Historien om Queen’s Diamond #3

Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt

Smeden kom, og panikken slo til hos Queen nok en gang. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun hadde blokkert helt ut, en kamp med en hest på 600 kg som ikke var i stand til å se at jeg var der i panikken. Hun kastet hode i været, rett inn i ansiktet mitt. Det svartnet et øyeblikk og for første gang sto nesebloden på meg.. 

En dressurhest! 

“Denne hesten skor jeg ikke!” Pustet smeden ut, som åpenbart var blitt livredd av de kraftfulle bakbeina som slo etter henne og en rompe som kom fortere enn hun rakk og tenke for å klemme henne inn mot veggen.
Selvsagt kunne hun ikke sko Queen slik hun var nå, det ville vært å sette livet hennes på spill. Vi hadde tapt denne kampen, hesten fikk komme ut på beitet igjen, og jeg fikk satt meg ned for å tørke neseblod.

Men vi MÅTTE ha smed for å ordne på høvene hennes. Derfor bestilte vi veterinær og smed til å komme samtidig så fort de kunne. Queen ble nok en gang dopet ned, og uten makt til å bestemme over sin egen kropp fikk veterinæren beskjært høvene og satt på henne nye sko.
Det føltes på ingen måte riktig at hun skulle dopes ned på denne måten, et overgrep på en redd hest. Men valget var ikke stort, det var for hennes eget beste, vinteren var kommet og isen var for glatt uten skoene med brodder i.

Den mannlige ridelæreren vår var med meg da jeg skulle legge vekt på ryggen henne igjen for første gang. Jeg plasserte en voltigegjord (en reim med håndtak) på henne i stedet for en sal. Jeg tenkte at det ville være mest skånsomt for hennes traumer. Hun hadde ikke vondt mer, men en hest har en uforglemmelig hukommelse, de glemmer aldri, men de kan lære å tilgi, så hun måtte trenes opp til at det ikke var vondt å ha noe på ryggen. 
Ridelæreren leide, mens jeg lå over ryggen hennes på magen, på denne måten ville det være enklest for meg å hoppe av henne om hun skulle få panikk.

Vi hadde med andre ord startet helt på nytt i en alder av 8 år. Som om hun var en 3 åring som for første gang skulle ha et menneske på ryggen.  

Ei av jentene på hestelinja, var over hakket interessert i dressur. Hun kom til oss en kveld og sa med engasjement i stemmen: “Jeg sjekket passet til Queen i dag, hun er en Norsk Varmblod Dressurhest etter Zalmiak Firfod!” Det var ikke vanskelig å se det oppgitte blikket hennes da vi andre åpenbart ikke kjente til denne Zalmiak Firfod. Hun ble nødt til å både vise oss og og fortelle om denne dressurkongen som hadde vært blandt toppen i Norge. 

Jeg kjente jeg ble nødt til å vite mer. Finne ut hvor hun hadde vært tidligere, og hvordan hun hadde blitt som hun hadde blitt. Og jeg klarte å finne mange ledetråder igjennom nettet. Hun hadde bare hatt to tidligere eiere. Oppretteren som solgte henne første gang fortalte meg: “jeg solgte henne fordi jeg hadde flere hester og syntes hun ikke var riktig så god gangart messing som jeg ønsket.” Dette er en rytter som satser stort, og er man ikke god nok i løpet så er man ute. Hun var riktignok trent opp av denne mannen til å bli en konkurransehest i høyere klasser. Hesten gikk vidre til ny eier, ei ung jente. Jeg klarte å komme i kontakt med henne også. Ei hyggelig jente som solgte hesten sin da skolegangen kom i veien. Det var ingenting som skulle tyde på at hesten hadde opplevd noe traumatisk i sitt tidligere liv. Men hun sa et par ting som jeg lot meg bemerke. Man må aldri stramme salen veldig stramt, for da går henne i bakken slik dere opplevde. Hun fikk en skade i det ene bakbeinet en gang hun skulle gå av hengeren, jeg husker det fordi hun ble halt så vi måtte avlyse stevnet. 

Tja, hester har hovedblodårer som krysser gjorden under magen, så jeg har hørt om at hesten kan “besvime” av dette. Allikevel fikk jeg det vel ikke helt til å stemme at dette var eneste grunnen. 
Skaden henne påførte seg på denne hengeren satt lengre i enn kanskje tidligere eier viste. Hun hadde en stor svakhet i det ene bakbeinet. Hun mistet balansen om jeg løftet det andre bakbeinet, og der var det lett å få forklaringen på hvorfor hun panikkreagerte når smeden skulle sko henne. Jeg merket det også ved ridningen, som om det ene bakbeinet ikke var sterk nok til å bære meg, det sviktet under henne hele tiden som om hun snublet.  

Det gikk to steg fremover og et tilbake hele tiden, men det betydde alikevel at det gikk i riktig retning. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun kastet meg av ved et bukksprang, ved at hun skvatt av noe og kastet seg sidelengs, eller ved at hun stailet med av. Jeg kunne ikke forstå det. Hun hadde ikke vondt mer, og hun var blitt så rolig og trygg. Jeg prøvde alt av saler på stallen, – hun må misstrives med salene jeg har prøvd- tenkte jeg. Til slutt var det ingen saler igjen å prøve, med unntak av mine egne private saler. Jeg nølte, hun var i full stand til å ødelegge salene mine på et blunk, men søren heller. Jeg slang opp sprangsalen som var “gamle” salen min. 

Jeg red. Jeg hadde kontakt, for første gang gikk det fremover uten noe tull sidelengs og bakover. Jeg hadde funnet salen hennes, min egen. Jeg turte til og med å bytte over til den splitter nye dressursalen, for nå var hun en hest igjen.. 

Fortsettelse følger…. 

Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på “liker-knappen”, om du finner det interessant å lese, det gir så god tilbakemelding til meg <3

Siste innlegg