hits

Me, myself and I

Celleprve

Det er lett tenkte at det er en mening med alt som skjer i livet. Jeg husker spesielt godt en episode av livet mitt da jeg flte at det plutselig var en grunn for alt. Jeg hadde blitt mamma, jeg var bare 22 r gammel, og selv om jeg var frstegangsmamma var jeg allerede blitt tobarnsmamma. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal f to barn. To er passe har jeg tenkt - at de to skulle komme p samme dagen, det hadde jeg ikke sett for meg.

Tilbake til hendelsen. Sykehuset ringte. Jeg hadde besk av to av mine nrmeste venninner. Jeg gikk fra stuen og inn p kjkkenet da jeg snakket med overlegen som var samme lege som tok i mot min lille Olivia.

"Du har den groveste formen for celleforandring i livmorhalsen, det betyr at du m inn til operasjon ...... " Det er rart hvordan noen ord kan f verden til rase p sekunder, jeg husker tankespinnet, hadde jeg kreft? Ville jeg d?
Da jeg la p og gikk inn i stuen igjen ble jeg klemt inn i armene p venninnene mine, og jeg var s glad for at de var der og kunne gi meg bedre tanker tenke p.
Da samboeren min kom hjem satt vi grt i hverandres armer. Jeg skal helt rlig innrmme at jeg var livredd. Jeg hadde ftt beskjed om at det mest sannsynlig ikke ville vre kreft, men vite at jeg l p det nrmeste forstadiet til kreft var nok til f tankene over p det verste.

Jeg satt og leste p nett, lesingen gjorde alt ti ganger verre, det var som om jeg kun klarte f med meg hvor mange prosent som dde av livmorhalskreft i stedet for de mange flere prosentene som overlever uten varige men. Og dette var de med kreft, de med grove celleforandringer har igjen enda bedre prognose.

Og det var da jeg tenkte at alt som skjer i livet har en mening. Hvorfor ble akkurat jeg mamma s tidlig i livet, og hvorfor i all verden kom det to p en gang? Var det fordi livmoren min var s syk at hvis ikke jeg fikk barn med en gang ville jeg kanskje aldri ftt barn? Grunnen til at celleforandringen ble oppdaget var nettopp graviditeten. Hadde jeg ikke blitt gravid hadde det i hver fall gtt tre r fr jeg hadde blitt innkalt til celleprve av livmorhalsen og kanskje enda et par r fr jeg ville tatt motet til meg og sjekket det opp hos legen, med en tanke som - det skjer jo ikke meg.



I november 2013 var jeg til koniseringen, et kirurgisk inngrep hvor de fjerne ytterste delen av livmorhalsen (den syke delen). Jeg ble overrasket over hvor ufarlig det hele var, og jeg kan fremdeles f barn om jeg nsker det. Jeg fikk beskjed om bestille en ny time for celleprve av livmorhalsen 6 mneder etter koniseringen.

Og her sitter jeg 9 mneder etter inngrepet. Endelig har jeg ftt tatt motet til meg og skal til legen i dag for ny prve. 3 mneder etter jeg burde. Og hvorfor det? Hvorfor er jeg s dum at jeg venter p noe som bare er med p hjelpe meg og som forhpentligvis bare vil bekrefte at jeg er frisk? Jo, fordi det har vrt s mye lettere la vre tenke p det. Jeg har bevisst unngtt det hele, det har vrt s mye lettere late som ingenting og la telefonsamtalen til legekontoret ligge.

Jeg kjenner jeg gruer meg til f vite svaret, selv om jeg samtidig gleder meg om den viser at jeg er frisk. Jeg er redd for g igjennom det samme igjen, at telefonen begynner ringe og at det er legen i den andre enden. Nr legen ringer er det aldri et godt tegn. Frste gang jeg ble oppring, da var jeg 13 uker inn i svangerskapet. Legen fortalte meg at jeg hadde celleforandringer, men at det kunne vre et resultat av graviditeten, hun ba meg slappe av med det og helle ta en ny test etter fdselen.
Den andre celleprven foregikk omtrent p samme mte, men var et mye strre nederlag siden jeg ikke var gravid mer og hadde regnet med at jeg ville vre frisk.
Jeg fikk time p sykehuset som prioritert, jeg trur ikke det tok mer enn 3 uker. Der skulle legen ta en vevsprve for analyse, og det var da den siste og aller mest skuffende nyheten kom.

Jeg har sammen med en lege som er spesialist p celleforandringer og kreft i livmorhalsen skrevet ett innlegg tidligere, s hvis dere nsker lese om dette finner dere det HER.

S fr dere nske meg lykke til med celleprven i dag :)

Inngrepet tok bare 15 min.

Det virker som en 10 kg sekk er lftet av skuldrene mine for frste gang p noen mnd. Jeg hadde gruet meg til koniseringsinngrepet siden jeg fikk vite at jeg hadde grove celleforadringer i livmorhalsen.

80 % blir smittet av HPV en eller flere ganger i lpet av livet, 30 % fr unormale celleprver og 10 % fr behandlingskrevende celleforandringer. Celleforadringene kan fre til kreft om det ikke blir behandlet, derfor er det veldig viktig at man drar til legen sjekker seg som anbefalt fra man fyller 25 r, hvert 3. r. Det er en raskt underskelse hvor legen tar en prve i livmorhalsen som blir sendt inn og gir svar innen et par/tre uker.

Om det viser seg unormale celler p prven vil man bli henvist til en ny underske p sykehus, hvor de tar en liten bit av vevet i livmorhalsen som blir sendt til underskelse. Viser svaret fremdeles strre celleforadringer er konisering (et kirurgisk inngrep der de fjernet ytterste delen av livmorhalsen hvor celleforandringene sitter) neste behandling. Det er det inngrepet jeg har tatt i dag.

Nok en gang m jeg rose SIV (sentral sykehuset i Vestfold) for noen herlige mennesker. S rolige, hyggelig og lette snakke med. Jeg flte meg s godt tatt vare p.

Alt sammen gikk s fort! Jeg var inne p sykehuset kl 7 og reiste fr 10. Frst ble jeg frt inn p en felles stue hvor jeg fikk en dose tabletter for smerter. Da hadde jeg allerede skiftet til de lekre sykehusklrne og mtte vente der i tre kvarter. Jeg fikk p meg hette for hret og ble kjrt i senga bort til operasjonsrommet. Haha. Utrolig hvor syk man kan fle seg p er sykehus, samtidig som det er s godt fle at alt er s p stell!

Jeg snakket litt med overlegen som skulle utfre inngrepet fr jeg ble tatt hnd om av operasjonssykepleierene.

Jeg trudde at jeg skulle vre vken under inngrepet, med kun lokalbedvelse. Men jeg hadde vist en annen oppfatning av hva vken var enn sykehuset. Man fr samme medisin som man fr under narkose, men i en mye mindre dose, s man er vken i den forstand at man puster selv. Noen kunne vist vre s beviste at de kunne snakke ogs. Men jeg trur det gikk nyaktig 1 minutt fra medisinen rant inn i ra mi til jeg sovet. Rett fr fikk jeg latterkrampe og flte meg rimelig full! ^^,

Plutselig var jeg vken igjen, bakfull som f og l i den samme sengen jeg var blitt fraktet til operasjonsrommet i. Like sjokkert over hvor fort det hadde gtt da jeg s p klokken 08:20 (ble kjrt inn p rommet, 08:00) som at jeg hadde sovnet. Bakfull som jeg var hadde jeg det fremdeles veldig morsomt og mtte sprre om jeg hadde snorket! Haha, hvem spr om slikt?

S var det bare vente en time i sengen hvor jeg ble servert den gode gamle sykehusfrokosten som jeg rakk bli s alt for lei av etter ha bodd tre uker p sykehuset da jentene ble fdt.

Alle dere kvinner! Sammen er vi sterke

P sykehuset klar til operasjon!

Jeg tenkte bare gi en liten oppdatering. Jeg har bestemt meg for at jeg vil fortelle om min opplevelse med grove cellerandringer, grad 3, i livmorhalsen. Det innebrer ogs at jeg kommer til fortelle om denne dagen! Koniseringsdagen. Et lite inngrep hvor de fjernet den ytterste delen av livmorhalsen.

Grunnen til at jeg velger fortelle om det er fordi jeg hper at jeg kan hjelpe andre kvinner i samme situasjon. Jeg har ftt en del mail fra redde kvinner som skal koniseres og hvis jeg kan hjelpe disse igjennom det ved fortelle om min erfaring s er det verdt det.

I tillegg fr jeg s enormt mye sttte av dere lesere, s igjennom fortelle min historie hjelper dere meg.

N har jeg forlatt min elskede som har vrt s snill vre med. Min sterkeste stttespiller <3 jeg ligger i en sykehussengen i de lekre sykehusklrne og venter p operasjon

Oppdaterer dere senere.

Klem

Da skal jeg snart under kniven :(

Jeg har fortalt her p bloggen at under graviditeten ble det funnet unormale celler i livmorhalsen min. Lengene mente dette skyldtes selve graviditeten, men ga meg likevel beskjed om ta ny celleprve etter at jentene var fdt. Den nye celleprven viste fremdeles til at jeg hadde unormale celler og etter ny time p sykehus hvor det ble tatt vevsprve fikk jeg beskjed om at jeg hadde den sterkeste graden av celleforandring. Jeg skrev et innlegg om reddselen etter beskjeden fra legen her.

Slike saker er hyt prioritert, og det er veldig bra, for selv om utviklingen til kreft tar lang tid, vil en hver kvinne som fr beskjeden om sterk celleforandring tenke p kreft ganske ofte. I hvertfall har jeg gjort det. Jeg har ftt veldig god informasjon fra fagpersoner og mange gode tilbakemeldinger fra kvinner som har vrt igjennom det samme, det er jeg s takknemlig for fordi det har hjulpet meg i en stor grad til forst at oddsene for at alt gr bra er s utrolig store.
rsaken til at jeg har ftt s mye tilbakemelding er fordi jeg skriver denne bloggen og jeg tenker da p alle andre kvinner som fr beskjed om at de har sterk celleforandring, og m inn for fjerne en del av livmorhalsen i hp om f bort alle de unormale cellene som over tid kan utvikle seg til kreft. Jeg tenker p hvor mange av disse kvinnene som blir like redde som meg selv da jeg fikk beskjeden, men som ikke har alle disse stttespillerene rundt seg som jeg fikk da jeg delte dette med dere.
S det er jammen meg godt at cellefroandring blir tatt tak i fort, for det kan virkelig g p psyken.

Koniseringen -> inngrepet er enkelt, og det gjres som oftest bare med lokalbedvese, en kjegleformet tapp av livmorhalsen blir skret av og det hele er gjort p 15-20 minutter. Men uansett hvor mye jeg vet og hvor mange som har vrt igjennom det samme uten problemer s kommer jeg til grue meg til denne dagen som kommer om ikke mange dager. Det er rett og slett ikke en hyggelig ting reise til sykehuset for:( Og jeg klarer ikke helt slippe tanken p de 2% som viser seg ha kreft nr biten fra koniseringen blir sendt inn til underskelse

Det skal bli godt f dette oversttt!

Jeg anbefaler alle kvinner til lese innlegget jeg har skrevet i sammarbeid med overlege "celleforandring i livmorhalsen"Mye viktig informasjon som gjelder alle oss kvinner, og som kan forebygge for at du fr den samme skremmende celleforandringsbeskjeden som blandt annet jeg fikk

Forstadie til KREFT! Jeg er jo bare 22! Hvorfor??

Jeg spontanbestemte meg for fortelle om det siste dgnet mitt n fordi jeg har alt for mange tanker i hodet, jeg begynner grte nr jeg tenker eller snakker med mine nrmeste om det. Jeg er REDD! Jeg skriver dette n for klare og samle tankene og f oversikt over virvarret i hodet mitt, det blir ogs lettere for de jeg kjenner forst.. Jeg klarer heller ikke skjule en s stor del av min hverdag, og kanskje det er folk der ute som har vrt igjennom det samme og som kan berolige meg, eller s hper jeg at jeg kommer igjennom dette med gode nyheter og kan hjelpe andre kvinner som havner i samme situasjon!

Jeg hadde besk av mine to fantastiske venner i gr da telefonen ringte. Det var overlegen som skulle fortelle meg drlige nyheter.

Jeg m g litt tilbake, til der det startet. For et r siden, da jeg hadde vrt gravid i 12 uker var jeg p 12ukerskontrollen og tok alle forskjellige prver for se om jeg var frisk, en standarprosedyre for gravide kvinner. Det har egentlig aldri feilet meg noe annet enn det vanlige, forkjlelse osv. Fastlegen min ringte meg tilbake etter et par uker og fortalte at jeg hadde en celleforandring i livmorhalsen, men hun kunne berolige meg at det antagelig skyltes graviditeten. Jeg skulle slappe av med det hele og ta en ny test etter graviditeten for kontrollere at alt var bra igjen. 6 uker etter graviditeten tok jeg en ny test. Nok en gang ble jeg ringt opp med beskjed om at jeg fremdeles hadde celleforandring s jeg ble henvist til gynekologi-obstetrikk, poliklinikk ved Sykehuset i Vestfold. Her skulle det bli tatt en mer omfattende prve, en biopsi som er en vevsprve.

Overlegen fortale meg at det var veldig sjeldent det var noe problem hos jenter s unge som meg. 80 % av norske kvinner fr HPV viruset som kan utvikle seg til celleforandringer i lpet av livet, i 90 prosent av tilfellene klarer kroppen kvitte seg med viruset uten hjelp. 2 % av norske kvinner opplever f celleforandring elller livmorhalskreft. Overlegen sa ogs at om man var under 25 r s kunne man ha viruset uten at det utviklet seg noe mer, dette er grunnen til at man ikke blir innkalt til livmorhalskreft underskelse fr man er 25 r.
Tanken p celleforandringen har hele tiden skremt meg, men jeg har klart skyve det til siden fordi sannsyligheten for at det skulle vre alvorlig hos meg var s liten. Man tenker ogs at slike ting hrer man om, men det skjer ikke en selv.

Men i gr ringte han. Jeg forlot venninnene mine smilende da jeg tok telefonen og kom tilbake grtende. Celleforandringen var en grov celleforandring, grad tre som er den mest alvorlige, et forstadie til kreft.

Nr det handler om ordet kreft er det utrolig hvor skummelt det blir. Jeg er livredd. Livredd for flere skuffende nyheter. Jeg prver tenke p hvor heldig jeg er som ble oppdaget n og ikke om 3 r nr jeg er 25. Jeg prver tenke at prognosen er god og at alt er fint igjen om en stund! Men nr man prver sove s strmmer tankene p, tankene om det verste. Som at 1/3 med livmorhalskreft dr. Jeg vil ikke d. Jeg har funnet gleden med livet, nemlig jentene mine, jeg knekker sammen om jeg tenker p bli borte fra de. Jeg kan ikke.. Jeg vil ikke lengere legge meg i sengen, i natt har den vrt min verste fiende. Tankene lper lpsk nr man prver sove. Dagen i dag startet ogs med mye trer etter at jeg vknet kl 7. Litt over 9, kom heldigvis min beste venninne. Det er godt ha noen og snakke med bde om det og om andre ting for legge de vonde tankene p hylla.

Jeg kan ikke la meg knekke n, jeg m tenke at jeg er i de beste hender og at jeg kommer til bli fulgt opp nye. Jeg er sterk, bare litt redd!

Neste n blir et kirurgisk inngrep kalt konisering hvor de fjerner litt av livmorhalsen i hp om at det syke vevet blir borte. Da kan jeg fremdeles f flere barn om vi nsker det, men med strre sannsynlighet for fortidlig fdsel og mye oppflging under svangerskapet! Heldigvis har jeg allerede ftt to helt fantastiske jenter. Du kan tru jeg har tenkt tanken p om det var en meningen at jeg skulle f to stykk samtidig i en s ung alder.

Jeg er ogs s glad for at jeg har verdens beste samboer og familie som sttter og sier gode ord til meg. Det var godt kunne grte litt p skuldrene til hverandre i gr kveld!

Jeg m til slutt bare dele mine tanker til alle dere som synes det er flaut dra til legen for ta en underlivssjekk! Gjr det! Det er kun du som synes det er ubehagelig, og du forstr ikke viktigheten med det fr du havner i en situasjon som meg. Men da kan det allerede vre for sent. Jeg er s takknemlig for at dette har blitt oppdaget og at det finnes mennesker som kommer til gjre det de er i stand til for at jeg skal bli helt frisk. Jeg har nemlig tenk til se mine barn begynne p skoler, begynne studere, og jeg skal bli bestemor om mine jenter nsker seg barn!! Det SKAL jeg ...

Om du trenger lese mer om celleforanding og livmorhalskreft kan du gjre det her!