Mine første ord

Jeg har virkelig store problemer med å sovne om kvelden om dagen, dette er veldig ulikt meg. Jeg legger meg, to timer senere har jeg fremdeles ikke sovnet. Jeg tenker og tenker og så tenker jeg litt til. Det er akkrat som at jeg får så mange inntrykk om dagen at jeg må resonere det hele og sette det på plass før søvnen kan ta meg. Jeg tenker ikke på noe bekymringsfullt, neida, dette handler om at jeg føler jeg ikke rekker å få med meg den enorme utviklingen min små har. Det er ikke få av dere som har kommentert at jentene har blitt så store denne sommeren. 

Det har dere rett i! Tvillingene som kom ut av mage var så små, de var jo premature og de brukte lang tid på å bare få lov til å være baby. Jeg sa ofte at jeg hadde baby i 2 mnd lengre enn andre, noe jeg virkelig hadde. Jentene var allerede passert 4 mnd gamle da vi kunne ta i bruk størrelse 56 i klær, også jeg som hadde fått beskjed om å ikke handle noe særlig i størrelse 50 fordi de vokste ut av det på få dager. Det stemte ikke helt med pramature jenter som brukte str 44 i to måneder og 50 de neste to månendene. Jeg ble nok vandt med at de var små, at de trengte meg hele tiden, at selv om deres jevnaldrene begynte å krabbe så lå mine jenter med siden av meg og tok seg gjerne en lur i samme slengen. 

Men så var det noe som skjedde. De tok igjen tiden, de ble uavhengig av meg og reiste seg opp på to bein. Phu, det er virkelig bare det rareste.. Mine to små babyer er ikke babyer mer. De er faktisk gått over til å bli barn. Små barn som alltid har vært så sterke og tapre. Jeg får tårer i øynene – jeg er rørt, rørt over hvordan de har kjempet seg frem til dagen i dag. 

Fra å gå rundt å snakke med meg selv og så klart de uten annen respons enn et smill og noen lyder tilbake, har vi begynt å kommunisere, slik man gjør med barn – for de er ikke babyer mer. 
De forstår så mye mer enn jeg trur, og hver eneste dag blir jeg tatt på sengen over noe nytt de forstår eller et nytt ord som ramler ut av munnen. I går skulle jeg bytte bleia til Otilie og det foregikk omtrent slik.

“Otilie, skal vi gå på badet og bytte bleia?” spurte jeg, hun kom mot meg og jeg bærte henne inn på badet der jeg la henne ned på stellebordet. Da jeg holdt på å vaske henne kom Olivia, 

“hei, se” sa hun da hun så meg og strakte en bleie hun hadde vært å funnet i veska opp i været til meg. 

Lille Olivia hadde ikke bare forstått av vi skulle skifte bleia på søsteren, hun ville i tillegg hjelpe til. Og hvilket smil hun kom med da jeg takket for at hun hadde vært så snill å hente bleie til oss. 

Det er så ufattelig moro. Jeg er så stolt og beundret på samme tid. Det aller første ordet til jentene var: takk takk  – hvis ikke det søtt så vet ikke jeg. De hadde allerede sagt ma-ma-ma-ma og pa-pa-pa-pa, men ikke i betydningen at det var oss de ropte på, det var mer enkle og morsomme lyder og lage. Men da jeg plutselig fikk et “takk takk” da jeg ga de en leke var det ikke noen tvil om at dette faktisk var et ord på rett sted. 

Takk takk kom rett før de fylt året, og de har faktisk akkurat de samme ordene som hverandre og ordene har kommet relativt samtidig. Derfor laget jeg en liten ordsky til jentenes bøker i dag tidlig. Jeg ser nå at det er noen ord jeg har glemt, som “hei” “gakk – gakk” og “pipp – pipp” så jeg får få på det også 

sMeTvzjxqF

 

20 kommentarer

Siste innlegg