendene rundt det kjæreste du har. 

Det er morsinnstinktet sitt! 

 

Den herlige trassalderen

For og utnytte alenetiden min best mulig, rasket jeg meg innom butikken på vei tilbake til svigermor og jentene mine. Jeg hadde hatt dagen for meg selv. Først innom regnskapskontoret, og så en runde til byen for påfyll av hobby"ting". Handleturen på butikken var det siste. I det jeg parkerte bilen så jeg de. Tre stykk som fikk meg til å bli glad inni meg på alle steder. En kvinne med en liten klump på magen og ei lita tass fullt oppkledd i rosa hoppende etter. 
Jeg smalt døren på bilen igjen og løp etter, akkurat fort nok til å igjen de tre skikkelsene, min søster med min herlige 5 mnd gamle nevø på magen og min nydelige 3 år gamle niese. Jeg prikket på niesen min som gikk med ryggen til. "Hei, Sol", sa jeg. Rosa frøken snudde seg i en fart, sperret opp øynene og et smil, hennes største smil, lyste i mot meg mens hun stakk armene opp slik at jeg kunne løfte henne "TANTE MIIIN" brøt hun ut mens hun ga meg en stor knusekos. 

Vi gikk sammen inne på butikken en liten stund, før min søster ble stående foran meierihyllene for å fortelle Sol at de ikke trengte drikkeyoghurt eller vanlig yoghurt fordi de hadde det hjemme. "men mamma, har vi sånn stoor yoghurt da?" Sa Sol og pekte på go'morgen yoghurtene. Det var ikke den de hadde, men en annen. "men da må vi jo ha sånn, eller sånn" Sa Sol og pekte. 

Det og skulle forklare en treåring at man ikke ha ting er åpenbart vanskeligere i praksis enn i teorien. Men som en tante på sidelinjen uten egne barn og konsentrere seg om er det ikke annet enn underholdene. 

Jeg var nødt til å komme meg vidre så jeg skulle rekke middagen hos svigers.

Søster spurte Sol om tante kunne få en ha-det-kos. Hun rakte armene mot meg igjen, og i det jeg bøyde meg over henne og omfavnet henne ga hun med et stort smellkyss på kinnet. Jeg retunerte kysset på hennes kinn, og i det jeg vinket meg ha-det ropte hun etter meg.

"Men TANTE, jeg liker ikke suss!!!"  

Søsteren min kikket opp på meg med grimasen som jeg så alt for godt kunne fortelle hva betydde fordi hun er av samme blod som meg selv. 

"Sol har arvet en ting av tanten sin, hun vil ikke bli koset med og bruker den samme setningen du brukte som barn: Jeg liker ikke suss og kos!!" 

Jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv, og tenkte, hun har arvet en ting til. Den rosa jålete stilen kommer i hvertfall ikke fra min søster.. Men det er en annen kamp hun har måtte gi etter, for rosa og lilla er favorittfargene til Sol.  ^^, Åh, hvor høyt jeg elsker dem! 

Trassalderen er herlig.. Helt fantastisk, så lenge du kan stå på sidelinjen.. 


Men jeg vet hvem som ler høyest den dagen vi får det dobbelt opp. Det er ikke meg!

 

Ammetåka

Jeg kom over en statusoppdatering på facebooksiden til oss tvillingmødre i går da jeg skulle legge meg. Jeg lå for meg selv og humret og lo igjennom kommentaren. Og det er noe rart med det, men når den ammetåka slår i kraft er det ikke grenser for hvor mye rart man gjør. 

Jeg husker da jeg var på sykehuset, jentene hadde ikke begynt å fullamme enda fordi de var for premature, jeg pumpet meg hver tredje time og satte melka mi i kjøleskap slik at jentene fikk i seg morsmelka igjennom sonde. Det var akkurat dette jeg hadde gjort, pumpet meg før jeg gikk til kjøkkenet med melka på nyfødt intensiv. Da jeg kom tilbake til rommet vårt oppdaget jeg at jeg fremdeles hadde flaskene med melk i hendene, litt flau snudde jeg og gikk tilbake. Jeg åpnet kjøleskapet for å sette inn flaskene, og der sammen med de andre flaskene lå mobilen min pent og pyntelig.  

Jeg husker at jeg hadde så mange slike rare ting jeg gjorde, men siden jeg ikke har skrevet de ned husker jeg de ikke. Derfor må jeg bare dele noen av de herlige kommentarene til andre tvillingmødre:

Facebookinnlegget startet slik:

"Vi småbarnsmødre gjør mye rart innimellom, selvsagt helt uten å tenke over det. Jeg tror vi mister en del hjerneceller når vi føder... Vel vel, her fikk jeg sjokk når jeg oppdager at jeg holder på å stappe kongler i en vaskepose. Hva i all verden holder jeg på med!!!"

Innlegget fortsetter med noen herlige følges-kommentarer:

"Sto i dusjen i dag tidlig, etter å ha skylt ut balsamen ble jeg i tvil om jeg hadde shamponert håret først. Bare å starte prosedyren på nytt da.. Og sånn går nå dagene.."

"Fant en gang en eske med frosne kyllingvinger i skittentøysdunken, dvs - de må ha vært frosne da jeg la dem der. Heldigvis var de havnet i posen for 60graders-vask..."

"Jeg skulle lage kaffe, og oppdaget ved siste skje at jeg hadde brukt Collett i stedet for kaffe.. Har også funnet melka i skapet og brødet i kjøleskapet.. Er også så vandt til å ta med tutkoppene til gutta når vi skal ut av huset, og det hadde jeg også gjort da jeg skulle på trening, i stedet for min egen."

"Her om dagen sendte eg meldig til barnefar at eg synes det var skikkelig dumt at han kjørte og satte s-max bilen utenfor jobben sin, det var min tur å hente barna i barnehagen og da må eg ha s-maxen. Så da skrev eg at eg synes det var skikkelig klønete og hensynsløst gjort av han å ta stor-bilen når han kunne tatt bil nr 2! Så får eg til svar "hahahahaha du altså. Hvordan skal eg ta bil nr 2 når du kjørte den til jobben i dag?" Hahaha, faen så flaut. Da satt eg jo i den lille blåe bil nr 2 når eg skrev den meldinga.."

"Hahaha, mye rart man gjør ja!! Varme barnematen i kjøleskapet i stedet for i microen, gi flaska til mannen i stedet for ungen, skru på springen uten å vite hvorfor, og uten å huske hvorfor du egentlig er på kjøkkenet i det hele tatt, ha fuktighetskrem på tannbørsten og tannkrem i ansiktet"

"Stå utenfor bilen å lure på hvordan jeg skal få åpnet bilen. Leter febrilsk etter nøklene. Nøklene går fra hånd til hånd mens jeg leter igjennom lommene."

"Husker jeg snakket i tlf med mamma for noen år tilbake, da hun plutselig sier: "eg må legge på, eg finner ikke mobilen min her..."

"Jeg satt inn det ene babysetet i bilen en gang jeg skulle kjøre å hente svigermor. Tenkte ikke over det før jeg kom ned til henne... Hun hadde ikke veldig lyst til å sitte i det for å si det sånn.."

"Jeg har prestert å ta feil av sinksale og tannkrem da jeg skiftet bleie på en av tvillingene. Gud som jeg lo da jeg oppdaget det." 

"Jeg har faktisk stått med tv2 sin medisin helt opp i fjestet på bestemor før jeg skjønte at noe var galt.. Feil munn!! Og ja jeg har tatt smekke på mannen, og "varmet" flaskene i kjøkkenskapet. Vær så snill noen, si at jeg fremdeles kan reddes."

"I dag prøvde eg faktisk å putte smokken i munnen på pappa'n."

"Jeg gikk inn i feil bil på en parkeringsplass en gang. Min var ulåst, og  det var visst denne også. Samme bilmerke, men en annen modell og farge. Syntes alt så så rart ut inni. Ble *litt* stressa da det gikk opp for meg at jeg var på vei til å sette meg i førersetet til en fremmeds bil!"

 

Noen som kjenner seg igjen og vil slenge med flere historier? 

Trykk på "liker-knappen" i bunn av innlegget om du syntes dette var underholdene. Og del innlegget om du er ekstra kul ^^, 

Svaret finner du ...

Fra den lille spiren setter seg fast i mors mage starter et nytt kapittel i livet - ikke som når man starer på et nytt studie eller i en ny jobb, men som om man starter et helt nytt liv. Du blir kjent med kroppen din på en helt ny måte og tankegangen endres drastisk. Du går fra å kjøre for fort til å gi finger til de som kjører forbi deg. Du går fra det ville festlivet til å synes det er hyggligere med et par venninner på besøk bare for å sitte å skravle. Man kan i mange tilfeller si at alder ikke spiller noen rolle, at man er like ung som man føler seg. Jeg trur det stemmer, men samtidig så trur jeg at den største forskjellen fra å være ung til å bli voksen kommer den dagen man venter et barn. For selv om man kan være ung, så påtar man seg et så stort ansvar at man blir voksen nesten over natten.

Eller det stemmer ikke helt. Jeg husker godt hvordan det var å være gravid, over hvor mye jeg tenkte over det å gå gravid i 9 måneder (7 måneder i mitt tilfelle). Jeg leste side etter side, opp og ned i dager, i uker, i måndeder - allikevel lærte jeg ikke mer enn halvparten av hva min  egen  kropp faktisk lærte meg igjennom graviditeten. Jeg stoppet mange ganger opp å bare kjente etter hva kroppen min fortalte meg og det var ikke få ganger jeg lot meg beundre over hvordan vi mennesker er skapt. Jeg hadde ikke trengt en bok til å fortelle meg at enkelte sjøretter ikke skulle spises, eller at jeg ikke burde fortsette ridningen som jeg var fast bestemt på å gjøre. Jeg trengte ikke en bok for å fortelle meg om morgenkvalmen eller at magemusklene trakk seg i fra hverandre, heller ikke at det å ligge på ryggen kunne være ubehagelig. Til slutt la jeg vekk bøkene, jeg fant ut at ingen bok i denne verden gir meg et bedre svar enn min egen kropp. Fisk - glem det, løp og spy i stede. Riding - hold opp, vi strammer til skikkelig i magen så du ikke har noe annet valg pga smerte. Morgenkvalme - det som funker for deg Stine er å spise epler hele dagen, ikke alle de rare påfunnene du fant på nett. Magemusklene, haha - du klarer ikke reise deg opp uten å snu deg over på siden, bare kjenn da vel, det er helt mykt midt på magen din. Ligge på ryggen - prøv da vel, du vil føle deg uvell så kanskje bedre å flytte seg over på siden? du kan selsagt prøve deg på magen, men da får vi se hva barna dine synes om det, auu - siden var best ja.  

Jeg fant ut at det å gå gravid er den beste måten å forbrede seg på morsrollen, når barnet er født er du klar for lenge siden. Nattamming og nattevåk sa du? Ble du ikke godt vandt med det allerede som gravid, hvor mange ganger var du ikke oppe bare for å gå på do i løpet av en natt? 9 mnd med allverdens tid til å tenke over ting du ikke har tenkt over tidligere. Farer her og farer der, kanskje legge om kostholdet? Handle inn, gjøre klart. Ja, vi er akkurat som dyrene, vi bygger rede til de små og lærer allerede før vi har sett barna våre at ingen kjærlighet kan sammenlignes med det vi har i vente.

Det er like før barna skal ut av den trygge magehulen, nå har du ikke lenger de bekymrende tankene over hvordan det kommer til å bli den dagen du får et barn. Det eneste du plutselig tenker på er: kan du ikke komme ut snart. Det meste er tungt og/eller vondt, du føler at du kommer til å sprekke hvert øyeblikk og selv den fødselen du har gruet deg til i hele ditt liv kan ikke komme fort nok. 

Dagen har kommet, du har fått ditt lille barn/ dine små barn i armene. En ny fase 

For hver dag som går lærer du den lille å kjenne, du er med på en ubeskrivelig fantatisk utvikling. Du ser hvordan det lille nurket du fikk levert i armene på sykehuset går fra å kikke tomt ut i luften til å smile til deg, til å rulle seg rundt, til å komme seg fremover og bakover. Du er med på å se hvordan de små fingrene for første gang klarer å gripe etter ting og det får deg til å føle deg som den stolteste hanen i verden, mens du tenker:  Dette  er  mitt  verk! 



Hver dag lærer barnet seg noe nytt, men det stopper ikke der - for hver dag lærer du noe nytt med. Vi leser og leser, vi sammenligner barna våre med statistikker for hva som er normalt, vi sammenligner de med andre barn. Vi blir stolte om de er lengst fremme og kanskje vi føler at noe er galt om de henger litt etter. 

Jeg var redd for det siste, kunne noe være galt, mine klarer så vidt å rulle over på magen - de andre krabber jo.

Nei, de bøkene kan være skremmende, like så sammenligningen med andre barn. De er så forskjellige, og takk og lov for det. Trenger du en bok, så finner du den i deg selv, du finner den i barnet - for det er der svaret ligger.

Nå har vi kommet inn i den fasen hvor jentene har blitt følelsesmessig bevisst - noe jeg aldri verken har lest om eller hørt om. Men jeg lærte det av mine barn, etter 15 mnd kom sjalusien. Det er ikke alltid så kult å være en tvilling når den andre tvillingen får oppmerksomheten. Men på den andre siden - hvordan skulle de klart seg uten hverandre. Kjærligheten til hverandre er så stor at følelsene speiles i hverandre. Ingen andre kan få frem den rullende latteren som bare tvillingen tryller frem, heller ingen kan få den ene til å bli så lei seg fordi den andre gråter : Olivia våknet før Otilie og jeg tok henne med ned i stuen. Vi satt å lekte litt og ti minutter senere begynte Otilie å gråte i andre etasje, hun hadde våknet. Olivia kikket forstørret opp mot trappen, og så kom tålene - de virkelige tårene - den gråten som kommer kun når de blir skikkelig lei seg. Jeg prøvde et forsøk på å trøste henne og si at jeg skulle hente Otilie, til ingen nytte - hun er lei seg, jeg blir så trist når hun er lei seg - var det som om hun fortalte meg. Jeg løp opp etter tvillingsøsteren og i det samme øyeblikket hun fikk øye på at sin Otilie var ok, smilte hun opp med en leke i hånden og sa "se". 

De er alle forskjellige, men de er alle akkurat der de skal være. Lytt til morsfølelsen og lytt til barnet ditt, ta til deg råd og tips, men til syvende og siste finner du ut at metoden du selv prøvde ut fungerte best for deg og ditt barn. 

 

- Speiltvillingmammaen - 

Rutiner i ferien

Det er flere som har lurt på hvordan våre rutiner er når vi reiser på ferie med tanken på jentene. 

Jeg trur det er veldig viktig å ikke gro frast i eget hjem når man har fått barn. Jeg har fått flere spørsmål spesielt fra tvillingmødre som lurer på hvordan jeg reiser av gårde med tvillingene alene (dagstur). Dette kan være skummelt for mage. Men faktisk så trur jeg at tanken på at det er skummelt er langt verre enn det faktisk er å reise på shopping med små barn. Jeg har i hvertfall aldri opplevd at det har vært skummelt, selvsagt har jeg opplevd at jentene har blitt lei mye fortere enn jeg hadde planlagt og reiser hjem tidligere av den grunn.

Nå har det store spørsmålet vært hvordan vi gjør det med rutiner på ferie. Og som jeg sa over så trur jeg det er veldig lurt å komme seg litt bort fra huset, men det betyr faktisk ikke at man må reise til USA eller Hellas når man har bittesmå barn - bare fordi alle andre gjør det. Barna har i alle fall ingen glede av det, så da gjør du alt kanskje veldig mye enklere ved å låne en hytte i Norden. Komme seg vekk for å få litt avbrekk fra den normale hverdagen, men samtidig gjøre dette på en mist stressende måte. 


Siste utenlandsferie, 18 uker inn i svangerskapet og tatalt uviten på at det lå to der inne. 

Vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være å sove om det er for varmt, det trur jeg de fleste av oss fikk smake på denne sommeren i Norge. Dette gjelder likedan for de små. Så varmt som det har vært denne sommeren har ikke jentene våre fått sove ute i skyggen. Så de har hatt dagluren inne i motsettning til hva de pleier. Om vi hadde dratt til syden i år, ville dette antageligvis ikke vært veldig spennende om vi måtte sitte to timer på hotellrommet for jentenes daglur hver dag, og være tilbake på hotellrommet kl 19-20 for legging av de små. Da må jeg si jeg får langt mer ut av en ferie ved å reise på en hytte ikke så langt fra hjemmet. Der kan jeg i hvertfall slappe av med å være ute selv om jentene sover inne. 

Så våre rutiner har vært tilnærmet like som når vi er hjemme, og på den måten beholder vi balansen i hverdagen. Humøret er på topp og vi har slappet av alle fire - er det ikke det som er ferie? 

Vi tok ferien til Sverige, der laget vi mat selv. Jentene sov dagluren sin inne hver dag, mens vi kunne være ute å spille kubb, sparke ball eller bare ligge rett ut å slappe av. Og om kvelden kunne vi legge jentene kl 19 og ha kveld for oss selv med brettspill og et glass vin. Jeg elsker å reise, og har reist mye i mitt liv. Men jeg vet at vi alle har det så mye bedre om vi tilpasser oss etter vår situasjon. Med tvillinger på et år er det ikke like spennende å reise til sydens varme land. Det å ligge på stranden er de for små til, og det å reise på utflukter for å oppleve kulturen er heller noe jentene vil få glede av akkurat nå. 

Den beste ferien for jentene er alenetid med pappa og mamma <3 

Livet er enda langt, reising blir det tid til. Opplagte barn og foreldre gir flere gode ferieminner enn en stressende tur til det store utland. Vi er alle forskjellige og må finne ut hva som passer oss best. 


STILLHET er et dårlig tegn!

Jeg sitter i sofaen med søster, vi er bestevenner og praten går i det tempoet mannfolkene kaller skravling. Jeg har min ferske nevø i armene, så deilig med babykos igjen. Rart hvor fort man glemmer hvor små og hjelpeløse de nyfødte er. Tanken på at mine har vært så små er helt uvirkelig, i hvertfall når jeg titter tilbake i helseboka og ser at jentene mine var hele 4 mnd gamle da de var like store som sin fetter på 3 uker. Plutselig slår det meg at mine egne to har vært veldig stille en liten stund. Jeg ser meg over skulderen og ser de to små hodene ved siden av hverandre rett bak sofakanten. - Så fint de leker - tenkte jeg. Eller, det er vel kanskje litt for stille. Jeg reiser meg litt opp slik at jeg ser hele dem. 


Rampefjes: Olivia v. og Otilie h.                                                                                             Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder


"Åh, neeei! Det var litt for stille" bryter jeg ut. Der sitter de to små luringer tildekket av jord fra topp til tå. Olivia snur seg mot meg i det jeg braste ut i Åh, neeei. Hun smiler og dytter en neve jord ut fra munnen sin med tungen, etterfulgt av en deilig latter som forteller at rampestreker må være det gøyeste i verden. Den store potteplanten som står på gulvet var rett og slett for fin til å ikke leke litt med.

Jeg kunne ikke annet enn å le, børste de små og koste opp alt griset. Min søster og jeg ble sittende å snakke om stillhet som alltid er et dårlig tegn når man har små barn. Er det ikke rart, hver eneste gang en rampestrek blir utført blir det heeelt musestille. Og jeg som ikke kunne forstå hvordan mamma og pappa alltid klarte å ferske meg når jeg prøvde meg på et hyss som liten. - Jeg var jo så stille, så hvordan kunne de merke det? - Haha. Så fantastisk. Men at dette starter allerede lenge før et barn har fylt året, det overrasket meg. 

Søster fortalte en god historie fra dagen før der hun satt. Hennes snart 3 år gamle datter satt pent i sandkassen og lekte mens søster ammet sin tre uker gamle sønn. Det begynte å regne og datteren kom løpende opp på terrassen under tak. Søster ba henne løpe å hente skoene sine som hun hadde glemt. Noe hun ikke ville. Regnet gikk fort over og søster ble med ned til sandkassen. Da forsto hun hvorfor datteren hadde sittet så stille og pent i sandkassen og så nektet å hente skoene sine. Bøttene som var der var allerede fylt med vann fra tidligere regnskurer og lille Sol hadde bare vasket skoene sine litt, med en søleblanding hun hadde laget av vann og sand heeelt selv.

 
Olivia                                                                                                                                           Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

 
Otilie                                                                                                                                       Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder 

Så uansett hvor søte og snille barn du har, glem aldri at unormal stillhet gjerne er for godt til å være sant ^^, 

 

Følg oss på Facebook og Instagram

Mest av alt; SÅ HIMLA FANTASTISK!

Hvor skal jeg begynne!?! Tja. Det er vel mange som vet det, men hvorfor ikke gjennfortelle litt.

Hei, jeg har hatt en tendens den siste tiden til å bli kalt speiltvillingene, vel det er altså ikke meg.
Jeg er jo Stine eller Tuss, Tussi, Tussi B(arnet) om du vil. Det er i hvertfall det familien min kaller meg og vennene mine. Men jeg er faktisk mer enn det. Jeg er også kjæresten, kjære eller kjerringa. Men best av alt liker jeg tittelen MAMMA eller Maaa-Maa-Maaa. 


Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Jeg bor med min fantastiske samboer på en nydelig gård med sol hele døgnet (i hvertfall så lenge solen har stått opp til den går ned og den ikke er dekket av skuffende skyer) Jeg har to barn, ikke bare hvilke som helst to barn, men mine to enestående speiltvillinger Otilie og Olivia. Jeg har hest, jeg har hund, jeg har to katter. Jeg har verdens beste venner, familie og svigerfamilie. Jeg er 23 år, selv om jeg stadig trur jeg er 21 år. Antakelig for det som har skjedd i mitt liv siden jeg var 21 har gått så fort, vært så spennende og givende at jeg helt har glemt tiden. 21 år gammel var jeg da to spirer vokste seg sterke i magen min. 

At jeg kunne ha bekymringsfulle tanker over hvordan jeg skulle takle to babyer på en og samme tid er nå forduftet. Hvordan skulle jeg ikke klart det, de er jo de flotteste jentene i verden. 


Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Å bli mamma er så mye mer enn en tittel. Det er omsorg, planlegging, våkennetter, vasking, skifting, matlaging, trøsting, penger. Mamma = det største ansvaret du noen gang vil påta deg. Det er til tider slitsomt, det er til tider krevende og frustrerende, men mest av alt er det så himla fantastisk. For blandt alt det som er slitsomt er det mer smil og latter enn du har opplevd tidligere. Å kjenne på sin kjærlighet til sine barn er så intens at den nesten gjør vondt, ja faktisk så gjør det litt vondt. For når man elsker noe så høyt man ikke trudde man var i stand til å elske så er den største bivirkningen at man hver dag vil kjenne på frykten over å miste dem, bare det å se sine barn slå seg til tårer stikker godt inn i hjerterota.


Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder



Og på den andre siden, et smil gjør deg lykkligere enn en million kroner rett i håden, en ny milepæl gjør deg stoltere enn hanen som galer.
Hver eneste dag fyller to solståler meg opp til randen med energi til å takle alt. Det idiotiske spørsmålet "er det ikke slitsomt med tvillinger" kan dere spare meg for, synes du det er slitsomt med et barn av gangen? Eller klarer du å hente frem flere gleder enn negative hendelser i løpet av dagen? Det gjør i hvertfall jeg. Hva gjør et smil med deg? Et smil til meg gjør meg et hakk gladere, ikke rart jeg smiler så mye. 

Vi mennesker suger til oss det andre gir oss, kosentrer deg om de som gir deg glede i livet - du vil få det så godt med deg selv. 


Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

You and me, babies! I love you to the moon and back again <3 

 

Følg oss på Facebook  og Instagram

#mamma #mammablogg 

Husker du å kjenne på kjæligheten?

Klokken var over 12 da vi kom oss i seng. Vi ble liggende å prate om alt og ingenting før vi til slutt var for trøtte til å si noe mer. Jeg hørte pusten hans ble tyngre da han sovnet. Filmer begynte å fly forbi mine lukkede øyne, jeg hadde nesten sovnet, barnegråt.. Blodet strømmet ut i kroppen. En ytterst merkelig følelse. Hvis du selv er mamma har du nok kjent på den. Hode blir klarere enn krystall, alle drømmene er borte og man lytter med ører som hører like godt som en elefant. Jo, Olivia gråter - tenkte jeg. 

Gråten fortsatte noen hulk, så jeg gikk inn til rommet deres. Der sto hun i sengen og strakte opp armene da jeg kom inn. At jeg for to minutter siden var godt på vei inn i drømmeland var nå helt glemt. Jeg løftet henne opp i armene mine, tok med smokken og bamsen og gikk tilbake til sengen vår. Hun fikk ligge i mellom oss. Klokken var nærmere 1 så hun hadde allerede rukket å sove i nesten 6 timer. Hun var trøtt, men samtidig våken. Den urolige kroppen brukte ikke lang tid på å vekke pappaen. Han strakte armen over henne da hun la seg på han, kinn mot kinn. Du vet når du blir så rørt at øynene fylles med en stor gledeståre, så vakert var det å se de to som holdt rundt hverandre. 

Hennes kropp var urolig, mens hennes sinn var søvnig. Hun laget ikke en lyd, men snudde seg og vendet seg. En kos til pappa, så en kos til mamma, kjenne, føle og ta. Vri, snu og krype. Det var som jeg kunne kjenne igjenn hennes indre uro. Som om jeg kunne se meg selv i mitt barn. Det var som en deja vu fra da jeg selv var liten, men stor nok til å huske det. Min søster og jeg var hos farmor og farfar, farmor var av typen litt vel overhysterisk og redd for at vi ikke skulle ha det bra. Hun insisterte på at min søster og meg måtte dele dobbeltsengen i andre etasje for at jeg som var så liten ikke skulle være alene. Min søster er 6 år eldre. Det tok ikke mange nettene før min søster var byttet ut med farmor, for jeg var akkurat lik min lille datter Olivia. Jeg vridde og vendte på meg, la hodet på min søster, snudde meg og la beina på henne, hode på puten, så beina på puten. En uro til tross for at jeg ikke selv var klar over det, i mitt hode slappet jeg av, men for min søster var jeg en mark det var umulig å sove ved siden av. Jeg spurte alltid min mamma om hun kunne "blappe" meg. Blappe betydde at hun skulle klappe meg lett på ryggen. Og en dag vet jeg at Olivia kommer til å spørre meg om det samme, for med det samme jeg stryker og blapper ryggen hennes vet jeg at det er noe av det beste hun vet. Hun ble helt apatisk, blir liggende helt still og stirre tomt ut i luften. 

I en time lå jeg å strøk og klappet henne, på ryggen og i ansiktet. Da var hun så trøtt at jeg bærte henne tilbake i sengen sin, for slik som min søster sa "jeg får ikke sove med Stine i sengen, hun er så urolig" Men på den timen jeg lå å koset, fikk jeg tid til å tenke over kjærligheten til mine barn og til min fantastiske samboer. Når dagene går i ett fra det ene til det andre så er det ikke så lett å huske på kjærligheten. Noen ganger trenger man å stoppe tiden, og leve i nuet. For meg var det viktig å ta meg tiden til å stryke over min datter, vise henne at vi er der for henne, vise at hun blir elsket høyere enn himmelen av sine foreldre, og det er akkurat det hun og sin kjære søster Otilie blir. Jeg blir lykkelig over å tenke på hvor godt mine barn har det og trist over de barnene som ikke får en god oppvekst. Tidligere på dagen ringte det i bjellen vår, en mann fra Uganda var kommet på sin moped, jeg tok meg i å tenke "åh, det der orker jeg ikke nå", men hans hjertelige smil snudde mine fordommer. Jeg ble stående å lytte til hans ord, han viste meg sine bøker han ønsket å selge. Han var på alle måter en fantastik mann. Jeg ble liggende å tenke på hvordan hans oppvekst var sammenlignet med mine barns, og jeg kjente at jeg var veldig glad for at jeg kjøpte en barnebok. 

Da jeg omsider la meg i sengen igjen for å sove, kjente jeg at hele verden var med meg, ren lykke over all kjærligheten jeg faktisk hadde tatt meg tid til akkurat den dagen! 

Husker du å kjenne på kjærligheten? - stopp alle fordommer, og kjenn på den. Den koster ingenting, men er verdt så mye! 



Jeg elsker dere <3  

Jenter eller Gutter?

Jeg har ofte lurt på hva jeg gjør galt når jeg er ute blandt folk med mine vakre piker. Vi skulle ta en snarttur innom en butikk. Jeg satte jentene ved siden av hverandre i handlevognen og freset inn i butikken, det tok ikke så kort tid som jeg hadde planlagt, for det var hele 7 personer som måtte stoppe oss for å beundre det kanskje litt fascinerende synet av tvillingjentene side om side, Otilie lå med hode på skulderen til Olivia så at synet var herlig var det ingen tvil om. Alle jeg møtte smilte som om det var det søteste de hadde sett og den ene ungen mannen måtte si "har du sett" i hvertfall tre ganger. 


Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

En eldre dame stoppet oss og fortalte meg hvor nydelig barn jeg hadde. Hun tittet litt til og spurte: "er de samme kjønn?" - Jentene satt helt likt kledd, begge hadde de på seg en hvit strømpebukse, kjole med rosa, røde, lilla og gule blomster, rosa bolero og rosa sandaler, det eneste som egentlig skilte de var at Otilie hadde håret i strikk på toppen av hodet. Ja, de hadde på seg den samme kjolen de har på seg på disse nydlige sommerbildene


Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

"ja, de er eneggede jenter" svarte jeg. "Åh, jeg trudde det var to gutter jeg" ...

Og det var ikke første gang noen har trudd at jeg har gutter. Jeg nevnte det på bloggen tidligere en gang, og da skjønte jeg heldigvis at jeg ikke gjør noe galt, for dette var noe mange fikk høre. Om man har gutt trur andre det er ei jente og har man jente så trur andre det er en gutt. 
Og jeg undres på hvorfor så mange enten trur jeg har en av hvert kjønn eller gutter når de stort sett alltid er kledd likt og i rosa og lilla farger. Og teppene i vogna er heller ingen unntak fra fargene.

 
Fotograf: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Jeg har bemerket meg at det ofte er eldre som trur det motsatte kjønnet på jentene, og for å få et slags svar til meg selv på hvorfor de trur jeg har gutter har jeg kommet frem til to konklusjoner

  1. De eldre ser meget dårlig
  2. Det var ikke normalt med "fargekoder" på kjønn for 70 år siden, så at et barn har på seg rosa, lilla, blått eller grønt ikke har noe å si for kjønnet. 

Har dere noen gøyale historier på folk som trur feil kjønn på deres barn? 

Hver tid har sin sjarm!

Follow my blog with Bloglovin

 



Klokken er ca 23, jeg har pusset tennene og fått av meg sminken, jeg tursler opp trappen og går inn på rommet til jentene. Jeg setter på lyset på mobilen og legger den fra meg i inngangen, det svake lyset skinner over to små kropper. Beinene ligger på hodeputen og resten av jentene ligger oppå dynen. Jeg blir stående et par minutter ved hver seng å beundre de vakre foran meg, lure på når de rakk og bli så lange, og tenker over hvordan det er mulig og se så vakker ut når man sover. Så løfter jeg de opp, snur de rette veien og bretter over de dynen før jeg til slutt gir de en kyss og går ut av rommet med en følelse av å være verdens heldigste. Rommet vårt er tvers over gangen, og jeg går å legger meg.

I sengen blir jeg liggende å tenke og lytte. -et host? våknet hun? Nei. -  

Slik som jeg hadde gledet meg til den dagen vi kunne legge jentene klokken 19, ha hele kvelden alene for så å legge seg og våkne opp dagen etter til at jentene våknet. Kanskje ikke så rart vi tenkte at dette ville bli så deilig, vi hadde jo tross alt prøvd på å få inn de rutinene i 9 mnd før det endelig gikk. At begge barna våre nå sover fra 19- 8:30 er vel noe de fleste kan missunne - det er jo helt fantastisk.

Men alikevel så er det noe inni meg som hver kveld håper på at en av dem vil våkne, at hun er lei seg slik at jeg kan hentene henne og la henne ligge i armkroken min. Det er jo ingenting som er bedre enn å kjenne sine barne bli helt rolige fordi de har nærhet med seg selv eller pappaen. Det aller beste er kanskje at man faktisk får lov til å gi så mange koser og kyss man vil når barnet sovner i armene sine. Men jeg må nok bare innse at jentene ikke er babyer mer, de er så store, så flinke og så smarte. De har ikke tid til å være liten mer, de har ikke tid til å ligge i armkroken, det er alt for mye annet som skal utforskes og læres. Etter en dag med så mye aktivitet og stimulig seiler de om i sengene nesten før jeg rekker å komme meg ut døren, og godt er det da at kroppene faller i en så dyp søvn at de ikke har noen forstyrrelser før de våkner morgen etter.  

I dag våknet vi opp til to jenter som høylytt snakket sammen på sitt tvillingspråk. Ord er det jo ikke, men det høres ut som de forstår hverandre selv om ingen andre gjør det. Og når morgen er kommet er jeg veldig glad for at vi alle 4 har hatt en rolig natt og kan våkne blide og opplagte alle sammen, for når en ny dag er kommet følger det med mange nye opplevelser og prøvelser - og det koster mye energi.

Det som er så godt å tenke på nå er at uansett hvor slitene vi kunne være av å fly i trappen hele kvelden for så å måtte legge de små over i vår seng for å selv få oss litt søvn så kommer det noe godt ut av det siden. Et savn over hvor kjærlig og koselig denne tiden var. Jeg gruer meg alltid til at jentene skal bli eldre, jeg er så redd for fremtiden, men så lærer jeg for hver dag at det ikke er noe å være redd for. Dagene blir bare mer spennende og mer givende, og vi sitter igjen med fler og flere gode minner fra de forskjellige stadiene av livene deres. Vi blir rikere for hver dag barna våre vokser og blir eldre. 

<3

Ha en fin dag! 

En helt vanlig hverdag

I dag er det egentlig ikke en helt vanlig hverdag her i hus, for Sophia er ikke her og vi har egentlig langhelg. Men jeg tenkte jeg alikevel kunne dele en helt vanlig hverdag i bilder med dere :) 

Dagen vår starter for alvor til frokosten, den starter som regel i halv 9 tiden. Da setter vi oss alle på kjøkkenet

Når frokosten er spist vasker jeg hender og ansikt før jeg finner frem tannpussen til jentene. De fleste har vel kanskje tannpussen på badet, men jeg synes det er litt lettere å gjøre det mens de enda sitter i stolene sine :)

Klærne de skal ha på for dagen skifter jeg alltid etter frokosten, for da gjør det ikke noe om det blir litt grising mens de spiser. 

Så er det tid for lek og moro, denne dagen jeg tok bilder gikk vi en tur opp på soverommet til jentene, og kosekroken jeg har laget er veldig populær. 

Jeg glemte vist å ta bilde av det lille mellommåltiden jentene spiser før daglurer. For da får de alltid litt youhurt med havregryn i. Og så er det ut å drømme og lade opp til en ny runde med aktivitet senere på dagen. 

Når jentene er lagt gjør jeg husmoroppgavene. Rydder, vasker, går med søppel osv. Før jeg gjerne setter meg ned med en kopp kaffe eller Te og blogger litt. Har jeg enda litt ekstra tid etter det koser jeg meg med et prosjekt jeg holder på meg. Jentene sover normalt 2 timer.

Tiden etter at alle jentene har våknet er nok min favorittid. Da er de så opplagte og fornøyde hele gjengen så hele huset fylles opp med høylytt pludring og barnelatter. Vi pleier å legge inn en fruktlunsj etter de har sovet. Et fint mellommåltid som ikke metter alt for mye før middagen. 

Denne dagen satte vi oss ned for å tegne litt. Jeg har prøvd det en gang tidligere, for ca 2 uker siden og da forsto de ikke hva de skulle gjøre med disse fargestiftene i hånden. Det var mye mer intressant og finne ut hvordan den smakte enn hvordan det fungerte mot arket. Så jeg ble veldig overrasket over at de denne gangen hadde fargene mer på arket enn noen andre sted. Så fort de lærer :D Tips: Fest arkene med litt teip til bordet. 

Plutselig er klokken blitt nærmene 16 og jeg finner frem middagen, som gjerne er laget en tidligere dag og tatt opp fra frysen, eller så har jeg laget middag i dagluren til jentene slik at det er klart når de alle tre er våkne. Da er det nemlig ikke alltid like lett å gjøre så alt for mye. 

Denne dagen var det torsk på menyen - Se oppskrift HER. Jentene mine deler enn litt større bolle med middag og får annen hver skje, Sophia for sin egen bolle - Derfor kun to boller med mat. 



Middagen er et evig gris om dagen, for det er ingenting som er mer gøy enn å ta ut maten fra munnen for å studere det litt og så putte det tilbake og spise. 



Etter middagen følger det noen nye timer med lek og moro, samt at Sophia blir hentet halv 5. Og vips er det tid for kveldstell. Jeg trur vel mine jenter burde vært i badet hver kveld, for det er ikke vanskelig å se at de har hatt det gøy når kvelden nærmer seg. Bading er noe av det beste jentene vet, de blir helt tullete når jeg sier vi skal bade og begynner å tappe vann. Men det er ikke like moro når de skal opp igjen og skifte til pyjamasen. For skifting er klær og bleier finner jentene mine  veldig unødvending. - Finnes det noe kjedeligere? - 

Heldigvis blir det fort glemt, og kveldsmaten slukes

Og tennene må på nytt pusses :)



Før det er GOD NATT <3 




 

For mye TV-bruk hos de minste!

Trudde da virkelig ikke at jeg kom til å måtte skrive dette, men det må jeg altså! Jeg har alltid tenkt at mine barn ikke skal få se på tv mer enn til kos en liten halvtime om kvelden eller en film i helgen - akkurat slik jeg selv har hatt det i oppveksten. Det var jo kun barneTV fra 18:00 til 18:30 som var spennende å se på, og i helgene var det tegnefilmer på morgen. Men utenom det var det ikke mye å se på for en 4 åring, noe som gjorde at det var langt mer spennende å gå ut å leke. 

Og slik vil jeg ha det for mine barn. Jeg synes ikke noe om at barn i dag bruker så mye tid foran tv og dataskjermer, de kommer til å få slukt nok timer bak de skjermene senere i livet uansett. Barn skal leke, de skal lære seg til å bruke fantasien, og de skal faktisk få lov til å kjede seg litt slik at de lærer å bruke hodet til å finne på noe å gjøre fremfor å klage over kjedingen. 

Men så da. Her har noe nemlig gått galt! Jeg har tre små på 1 år i hus mandag til fredag fra halv 8 til halv 5. Alle tre begynner å bli stuptrøtte kl 10, men jeg må holde de oppe frem til 11 i hvertfall før de får ta dagluren i vogna, hvis ikke blir dagluren for kort noe som resulterer i enda mer sutring senere på dagen. Vel den første halvtimen får jeg det til å funke veldig bra ved at jeg blir sittende på gulvet å leke med jentene, men så må jeg opp for å finne frem litt mat før duppen. Og i følge de tre små, spesielt mine egne synes IKKE det er ok at jeg da går vekk fra gulvet. Og nå har jeg tatt meg selv i at jeg setter på disney junior før jeg løper inn på kjøkkenet å finner frem mat, får i de mat og skifter og kler på før jeg legger de ut i vogna. Det er jo så lett, trykke på et par knapper, og vips er det ikke noe sutring og klaging til jeg er tilbake igjen. 

Jeg har tatt i bruk TV'n til det jeg absolutt ikke vil bruke den som, en barnevakt! Jaja, det er ok en gang i blandt, om vi skal bort, og jeg må ta en dusj for eksempel, men nå har den liksom blitt en rutine i dagen og det liker jeg svært dårlig. Haha. Det er så alt for lett å gå i feller for å unngå sutrete barn, og siden jeg er såpass streng på å la jentene ha smokken på dagen har det liksom heller blitt TV. 

Og det er ikke nok med det. For når tv har kommet på glemmer jeg å skru den av igjen, fatter ikke det egentlig for mens jentene sover daglurer er jeg inne og irriterer meg grønn over de forskjellige sangene jeg har begynt å kunne utenatt. Og plutselig har den teite TV'n stått på i mage timer før jeg husker at jeg ikke vil ha den på å får skrudd den av igjen. 

Jeg har også merket at jentene har begynt å overse den, nettopp fordi den er på mer enn den burde vært. TV er ikke like spennende nå som den var før jeg satte den på så ofte som jeg gjør nå. Så egntlig ødelegger jeg bare for oss selv ved å skru den på når jeg egentlig kunne latt den være av. 

Så her er det skjerpings! I dag har ikke TV vært på et sekund og det kommer den heller ikke til å bli før i kveld. I stedet satt jeg på musikk noe jentene liker veldig godt. De sitter alltid å danser med på gulvet med lekene, det er faktisk helt hysterisk morsomt, laaangt mer gøyalt enn å se på TV. 

Hva mener dere om TVbruk? 

I hvilken verden lever vi i ?

Da jeg vokste opp, noe som ikke er så veldig lenge siden i og med at jeg er 23 år gammel, ja, da var vi ute i gatene og skogen til det begynte å bli mørkt og det var tid for sengen. Vi var alltid i nærheten, men utenfor foreldrenes synsfelt. Pappa plystret hver gang det var tid for middag eller kvelds, og da var det bare å springe tilbake til hjemmet, for vi var aldri lengre unna enn at vi kunne høre hans høye plystrelyd. Vi klatret i trærne og bygge trehytter meter over bakken. Vi reiste alene til salamanderdammen for å fange rompetroll eller vi dro ned til jordenene for å ake på vinterene. 

Jeg husker spesielt godt en dag jeg var ute alene i regnværet. Det var så mange snegler ute på vandring og jeg syntes det virket som en glimrende idé og plukke med meg snegle etter snegle, lite viste jeg om hvor vanskelig det er å få av snegleslim fra fingrene - noe som resulterte i hylskrik og blodrøde hender etter skrubbing med de sterkeste såpene vi hadde i skapet. PS: jeg har aldri rørt en snegle med fingrene siden. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg husker akkurat dette, men det er også et sterkt minne jeg har, da jeg gikk i barnehagen hadde jeg for hobby og gå rundt på leting etter maur jeg kunne spise, nettopp fordi jeg digget smaken. På barneskolen hadde vi turdag en dag i uken og på tur spikket vi  (ja, vi spikket faktisk med ekte kniver) pinner som vi la på maurtua for at de skulle tisse på pinnene, når den var tisset på og fin stappet vi alle barna med læreren som frontperson pinnene i munn for å slikke i oss det deilige maurtisset. Haha, lurer på om det i det hele tatt er lov den dag i dag. (?)

Og da må jeg spørre! Hva har skjedd de siste 15-20 årene ? 

Jeg har i flere annledninger møtt på et hysteri jeg selv begynner å le av, helt til jeg faktisk begynner å tenker over hva som blir sagt og om de mener det de sier. Verden (takk og lov ikke alle) har endt opp som et samfunn basert på et hysteri uten like!

Jeg har tidligere pusset opp to gamle fotgaveler til gyngestoler for jentene mine, disse:

En anonym person valgte og legge igjen denne kommentaren: "GRUUUUSOMT frustrerende å se at du ikke har seler eller belter etc.. "

 Er det virkelig sant? Setet på stolen rekker hele 20 cm ned til bakken, om mine jenter klatrer opp og faller ned igjen den dagen de faktisk klarer å komme seg opp på stolene selv, ja da kommer jeg til å si: "oisann, det gikk bra lille venn, opp igjen" - For det er vel ingen som dør av å falle 20cm? Om så hadde vært ville mine jenter dødd opptil flere ganger allerede ved forsøk på å stå selv eller ta sine første skritt, det er ikke slik at de minste har reflekser som sier "ARMENE FØRST NÅR DU FALLER", nei, de smeller i bakken med et sang, og det er nettopp slik de lærer. 

Mamma og pappa var tydelig veldig dårlige forsørgere de også som lot meg sitte på sparken uten seler eller belter etc... Tenk om jeg hadde falt av.. 

For kort tid siden fortalte jeg at jeg hadde vært i Drammens Bad med mine herlige små.. De ELSKER å bade 

Og jeg mottar denne kommentaren: "Jeg vasker gulvet hver dag hjemme pga. bakterier fra dyra. Hehe. Tror jeg hadde fått helt mark hvis gutten min hadde krabbet rundt i svømmehallen/garderoben :p "

Personlig synes jeg synd på barn som må vokse opp med foreldre som er hysteriske for bakterier. Det er studier som viser at barn som vokser opp med dyr har et sterkere immunforsvar nettopp fordi de daglig blir disponert for flere bakterier som gjør dem mer immune enn barn som ikke er vandt med en dose bakterier om dagen. Jeg tenker at barn med foreldre som er livredde bakterier vil bli hindret i å gjøre ting barn skal gjøre - spise jord, leke i sandkassa på lekeplassen selv om faren for at en katt har gjort fra seg der er stor, være på offentlige steder og møte andre barn osv osv.. - 

Det siste som faktisk fikk meg til å le høyt for meg selv skjedde i dag. Jeg delte et bilde av min hånd sammen med min ene datters hånd på et år. Jeg hadde lakket mine neglene og hun hadde fått på et bittelitte negleklistremerke:

Hva trur dere jeg fikk høre? Joda, jeg siterer: "Ka om ho tygge på fingrane sine og får i seg ditta? Ned i lungene feks. Livsfarlig!! " 

STOP KIDDING ME!! Hvordan skal dette på noen måte være livsfarlig? Klistremerket har en diameter på 2x2 millimeter, jeg håper virkelig spiserør/luftrøret til mine et år gamle barn er litt større enn det. Og hva med den steinen hun ene hadde i munn i sted, eller eplebiten hun spiste som var litt for stor så hun måtte hoste den opp igjen og tygge den to ganger til?

Igjen var vist mine foreldre gale som lot meg sitte med et fruktklistremerke på nesa!

Noen ganger lurer jeg på hvordan det er i hjemmet til disse foreldrene som viser til et hysteri uten like. Har de lagt skumgummigulv og dekket vegger og hjørner med det samme, eller sitter barna kun i en lekegrind med nyvaskede tepper? Hvordan vil det gå med disse små når de skal ut og utforske gresset og singelen i gårdsplassen? Eier de ikke hybelkaniner eller en brødskope fra dagen før på gulvet? I så fall ville de nok fått sjokk over å være hos oss en dag, for her får jentene lov til å leke der de finner ut at de vil leke, ja krabber de i gangen og rister på en sko så flyr jeg ikke hysterisk opp av sofaen og vasker hender på de små, jeg fikk heller ikke hjerteinfarkt da jeg fant min vakre Otilie slik etter å ha funnet en søleklump i gangen.

Jeg tenker på hvordan livet mitt ville vært om jeg fryktet dødsfall av et klistremerke eller bakterier, hvordan kunne jeg da kjørt bil? Hvordan kunne jeg hatt med barna på et kjøpesenter? Hvordan kunne jeg fått sove om nettene - tenk om det begynner å brenne, tenk om jentene får dyna over hodet? Jeg kunne i hvertfall ikke hatt vår fantastiske trofaste rottweiler, for hun er jo et dyr så hun kan jo faktisk angripe sine to gode venner som hun er så glad i..... 

Mine tre eksempler over er kun et lite utvalg av hysterien. Barna mine har blandt annet håndlagde rangler med perler på - dette var også livsfarlig å la de små leke med for den kunne jo ryke slik at jentene fikk satt en perle i halsen. Eller: vi har lekegrinden fremdeles oppe fordi jentene elsker å krabbe fra sofaen og opp i lekegrinden for så å sitte å tulle med oss i den - det er også helt uforsvarlig av oss siden de kan jo falle ut. 

Ta alltid forhåndsregler, men la barn være barn! 

(Del gjerne innlegget) 

DAGMAMMA in real life

I dag er det siste dag i den tredje uke jeg er dagmamma, så da tenker jeg det er noen som kanskje ønsker å høre hvordan jeg synes det er å ha ei lita snuppe ekstra i uka og hvordan dagene er med tre jenter på 1 år i stua. 

De første dagene vil alltid være de mest krevende og slitsomme, og det kan jeg innrømme at det var, første uken gikk med på å bli kjent, jeg skulle lære Sophia og kjenne, Sophia skulle bli trygg på at jeg passet henne uten de trygge hun kjenner fra før, og jentene skulle bli kjent med hverandre. De første dagene var ikke slitsomme fordi Sophia var vanskelig å ha med å gjøre, tvert om, hun er en skikkelig godjente som er glad i kos og sjeldent trist og lei. Men det er noe annerledes med å passe andre sine barn, sine egne kjenner man så godt at man til en hver tid vet hva man skal gjøre i de forskjellige situasjoner, med andre sine barn er man så mye mer forsiktig og på vakt for at noe ikke er som det skal. Som for eksempel måtte jeg ut å sjekke vogna sikkert 20 ganger de første dagene for å se at hun sov og hadde det bra, eller om hun var for varm eller for kald. Hvis hun gråt så stormet jeg til for å se hva som var galt i motsetning til mine egne som jeg kjenner så godt at jeg vet hva de forskjellig gråtelydene betyr og handler der etter. 



Sangstund med banan i munn :)

Men, så blir man kjent, og da kan man endelig slappe av på samme måte som man gjør med sine egne barn og da er det egentlig ikke noe mer slitsomt med 3 enn med 2. Alt tar jo så klart litt lengre tid, Sophia i motsetning til jentene mine har for eksempel veldig god tid når hun skal spise. Så mens jentene har knekt ned på 2 skiver hver sitter Sophia med sin første halvskive. Det løser jeg gjerne med at jentene mine får gnage på litt eple når de er ferdige med å spise for å holde motivasjonen oppe til å bli sittende ved kjøkkenbordet til Sophia også er ferdig.


Et av favorittbildene. Otilie og Sophia er ikke vanskelig å be for å få et skikkelig flørtesmil!

Stell og legging i vogner tar også lengre tid, naturlig nok fordi det er en til. Men jeg trur jeg er rimelig effektiv når det kommer til akkurat det, siden jeg er vandt med å ha to fra før. 
Jeg tar alltid den trøtteste først, eller den som er først ferdig med melken, ut på badet, skifte bleie, kle på og legge i vognen før jeg starter med neste og så siste. Det hele tar vel toppen 5 minutter og så sover de søtt i vognene sine. Og for dere som lurte på hvordan jeg får gitt tre små melk med bare mine to armer og et fang, så fungerer det slik:

Et ord som er VELDIG viktig når man har flere enn et barn å passe er SAMKJØRING! Så alle måltider og formiddagsluren skjer på samme tid. Hvis ikke hadde jeg blitt utslitt, for litt tid for seg selv trenger man. Med en gang jentene er lagt i vognene sine i 11-12 tiden vet jeg at jeg har ca to timer på meg til å rydde, vaske, lage middag og blogge om jeg skal det. Så går det i et? Ja, men jeg trives med det. Jentene sover alltid ute, der sover de best og lengst, noe jeg trur alle små gjør. Om det regner er vi så heldige å ha så mye plass med både garasje og en stor låve at de får ligge der med dørene oppe og babycallen ved siden av. 

Når jentene våkner fra dagluren som gjerne er i 13-14 tiden spiser vi en skive brød og går i stuen å leker, da er de alle tre som regel i strålende humør, og det er såå gøy å høre de alle skravle, krype, krabbe og klatre rundt. Så spiser jentene middag i halv fire - firetiden og da er vi som regel ferdig omtrent når Charlotte (mammaen til Sophia) kommer for å hente i halv fem tiden. 

Mange lurer på hvordan jentene mine synes det er å ha ei til å dele meg med. Og jo, de synes nok det er litt urettferdig til tider så jeg merker at de er mer mammaklengete og klager litt mer om jeg forsvinner i et annet rom, men det går overraskende bra. Så lenge de ikke er trøtte eller sultene freser de rundt sammen som tidligere, og litt ekstra mammakos gjør ingen ting for meg akkurat ^^, 

DU VET DU ER MAMMA NÅR...

Hvor ofte tar jeg ikke meg selv i å tenke: jeg vet jeg er mamma når ... Og hvorfor ikke rable ned alle når'ene da 

Du vet du er mamma når du:

  • rugger på handlevogna i butikken uten barn i
  • går strake veien til heisen for å komme deg opp og ned i etasjer selv om du er alene og frisk til beins
  • oppdager at du til en hver tid har bleier og våtservietter i vesken
  • slutter å legge merke til gupelukten som oser av hele deg, noe din venninnen påpeker ved møteklemmen 
  • reiser ut av huset og tenker at bare den ene gulpeflekken på låret ikke gjør noen ting, det kunne jo vært MYE verre
  • inser at puppene ikke lengre er et sexsymbol, men et matfat
  • har sluttet å amme og oppdager at puppene ikke lengre er runde og faste når du bøyer deg fremover, men i stede henger som tomme filler 
  • plutselig finner dine første grå har
  • går med en følelse av å ha glemt noe om du er en tur uten barna
  • finner på de utroligste løsninger for å redde en situasjon 
  • har fått "lille Petter-edderkopp" og "bjørnen sover" på hjernen og gjerne går å synger på dem litt halvhøyt i butikken 
  • ikke tenker over at du får bæsj på hånden eller tørker vekk elvertallet under nesa på barnet ditt med fingrene - det er jo bare å vakse det av igjen...
  • plutselig begynner å smile til alle mødre du møter 
  • tråkker på en legokloss for 10. gang den dagen
  • må vaske gulv, vegger og vinduer flere ganger i uken fordi det konstant er fingermerker på alt
  • ikke lengre har pyntegjenstander eller blomster nærmere enn en meter over bakken 
  • er veldig fornøyd med å våkne klokken 8 på en lørdag
  • setter på minst en oppvaskmaskin og en vaskemaskin om dagen
  • setter på vaskemaskinen en gang til fordi du glemte å ta ut de våte klærne som ble vasket for to dager siden 
  • tørker alt i tørketrommelen i stedet for å henge det opp
  • heller vil ta en tur på kino enn å dra på fest ved barnefri
  • reiser på shopping med bursdagspengene dine og kommer hjem uten en ting til deg selv
  • putter smokken i munn for å rengjøre den 
  • legger merke til at barnet ditt kikker rart på deg om du har tatt på deg sminke
  • synes snørr og mat i hele fjeste på de små er søtt i stedet for ekkelt
  • setter barna dine foran ALT!

Denne listen er faktisk uendelig.. Og i stedet for å fullføre den sender jeg ballen over til dere og spør hva er ditt utimate

"du vet du er mamma når ... " ??

 - Speiltvillingmammaen 

RUTINER....

Det store ordet for harmoni og velstand i hjemme må være rutiner. Vi mennesker er vanedyr så rutiner gjør at vi får en trygghet i hverdagen, og det gjelder spesielt de minste i huset. Når man får barn så må man få inne det vi kaller gode rutiner for at vi skal klare det ekstra som hører et barn til eller to eller tre. Hverdagen etter man får barn ser totalt annerledes ut enn før man får barn, for uansett hvordan man prøver å legge opp dagen så er det til syvende og sist barnet som bestemmer. 

 

Siden dagen jeg fikk vite at det var to babyer i vente begynte jeg å fokusere på at jeg måtte jobbe inn gode rutiner helt fra starten. Dette var på oppfordring fra andre tvillingmammaer men også "enling" mammaer. Jeg var nødt til å jobbe for å få tvillingene synkrone med hverandre og da måtte dagen legges opp etter et "stramt" skjema. Mat hver 2. time (det var litt ofte pga prematuritet), ut i vogna etter 11 maten, i sengen da og da, bade da og da, legge opp til besøk da og da, osv..

Når rutinene er i boks føles hverdagen som en lek, har man gode rutiner kan man hele tiden ligge et hakk foran og da er det ingen tvil om at det blir mindre gråt, mindre sutring og mindre stess. MEN rutiner har den svarte baksiden.. 
For det å få inn en god rutine kan ta uker og måneder å få til, også skal det ikke mer enn en dag annerledes for at den gode rutinen er helt kjørt igjen.

Jeg merket dette godt da vi ENDELIG hadde fått inn god rutine på legging hvor jentene omsider sov fra sengetid kl 19 til kl 7 dagen etter, så kommer det forbi en liten forkjølelse og vips er alt som het gode leggerutiner forduftet som vanndammen en varm sommerdag.  

Plutselig har vi to som ikke sovner før klokka nærmer seg midnatt12, og som våkner igjen før klokken slår 4. "gjesp". Men er man tett i nesen så er man tett i nesen og for meg ville det vært galt å la de ligge å gråte seg inn i søvn igjen.
Jeg kjenner ofte på at jeg føler meg litt flau over å si at vi ikke har noen problemer med å ta opp en av jentene om hun våkner på kvelden/natten og kanskje til og med la de sovne i sengen vår. Det er så mange som mener dette er fy fy og at man kun gjør en stor bjørnetjeneste for seg selv. Men jeg klarer ikke å bli enig i det, og derfor sier jeg det høyt. For oss er det faktisk mye bedre å slippe gråten enn å kjøre "den harde veien" og høre på gråtingen til de sovner av utmattelse. Jeg får vondt inni meg av å høre barna mine gråte, og da mener jeg ikke sutre. Om det får gått noen minutter før jeg går inn til jenta som står opp etter sengen sin og hikstegråter med krokodilletårer kjenner jeg bare en bølge av dårlig samvittighet slår over meg. 



Men det jeg vet, uansett om jeg tar de opp når de gråter, så kommer den gode rutinen tilbake, om jeg må bruke to uker lengre tid på det så er det for meg helt greit, ja faktisk bedre enn greit. Ved at jeg henter det gråtende barnet og legger det i armkroken min i sengen slipper BT å våkne, jeg våkner alltid først når babycallen slår inn. Og i sengen sovner både jeg og Otilie/Olivia etter et par minutter. Prøver jeg å roe de i sin egen seng vil jeg bruke en halvtime til en time, og nattesøvnen blir fort ødelagt for mer enn meg i dette huset. Dagen etter kan vi våkne opp uthvilte alle sammen og starte på nytt med et forsøk på gode leggerutiner når kvelden atter en gang har kommet. 

 

DAGMAMMA

Det å få et barn i barnehage er ikke alltid like lett som man skulle trudd. Det sies at det er en fordel og være født de første seks mnd i året for at man skal ha fordel når det kommer til barnehageplass, om barnet er født i det første halvåret skal skal man være garantert barnehage plass fra høsten av. Er man født i siste halvår så er det ikke sikkert man får barnehageplass før høsten to sommere etter barnet er født. Siden det i Norge fremdeles kun er hovedopptak på høsten. Men alikevell så strekker ikke permisjonstiden til om man er født tidlig på året eller sent. Si et barn er født i februar, da kan man klare å strekke ut permisjonen i 59 uker om man velger 80 % lønnet permisjon. Velger man 100% blir tiden kortere, 49 uker (Kilde: NAV). Når permisjonen er over må naturlig nok mange ut i jobb igjen hvis økonomien skal strekke til. Men det er fremdeles noen mnd til august, verre blir det jo da om barnet er født i oktober. 

Hva skjer da med barnet om det ikke er plass i noen barnehage før i august igjen? Jo man blir nødt til å finne noen som kan passe barnet, familie eller skaffe seg en dagmamma om man ikke har råd til å gå hjemme selv.

Da jeg var liten var dagmamma veldig vanlig, mamma passet nabogutten da jeg var baby, og jeg var hos dagmamma fra jeg var 1 til 3 år og begynte i barnehage. Jeg har alltid tenkt at dagmamma som en start på å være borte fra mamma eller pappa en hel dag er en veldig myk overgang til det å skulle begynne i en barnehage hvor alt blir mye mer upersonlig og veldig mange mennesker å forholde seg til. I dag har jeg forstått at det er vanskelig å finne en dagmamma, og mange er skeptiske til det. 

God grunn til skepsisen, jeg vet ikke om jeg hadde sendt barna mine til en dagmamma jeg ikke kjente fra før. Man vet aldri hva som skjer bak lukkede dører og tanken på at det kun er en voksen der er skremmende om man ikke kjenner personen, for h*n kan jo faktisk gjøre det h*n vil uten at noen ville registrert det annet enn barna som kanskje ikke har begynt å snakke. Det er vel dette som kanskje er den store forskjellen fra tidligere, før var det langt flere som valgt å være hjemme og passe et eller flere barn i tillegg til sine egne for å spe på litt økonomisk. Det var alltid en eller annen bekjent som gjorde dette. I dag er det så få at man må sitte på nettet å lete etter dagmammaer.

Jeg har tidlig tenkt at jeg skal prøve meg som dagmamma, det blir lettere økonomisk, jeg trur også jentene har godt av å være en til for de er som to dråper vann. Jeg er veldig glad i barn og har jobbet et år i barnehage slik at jeg føler meg trygg i å skulle passet et barn som ikke er mitt.

Min beste venninne lurte på om jeg kunne passe datteren deres da det ikke så ut til at hun fikk plass før sømmeren, men plutselig i februar ble det ledig. For en mnd siden ringer en annen av mine beste venninner og lurer på om jeg fremdeles skulle være dagmammma som jeg hadde snakket om tidligere. Venninnen hennes som jeg vet hvem er igjennom bursdager ol. var helt desperat etter å finne en dagmamma da hun allerede er ute i jobb og faren til barnet ikke har lenge igjen av permisjonen.

Så jeg sa meg villig til å bli dagmamma, og til mandagen blir første dag med tre jevnaldrende i heimen. Mor og datteren som skal være her var på besøk hos oss for å bli litt bedre kjent og de tre jentene hadde det veldig spennende med å hilse på hverandre. Hun var litt redd for hunden vår, noe som i og for seg ikke er så veldig rart da Tyra er 4 ganger så stor som henne, men jeg tenker hun venner seg fort til rottisen også.

Jeg synes det er en veldig god ting at jeg kan hjelpe en annen familie, og jeg er veldig spent på hvordan det blir. Det sies jo at 1 er som ingen og to er som 10, så det å få en til når man allerede har to er en mindre overgang enn å gå fra en til to. Jeg er jo vandt med å være effektiv og jeg har vel tenkt tanken at jeg "jobber på et samlebånd" når jeg har badet, skiftet og kledd på en for å sette barnet på gulvet og starte på nytt. Haha.

Den gode siden for andre som har et barn og som synes permisjonstiden går alt for fort er jo nettopp å velge og være hjemme litt ekstra og passe et eller to barn til slik at man økonomisk sett har råd til å være hjemme "ulønnet". En god måte å få tilbringe mer tid sammen med sitt barn i tillegg til at det ikke blir kjedelig for barnet om det skal være hjemme lengre enn et år med bare mamma eller pappa.

MorsFølelsen



Jeg skal prøve å gjøre om tanker til ord når jeg nå skal fortelle om morsfølelsen 

Jeg trudde at den dagen jeg ble gravid ville morsfølelsen komme over meg som et lyn slår ned i et tre. Sannheten var at jeg ikke følte meg noe annerledes enn jeg følte meg 5 minutter før pinnen viste to streker. Dager ble til uker og uker ble til måneder. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kjente de sterke følesene over å skulle bli mor. Magen voskte seg større og det faktum at  noe voskte inni meg ble mer virkelig.

På kino i svangerskapsuke 16 kjentes det ut som det boblet i magen min, helt nede i magen min. Jeg husker ikke mer av filmen etter det. Det var akkurat slik min eldre søster hadde beskrevet hvordan de første sparkene ville kjennes ut. Jeg fikk en varm følelse inni meg.

Etter den dagen fikk jeg en trang til å stryke meg over magen flere ganger daglig. Allikevel følte jeg at det var små fisker som svømte rundt, for uvirkeligheten over at det var mine barn var alt for stor .. 

Jentene ble født, 32 svangerskapuker på vei, noe som betydde at jentene var premature og trengte hjelp til klare seg. Der foran meg lå det to små piker i åpen kuvøse. Ledningene som var festet til kroppene deres ga meg en trang til å gråte, som om jeg kjente den største smerten i mitt liv uten å ha vondt et sted. Det er morsfølelsen.. Følelsene som kommer av å se ditt barn lykkelig eller lide. 

Morsfølelsen er trangen til å gråte når barnet får et stikk av en sprøyte som utløser et smerteskrik. Trangen til å gråte når barnet fryser. Trangen til å gråte når barnet slå seg. Trangen til å gråte når barnet våkner i sengen sin og gråter og du føler du burde vært i det rommet lenge før barnet våknet og ble redd fordi du ikke var der. 

Det å skulle beskrive morsfølelsen er nesten umulig, men det kjennes nesten ut som at alle følelser til barnet fordobles i egen kropp. 

Du vil kjenne en redsel du ikke har kjent på før. Hjertet begynner å dunke og du kjenner frykten sprer seg i kroppen din i det du titter opp i sengen til barnet på morgen for å se at det fremdeles puster. Du fylles med skrekkslagne tankene over alt som kan gå galt - hva om jeg ramler i trappen med barnet i armene, hva om jeg kolliderer på vei til butikken, hva om noen kidnapper barna mine .... Du oppdager at du er i stand til å gjøre hva som helst for barnet ditt om det så hadde vært å løpt inn i et brennende hus eller krype blandt eddekopper om det hadde vært reddningen. 

Morsfølelsen er også trangen til å gråte når barnet gir deg sitt første smil. Trangen til å gråte når barnet laget prompelyd med munnen sin. Trangen til å gråte når barnet tar sitt første krabbetak, skritt, ord..... Sammen med tåren og klumpen i halsen klarer du ikke la være å smile, det bredeste smilet du har hatt på din munn. 

En dag prøvde jeg å fortelle min venninne hvordan morsfølelsen kjennes ut - tenk deg følelsen over å være nyforelsket, hvor du flyr på en rosa sky og du tenker at du ikke kan ha det mer fantastisk enn du har det akkurat nå også ganger du den følelsen med 1000

Morsfølelsen sett fra utsiden er latterlig, tenk å kunne bli så stolt over noe så "lite", som at barnet ditt griper tak i en leke for første gang, sier "ma-ma" eller reiser seg på egenhånd. Tenk å kunne bli så selvektiv - det finnes ikke et barn ute i hele verden som er vakrere enn ditt. Det er akkurat dette som beskriver morsfølelsen.

Jeg klarer ikke forstå at mamma har de samme følesene for min søster og meg som jeg har for mine barn, men det kjennes så godt å bare vite det. 

Ditt barn blir din drømmeverden. Ditt barn får deg til å smile i det sekundet du holder på å gi opp. Ditt barn får deg til å se en side av deg selv du bare kunne drømme om at du hadde. Ydmykheten  og  kjærigheten... 

Følelsen over at barnet ditt søker trygghet hos deg, at barnet kommer bort til deg når det gråter og gir fra seg et par hikst og et tungt pustedrag i det du løfter barnet inntil kroppen din - jeg har bare to ord å si til det:

#DENFØLELSEN

Jeg elsker dere Otilie og Olivia 

- SpeiltvillingMammaen 

 

Bilsete nr 2. Opptil 4 år.

Sist lørdag var vi på BarnasHus for å se på nye bilstoler til jentene, det begynner å bli litt trangt i nyfødt setene, så da må de  oppgraderes litt. 
Når det kommer til sikkerhet er BT og jeg veldig nøye på å ha kavlitet og vi syntes det var greit å kjøpe nytt da vi er sikre på at setene ikke har vært igjennom en kollisjon. Vi fant ut at det var to som var aktuelle for oss. Det var IZI Combi X3 Isofix eller Cybex Sirona. Jeg syntes IZI sin var penest som første inntrykk, BT syntes Cybex så best ut.
Vi fikk masse gode råd på BarnasHus om de forskjellige bilstolene, vi fikk også med oss en brosjyre hjem slik at vi kunne kikke litt mer.

Jeg er veldig glad for at BT alltid skal lese masse om et produkt sammenlignet med andre før han kjøper. Vi satt og så på filmer på youtube og BT leste høyt side etter side med forum og blogger som hadde kommentert disse stolene opp i mot hverandre.

I går var vi inne og fikk prøve setene i bilen. Og da ble det egentlig soleklart hvem vi skulle ha. 

Litt om stolene: 


IZI Combi X3 med isofix


Izi bilstolene er godt kjente stoler av høy kvalitet og sikkerhet. De er veldig pene i designet og barnet sitter godt i stolen. Barnet sitter høyt i setet, fordi basen på stolen er ganske stor, ryggen er lengre enn hos de fleste andre bilseter og det har ganske god beinplass til barnet. Det er kun isofix ved setet vendt bakover, hvis man må snu setet som ikke er så uvanlig innen barnet nærmer seg 4 år, så må setet festes med sikkerhetsbeltet i bilen - noe som gjør festingen 70 % mer utrygg enn ved feste av isofix. Ikke fordi belte er dårligere, men fordi det er lett å feste belte feil for at barnesete skal sitte trygt ved en kollisjon. IZI setet er godkjent bakovervendt til barn fra 0 til 18 kg.

 

Cybex Sirona

Litt nettere enn IZI setet og har litt kortere rygg, isofix bakovervendt og fremovervendt. Ny forskning viser at 5 punkts sele fremovervendt er mindre heldig enn anslått da det gir et voldsomt trykk mot skuldre og nakke ved en kollisjon. Derfor har Cybex Sirona 5 punkts sele når barnet sitter bakovervendt og ryggen vil ta på seg støtet ved en kollisjon og pute i stedet for 5 punktssele når barnet blir vendt fremover. Puten kan se litt voldsom ut, men etter erfaring fra kunder begynner barnet å sove på puten eller bruke puten som et bord for å tegne/lese bok på. Ved en kollisjon vil barnet støtes mot puten med store deler av fremkroppen som minsker risikoen for skader på nakken og skuldre. Se video HER om du ønsker å se hvordan puten fungerer ved en kollisjon. IZI setet kan vendes ut 90 grader slik at at insetting og fjerning av barnet blir enkel og ergonomisk. Den kan også endre stilling fra sittende til en bakovervendt hvileposisjon, veldig fint som overgang fra babysetet til stort sete, da de kan sitte i den mer liggende stillingen til de er så store at de ønsker å sitte å se. Stolen bygger ikke noe mer ut selv om den er i hvilestilling fordi den vippes samtidig nærmere baksetet. Godkjent fra 0-18 kg (opptil 4 år)



Da vi hadde satt setene inn i bilen ble svaret ganske klart. Det blir Cybex Sirona på oss! Den har som sagt de veldig gode funksjonen med at man kan vende setet ut til åpningen og vippes til hvilestilling. Men hovedgrunnen var nok at det setet er en del mindre. Barnet sitter lavere fordi basen er mindre enn på IZI setet, også er ryggen litt kortere. Dermed treffer den senere på setene foran i bilen. Med IZI setet blir beinplassen foran umenskelig for mennesker over 170 cm. Det var nærmere 15cm bedre beinplass med Cybex setet og selv for BT og meg som ikke har spesielt lange bein ble det ikke mye behagelig å skulle sitte å kjøre med IZI sete bak. Når jentene blir passet hos andre er det like greit å bytte bil med de som passer da bilen vår som regel er større enn de andre sine, har seter ferdig motert og det er plass til tvillingvogna baki (vi har en mazda 6, stasjonsvogn, 2008 modell om noen lurte). Skal mamma og typen ha jentene så kommer det til å bli skrekkelig trangt selv med Cybex setet i fordi de har så lange bein. 

Siden BT fikk setet han ønsket seg fikk jeg lov til å velge farge ^^, Hihi. Det blir lilla og rosa 



Sutring

Sutring trur jeg kan få en hver til å gå på nervene. Haha, jeg vet ikke om noe jeg blir mer sliten av enn to babyer som sutrer over lengre tid. Jeg har lurt på hva som er vitsen med denne sutringen, det er jo ingen dyr som har behov for å sutre på samme måte. Ja, en liten valp piper jo litt, men jeg er sikker på at babysutring er verre for moren enn valpepipene for en nykommen hundemamma. 

Jeg mener jo ikke at sutring ikke skulle eksistert, for det er så klart bra de gir utrykk for sult, trøtthet og smerter. Jeg snakker om den sutringen som kommer for å få oppmerksomhet. Som at et barn krabber mot deg, strekker hennene i været og begynner å sutre i stedet for å lage en litt gladere lyd. 

Jeg husker jeg ble sittende å snakke med venninnen min om at vi gledet oss til den dagen det ble slutt på sutringen, men da kommer vel sikkert klagingen i stedet. 
Jeg kan ikke si at jentene her sutrer veldig mye, men litt er det så klart og noen ganger virker det ikke som at noe hjelper. De sutrer for å komme opp på fanget, så kommer de opp på fanget med et stort smil også går det et halvt minutt så begynner de å sutre der også. Så er det å se om det er mat eller søvn de trenger. Sutringen kommer som regel mest når kvelden nærmer seg og da er plutselig alt galt. Så sutres det så klart om den ene klarer å rappe leka den andre hadde i hånden. Det er så klart fryktelig trist, og selv om de sitter i et hav av leker må de ha akkurat den ene leken så klart.

Det jeg synes er så vanskelig med sutringen er om jeg skal overhøre det eller stoppe det ved å gi oppmerksomhet. Jeg er redd for at om jeg løfter opp den sutrende hver gang vil sutringen bare utvikle seg til å bli et problem.  

"å gi barnet oppmerksomhet - også negativ oppmerksomhet som irritasjon og kjefting - er omtrent det verste du kan gjøre. Barnet konstaterer at det har fått respons, og det er det viktigste for han eller hun. Slik kan sutring bli en vane som er vond å vende" sier en Rose Stien i et innlegg jeg leste om sutring (her om du vil se)

I samme innlegg legger de frem 5 grep for å få slutt på sutringen. Jeg synes de var ganske gode 

1. Forklar barnet at du vil høre den STORE stemmen hans hvis det er noe han vil.

2. Ignorer all sutring så langt du klarer.

3. Gi barnet positiv oppmerksomhet med en gang han slutter å sutre og eventuelt snakker til deg med ?sin store stemme?.

4. Husk at all oppmerksomhet er oppmerksomhet - så å svare barnet med kjefting når det sutrer, hjelper ikke på å få det til å slutte.

5. Positive tilbakemeldinger avler positiv adferd generelt. Prøv å rose barnet ditt 5 ganger per positive ting det gjør/ sier/ gir uttrykk for.

Men alt er jo så enkelt og greit i teorien. Det er ikke alltid like enkelt når man er i situasjonen. Jeg vet at det blir slutt på sutringen om jeg gir de en smokk og setter på tv, men hvis jeg tyr til det skal jeg være på randen av sliten selv. For jeg vet så godt at det ikke er slik jeg vil ha det og at i neste situasjon så blir de sikkert sutrete fordi de ønsker å se på tv og ha tutten i munn. Jeg har funnet ut at det er veldig enkelt å gå i fellene med egne barn, som eneste fornuftige det gjør er å lage en bjørnetjeneste for seg selv. Det virker jo mye mer hyggelig i det øyeblikke man gir de viljen sin og de begynner å smile og le, men alt i alt så trur jeg vel de enkle løsningene er med på å skape flere problemer enn goder. 

Jeg har også lagt merke til at om de ikke ser meg så sutrer de ikke på samme måten. Selv om den ene stjeler leka til den andre så stopper sutringen etter et par hulk og hun tar heller "ansvar" for sin egen lille tragedie ved å krabbe bort å naske leken tilbake. Er jeg i samme rom setter de seg bare på rompa, kikker bort på meg og kommer med verdens største sutreleppe, om jeg later som jeg ikke hører det blir sutringen høyere og de kommer krabbende bort for å klage litt ekstra. Haha, er det mulig. Kanskje jeg har gitt de for mye oppmerksomhet ved sutring? 

Håper det er noen som kjenner seg igjen. Kom gjerne med tips til sutringen.  
 

 

DEN perfekte kroppen!

Takk mine tøffe lesere som tørr i stå frem til tross for et totalforvrengte kroppsbilde dagens samfunn karakterer som idealkroppen. Jeg kjenner det brenner av iver når jeg nå skal skrive om kvinnekroppen. 
Med en gang man velger å gå ut offentlig med noe finnes det alltid de som er uenige og sier i mot. Bra er så klart det, ellers ville verden blitt ganske kjedelig. Sist jeg hadde oppe kvinnekroppen her på bloggen var i forbindelse med at jeg hadde vært på radioen og snakket om nettopp dette og da fikk jeg blandt annet høre at det ikke var noe galt med å være tynn og ikke bære merker på kroppen etter en graviditet. Jeg lurer på når i alle dager jeg har sagt at det er galt og være tynn og ikke ha merker på kroppen? Men ja, altså poenget mitt handler ikke om at jeg vil at noen skal se ut som en "norm" for vi er alle forskjellig!

Jeg synes riktig nok at kroppsbildet nå om dagen ikke står frem som et godt eksempel. Kroppsidealet er sykelig, kroppsidealet fører til spiseforstyrrelser og dårlig selvtillitt. Hvordan vil utstillingsdukkene i klesbutikken at vi skal se ut? Synes du klære disse damene har på seg blir like pene på deg selv, eller ender du opp med å kikke nedverdigende på deg seg i speilet i prøverommet? Disse dukkene er mest sannsynlig 10-20 cm høyere enn deg og veier 10-20 kg minde. 

Føler du deg fresh etter å ha sett Victoria Secret Show på TV? Eller blir du nok en gang rimelig skuffet over deg selv når du møter din egen nakne kropp i speilet? 

"La være å se på slik da vel", sier mange. Hvordan i alle dager skal man klare det spør jeg om da? Jo, du må utelukke alt som heter TV, nettverk, byer og butikker. Veldig 2014 er det ikke? 

Synes jeg det er feil at modeller er slanke og veltrente? Så klart ikke. Det som mangler er en større variasjon, kropper som kommer i flere størreler en size 0, som gjør at en hver slipper å sammenligne seg med mennesker de ikke ville passet til å være. 

Det er ikke rart at synet på den perfekte kroppen blir sykelig når vi allerede fra barnehage alder blir møtt av barbiedukker som er så slanke at om de var et menneske verken kunne stått oppreist eller hatt mensturasjon. Jeg har vist bildet under tidligere, men jeg tar meg friheten til å vise det igjen. Hvis vi skulle sett ut som damene designerene tegner ville vi sett slik ut:



Vi vet at det er farlig å være overvektig, at overvekt kan føre til en rekke sykdommer. Det legges ikke like mye fokus på hvor syk man kan bli om man utvikler en spiseforstyrrelse. En sykdom som vil vare ved resten av livet, som gjør at mat blir ens verste fiende, som ikke fører med seg annet enn dårlig selvbilde, depresjoner, hodepiner, konsentrasjonsvansker og likt med fedme - død i verste stadie. 

Kropp har og vil alltid være noe som vil ha et stort fokus hos mennesker. Det vil alltid være en trendy kropp vi skulle ønske vi kunne vært like som. Nylig var denne kroppen høy og slank, med lange bein. Nå er den høy, slank og fit. Blodårer og muskler skal være synlig sammen med ribbeina. En kropp man må ofre tid for å skape, en kropp som i utgangs punktet er ganske unaturlig for en kvinne. En kropp som ikke lengre anses som en sunt forbilde for mange.

At noen har en slank-fit kropp er også helt greit, og jeg blir drit imponert og kvinner som bruker så mye tid på trening og riktig ernæring til å skape disse kroppene, men jeg blir like imponert over kvinner som tørr å vise hvem de er selv om de har en veldig annen figur. Det gjør dem ikke noe mindre flotte å se på.
Jeg gikk modell på et moteshow en gang, en av undertøysmodellene var 50 år og hadde født tre barn. Rett før hun skulle ut å gå ble hun rå usikker og ville trekke seg. Hun så fantstisk ut, hun så ut som en mamma som var tøff nok til å vise hvor flott hun var. Ut gikk henne og kom tilbake med det størte smilet av oss alle.  

Se på alle disse kvinnene under. Dette er mødre til et barn, til flere barn og til tvillinger. Dette er kvinner som har sendt meg bilder av deres kropp for å vise at vi alle er forskjellige. Kvinner som vil være med på få andre til å kunne føle seg vel i sin egen kropp uansett om de er slanke, større, ute merker eller med. 

Jeg kjenner jeg blir glad inni meg når jeg ser disse bildene. Kanskje er det fordi jeg vet at de har bært frem det vakreste på denne jord. 

Vi trenger et sunnere bilde på menneskekroppen, og det vil si en større variasjon. Et kroppsbilde som lar det være greit å være tynn, men som også gjør det greit å ha former og merker. Kroppene våre er like forskjellige som ansiktene våre. 

Tenker du over at venninna de er styggere enn deg selv om hun har mer merker og former enn deg? Jeg ble liggende å tenke på mine venninner og selv om ingen er like i fasongen, har jeg aldri tenkt over at de ikke ser bra ut fordi de ikke ser ut som Heidi Klum. Det blir nesten som med kviser. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan irritere meg over en kvise som titter frem midt i pannen. For meg føles det da ut som et vulkanutbrudd av gugge, men det er ingen som egentlig legger merke til den før jeg selv har kommentert det. Jeg har ører i forskjellig størrelse, faktisk er det ene 1 cm større enn det andre. Ingen hadde merket det hadde jeg ikke sagt det, men selv har jeg irritert meg over dette. 

Det er du som finner feilene ved din kropp, det er du som føler at låra skulle vært slanker. Det er ikke venninna de, det er heller ikke mannen din eller barna dine. Men jeg trur mye skyldes mediene og modellene vi sammenligner oss med. Tenk en verden hvor vi slapp å alltid sammenligne oss med kroppen de færreste av oss har. At vi i stedet kunne sammenligne oss med kropper i alle fasonger. 

"Man får uansett ikke gjort noe med det" sier alle. Neivel, jeg gir det en start og jeg sender kasteballen vidre, noen som tar utfordringen:

"SKAP ET SUNNERE KROPPSIDEAL!"

Jeg shouter det beste innlegget her på bloggen om noen tørr om å skrive om dette temaet. 

(del innlegget og spre et sunnere kroppsideal)

Bad med babyen din

Hvis jeg kan anbefale en aktivitet til alle mødre som er hjemme i permisjon med sitt lille barn så må det definitivt være å ta med babyen/barnet i bad med oppvarmet vann. Jeg har alltid hatt en drøm om å begynne på babysvømming den dagen jeg fikk barn. Problemet kom desverre for oss når det viste seg å være to. Babysvømming er nokså dyr og man må betale per barn man har med, det er søskenrabatt, men alikevell vil det koste flere tusen. Og så er jeg helt avhengig av å ha med en til voksen som kan holde en av jentene, og siden BT jobber overtid nå og da og ikke kan helt bestemme når det skal skje så ble det for stor risk til at vi meldte oss inn i et kurs. 

I dag reiste jeg og jentene til Drammens Bad sammen med venninna mi, samboeren hennes og datra deres på 1 år. Pappaen har permisjon og venninna mi studerer så det er ikke alle dager hun er på skolebenken. De har også gått på babysvømming med lille Ella, så da var det veldig fint for meg og være med de og få litt opplæring og i tillegg ha to ekstra hender til jentene mine :) 

Det var bare såå gøy. Jentene elsker å bade, og i de varme bassengene var det like behagelig for hu mor ;) Jeg har alltid elsket å bade selv, jeg er født i fiskene og har levd litt etter at jeg selv har trudd jeg har vært en liten fisk i vannet. Mamma pleide å si at så lenge hun så to føtter stikke opp av vannet et sted viste hun hvor jeg var, for det å dykke og svømme har vært en av mine største gleder som liten. Jeg svømte fra jeg var 4 og gikk på svømmekurs, hoppet desverre av ganske fort da jeg er verdens mest hårsåre jente så det å skulle ha på den badehetta ble etterhvert et nulltema da det endte i hyl og skrik. Haha. Heldigvis var vi mye på stranden og på tok med teltet til innsjøer slik at jeg fikk buktet meg rundt som den lille havfruen jeg ønsket å være. 
Jeg ble alltid med på de lange svømmeturene sammen med pappa og min søster som er 6 år eldre, senere med årene har jeg alltid vært blandt toppen av de raskeste svømmerene i klassen og jeg skal si dere jeg var meget sur om mensen traff med svømmetimene da den kom. Haha.



Min bikini er fra fjordårets sesong på H&M, jentene sine badedrakter er fra Accessorize 

Jeg trur det er veldig viktig å la barna være mye i vann fra de er små, da lærer de seg til å bli gode svømmere og ikke minst slipper de å bli redde for vann. Mamma har en god historie fra jeg var liten og gikk på svømmetrening. Vi skulle lære oss å få vann i ansiktet så da satt hele gruppa på kanten og plasket med beina mens en og en måtte svømme igjennom. Jeg har aldri likt å bli sprutet i ansiktet så jeg dykket under og svømte under vann forbi rekka med plaskende bein. Svømmetreneren konkluderte med at det ikke var noen fare for at jeg skulle være redd for å få vann over hodet.

Smokk eller ikke Smokk??

I dag tar jeg opp det store smokke spørsmålet. 

Jeg har skjønt etter at jeg fikk barn at spørsmålet om barnet bruker smokk eller ikke er veldig poppulært og det er morsomt å høre andres meninger om dette, jeg føler det er litt sånn svart-hvitt mening om barnet skal bruke smokk eller ikke. Den ene gruppen ser ikke noe i veien med å la barnet bruket smokk, mens den andre gruppen er veldig motstander av det. 

Jeg får vel med en gang si at: ja, mine barn bruker smokk. 

Igjen en veldig morsom greie for mitt inntrykk av egne erfaringer og etter hva jeg har hørt av andre, så anbefaler nyfødt-intensiv smokk, mens nyfødt har det nærmest på svartelista (ok, jeg setter det kanskje litt vel på spissen) 
Vi lå jo på nyfødt-intensiven i 3 uker, så der har dere en av grunnene til at jentene her i hus bruker smokk. Smokken ble puttet inn i de alt for små munnene helt fra starten av, det så virkelig ikke bra ut i det hele tatt. Haha, stor smokk eller liten unge? - smokken er i helt vanlig størrelse gitt, for ikke å snakke om at hun drukner i str 44. 

Grunnen til at nyfødt intensiv anbefaler smokk (i hvertfall til premature) er fordi de er veldig mye svakere enn en termingått baby og for at de skal lære seg til å klare og amme så fort som mulig så bruker de smokken til å styrke sugemuskulaturen. Dette er ganske viktig da det er lettere å få i gang en god melkeproduksjon ved amming enn ved pumping. 

Jeg er på mange måter veldig glad for at jentene tar smokken. Når smokken kommer i munnen deres er det et par sugetak før øynene blir vanskelig å holde oppe. Babyer har et stort sugebehov, og får de ikke en smokk å sutte på kan det være de vil bli ammet hele tiden eller kanskje verre, begynner å ta totten i stedet.
Det er mye lettere å avvende en smokk enn en tommeltott fordi smokken kan fjernes, det kan ikke totten. 

Smokken er jo også en lyddemper, og jeg må innrømme at en lyddemper er i noen tilfeller gull verdt. Eks: på et kjøpesenter, i andres selskap osv. 



Jeg synes riktig nok ikke smokk skal brukes annet enn ved sovetid, og jeg vet etter å ha jobbet i barnahage at veldig mange går med smokken i munn store deler av døgnet når de er hjemme. De små blir jo også fryktelig avhengige jo mer de bruker den og det er synd når det ofte går ut over språket de første leveårene.

Baksidene ved smokk fra startet av er at barnet kan bli kresen på hva det vil suge av og kan etter hva jeg har hørt ødelegge for ammingen, likt som med flasker. Mange ønsker kanskje å vente til de blir eldre, for noen funker det, men for andre funker det dårlig. Sugerefleksen er størst når de er nyfødte det er lett og se ved at de prøver å finne melk overalt, hud, nesen, haken, klær, hånda m.m. Blir de eldre prøver de ikke lengre å sutte på alt mulig og en smokk blir da plutselig veldig fremmed å ha i munn.

Smokken kan ødelegge for tannstillingen er også et av argumentene for å ikke begynne med smokk, men så sies det jo at det ikke har noe å si så lenge barnet har sluttet med smokk før de blivende tennene dukker frem. Og la meg gjette, det skjer vel normalt rundt 6 års alder, det er vel ikke så vanlig at så store barn bruker smokk fremdeles da.

Det fine med de som ikke vil ha smokken eller ikke får smokken er at man slipper å avvende den igjen. Det er nok en liten kamp hos de alle aller fleste, men samtidig virker det som det går veldig greit også, og hva er vel ikke bedre enn at man kan slenge med en familietur for å kaste smokkene i skattekisten til Kaptein Sabeltann, det er i hvertfall vår plan ^^, 

Her kommer i hvertfall smokken til å være vår lille bestevenn på kvelden og natten til de er 2-3 år. 

Hva mener du ? Bruker ditt barn smokk eller ikke? Hvorfor?  :) 

 

 

BABYCALL

//ANNONSE-LENKER//

Flere enn meg som ELSKER babycall ? Hihi

Babycallen her i hus har vært en av de "kunne ikke vært foruten" tingene vi har til jentene, og derfor synes jeg den fortjener et innlegg på bloggen.

Vi kjøpte babycall da jentene var født, noe vi var nødt til å ha om jentene skulle sove i senga si i andre etasje, mens vi skulle sitte nede. Gråten til premature babyer skiller seg nemlig veldig fra et termingått barn med ferdigutviklede lunger. Lunger er det siste som klargjøres før barnet skal ut fra mammahula si. Jentene mine kom veldig fort, jeg ble lagt inn på sykehuset dagen før de var ute og da rakk ikke jentene å få full virkning av lungemodningssprøytene jeg fikk i forveien. Anbefalt tid for full virkning er nemlig 48 timer med to omganger lungemodningssprøyter, jeg gikk 24 timer fra første sprøyte ble satt til de var ute.
Og med litt svake lunger så blir det ikke mye hjerteskjerende skrik, det hørtes vel mer ut som to små mus som pep litt.  

Babycaller nå har jo alt av tenkologi, foreldrene våre blir jo så imponert over hvor enkelt det kan være når vi sitter nede i stuen å setter på musikken på babycallen på nytt.
Vi har babycall fra Philips Avent og vi kunne ikke vært mer fornøyd. Først hadde vi den tidligere versjonen som egentlig var mer enn nok, den spiller musikk og fungerer veldig fint ved at den skrur seg på og av ettersom babyene er stille eller våkene. Vi hadde uroer over sengene som de lå å tittet på mens de hørte på rolige nattasanger fra babycallen og roet seg alltid til musikken. Hvis jentene ikke hadde sovnet før musikken var over kunne vi som sagt over skru den på en gang til fra stuen og det ble stille igjen. 

//Jeg lagt ut den tidligere babycallen for salg nå på finn.no (HER) - Den fremstår som ny da den kun har vært i bruk i tre mnd, kviteringen følger med.//

Tre mnd etter vi hadde kjøpt oss babycallen fikk vi den nye versjonen som i tillegg til alt det flotte har stjernehimmel som lyser opp i taket. Det var så moro da jentene oppdaget disse stjernene som skifter nå og da, de ble liggende å bare stirre til de sovnet. Fremdeles bruker vi babycallen hver natt, vi trenger ikke lengre å bruke den får å høre de nå som de har fått sterke nok lunger til å si i fra skikkelig, men den er en del av leggerutinen da vi skrur på musikk og stjernehimmel før vi forlater rommet. På dagen bruker vi den om jentene sover i låven pga dårlig vær, og med den vinteren vi har hatt i år har den vært veldig god å ha ^^, 

Synes den er så fin også jeg da. 



Ellos.no selger denne babycallen med 10% av prisen nå, så den er faktisk billigere enn hva vi kjøpte den gamle versjonen til (1599,-) Du finner den HER


Ønsker barn med lav fødselsvekt

Mye skriveinspirasjon i dag! 

Da jeg våknet oppdaget jeg på fb noen som hadde delt en lenke med overskriften: MØDRE KONKURRERER OM Å FÅ SMÅ BARN. Jeg rakk ikke lese, men fikk nyhetsoppslaget tilsendt av en venninne senere på dagen. Da ble jeg nesten nødt til å lese og jeg er RYSTET!!!! 

Er dette virkelig sant - tenker jeg. For meg er hele dette innlegget et nyhet som må være veldig rettet for denne damen Hanne som opplever at vennegjengen kjemper om å få så små babyer som mulig. Tenker virkelig ikke folk på konsekvenser??

Hva er din oppfatning? Har du følt presset på å ikke få en stor baby? Jeg kjenner meg heldigvis ikke igjenn i denne trenden som gikk gravid for et år siden med tvillinger. 



Jeg er helt enig at det er viktig å spise sunt, og å holde seg i form igjennom aktivitet mens man er gravid. Det den gravide moren spiser er byggeklossene for barnet som skal vokse. At man holder seg i form igjennom svangerskapet vil komme til stor hjelp den dagen barnet skal ut, en sterk kropp har normalt en kortere, lettere og mindre smertefull fødsel. Men jeg skjønner ikke at noen kan være så egoistiske at de tenker på å minimere sitt eget matinntak for å få en liten kul og en liten baby ved fødsel.. 

Og jeg snakker av erfaring da jeg har født to barn med en fødselesvekt på UNDER 2 kg!! Dere aner ikke hvor mye jeg prøvde å putte i munnen for at jentene mine skulle bli så store som mulige da jeg viste at sannsynligheten for prematuritet og lav vekt var stor. 
Kan folk mene at jeg var heldig som fikk så små barn?  Eller jeg fikk to da, så jeg var vel sikkert ikke så heldig alikevel. 

Hvorfor vil vi ikke folk ha normalvektige babyer (gjennomsnittet ligger på 3.5 kg)? Er det fordi de er redd for strekkmerker eller er det fordi det er "søtt" at de drukner i str 50 som det blir skrevet i nyhetsoppslaget. Kan ikke de mødrene som synes det er søtt å drukne babyen sin i klære kjøpe en størrelse for stort i stedet.

Igjen lurer jeg på om de som ønsker å følge denne trenden ikke tenker konsekvenser av å bevisst få en liten baby? Vel jeg kan fortelle dem om noen av de konsekvensene. Sett at barnet er frisk. 

Vi trenger alle næring for å vokse, og vokse betyr ikke bare vekt, det er ganske mye mer enn det som skal vokse og modnes, hjerne og lunger for å nevne det mest sentrale. Et barn med lav fødselsvekt er vanligvis mye slappere enn et barn som har vokst seg stor og sterk. Dette gjelder spesielt for premature men like mye dysmatur (barn født til terminen med lav fødselsvekt).
Barnet med lav fødselsvekt må ofte legges inn til kontroll på intensiven de første levedagene hvor de blir tatt prøver av og ikke får ligge på mors bryst mer enn ved måltidssituasjoner. Det er mange andre mennesker som kommer til å være i kontakt med det helt nyfødte barnet som ofte er veldig stressende. På intensiven ligger det vanligvis flere barn, alle har på seg målere som piper med en gang noe ikke er helt som det skal. Jeg lover dere det piper OFTE! Det er ikke uvanlig at de små skvetter til når alarmen til naboen går. 

Når du endelig kommer hjem med det lille barnet må du til kontroller hver uke for å se at de legger på seg slik de skal. Du kan heller ikke regne med å amme hver 3-4 time og sove hele natten igjennom. Barnet er nemlig for lite til å gå så lenge uten mat. Det er vanlig at de også er såpass svake at de ikke orker å spise seg mette før de sovner. Så det er bare å finne frem puppene hver andre time fra morgen til kveld (8-00) Er du heldig å har et barn som sover kan du la det sove i 4 timer på natten, men ikke lengre for da må det ha mat igjen. Rett og slett for at babyen skal klare å få i seg nok næring igjennom et døgn til at det vokser slik det skal. 

Fy skam alle dere som øsker seg små barn for sitt eget beste! 

Jeg vet ikke hvor mange timer, dager, døgn og uker jeg har brukt på å bekymre meg for at jentene mine legger på seg nok, endelig har jeg klart å slippe disse tankene da de har fått noen herlige bollekinn og smilehull på kneet. 



- SpeiltvillingMammaen 

Allergier og eksemer

Det var ikke til å unngå å overhøre en samtale fra et nybakt foreldrepar foran meg på apoteket. De hadde fått tips om en veldig god krem til såre barneromper. "Den het noe med Tiger.. Tiger.. Tigerbalsam var det" Takk og lov for at de snakket med en oppegående farmasøyt som rolig kunne fortelle de at det nok ikke var tigerbalsam de skulle smøre på en sår barnerompe, men at de kanskje mente Løveapotekets barnekrem. 

Jeg synes stadig jeg hører foreldre som sier de må bruke så mye olje og lotion på barna sine fordi de får så tørr hud, og disse to eksemplene over gjør at jeg i dag ble inspirert til å skrive dette innleget med bakgrunn av mitt studie innen naturmedisin kontra vestligmedisin (skolemedisinen vi alle bruker). 
Jeg undres nemlig på hva som er årsaken til alle disse barna sine tørre hud problemer for ikke å glemme all eksemen som går rundt på barn. Er de født med dårlig hud eller er det kanskje nettopp fordi foreldrene smører de inn med oljer og lotion som gjør nettopp problemet verre?


Bilde er hentet fra Google

Jeg skal dra inn et eksempel på hest i dette innlegget da hest er mitt fag. Det ble gjort et studie i Sverige hvor de tok for seg en gruppe føll som skulle vokse opp med å kun spise grovfor - altså gress og høy. Den andre gruppen føll skulle vokse opp med de vitenskaplige beste beregningene for krafor, vitaminer og mineraler i tillegg til grovtforet. Altså det anbefalte til hest for at de skal kunne yte best mulig innen konkurranse. 

For meg var det ikke overraskende at resultatet ble slik: Føllene uten tillegg kom best ut av det med minst skader og beste prestasjoner under konkurranser senere i livet. Føllene som hadde fått det perfekte tilleggfôret hadde langt flere skader, fordi blandt annet skjelletet deres vokste for fort.
Hester er mer enn 50 millioner år gamle, hvorfor trur vi mennesker at vi kan klare å lage bedre mat til dem enn den maten de har overlevd på og er utviklet seg etter i så mange år?

Med avsnittet om hestene over vil jeg så klart frem til: det som er naturlig må da være det beste!
Også kommer det til mennesker da, trur dere at man smørte inn vikingbarna i oljer og lotion? Så klart ikke.

Aldri har det vært mer allergier, intoleranser og astma blandt menneskene. Innen kinesisk medisin som er av eldst medisinsk historie er læren om at eksem som blir behandlet med prepatrater som kortison vil virke nedtrykkende på immunforsvaret vårt. Kortisonen fjerner ikke årsaken til eksemet det får eksemet til å blekne bort, men som mange har opplevd, det kommer igjen. Og kinesisk medisin mener kortisonen vil undertrykke eksemet og i stedet for å lege det vil plagene trekke inn i kroppen og utvikle seg til allergi og så astma. 

Vi vet jo for eksempel at parfyme i tidlig alder kan føre til allergier, det er derfor det meste av barneprodukter er -parfymefrie-. 
De fleste er veldig uvitende på hva som er årsaken til at kroppen reagerer slik den gjør. Tar et eksempel: hvor mange kjenner du ikke som har intoleranse for melk? Vet du hvorfor? - Melk blir pasturisert, det vil si at melka blir varmet opp til 70 grader for at bakterier som e-coli skal dø. Men det er ikke bare e-coli som dør, i kumelka er det ensymer som er med på å bryte ned melka. Disse dør også under denne varmebehandlingen, og dermed blir melka for vanskelig å fordøye for mange mennesker som gjør at vi får en intoleranse mot den.

Har du tenkt over hva du bruker av produkter på barnet ditt? 
Selv vet jeg det at om jeg har fått en ny hudkrem eller lypsyl som jeg bruker mye får jeg virkelig problemer med å slutte med det igjen. Når jeg slutter blir jeg i hvertfall tørr og så har man det gående hvis man fortsetter. Det er derfor jeg trur at det samme skjer med barn. Vi bruker olje i vannet fordi vi vil ha myk barnehud. Jeg har aldri brukt oljer i vannet og kan med hånden på hjertet si at mine barn har hud som silke. De har heller ikke blitt smurt med lotion. De hadde tørr hud rett etter fødselen noe som er veldig normalt, husker mamma fortale at jeg måtte smøre de fordi de flasset. Da flasset forsvart (les: av seg selv) har de ikke fått tørr hud igjen.

Med dette innlegget mener jeg ikke å tråkke på noens føtter som det lett kan bli tolket til. Jeg mener ingen gjør noe galt med å smøre inn barna sine, vi gjør det jo i beste mening. Men kanskje du skal se hva som skjer om du slutter? Eller finne produkter som er natulige og ikke fremstilt kunstig som det meste er. Helsekosten har det du trenger. 
Selv var jeg totalt uviten på denne tankegangen før skolestart, men om man bruker en smule sunn fornuft og prøver å tenke: "hva er naturlig?" så er dette ganske så logisk.  

Jeg sier ikke at du aldri skal vaske barna dine eller smøre de, vi er kommet lengre enn som så. Men om du bruker produkter som er basert på natulige ingredienser så kommer du langt. Det er nemlig produkter som kroppene våre har vært i kontakt med fra menneskenes opprinnelse. Planter og urter har mange medisinske virkeskaper, og skolemedisinen bruker mange av dem - eksempel - morfin - et rent planteprodukt. 

Hvorfor begynne å påføre produkter før et eventuelt problem er oppstått? Det er nemlig mange som har oljer i vannet og smører inn kroppene lenge før første tegn på tørr hud har oppstått. Og som flere lesere her inne fortalte meg i et gammelt innlegg: barnet vårt tåler ikke parfymer, så etter at vi begynte å bade hun/han i kun rent vann har det blitt helt bra. - Igjen Naturlig nok . 

Hva er dine favoritt produkter? 

Disse er mine! Alt jeg trenger. Weleda sine bade produkter og Organic rumpekrem, lukter himmelsk av de naturlig blomsterproduktene. Jentene har aldri hatt bleieutslett kun et par tilfeller av sår rumpe på morningen om de har bæsjet på natten. Etter en dag med denne bleiekremet har de like fine og lyserosa rumpestumper igjen. 

Tenk naturlig! 

......................................................................

Del gjerne dette innlegget på din facebook, det er mange som er uvitene om dette temaet som kanskje kan få hjelp med kløen om du deler  :)

Søvnen - en medisin uten bivirkninger


 



Viste du at man dør raskere av å ikke få søvn enn å ikke få mat? Viste du at det å holde en person våken over flere døgn er en av de verste formene for tortur? 

Søvn er kanskje noe du ikke tenker særlig over annet enn at det er deilig å legge hode på puta og våkne opp neste morgen uthvilt. For de uten søvnproblemer/ avbrutt søvn igjennom natten føles søvn like enkelt som det å puste. En nødvendighet for at vi skal komme oss igjennom dagen, men vi legger ikke noen tanker over hvorfor det er slik. Vi mennesker er bare bygd på denne måten, vi trenger å sove likt som vi puster og blunker uten å anstrege oss for det. 

Eller? 

Søvn er noe man tar forgitt til man plutselig står der den dagen med 3 timer sammenlagt søvn i løpet av en natt som er stykket opp ala 20 minutter av gangen. Det er da du skjønner hvor sterkt vi trenger å sove, at søvn er like viktig som at vi klarer å puste. At søvn er som en rus vi ikke klarer oss uten. Ja, jeg snakker om det å bli foreldre. 

Når man har blitt mamma og pappa er det ikke lengre vi som har kontroll over når det er leggetid, ei heller hvor lenge vi kan sove. Det er det lille barnet som har tatt over kontrollen. Og hva betyr dette for foreldrene ? 

ALT! 

 

Den ene familien danser seg igjennom sin nye rolle som foreldre som om det var en lek, de forstår ikke hvorfor noen kan klage over at det er tungt og slitsomt å ha barn. Alt virker som fryd og gammen. 

Den andre familien er grinete, mor og far har begynt å krangle om de merkeligste ting, huset står på hodet, og den miste motstand føles som et slag i trynet. 

Forskjellen mellom de to familiene over er søvnkvaliteten. Så lenge man får sove nok, så lenge man selv rekker å bli uthvilt kan man bestige et fjell dagen etter, selv om barnet fikk feber og gråt kontinuerlig i 4 timer i strekk, ville denne moren eller faren vært løsningsorientert, beholdt roen og funnet en metode å roe det gråtene barne på en perfekt måte. Uten søvnen derimot vil vi oppleve den minste lille motstand som en kamp. Frustrasjon og fortvilelse vil være de første reaksjonene når noe ikke går som planlagt, sinne og gråt kommer som en følelsesladd konon rett i hodet vårt uten at det er mulig å styre det. Dagens gjøremål ser mørke ut og lager en sirkel av skyldfølese over å ikke stille til forventningene. Forventningene som verden har til deg som forelder. Søvn betyr alt .. 

Alikevel er det helt utrolig å se hvor lite søvn vi faktisk kan klare oss på, at det reduserer yteevnen vår er helt klart, men når man er blitt foreldre klarer man alikevel å yte det lille ekstra selv etter mnd uten sammenhengene søvn. Desverre er det ikke bare humøret som tukles med når søvnkvaliteten er dårlig, vi blir i tillegg utsatt for sykdom da kroppen ikke får tid til å danne stoffer som holder immunforsvaret vårt motstansdyktig ovenfor virus og bakterier som kommer snikende fordi. 

Det jeg vil frem til med dette innlegget er ... Never mind! - Jeg aner ikke, hode mitt tenker ikke klart, jeg har nemlig vært personen nevnt ovenfor med 3 timers sammenlagt søvn i løpet av natten, stykket opp ala 20 minutter av gangen. ... 
Men kanskje er det, hvis du snakker med din venninne som er på kaffekopp nr 10 allerede klokken 12 på formidaggen så kanskje du kan tilby deg å hjelpe til en natt, slik at to stykk slitene foreldre kan hente inn søvnen, styrke immunforsvartet og komme tilbake på skinnene igjen. :) 

Jeg klager ikke, jeg smiler enda, men jeg håper så klart at jenta mi skal bli frisk slik at jeg kan sove litt snart ^^, Også kan jeg ikke annet enn å slenge med et bilde, en usminket meg, med bustete hår og bryn, kviser i ansiktet etter at jeg tok potetgull i stedet for mat. Og jeg har ikke tenkt til å gjøre noe for at jeg skal se freshere ut i dag. Jeg skal sitte akkurat her og slappe av sammen med jentene mine som forøyeblikket sover, en kaffe eller to pluss en film. 

Lik og del om du kjenner deg igjen :)


Følg SPEILTVILLINGENE på facebook HER 

Sannheten ... For tung å bære




I går mottok jeg en kommentar fra en av mine lesere, en kommentar som rørte meg sterkt og tok meg til tårer. Jeg ønsker å dele kommentaren med dere fordi den hos meg satt i gang en reaksjon, en tankegang over sannheten ... 
.
"Hei dette blir en veldig spesiell kommentar føler jeg, men samtidig syntes jeg du bør vite hvor fantastisk du er!

Under hele min barndom ble jeg mishandlet av moren min. Faren min er død, så hun var alt jeg hadde. Hun hadde aldri morskjærligheten for meg og dro alltid vekk når hun kunne. Hele barndommen min er en vits.


MEN, hver gang jeg er på bloggen din så føler jeg morskjærligheten din blomstre over hele bloggen. Jeg skulle ønske jeg hadde en mor som deg. En som gjør alt hun kan for å være positiv og nyttig for sine barn. Du setter de alltid foran deg selv slik en mor skal. Du gjør ting med- og for dem, istede for å sitte å late bort livet.


Du er kreativ, og du gjør noe med livet. Du inspirerer meg virkelig. Se lvom du bare er 3 år eldre enn meg, så drømmer jeg meg vekk når jeg er her inne, og ser for meg meg selv som liten igjen, bare med DEG som mor. Barna dine er utrolig heldig.


Tenk å ha et så speiselt, unikt og fantastisk menneske som deg som mor!


Du rører hjertet mitt med din positivie livsgnist og jeg blir alltid så mye bedre humør av å være her, nettopp fordi du ER sånn. Det er ikke tilgjort osv. Du ER virkelig så god av natur. Det er det som er så fabelaktig!


Måtte bare si det, du er drømmemoren jeg aldri hadde!


<3"
.
Jeg skjønner at jeg er mektig naiv når det kommer til barns oppvekst. Jeg klarer ikke forstå at noen kan gjøre noe vondt mot et barn, samme hvilket barn det er og av den grunn vil ikke hjernen min innse at det skjer, ikke rundt meg i hvert fall. Men det er ikke sannheten. 
Og sannheten er vond å bære, selv for meg som ikke opplever den.
.
Jeg husker da jeg var hos jordmor for første gang i svangerskapet, hun stilte en rekke spørsmål om det ene og det andre. Ut av det blå spør hun om jeg er utsatt for insest. For meg var det et uhyre merkelig spørsmål å stille, jeg fikk en følelse av at hun spurte fordi jeg var på vei til å bli en ung mor, jeg følte hun trudde at jeg var en som ikke tok en graviditet seriøst, at jeg var ei ung jentene som hadde blitt smelt på tjukka under en fest med mye dop. For spørsmålet om jeg hadde blitt utsatt for insest var for meg et like dumt spørsmål som om hun hadde spurt om jeg hadde opplevd andre verdens krig - nei, jeg ble født 45 år etter den tok slutt.
.
Litt senere leste jeg i et magasin eller om det var på nettet at nå skulle man spørre om insest hos mødre under graviditeten som et tiltak for å forebygge. Det var da jeg skjønte at jordmor spurte meg av et rutinespørsmål og ikke fordi hun hadde fordommer mot at jeg var ung. 
Insest i mitt hode er helt fjernt, jeg vet at det skjer og jeg har lest flere av deres historier, men jeg trudde ikke det var så ille som det min venninne fortalte meg etter å ha hørt på et foredrag om dette temaet,  2/10 barn blir utsatt for ulike nivåer av insest !!! TO AV TI!! Det betyr at jeg statistisk sett kjenner flere....
.
Det er når jeg hører slike ting jeg skjønner at virkeligheten ikke er så rosenrød som min egen oppvekst, og jeg klarer ikke forstå hvor mange som da opplever vold og fryktelig opplevelser bak lukkede dører, når det er så mange som faktisk blir seksuelt misbrukt av sin egen familie. Noe som jeg kanskje ser på som det mest groteske og grusomme man kan gjøre mot et barn..
.
Det er etter jeg ble mor selv at jeg begynte å høre disse historiene om barn så uskyldige som mine egne bli utsatt for skrekkslagne handlinger. 
En bekjent så og overhørte en handling på sykehuset, hvor en 3 år gammel pike kom inn "hun var så nydelig" sa hun, men hun hadde blåmerker etter en hånd rundt halsen. Hennes egen far hadde seksuelt misbrukt og holdt på å kvele sitte eget barn, bare tre år gammel. Han ble avverget rett før jenta døde, men allikevel ALT for sent - Jeg sitter faktisk og gråter litt når jeg skriver dette....  
.
Hva er det for en elendig verden vi lever i? 
.
Hvorfor er det så vanskelig å oppdage alle som ikke har den oppveksten de burde hatt?? 
.
Kanskje må vi bare må bli flinkere til å spørre og lytte. Tenk over dette: et barn blir seksuelt misbrukt av sin bestefar. Bestefar sier til barnet "du må ikke fortelle dette til mamma, dette er en hemmelighet" Barnet går og snakker med mamma, og sier: "jeg og bestefar har hemmelighet" svaret fra moren lød: "så bra, det er lov å ha hemmelighet med bestefar" - Lite viste moren hva ordet hemmelighet betydde for barnet sitt, et barn vil ikke bruke de ordene som vi bruker da de ikke har lært dem.
.
Alle barn fortjener et hjem med trygghet, omsorg og mye latter <3 
.

Permisjonstiden

 

Nå er det ikke mange dagene til jeg har vært hjemme i et år. Jeg ble sendt ut av jobb i uke 23. 1.februar-2013. Ikke fordi jeg følte meg dårlig og lurte på om jeg kunne slutte å jobbe, men fordi sykehuset ga meg beskjed om å kontakte legen min så vi kunne skrive en søknad om at jeg skulle gå på svangerskapspenger i stedet for i arbeid. Årsaken til det var så klart at jeg bar frem tvillinger som regnes som et risikosvangerskap. Og det er vanlig å bli sendt ut av jobb fra uke 20 om tilrettelegging ikke er mulig. Jeg jobbet på denne tiden i klesbutikk og tilrettelegging for et tvillingsvangerskap ville vært å bære inn en seng slik at jeg kunne ligge å avlaste bekken og livmorhals. Det sier seg selv at man ikke kan ligge i en seng i en klesbutikk så da ble det hjem på sofaen i stedet. 

Jeg tenkte det kom til å bli veldig kjedelig å gå hjemme så lenge før jentene kom, men jeg trur vel ikke jeg rakk å kjede meg et sekund. Jeg hadde en haug med eksamener i vente så mye tid ble brukt til lesing. Husker veldig godt hvor mye jeg ble avbrutt av noe som føltes som karatekamp inni magen, men det var så klart bare koselige avbrytelser med litt smerter da. Haha. 

Jammen var det nok bra jeg var ute av jobb så tidlig også, allerede da kjente jeg etter en dag med ståing at bekkenet begynte å svi, og i uke 26 begynte livmmorhalsen å åpne seg. Jeg klarte å holde de inne i 6 uker til noe jeg er veldig takknemlig for, men jeg skulle gjerne beholdt de enda 6 uker om jeg hadde fått valget. Ut kom de samme hvor mye legene prøvde å stoppe de.


Nybakt mor, så stolt. Veldig viktig med hudkontakt på de to små, så slik kunne vi ligge å kose, time på time. 

Jeg fikk litt hetta da jeg lå på sykehuset og kom på at jeg ikke hadde fått levert inn søknader om foreldrepenger. Jeg ble jo tatt litt på sengen med fødsel så tidlig, men heldigvis var den en herlig sosionom på sykehuset som kunne hjelpe oss og fortelle oss hvordan systemet fungerte i vår situasjon. Vi hadde ikke hatt sjans uten, for det nav-systemet skjønner jeg meg ikke en dritt på, og det virker det ikke som de som jobber der gjør heller. Ikke i vår situasjon i hvertfall. 

Når man føder for tidlig får begge foreldrene "sykepenger" fordi barna regnes som "syke" altså de ligger med medisinsk behandling på sykehuset. Antall uker man har i permisjonstiden begynner heller ikke å rulle før man kommer hjem fra sykehuset. Det er jammen meg bra, for hvis våre jenter skulle begynt i barnehagen 9 mnd gamle som noen gjør og vi hadde mistet alle ukene på sykehuset også ville de faktisk ikke vært eldre enn 7 mnd regnet fra terminen. Det ville vært skrekkslagent i mitt hode. 

Fra dag 1 vi kom hjem fra sykehuset har BT jobbet fullt. Det har heldigvis gått veldig bra å være alene for min del. Jeg fikk en veldig god teknikk på dobbeltamming så jeg hadde alltid kontroll på begge jentene hele veien. 


Kom over dette syke men morsomme bildet fra jeg ammet ^^, Gud som jeg savner den tiden selv om den var såå intens og slitsom. Men miuttene jeg satt slik var helt ubeskrivelig. 

Når man får flere enn et barn får man også noen uker ekstra hjemme. Per ekstra barn får man 5 uker (100% permisjon) eller 7 uker (80% permisjon). De 5/7 ukene ekstra kan man velge hvordan man skal ta ut. Jeg vet mange velger å bruke de slik at mannen kan være hjemme å hjelpe til i starten. Her er det jeg som har forlenget permisjonen med 5 uker. Nå er det ikke mange dagene til permisjonstiden er over for min del. 10 februar er det ikke lengre noen foreldrepenger som kommer inn på kontoen. Gud så fort tiden har gått! 

Jeg har spart penger hver mnd igjennom permisjonstiden slik at jeg har "lønn" i to mnd til, altså til jentene fyller 1 år. Da har vi valgt å ikke ha de i barnehage og heller motta kontatstøtte som alle får om man ikke har barnet i barnehage fra de er 1 til 2 år. Dette er en av de tingene jeg ser på som en kjempe fordel med å få tvillinger. Siden vi får dobbel kontantstøtte 6000 x 2 har jeg råd til å være hjemme og oppleve enda noen mnd med barna mine før jeg "gir de fra meg til samfunnet".  

Så her skal jeg gå hjemme med jentene til nyåret 2015. Da begynner BT å ta ut sin permisjon. Han skal fordele sine 12 uker over 24 uker. Det vil si han kommer til å være hjemme 50 % og jobbe 50 % prosent. Hvis vi da får barnehageplass vil jentene begynne 50 % i barnehage et halvt år før de begynner 100 %. = Drømmesituasjon for meg ^^, 

Permisjonstiden går alt for fort. Det er så mye som skjer med to små i hus at jeg rekker ikke kjede meg et sekund. Jeg startet jo også med denne bloggingen etter sommeren, og den har nærmest blitt som en jobb når jeg har "fri" fra jentene, så her skal jeg si dere at vi ligger ikke på latsiden. Jeg står opp 7 det jeg klarer og jobber til jentene står opp 9-10. For noen hadde det sikkert blitt et skikkelig pes, men for meg er det helt topp. Jeg synes det er veldig godt å kunne utrykke meg og få respons på det jeg skriver. Det blir på en måte min komunikasjon med omverden alle de timene på dagen hvor andre jobber eller studerer. 

Ha en fin dag alle sammen, vi skal snart på helsestasjon for å se hvor store jentene er blitt :D 

 

HÅRET - hva skjedde ?? :O

 




RØYTING

Da jeg gikk gravid med jentene tenkte jeg ikke på hva som kom til å skje med håret mitt etter graviditeten, men det skulle vise seg å bli en "spennende" afære. Å føde bare ødelegger hår! Det jeg allerede viste før jeg ble mamma var at man mistet veldig mye hår etter fødsel. Håravfallet starter ca 3 mnd etter fødsel uavhenging om man ammer etter ikke, det er forskjell på hvor mye hår man mister, men årsaken til at man mister mer hår en periode etter fødsel er fordi hårsekkene tar en pause i syklusen sin slik at de dør og faller av. Under graviditeten minster man langt mindre hår enn normalt, når røytetiden da kommer mister man alle de hårene man skulle mistet igjennom graviditeten og de 100 hårstrående som vi normalt mister hver dag :O Det kan virke veldig mye, spesielt om man har langt hår. Røytingen går tilbake til normalen 6-12 mnd etter fødselen.

Det er ikke så veldig lenge siden BT måtte skru opp noen rør fra dusjen fordi dusjen var tett, gjett hva som hadde forårsaket det! Veldig lange hårstrå, mange av dem! 

BT har verdens snilleste onkel som er frisør. Han fortalte meg at noen mister faktisk så mye hår etter en fødsel at de får viker (veldig normalt) og måne (mer sjeldent). Han mente at jeg mistet lite hår sammenlignet med normalen, men at det helt sikkert føltes så mye siden jeg har så langt hår. Jeg har jo nok hår å ta av så håravfallet var ikke det verste for min del. Min beste venninne fikk  barn to mnd før meg, hun mistet en del hår - og det søteste søte er når håret våkser ut igjen og danner en krans rundt hele hodet med babyhår ^^, Så søtt, men så irriterende for den det gjelder.

FETT HÅR

En mnd etter at jentene var ute av magehuset begynt jeg å få fett hår. Og når jeg sier fett hår så mener jeg ikke at det ble fett etter en dag, det var fett når jeg fønet håret etter å ha dusjet. Jeg holdt på å bli sprø, jeg vurderte å bli hjemme på 17.mai da jeg følte at alle kom til å glane på håret mitt og tenke at jeg hadde sluttet å dusje. Haha. Det var grusomt, det startet ved skillen, og brette seg ut et par cm. Det ble verre og verre, til slutt var hele håret langs hodebunnen fet og det strakk seg 5 cm utover i håret. Det var så fett at det så ut som jeg hadde brukt brylkrem eller smør i håret og om jeg gredde det ble det bare trykke striper etter hårbørsten.
Jeg bruker kun frisørsjampo, og jeg prøvde å bytte merke, jeg gikk over til de billige  på butikken, jeg vasket håret med zalo og ullvask Milo til Åge (frisørens) store forskrekkelse. Jeg holdt på å gå på veggen av mitt fette hår som ble verre for hver gang jeg vasket det.

Heldigvis fant jeg reddningen, reddningen hadde stått foran meg hele tiden. Jeg fant på et forum inne på nettet noen som hadde opplevd det samme. VASK HÅRET MED BABYSHAMPO! - var rådet. Jeg løp i dusjen, og for første gang så jeg at håret begynte å få sin normale tørrhet igjen. Etter 3-4 vask var håret som før. Phuuuu....

MØRKERE HÅR

Siden jeg er brunnette så vil jeg nok ikke merke noe særlig endring på fargen, men Åge fortalte at nesten alle med mellomblondt hår blir mørkere og mørkere i håret for hvert barn de føder. Jet vet ikke om det er så ille, men måtte ta det med siden det er en så vanlig "bivirkning" etter fødsel.

HÅRSTRUKTUREN ENDRER SEG

Husker jeg hørte for mange år siden at de med rett hår kunne få krøller eller fødsel og de med krøller kunne få rett hår. Må ærligtalt innrømme at jeg trudde det bare var vås, men neida. Her har håret mitt fått gjennomgå. Så til de grader -_- Jeg har hele mitt liv hatt pinnerett hår, ikke så mye som en liten fall har vært å finne i håret mitt. Rettetangen min har vært brukt til å lage krøller :P Hva nå? Må si jeg liker utsagnet til Åge (frisøren):  "oida, du har fått slike bulker du ja". Og jeg til min fortvilelse, "ja, når forsvinner de igjen da?" "de forsvinner ikke, det blir bare verre". Seriøst. Ok, bulkene i seg selv er ikke så ille, problemet ligger at jeg kun har fått de plassert i bakhodet, på sidene og foran er håret mitt fremdeles rett og fint, mens bak ser det faktisk ut som jeg har brukt bølgetang. Og det ser jo litt rart ut å bølge håret kun bak da.  




Det var mine hårerfaringer. Fortell meg og de andre leserene om dine i kommentarfeltet :D 

 

Babysøvnens TIPS

 


 

Vi har som mange allerede vet hatt problemer med å få jentene til å sove fra vi legger de til morgen. Jentene har hatt en tendens, spesielt hun ene, til å våkne kl 21:00 hver kveld etter hun har sovet en/halvannen time i sengen sin. Da er den lille jenta vår helt utrøstelig, og jeg føler jeg har vært igjennom alt for å få henne til å sove igjen.

For å nevne litt så har jeg prøvd: bli på rommet og roe henne i sengen gjerne i tre timer før jeg løfter henne opp. I sengen roer jeg ved å synge, stryke, klappe, kile i ansiktet, massere føttene (massere føttene er det eneste som får de til å bli rolige i sengen, da kan de ligge en halvtime helt salig i blikket, men sove skal de ikke for det), gi vann, gi melk, løfte opp og bysse. 

Jeg har lagt ut noen bilder på instagram hvor jeg atter en gang sitter oppe til sent på kveld for å pøve å få de to små til å sovne igjen. Det kan nemlig ta så lang tid som at klokken rekker å bli 01:00. Og på instagram er det mange kloke mødre som følger meg og som gjerne gir råd om hvordan jeg skal få de til å sove. Vel de fleste av alternativene er allerede prøvd, som å endre på rutiner på dagen, vekke tidligere på morgen, la de sove kortere på dagen, gi de mer mat igjennom hele dagen. Så de andre tipsene, øreverk, stivhet, la de gråte til de gir seg osv osv.

ULLFROTTÈ PYJAMAS

Det kom også inn et tips Fra Oda Kristine, hun anbefalte oss pysj i ullfrotté, det hadde reddet nattessøvnen hos dem. Med en gang jeg leste den kommentaren tenkte jeg - Nei, en ullpysj kommer ikke til å gjøre underverker her, vi har 22 grader på soverommet, så fryser gjør de i hvertfall ikke - 

Det rare med det hele var at denne kommentaren festet seg til hjernene min, jeg klare ikke å slutte å tenke på den, akkurat som om noe uvist prøvde å fortelle meg at det kanskje lå noe i den kommentaren som egentlig stemte, men som jeg bare hadde avfeild. Det kunne jo ikke skade å prøve. Jeg har ikke ullfrotté pyjamaser, de skal være riktig så dyre, men jeg har to nyydelige pastell ullpledd som verdens snilleste mamma til Renate, en bestevenninne strikket til jentene som fødselsgave. 


 

Jeg la jentene på hvert sitt pledd og svøpet de inn i pleddene som to små larver i en puppe ^^, 
Som vanlig sovnet de veldig fort. Klokken kvart over 9 kikket jeg på klokken - de sover enda -  BT og jeg satt på en film, og da vi gikk å la oss kl 23, hadde vi fremdeles ikke vært oppe hos jentene. :O For første gang på jeg vet ikke har de sovet fra vi la de på kvelden til i dag tidlig. WOHOOoooo. 

Det kan jo så klart være tilfeldig, men jeg kommer definitivt til å gjøre det samme i kveld. Jeg er sikker på at det enten kommer av den jevne varmen eller av tryggheten av å bli pakken på denne måten. Jeg vet ikke hvor lenge det er slik, men for nyfødte er jo det å ha det trangt en trygghetsfølelse som kommer fra tiden inni magen til mor. 

Grunnen til at jeg var nødt til å fortelle om det her er fordi det er veldig mange som har kommentert bildene på IG at de har akkurat det samme problemet, kanskje dette kan være noe dere kan prøve? Det skader i hvertfall ikke :D

 

Ha en fin dag alle sammen <3

Grusomt å ha barn ?


 



Jeg ble gravid, det kom som et sjokk og selv om jeg begynte å tenke på alle bekymringer en mor kan tenke begynte jeg samtidig å glede meg fra sekundet det vistet to streker på graviditetstesten. Dagene gikk, svangskapsplagene kom for fullt, den ene frokosten etter den andre kom i retur forteren enn den traff magesekken, humøret var som en jojjo og alt jeg hadde lyst til var å sove meg igjennom alt sammen. Alikevel var jeg så lykkelig, jeg følte meg så heldig og jeg gledet meg så mye at hver dag føltes ut som en evighet. Jeg kunne lese dagens gravidapp sitat 50 ganger og snike meg til å lese hvor mye det lille i magen hadde vokst dager etter.

Så, møter jeg en av de!

"det er bare å glede seg, livet blir snudd på hode, du får ikke gjort som du vil, de første ukene er helt forferdelige, nattevåk, såre bryster, hyling og skrik døgnet rundt."

Jeg har ikke tal på hvor mange som har kommet å fortalt meg hvor slitsom det å bli mamma kommer til å bli. 
Vel ukene forstatte å gå, det var dags for ultralyd. OMG det var TO der inne. Det tok et døgn før jeg selv klarte å svelge den kamelen og tenke at det var dette som var virkeligheten, da begynte jeg å glede meg på nytt, nå enda mer enn tidligere. Etter ultralyden var alt blitt så virkelig, jeg hadde jo sett barna mine, jeg hadde bildene av de i hånden. For hver dag var jeg en dag nærmere å få se de, det å glede seg til en sydentur kan ikke sammenlignes en gang.

Vel, jeg skal love dere. Det hjalp ikke akkurat på svarene da jeg fortalte at det var to inni der da folk lurte på om det var en gutt eller jente.

"oioi, stakkar deg! Haha, jeg synes det var tøft nok med bare en"

Lista kunne blitt såå lang om jeg hadde skrevet ned alle kommentarene jeg og BT fikk igjennom graviditeten. Skulle jeg slutte å glede meg? Skulle jeg begynne å grue meg for det som var i vente. Ville de to små som lå i magen være så ille som jeg fikk et inntrykk av at andres barn var? 

Jentene ble født, dagene gikk, og jeg innså raskt at jeg aldri hadde vært lykkligere. Hvor ble det av all nattevåken og hylingen? Jeg hadde jo fint tid til å dusje, spise, ta meg av huset og ja til og med sminke meg hver morgning. Jeg kunne slå fast ved at folk tok feil. Det var ikke forferdelig å ha spedbarn. Det var intenst, men alikevel helt fatastisk. 

Skulle det stoppe der? Neeeii! 

"nyfødt tiden var INGENTING! Gled deg til tennene kommer du! Da var det slutt på nattessøvnen" 
"bare vent til de begynner å krabbe du"
"bare vent til de begynner i barnehage og du skal få rutinene pluss husmorpliktene til å gå rundt"
"bare vent til de begynner på skolen"
..... (du skjønner hvor jeg vil hen)  

Bha, twinsa har fått hver sin lille tann. Tja, de holder kanskje på en stund før de virkelig sovner, men jeg kan ikke si jeg synes livet mitt er slitsomt fordet?! Så veldig mye lengre kan jeg ikke fortelle om. Men det jeg lurer på er hvorfor i all verden folk har så sinnsykt mye negativt å si om det å få et barn.

Alle vet vi at det kan være slitsomt å være mamma, jeg hadde dager før jeg ble gravid hvor jeg var sliten, men da kunne jeg jo bare ta meg en pause om jeg hadde lyst til det. Det er annerledes når man får barn, men samtidig så får man så mye igjen! Så mye lykke man får av sine barn. Bare tenk på det smile som stråler mot deg kl 4 på natten, eller følelsen av at ditt barn faller til ro og sovner på brystet ditt når det gråter og tenger trøst. Vel alle de små gledene i min hverdag gjør at jeg får så mye energi og jeg er mye gladere nå enn før jeg fikk barn, ikke det at jeg noen gang har vært ulykkelig, jeg ante bare ikke at man kunne bli så lykkelig ^^, 

Derfor lurer jeg på hvorfor jeg møter så mange som forteller hvor ille det kommer til å bli. Uansett hva jeg sier så føler jeg at noen er der for å advare meg om at det kommer til å bli verre. Så klart, jeg er ikke dum, jeg skjønner og har allerede opplevd de intense bekymringene for sine barn. Og jeg skjønner at ingen bekymringer kommer til å avta. 

Hver sin alder har sin sjarm, det å bli sliten og frustrert er bare en svak og normal bivirkning til den beste gleden her i livet - et barn !

Nå er det kanskje litt dårlig gjort ovenfor noen dette jeg skriver, for hverdagen hadde nok vært litt annerledes om jeg startet med to barn med kolikk på en og samme tid. Og det er så helt lov å være sliten og frustrert, poenget mitt er ikke det. Poenget mitt er at jeg lurer på hvorfor alle andre enn meg selv skal fortelle hvor slitsomt mitt liv kommer til å bli ? Savner de småbarnstiden, er det sjalusi, eller er det rett og slett et spytt for å føle seg litt bedre selv ? Gud om jeg hadde vist det svaret! 

... 




 

 

 

Til h... heller!

Litt av en overskrift eller hva? Uff, det er ikke pent å starte et innlegg med et banneord, men i går kveld kjente jeg virkelig at frustrasjonen tok overhånd. Jentene hadde vært på besøk hos farmor og farfar og på vei hjem rakk de så klart å sovne i bilen. Den bilen er litt av et sovemiddel, jeg føler de bare trenger å kjenne lukta av den så er de i drømmeland, umulig å holde de våkene. Bilturen tar ti minutter så det er ikke lange luren de får men det var akkurat nok til å få ladet batteriene før seng. 

Da vi var hjemme ordnet jeg i stand kveldsmaten som var grøt med bærsmoothie på og melk. Etter de hadde spist grøten og fylt bleia begge to, lot jeg de ligge litt på gulvet å leke siden de nå var helt i hundre. Jeg fulgte alle kjerringrådene jeg kom på:

  1. La de ligge i mageleie og bli litt slitene 
    Jeg tenkte at siden de var i så godt humør og så lite trøtte måtte de få herje litt så de ble litt slitene
     
  2. La det gå litt tid mellom grøt før en flaske melk og så i seng
    Grøten fikk de før bleieskift og leking, så fikk de en flaske melk før vi gikk opp på soverommet

  3. Legge med de vante rutinene
    Som jeg gjør hver dag la jeg de på samme måte, Otilie i den ene sengen, koseklut mot ansiktet og smokk i munn. På med babycall - musikk og stjernehimmel. Olivia i den andre sengen, koseklut mot ansiktet og smokk i munn. Nuss, kos og litt mer nuss, synge "når trollmor har lagt sine 11 små troll", ny nuss og et hvisk i hvert øre "natta jenta mi, jeg elsker deg over alt på jord" Før jeg gikk ut av rommet og ned i stuen.

  4. La de gråte litt for å se om de roer seg selv
    Da jeg hadde vært nede i 10 minutter begynner Olivia å gråte. Jeg lot henne ligge litt da det i starten var mer sutregråt enn ordentlig gråt. Sutringen ga seg ikke, men gikk derimot over til hikstende gråt. Da gikk jeg opp til henne for å roe henne igjen. Da hun hadde roet seg lister jeg meg ut av rommet. 

  5. Gå inn og ut av rommet hvert 2 minuttet
    I det jeg treffer siste trinnet i trappen begynner hun å gråte igjen. Da tenker jeg at det er på tide å prøve å gå inn og ut hver gang hun blir urolig fordi hun var utrolig trøtt, men klarte ikke roe seg uten at jeg var der, trygt og godt under mammas oppsyn

  6. Trøste, synge
    Etter hvert som det ble senere og senere, begynte jeg å kose henne i ansiktet og synge for henne. Det synes de er kjempe fint og hun roet seg igjen. Da jeg listet meg ut av rommet begynte hun igjen... På dette tidspunktet begynte jeg å bli sliten, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde vært der inne, og en sliten mamma kan fort føre til irritasjon. Jeg hadde lyst til å heve stemmen og si, "nå er det natta!" i det jeg kom til å tenke på at hun ikke forstår det, men kommer antagelig bare til å blir enda mer frustrert og overtrøtt. 
     
  7. Gå inn uten å snakke, bare være der
    Jeg telte til ti, gikk inn og bare var der. Satt meg ved siden av sengen og så på lille jenta mi som var så utrolig. Hun rev ut smokken gang på gang og ble hysterisk fordi den ble borte. Hun var så trøtt at hun ikke klarte å finne roen.
    Omsider roet hun seg og jeg tenke "jess". Jeg gikk ned og fortsatte mitt lille juleverksted. Nok en gang skulle ikke det vare mer enn noen minutter i stillhet før hun begynte igjen :( Sliten og lei tenkte jeg at nå er hun så trøtt at hun måå sovne om hun får ligge litt alene. 

  8. Igjen la de gråte
    Sliten og lei tenkte jeg at nå var hun så trøtt at hun måtte sovne om hun fikk ligge litt alene. Ikke snakk om, gråten blir høyere og mer intens. Så jeg fløy opp trappen igjen. 

  9. Gi en flaske vann
    Hun hadde allerede fått vann, men nå gav jeg henne vann igjen. Hun var tørst og slukte i seg drikken. Da hun var ferdig med å drikke fortsatte hun å være både urolig og grinete.
    Jeg ga opp. Ja, det føltes slik. Jeg gikk ned på kjøkkenet og laget en flaske melk. 

  10. Gi en flaske melk
    Hun var verken sulten eller tørst, så etter noen slurker ville hun ikke ha mer melk, bokset til flasken med armene sine og vred seg rundt. Igjen, jeg ga opp. Ga opp for andre gang! 

  11. Løfte opp 
    De var i seng kl 21, 23:30 løftet jeg henne opp. La henne mot brystet og satt meg i en stol. Etter noen sekunder gikk pustet fra hurtig til langsom. Jeg satt ikke så lenge at hun sovnet, men så lenge at hun var rolig. Da jeg la henne ned i sengen snudde hun hode inn i kosekluten og lukket øynene. 

Er jeg en dårlig mamma?? 
Tankene mine begynte å rase rundt, hvem er det som har sagt at et lite barn skal sove i sin egen seng på sitt eget rom? Hvem er det som har sagt at det er sunt å la et barn gråte seg i søvn?
I mine øyne er det galt. Jeg viste ikke hvor vondt det gjør å høre sitt barn gråte før jeg ble mamma, det vet jeg nå. 
Jeg har vært alene i natt, det er grunnen til at jeg ble så sliten, vanligvis bytter vi på å gå opp og ned trappene om de ikke roer seg. Men BT har vært på julebord og overnattet borte fordi det er et stykke unna. Jeg ble sittende oppe til kl 3 i natt nettopp fordi jeg viste at jeg skulle legge meg alene.
Synes jeg det er ok å sove alene? Tvert om. Jeg synes ikke noe om det i det hele tatt, jeg bruker mye lengre tid på å sovne og jeg sover mye dårligere uten kjæresten min ved siden av meg. Hvorfor i svarte skal jeg da kunne forvente at mine barn skal falle til ro alene i sengen?

Hva med gråten? De gangene jeg har grått føler jeg meg totalt utslått dagen etter, med øyelokk som sykkelhjul og dundrende hodepine. Hvorfor skal jeg la barna mine gråte om jeg har mulighet til å la dem slippe? Kommer de til å måtte bli vugget på som 15 åring av den grunn? Neppe for noe så lite som å sovne til kvelden, men ja, om 15 åringen plages av noe. Det å trøste sitt barn ved å ta det mot sin egen kropp må være noe av det herligste på denne jord. Kjenne det mennesket du elsker så uendelig høyt falle til ro fordi du kan gi det kjærlighet ... 

Jeg konkluderte med meg selv at jeg var en dårlig mamma da jeg prøvde å få henne til å sovne av seg selv. Det eneste jeg fikk ut av det var frustrasjon. Da jeg tok henne til meg var det som det veltet dårlig samvittighet over meg og jeg ville fortelle henne at jeg var lei meg for at jeg ikke gjorde nettopp det før. Lille jenta mi våknet kl 3 i natt da jeg la meg, så jeg løftet henne over i min seng og sammen lå vi å sov frem til morgen etter kl 9. Hun hadde sovnet igjen i sin egen seng, så grunnen til at jeg løftet henne over var vel for min egen del, for at jeg ikke ville ligge alene. <3  

Hvis dere lurte på hvorfor jeg ikke har nevnt Otilie var det fordi hun sovnet greit, våknet kun en gang, fikk litt vann og sov til 09:15. 


Morgenbilde tatt i dag. 

Jeg synes ingen skal ha dårlig samvittighet for å trøste sitt barn, om det så er å amme det i søvn! Alle barn er forskjellige, noen trives bedre alene på eget rom og sover best slik. Med ikke alle gjør det. Min egen regel er i hvertfall at så lenge barnet er så lite at det ikke forstår hva jeg sier så kan jeg heller ikke forvente at det skal "klare seg selv". Så frem til jeg kan si til jentene at "jeg er rett i nærheten selv om dere ikke ser meg og nå er det natta og da må vi lukke øynene" hvor de faktisk forstår det, så skal jeg ikke lengre ha dårlig samvittighet for at jeg løfter de opp om de trenger en kos. 

 

MAMMAKROPPEN!

For 4 dager siden postet jeg et innlegg her på bloggen "KROPPEN MIN HAR ALDRI SETT BEDRE UT" med herlig respons. Noen kommenterte at jeg er slank, så jeg hadde ikke noe å si om denne saken, men innlegget legger ikke vekt på hvordan man ser ut, men at kroppsidealet som dominerer modellverden, moteverden og all reklame er TOTALT GALT! En mammakropp er vakker fordi den bærer preg av å ha bært frem et barn. 

Vi er alle forskjellige, noe sliter årevis med babykiloene og strekkmerker, mens andre hopper inn i sine gamle jeans etter et par uker. Det som frustrer meg så vanvittig er at det er tabu å få merker etter at kroppen har vært igjennom den største påkjenningen den skal igjennom hele livet. Altså det finnes ingenting som er mer naturlig enn for mye hud, strekkmerker, åreknuter og høye viker etter en fødsel. Huden på magen er strukket til det ytterste, siste delen av svangerskapet holder du på å klø deg ihjel på magen fordi huden nesten ikke klarer å strekke seg mer. 

At jeg er tynn og har få strekkmerker er ikke noe jeg jubler så veldig høyt over. Jeg hadde mye heller takket ja til å få mine barns tegninger på kroppen enn å føde to måneder før tiden. Jeg skulle mye heller hatt 100 strekkmerker på kroppen og en hud som aldri ville bli seg selv igjen, enn å få premature babyer og kjenne på den største frykten en mor kan kjenne på. Frykten for at dine barn ikke vil klare det, frykten for at dine barn skal få varige men, kjenne følelsen av å se hvordan pusten bare stoppet opp så mange ganger i løpet av døgnet...  


foto: privat, bilde er tatt i graviditetsuke 31. 

Grunnen til at jeg synes kroppen min aldri har sett bedre ut handler ikke om hvordan den egentlig ser ut. Det handler om at jeg har sett verdien av kroppen min, jeg har sett hva min kropp har vært i stand til. Jeg har forstått og kjent hvilke enorme ting som skjer ved å bære frem et barn/ i mitt tilfelle to. Jeg er så stolt av kroppen min, derfor er den vakker. Samtidig fikk jeg et helt nytt syn på kropper. Når jeg ser et bilde fra en mammamage på instagram får jeg lyst til å skrike ut til hele verden: "SE PÅ DENNE FANTASISKE KROPPEN, SE HVA DEN HAR VÆRT IGJENNOM!" samtidig som jeg sitter i mitt stille sinn og studerer bilde med en varm følelse inni meg, et smil om munnen og en tåre i øyet. - Dette var språk kun en mamma kan forstå.

VI ER ALLE FORSKJELLIGE! At vi får forskjellige utfall av en graviditet er helt GREIT.. Det er helt greit å bli like slank, det er helt greit å aldri bli som man var. Det er ikke noe mer "heldige deg" for de som blir slanke igjen. Det er det moteverden som sier og vi som har latt oss lure av. En kvinnekropp er verdifull fordi den kan bære frem nettopp et barn. 

Den eneste måten å endre det totalt forskrudde synet på en kvinnes kropp er å vise frem hvordan vi ser ut, hvordan vi SKAL se ut til verden. Sammen står vi sterkere. Samme blir stemmen vår høyere, sammen kan vi bane oss vei og nå så langt mange flere. Du kan være med å hjelpe kvinner opp fra en grøft av dårlig selvfølelse, dårlig selvtillitt og en følelse av skam for å ikke klare å tilfredstille de "kravene" som dagens samfunn flasher i ansiktene våre flere ganger om dagen.

Jeg ønsker å fremme mammakroppen for den mammakroppen den er! Jeg vil vise kroppene i hver ende av "skalaen" og vise at de er like mye verdt! Sist innlegg spurte jeg om dere kunne sende bilde av deres mammakropp til tussi_skoli@hotmail.com 
Igjennom denne bloggen har jeg en stemme som en av Norges 30 mest leste blogger. Med hjelp fra DEG kan vi få frem dette viktige budskapet. Jeg ble så glad for alle bildene som ble sendt inn, og i dag spør jeg om dere vil hjelpe med enda flere bilder.

Får jeg nok bilder skal jeg lage en film, hvor DIN kropp får være med. Det en ingen som trenger å vite at det er deg, men du vil bli sett av flere tusen kvinner og du vil hjelpe andre i å føle seg bedre, føle seg normal og føle seg viktig. 

Send din mammakropp til tussi_skoli@hotmail.com

Del dette innlegget på facebook ved å like i bunn av innlegget.

#mammakropp #mammakroppen 

Kroppen min har aldri sett bedre ut !

 

Tenk at jeg kan stå her bare mnd etter en tvillingfødsel og si at kroppen min er vakrere enn noen gang. Disse tankene kom allerede uken etter jeg hadde født. Vi lever i en verden hvor "idealkroppen" flashes rundt på alle moteblader og shoppingsider. Kropper som er så retusjert at det ikke lengre ligner på utgangspunktet. Jeg blir så frustrert over alle bildene som viser hva som egentlig er blir gjort med modellen. Slanke modeller som gjør midjen sin enda smalere. Hvorfor? Hvem synes det er flott? De fleste!

Men hvorfor er de slanke kroppene idealkroppen? 
Det er ingen regel som sier at en radmager kropp er finere enn en med former. I enkelte land er det finere å være overvektig for det viser et liv med nok penger til mat og en god hverdag. 

Det er mennesker om har makt over moteverden og reklame som bestemmer dette, og vi henger oss på. Vi kjøper deres forvridde verden, og selv om vi vet at bildene er retusjert jobber vi hardt for å prøve å nå det måle slik at vi kan sammenligne oss selv med en modell. 

"Men modeller er jo vakre, klart jeg vil se slik ut" - kjennner du deg igjen? Det er det i hvertfall mange som gjør. Hadde moteverden og reklameverden vært lagt opp annerledes hadde det ikke vært et problem, ja jeg kaller det et problem og jeg skal komme tilbake til det. Hadde moteverden vist frem en verden av kvinner med former, og ingen radmagre, så hadde vi faktisk snudd idealet til et sunnere menneske. Vi liker det vi er vandt med å se. Det er bevist at det vi har sett flere ganger liker vi bedre og bedre. Det er derfor vi TRUR at slanke kropper er det vakreste. 
Under ser du et bilde av hvordan det ekte mennesket ville sett ut om det hadde vært en kopi av skissene til designeren.  


(foto: Star Models.  Hentet fra Side2.no) 

Moteverden er et problem
Det er ikke så fryktelig rart at dette blir et problem når modellene lever på slikk og ingen ting for å være så slanke som de er. De trener enormt mye og de LEVER av å se ut slik de gjør, de har persolige trenere og mateksperter som legger frem et kosthold for dem. Ingen andre mennesker som lever et normalt liv kan holde på på samme måte. Ofte ender det i katastrofe. Unge jenter unngår måltider, skipper lunsjen og frokosten med. Det er ikke uvist at man går ned i vekt om man ikke får nok mat. Problemet er at det følger med en hag andre problemer! Sultfølelse, konsentrasjonsvansker, sinne, depresjoner, uteblitt mensturasjon, hodepiner og jo lengre man går jo verre blir det. 

Grunnen til at jeg ønsker å ta opp dette er fordi jeg i flere år har hatt komplekser for kroppen min, en kropp som ligner på idealet, jeg har alltid vært slank, men jeg har aldri følt meg slank nok. Jeg har aldri hatt stort nok mellomrom i mellom låra... 
Jeg har sett opp til modellene og kjenisene med slanke og veltrente kropper. 

Endelig har jeg funnet kroppen min, kroppen som MAMMA! Jeg var gruelig bekymret under graviditeten og tenkte mye på at nå kom kroppen min til å bli ødelagt, jeg ville aldri like kroppen min igjen etter fødselen. Så feil kan man ta, for første gang i mitt liv elsker jeg kroppen min, om den ser bedre ut en før graviditeten er irrelevant! Jeg har oppdaget hva min kropp er i stand til. Min kropp har klart å LAGE TO PERFEKTE BARN! Hadde jeg bare hatt en anelse om hva det betydde før jeg ble mamma hadde jeg aldri lagt en pekefinger på kroppen min noen sinne. Jeg har sett hvilken enorm endring og påkjenning kroppen min har vært igjennom, jeg har kjent musklene trekke seg fra hverandre og komme tilbake, jeg har sett hvordan kroppen min ble i stand til å produsere melk slik at jeg kunne gi barna mine mat i 6 mnd. Jeg har sett hvordan kroppen jobber for å komme tilbake til seg selv til tross for at den var så stor. 

Ja, jeg har mer hud på magen, ja jeg har fått noen strekkmerker på magen, puppene og låra! Og ja, puppene mine har nå krympet seg tilbake til noe jeg føler var enda mindre enn før jeg ble gravid. Men jeg er så fornøyd. Hver gang jeg ser kroppen min ser jeg alle merkene som minner meg på det mest fantastiske i verden, mine to barn. Min største prestasjon, min lykke... 

Hele mitt perspektiv på kropp er endret. Jeg synes ikke lengre modellene ser fine ut fordi det er unaturlig. Det vakreste jeg ser nå er kvinnemager med ekstra hud og jo flere strekkmerker jo bedre. Det er en mage å være stolt av, en mage som har prestert LANGT bedre enn de fleste. 


(bilde fra google)

Jeg brenner for mammakroppen, jeg ønsker å vise Norge hvordan vi ser ut, hva som er normalen. Hvis du vil hjelpe meg med å vise Norge den egentlig kvinnens kropp, send meg et bilde av kroppen din til: tussi_skoli@hotmail.com 
Bildet blir med i et innlegg og en film om det blir mange nok bilder. Du velger om du vil være anonym eller ikke. Skriv det ned i mailen

Om du vil høre meg snakke om MAMMAKROPPEN kan du lytte på DENNE PODCASTEN , en podcast foreldre imellom, presentert av Philips Avent. Vertinnen for programmet er forfatteren og journalisten Susanne Kaluza, gjest i dette programmet er meg. 

Ha en fin dag! Elsk din kropp, den er helt unik! 

 

NÅR skal barnet begynne i banehage?

Nå er det bare tre mnd igjen til permisjonstiden min er over, og tankene begynte naturlig nok å svirre rundt barnhehagestart

Har du tenkt på når du vil at barnet ditt skal starte i barnehagen? I dag kan barn begynne i barnehage fra de er så små som 10 måneder gamle. Jeg trur de færreste ønsker å sende barnet sitt i barnehage allerede så tidlig, men jeg forstår godt at det i mange tilfeller er foreldrenes eneste valg. Jeg leste et innlegg hvor ei mente at alle kunne være hjemme et år ekstra med barnet sitt om de ønsket det, det handlet bare om prioriteringer. 
- man trengte ikke å kjøpe drømmehuset før man fikk barn, og man trengte ikke å pusse opp alle rommene i huset i permisjonstiden som så mange gjorde, de pengene kunne man heller spare slik at man kunne leve av de når permisjonspengene tok slutt,  mente hun.
Det var kanskje litt tynne påstander mener nå jeg. For det er jo faktsik en del som har kjøpt seg drømmehuset sitt før graviditeten ble et tema, og det er kanskje ikke så naturlig å selge det igjen da. Andre har rett og slett ikke mulighet til å være borte lengre enn den lovpålagte permisjonstiden om de vil ha en jobb å komme tilbake til, kanskje driver de for seg selv, og da funker det også dårlig om man ikke begynner å jobbe igjen.

foto: privat, barnehagegutt og meg

Men selv om man har nødt til å starte i jobb igjen, du faktisk ikke sende barnet i barnehagen. Det finnes alternativer. 

Da jeg jobbet hadde jeg en kollega som fortalte meg om kontantstøtten man kan får om man velger å ikke ha barnet i barnehage fra det er 1 til 2 år. Jeg hadde aldri hørt om dette så jeg ble veldig glad da jeg fant ut av det, pga kontantstøtten kan jeg være lengre hjemme sammen med barna mine, jeg er såpass sjalu av meg at jeg ikke orker tanken på at noen andre enn meg skal se barna mine gå for første gang, eller si sitt første ord. ^^, Men tilbake til poenget. For et barn mellom 12 og 18 mnd får man utbetalt 5000,- kroner per barn, fra barnet er mellom 18 og 24 mnd får man utbetalt i overkant av 3000. Dette er ikke så mye å leve på om man har et barn, derfor har jeg en litt større fordel fordi jeg fikk to i slengen.
Det jeg ikke hadde enset tanken før jeg fikk satt meg inn i dette er at som foreldre til et barn kan det være mer sparsomt å ha barnet hos dagmamma kontra barnehage det første halve året. Jeg vet ikke hva dere tenker om det, men jeg trur jeg hadde følt meg mer konfortabel med å ha barna mine hos dagmamma en stund før de begynte i barnehagen. Det har kanskje noe med at jeg selv gikk hos dagmamma til jeg var tre. Og jeg trur det er en mer glidene start på barnehagelivet?

Jeg har søkt litt på nettet og fant ut at det koster mellom 5-7000 kr å ha barnet hos dagmamma 100 %, det var inkludert et til to måltider om dagen. Så med en kontanstøtte som dekker 5000,- vil det koste mindre å ha barnet hos dagmamma enn i barnehage. 
Den andre muligheten om du ikke må tilbake til jobb er å selv bli dagmamma, som det i dag er så alt for få av. Da har du også muligheten til å kunne være hjemme med barnet ditt lengre og få med deg mer av oppveksten som går så alt for fort, samtidig som dere kan klare det økonomisk. 

Jeg satt også å tenke over alle barn som er prematurfødte. Selv om mine jenter er 7 mnd gamle nå, er de faktisk ikke lengre utviklet enn 5 mnd fordi de ble født nesten 8 uker før tiden. Olivia begynte å rulle denne uken over på magen. Hvis mine barn skulle begynt i barnehagen som 10 mnd gamle hadde de i teorien vært bare 8 mnd gamle i følge utviklingen. Jeg trur at så små barn trenger nærheten fra sine foreldre når de er så unge. Uff, jeg skulle ønske jeg levde i gamledager hvor det var normalt å være hjemme å passe og oppdra sine egene barn helt selv, skjønner ikke hvordan jeg skal klare å gi slipp på de. Samtidig som jeg trur at barnehage er veldig bra når de blir litt eldre. 

Jeg kjenner at jeg blir litt trist inni meg av å tenke på at barn ofte har lengre arbeidsdager enn foreldrene. De blir kanskje levert kl 07:30 og hentet igjen 16:30. Det er en LANG dag, og hva blir igjen av kvalitetstiden med barnet når man kanskje skal handle og lage middag før det er seng kl 19 ? 

Hvordan har du tenkt til å gjøre dette/gjorde dette med ditt barn? Og hvordan synes du barnehagelivet fungerer, hva er opptimalt? 

foto: privat. En perfekt liten barnehagegutt og meg

 

Klemmer fra grubleren ^^,  

DET DU IKKE VISTE OM GRAVIDITETEN

Er du en som meg som trudde at det å bli gravid skulle være som en rosa sky? Hahahaha.. Jeg husker så utrolig godt mine forventninger om det å gå gravid, som viste seg å ikke være helt slik jeg hadde fantasert om!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg møtte på situasjoner jeg aldri hadde hørt om før, men om jeg søkte det opp på nettet skjønte jeg at det var helt normalt for gravide kvinner.
Jeg fant ut at det er mye som ikke blir snakket om!


foto: privat. Tatt av magen min i uke 31 :)

Du vil garantert ikke oppleve alt jeg nevner under her  da jeg har prøvd å få med det meste av uventede situasjoner, men jeg kan garantere deg at du kan krysse av for flere. Noe er hentet fra min egen graviditet og restenen er hentet fra nettsider og folk rundt meg

Du oppdager antagelig ikke at du er gravid fordi du føler det på deg. Du tar en test fordi mensen uteblir

Du blir så trøtt at du føler du kan sovne stående

Du begynner å svette mer, og puste tyngre

Du vil oppleve å bli nummen i armer og bein, du vil våkne om natten fordi armen har sovnet. 

Du vil oppleve å få masse kramper i leggene, som er så vonde at du spretter opp av senga midt på natten og prøver å få tråkket foten ned slik at krampen forsvinner

Du oppdager at du ikke kan sove verken på mage eller rygg, det virker kanskje ok for noen, men når du gjør dette i så mange uker skal jeg love deg at hoftebeina begynner å svi litt etterhver. 

Du får tett nese uten å være forkjølet, og begynner å snorke

Brystvorta utvider seg og blir mørkere

Forbredende melkeproduksjon begynner å komme i gang lenge før du får babyen, det er ikke uvanlig å måtte bruke innlegg i bh for å unngå lekkasje mange uker før terminen, denne væsken som kommer ut ligner ikke på melk men heller som et blankt klissent sekret.

I takt med at magen vokser, får du kløabstinenser på magen. Det er helt utrolig hvor mye det klør når huden strekkes 

Mat smaker mye mer, og noen ting smaker ikke i nærheten av hva det gjorde før

Enkelte lukter kan få deg til å kaste opp

Du får sure oppstøt, det vil si du begynner å gulpe slik at du får den herlige spysmaken i munn mange ganger om dagen

Andre lukter får du hekta på og kan gå å sniffe på dagen lang

Du TISSER PÅ DEG! Haha. Jeg husker så godt da jeg gjorde dette første gang. Så glad jeg var for at jeg var hjemme i det øyeblikket. Jeg nøys og i samme øyeblikk kjente jeg at jeg ble våt nedentid, jeg trudde nesten ikke mine egene øyne da jeg oppdaget at jeg hadde tisset på meg. 

Du trur du holder på å tisse på deg og løper på do, når du sitter på ramma kommer det 10 dråper

Du våkner flere ganger i løpet av natten for å tisse, ja til og med i starten av svangerskapet da det er hormonbetinget 

Kjønnsleppene blir fylt med blod som gjør de mørkere og hovende

Du produserer mye mer utflod enn normalt, så mye at det faktisk er lurt å bruke et truseinnlegg

Du får pigmentflekker, synlige blodårer, åreknuter og strekkmerker på de mekligste steder. Strekkmerkene trenger ikke komme først på magen eller puppene som en tenker er det som vokser, neida de tegner deg gjerne først på låra.

Du kan få hårvekster på mekelige steder, veiviser, skinnskjegg og bart for eksempel. 

Håret på hodet kan også endre seg, dette kan skje før og etter fødselen. Du kan få krøller, eller miste så mye har at du faktisk får måne.  Jeg foreksempel opplevde å få så fett hår at jeg nesten ikke turte å gå ut av døren fordi jeg ikke klarte å vaske det normalt igjen. Hah, jeg ble nesten hysterisk og vasket håret med zalo og milo for ull og silke, frisøren min begynte vel nesten å grine! Trikset var babyshampoen til jentene, den mildeste av de milde såpegjenstandene som fantes i dette huset. I tillegg har jeg fått bølger, og det er ikke slike vakre bølger som noen har, neida det er litt bølger akkurat bare i bakhodet, frisøren min sa det slik: "oi, har du fått sånn du ja" haha :P 

Alt blir tungt. Gå opp en trapp, knyte skoene osv. 

Du får vondt i ryggen og i bekkenet

På et tidspunkt sa jeg at jeg ikke skjønte hvordan folk orket å gå gravide omigjen etter å ha opplevd hvordan det faktisk er å være gravid! Jeg var så lei, og så sliten av tyngde og "plager"! Men så trur jeg det gikk nøyaktig 2 timer fra jeg hadde født til jeg skulle ønske jeg var gravid igjen! HAhaha.. Det er jammen meg godt vi mennesker er laget slik at vi glemmer det negative og husker det positive. Når jeg ser tilbake på svangerskapet mitt nå synes jeg alt var en rosa sky.


Jeg er helt sikker på at det også er mer som jeg ikke kommer på i farta, om du kommer på noe er det bare å rable det ned :D

 

 

 

 

MAMMAKROPPEN!

Mammakroppen er unik, noen faller fort tilbake i de gamle jeansene, mens de fleste må strebe lengre og kanskje aldri komme inn i de gamle jeansa igjen! Hva er vel galt i det? Det er alt for mye press på at damene skal se ut som før de bar frem sine barn bare uker etter at barnet ble født! Det er ikke alle som har en Heidi Klum kropp og kan rusle rundt på catwalken i undertøy kort tid etter en fødsel! 
Nei, det er nemlig de aller aller ferreste som faktisk blir som de en gang var! 

Noen går ned i vekt, andre legger på seg etter et svangerskap! Begge deler er like naturlig, og det er kropp til kropp som hersker over denne tiden! Om man ammer eller ikke ammer, om man er frisk etter fødsel eller ikke! 
Uansett så har kroppen brukt NI måneder på å vokse ut en mage som er så stor som en ballong, huden er virkelig tøyd til det ytterste, og kroppen har kanskje laget et ekstra fettlag på magen for å holde babyen god og varm! Når babyen plutselig er borte er det mange som opplever at det som er igjen er en deigete klump som henger over buksa med røde striper på! Bikinisesongen får vente tenker mange!

Hvorfor blir vi egentlig flau over dette? Det hadde vært moro og vist hvor mange prosent som faktisk spretter inn i sine gamle klær en månede etter fødsel uten å bære preg av at det har vært et barn som har blitt skapt inne i kroppen hennes! Men det er jo så klart disse få prosentene som blir flashet frem i mediene og det er liksom de som skal være idealene våre og menneskene vi strekker oss etter å være!  

Jeg kan innrømme at jeg var en av de som kom tilbake i mine gamle jeans, og jeg får veldig ofte høre hvor urettferdig og "kvalmt" det er! Hvorfor det? Kroppene våre er forskjellige, jeg var akkurat fylt 22 år da tvillingene kom, og huden er faktisk litt flinkere til å fornye seg og komme tilbake i en stram form jo yngre man er. Selv om jeg er slank igjen så bærer kroppen min preg av at jeg har gått med barn, noe jeg er fryktelig stolt over! Jeg synes mammakropper er flotte, og jo mer de bærer preg av barna de har bært frem jo mer fascinert og beundringsverdig synes jeg de er! 

Kroppen min en uke før tvillingene ble født, og 3 mnd etter! Jeg har alltid vært slank pluss min unge alder gjorde at jeg raskt kom tilbake til gammel størrelse, men huden er klart slappere. Jeg begynte å trene igjen etter 6 uker som anbefalt! 


Strekkmerker! Kvinners største frykt! Se heller på det slik: Et hvert strekkmerke som kommer under din graviditet er ditt barns merke og tegning som du for resten av ditt liv kommer til å bære med deg! Hver gang du ser på strekkmerkene du har vil du minnes tilbake til graviditeten. Du vil minnes den tiden DITT UNIKE barn ble laget, du ville jo aldri vært foruten! 
Strekkmerker er heller ikke noe du får gjort noe med så du kan like gjerne innfinne deg med de før som siden!
Det er et hav av kremer og oljer på markedet som skal hindre deg å få strekkmerker, dette er så klart noe som blir laget for å tjene penger! Det er en enorm pengesluker siden vi mennesker gjør alt for å se "perfekte" ut!  Jeg sier ikke at du ikke skal smøre deg, for huden strekkes veldig og det både klør og blir tørt, så en fuktighetskrem kan være på sin plass de siste ukene av svangerskapet, men da trenger du kanskje ikke å kjøpe den til 1500,- som tryller huden din til å bli så elastisk at du ikke får strekkmerker.
Mange mener jo så klart at en rekke produkter fungerer, men forskningen sier at det er arvegenet som bestemmer om du kommer til å få strekkmerker eller ikke! Er du disponert for å få det, hjelper ikke den dyre kremen! Strekkmerkene blekner også med tiden og blir mindre synlige, så selv om de er røde og markerte de første månedene så ikke gå i kjelleren for det


(bilde fra google)

Hva annet er tabu med kroppen etter en graviditet! Jo, puppene! Først blir de så fine som de aldri har vært før! Jeg husker godt jeg måtte se meg to ganger i speilet da jeg gikk fordi om morningen! De "silikonpuppene" , så store som bare det og så faste og sprettene! Ulempen med de var at de ikke lengre var en del av det sexy og intime, men var nå heller blitt utdelt som et matfat som ofte lakk og var til bry! haha. Nå har jeg for en og en halv uke siden sluttet og amme, og nå er det snart ikke en dråpe melk igjen i brystene mine! Hva skjedde med de flotte silikonpuppene?? Vrengte tennissokker har jeg hørt et utrykk for kvinnepuppene etter amming. Vet du, puppene mine er ganske annerledes enn de var, jeg hadde mer melk i det ene brystet som også er veldig normalt, dette har ført til at det brystet har blitt noe større enn det andre, og ja de strutter ikke like mye som før, men jeg er selv fornøyd med forandringen, jeg føler meg moden, mer kvinnelig !

(bilde fra google) 



Jeg ønsker å si at om du bekymrer deg for mammakroppen så la det i allefall gå ni måndeder etter fødselen før du begynner å bekymre deg for mye, mye skjer på disse ni måneden. Du må regn like lang tid på å komme "tilbake" som det tok å få denne nye kroppen. Du vil aldri bli helt lik, hoftene er bredere, puppene slapperen, huden på magen sitter ikke like godt fast i det som er under! Men vær stolt over kroppen min! Se hva den har gjort! Den har skapt et barn og det er heller ikke et hvilket som helst barn, det er ditt barn, det mest fantastiske barnet i hele verden! Er det ikke helt ufattelig å tenke på.. Selv klarer jeg ikke å forstå at kroppen min har vært sååå flink at den har klart å LAGE mine barn! 
En graviditet og en fødsel er den største naturlige påkjenningen for en menneskekropp! Det er klart at man skal ha synlige tegn på at noe slikt!

Mitt råd til deg som ikke er tilfreds med kroppen din uansett hvor mye du skulle ønsket det, bruk tid eller få hjelp til å finne klær som vil passe akkurat din figur. Om man kler seg rett spiller det ingen rolle om man er kort, lang, tynn eller kraftig, alle kan se like vakre ut på sin individuelle måte. Fresh opp makeup og hår, og du vil føle at du sprudler der du går som verdens stolteste mamma for verdens fineste barn! 

NYFØDTfotografering! Så verdt det!!

Har du lurt på å ta nyfødtbilder av barna dine? Du tenker kanskje at det er litt dyrt? For da er jeg enig med deg! Det koster litt penger! Men hva setter man ikke mere pris på senere i livet? Bestem deg i god tid og sett av litt penger hver mnd eller gjør som meg, ønsk penger til bursdag/jul som du kan bruke på fotograferingen! Jeg klarte å dra med meg pappaen også og det er jeg sååå fornøyd med, tving han med selv om han ikke synes det er det kulste i verden å være med på, han smiler når han først er der ^^, <3



Det er kun en ting som er vakrere enn en baby, to babyer <3 


Familien min <3
 
Jeg bare elsker dette bilde hvor det ser ut som Otilie og Olivia prater med oss! 

Bildene er  tatt av Kamilla Weiglin ! :)

#nyfødtfotografering 

Kom i FORM (etter FØDSEL) til tross for TIDSKLEMMA!

Har du lyst til å få trent litt, komme tilbake i gammel figur, selv om du kanskje er mamma og kjenner på tidsklemmen hver dag ??? Jeg har svaret ^^, 


Dette er meg knappe to uker før fødsel, og 3 1/5 mnd etter tvillinggraviditeten!
 

Må bare skrive litt informasjon først, hvis du føler du har hørt dette 100 ganger før så får du heller bare hoppe litt lengre ned i innlegget :D
Jeg har nevnt tidligere at jeg har gått idrett-studiespesialisering. Dette speiler seg igjen i at jeg er opptatt av å være i god form. Jeg er ingen "sportsidiot" (om det er lov og si det), men jeg er opptatt av at kroppen får brukt seg! Hvorfor? Jeg trur jeg kan skrive flere sider om det, men jeg lager en oppramset kortverson:

- Det fremmer helse: 

  • styrker skjelettet, ligamenter og muskler - som utelukker faren for mange sykdommer, eks - benskjørhet
  • misker risiko for hjerte- og karsykdommer
  • gir generelt bedre immunforsvar 
  • gir en bedre alderdom 
  • kan forebygge for enkelte kreftformer

- Mentalt:

  • utløser endorfiner som er "lykkehormotet" vårt, dermed reduseres angst og depresjoner
  • får bedre søvnkvalitet (noe i hvertfall alle mødre trenger) :)
  • får større selvtillit og mer utstråling

- Fysisk

  • får bedre holding
  • ser bedre ut
  • gjør hverdagsoppgaver lettere

- Fordi det rett og slett hjelper mot "livet som en moderene kvinne i den ellers travle og stressende hverdagen"

Jeg vet så mange sier at de ikke får tid eller har ork til å komme seg til treningssenteret! Og det er så lett og finne en unnskyldning for at treningen ble droppet den dagen (tro meg jeg også har det på denne måten) Derfor ble jeg så glad da jeg fikk høre om dette treningsprogrammet 

Derfor vil jeg så gjerne anbefale deg treningsprogrammet til jillian michaels 30 day shred! Hva er vel ikke bedre enn et treningsprogram som varer bare 20 minutter + oppvarming og stretching. En økt du er ferdig med på under halvtimen? Som gir resultater, og i tillegg trenger du ikke reise lengre enn opp fra sofaen din? Dette er faktisk noe alle kan få til!  

 

Har du hørt om Jillian Michaels 30 day shred! Damen fra slankekrige!! Tøff og sexy som få! 

Alt du trenger er en data (gjerne som du kan koble til TV for å få større skjerm og bedre lyd, men ikke nødvendig), en matte og to vekter. Har du ikke en matte så bruk et teppe, bare så det ikke er så vondt å ligge rett på gulvet, og har du ikke vekter så fyll et par halvlitersflasker med vann eller sand for å få de tynge :) 

På med treningsklærne og du er klar!

Programmet går ut på at du skal trene hver dag i 30 dager, først 10 dager med level 1 av jillian michaels 30 day shred, så 10 dager med lever 2 og tilslutt 10 dager med lever 3! 

Jeg oppfordrer deg til å gå på vekta og ta noen mål rundt for.eks midjen, rompe og lår. Skriv det ned og mål igjen etter 15 og 30 dager. Dette gir resultater! 


Treningsprogrammene ligger på youtube :D 

LEVEL 1  

LEVEL 2 

LEVEL 3 (kvaliteten på denne er ikke like bra, og du må spole deg igjennom level 1 og 2, men det funker alikevel) 

Masse lykke til, jeg håper jeg har inspirert deg til å prøve, etter min første dag var jeg så støl at jeg nesten ikke kunne gå en trapp


4 mnd etter tvillingfødsel, dag 14/30 med Jillan Michaels 
 



resultat mellom 5 dager, Jillian Michaels :D 

 

TIPS til hvordan re opp BARNESENGEN

De fleste av oss har vel hørt om at pute ikke er anbefalt til små babyer fordi dette kan forårsake krybbedød da den kan blokkere for luftveiene. På sykehuset fikk vi beksjed om dette + at vi ikke skulle la noe annet liggende i sengen som bamser osv før de bevist klarer å bruke hendene for å ta det bort fra ansiktet. Men spesialsykepleieren vi hadde da vi lå på sykehuset ga oss et tips om hvordan vi kunne bruke pute uten at det skulle være skummelt for barnet.  Puten gjør jo at barnet ligger litt bedre og den er også med på å unngå avflatning i bakhodet. 

Det andre som blir diskutert frem og tilbake er dette med den sengekanten til små babyer. Vi vil jo ikke at barna våre skal få vondt om de ruller inn i sprinklene eller setter fast foten sin, men vi vil heller ikke at de skal få pusteproblemer om de får rulla inn i sengekanten og ikke kommer seg tilbake igjen på egenhånd. 

Det er ikke lett dette her, og kanskje mange synes jeg gjør ting på en dum måte, men selv synes jeg at jeg har funnet en genial metode på å oppre sengen til det mest opptimale. 


1: Først legger jeg på et tisselaken, kjekt for å spare madrassen om det skjer et uhell eller man har litt gulpete babyer 



2: Legg putene på plass (grunnen til at jeg bruker to puter er fordi tvillingene sover i samme seng enda) 



3: Her ser du bilde hvis du bare trenger å bruke en pute. Så har jeg tatt to helsetepper som jeg har rullet slik du ser på bildet og lagt inntil kantene. Dette er noe vi alltid gjore med jentene da de lå på sykehuset. For premature barn trenger å ha det ekstra trangt rundt seg de første ukene, de ble ordentlig redde om de lå uten noe rundt seg slik at de klarte å slippe armene ut til hver side. Vi kalte liggeplassen dems for et rede. Vi lage også rede på stellebordet for at de skulle ligge trygt der også ^^, 

Her ser du hvordan det blir om man bruker en slik sengekant. Jeg trivdes ikke med å bruke denne når jentene var bittesmå fordi da kunne jeg ikke se de fra sengen min. Jeg så jo kun denne hvite kanten, og det likte ikke jeg helt. Jeg hadde den på i et par dager før jeg ble nødt til å ta den av igjen. Nå jentene blir så store at de kommer til å rulle rundt og ha kontroll på bevegelsene sine så kommer jeg til å sette den på igjen. 

4: Trekk lakenet over alt sammen! 



5: På med dynen ! Smokkene klare

Snuppene på plass! De ligger deilig med en liten pute under hode som ikke kommer i veien for luftveiene, og den lille kanter som blir av helseteppene gjør at de ikke klarer å rulle ut i sprinklene eller slå seg på de. 

Perfekt for hønemammaen som liker å ha kontroll fra sin egen seng. På denne måten ser jeg jentene og har kontroll på at de har det bra ^^, 

Vises med et barn i sengen ^^, 

<3 Her i huset elsker vi uroer <3

Hva synes dere om denne vrien? Når de blir litt større kommer jeg til å fjerne teppene i kanten og heller bruke sengekant regner jeg med, men nå som de er så små og ikke klarer å rulle hvis det er en liten kant som hindrer de er denne metoden perfekt i mine øyne. ^^,

 

 

Dobbeltamme ? Tvillinger

Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg angående dobbeltamming. Jeg har nemlig ikke tall på hvor mange som har lurt på om de kunne få ta et bilde når jeg har gitt mine to små mat. Det er tydeligvis noe mange har lurt på hvordan jeg får til og som folk synes er veldig fascinerende. 

"hva gjør du når begge to skriker og har lyst på mat, Stine??" "da setter jeg med ned og gir de mat" "åja, du ammer ikke?" "joda, jeg dobbeltammer!" "Hva, går det ann, dette måå jeg se!" 

I svangerskapet mitt gikk mye tid ut på å studere og finne ut av hvordan jeg ville gjøre ting når tvillingene kom til verden. Jeg spurte alle som kunne spørres med tvillingerfaring og leste på nett og lånte bøker. Rådet var å få til dobbeltamming om det lot seg gjøre. Og for å få til det måtte man ha en god ammepute. Ammeputene skulle være dobbel (altså tvillingammepute) og de lot seg bare kjøpe på nette for min del. Prisene passet heller ikke helt til lommeboken min (nye lå rundt 800,-) Derfor reiste jeg til Stoff&Stil og kjøpte stoff og isoporkuler og sydde meg min egen, i nydelig farge og eget design :) 


(selve puten)

(puten med trekket på. Trekket har glidelås og kan tas av for vask)

Prisen kom på ca 250,-

Det er ganske store variasjoner på om man vil enkeltamme eller dobbeltamme. De som enkeltammer (etter hva jeg har opplevd) gjør dette fordi de ønsker alenetid med barna sine eller fordi de ikke får til dobbeltamming av ulike årsaker. Grunnen til at jeg valgte å dobbeltamme er fordi man sparer enormt mye tid på det, det er gunstig for å få stor melkeproduksjon og når babyene får mat sovner de gjerne etterpå. Får de da mat samtidig er sjansen også større for at de også sover samtidig. Det gir litt mer frihet til mammaen slik at hun kan rekke å ta seg en dusj eller vaske litt hus i mellom slaga :) 

Jentene mine er prematurfødt og ble matet med sonde igjennom nesen de første to ukene, jeg måtte pumpe meg for å få i gang melkeproduksjonen. Men til hvert måltid la jeg til den ene, neste måltid den andre, eller så tok jeg den som var mest våken. Pramaturenyfødte er nemlig veldig trøtte og orker ikke suge så lenge før de sovner. Slik fikk jeg jentene til å forstå hva pupp var til tross for at de ble mette på en helt annen måte. 



Etter to uker følte jeg at jeg hadde fått litt kontroll over det å legge til de små for amming, så da tok jeg steget for å få til dobbeltamming. 

Det fungere slik:

1 - jeg legger ungene så nære meg at jeg klarer å få tak i de

2 - legger ammeputen på plass 

3 - legger en og en jente på puten og "kobler" de til

Haha. Det høres kanskje veldig greit ut? Jeg har brukt skjol siden jeg startet dobbeltammingen, dette er fordi de lettere får godt tak og de slipper å "miste puppen" som de lett gjorde uten skjold.

(til deg som ikke vet hva skjol er: Det er et silikonskjold som legges over nippetområtet. Skjoldet har en forlenget tutt enn nippelen som gjør at babyen klarer å få "nippelen" bak til bløtganen hvor de får laget dette vakumet som får melken ut, det er altså lettere for babyen å suge melk med skjold en uten, speiselt for barn som er prematurfødte eller har forklart tungebånd ol (fås kjøpt på apotek, koster rundt 130,-))

 

Dobbeltamming handler mest om å ha en god ammepute, for man må kunne legge til ungene og ha hendene fri til å holde hoder og kunne hjelpe de om de trenger det. Derfor må puten være så god at de ligger støtt og i riktig høyde i forhold til puppen. Derfor kan det kanskje være lurt og lage ammeputen selv. Noen har jo små pupper og da trenger barnet og komme høyere opp enn hos de som har sørre pupper. 

Jeg sitter alltid i "lotusstilling" (ikke helt) men jeg sitter meg beina i kors, med puta oppå, slik for jeg støttet opp puten med beina mine også, men dette trur jeg bare hver og enkelt må finne ut av. Jeg sitter heller ikke å lener meg behagelig tilbake i sofaen, jeg sitter faktisk litt fremoverbøyd, men dette har kanskje med at puppene mine ikke er av den største sorten. 

(på sykehuset, her ser du hvordan jentene ligger trygt til hver pupp uten at jeg trenger å holde de)


(her har vi blitt litt tjukkere, og er akkurat ferdig med å spise, gode og mette, slik ser det ut fra min vinkel)

(dobbeltamming når man er vandt med det og håndeter det greit er vanvitting koselig. Der ligger verdens to nydeligste babyer og spiser mens de lager en rekke koselyder)

 

Det er tyngre og vankeligere å dobbeltamme, man sitter på en måte fast. Ammer man en kan man jo gå rundt å amme :P men når man får dreisen på det og venner seg til det går det veldig greit! Litt mere vrient er det når man skal utenfor husets fire vegger. Jeg fullammet i 3 mnd, etter det hadde jeg ikke nok melk til begge (tro meg, jeg har gjort alt. Ammet hver 2.time pluss pumptet meg 4-5 ganger i løpet av døgnet, til og med om nattet pumpet jeg for å prøve å øke produksjonen enda ytterligere) og da jeg fullammet måtte jeg ta med meg puta mi når jeg skulle bort på besøk, for jeg ville ikke ødelegge de gode synkronserte døgnrytmene deres. Nå er de 5 mnd og jeg ammer enda, men de får litt mormelkerstatning i tillegg, så når jeg reiser bort på besøk gjør jeg det enkelt og gir de flaske der. Da blir det litt mindre og drasse med seg :) 

PS: enda en god grunn til å dobbeltamme/eller egentlig bare amme i seg selv. Det sies at man forbrenner over 700 kalorier ekstra per dag når man ammer, og hvem vil vel ikke gå ned gravidkiloene så raskt som mulig??

Håper du finne er god løsning for deg og dine barn! Dobbeltamming har i hvertfall vært alfaomega for meg! <3

#amme #dobbeltamme #tvillinger #ammepute