Gravide diskrimineres på arbeidsplassen

Halvparten av kvinnene og en av fem menn oppgir at de har blitt diskriminert på arbeidsplassen knyttet til graviditet eller foreldrepermisjon. 

– viser en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Likestillings- og diskrimineringsombundet. 
Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som diskriminering på grunn av kjønn, noe som i følge likestillingsloven er forbudt.

Kvinner mer diskriminert enn menn
Gjennomgående i undersøkelsen ser man at kvinner i betydelig større grad blir utsatt for diskriminering, knyttet til graviditet og foreldrepermisjon, enn menn.
Til tross for at det er ulovlig å diskriminere, viser undersøkelsen allikevel at én av ti har fått spørsmål fra arbeidsgiver om graviditet eller planer om å få barn på jobbintervjuet.  

En ung dame på 24 år ender sitt lærerstudiet denne våren, hun har akkurat vært gjennom andregangsintervju til en lærerjobb fra høsten. 

– Arbeidsgiver var svært positiv til meg. Hun fortalte at hun fikk gåsehud av svarende jeg ga. Jeg ble lovet et tilbud fra arbeidsplassen, og en telefon i løpet av kvelden eller morgendagen. Dette var før jeg fortalte om graviditeten, forteller hun. 

Én av fem kvinner oppgir at de har latt være å søke ny jobb mens de var gravide. Begrunnelsen var at de regnet med å ikke få jobben, eller tenkte at det ville være en belastning for arbeidsgiver.

– Jeg var i tvil på om jeg skulle søke, men bestemte meg for at jeg ikke hadde noe å tape. Planen var å unngå å fortelle om graviditeten, men etter andregangsintervju bestemte jeg meg for å fortelle om den lille i magen, sier lærerstudenten.

Fikk ikke jobben 
14 Prosent av kvinnene som var med i undersøkelsen oppgir at de ikke fikk jobben som følge av foreldrepermisjon. 

– Til tross for at arbeidsgiver var positiv og hyggelig da jeg fortalte om graviditeten, hørte jeg verken fra henne som lovet den dagen eller dagen etter. Fire dager senere fikk jeg telefon med avslag på jobben. Arbeidsgiver la til “jeg håper du søker på nytt om ett år!”, forteller lærerstudenten. 

Undersøkelsen viser at svært mange (21 prosent) som har vært ansatt i midlertidige stillinger, oppgir at de ikke har fått forlengelse som en følge av graviditet eller planlagt foreldrepermisjon. Samtidig sier 16 prosent av kvinnene som har søkt midlertidige stillinger, at de ikke har fått jobben.
Omfanget av selvopplevd diskriminering øker også med antall barnefødsler.

I tillegg oppgir hele 37 prosent av kvinnene at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon om viktige saker på arbeidsplassen, som omorganiseringer og lønnsforhandlinger, mens de var i fødselspermisjon.


Denne teksten over har jeg skrevet som en del av en oppgave i studiet. Engasjementet mitt var i full fyr da jeg gjorde research på dette temaet og den tok meg tilbake i tid. Jeg ble gravid i det jeg gikk ut av en permisjonstilling. Det passet seg med andre ord ganske dårlig, for jeg var nødt til å få meg en ny jobb relativt raskt om jeg skulle ha noen håp om permisjonpenger etter fødselen. Jeg søkte på en rekke jobber, og visste at jeg lovlig kunne holde graviditeten skjult til jeg hadde fått meg en jobb. 

Jobb fikk jeg, heldigvis. I motsetning til lærerstudenten over nevnte jeg ikke et ord om graviditeten. Da arbeidsgiver spurte om jeg hadde barn, svarte jeg kort: “nei”. Det er virkelig ikke gøy å holde en så viktig detalj for en selv, men så skal ikke en graviditet være ødeleggende for mulighet til foreldrene, så jeg mener regelen som forbyr diskriminering på dette grunnlaget er til å rope hurra av. 

Verre ble det den dagen jeg måtte fortelle om graviditeten til sjefen. Jeg kan krysse av for at jeg også følte meg diskriminert da jeg ventet mine to små. Jeg ble ikke møtt med et “nei, så hyggelig” svar, jeg ble møtt med hån. 

Like uventet som for arbeidsgiver hadde jeg forlatt arbeidsplassen tre måneder etter jeg startet. Da jeg var i svangerskapsuke 22 fortalte legen ved sykehuset  at jeg skulle ut av jobb. Jeg hadde ikke lengre noe å gjøre stående på et gulv time etter time hver dag. Legen min skrev en helsemelding som jeg leverte til arbeidsgiver og som svar ble jeg nok en gang diskriminert på grunnlag av min graviditet. Jeg ble ledd av fordi jeg trudde jeg måtte ut av jobben, jeg forklarte at det ikke var jeg selv som ønsket dette, men en anbefaling fra legene. Jeg fikk tilbud om å få en stol slik at jeg kunne sette meg ned når jeg følte behovet. 
Hormonell og krenket som jeg følte jeg ringte jeg legen min og fortalte om situasjonen jeg var i. En ny helsemelding ble skrevet og endelig ba arbeidsgiver om unnskyldning. Hun kunne ikke tilrettelegge for meg, for tilretteleggelse innebar en liggende stilling for å unngå å belaste bekkenet. Det holdt ikke at jeg bærte tvillinger som er regnet som et risikosvangerskap. 

Så hva gjør man, den dagen man er gravid og trenger en jobb? Det skulle jo ikke vært et problem slik loven er satt, men undersøkelsen viser det motsatte. 

En artikkel fra Likestillings- og Diskrimineringsombudet svarer følgende:

Hold kjeft og trekk inn magen, du har alt for mye å tape på å fortelle at du er gravid. 

– Det er vanskelig å gi gode råd. Skal du være ærlig og imøtekommende? Tja. Da er sjansen stor for at du ikke får jobben. Skal du reagere og opplyse om at det ikke er lov? Kanskje. Men hvem ønsker det i en situasjon du skal fremstå samarbeidsvillige og attraktive for en ny potensiell arbeidsgiver? Skal du svare; nei, jeg har ingen planer om å få barn? Dessverre er det kanskje det sikreste kortet. 

 

Følg speiltvillingene på facebook – 

    1. Hei Stine! 🙂
      Du skriver utrolig gode og flotte innlegg!
      Du er en STOR inspirasjon for alle oss som leser bloggen, hvertfall for meg!
      Du er en FANTASTISK person, og en god mor!
      Stå på videre!
      Masse lykke til og kos deg masse med kolleksjonen din!❤️
      Du er SUPER FLINK!

    2. Jeg er en av de lederene som ansetter, og hvis jeg trenger en ansatt for å gjøre en jobb i en gitt periode og jeg ikke kan klare meg uten den personen i ett år (ofte mer pga sykemelding før fødsel), så er ikke jeg hjulpet ved å ansette personen. Man bruker jo mye tid på opplæring også. Hvis det er langsiktig plan jeg har for personen så prøver jeg jo å lage en alternativ løsning der det er greit at en helt ny ansatt må være borte lenge. Vanligvis ansetter vi fordi vi trenger noen i stillingen. Spesielt de første to årene, slik at det er verdifullt for bedriften, med tanke på opplæring også. En ny ansatt krever mye. Dersom personen unnlater å fortelle, blir jeg som arbeidsgiver meget skuffet. Det vil ikke falle i god jord hos meg.

    3. Det er jo ikke lov å spørre om personen er gravid. Når en blir spurt om en planlegger familie, så syns jeg de spør om akkurat det samme på en “lovlig” måte. Jeg synes de begår ett lovbrudd ved å spørre. Hadde jeg vært i den situasjonen og ble spurt om nettopp dette, så hadde jeg ikke hatt dårlig samvittighet en plass om jeg løy om en graviditet. En kan tape minimum 250 000 på å være ærlig. Det er som du skriver: Hold kjeft og trekk inn magen, du har alt for mye å tape på å fortelle at du er gravid. 🙂

    4. Jeg forstår også den andre siden, men som Stine skriver: Loven er klar.
      Du har faktisk IKKE LOV til å bli skuffet over arbeidssøkere/nyansatte som ikke har fortalt om graviditet/familieplanlegging. Du har IKKE LOV å spørre om graviditet/familieplanlegging eller om søker har barn. Det er irrelevant for prosessen. Jeg forstår selvsagt at hvis man utlyser en stilling så trengs det folk til den stillingen, men den beste kandidaten skal ansettes – uavhengig av graviditet/familie/planlegging. Det er lett å finne “saklige begrunnelser” for å ikke ansette en gravid hvis den gravide forteller om graviditeten under intervju. Derfor er det vanskelig å “ta” arbeidsgivere på dette. Det er synd at det skal være sånn. Det finnes helt klart to sider av saken, og det er et dilemma. Det er lett å forstå hvorfor arbeidsgivere diskriminere (bevisst eller ubevisst) men enkeltmennesket skal beskyttes fremfor arbeidsgivere/bedrifter.
      Det er utrolig kjedelig å holde en gladnyhet hemmelig, få en stor, skyldbetynget klump i magen fordi man har løyet når man får jobben og deretter, etter at kontrakten er signert – må man si til sin nye arbeidsgiver at man ikke kan jobbe som avtalt. Det er absolutt ikke en ønskesituasjon. Man vil jo ikke “skuffe” arbeidsgiveren sin…

    5. Det burde absolutt ikke være slik, og det beste for alle burde jo være å være ærlig. På den andre siden; har man råd til å ta sjansen? Ofte ikke.. Derfor burde man kanskje unnlate å fortelle, bare for sikkerhetsskyld..

    6. Jeg bor i Sveits, og her er det helt vanlig å spørre rett ut om man planlegger barn. Man er nødt til å lyve, for å ikke bli diskriminert, mange ser jo for seg barn engang i fremtiden.

    7. En venninne av meg mistet jobben mens hun var i mammapermisjon med tvillingene sine. Det er tydelig at de sparket henne som svakeste ledd imens hun er hjemme og ikke orker å ta fighten. Hvem orker advokat og rettssak når du ikke har sovet på tre måneder fordi babyene gråter på tur? Urettferdig og høyst diskriminerende! Jeg blir sjokkert av hva folk får seg til å gjøre.

    8. Skal jeg være helt ærlig så ville jeg aldri ansatt en som var gravid, da dette medfører store kostnader for firmaet, med mindre kandidaten er den eneste og absolutt beste. Den ansatte er såvidt opplært og innkjørt før man må få inn en vikar som må gjennom samme mølla, da kun for et år. Har selv vært med på å ansette noen som var gravid (uten at vi visste det), og måtte ut etter bare noen mnd i jobb, og jeg kjente jeg ble mektig irritert da vi hadde flere gode kandidater men valge henne, følte meg rett og slett lurt! Så der var det dårlig stemning over noe som egentlig skulle vært en fin ting, jeg syns det var råttent gjort da hun visste godt hva utfordringer vi stod ovenfor, men hun kom jo tilbake og vi hadde mange fine år sammen etterpå…
      Så jeg syns helt ærlig at dersom man er jobbsøkende bør man kanskje legge baby-planer på hylla til man har fått fast ansettelse og etterpå tenke på barn, ikke omvendt (men “uhell”kan jo skje). Arbeidsgivere vet at når de ansetter kvinner(og menn) mellom 25-35 at det er sjangs for graviditet, så den får dem ta på sin kappe tenker jeg, og følge regelverket, men som arbeidsøkende kan man være litt smart og planlegge litt annerledes…
      Jeg har fått spørsmål på intervju om jeg hadde planer om familie og da svarte jeg som sant er at: Om du spør om jeg er gravid så har du ikke lov til det, og derfor svarer jeg heller ikke, men du kan statestikk og vet at sjangsen for at jeg som er “i min beste alder” mest sannsynlig vil etablere familie innen de neste fem år. Arbeidsgiver lo og mente jeg hadde “tæl”.. nå har jeg jobbet her i et år og har fremdeles ikke planer om å få barn i nærmeste fremtid, men dagen kommer nok 😉

    9. Slik jeg ser det er det helt på trynet at man må være i jobb for å få permisjonspenger. Det er uansett ikke arbeidsgiver, men staten som betaler ut pengene, og burde derfor være likt for alle, uanhengig av jobb/lønn.
      Alderen hos førstegangsfødende øker, noe som ikke er ideelt med tanke på problematikk med å bli gravid eller i løpet av svangerskap og fødsel. Det at man må være i jobb for å få støtte fører til at det blir vanskeligere å få barn tidligere, gjerne rett etter endte studier, noe som er negativt for samfunnet.
      I tillegg vil jeg nevne at engangssummen alle har krav på i forbindelse med graviditet nesten ikke har endret seg siden 80-tallet, selv om prisene har økt ganske mye; man får mye mindre for samme sum i dag enn for 30 år siden.

    10. Jeg skal på jobbintervju neste uke og er 24 uker gravid. Har ikke nevnt noe om det, hverken i søknaden eller på telefon. Litt spent på å se reaksjonene på gravidmagen (som er alt for stor til å skjules).

    11. Jeg har av flere grunner vært hjemmeværende siden jeg ble gravid med første og har fått andremann for 7 mnd siden, så jeg har ikke opplevd diskriminering på jobb i forbindelse med graviditetene.
      MEN når jeg var 21 hadde jeg en periode jeg var ganske stresset pga. sykdom og senere dødsfall i familien og stress gjør at jeg legger på meg da jeg stress-spiser. Jeg la på meg på rompe, lår og mage. Dette pluss at jeg klarte å få omgangsyken to ganger på en mnd og måtte holde meg hjemme fra jobb.
      Dette gjorde at daglig leder og hans kone (som også jobbet i samme bedrift) gjentatte ganger spurte om jeg var gravid. Det var flere ganger om dagen, hver dag og tilogmed forran kunder. Selv om jeg sa nei hver bidige gang fortsatte de¨å mase. Jeg ble veldig frustrert og etterhvrt begynte andre ansatte å gratulere meg, spørre om termin, kjønn, om det var planlagt osv.
      Det toppet seg da daglig leder kom bort til meg midt “på gulvet” og skjelte meg ut forran ansatte og kunder. Nå var det nok, han hadde sett seg lei på den respektløse oppførselen min og han var kraftig irritert og nesten forbanna for at jeg gikk rundt å løy han rett opp i fjeset! At jeg løy til kona hans og til andre ansatte. Det var respektløst og umoralsk og jeg hadde å komme på det tørre med en eneste gang og tilstå. At jeg var gravid.
      Jeg så på han og kunne virkelig ikke tro hva jeg hørte, men summa meg kjapt (hadde jeg faktisk vært gravid hadde hormonene eksplodert!!), Jeg fortalte han rolig, men TYDELIG forbannet, at jeg ville ha meg frabedt slik respektløs oppførsel fra han og kona og at han overhodet ikke hadde noe med om jeg var gravid eller ikke før tre mnd før eventuell termin, at de delte falske private opplysninger med kolegaer og at han ikke snakket slik til meg offentlig. Å jobbe under slike forhold og å ha en sjef som ikke trodde på ett eneste ord jeg sa, kunne jeg ikke og jeg sa opp med øyeblikkelig virkning, for værneombudet var kona og der var det ingen støtte å hente for hun mente det samme som han.

    12. Jeg mistet jobben min da jeg fant ut at jeg gravid etter jeg var ansatt, etter å ha jobbet der i 4 mnd.. Jeg måtte sykemeldes pga ekstrem svangerskapskvalme. Ringte til sjefen å fortalte han dette, måtte komme å møte han- det jeg møter i døra var; “DETTE FINNER JEG MEG FAEN IKKE I!” “Lever nøklene og du har sparken”. Veldig hyggelig og forståelsesfull sjef han…

    13. helt enig i det du skriver Stine, men skjønner å frustrasjonen til arbeidsgiver, dette er en vanskelig situasjon! MEN det som jeg opplever enda verre, er de gangene jeg har vært i jobbintervju (og da snakker vi mange) og det har blitt spurt om jeg har barn. “Ja” smiler jeg stolt da, både mann, barn og hus. Dette burde jo være noe veldig positivt tenker jeg for meg selv, for noen som er godt etablert er jo stabil, tenker jeg at de da tenker. Men sannheten er at i byen jeg bor i, som ikke er så stor, er de ekstremt frekke og ikke ansetter kvinner med små barn, nettopp pga sykedager og syke barn som det ofte er når de går i bhg. Så jeg har 2 jobber som tilkalningsvakt for da trengs jeg når det passer dem. Jeg har til og med sittet på jobb, da 2 av mine kollegaer måtte vært hjemme fra jobb samme uken pga syke barn, og de eldre damene sitter å kjefter og blir sure for at “ja, se her, vi kan ikke ansette de som har små barn!!! De er ikke til å stole på om de kommer”. Dette er bare helt sykt! Så nå har jeg mammapermisjon med en 4 uker gammel baby og bruker tiden på skole og videre utdanning. Dette synes jeg er verre, og noe sikkert flere damer kan kjenne seg igjen i.

    14. Her er det mye skuffende snakk fra arbeidsgiver og ansatt… Du har ikke lov å spørre eller diskriminere rundt graviditet, det spiller ingen rolle hva du FØLER rundt det, DU.HAR.IKKE.LOV.
      Jeg ble fast ansatt i en kommune i august. I september fant jeg ut at jeg var gravid, og greide ikke holde det skjult fra de på arbeidsplassen pga svangerskapskvalme. Jeg fortalte at jeg var usikker på avgjørelsen jeg skulle ta pga barnefarens reaksjon, men at jeg selv hadde lyst til å beholde det.
      Kommentarene jeg ble møtt med var mildt sagt sjokkerende. De ble sinte på meg når jeg var sjukemeldt en og annen dag hvor jeg lå hjemme og kastet opp og ikke fikk i meg mat. Når jeg kom meg tilbake på jobb var de fortsatt irritert, la ingen tilrettelegging og satte meg i samme tunge jobben (jeg har en ganske krevende jobb). Lederen min spurte daglig om jeg hadde bestemt meg snart, og kommenterte at hun håpte jeg ble på jobb, og ikke ble sykemeldt rett etter en ansettelse for det synest hun så stygt ut, og at det var dårlig gjort mot arbeidsplassen.
      Jeg slet med hormoner, ekstrem svangerskapskvalme og reaksjonen til folk rundt meg, og hver dag ble jeg utsatt for press om å ta abort. Det hele ble for skremmende og følelsesladet for meg, og etter at øverste leder på arbeidsplassen tok meg inn og fortalte meg hva hun syntes jeg burde gjøre, uten at jeg hadde bedt om noen sitt råd derfra, endte jeg på abort. Dette er 8 måneder siden, og jeg sliter ekstremt med saken enda. Jeg sliter psykisk med det, men er på den samme jobben hver dag, og er livredd for å bli gravid igjen. Jeg må jobbe side om side med samme folkene, og bare en mnd etter aborten ble jeg kalt inn på møte hvor jeg fikk advarsel om å bli sparket dersom jeg ikke gjorde en bedre jobb. Jeg slet med ekstreme smerter og konstante blødninger i flere mnder etter aborten, i tillegg til det psykiske.
      Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi disse personene for tingene de sa, måten de møtte meg på og hvordan de bare nikket til meg dagen jeg kom tilbake på jobb etter aborten. De hatet meg, og la ingen skjul på det, de skulle helst sett jeg aldri var blitt gravid, eller hvertfall tok abort med en gang jeg fant det ut. Baksnakkingen de drev på med av meg var heller ikke noe bedre. Alle visste alt, tross taushetsplikt, fordi lederen min trengte en “luftekanal”.
      Nå om et par uker hadde jeg hatt termin hadde det ikke vært for dem.
      Om noen i lignende situasjon skulle finne på å lese dette, så husk på: du har oss. Du har folk rundt deg som vil støtte deg, og du må gjøre det som er riktig for deg, INGEN andre. Og ihvertfall ikke en trangsynt “skuffet” arbeidsgiver.

    15. Har opplevd det selv og har flere jeg kjenner som forteller om diskrimineringstilfeller pga. Graviditet og permisjon. Det er så utrolig synd. I disse tilfellene er det akkurat som om man blir sett på som en helt annen så fort man er blitt gravid! Bare trist.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg