I går kveld skrev jeg dette innlegget i hodet mitt før jeg sovnet for natten, og jeg tenkte jeg skulle prøve å rable det ned før jeg glemmer det. 

Den virkelig nye formen for mobbing på 2000-tallet utarter seg på nett, og på nett er det ingenting som holdes tilbake. Vi leser om det og vi hører om det. Før jeg startet å blogge tenke jeg ikke noe større over nettmobbing da dette er noe jeg aldri har drevet med eller blitt utsatt for. Men det er det sannerlig mange som blir. 

Jeg har sett mammaforum der voksene mødre krangler som hormonelle 14-åringer. Jeg leser blogginnlegg som får hatekommentar på hatekommentar. Vi har vel alle sett videoen som florer internett om dagen om tvillingmammaen som prøver å legge guttene sine? Hun har riktignok passert 1 milliom seere, og det er umulig at alle i denne verden har like meninger. Men selv en så herlig, fantastisk og morsom film av en tålmodig mamma som på nytt og på nytt legger sine to små i sengen sin fikk flere hatmeldinger. Som blogger selv har jeg opplevd det samme. Hatmeldingene renner inn ved de mest leste innleggene mine, det er helt forståelig at 34 000 personer ikke kunne være enige med meg i mitt innlegg om brøyterene, de fleste er enige, men det er alltid noen ikke er det, og som ønsker å legge inn en liten meldig som forteller meg hva jeg er.  

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det som er med hatemelingene, er hvordan de faktisk blir skrevet. Det er ikke snakk om noen konstruktiv kritikk fordi man er uenige. Nei, det er direkte personangrep med de styggeste uttalelser, og mobberen etterlater seg selvsagt som en anonym – åpenpart for feig for å stå for det h*n selv sier, selv om h*n vet at h*n går direkte til angrep på en enkeltperson. Jeg har HELDIGVIS ikke opplevd mange av disse meldingene, og jeg passer meg for å skrive støtende innlegg. For jeg lover dere, noen av de kommentarene kan virkelig sette seg, og det er ikke noe moro, ikke noe moro i det hele tatt.

Så har vi andre, jeg trenger nok ikke legge skjul på hvem, Rannveig Heitmann – hun lever av sine haters. Jeg er stadig innom bloggen hennes og jeg blir virkelig skrekkslagen av å lese hennes kommentarfelt. Hun påstår jo at hun ikke lar seg påvirke av alle de grusomme kommentarene, kanskje hun klarer å trekke det over til at disse haterene faktisk er årsaken til hennes lønn? Ikke vet jeg, men hadde jeg mottatt det hun får slengt i fjestet hver dag hadde jeg gjemt meg under dyna for en god stund og avsluttet blogglivet tvert. 

Og med det jeg prøver å faktisk fortelle her, så forstår jeg virkelig ikke hva som får nettmobberene til å faktisk skrive disse hatmeldingene. Jeg har riktignok vært uenig i veldig mange blogginnlegg jeg har lest i mitt liv, og kanskje ler jeg høyt og viser det til samboeren min om jeg synes det er latterlig det som blir skrevet, men jeg tar meg da ikke tid til å sitte å skrive en hatmelding fordet? Hvis jeg ikke hadde klart å la være å kommentere på et innlegg jeg er sterkt uenig i så ville jeg i hvertfall gitt en konstuktiv og kritisk tilbakemelding om hva jeg syntes var galt og hva jeg mente om saken, jeg hadde da aldri gått til angrep på forfatteren! Og det er dette som irriterer meg så grenseløst. Mødre som står å påstår at andre er dårlige mødre, at de burde vært meldt til barneværnet osv osv. Hva er da egentlig disse mødrene? Synes de det er greit å lære opp sine barn til at det er greit å hetse andre på nett? Er ikke det med på å forsterke den negative nettmobbingen? 

Samtidig som jeg ser all denne grusomme nettmobbingen har jeg erfart den siste tiden at folk har blitt så opptatt av nettmobbing at noe trekker alt til å bli “mobbing”, som at det ikke er lov å stille et spørsmål uten at en annen skal fortelle den spørrende: ” hvis du ikke har noe bedre å si, kan du heller la det være”. Jeg begynte å le i går da jeg oppdatet at det hadde utartet seg en diskusjon under mitt siste bilde på IG.

Jeg vet ikke om dere la merke til det, men lillefingeren min blir stadig tatt opp til diskusjon, dette er nemlig ikke første gang. Her er noen kommentarer fra et tidligere bilde:

1. skriver: ” Ikke for å være frekk assa men har du brekt lillefingeren din før? Ikke for å være frekk, sleip, idiot eller noe sånt men den ser litt skjev ut @speiltvillingene ps: jeg er aldri frekk ❤️ for jeg liker ikke at andre er frekk med meg heller❤️😍😘 “

2. skriver: ” virker som om du prøver og overbevise deg selv om at du ikke er frekk, når du egentlig er det ! 😉 å ha selvinnsikt er en fin egenskap, du burde prøve det 😉 😀 “

3. skriver: ” Hvis du ikke har noe posetivt og si så ikke si det eller skriv det” 

Jeg hadde faktisk ikke trudd at fingeren min var så merkbart skjev, men det vel bare fordi jeg har levd med den slik i 13 år nå. For ja, jeg brakk fingeren i 5.klasse da læreren min lukket døren på den. Dette er et av merkene som foreviger livet som 10åring, og merker får man opp igjennom livet. Noen synlige, noen psykiske. Det er med på å definere hvem vi er, på å lage den vi blir. Hver dag blir vi påvirket av verden rundt oss. Vi lager oss meninger om alt og ikke noe. Og vi blir alle forskjellige. Utseende vårt er like forskjellige som tankene våre om livet. Så tenk på dette – selv om du er sterkt uenig om en ting, betyr ikke det at du har rett til å hetse et menneske! Du får ikke gjort noe med at den andre har ulike meninger enn deg selv. Kanskje har begge rett, kanskje har ingen rett. Vær konstruktiv i din tilbakemelding. Om du trenger å være anonym i din kommentar bør du kanskje tenke at kommentaren er feil skrevet. 

For en ting er sikkert, vi har alle følelser og blir såret av å få stygge kommentarer rettet mot seg. 

STOPP NETTMOBBING.

( Del gjerne innlegget for å spre budskapet. )