Utfordringerne med tvillinger

Jeg er veldig opptatt av at bloggen skal være et positiv sted for meg og leserene mine og være, derfor er det ikke så ofte jeg skriver de lange innleggene om en dårlig hverdag, eller en stor krangel i hjemmet. Dette er et glansbilde av min ellers helt normale hverdag, bak fasaen er det prøvelser fra to (snart) toåringer står på spill, en mamma som ofere går hjemme i joggebukse fremfor pentøyet og med lue på for å utsette en dusj. Vi er med andre ord helt normale 🙂 

Så i dag skal jeg bryte isen litt ved å skrive om utfordringene ved å ha tvillinger fra starten til to år. De skifter nemlig fra periode til periode. Utfordringer varierer fra hjem til hjem, så jeg skriver om noen av utfordrene for oss, og kanskje er det flere som kjenner seg igjen 🙂

Graviditeten

Allerede under graviditeten startet utfordringene. Jeg skal ikke klage over selve gradividiteten, for jeg hadde ikke så mange svangerskapsplager, morgenkvalme og bekkensmerter, men jeg ser jo de som er langt dårligere. Det som var tøffest var det psykiske. Det å vite at svangerskapet var regnet som et risiokosvangerskap synes jeg var en skummel tanke. Jeg var som alle andre redde for at noe skulle skje med barna mine, og hver gang jeg skulle inn til kontroll så gruet jeg meg like mye som jeg gledet meg. Var det fremdeles bra med begge? Hadde jeg kjent godt med liv fra begge to eller bare hun ene? Dette var vanskelig til tider. Olivia kunne jeg kjenne daglig og ofte med kraftige spark. Otilie sine spark var svake og forsiktige. Antagelig sprellet de nok like mye, men måten de lå på gjorde at jeg kjente Olivia mye bedre og var derfor mye bekymret for Otilie. 

0-3 mnd

En tid der alt var helt nytt. Selv om man får flere måneder som gravid til å forbrede seg til morsrollen så blir man nok like overrasket når barnet er utenfor magen allikevel. Den første utfordringen var ammingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ville prøve å amme, og jeg skulle dobbeltamme om fikk til ammingen. Jentene mine var prematurfødte og dette skulle ikke gjøre ammingen noe lettere. Melkeproduksjonen måtte jeg få i gang med pumpe. Jeg var besatt til å få det til så jeg la vanvittig mye energi i å pumpe meg så ofte jeg kunne og jeg er sikker på at jeg drakk 4 liter ammete om dagen. Jeg la jentene til puppen regelmessig hver dag og ble overrasket over hvor smertefullt dette var, sammentrekkningene av livmoren når jeg la til jentene gjorde så vondt at synet forsvant, og en gang måtte jeg nesten kaste fra meg jentene og løpe på do for å kase opp. Heldigvis fant jeg ut at skjold gjorde ammingen til en lek og var trofaste til dem i mange måneder. 
Vi lå på sykehuset i 3 uker, og det er ikke før i etterkant at jeg har forstått hvor utmattet jeg var. Jeg fikk flere kvelder på rad akupunktur for tette melkeganger i det ene brystet. Sykepleieren med akupukturutdanning kom inn til meg på kvelden da jeg hadde lagt meg i sengen. Hun satte nåler og skulle komme tilbake etter en halvtime og ta de ut. Jeg gråt når hun begynte å snakke med meg, og selv om jeg var sikker på at jeg ikke ville sovne på halvtimen hun var borte så gjorde jeg det, hver kveld.  

3-6 mnd

Dette var en fin tid, nå var vi blitt vandt med å ha to små i hus. Ammingen begynte på nytt og bli en utfordring. Jentene ble ikke mette etter å ha tømt meg, så i tillegg til fullamming pumpet jeg meg 4 ganger om dagen og en gang på natten etter at jentene hadde drukket til de sovnet. Det var ikke mange dråpene ekstra det ble, men jeg klarte å få ut så mye at jeg kunne gi de morsmelk som tillegg på flaske etter puppen. Men tillutt var jeg nødt til å gi etter, og morsmelkserstatning ble tatt i bruk etter amming. Så jeg fullammet, men ga mormelk i tillegg disse månedene. 

6-12 mnd

Vår største utfording på denne tiden var nok leggerutiner. Jentene la seg fint om kvelden, men våknet igjen bare en halvtime-time etter de hadde sovnet. Vi klarte ikke la de ligge å gråte seg i søvn så jeg husker denne perioden som er slitsom periode, vi løp opp og ned trappene som en treningsøkt i lange tider.
Bleieskift var også litt av en utfordring på denne tiden. Jentene hatet det, det var nesten umulig å få de til å bli liggende på ryggen der de market seg over på magen i sinnet. Da var det ikke akkurat moro å ta bæsjebleier.   


1-1 ½ år

En periode der kranglig og slausi for alvor skulle komme opp på dagsplanen. For selv om jentene er bestevenner er de også erkefiender til tider, heldigvis ikke over lange perioder av gangen. Men hadde ei funnet en fin leke så var det klart at den andre ville ha den samme. Siden dette også var tiden da jentene begynt å gå ble de raske til å gå bort å stjele den andres leke. Mye krangling var resultatet av dette, og deling var en utfordring. 
På denne tiden startet også sjausien, de ønsket å ha alenetid begge to og det gjerne på samme tidspunkt. Plutselig var det ikke greit at begge satt på fanget, de ville være på fanget alene. Dette er fakstisk ganske tøft som tvillingmamma, man vil jo være der for begge, men man vil også, som de, ha alenetid med et og et barn. Noe som nesten er umulig om man er alene og har to stykker.  


1½ – 2 år

Jentene blir mer og mer selvstendinge, noe som er veldig behagelig på mange områder, men også utfordrende på andre. For selv om de er flinke til å ta på seg sokker og sko selv, så hender det at det ikke finnes tid til at de skal gjøre alt selv, og da er dramaet løst. 
Testing av grenser kommer nok også sammen med denne selvstendingheten. Et nei er ikke lenger et nei, men et – jeg lurer på hva som skjer om jeg bare … 

    1. Først og fremst så må jeg si at jeg ser utrolig opp til deg. Gjerne litt ekstra nå som jeg venter tvillinger selv. Du virker som en superflink mamma til jentene dine, og jeg gleder meg til hver oppdatering du kommer med her på bloggen! 🙂
      Takk for at du delte dette innlegget! Jeg prøver å forberede meg på alle mulige måter til tvillingene mine kommer, men finner skjeldent ting om akkurat dette, så det var veldig nyttig for meg å lese! 🙂
      Det var mye tanker og følelser for meg (som det sikkert er for alle andre) når jeg fant ut at jeg ventet tvillinger, i tillegg til å ha en toåring fra før. Jeg gruet meg mer enn jeg gledet meg, men av å bla gjennom bloggen din gleder jeg meg mer og mer, for det ser virkelig kjekt ut (samtidig som det sikkert er beintøft) med tvillinger. Så TUSEN takk for at du deler så mye av hverdagen din. Du er en stor inspirasjon for meg, og har hjulpet meg til å snu tvillingsjokket til noe positivt. Og nå gleder jeg meg noe så vanvittig til de kommer <3

    2. Du er en fantastisk mamme! Så flink du er 🙂
      Jentene dine kunne nok ikke fått noen bedre mamme enn deg. Jeg har fulgt med på bloggen din lenge, og leser den hver dag. Så kjekt å se jentene vokser og vokser. Jeg er selv gravid og gleder meg til fremtiden 🙂

    3. Hei! Jeg er fast leser av bloggen din og synes den er kjempefin 😄 Jeg har tvillinger selv gutt/jente som ble 2 år i januar, så jeg synes det er så morsomt og følge deg 😉 Har bestandig trudd du hadde det helt problemfritt med 2, men ser nå at du har hatt akkurat de samme utfordringene som jeg hadde, og det er litt godt og se 😜 hehe.. At det er flere mener jeg.
      Uansett så føler jeg du har så mye overskudd og får til så mye, hvordan orker du det med 2 på slep hele tiden? Her går det mye i krangling og sutring, men også kos og glede. Det blir lettere og lettere, iallefall hvis man tenker tilbake på det som var 🙉🙈🙊

    4. Knallbra skrevet. Og som æ sku ha sagt d sjøl. Har ikke tvillinga men to tette, så spesielt det med deling og aleina tid kjenne æ meg godt igjen i😊😊

    5. så godt å lese dette, jeg kjenner meg sånn igjen! 😀 Har ikke tvillinger, men to ganske så tette hvor hu eldste er litt over 2 år, utfordringene finnes her også 😉

    6. Ellen Hov: vi har det som alle andre, men jeg skjønner at det kan virke problemfritt siden jeg skriver om det positive i størst grad 🙂
      det meste jeg gjør skjer når barna sover, hvilket betyr at tvtitting nesten ikke eksisterer hos meg 🙂 eller jeg følger med på et halvt øye mens jeg holder på med noe annet 🙂

    7. Hei!
      Fint at du også belyser de utfordringene dere har hatt! Selv om jeg beundrer deg som får til så mye spennende! Både med barna og alene! Jeg er selv tvillingmamma og kjenner meg godt igjen i de utfordringene du beskriver, men jeg kjente tidlig på den følelsen av å ha alenetid med dem gnagde på “samvittigheten”.. En hver alder har sin sjarm, nå er mine 4år og jeg opplever at de har så mye trygghet i hverandre når de møter på nye ting… Den største utfordringen for dem nå er å få andre venner. De går i samme avdeling i barnehagen og er så sterke sammen at det kan være vanskelig for de andre barna å komme inn i lek sammen med dem. Veldig fint å lese bloggen din foresten!:)

    8. Mammahjem: åh <3 nå fikk jeg helt frysninger! Så koselig å høre, det er så mye å glede seg til. Du vet jo hvor fantastisk det er med et barn, så to til er jo bare enda større lykke. <3 lykke til med resten av graviditeten 🙂

    9. Helle: så hyggelig å høre din deling, jeg kan tenke meg at det kan bli et problem hos jentene her også. De er veldig knyttet og er alltid sammen selv om vi er med andre barn

    10. Så koselig å lese 🙂 Ikke at dere også har utfordringer, men om vanlige hverdagsgleder/utfordringer 🙂
      Det bildet som er under 1-1,5 år tror jeg er et av de nydeligste bildene av jentene 🙂 Jeg har sett det flere ganger, men smelter like mye hver gang <3

    11. Vil veldig veldig gjerne ha flere av disse innleggene!! Syns kanskje det blir litt vel mye glansbilder, og det kan gi de litt yngre et litt feilaktig inntrykk av hvordan det er å ha barn. For det ER mye jobb. Tusen takk for at du som får til så mye har de samme utfordringer som meg:D du er menneskelig du også! Selvom du nok er supermamma med flere hakk mer energi enn meg. Hehe. Godt å lese hvilke utfordringer vi har i vente. Nå går ikke gutta enda, men tenker det kommet ila sommeren.

    12. Hehe, kjenner meg litt igjen selv! Jeg har ikke tvillinger, men to gutter med 1 års mellomrom. Nå er de 2 år og 1 år. Er alene fra morgen til kveld med de (pappaen går skole dagtid og jobber kvelden slik at vi har mat på bordet). Husker i begynnelsen når minstemann var nyfødt og jeg måtte stelle/amme han, var ikke bare bare å fortelle en 1 åring at han ikke måtte hoppe oppå bordet , hente knivene i skuffa, eller henge i gardinene.. Haha! Alle aldere vær sin utfordring! Men nå er det både gode venner og uvenner slik som jentene dine 🙂

    13. Kjempebra innlegg. For en jæ…. bra jobb du har gjort!! Helt imponert over spesielt det du skriver om den første tiden…
      Sitter her selv med en nyfødt med økedøgn… Og du har to! Håper du klapper deg selv på skuldra, hver kveld! 🙂

    14. Madeleine: ^^, hehe, ja. Men jeg tenker på at jentene skal kunne se tilbake på bloggen når de blir større uten å tenke for mye “ÅH, mamma, måtte du dele DET!?” Haha 🙂
      Lykke til med gåingen, det blir stas 😀

    15. Siri: Tusen takk 🙂 Jeg skjønner egentlig ikke nå hvordan jeg orket å jobbe så hardt for ammingen sin del, men men, det var ok da 🙂 Og jentene har knapt vært syke hele sitt liv så de fikk nok masse med antistoffer igjennom melka 🙂 Liker jeg å tru!

    16. Har ikke barn selv, heller ikke på vei. Men så morsomt og herlig å lese bloggen din, og se hva du får til selv med de to skjønneste jentene på “slep”!:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg