Et nakent feilbegrep

Jentene var iført en tynn heldress, en kosedress er kanskje rett å kalle det. Løst og ledig satt den på kroppen, til de to små hvisket og tisket seg i mellom. Et minutt etter var første gir skrudd rett over i femte gir. De to løp rundt i huset som om de hadde et kilende monster bak seg. De hylet med sin ekstremt høyfrekvente lyse tone og lo så det sang i veggene. Kosedressen var lett å få av seg, bleia var også borte. Jeg har flere ganger lurt på om det er klærne som holder de på bakken, for så fort de er av letter de. 

To små nakkene spirrevimper spratt rundt, jeg sto med middagsforbredelser på kjøkkenet og var mer enn glad til for at de underholdt seg selv i øyeblikket. Nok en gang stormet de inn på kjøkkenet, side om side. Så klatret de, de skulle begge sette seg i tripptrapp stolen, problemet var at de denne dagen gikk for den samme stolen. 

Idyllen av latter og barneføtter som klasket raskt mot gulvet ble byttet ut med sinte hyl, sutring og dytting. De hadde på ingen måter planer om å ordne opp seg i mellom så jeg måtte bryte inn. 

“Jenter! Hallo! Dere løser ingen ting ved å bli sinte på hverandre! Olivia, du går å finner stolen din, det der er Otilie sin.” prøvde jeg å bryte igjennom lyden av misfornøyde toner. Det ga ingen respons og klagingen ble mer intens. 

“Men Olivia, nå må du høre. Gå ned å finn stolen din!” 

Ingen respons igjen, og jeg kjente irritasjonen komme. “Olivia!!!” Sa jeg, sint i stemmen og løftet henne rask bort fra stolen før jeg satte henne bestemt på sin egen stol. Hun hylte til i ren frustrasjon og jeg satte meg på huk for å oppnå øynekontakt. Så stakk det i meg. Jeg hadde tatt feil av mine barn. 

Jeg gjorde et raskt bytte av jentene slik at de havnet på sin rette stol og sutringen fra begge ga seg. Stikket var der fremdeles, og jeg satte meg ned. 

“Unnskyld, Otilie. Nå tok mamma feil av dere, jeg trudde du var Olivia. Unnskyld!”

– Noen ganger er dere så like at selv mamma kan ta feil – 

Det er ikke noe fremmed for jentene å bli tatt for å være sin søster, som enegget tvilling er det den hyppigste feilen som følger. Det betyr allikvel ikke at det er greit å ta feil når jeg er mammaen deres. Jeg skryter av at de er så forskjellige at jeg heller stiller spørsmålet, hvor er de like? Men så, en gang i ny og ned tar jeg så feil at det vrenger seg på innsiden min. 

De er store nok til å passe på når noen tar feil av de ved å korrigere til sitt eget navn, men når mamma tar feil, da er det lov å bare bli frustrert! 

Det er ikke bare bare å være tvilling, når den nakene sannhet betyr at de er mer enn ganske så like. 

 

Følg tvillinglivet på facebook – 

    1. Uff da, det må være frustrerende for begge parter, barna og deg. Jeg føler med deg, syns jeg kan kjenne stikket helt gjennom til meg :)Ønsker deg og dine en riktig god dag videre.

    2. Det kan skje av og til, de tar noen ganger feil av meg og søstra mi å, vi er ikke tvillinger en gang. Det er 2 år i mellom oss og lærerene tar feil

    3. Ååå, jeg føler så med deg! Et forferdelig støkk setter i deg når du innser at du har tatt så feil. Og at hylingen kom fra fortvilte hjerter som ble så forfjamset at alt de klarte var å hyle.

    4. Det gjør nok mest vondt der og da, men det går jo heldigvis over, for begge parter. Og så lenge man faktisk innrømmer det og ber om unnskyldning til barna, så er man nok tilgitt fort <3
      De er nå så nydelige disse jentene <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg