Hvorfor omtaler jeg meg selv i tredje person?..

“Kom til mamma, jenter” roper jeg bort til sandkassen der de to skjønnhetene sitter å leker med hver sin bøtte og spade. De kommer og vi spiser litt deilig frukt i hagen sammen. Da vi er ferdige med å spise, går jeg inn med oppvaska og kommer tilbake et par minutter senere. De to blomsterglade jentene har på tiden jeg var inne fått øye på de vakre rosene plantet i potter på plattingen. Det var ikke lengre noen roser igjen på busken, men fire hender var fulle av hvite lekre rosehoder. Det er langt i fra den første gang de har fått tilsnakk for å plukke kjøpeblomster, og i det de får øye på meg sier de: “åneii, blomsten ødelagt”. 

Så klart blir jeg irritert og lei, for jeg vet så godt at de viste det ikke var lov, så jeg prøver å gi en skjenneprek etter beste evne. Jeg er streng i stemmen og forteller, “Det er ikke lov å plukke blomstene til mamma, da blir mamma lei seg”, “Mamma lei seg” sier de sårt og ser ned på blomstene i hendene. “Ja, også får blomsten vondt” sier jeg for å prøve å få de til å forstå. De hadde jo ikke forstått det at blomsten ikke er en “blomst” uten blomstene, og de forstår heller ikke at det tar lang tid før det vil komme nye blomster tilbake – de er jo bare to år. Men de vet godt hvordan det er å bli lei seg om noen tar bort leken dems, og de vet godt hva vondt er. De skjønner poenget mitt og gir meg en kos og sier unnskyld for handlingen sin. Etter det er vi bestevenner igjen. 

– Ikke omtal deg selv i tredje person. Vær konkret og personlig og si jeg. Unngå også å være generell når du omtaler handlingen. Sett heller klare grenser for hva du tolererer. Si for eksempel; jeg vil ikke at du skal slå meg

– “Gjør du slik, blir mamma lei seg”, er en fryktelig ting å si til et barn. Vi har misbrukt voksenrollen vår når vi gir barnet ansvar for den voksnes følelser. Dette er et umulig ansvar for barnet å følge opp. Resultatet blir deretter, med usunn dårlig samvittighet og lav selvfølelse.

– 

I en annen situasjon kunne jeg kanskje sagt: “hvis ikke du stopper nå, må du sitte i trappa. Jeg teller til tre, en – to – ” Trappa blir da en tenkekrok, og “valget” om straff kommer alltid etter gjenntatte samtaler om å stoppe en gal handling. Som regel stopper de under tellingen og vi slipper skammekrok og mer kjeft. 

– 

– Vi har nå gått over til straff, skammekrok, konsekvens og nulltoleranse. Jeg ser den samme metodikken i hundeprogrammene som dreier seg om dressur.
Straff og belønning som metode, skaper bare avstand mellom barnet og den voksne!

De halvfete linjene kommer fra en artikkel hos barnehage.no. Jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg leser. Er jeg en dårlig mor? Skaper jeg avstand mellom meg selv og barna mine hver dag, fordi jeg ikke snakker korrekt til dem? Men hvordan får jeg de til å forstå da? Kan ikke noen lære meg? Hvem skulle lært meg? 

Hvorfor omtaler jeg meg selv egentlig i tredje person til barna mine? Det er jo ikke akkurat slik at jeg sier “kom til kjæresten din” når jeg snakker med min samboer. Jeg trudde det var vanlig å omtale seg selv i tredje person til sine små barn av den grunn at de skal lære seg hvem “mamma” og “pappa” er, og at setningen “kom til, mamma” ville gjøre forbindelsen mellom barn og mor sterkere. Tar jeg så feil? 

Jeg vet at barneoppdragelse ikke er enkelt, at det ikke følger med en bruksanvisning for hvert barn. Men det skal også sies, at jo mer jeg leser, jo vanskligere blir det. Til slutt blir jeg sittende igjen med en tanke om at alt er galt, at alt jeg gjør skyver mine barn fra meg. Det er det teorien forteller meg, men i praksis, så elsker jeg mine barn, jeg gjør så godt jeg kan hver eneste dag, slik at de kan få en trygg oppvekst med rammer og regler for å bli gode voksene en gang i fremtiden. Og heldigvis kommer de alltid løpene til meg om de slår seg, blir sjenerte eller bare føler for litt kos.

Kanskje er jeg ikke så verts allikevel, kanskje det heller er det jeg skal si til meg selv hver dag, i stedet for å lese om alt jeg burde gjort annerledes! 

– Lik og del om du kjenner deg igjen – 

Følg Speiltvillingene på facebook – 

    1. Ærlig talt!!
      “Vi har misbrukt voksenrollen vår når vi gir barnet ansvar for den voksnes følelser.”
      Så når skal barna lære at de kan påvirke andre menneskers følelser både positivt og negativt? Selvfølgelig skal man kunne si at et barns handling har gjort deg trist/glad/sint, hvis det er det som er sant. Jeg tror ikke du skal lese så mye mer sånt, som tydligvis er skrevet av mennesker som ikke har grunnlag til å skrive det de skriver.

    2. Marit: Han skal åpenbart ha grunnlag til å si dette, men jeg kjenner jeg blir oppgitt, for å hevde noe så konkret kan da ikke føre til så mye positivt? Eller? Hmm.

    3. kjenner meg så igjen! Føler det blir praktisert ganske likt her i huset som du skrifter. Men det med oppdragelse er vanskelig. Man prøver å lese artikkler for man ønsker jo å gjøre der riktig og beste. Så mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle ønske det fantes oppdragelsen kurs som alle som ble foreldre skulle vært på.
      Men det fins ingen fasit og vi er alle forskjellige. Vi gjør vel alle det vi føler er riktig for oss selv, og våre barn. Det er det viktigste. Og masse kjærlighet<3

    4. Alle kan se hvor fantastisk du er med barna Stine, og det finnes jo utallige eksempler på hvordan en skal oppdra barnet. Jeg mener personlig at mye av det disse forfatterne av artiklene mener ofte ikke er det beste for et barn. Selv har jeg både sittet i skammekroken og fått tilsnakk på denne måten, men vil ikke si at jeg har et dårlig forhold til mine foreldre i dag 🙂 jeg syntes ikke det er noe galt med det du har sagt eller gjort i dette innlegget.

    5. Jeg omtaler meg også i tredjeperson ovenfor min lillesøster på nesten 4. “Nå skal Tina (mitt navn) gå hjem, kan jeg få en kos” foreksempel. Min rolle er jo ikke å gi henne tilsnakk når hun gjør noe halt, så den rollen prøver jeg å overlate til mammaen og pappaen. “Kom skal vi gå til mamma/pappa”. “Når du slår tina, får tina vondt, det er ikke greit”. “Nå må du slutte å ‘rope’, mamma kommer snart”. Dette har jeg også gjort ovenfor mine andre 3 søsken, andres barn og andres søsken så lenge jeg har levd. Jeg synes ikke det er noe galt i å omtale seg selv som tredjeperson. Alle gjør det jo? Når de har blitt større har “nå skal tina gå hjem” gått over til “nå skaø -jeg- gå hjem” fordi de har blitt store og skjønner formen “jeg”. Jeg vet ikke. Jeg kommer ikke til å slutte å omtale meg selv som tredjeperson ovenfor lillesøsteren min på nesten fire i alle fall. Jeg synes du er en fantastisk mamma og du trenger ikke være redd for å være noe annet!

    6. Vi må alle senke skuldrene ti hakk. Bare vær deg selv, og barna kommer til å gjøre gode handlinger. Handlinger er ofte mye viktigere enn ord når de er så små.
      Ha troa på deg selv, og forklar de hvorfor de feks ikke skal gjøre det eller det som du skriver.

    7. Du kan ikke vite alt dette! Dette er de tingene vi som barnehagelærere skal vite. Dette er en bachelorgrad! Jeg husker jeg satt i forelesningene under studiet og tenkte “at jeg turte få barn før jeg visste dette…”. Men sannheten er at de færreste kan dette, nettopp fordi de færreste har denne utdannelsen, og heldigvis for det! Mammaer skal være mammaer, ikke pedagoger. Mødre skal prøve å feile og barna lærer også av dette, ingen er perfekte! Vi kan være pedagoger i barnehagen, men hjemme skal en være mamma. Og gud skal vite, jeg er en fryyyyktelig dårlig pedagog hjemme med egen barn 😉

    8. Det er et hav av ulike bøker/artikler/råd som favner det store temaet barneoppdragelse. Skjønner veldig godt at man kan bli helt stressa av alt man leser, samtidig er mye skrevet at mennesker som har lang erfaring som terapeut, psykolog etc, ikke kun av mennesker med teoretisk tilnærming. Likevel er det som du sier ingen fasit. Jeg er sikker på at du er en fantastisk mor, samtidig som du kan (som alle oss andre) lære noe nytt som kan komme til nytte både for deg og barna dine. Ei bok jeg har hatt glede av er denne: http://www.nb.no/nbsok/nb/87cbbfcb3b7848377fe3785e8ee46379.nbdigital?lang=no#0 Jeg er heller ingen ekspert, men jobber selv med barn og har utdanning innenfor området. De avsnittene du har uthevet skjønner jeg at man kan reagere på, de går tross alt imot det som er “vanlig” barneoppdragelse. Boken jeg har linket til viser mange eksempler på vanlige situasjoner og hvordan man kan som voksen sette grenser, men gjøre det på en måte som gjør at barn ikke må bære “ansvaret” for foreldres følelser. Håper du gir boka en sjanse og ønsker deg og de skjønne barna dine en god søndag!

    9. Hei!
      Kjenner jeg blir så lei når jeg leser dette..
      Jeg jobber i barnehage og har vært på utallige kurs og hørt en drøss med folk fortelle hvordan man skal prate til barn, hvordan man skal irettesette dem, oppdra dem osv. og vet du hva? Alle har forskjellige meninger!
      Det viktigste du gjør som mamma er å vise at du er der for barnet ditt, at du er villig til å høre og sette deg inn i hva dem prøver å si.
      Stå på! virker som at dere klarer dette helt fint, og drit i hva alle skriver i artikler og gjør det du mener er best for deg og familien din!
      Og btw, jeg prater også om megselv i tredjeperson! 😛

    10. Tina Desiree: 😀 Veldig enig med deg 🙂 Jeg trur vel ikke jeg gjør noe galt, men det at ekspertene legger det så trykk på hvor ille det er å være “en normal forelder” er skremmende!

    11. Jeg er helt enig med Anne over er, mammaer skal være mammaer og ikke pedagoger. Ingen kjenner barnet ditt bedre en barnet selv og du/dere.
      Er under utdannelse som pedagog selv, og man kan bli gal av alle de forskjellige teoriene. Det blir litt som all mat/trenings artiklene, man får 100 forskjellige beskjeder… Og jeg tenker at: gjør det som du tenker er det beste for ditt barn og det som gjør at du kan sitte igjen med en god følelse med hvordan du valgte å løse situasjonen.
      Jeg tror ikke det gagner barna om man kun skulle følge teori i oppdragelsen. I barnehagelæreryrket ser de f.eks ikke på om du hadde A i alle faga når du søker på en stilling, de ser på personen du er og inntrykket du gir. Det hjelper ikke ha de beste karakterene om du ikke klarer å ha en omsorgsfull samtale med barna eller om du oppfører deg som en robot 😛
      Det finnes så utrolig mange forskjellige måter å oppdra ett barn på, og de fleste blir snile, friske voksne. Så fortsett å gjør det du gjør, det er det beste for din familie! 🙂

    12. Veldig godt innlegg – jeg gjør det samme med mine barn, snakker om meg selv i 3 person – og lærer dem at deres handlinger kan få konsekvenser (som såre følelser) hos andre. Han har ikke så langt fått noen “skader”, det eneste det har ført til er en omtenksom liten gutt, som bryr seg om andre… Jeg blir skremt av sånne artikler, og jo mer jeg leser jo mer usikker blir jeg! Gjør jeg feil? vil mine ord skade barnet mitt? ånei jeg burde heller sagt sånn enn sånn…. osv…
      Og vet du, senest idag da jeg leverte i BHG sa hun ene pedagogen da hun så han “åh hei lille venn, kom til Anne!” 😉 Så, jeg vet ikke helt jeg…;)

    13. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Jeg er utdannet lærer og er veldig reflektert rundt hvordan jeg snakker til og med elevene mine. I jobben min er dette veldig viktig og jeg bruker mye tid på å lese forskningsartikler om tema, da dette er viktig for å kunne være en profesjonell lærer.
      MEN… på hjemmebane er jeg en mamma. Og som mamma gjør jeg mange “feil” der er jeg irrasjonell og lite pedagogisk. Og det er helt greit. Vi kan ikke være perfekte hele tiden og barna har faktisk ikke godt av at vi er pedagogisk riktige hele tiden. Den kjente psykologen og familieterapauten Jesper Juul har skrevet en artikkel om dette. Den er verdt å lese.
      http://www.nrk.no/livsstil/–ikke-bli-som-forskolelaererne-1.7295753
      Senk skuldrene, vær deg selv og barna dine vil blomstre og bli flotte, trygge og kompetente voksne.

    14. Har det mange ville ment var en alt for streng oppdragelse. Men jeg må si jeg aldri hadde vondt av det og jeg er like glad I foreldrene uansett hvilken konsekvens mine handlinger var. Vi hadde det slik at vi fikk en advarsel når vi gjore noe galt. Om vi ikke hørte måtte vi sitte på tenke krakken til vi hadde tenkt over det vi hadde gjort. Vi hadde aldri noe tidsbestemt tid vi måtte sitte dær. Men vi fikk ikke ke ned Før vi hadde tengt over det vi hadde gjort. Vi fikk også ansvar for å rydde rommet og Gjøre div. Andre ting I huset. Å om vi ikke gjore det fikk vi ikke eks. Lørdags godt.
      Det alt dette har gjort for meg er å bli mer ansvars bevist og innse tilig at mine handlinger hadde konsikvenser om det var positivt eller negativt.
      Nå når jeg har fått mitt eget barn har jeg begynt å praktisere det samme. Men kan med hånda på hjærte si at jenta mi på tre er sjelden “slem” eller gjør ting hun vet ikke er lov. For hun vet hva som et konsistensen er.
      Barn trenge regler og konsikvenser for sine handlinger, hvis ikke hvordan skal de lære det? Hvordan skal barn vite at om de slår mamma at hun blir lei seg, eller om ikke jeg gjør det som mamma sier så får jeg ikke ditt eller datt.

    15. Veldig godt innlegg!
      Jeg er også enig med Anne over her, jeg er ikke mamma enda selv… Men holder på å utdanne meg til barnehagelærer, og er allerede utdannet barne-og ungdomsarbeider og har jobbet i barnehage. Det er tross alt en 3-årig bachelor som vi utdanner oss til.
      Man kan trygt si at av og til kan man bli helt “sprø” av alle teoriene som finnes der ute!
      Jeg selv har merket det mange ganger.
      Jeg har nå selv brukt meg som “tredje” person opp igjennom årene både til min lillesøster og til noen av mine søskenbarn som er yngre enn meg.
      Det å bruke en selv som tredje person mener jeg personlig ikke er noe dumt! “Ekspertene” får si hva de vil 😉
      Har nå lest i en av pensumbøkene våre at å bruke “jeg” og “du” når barna er i 1-2 års alderen kan virke forvirrende….Altså hvis “jeg” og “du” er “forvirrende” ja, hva annet enn “mamma” og “pappa” eller navnet til personen i tredjeperson skal en bruke da?

    16. … og derfor har jeg meldt meg av alt som er av Mammanett og andre besserwisser-sider. Det får en bare til å tvile på hva en holder på med. Kjempegodt innlegg!

    17. slutt å les, å oppdra barna dine som du selv vil! Jeg synes du gjør en god jobb jeg 🙂
      Man blir bare forvirret om man skal høre på hva alle andre mener. “Ikke gjør dit ikke gjør datt” Verden er ikke som når jeg var barn lengre ivertfall. Gjør det du gjør å ikke hør på andre 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg