Eksamensoppgaven skal snart leveres og jeg reiste til kontoret for å se over et par ganger til.

Jeg sitter og ser på oppgaven min, men jeg skjønner at det er fint lite jeg får med meg av det som står skrevet. Tankene mine er alle andre steder, og plutselig blir jeg sittende med tanken på hvor feil alt sammen er. 

På fredag døde en av mine nærmeste kompiser fra folkehøgskolen, denne dagen var det minnestund for han, og selv om jeg ikke hadde mulighet til å være der, ble det lange samtaler med medstudenter, og det hele gikk bare så veldig inn over meg. 

På kontoret satt jeg også og snakket med min beste venninne, hun har ei lita prinsesse i magen, med komplikasjoner. Jeg bare vet at det kommer til å gå veldig fint for den lille jenta, noe annet er ikke akseptabelt. Men av de tingene jeg har lært etter å ha blitt mamma er at ingen frykt er større enn den frykten man kan få for sine barn, og det føles så urettferdig at noe så uskyldig som et ufødt barn skal måtte vente seg operasjon og smerte som det første møte med livet. 

Jeg ble til slutt nødt til å pakke sakene mine og reise hjem til BT, ensomheten på kontoret ble rett og slett for vanskelig. 

Dette kom oppå en del annet som har surret rundt i hodet de siste dagen, som en melding fra noen medstudenter ved veteropatstudiet om at 6 stykker som avsluttet skolen fikk en inkassogjeld i posten (nesten to år senere) på mellom 15 000 og 53 000 kroner. Ingen aner noe som helst om hvordan denne inkassogjelden har bygget seg opp, og ingen har mottatt purringer eller forvarsler på noen ubetalte regninger. Jeg har ikke fått inkassobrev, men er jeg den eneste som ikke har fått? Eller kommer den om et par dager? For jeg avsluttet jo også studiet. Det å sjekke postkassen de siste dagene har derfor vært lite hyggelig. 

Jeg ble også nødt til å bestille meg legetime i går, for det er noe som ikke stemmer i underlivet. Jeg har gått i flere dager med følelsen av å få kynnere, i tillegg til murringer, og smerter, noe som er veldig merkelig da jeg verken er gravid eller har menstruasjon/eggløsning. Jeg sitter med en konisering av livmorhalsen frisk i minnet, så tanken på at noe ikke er som det skal treffer meg i en større grad. 

Nå sitter jeg med minneboka fra folkehøgskolen foran meg, og med venner mimrer vi om en fantastisk gutt vi brakte timevis sammen med. Folkehøgskole gjør et vennskap sterkt, vi bodde jo sammen i nesten ett år. 

Hans hilsen til meg fikk det til å briste. 

Ord blir fattige, men jeg tenner et lys i kveld, og sender varme tanker til familie og venner. 

Livet kan være så ufattelig skjørt at det gjør vondt. 

♥