Jeg er ikke en pedagog!

Det er lørdag, klokken 8 var dagen i gang. Vi gikk ned og skrudde på TV, frokosten ble smurt på kjøkkenet og tatt med tilbake til stuen. Foran skjermen spiste vi og koste oss. Otilie mistet brødskiven sin på gulvet, Olivia hoppet ut av stolen sin og ga Otilie skiven som hadde falt. “Så bra, Olivia, så snill du er” roste jeg hun.

Da jentene var ferdig med å spise, lå alle skorpene igjen på tallerkenene, jeg ryddet bort. En så koselig morgen hadde jeg ingen planer om å ødelegge ved å ta opp skorpekampen.

De hoppet ut av stolene sine og jeg gikk for å trakte meg en kopp kaffe. Jeg tittet ut igjennom kjøkkenluka til stua da klagende stemmer høylytt strømmet til. “Nei, ikke krangle!” sa jeg og krangelen om den samme leka var over.


Denne morgen var en deilig morgen, hvor det var harmoni, hvor det var kjærlighet og hvor latteren satt løst.
Men jeg vet med meg selv at ingenting av denne morgenen var pedagogisk korrekt. 

Vi lever i en verden der pedagogikk står i stort fokus, man skal ikke si “nei” eller “ikke” og det er jammen meg feil å si “så flink du er” også.

Vi vet det så godt, vi skal ikke bli sinte og rope “
nei“, vi skal bøye oss ned på kne så vi kommer i øynehøyde med barna våre før vi på rolig måte forteller hvordan man må oppføre seg og konsekvensene av feil oppførsel. Med dette skal barna forstå selv hva som er feil og stoppe med det.
 


Jeg jobbet i barnehage før jeg fikk egne barn, etter et års tid følte jeg at jeg var blitt god på å mestre den pedagogiske talemåten. Dette var helt klart noe jeg skulle ta med meg den dagen jeg fikk egne barn.

Før jeg ble mamma hadde jeg dannet meg et bilde over hvordan ting skulle være om jeg fikk barn, dette var basert på barnehagelære, kurs og forskningsrapporter jeg har lest opp i mellom årene. Matsituasjoner skulle skje rundt et bord med familien samlet, mat og drikkevarer skulle være slik og sånn, felles var at alt skulle være sunt. Jeg skulle ikke bli sint, men sette meg ned og møte barna på en korrekt måte. Jeg skulle ha klare rammer, og på den måten få snille og rolige barn. Jeg skulle ditt og jeg skulle datt! 

Teorien er enkel nok, praksisen og realiteten er en helt annen. Jeg har dager der jeg ikke har tålmodighet til å sette meg ned for en filleting, og i stedet bryter jeg ut: “Nei, det der er Ikke lov!”. Mine to barn kan også si: “mamma, tøsh, gikke coa” (“mamma, tørst, drikke cola”). Kanskje er jeg ikke flink pedagogisk allikevel. Hver eneste dag skryter jeg jentene opp i skyene, selv om det kanskje er for en bitteliten ting, som når de hjelper til med å rydde eller henter yttertøy selv ol. 

Så leser jeg overskriften i aftenposten: 

Ros riktig – «så flink du er» ødelegger for barna
Du tror kanskje ros hjelper barn. Men feil skryt kan virke mot sin hensikt, redusere motivasjonen og faktisk senke barns IQ. 

På sosiale medier ser vi alle rundt oss dele bilder av “det lykkelig liv” og det er ikke sjelden jeg sitter med følelsen av at alle andre er flinkere foreldre enn meg selv. Men så tar jeg meg i det og forstår at bildene som er å finne på facebook og instagram er høydepunkter i livene vår, og at min egen profil inneholder de samme øyeblikkene hvor det meste ser like rosenrødt ut. Det er flaut og fortelle at barna fikk godis eller at hjemmet er rotete. Og vi prøver så hardt vi kan på å være pedagoger hele gjengen. 

Men, jeg er ikke en pedagog, jeg kommer aldri til å bli en pedagog heller. Jeg er en mamma. Jeg er hun som kan gi den største omsorg og kjærlighet til mine barn, jeg er hun som skal lytte og forklare, hjelpe og veilede. Jeg er hun som alltid vil være der og stille opp. Men jeg er også hun som skal kjefte og bli sint, jeg vet at jeg en dag kommer til å være “den dummeste mammaen på jord” og “den strengeste og kjedelige mammaen”, men jeg vet også at det kommer til å gå over og at barna mine en dag er glad fordi jeg sa NEI! Glad fordi jeg sa “det er IKKE lov!” Glad fordi jeg satte rammer og viste dem at verden ikke er pedagogisk korrekt. For motgang vi komme, om det er på skolen eller i en jobb. De må vite at de kommer til å få et nei fra en sjef som kanskje sårer, men samtidig ha lærdommen over hvordan man skal takle et strengt nei. De må lære å takle at de kommer til å bli kjeftet på, for det er en del av å leve.  

Vi må slutte å late som vi er bedre enn vi er, la pedagoger være pedagogene. Din oppgave er å være mamma! 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

♥ Lik og del om dette innlegget traff deg ♥ 

– Følg speiltvillingene på facebook – 

    1. Jeg er utdannet pedagog. Jeg er en pedagog på jobb. Når jeg er ferdig på jobb er jeg ikke det lenger. Det er nei, det er “det der er ikke lov”.. det er hyggelige og ikke pedagogiske måltider! Men jeg vill ikke være en pedagog for mine barn, jeg vill være en mamma! 🙂

    2. Det er så sant det du sier. Har selv merket meg det at det er “galt” å si at barna våre er flinke på grunn av småting, men jeg gjør det selv om det er galt. Når gutten på snart 4 dekker på bordet, smører brødskiva si selv og dekker av når han er ferdig så er jo han selvfølgelig flink, og det lar jeg han får vite 🙂

    3. Åh, det er så godt å lese måten du får sagt det på!:) du er knallflink til å skrive og har gode poeng,kunne ikke vært mere enig. Det er som du sier at verden er ikke pedagogisk korrekt og man vil nok oftere møte med- og motgang hvor hverken talemåte eller handling er “etter boka”.
      🙂

    4. Fantastisk skrevet Stine! Her skryter vi støtt og stadig, selv for små ting. Men for oss så er det riktig, hun må jo få vite det når hun gjør noe bra, selv om det er en liten ting! 🙂
      Å jaggu blir det sagt en del nei, eller ikke lov også.. Godt og høre at det er noen som tør og skrive offentlig om det, og ikke fremstår som om en er på en rosa sky hele tiden, der det aldri er noe kjeft og alt er perfekt til en hver tid! 🙂

    5. Alle barn trenger skryt! Og alle barn fortjener skryt! Jeg synes at det er viktig å rose barna når de har gjort noe bra. Klarer man å formulere seg slik at man roser “innsatsen”? At det var bra at de dekte på bordet, kledde på seg sjøl selv om det var litt vanskelig, gav kompisen en klem og litt trøst når han var lei seg? At man skryter av barna når det er oppførsel man vil ha mer av! At det å dekke bordet blir en handling som Aksel på tre år vet at mamma setter pris på. Og at han ikke gjør det fordi da han er “flink”? Barna er kompetente! I barnehagen jeg er i tvinger vi ikke barna til å spise opp skorpene. Ikke til å spise opp maten sin eller drikke opp melkekoppen heller. Vi voksne utdøver nok makt som det er. Hvorfor skal de spise skorpe? For å bli “stor og sterk”? Eller for at vi voksne mener at “sånn er det bare”? “De må lære seg å spise den maten de får..” Det vil jeg si er gammeldagse holdninger. Det mener jeg ikke er å respektere et barn i 2015. I 2011 måtte også barna i vår barnehage spise opp skorpa før de fikk forsyne seg med en skive til. Men så tok vi diskusjonen. Og for år etter er vi glade for det! Ja til positive måltid – glade barn og glade voksne 🙂 Stå på videre, ros barna og gi skorpene til vofsen 🙂

    6. HELT ENIG😃 hadde helt klare forestillinger før vi fikk jentene i hus om hvordan ting skulle være😄 men det har vel ikke gått helt etter boka får’n si😄😄 må bare få si Stine…. Du er så heldig som har så mye fine fotografbilder av deg å jentene dine. 👍😃 god påske til dere alle🐤🐔🐣🐣🐻🐱🐱🐴

    7. Jeg har prøvd å sette meg ned å forklare til mine på 17 mnd hvorfor det er feil osv, men føler jeg snakker til babyer. Og det er akkurat det jeg gjør! Jeg vet ikke om det er for tidlig enda, eller om jeg gjør det feil.. Her i huset er det: “nei, det der er IKKE lov” eller “nei” som gjelder. Og det resulterer i sinne/gråt. Da vet jeg det fungerer, at de skjønner at det er noe de ikke får lov til. Og da kan jeg evt distrahere med en leke eller andre aktiviteter. Jeg har ingen erfaring med barn før tvillingene kom, og jeg gjør garantert masse feil.. Men det føles riktig for meg og oss, og det er det som teller er det ikke?? 🙂 god helg kjære Stine!

    8. Madeleine: Det er det som teller jo. Jeg husker jeg fikk beskjed om å fortelle om omsorg på minsteavdelingen i barnehagen. Selv om jeg gjorde det så barnevennlig som overhode mulig ved å vise med klemmer og del osv så snakker jeg så høyt over hodene deres at det hele bare ble latterlig. Omsorg er ikke et ord for ett åringer. De må heller få en liten applaus med mye smil når de gjør noe rett 😀

    9. Jeg er så enig med deg… Heidi har skrevet akkurat det jeg hadde tenkt å skrive..;) Når jeg er på jobb er jeg pedagog…når jeg er hjemme er jeg mamma..<3

    10. Jeg er nok så langt ifra pedagogisk som det går ann å bli, jeg har en sønn som klapper for seg selv for den minste ting han gjør, men han er stolt og selvsagt roser jeg han og klapper sammen med han, selv når det er å legge en leke på plass. Jeg velger å se på det som en fin ting,- vi gleder oss over de samme tingene, det gjør lillegutt glad og om mulig så gjør det meg enda mere glad! Og alikevell oppi min “ikke pedagogiske” væremåte har jeg klart å lære han hva som er lov og ikke.

    11. TUSEN TAKK at Du skrev det her!! Du er så flink å ta opp ting på bloggen som er viktig! Jeg Liker det. Det her traff meg 🙂

    12. Bra skrevet, helt enig med deg! Fortsett med slike innlegg, vi trenger mer debatt rundt dette i samfunnet. La pedagogene ta seg av det «korrekte», jeg ønsker å være «kun» mamma.

    13. HELT ENIG!!! Jeg er ingen mamma, men jeg er storesøster til 4 stk fra 3 til 11 år og ei på 18. Når jeg er sammen med dem, pleier jeg alltid å si hvos tibg ikke er lov, men også “så flink du er!” hvis de gjør noe rett. Eller hvis lillesøs på 3 år har sparket meg, og jeg forteller at dette ikke er greit – hun sier unndkyld og jeg sier “takk, det går bra”. Jeg elsker søsknene mine over alt på jord, og ville stilt opp for sem om det så var på andre soden av jorda midt på natten. Men jeg vil også setter grenser og si nei, eller dette er ikke OK. Det er sånn man lærer?!!! Jeg har ingen problemer med at mine foreldre har sagt “nei” og “ikke lov” den dag i dag, og jeg er 21. Det er kanskje ikke “pedagogisk riktig”, meb det er vel sånn vi lærer? Tenker jeg.

    14. Det er forskjell på å gi kjeft og det å være bestemt. Sier ikke at du kjefter konstant på barna dine altså 🙂 Jeg mener bare at barn ikke skal bli vant til akkurat det. Det kan gå galt senere i livet og det kan jeg skrive under på, vet så absolutt hva jeg snakker om. Men, at man mister hodet av og til det er jo selvfølgelig ikke til å unngå. Ønsker deg en fin kveld 🙂

    15. Jeg syns det er sant det du skriver om, at vi fokuserer for mye på hvordan man skal oppdra barn, sånn etter normen. Er selv utdannet pedagog, men kjenner meg svært forvirret av alt som tilsynelatende skal være rikgit måte å gjøre ting på. Jeg klarer ikke, Verken på jobb eller i hjemmet, å være pedagogisk korrekt hele tiden, og kanskje ikke mesteparten av tiden. Kanskje fordi det rett og slett føles veldig unaturlig?
      I tillegg til at de offentlige synspunkter forandrer seg hele tide… og skal man følge “moten” ser jeg for meg at vi får en gjeng med pinglete, forvirra barn. “hva mener mamma nå? Er dette greit tro?…

    16. Jeg synes at du skriver bra, og jeg er veldig enig med deg. Jeg er utdannet pedagog og har gått 5 år på høgskole for å vite hvordan man skal behandle barn. Jeg føler jeg er profesjonell på jobb, men hjemme kan jeg ikke annet enn å være en mamma for mitt barn. Jeg er likevel for at ros virker bedre enn kjeft, men vi må ikke se på alt som svart/hvitt. Jeg tror alle må stole på seg selv og gjøre det de mener er best i den enkelte situasjon og med det enkelte barn. Alle barn er forskjellige, og derfor finnes det ingen eksakt oppskrift!
      Artikkelen du refererer til mtp “ikke si du er flink” stammer mulig fra Nottingham sine teorier, her er det viktig at man får med seg alt. Det menes ikke at man IKKE skal rose. Heller at man skal rose en handling som feks “Nå var du flink å spise maten din” (da vet barnet hva de har gjort rett), i stedet for å si “du er så flink du” (da setter man en merkelapp på barnet om at det er et flinkt barn, uten at barnet hvet hvorfor, bare at det må være flinkt). Dette er spesielt viktig om det sitter et annet barn ved siden av og lurer på “hvorfor er ikke jeg flink da?”. Viss du roser handlingen vet det andre barnet hva som skal til for å oppnå samme ros.
      Ha en fin kveld flinke kloke jente!

    17. Fantastisk skrevet!Du får fram poengene veldig godt herJeg studerer til å bli barnehagelærer og pedagog. Nå har jeg ikke barn, og har heller ikke vært i jobb, men har vært i praksis. Har noen nabojenter som er titt og ofte på besøk, og merker at jeg ikke er pedagogisk med de, så klart så kan det hende man gjør litt feil og blir pedagogisk i noen sammenhenger. Men det er viktig å skille mellom jobb og privat. Når jeg en gang får barn, så vil jeg skille, og legge igjen pedagogen i meg i barnehagen, forhåpentligvis. Og, ja, det er veldig viktig å rose barna for små ting, tenker også alt blir veldig bra når man finner en fin balanse når det kommer til ros 🙂

    18. Helt enig med deg 😃 hvis barna aldri har sett mamma sint, aldri sett henne gråte eller til og med vært rasende, HVORDAN skal barna kjenne igjen disse følelsene når de får de selv? Selv om det ikke er bra har jeg vært sint på mannen min foran ungene, de har hørt en diskusjon og sett at vi klemmer og blir venner igjen med en gang. Da har jeg rett og slett sagt at JA jeg var sint på pappa, akkurat som du blir sint på broren din… også blir vi venner igjen.

    19. Jeg kan også bli sint og si nei, men da forklarer jeg dette for barnet mitt. ” Nå kjenner jeg at jeg blir sinte”.
      Barnet mitt skal leve i en forutsigbarhet, ikke en mamma som plutselig blir sint helt utav det blå. Jeg liker å forklare han hvorfor jeg sier nei, fpr hvordan skal de eller lære?? Viss de aldri for veiledning på hvordan man kan gjøre det eller hvorfor man ikke skal/kan? Og sist men ikke minst bruker jeg også ros, masse ros! For meg er det viktig st jeg skryter over den spesielle tingen han gjør, feks: så flink du er til å dekke bordet. Ikke bare : så flink!!
      Og siste ting: istedenfor å fokusere på nei nei, hele tiden- fungere det mye bedre å feks si: når du har sluttet å kaste biler, kan vi fortsette å leke.
      Jeg har en tommel opp for en viss pedagogikk i hverdagen! Og jeg er en mamma for det:-) jeg ser ikke på det som “store ting” men som gode verktøy 🙂 hvem tjenere på å ver sint og kjefte heler dagen? Det stjeler iallefall min energi. Men når dette er sagt, er det opp til hver enkelt hvordan en vil gripe foreldreretten fatt. Det finnes ingen fasit, foreldre er forskjellige og barn er forskjellige.
      Jeg synes at det at du skriver et innlegg om dette på denne måten- overrasker meg veldig. Fint å fortelle hvordan en ønsker å gjøre ting osv på en blogg, men hvorfor snakke negativt om det motsatte i et innlegg?

    20. Du tenker så gode tanker. Jeg har opplevd å måtte være pedagog 24/7 for et av mine barn og det er ikke godt. Det er ikke godt, det er ikke naturlig. Du får aldri vært mennesket “mamma”. Jeg måtte, tilstanden hun var i og traumene hennes krevde det, men det er ikke sånn der skal være. Mitt mål var hele tiden at hun skulle tåle at jeg var mamma og ikke pedagog. Det gjør hun i dag. Og i dag kjenner hun meg. Og det er poenget mitt her – barna skal kjenne deg! Du er et menneske av kjøtt og blod, pedagog er en tittel, en stillingsbeskrivelse om du vil. Mamma er et menneske. <3

    21. Elsker bloggen din! <3 du fortjener virkelig å ligge høyt oppe på topplista 🙂 god påske til deg og dine 🙂

    22. Mye bra i denne men trur ordet pedagog e blitt misforstått slik som artikkelen ovenfor. Artikkelen snakke om dette med at vi ikke bør rose “snille flinke piker og gutter” med å gi de kompliment for feks kun utseende, kem som spring raskest syng finest ol. Dette kan føre til at barn trur de kun er god nok om de oppfører seg på en bestemt måte. Barnehagen er ulike og jeg ser du skriver du har jobbet der. Men tror pedagogen er misforstått med at alt skal være lyserødt og fantastisk. Vi skal snakke med barna ikke til barna eller over hodet på de som du nevner de gjorde hos dere. Vi lærer også at barn ikke skal tvinges til å spise opp mat da dette ikke står i samsvar med respekten vi skal vise. Om vi ikke tørr å bli sint,vise oss svake, triste,redde, slitne viser vi en utiktig bilde til barna man bør være ærlig med barna om følelser.livet er like mye oppgang som nnedgang. Her er jeg både pedagog og mamma og lei av å forsvare mitt synspunkt til alle de som synes jeg må være en dårlig mor da 🙂 jeg er like mye mor som slle andre med en utdanning som så mange andre 🙂

    23. Fra spesialpedagogen: ingen trenger å være pedagoger hjemme. Hjemme trenger barna foreldre som gir omsorg uten å tenke på teori. En varm voksen som setter de grensene som hun/han selv føler er riktig. Som en forelder er du selv eksperten på dine barn, og ingen andre. Jeg er så lei av artikler som skal fortelle hvordan man skal lykkes med oppdragelsen. Alle barn er forskjellige, og det finnes ikke en måte å oppdra barn på. Det er viktigere at foreldrene har god selvtillit og trygghet på seg selv i møte med barna. Enn om de gjør det på eksakte måter. Jeg skulle ønske at det som ble skrevet i blader styrket foreldrene, istede for å svekke dem. Mye av den “pedagogikken” som populær litteratur skriver om er ikke nødvendigvis riktig heller. Jeg vil anbefale de fleste foreldre om å overse de såkalt pedagogiske rådene som florerer, og heller føle på hva de selv synes er riktig. Som pedagog heier jeg på vanlige foreldre, og ikke det derre utdaterte supernanny tullet. Lykke til videre

    24. spes ped: Applaus fra meg. Synes denne teksten var veldig god. Det er som du sier, det finnes ikke én måte å oppdra barn på så alle forskningene og artikelene om hvordan det skal gjøres blir meningsløse. I tillegg forandrer jo moten seg hele tiden, om 10 år ler vi av det vi leser i dag.
      🙂

    25. ok: ok?? Marte er et herlig menneske som er like lett å like i virkeligheten som igjennom hennes gode blogg. Men wannabe? Jeg kan vel ikke akkurat si at bloggene våre er veldig like 🙂

    26. Takk:) dette gjorde dagen min! hilsen mamma til 1åring som prøver alt hun kan og være ei god mor for henne, men ikke alltid er like pedagogisk.. ha en fin påske!

    27. Salute!!! Jeg kunne ikke vært mere enig. Jeg jobbet selv i barnehage før jeg fikk mine egne, og skulle så absolutt ta med meg den pedagogiske opplæringen hjem til mitt egent.
      Nå er barna mine snart 8, og 6 år – og hver eneste dag, enda, så er det ett lite “det er ikke lov” eller ett “nei” inne i bildet.. Og glad er jeg for det! De får en overflod av kjærlighet, men alikevel så mener jeg det MÅ være lov å sette grenser på den “gode gammeldagse” måten også. Alt er plutselig blitt så forferdelig pedagogisk korrekt, men alikevel så har menneskene før år 2000, blitt mennesker de å.
      Nei virkelig. Dette innlegget forklarer akkurat mine meninger.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg