Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen’s Diamond ble min hest

Pling
– svaret fra dyretolken lå i mailen min

DYRETOLK

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så spent som jeg kunne vært satte jeg meg ned for å lese linje etter linje. Jo lengre ut i teksten jo mer frustert ble jeg. Lurerier – tenkte jeg. Ingen ting av det som var skrevet stemte over ens med min hest. Ingenting, annet enn setningen: hun liker å være ute og er glad i epler. Ja, det er en hest – noe annet ville vært rart! 
Jeg skrev henne et svar, irritert over alt som ikke stemte, som at: hun var god på sprangbanen, men hadde en del trening igjen innen dressuren. Queen vet knapt hva et hinder er, det er i hvertfall ikke noe hun har dreisen på, dressur derimot er hun skapt for å kunne, og trent opp til i flere år. Det var også en rekke andre ting, så jeg innså at jeg kunne fortsette min tvilende tanke om mennesker som påstår de kan snakke med dyr. 

Noen få uker etter dyretolkfrustrasjonen min hadde jeg startet på studiet mitt, naturmedisin for dyr. En medstudent presenterte seg ved alt hun drev med, der i blandt dyretolking. Vi var en liten klasse, så det tok ikke lang tid før vi var blitt nære alle sammen. Det var da jeg ble nødt til å spørre henne om hvordan dyretolking lot seg gjøre, jeg måtte også fortelle om min uheldige opplevelse med dette. Tålmodig som hun er av natur fortalte hun meg hvordan dette var noe hun oppdaget med seg selv da hun var barn og at hun fikk bilder som en film i hodet som hun satte ord på og fortalte til eieren, hun hadde vidre utviklet evnen ved studier og praksis. Jeg spurte om hun kunne se hva hun fikk opp på Queen, i vissheten om at hun ikke ante noe om henne.

Hun satt ved siden av meg og alt hun kunne se var et bilde av Queen samt at hun hadde fått høre navnet hennes. 
Med store øyne, og antagelig åpen munn ble jeg sittende å stirre på henne mens hun lukket øynene og forsvant inn i en annen verden. Queens verden? Hun lo, “det første som kommer opp, er epler, hvor godt hun liker dem”, sa hun. Et snev av skuffelse traff meg, men så fortsatte hun: “Jeg får opp en smerte i ryggen, nærme manken, men det som er rart, er at jeg føler ikke den er der mer nå, mer som en gammel traume som stikker dypt” sa hun mens jeg tydelig kunne se hvordan hun kjente etter i sin egen rygg. Jeg måpte av forbauselse, betennelsen, et halvt år med arbeid for å få tatt henne på ryggen, all behandlingen, alt sinne. Hun fortsatte som om hun var Queen: “Også sitter det noe i bakparten min, akkurat som at jeg ikke er like sterk i bartparten som fremparten”. Bakbeinet hennes, tenkte jeg, det som svikter så ofte, som hun ikke klarer å belaste alene uten å miste balansen. Med begeistring og iver i stemmen spurte jeg: “Kan du kjenne hvilken side?” “Jeg kommer til det nå” Svarte hun og lukket øynene igjen, inn i Queens verden? “Det er venstre bakbein, en svakhet, jeg føler den sitter litt høyt oppe, enten i kneet etter enda høyere” sa hun (kneet på bakbeinet til hester sitter høyt, omtrent der magen ender). Det stemmer, tenkte jeg i sjokk. Hun fortsatte “Og i munnen hennes, det kan være kjeven også, har du sjekket tennene hennes i det siste? Det er smerte der” Sa hun. Shitt, nei, jeg ante ikke sist tennene hennes var sjekket, jeg hadde bare hatt hun i en månede og jeg viste at de ikke ble sjekket på skolen. 

Hun fortsatte og fortelle, hvorfor hun var sint. Hun mente at hun aldri hadde vært misshandlet, heller missforstått, og som en veldig var hest viste hun misnøye raskere enn andre. Når mennesker trakk seg vekk fra henne oppnådde hun det hun ville og lot sinne bli en livstil for å holde mennesker unna, smerten, den vonde ryggen, svakheten i beinet og tvangen til å stå på det beinet under skoingen. 

Brikkene falt på plass, slik jeg hadde håpet og trudd, men bekreftelsen var lettende. Jeg måtte gi min tillitt til hennes ord, aldri i verden kunne hun klart å gjette tre så spesifikke skader om min hest. Og fortsettelsen passet like godt som min teori. Shitt, denne dama! Hun er en dyretolk! Riktignok kunne jeg ikke på det tidspunktet bekrefte hvordan munnen hennes var, men jeg fikk tak i en veterinær kort tid etter. 

“SHITT! Når var sist denne hesten fikk en tannbehandling?” brøyt veterinæren ut. Litt flau mumlet jeg at jeg ikke ante siden jeg bare hadde hatt hun i kort tid. “Jeg vil at du skal stikke hendene inn selv og kjenne” sa hun. Og der kjente jeg de spisse hoggtennene som en hest ikke skal ha. Jeg så sårene langs kinnene etter de skarpe tennene og det stakk, dypt og tungt i meg med tanken, takk gud for at du sier i fra med sinne når noe plager deg slik at jeg kan hjelpe. 

2 Runder med veteriær som raspet ned tennene på 2 mnd og en tredje runde med en tannspesialist for hester var tennene endelig slik de skulle være. Elisabeth (dyretolken) hadde rett igjen. 

I min sterkeste tro, igjennom all erfaring jeg har møtt med hester i mine hesteår har jeg en teori om at ingen hester er onde. Det finnes alltid en grunn. En menneskebasert grunn til hvordan en hest endrer sitt innstinkt fra å rømme til å angripe. Jeg trur det er to hovedårsaker og for å gi en kort versjon:

1. Eieren har ingen sjeftstilling over hesten, hesten har satt seg selv høyere på rang enn mennsket. Dette er den hesten som blir tatt for å være en pøbel, frekk og egen. Som gjerne stikker av eller utagerer om eier prøver å sjefe. En hest sparker naturlig etter en annen hest som prøver å stjele hans eller huns rangplass. Det kan også være en hest som har stått mye alene, en hingst for eksempel som alltid har vært sin egen sjef. 

2: Smerter. En hest i smerte kan enten bli underdanig eller utagere med sinne. 

Jeg var ikke i tvil. Smerte, feil sal, tenner, lite muskler var hovedgrunnene til hvordan Queen hadde blitt, i tillegg til at hennes far var kjent for å avle frem hester som er litt oversensitive til sine omgivelser. Queen er en hest som er lav på rang. Det er lett å se hvordan hun flytter seg for andre hester, men ikke minst hvordan kun knytter seg til mennesker. Hvordan hun knyttet seg så raskt til meg. Hester er flokkdyr, og fra den dagen hun tok meg inn som sin sjef har hun stolt på meg. Hun følger meg, stopper om jeg stopper, rygger om jeg rygger, kommer om jeg roper, står stille om jeg ber henne om det. Alt hun trengte var en frisk kropp og et menneske til å stole på. 

En hest i harmoni, en hest i balanse, en hest full av glede og arbeidslyst.

Men arr vil hun for alltid ha, og noen ganger begynner de å blø igjen …

Fortsettelse følger.. 

Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på “liker-knappen”, om du finner det interessant å lese, det gir god tilbakemelding til meg <3 Ekstra glad for en liten tilbakemelding i kommentarfeltet 😉