Svaret…

At det skulle bli sort å få tittelen mamma, det var noe jeg visste, og det var kanskje mye jeg visste om det å bli mamma.  Trudde   jeg, men så skulle det vise seg at jeg visste like lite som et isfjell over havoverflaten, at det skulle gjemme seg nærmere 80% av isfjellet (mammarollen) under vannet ante jeg ikke. 

Jeg skulle få oppleve så mange gleder over bitte små hendelser, men også så mange nye frykter. Aldri før har jeg vært så redd,  for  den  miste  lille  ting. Gledene og redslene er mange, men alle stammer de ut i fra den rollen det er å være  mamma.

Det er så lite som kan redde en dårlig dag, kanskje så lite som et uventet kyss fra sitt barn. Samtidig kan det føles som om verden har blitt ens verste fiende, en bil i møte og jeg kan se for meg senarioet om den hadde svingt over i mitt kjørefelt og truffet oss. Jeg som alltid har vært uredd, har blitt en pyse, i høyder og på hesteryggen. Jeg har ikke råd til å skade meg for livet, for hva ville det betydd for mine barn? Eller verre, hva om noe hadde skjedd mine barn…! 

I det store perspektiv er det  de  små  gledene  som  er  de  viktige, det er de som betyr mest for meg, og det er de som gjør en dag suveren til tross for at den kanskje bar preg av å være en av de dårligere. 

Læringskurven til våre barn er en reise som i seg selv er større enn en jorda rundt reise, og jeg har fått føle på den igjen etter at barna mine startet i barnehage. Over to år gamle har de blitt, og språket utvikles hver dag. Det er ikke sjeldent jeg må stoppe opp for å undre over når de forsto et nytt begrep eller en ny setning. I går fortalte de meg at de grønne blåbæra ikke var modene, og jeg kunne ikke annet enn å se på mamma med store øyne over den store forståelsen de har fått for verden rundt seg. 

Det har vært en lang periode begge jentene har gjentatt setningen våre ordrett, jeg har forstått at dette har vært deres måte å lære på. Har jeg spurt: “Har det vært gøy i barnehagen?” har jeg fått til svar “Gøy i bajnehage”. Et svar som er litt defust, for er det kun en gjentagelse, eller svarer de at det faktisk var gøy i barnehagen? 

Svaret skulle vise seg å bli klarere enn gin. 

Jenta mi sovnet i bilen på vei hjem fra barnehagen i ren utmattelse, da vi var hjemme i gårdsplassen vekket jeg henne forsiktig opp fra setet sitt. Hun svatt til og brøyt ut et lykkens: “Bajnehage!” 

Da kvelden kom og pysjen ble funnet frem var det to små frøkner som ikke ville sove. Pappaen gikk og sa: “nå må dere sove, for i morgen skal dere i barnehagen” og i det det siste ordet i setningen ble sagt var det to frøkner som stupte ned i sengene sine, og ikke en lyd var å høre før jeg morgningen etter vekket de to sovende englende. 

Hun satte seg brått opp og sa med grøtete stemme: “Nå bajnehage!” 

Da vi kom ned til frokosten sa hun på nytt: “Sove ferdig, nå våken, BAJNEHAGE!” 

Ingen tvil, de synes det er “GØY I BAJNEHAGE!” Så gøy at jeg kan lokke med barnehage-ordet for å få de til å spide opp farten og legge seg om kvelden. 

 

De små gledene ! 

 

Følg oss på Facebook –  

 

 

 

    1. Så herlig! Kjenner med så igjen! Er plutselig redd for alt! Hele verden dreier seg kun om våre kjære barn og følelsen av å ønske å beskytte de mot alt er stor!! Så flott at se trives i barnehagen! Utviklingen skyter i været etter barnehagestart synes nå jeg 🙂

    2. Så utrolig gøy å høre at jentene dine trives i barnehagen!! <3 Bare lurer på; du skrev tidligere at du var i tvil om når jentene skulle begynne i barnehagen, fordi de måtte bytte barnehage og noe? Ventet du og lot de begynne i den barnehagen de skal gå i videre, eller skal de bytte barnehage snart?

    3. Caroline: Jeg ventet ikke. Den egentlige barnehagen skal stå ferdigstilt i oktober. Siden de har samme personell og barn i den midlertidige barnehagen kjente jeg at det var ok å la de starte nå 🙂

    4. Åh, så fin tekst. Du har en så fin og flott blogg. En skikkelig “rolig” blogg. Liker den kjempegodt. Stå på videre. PS! Så utrolig søte jenter!

    5. Så deilig:) Jeg har en 2 åring som begynner i barnehagen på mandag.
      Kjennes både vemodig og godt på samme tid.
      Gøy å lese sånne innlegg som dette… håper dattera mi får like god opplevelse av barnehagen.

    6. Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Jeg husker jeg kjørte bil alene da Olivia var noen få mnd gammel. Det var en skarp sving på en smal vei og jeg møtte en lastebil. Ingen fare selvsagt, men idet jeg tenkte på hva som kunne skjedd kom tårene fortere enn fortest. Jeg død/lam.. jaja.. men hva med lille Olivia som måtte vokse opp uten mammaen sin. Jeg kjenner tårene presse på bare av å skrive dette!
      Ja, de små gledene betyr mest 🙂 En sydentur er superkoselig, men hva med når de små kryper opp i senga ved siden av deg, stryker deg på kinnet, og sier “Åååååååh, mamma mitt!” mens hun koser alt hun kan <3 DET er livet <3 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg