Inngrepet tok bare 15 min.

Det virker som en 10 kg sekk er løftet av skuldrene mine for første gang på noen mnd. Jeg hadde gruet meg til koniseringsinngrepet siden jeg fikk vite at jeg hadde grove celleforadringer i livmorhalsen.

80 % blir smittet av HPV en eller flere ganger i løpet av livet, 30 % får unormale celleprøver og 10 % får behandlingskrevende celleforandringer. Celleforadringene kan føre til kreft om det ikke blir behandlet, derfor er det veldig viktig at man drar til legen å sjekker seg som anbefalt fra man fyller 25 år, hvert 3. år. Det er en raskt undersøkelse hvor legen tar en prøve i livmorhalsen som blir sendt inn og gir svar innen et par/tre uker.

Om det viser seg unormale celler på prøven vil man bli henvist til en ny undersøke på sykehus, hvor de tar en liten bit av vevet i livmorhalsen som blir sendt til undersøkelse. Viser svaret fremdeles større celleforadringer er konisering (et kirurgisk inngrep der de fjernet ytterste delen av livmorhalsen hvor celleforandringene sitter) neste behandling. Det er det inngrepet jeg har tatt i dag.

Nok en gang må jeg rose SIV (sentral sykehuset i Vestfold) for noen herlige mennesker. Så rolige, hyggelig og lette å snakke med. Jeg følte meg så godt tatt vare på.

Alt sammen gikk så fort! Jeg var inne på sykehuset kl 7 og reiste før 10. Først ble jeg ført inn på en felles stue hvor jeg fikk en dose tabletter for smerter. Da hadde jeg allerede skiftet til de lekre sykehusklærne og måtte vente der i tre kvarter. Jeg fikk på meg hette for håret og ble kjørt i senga bort til operasjonsrommet. Haha. Utrolig hvor syk man kan føle seg på er sykehus, samtidig som det er så godt å føle at alt er så på stell!

Jeg snakket litt med overlegen som skulle utføre inngrepet før jeg ble tatt hånd om av operasjonssykepleierene.

Jeg trudde at jeg skulle være våken under inngrepet, med kun lokalbedøvelse. Men jeg hadde vist en annen oppfatning av hva våken var enn sykehuset. Man får samme medisin som man får under narkose, men i en mye mindre dose, så man er våken i den forstand at man puster selv. Noen kunne vist være så beviste at de kunne snakke også. Men jeg trur det gikk nøyaktig 1 minutt fra medisinen rant inn i åra mi til jeg sovet. Rett før fikk jeg latterkrampe og følte meg rimelig full! ^^,

Plutselig var jeg våken igjen, bakfull som få og lå i den samme sengen jeg var blitt fraktet til operasjonsrommet i. Like sjokkert over hvor fort det hadde gått da jeg så på klokken 08:20 (ble kjørt inn på rommet, 08:00) som at jeg hadde sovnet. Bakfull som jeg var hadde jeg det fremdeles veldig morsomt og måtte spørre om jeg hadde snorket! Haha, hvem spør om slikt?

Så var det bare å vente en time i sengen hvor jeg ble servert den gode gamle sykehusfrokosten som jeg rakk å bli så alt for lei av etter å ha bodd tre uker på sykehuset da jentene ble født.

Alle dere kvinner! Sammen er vi sterke

Siste innlegg